Anmeldt: Anonym (II): Trondprinsen (Ny Tid)

På satirekjøret
Mens komikere på to bein og en scene krangler om politisk satire, har humoristene ved skrivebordet både vist at det kan gjøres, og at det kan gjøres dårlig.
Av Halvor Finess Tretvoll
[moro] For tiden diskuterer landets morsomste menn og kvinner om det er for lite politisk satire i landet. Det er vel riktig å si: Igjen.
Denne runden begynte med en kronikk i Aftenposten (15.11) av Dagfinn Nordbø, som skriver: «Folk lytter mer til komikere enn de politiske aktørene. Derfor er det synd at også komikerne er apekatter». Stand Up Norge-sjef og «showedderkopp» Elina Krantz, kontret sist uke med å slå fast: «Jeg har ikke tre veldig gode politiske humorister i kjelleren på Latter, som jeg nekter å slippe ut.»
Samtidig med de i grunnen velformulerte debattrundene om humorens samfunnsmessige irrelevans, har imidlertid forlagene omfavnet den politiske satiren. Kongepudler gjorde braksuksess i 2006 med sin blanding av hemmelighetskremmeri rundt forfatternavnet og karikaturer av kjente politikere og kongehusmedlemmer. Også oppfølgeren fra 2007 hadde et visst overskudd, som en intrigespekket politisk thriller om de norske elitenes hyttebonanza, grådighet og grønnvasking. Denne gangen var Trond Giske borte (og Ari Behn hadde bare en birolle), mens lille Petter Stordalen spratt rundt i bar overkropp blant hyttetomtene på Hafjell med grandiose planer om et verdensledende miljøsenter og luksushotell.
I Kindereggeffekten er det en klam liksomkonsensus som påtales, preget av alt for mye medieopportunisme, og litt for få ærlige overbevisninger. Fiffen forsøker desperat å skaffe seg klimatroverdighet, men har egennytte og maktambisjoner for øyet.
Blåkopi
Kagges konsept må ha vært forlagsmessig vellykket, så vellykket at man nå ser ut til å gjenta det andre steder. Nylig ga nemlig Cappelen Damm ut Trondprinsen, som er en blåkopi. Akkurat som i Kindereggeffekten er kapitteloverskriftene fra sangtekster, ikke lenger Bob Dylans, men trønderhøvding Bjarne Brøndbos. Alle de tre bøkene er også skrevet på St. Moritz, ifølge forordene. Og typegalleriet er så å si identisk.
Presumptivt er det snakk om et aldri så lite konsepttyveri. Freidig nok, og en smule pirrende. Men altså bare presumptivt. Det er nemlig ny forvirring om forfatteren. Også denne boka er skrevet av Anonym, men det dreier seg trolig om en annen Anonym enn Kagges. Til fordel for denne hypotesen kan man anføre forordet i Trondprinsen, der det heter: «Noen vil kanskje sammenligne denne boka med en annen bok. Det er det ingen grunn til.» Det forlyder også at Kagges Anonym er i ferd med å sluttføre den tredje boka i sin politiske satireserie, og at den skal komme til våren. Man kan imidlertid ikke utelukke at dette er den boka Kagge hadde tenkt å gi ut, noe som ville innebære at hvem eller hva som skjuler seg bak pseudonymet, har skiftet forlag. Vi vet jo ikke hvem verken den første eller – presumptivt – andre forfatteren er. Altså: Pirrende.
Ny flaske, gammel satire
Forvirringen kan være intendert eller ikke. Trolig det første. Den er uansett formålsløs. I motsetning til Latter-publikumet, som ifølge Krantz forventer å få noe morsomt servert, ser forlagene ut til å mene at det finnes en politisk humorhunger der ute, uavhengig av hvor god satiren faktisk viser seg å være.
Eller sagt på en annen måte: Uavhengig av hvor mange ganger man kan putte de samme skriftlige karikaturtegningene på nye flasker. Kongepudler var et friskt pust, som viser at politisk satire er mulig i Norge. Men en god vits kan sannelig fortelles for ofte. Det vet alle med fedre. Allerede med Kindereggeffekten var satiren slappere. Boka ender som en halvspennende miljøthriller, ispedd noen gode og flere dårlige poeng.
Med Trondprinsen er det foreløpig lavmål. Boka er ikke helt uten treffende karakteristikker, for eksempel tanken om at miljøbevegelsen kan bli med på å privatisere StatoilHydro fordi Norge ikke bør eie noe så skittent, noe spinndoktoren Kjetil Try selvfølgelig vet å gjøre mer svelgbart ved å foreslå at selskapet døpes om til CARBO, at forfatteren i et enslig anfall av selvironi skriver om hvordan boka Dronningtisper – også den av Anonym (det antydes at Kjetil Try har skrevet både den og Kongepudler) – ødelegger Aschehougs hagefest for Siv Jensen, eller Jonas Gahr Støre beskrevet som en engel, vaglende på spiret til Nidarosdomen i et drømmesyn, utkledd som Leonardo da Vinci på maskeball, eller at han blir den første utenriksministeren på ski over Grønnland.
Boka har også en viss relevans for det norske politiske systemet når den tar for seg maktforholdet mellom regjeringen og Stortinget.
Upolitisk klisjé
Men utover dette er Trondprinsen verken veldig morsomt eller særlig politisk. Vi vet og har allerede ledd av hvordan Ari Behn snakker (med mange z-er, der det skulle vært s-er), at hans kone er troende til å opprette «Rüttlihüttlivil Internationales Astralzentrum», at Trond Giske drømmer om både Rockemuseet og statsministerposten, at TV2-utvekslingene mellom Pål T. Jørgensen og Stein Kåre Kristiansen er evinnelige og innholdsløse, at Siv Jensen ikke smiler særlig overbevisende, at Martin Kolberg er tørr, at tabloidene lager teite titler, at Kjell Magne Bondeviks memoarbok er kjedelig, at Thorbjørn Røe Isaksen kunne tenke seg å være Josh Lyman fra tv-serien West Wing, at Thorbjørn Jagland ikke kan prate, at Jonas Gahr Støre både kan prate (fransk) og være utenriksminister under enhver regjering. Og så videre.
Den politiske tenkningen som ligger bak satiren, er også syltynn. Et «roterende kongehus» på felleseuropeisk er kanskje en vittig kommentar til EUs kompromissløse kompromissvilje, men når det blir en del av tjenestedirektivet går referansene til virkeligheten i knas. Det skjer for ofte: En løsmunnet og rødmusset amerikansk general avslører de grandiose, men antiroyale planen fra en gamme på Finnmarksvidda, en gammel enkedronning i eksil i Sveits redder Giske på en direkteoverført pressekonferanse, en trønderrocker skaper parlamentarisk drama med en overraskende partiovergang.
Gi meg et sverd
Plottet er altså bare sånn passe veldreid, selv om det inneholder valgkamp, drittpakker, aksjekjøp i falskt navn, et lydbånd med skandalepotensial og – selvfølgelig – nettverksmakt.
Det er ikke pent å avsløre hvordan det går, men det kan nevnes at kongen abdiserer og at Stein Erik Hagen flittig gjengir replikker fra – du gjettet riktig – Gudfaren. Det var i det minste absurd da kronprinsesse Mette-Marit i Kindereggeffekten siterte fra Krigføringens kunst av kinesiske Sun Zi, mens hun håndterer samuraisverd som Uma Thurman i Kill Bill, ikledd gul treningsdress med sorte striper.
Hun kunne med fordel gått løs på denne boka.■

Anonym
Trondprinsen
Cappelen Damm (2008)
334 sider

Anmeldt: Jonas Gahr Støre: Å gjøre en forskjell (Ny Tid)

En herre i lilla dress

Jonas Gahr Støre har skrevet bok. Igjen svever en intellektuell type rundt 7. juni-plassen.

Av Halvor Finess Tretvoll

I forhold til Jonas Gahr Støre framstår hopen av dagens norske politikere knapt som lese- og skrivekyndige. Utenriksministeren legger ikke skjul på det. Mannen har nemlig begått den bragd å gi ut en leseverdig og tankevekkende bok mens han sitter i posisjon. Selvfølgelig er det snakk om selviscenesettelse. Kikk på omslaget, og du tar poenget: Han har lilla dress, matchende mansjettknapper, et kunstnerisk dandert skjerf rundt halsen og et kjekt bakoverlent ganglag. Er det Institut d'études politiques de Paris som har satt seg i kroppen?
Dette kunne blitt stygt. For folkelig er utenriksministeren ikke. Det har imidlertid utenriksministre fra Arbeiderpartiet heller aldri vært – om mann ser bort fra Thorvald Stoltenberg, muligens.

At typer som Gahr Støre opptrer i intellektuelt svev rundt 7. juni-plassen er gammelt nytt. Vi har trolig bare glemt det i en stortingsperiode eller to. Gahr Støre nevner selv Knut Frydenlund og Lille land – hva nå? Boka ble riktignok skrevet etter at Frydenlund hadde gått av, men den har en del til felles med Å gjøre en forskjell. Det er ikke memoarer, men forsøk på å diagnostisere sin samtid og finne Norges plass i den. Frydenlund begynte for øvrig å skrive før han ble utenriksminister. Vi kan gå enda lenger tilbake: Arbeiderpartiets to første utenriksministre Edvard Bull og Halvdan Koht var begge anerkjente historikere da de ble utpekt i henholdsvis 1928 og 1935. Sammen tok de et oppgjør med forståelsen av norsk middelalderhistorie. Det var før første verdenskrig. Sistnevnte skrev også biografier om Henrik Ibsen og om Otto von Bismarck. Man bør faktisk inkludere Thorbjørn Jagland, selv om Gro Harlem Brundtland synes han var dum i 36,9-fadesen. Og så er det Halvard Lange, mannen som tok Norge inn i Nato, og som dessuten ble æresdoktor ved Birmingham University i 1955. Han skrev blant annet Problemer i det vestlige samarbeidet og Retningslinjer i norsk utenrikspolitikk.

I tilnærmingen er det likevel lite som minner om utenriksborgerskapets elitisme i denne boka. Slik sett er kanskje innflytelsen fra Harward, der Gahr Støre var «teaching fellow» en kort periode på 1980-tallet, sterkere enn den fra franskmenn med diverse nykker. Og en dose av de utvidede kontaktflatene mellom maktmenn og akademikere som kjennetegner amerikansk offentlighet har vi godt av i en politisk kultur der det å snobbe nedover framstår som en forutsetning for suksess. I det minste løfter det samtalen.
Utenriksministeren beskriver boka som sitt personlige innspill i departementets Refleks-prosjekt. Det er lite nytt, men mer enn akseptabel refleksjonsdybde. Som i Norske interesser. Utenrikspolitikk for en globalisert verden vil han balansere pragmatisme og idealer og redefinere begrepet om norske interesser.
I motsetning til denne andre refleksboka, som er ført rimelig rapportaktig i pennen av en redaksjon med tilknytning til prosjektet, er imidlertid Å gjøre en forskjell tilgjengelig i målet, fortellende i stilen. Den er en forlengelse av ønsket om å engasjere bredt i den utenrikspolitiske debatten, et både modig og overmodent tiltak som står i kontrast til for eksempel Langes skylapper i Nato-saken. Her kommer vi tett innpå en utenrikspolitisk hverdag. Vi får et – redigert – innblikk i måten det arbeides på.
For all del: Det er ingen som skal tvile på USA og Nato fortsatt er Norges tøffe storebrødre om det skulle komme til basketak i den sikkerhetspolitiske barnehagen. Det er heller ingen tvil om at Gahr Støre fortsatt er EU-venn, selv om han i motsetning til Jagland ikke bruker krefter på å skrive bok om det. Det som framstår som utenriksministerens viktigste budskap, at Nordområdene er av avgjørende betydning for Norge og for verden, strategisk og i klimapolitikken, må ikke kollapse i en debatt om ja eller nei til norsk EU-medlemsskap, slik utenrikspolitiske debatter har hatt en tendens til. Men i Midtøsten-spørsmålet er Gahr Støre overraskende Israel-kritisk og trekker veksler på hele det historiske bakteppet. Han er også en varm fortaler for et nærmere Nordisk samarbeid.

Gahr Støre vil se sammenhenger, mellom helse og sikkerhet, og mellom det meste annet. Og han vil finne balansen. Særlig når noe er vanskelig eller minner om et dilemma.
Det er her det blir noe uavklart over måten Gahr Støre bruker sine 350 sider på.
I seg selv er intervjuet med den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk bokas høydepunkt. Samtidig er det ingen intervjubok Gahr Støre har skrevet. Mer avgjørende er det at det er såpass få nye politiske signaler i boka. Om noen måneder kommer Stortingsmeldingen som refleksprosjektet skal munne ut i. Da må Gahr Støre ikke bare være forfatter. Men også politiker.

Jonas Gahr Støre
Å gjøre en forskjell
Refleksjoner fra en norsk utenriksminister
Cappelen Damm (2008)
342 sider

Anmeldt: Sirri Gedde-Dahl, Anne Hagstad og Alf Endre Magnussen: Korrupsjon i Norge (Ny Tid)

Korrupsjon i bokform
Graveteamet bak Aftenpostens avsløringer trekker korrupsjonslitteraturen i journalistisk retning
Av Halvor Finess Tretvoll
Som Ny Tid skrev for noen uker siden dumper Norge på den siste korrupsjonsrangeringen til Transparency International. Vi har havnet på 14. plass, mens vi tidligere lå på topp ti. Organisasjonens norske generalsekretær Jan Borgen mener det skyldes at myndighetene ikke tar problemet på alvor.
Nå kommer den fjerde boka om korrupsjon i Norge på to år. Det kan altså se ut som om forlagene er i ferd med å overgå de politisk ansvarlige på dette området. I det minste bekrefter bokfolket en tendens til at korrupsjon blir viet stadig større oppmerksomhet i samfunnet: Fra 1990 til 2004 ble 52 personer dømt for korrupsjon, de neste tre årene ble 49 personer og selskaper straffet og alene i år er 22 domfelt, mens ytterligere 20-24 personer og selskaper står tiltalt. Flere av sakene vil komme for retten i høst.
Tapt uskyld
Så merkelig er den boklige oppmerksomheten rundt dette egentlig ikke. Korrupsjonssaker, med skandalepotensial, store penger, varslernes kvaler og maktspillet i kulissene burde smidig kunne tilpasses den salgsvennlige dokumentarlitteraturens krav.
Likevel er det sjelden at korrupsjonsavsløringer kommer i bokform. Både På BA-HR bakke av Kari Breirem fra 2007 og Per-Yngve Monsens Muldvarp i Siemens fra i våres forteller varslerens selvopplevde og vanskelige versjon. Også Eva Joly bruker seg selv i sine memoarliknende bøker, fjorårets inkludert.
I disse dager gir også Kagge ut en korrupsjonsbok, skrevet av tre utrettelige skupprisvinnere fra Aftenposten. I forhold til Breirem, Monsen og Joly trekkes korrupsjonslitteraturen dermed i en mer journalistisk retning.
Forfatternes gjennomgang av saker de selv og andre har brakt fram i lyset viser med all tydelighet at Norge, om vi noensinne trodde vi hadde den, nå har mistet uskylden i korrupsjonssammenheng. Det mest slående enkeltkapittelet er en nokså tørr oversikt på 14 sider over nærmere 40 korrupsjonssaker, som er satt sammen etter søk i offentlig tilgjengelige kilder. Men heller ikke Korrupsjon i Norge bringer nye opplysninger i særlig grad.
Boka nøyer seg med å skildre de siste årenes korrupsjonssaker ved Ullevål, Undervisningsbygg, Røde Kors, Bærum kommune – og så videre – på en måte som viser korrupsjonens gru ved blant annet å påpeke fellestrekk og faresignaler, fristelser og forutsetninger for frynsete foretningsetikk.
Den klart mest spektakulære enkeltsaken er utvilsomt korrupsjonsskandalen på Nedre Romerike, der vannverkssjef og småkonge Ivar T. Henriksen i realiteten «innførte en privat skatt for innbyggerne på Romerike for å finansiere sitt eget private jakteventyr i Sør-Afrika».
Det var forfatterne som i sin tid avslørte Henriksen og hans kumpaner. Nå gir de en samlet framstilling av historien, samtidig som de finner fellestrekk med andre saker, særlig Ullevål-saken: Mangelfulle anbudsrunder i det offentlige, hastetildeling av oppdrag, sviktende kontrollrutiner, overfakturering, et mangelfullt varslervern, med mer.
Denne vekslingen mellom analyse og narrativt driv fortsetter gjennom hele boka. Med utgangspunkt i skildringen av bestikkelser i en sak mot Screen Communication og smøreturer i legemiddelindustrien kommer også gråsonene til syne, og mot slutten drøftes medienes rolle i avsløringene.
«Ingen kommentar»
Flere ganger vender forfatterne tilbake til sentrale personligheter i korrupsjonssakene, for eksempel nevnte Henriksen. Men det kommer lite ut av disse gjensynene. Det er også her man i størst grad blir oppmerksom på at framstillingen ikke alltid hever seg over det man vanligvis finner i forfatternes vante publikasjonsform.
Likevel tyder denne boka på at det er mulig å behandle korrupsjon i dokumentarprosa som noe annet en personlige – og rett nok dramatiske – fortellinger.
I forlengelsen av dette kunne man for eksempel håpe på en bok om StatoilHydros korrupsjonssaker i en situasjon der norsk oljeindustri er i en omfattende internasjonaliseringsprosess. I denne boka gir samtalen med konsernsjef Helge Lund lite nytt, utover en understrekning av at selskapet er seg bevisst utfordringene og tar korrupsjonstrusselen alvorlig. Tre ganger på en side svarer han imidlertid med variasjoner over «ingen kommentar».■

Aktuell bok
Siri Gedde-Dahl, Anne Hafstad og Alf Endre Magnussen
Korrupsjon i Norge
Kagge forlag (2008)
288 sider

Anmeldt: Geert Mak: Europa. En reise gjennom det 20. århundret (Ny Tid)

Jakten på Europas sjel
Geert Mak graver i det 20. århundre og finner menneskene i skyttergravene og folkene bak ideologiene. Han behandler traumene verdensdelen ikke kan gi slipp på.
Av Halvor Finess Tretvoll
Den nederlandske forfatteren og journalisten Geert Mak reiste Europa rundt i 1999, for å gjøre opp status ved slutten av et århundre, og for å «lære hva det rommer, dette tåkete begrepet ’Europa’». På mandag kommer han til Norge med oversettelsen av det nesten 800 sider lange mesterverket bestrebelsene endte i.
Mak var utsendt av NRC Handelsblatt, som hver dag gjennom hele året publiserte et av hans reisebrev på forsiden. Det er disse tekstene som har vært utgangspunktet for Europa. En reise gjennom det 20. århundret, men de er supplert med annet, sydd sammen på nytt og overskrider derfor det opprinnelige konseptet.
Istedenfor en nederlandsk næringslivsavis sin fikse millenniumsidé, er dette en av de dypeste, menneskeligste og mest utfordrende refleksjonene over Europas turbulente århundre som noensinne er skrevet – en tragedie, denne gangen formidlet i 66 kapitler, som vi ikke har anledning til å glemme, verken fem, ti eller femti år etter århundreskiftet.
Overveldende nærhet
I løpet av turen er Mak innom de fleste europeiske storbyene, noen av dem – som Berlin, Wien, London, Paris og Moskva – endog flere ganger. Han er også i Guernica, Dunkerque, Verdun, Stalingrad og Auschwitz, steder som har fått sitt navn skrevet i blod, noe som er et hovedpoeng. Dermed er dette en reiseskildring i både rom og tid. Kanskje mest det siste.
Like fullt består prøven i å overvinne en distanse. Om det er geografi eller år som skiller leseren fra emnet, spiller liten rolle. Det er evnen til å formidle på tvers av avstand Europa bør måles etter. Og det makter Mak til fulle.
Hans epos vokser nemlig ut av de mange scenene, minibiografiene, dagbokutdragene, samtalene og øyenvitneskildringene som er denne bokas byggesteiner. Den europeiske fortellingen formidles fra grunnplanet, fra perspektivet til Irfan Orga – en gutt som opplevde utbruddet av første verdenskrig i Istanbul – og fra mange andres: den pensjonerte forleggeren Wolf Jobst Siedlers, skyttergravenes, journalisten Joseph Roths (vi aner et forbilde), Odessas. Og så videre.
Det skaper en til tider overveldende nærhet. Enkelte steder inntar selv fortellerstemmen et slikt førstepersonsståsted. «Jeg» betegner i passasjer på opp til fem sider – de er avmerket med noen unnselige anførselstegn – en embetsmannssønn som er med på innmarsjen i Polen, farge- og smaksstoffabrikanten som er barnebarnet til keiser Wilhelm II, den uheldige som ble nødt til å fortelle Hitler sannheten om Stalingrad, den italienske antifascisten og fagforeningspioneren Vittorio Foa, en av de nederlandske forhandlerne før dannelsen av Kull- og stålunionen eller en forsker ved universitetet i Bucuresti på 1980-tallet.
Hukommelsens politikk
Noe av det mest slående ved denne fragmentariske og omflakkende materien er de lange linjene som langsomt avtegner seg, og at de ofte krysser det som etter hvert har blitt vante og litt for enkle forestillinger om Europas sjel og kvaler. De bryter skolebøkenes og storavisenes hermetiske framstillingsformer og erstatter dem med glitrende eksempler på kritisk og utfordrende historieskriving.
Det er neppe riktig at dadaismen betydde nesten like mye for kunsten som Lenin betydde for politikken i det 20. århundre. Men med unntak av denne ene, grovt feildimensjonerte sammenlikningen, presenterer Mak forfriskende innsikter. Han befinner seg ikke i forskningsfronten, men det var heller aldri målet. Dette er et journalistisk verk, der forfatteren utkjemper et slag i kampen for en mer nyansert og mindre politisert historieforståelse.
Ved siden av Maks brudd med det etnosentriske vesteuropeiske blikket, ikke minst i forbindelse med den andre verdenskrigen, og hans vektlegging av begivenhetene i Sentral- og Øst-Europa, kan man lage en liste med eksempler:
Wien var på begynnelsen av 1900-tallet grobunn for de destruktive ideologiene som skulle prege verdensdelen i mange tiår. Georg von Schönerer nektet allerede på slutten av 1800-tallet jøder adgang til sine møter, hilste med «Heil» og dyrket en Führer.
Lenins seierskronede reise gjennom Sverige og Finland til St. Petersburg i 1917 skjedde med tyskernes hjelp. De ville skape kaos i fiendeleiren, og det var også derfor de betalte størsteparten av Lenins revolusjon.
Det fortsetter: Felttoget i Italia var minst like dramatisk som landgangen i Normandie, men har fått langt mindre oppmerksomhet. Frankrikes feighet, kollaborasjon og Vichy, ble skjult bak de Gaulles fortelling om heltemot og résistance. Og flere russiske offiserer, med obersts rang eller høyere, døde for Stalins hånd, enn for Hitlers.
Det er med andre ord få lesere som ikke vil oppdage blindflekker i sin historieforståelse stilt overfor Europa. Forfatteren samler også trådene med ujevne mellomrom, og da blir det kan hende enda tydeligere.
Frykten for et nytt München har vært nevnt i debatten etter Russlands krig mot Georgia. Men på 1930-tallet var det et nytt Sarajevo alle fryktet. Skuddene som drepte tronarvingen den 28. juni 1914 satte i gang et skred av hendelser som nærmest noe motvillig drev verdensdelen ut i en altomfattende krig. For Geert Mak er begge disse byene av betydning. De representerer hvert sitt onde, og rundt dem kretser fortsatt debattene om krig og fred.
Mangfoldets Europa
Det er Maks kombinasjon av liberal omgang med perspektivvekslinger og hans varsomt styrende hånd i mangfoldet av enkelthendelser som skaper disse effektene. Da oppstår det som må være bokas viktigste innsikt: Europa er erindringspolitikkens verdensdel. Over alt strever folket med sin forhistorie: Av og til er målet å glemme, av og til har det vært å opphøye en partisk versjon til den ene og allmenngyldige Sannheten. Og den har i sin tur kunnet veksle med regimeskiftene i området.
Slik blir minnesmerkene over massakrene og slagene, heltene og skurkene i det blodigste århundret stoppunkter på Gert Maks rute. I Kiev står det et estetisk makkverk av et monument over de mange hundre tusen som ble drept der av nazistene. I De falnes dal ved Madrid ligger Franco, fremdeles med friske blomster på graven.
Mak er innom så godt som alle de dramatiske hendelsene i Europa på 1900-tallet – unntaket måtte være de to Balkan-krigene i 1912 og 1913, som han knapt nevner – og leter etter sporene som er lagt igjen, sparker i jorda så knoklene kommer fram på nytt og tar dramaet som ligger skjult i den kollektive hukommelsen på alvor.
Hele tiden strekker han seg etter svar på to spørsmål: Hvordan forholder vi oss til fortiden? Og hva har dette Europa som hanglet seg gjennom 1900-tallet å by framtiden?
På mange måter er de to sider av samme sak, om vi skal tro denne boka. Gert Mak skriver: «Man kan undre på hvorvidt hele diskusjonen om ’europeisk identitet’ har noe for seg, eller om den ikke strider mot hele historien til ’begrepet Europa’. For hvis det er noe som kjennetegner den europeiske sivilisasjonen, så er det mangfoldet.»
I omtalen av en glitrende, men også nokså dyster bok, skal dette lyspunktet bli siste ord.■

Geert Mak
Europa
en reise gjennom det 20. århundret
Cappelen Damm (2008)
778 sider

Anmeldt: Magnus Marsdal: Mannen uten egenskaper (Ny Tid)

Oppgjøret med «stoltenbergerne»
Forfatteren bak FRP-koden vil ha høyere skatter nå.
Jens Stoltenberg er en mann uten egenskaper, melder Magnus Marsdal i sin nye bok. Eller han er muligens «en samling egenskaper uten mann». Det går ut på det samme for den radikale forfatteren.
Tittelen har han uansett lånt fra Robert Musil. I det aldri fullførte trebindsverket Der Mann ohne Eigenschaften beskrives det kulturelle og politiske forfallet i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn før utbruddet av første verdenskrig. Det er fin de siècle og tradisjonalisme på tomgang, en menneskelig hulhet med sivilisasjonstruende potensial.

Parallellene fra Wien på begynnelsen av 1900-tallet til Norge anno 2008 er i høyden få. Politikeren Marsdal gjør da heller ingen krav på noe bredere slektskap med den litterære mesteren Musil. Stoltenberg er ingen personifisering av en europeisk stormakts dødsdans. I Marsdals øyne er han bare en høyrepolitiker i fåreklær, en sosialliberaler i feil parti, eller i beste fall en utrolig feig sosialdemokrat.
Uhellig skatteløfte
Det er også en annen vesentlig forskjell: Musil startet på sitt livs store prosjekt i 1921, og fortsatte arbeidet resten av livet. De to første bindene kom ut på 1930-tallet, mens det siste ble utgitt posthumt i 1942. Marsdal har på sin side skrevet et nytt essay på 70 sider. Han har lagt betydelig arbeid i det, men ingenting tyder på den samme oppofrelsen over skrivemaskinen. Resten av innholdet i Mannen uten egenskaper og andre problemer i norsk politikk er opptrykk av spisse artikler og kronikker fra aviser som VG, Dagbladet og Klassekampen, tidsskrifter som Prosa, Samtiden og Demo, samt det ikke så framgangsrike nyhetsmagasinet Memo.
Her er det oppgjør med Hege Storhaug, Erik Solheim og Stein Erik Hagen. Tittelessayet fortjener likevel størst oppmerksomhet. I det argumenterer Marsdal godt for sin diagnose av Stoltenberg og hans flokk på høyresiden i Det norske arbeiderparti, unnskyld… i «Det norske administrasjonspartiet». Hovedsynden er den helligheten de tillegger sitt eget skatteløfte fra valgkampen i 2005 og hvordan de har latt seg svinebinde av det.
Essayet er rammet inn av en sterk historie om Terje, som er nattevakt på et sykehjem, og som på grunn av nedbemanning må velge om han skal ta seg av fru Hansen som har falt og brukket lårhalsen eller Marit som ligger for døden. Det er en billedliggjøring av kontrasten mellom offentlig fattigdom og privat rikdom.
Ved hjelp av sine beste evner og litt statistikk forsøker Marsdal å motbevise høyresidens blinde tro på at det er slik vi bør ha det. Ikke bare skaper skattelettepolitikken i anglosaksiske land flere fattige, høyere spedbarnsdødelighet og større økonomisk ulikhet. Den er også mindre effektiv i økonomiske termer enn en tradisjonell nordisk og egalitær samfunnsmodell. Når man spør på en bestemt måte viser også tallenes tale at en god bråte nordmenn (78 prosent) sier seg villige til å betale mer skatt for en god helse- og eldreomsorg.
Hender, ikke grunker
Marsdal stiller et godt spørsmål i forlengelsen av dette. Med flertall i Stortinget, folkemeningen på sin side og høykonjunktur i økonomien: Hvordan har regjeringspartiene maktet å falle som en stein på meningsmålingene? Svaret er ikke fullt så godt, men det fungerer i forfatterens politiske prosjekt: Problemet er «stoltenbergerne», deres skattestopp og deres konsernaktige styre av Norge ASA. Bare noen få helter står fram: De vaskekte rødgrønne, de folkelige og radikale, som ikke er representert i Administrasjonspartiet, og knapt nok i maktkorridorene i SV eller Sp heller. De skal forandre Norge. Men først må de, i forfatterens øyne, forandre venstresiden.
Marsdal (og Victor Norman, som han støtter seg til) har trolig rett i den realøkonomiske analysen av at skatteøkning er den mest fornuftige formen for velstandsoverføring fra privat til offentlig sektor. Det er, som de begge sier, ikke bare å pøse oljepenger inn i økonomien. Problemet er antall hender, ikke antall grunker. Om mannen bak FRP-koden også har rett i at venstresiden i et valgkampår kan skape entusiasme ved å forklare velgerne at skatt er gøy, framstår imidlertid som mer tvilsomt. En slik linje ville vært en strategisk gamble som får McCains valg av visepresidentkandidat til å gå i ett med en kremgul tapet.
Det kan likevel være han har rett. Vi vil bare aldri få anledning til å teste det ut. Til det har «Stoltenbergerne» for stor makt.■

Magnus Marsdal
Mannen uten egenskaper.
Og andre problemer i norsk politikk
Manifest (2008)
214 sider

Anmeldt: Haakon Lie: Slik jeg ser det nå (Ny Tid)

Lynglimt fra et politisk uvær
Ap-høvdingen Haakon Lie var en sikkerhetspolitisk doktrine på to bein. I sin nye bok viser 103-åringen en mykere side.
Av Halvor Finess Tretvoll
Bokhøsten har gått i politisk mimremodus, og i den forbindelse er Kåre Willoch for en barnerumpe å regne. Han fyller 80 år den 3. oktober og figurerer i to nye bøker for tiden. Men Haakon Lie kunne vært faren hans. Bokstavelig talt.
Også etter oppmerksomheten å dømme, er den eldste eldst. Lie feiret 103-årsdagen med bløtkake og bokutgivelse sist mandag, mens halve Arbeiderpartiet og de fleste av landets politiske journalister satt i giv akt og andektighet da Partisekretæren (bestemt form, entall. Stor forbokstav) krevde en mer sosial boligpolitikk og kjøp av svenske jagerfly.

Lies ord er ikke lov lenger. Men skogsarbeiderens flis av en intervjubok, viser at det fremdeles lyner i det politiske uværet han helt fra sin første valgkampen – i 1919 – har brakt med seg. I Slik jeg ser det nå, som er skrevet i samarbeid med historiker Hans Olav Lahlum og Aftenpostens londonkorrespondent Hilde Harbo, drar han fram det ene avisutklippet etter det andre. For å mene noe om klimakrisen eller Jonas Gahr Støre.
Lie foreslår nye drabantbyutbygginger, mindre stoppeklokkeomsorg og færre utenlandske tiggere og prostituerte. Våre egne verdige trengende narkomane, vil han derimot hjelpe. For «de er jo våre landsmenn og bysbarn som vi skal føle oss solidariske med».
Vi får vite at Lie var mot privatiseringen av Statoil, at han blir forbanna når miljøbevegelsen ber alenemødre spare på strømmen, og at han for sent oppdaget at også palestinerne er mennesker. Han er heller ingen tilhenger av tidligpensjonsordninger, lyntog eller OL i Tromsø. Og så videre.
Kaldkrigskanonade
Dersom Slik jeg ser det nå er som en storm i innlandet, var imidlertid Slik jeg ser det fra 1975 en orkan over Cuba. Boka solgte 70 000 eksemplarer i løpet av en eneste bokhøst, kom i syv opplag og er i mangt et oppgjør med kretsen omkring herværende avis, da den het Orientering.
Lies debutbok, som Dagbladet plasserte på 24. plass i sin liste over den betydeligste norske sakprosaen i etterkrigstiden, er syrlig antikommunistisk – en kaldkrigskanonade. Den forteller historien om bruddet mellom Orientering og Arbeiderpartiet, og om dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961. Forfatteren, Haakon Lie anno 1975, levner den utenrikspolitiske opposisjonen liten ære. Lie skrev blant annet at resolusjonen fra det berømmelige påskeopprøret i 1958 var «en eneste svindel», og at det var en følelse av lettelse blant partimedlemmene da «utveksten» Orientering ble skåret bort.
Lie er riktignok noe vennligere innstilt overfor Orienterings første redaktør, Sigurd Evensmo, men folk som Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og Berge Furre fremstår som Nikita Khrusjtsjovs nyttige idioter. Selv lyser Lie som en svoren USA-venn, Nato-tilhenger og hard negl.
En mykere mann
Desto mer interessant er begrunnelsen han i Slik jeg ser det nå benytter for å underbygge sitt standpunkt i jagerflyspørsmålet. I dag støtter Lie en regjering der de vankelmodige i SV er med, og han er overraskende nok på linje med SV-veteran Stein Ørnhøi når det gjelder JAS Gripens fortreffelighet.
Ikke bare er flyene bedre egnet enn det amerikanske Joint Strike Fighter til å håndheve norsk suverenitet utenfor kysten, slik «n’Haakon» ser det. Etter Berlinmurens fall er det også lettere å bli en varm tilhenger av det nordiske forsvarssamarbeidet, som i sin tid faktisk var alternativet Orienteringskretsen stilte opp til Nato-medlemskap på 1950-tallet. Den gang var spørsmålet om en nordisk allianse skulle lene seg vestover eller om den skulle stå på en ren nøytralitetslinje, og Lie stod så beinhardt på det første at den nordiske dimensjonen er svært vanskelig å få øye på i Slik jeg ser det.
Lie setter fortsatt den britiske politikeren Ernst Bevin, som etter innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1948 advarte sterkt mot at Norge skulle bli presset til å omfavne Sovjetunionen, høyest av den moderne verdenshistoriens politikere. Men han er nå «svært betenkt» over Natos offensive operasjoner og utvidelse av mandatområdet.
Selv om Partisekretæren tror SV er regjeringens svakeste ledd, ettersom partiet mister stemmer og «ikke har fått fram det som har vært deres grunnleggende oppfatninger i forsvarspolitikk og sikkerhetspolitikk», viser det han sier om finansministeren at en rødstrømpe fra partiet han en gang frådet over faktisk skulle klare å sjarmere ham.
Det tok bare litt tid.■

Haakon Lie, Hans Olav Lahlum og Hilde Harbo
Slik jeg ser det nå
Cappelen Damm (2008)
185 sider

Haakon Lie
Slik jeg ser det
Tiden (1975)
426 sider

Anmeldt: David Rothkopf: Superklassen (Ny Tid)

Klodens mektigste
Mens finansverdenen rystes, viser forfatter David Rothkopf finansfiffens rystende makt over verden.
Uka etter Olav Thons mediesirkus kommer boka som setter mytologiene rundt denne urnorske rikingen i perspektiv. Superklassen av David Rothkopf, som var statssekretær i handelsdepartementet under Bill Clinton, har nemlig blitt oversatt til norsk. Og her er det klodens rikeste og mest innflytelsesrike mennesker som granskes.
Som en av de rundt 1000 dollarmilliardærene i verden er Thon automatisk en del av Rothkopfs superklasse. Og på tross av at Thon gjør sitt beste for å beskrive seg selv og sitt imperium som «Nøysomheten inc.», har han flere fellestrekk med de øvrige 6000 medlemmene av den globale eliten. Ikke minst gjelder det bruken av filantropiske gavedryss som maktvirkemiddel.
Her stopper imidlertid likhetene. Mens George Soros og de to «Billene» Clinton og Gates gjennom sine respektive fond og initiativ har prosjekter med verdensomspennende rekkevidde, trives Thon i sin røde topplue. Dermed blir Superklassen langt mer interessant for folk med venstresympatier og globalt utsyn.
Et dilemma
Boka er avslørende. Men den peker også på et dilemma. Ifølge Rothkopf har nemlig superklassen mulighet og evne til å fylle et gapende tomrom i den globale styringen. Den «tar opp spørsmål som mange nasjonale regjeringer og multilaterale organisasjoner ikke kan eller vil gå løs på,» som han skriver, og de er «pionerer som kvitter seg med de nasjonale båndenes lenker og skylapper».
Problemet er selvfølgelig at den som klasse har en felles verdensforståelse og til en viss grad overlappende interesser, som sjeldent sammenfaller med småfolkenes. Må man likevel innrømme at mennene – for det er først og fremst menn – som har stambord i Davos og privatfly fra Gulfstream er den sterkeste drivkraften i utviklingen av nye styringsformer og konkrete løsninger?
Dette er den gamle motsetningen mellom effektivitet og legitimitet igjen, men med en vri. Nasjonalstatene makter ikke lenger å oppfylle sin del av samfunnskontrakten. Spørsmålet er om man kan ha tillit til at velmenende rikinger og pophøvdinger med en samvittighet kan utfylle den og selv bidra til en fornuftig balanse mellom de to hensynene.
At det trengs er helt opplagt. Globaliseringens skjeve gang er i for stor grad finansfyrstenes verk, noe som gir tall av typen: Verdens 1000 dollarmilliardærer har en like stor formue som de 2,5 milliardene fattigste.
Elitefraksjonering
Parallelt med redaktør Knut Olav Åmås’ norgesorienterte Hvem er hvem?, har Rothkopf forsøkt å sette navn og ansikt på den globale eliten. Men i motsetning til Åmås’ bok, som kom for noen uker siden, forsøker han også å begrunne sin tellemetode og sin inndeling av superklassen i fraksjoner: Fra politikere og toppbyråkrater som oljeminister Ali al-Naimi i Saudiarabia og den kinesiske sjefen for valutareserver Wu Xiaoling, samt næringslivstopper for eksempel i den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, via mediekongen Robert Murdoch og religiøse leder som den muslimske tv-predikanten Amr Khaled, til Bono, Angelina Jolie og Paulo Coelho. At ambisjonene er større vises også i de mange sammenlikningene med sosiologen C. Wright Mills klassiker om The Power Elite i USA fra 1956.
Selv om det er kunstig å inkludere også «skyggeeliter», bestående av folk som våpensmugleren Viktor Bout og Osama bin Laden himself i vår tids globale superklasse, peker Rothkopf på den interne dynamikken mellom de ulike fraksjonene og spenningene mellom de supermektige og de misunnelige hordene av «nesten supermektige» med aspirasjoner om en plass aller øverst ved bordet.
Skitne hender
Forfatteren har selv reist fra den ene lekegrinda for disse folkene til den neste, fra World Economic Forum, via kinesernes Boao Forum til den meksikanske mobilmogulen Carlos Slim Helús Fathers and Sons Forum. I tråd med framveksten av nye økonomiske stormakter i Asia og Latin-Amerika vil framtidens superklasse trolig endre karakter, og de to sistnevnte forumene vil få økt betydning på bekostning av førstnevnte.
Om denne utviklingen fører til større åpenhet, og om den gjør de absolutte elitene mer lydhøre eller mindre egennyttige, gjenstår å se. Eller riktigere: Det er i tilknytning til disse utviklingstrekkene at kampen vil stå, ifølge Rothkompf. Og kanskje har han rett i at man må fylle mellomrommene som skiller superklassens fraksjoner fra hverandre, om man skal ha realistiske forhåpninger om å forme en globalisering som er demokratisk og i stand til å overkomme klimakrisen eller minske de globale ulikhetene.

David Rothkopf
Superklassen
Den globale makteliten – hvilken verden skaper de?
Kagge (2008)
564 sider

Anmeldt: Dag Ellingsen: Reven. Olav Thon og hans metode og Hallgrim Berg: Olag Thon. Milliardær i anorakk (Ny Tid)

Olav Thon-mytologien
To nye bøker om Oslos eiendomsbaron tar kampen om Den norske rikmannens skrupler. Er han en flittig fjellgeit eller en rev i fåreklær?
Av Halvor Finess Tretvoll
Olav Thon fra Ål i Hallingdal er en helnorsk kapitalist med tenna i brunostblingsen og en formue som plasserer ham blant verdens 500 rikeste. Han er også en ivrig skiløper på 85 år.
Det er klart det blir bok. Mer uvanlig er det at det kommer to på ei uke, og at en intens kamp om navn å rykte utspiller seg på sidene. Med Hallgrim Bergs Olav Thon. Milliardær i anorakk og Dag Ellingsens Reven. Olav Thon og hans metoder får man også noe mer, nemlig en fortolkningsstrid som berører det norske samfunnets ambivalente forhold til sine styggrike, særlig når de er gavmilde og nøysomme naturelskere.
Berg, som er høyrepolitiker og Thons sambygding, har skrevet «eit eventyr der hovudpersonen sjølv får koma til orde». Istedenfor analyser av Thons selvframstilling presenteres vi for formuleringer som «Vestens tidsrekning vart sett til før og etter Kristi fødsel. Tidsrekninga i Flå vil bli sett til før og etter Olav Thon» og spørsmål av typen «kvifor dette engasjementet, kvifor denne omsorgen?».
Ellingsen, som i dag arbeider ved Agderforskning og Statistisk Sentralbyrå, setter på sin side Turistforeningens hyllest av Thon opp mot lugubre foretningsmetoder som strekker seg tilbake til en tollsvindelsak fra 50-tallet. I motsetning til forfatteren sparer ikke foreningen på superlativene: «Noen tinder i fjellheimen er kvassere, villere, flottere enn andre. Noen mennesker er større enn andre... Du [Olav Thon] er et slikt menneske!»
Striper i pelsen?
Paradoksalt nok er de to forfatterne enige om grunnlaget for Thons suksess. Han kjøper eiendommer billig og utnytter deres potensial gjennom endringer som øker utleieverdien og ved å få inn foretninger med større omsetning. Nøkkelen til suksessen er teft og tillit, altså nese for muligheter og evne til å få lån.
Spørsmålet er om resten av suksessformelen er innsatsvilje og frisk fjelluft eller kynisme og selviscenesettelse.
Og da får vi selvfølgelig høre om krigen. Ifølge Ellingsen samarbeidet Thon med Olav Linge, som ble anmeldt under landssvikoppgjøret. Thon var aldri mistenkt, men forfatteren maler ham småstripete. Ofte «by association»: Advokat Paul Røer, Thons juridiske våpendrager, var NS-medlem.
Striden dreier seg også pelshandelen, der Thon tjente sine første grunker, og en klage fra en NS-leder i Hallingdal som hevdet tyskernes forskrifter ble brutt. Ifølge Berg viser klagen, selv om den ikke fikk konsekvenser, at Thon var upopulær hos nazistene. Ellingsen mener derimot pelsvirksomheten hans «får pågå fordi det fantes folk i det tyske maktapparatet som ville det slik.»
Dette har Thon hørt før, og han slipper til med en tirade mot boka Krigsår i Hallingdal, der påstanden først ble fremmet.
Slik brukes Milliardær i anorakk, ikke bare til å bekrefte bildet av Thon som en sjarmerende Askeladd, men også til syrlige motangrep mot det han ser som jantelov og bygdedyr. Det samme kommer til uttrykk overfor Lotta Elstads En såkalt drittjobb.
Elstad avslører hvordan det drives rovdrift på de midlertidig ansatte ved et Thon hotell. Ifølge Thon kan noen i hennes posisjon tjene tusen kroner dagen, og «det er ikke verst for en nybegynner». I motsetning til forbildet Barbara Ehrenreich, har Elstad dessuten gjort slett research, hevder han: «Hun var engasjert hos oss i 100 timer og 15 minutter. Og dette ble det en hel politisk bok av!»
Gamle kamper om igjen
Også gammelt nag kommer til overflaten i ukas to Thon-utgivelser. Ellingsen var journalist i Økonomisk Rapport (ØR) i 1988 og skrev at Thon, etter de mange brannene i bygårdene hans, hadde fått mer fra forsikringsselskapene enn han hadde betalt i premie. Advokatene ble sluppet løs, men det hele endte med et forlik der ØR betalte 10 000 kroner til Folkehelsa og trykte en beklagelse med tittelen «Unnskyld, Olav Thon».
Nå angrer Thon på at han «ikkje sette inn hardare lut». Ellingsen, derimot, opprettholder at Thon, i alle fall i to tilfeller, tjente godt på brannene.
Berg har levert en mer formfullendt bok enn Ellingsen, selv om han utelukkende bygger opp under den erkenorske Thon-mytologien. Nettopp den vil Ellingsen bryte ned. Han skriver også at Thon «hugger til når noen trår ham og fortiden hans for nære».
Siste ord i den symbolske kampen om Den norske rikmannens skrupler er neppe sagt, med andre ord. Om det skulle bli rettssak får man forsøke å glemme skittkastingen. Kanskje kan man lære noe da.■

Dag Ellingsen
Reven
Olav Thon og hans metoder
Spartacus (2008)
187 sider

Hallgrim Berg
Olav Thon
Milliardær i anorakk
Kagge (2008)
255 sider

Anmeldt: Amal Aden: Se oss (Ny Tid)

Boktendenser

Amal Aden vil gjerne provosere. Er det ikke på tide å komme videre nå?

[integrering] En norsksomalisk kvinne i 20 årene, som av hensyn til sin egen sikkerhet skriver under pseudonym, slynger ifølge forlaget «ut provoserende generaliseringer» i boka Se oss, som ble lansert denne uka. Det er trolig «multikultinaivistene» på venstresiden, og muligens noen i Civita, det forventes en instinktiv reaksjon fra.
Aschehoug skryter av at Aden «maler med bred pensel». Men å fortape seg i dette forutsigbare forløpet, er i beste fall kjedelig. Og det skyldes ikke innholdet i dette nye bidraget i «oppgjør med sine egne»-sjangeren, som er «kontroversielt» nok: Det somaliske miljøet i Oslo er preget av notorisk trygdesnylteri, hatblandet frykt for de hvite vantro, overgrep og systematisk omsorgssvikt, arkaiske æreskodekser og drøvtygging av det narkotiske stoffet khat.
Man kunne godt protestert. Boka virker stigmatiserende og bekrefter verdensforståelsen til et alt for populært parti. Da ville man imidlertid spille på nettopp dette partiets premisser. Det er heller ikke påtvingende, noe som henger sammen med en uavklart relasjon mellom tekst og virkelighet i Se oss. Den første og største delen av boka er en dokumentarisk fortelling i jeg-form og presens. Den er ifølge forordet «ikke selvopplevd». Samtidig hevdes det at den baserer seg på «harde fakta» og at «den er sann».
Det norsksomaliske miljøet skildres gjennom øynene til den fiktive 13-åringen Yasmin. Grepet skaper selvfølgelig en «hardtslående» bok, men svingslagene har av samme grunn en tendens til å virke veivete.
Dette blir særlig tydelig når det barnlige språket plutselig gir rom for vurderinger en 13-åring neppe har kapasitet til. Når det står «jeg tenker…»; er det da forfatteren Aden, og ikke jenta Yasmin, vi har å forholde oss til?
Man kunne mistenke forlaget for å oppmuntre til denne gjennomtenkte vagheten i grenselandet mellom skjønnlitteraturen og debattsjangeren: Barnets ansvarsfrihet, sårbarhet og beskyttelseskrav på den ene siden. De politiske posisjonene jeg-stemmen henviser til når den fortolker alt i en bestemt retning, på den andre.
I bokas siste del får vi Adens meninger. Også de er formulert i et enkelt språk. Sannsynligvis er det gjort for å skape en forbindelseslinje mellom fiksjonen og faksjonen, men de upresise anklagene det resulterer i fører snarere til at sprengkraften blir borte.
Vi får blant annet høre at noen norsksomaliske organisasjoner som offisielt arbeider for integrering i virkeligheten fremmer frykt for storsamfunnets verdier. Men vi får aldri vite hvilke organisasjoner det dreier seg om. Den typiske vendingen er ordet «mange». Hvor mange er dét?
Barneombud Reidar Hjermann har levert en såkalt blurb til omslaget, og han hevder: «Hvis bare noe i denne boken stemmer, har vi en viktig jobb å gjøre». Nå vet vi at noe av det Aden skriver stemmer for noen grupper, og at en del sosiale problemer er utbredt i den somaliske befolkningen i Norge. At Hjermann tar forbehold er det likevel verdt å merke seg.
Forsker Kathrine Fangen, som har skrevet boka Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge (2008), bekrefter dette. Til Aftenposten sier hun: «Noen av påstandene passer for noen, men alle gjelder ikke på noen måte for alle».
At boka ikke provoserer i særlig grad, selv om forlaget altså forsøker å mane fram en reaksjon, henger trolig sammen med at «naivistene» iblant oss etter hvert har skjønt at det finnes uløste utfordringer i det mangfoldige Norges, og at de gjerne vil diskutere det på en skikkelig måte.
Er det denne utviklingen utgivelsen og mottakelsen av Se oss illustrerer? I så fall kan den egentlige diskusjonen endelig begynne. Aden har mistet tålmodigheten med mennene som slår mødrene, og mødrene som slår barna. Hun vil ha harde tiltak nå.
Man kunne istedenfor pekt på at sameksistens er vanskelig og at de tar tid, på at halvparten av de 20 000 somalierne i Norge har vært her i mindre enn fem år, og på at møtet med et fremmed samfunn i seg selv kan skape isolasjon og sosiale problemer. Kanskje kan den neste boka fra Adens redaktør i Aschehoug handle om disse utfordringene. Det er neppe like provoserende, men minst like betydningsfullt.

Amal Aden
Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne
Aschehoug (2008)
190 sider

Anmeldt: Robert Byron: Veien til Oxiana (Ny Tid)

Reiselitteraturens far
Krigen i Afghanistan gir bokklassikeren, som nå kommer ut i Aschehougs Spor-serie, ny aktualitet.
[langtur] Overklassebriten Robert Byron likte neppe å pakke kofferten selv, men i Veien til Oxiana legger han ut på det som skal vise seg å bli en svært strabasiøs reise gjennom Persia, som Iran het på begynnelsen av 30-tallet, og derfra videre østover.
Ikke bare ble resultatet en reiseskildring i dagbokform som med rette regnes blant sjangerens definerende tekster. Den får også fornyet aktualitet av målet for prøvelsene: Afghanistan.
Dette topper seg når man innser at brorparten av skildringen fra turen gjennom det i dag krigsherjede landet er viet strekningen mellom Meymaneh og Mazar-e Sharif. Oxiana er altså stedet der de norske soldatene i ISAF-styrken befinner seg.
At boka fremstiller dette golde landskapet som forklokkende, er i seg selv oppsiktsvekkende for den som har forlest seg på nyhetsmeldinger. Og at den i overkant britiske Byron faktisk har en dyptfølt interesse for historien og kulturen til menneskene han møter, særlig den klassiske arkitekturen på stedet, gjør boka oppkvikkende også i et politisk perspektiv.
De intensive, presise og av og til langdryge beskrivelsene av gamle moskeer og gravsteder kombineres dessuten med et mellommenneskelig vidd, som i perioder får leseren til å klukkle.
Man kan godt innvende at kartleggingsprosjekter av forfatterens type går litt for godt overens med en arkaisk orientalisme, og Byron kan så absolutt te seg ufordragelig. Samtidig viser han reiseboklitteraturens potensial for ektefølt nysgjerrighet. Og det har senere bidragene i sjangeren, i alle fall de mest interessante, kunnet videreføre fra denne boka.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Robert Byron
Veien til Oxiana
Aschehoug (2008)
306 sider

Anmeldt: Knut Olav Åmås (red.): Norge. En diagnose (Ny Tid)

Teksten og makten
Knut Olav Åmås har levert et viktig innlegg i debatten om den innflytelsesrike sakprosaen.

[sakprosa] Etter debatten på Litteraturhuset for en drøy uke siden skulle man kanskje tro at det var unødvendig å si mer om sesongens kultursnakkis, altså Dagbladets kåring av den mest innflytelsesrike norske etterkrigssakprosaen.
De sommerbrune snakkesalige, med paneldeltakerne Andreas Hompeland, Karianne Bjellås Gilje, Henrik Thue, Jan Arild Snoen og Einar Lie i spissen, fikk da også pratet seg tomme denne torsdagskvelden.
Idet vi skal gå hjem, billedlig talt, er det imidlertid at Knut Olav Åmås utgir Norge. En diagnose, en bok som samler øyeblikksbilder og framtidsutsikter, skrevet av i alt ti såpass forskjellige pratmakere som Civita-sjef Kristin Clemet og Blitz-veteran Stein Lillevolden.
Med sin alltid velutviklede sans for timing, har Aftenpostens debattredaktør dermed levert et innspill etter «show, don’t tell»-metoden, og det til et av de få uforløste emnene i debatten på Litteraturhuset: Hva er det egentlig som skal til for at sakprosaen får reell innflytelse?
Viljen til innflytelse
I Norge. En diagnose er det implisitte svaret at de kritiske og de teknokratiske kunnskapskulturene bør nærme seg hverandre. Eller sagt annerledes: Den intellektuelle må spille maktens spill. Og den praktiske politikeren bør tenke større tanker.
Denne tonen i boka henger utvilsomt sammen med Åmås’ engasjement for å bedre offentlighetens funksjonsmåte, men det er også relevant i forhold til debatten om Dagbladets kåring, der nettopp mangelen på praktisk-politiske tekster blant de 25 utvalgte ble påtalt, og der spørsmålet om hva det vil si at en sakprosabok endrer samfunnet fremdeles står rimelig åpent.
Skal man tro Åmås’ forord, er meningen å diskutere landets utvikling de neste ti årene: «Ja, hva slags Norge ser vi egentlig for oss i dag? ...Hvordan kan vi så komme dit – hvilke tiltak og endringer, hvilken politikk og tenkemåte krever dette av det norske samfunnet?» spør han.
At Norge. En diagnose ikke alltid lever opp til ambisjonen om å kombinere tankesvev med en vilje til innflytelse, viser kanskje hvor vanskelig det er å finne tekster med disse kvalitetene. Børge Brende skriver for eksempel så flatt at man mistenker ham for ikke å ha lagt håpet om noen flere år i en statsrådsstol fra seg, mens Lillevolden neppe vinner gehør for sine imponerende, men standhaftige motperspektiver denne gangen heller.
Janne Haaland Matlarys forsøker på sin side å analysere skolepolitikken i lys av den norske frykten for elitismen, og med henvisninger til både PISA-undersøkelsene og Platons dialoger, nærmer hun seg kanskje idealet om den maktglade akademiker.
Når det er sagt, har hun et betraktelig dårligere poeng enn Martin E. Sandbu, som sannsynligvis bidrar med bokas viktigste innlegg. Ikke bare åpner «Peer Gynt og rentenist» med en fiktiv reportasje fra et korrupt og hardbarka norsk oljemiljø i Ekvatorial-Guinea om ti-tyve år, noe som viser farene ved internasjonaliseringen av den norske oljebransjen. Artikkelen påpeker også hvordan en svulmende statlig pengesekk kan komme til å undregrave demokratiet i Norge.
Når staten blir uavhengig av skatteinntekter, forvitrer nemlig den sosiale kontrakten mellom myndigheter og borgere.
De nasjonale mytene
Spriket i Åmås’ bok er til dels stort, men det er noen felles punkter som tekstene danser rundt: UNDPs årlige oversikt over menneskelig utvikling, som i seks år fram til 2007 hadde Norge på topp, Gro Harlem Brundtlands famøse uttalelse om at det er typisk norsk å være god og kreative forslag til hvordan oljeformuen bør brukes.
Slik sett står Norges selvforhold i sentrum for mange av diskusjonene. Nina Dessau, Gabi Gleichmann, Arne Ruth og Sara Azmeh Rasmussen anskuer de norske mytologiene fra randsonen når de skriver om henholdsvis miljø, vekslingen mellom selvforherligelse og selvpisking, norsk uttakt og religionens rolle. Lillevolden skriver på sin side at «forsvaret av den norske nasjonalstaten har fått utvikle seg til et venstresideprosjekt, mens internasjonal solidaritet bare har blitt et pyntelig ideologisk underkapittel for å skille seg fra den mer ubehagelige nasjonalismen».
Dermed peker Norge. En diagnose også mot et nytt tema i debatten om den viktige sakprosaen, som knapt ble nevnt i viraken rundt Dagbladets kåring: Er det ikke som refleksjon rundt Norges plass i verden, og verdens plass i Norge, at sakprosaen har en av sine viktigste oppgaver i dag?
I så fall representerer denne boka en begynnelse. Tidvis er den også svært god.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Knut Olav Åmås (red.)
Norge. En diagnose
Schibsted (2008)
266 sider

Anmeldt: Lars Sigurd Sunnanå: Skibbrudd (Ny Tid)

Slaget om Redningsselskapet

Skibbrudd forteller hvordan et vakkert, lite stykke Norge går i filler.

[omdømme] Denne historien river i sjela til kystnasjonen Norge. NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent Lars Sigurd Sunnanå har påtatt seg en journalistisk oppgave av dimensjoner. Den står riktignok noe tilbake i forhold til Israel-Palestina-konfliktens utfordringer, men er like fullt betydelig.
Nasjonen med fisk i havet og idealister i fjordtarmer, fjelldaler og flatbygder fikk et av sine fineste uttrykk i det gode gamle Redningsselskapet. Det ble strikket, heklet og laget tombola for den gode saken – å sikre beredskapen for folk på havet. Som seg hør og bør for saker som det er umulig å være imot, hadde organisasjonen skaffet seg kong Haralds støtte. Selv gutter i Groruddalen solgte lodd for Redningsselskapet så sent som på begynnelsen av 1990-tallet.
Deretter gikk det tradisjonsrike selskapet til hundene. Det vil si: De glefsende skapningene fantes allerede på innsiden av organisasjonen. Resultatet ble uttallige lederskifter, skandaler, vedvarende dårlig presse, rettssaker og til slutt en granskningsrapport som ble tiet i hjel. Istedenfor et glansbilde av Norge på sitt beste, får man til slutt et inntrykk av nasjonen på sitt verste: Hedonistisk sløseri, innful folkelighet, lokalpatriotisk kameraderi og maktpolitikk forkledd som godhet preger historien Sunnanå forteller.
Graver fram gruff
Ved siden av å legge seg tett opp til den vesentlige, men etter hvert evinnelige, omdømmeproblematikken, som også Simens har balet med og forlaget Spartacus også da tok tak i, presenterer boka dermed et utsnitt av den moderne norske kulturhistorien i et forfallsmodus.
Sunnanå beskriver dette forfallet på en måte som vil vekke debatt, ettersom forvaltningen av organisasjonshistorien ble en del av konfliktmaterialet i slaget om Redningsselskapet, og ettersom møkka han graver fram trolig raskt vil bli forsøkt skuffet unna av andre kamphaner. Dessuten tar forfatteren stilling til fordel for den kontroversielle generalsekretæren Monica Kristensen Solås, som etter en blodig intern maktkamp ble presset ut senhøsten 2005, og deretter fikk rollen som syndebukk.
Ifølge forordet er målsetningen å gjenopprette den balansen forfatteren mener forsvant fra pressedekningen av Redningsselskapets implosjon. Men Sunnanå kunne med fordel gjort bedre rede for kildematerialet sitt. Det ville styrket troverdigheten ytterligere. Istedenfor den definitive historien om Redningsselskapets skjebne får man en følelse av at andre sentrale aktører, kanskje først og fremst mangeårig president Magnus Stangeland eller renkespilleren og Nordlands-sjarmøren Arild Braathen, vil ta til motmæle i løpet av en uke eller tre.
Spillegalskap
God dokumentarlitteratur er på den andre siden avhengig av den gode historien. Og den forutsetter at man – som i all journalistikk – tar noen valg. Dette kan Sunnanå og hans kone, som har skrevet et par kapitler.
Skibbrudd åpner med en slående illustrasjon av kulturkonflikten mellom de måteholdne, skikkelige sjøfolkene og de festglade sløseriene som landkrabbene i selskapet har bedrevet. Det blir ikke bedre av at de fuktige konferansene og de luksuriøse delegasjonsreisene er finansiert med spilleautomatinntekter. En av de drøyeste turene, som blant annet inkluderer en helikopterutflukt til Grand Canyon, går nettopp til en spilleautomatmesse i Las Vegas.
Anne Enger Lahnstein, som ble generalsekretær i Redningsselskapet i 2001, forsøkte å få en slutt på ukulturen, og med politisk kløkt fant hun en løsning på spilleautomatproblemet. Men den tidligere senterpartilederen forsvant etter kort tid, og de interne konfliktene fikk fritt spillerom, med falske underskrifter, mistenkelige pengetransaksjoner og annet gruff. I Sunnanås framstilling utpreger transaksjonen rundt båten Skandia Beta seg som det alvorligste forholdet.
President Stangeland redder et selskap på hjemstedet Austervoll fra konkurs, og det ved at Redningsselskapet kjøper Skandia Beta, en båt som ikke er egnet til den vanlige redningsaktiviteten organisasjonen driver. Avtalen innebærer også at Austervoll-folkene overtar Redningsselskapets båt Sjøfareren, som en del av oppgjøret. Og den dukker opp under annet navn i tjeneste for oljeindustrien i Barentshavet – med Stangeland som eier.
En ny runde?
Det vil bli interessant å følge den neste runden i sagaen om det lille stykke Norge som gikk i filler, og den kan godt komme i kjølvannet av Sunnanås bok. Men hvor står gutten som solgte lodd for Redningsselskapet på 1990-tallet nå? La oss si at han dupper i fjorden en sommerdag, helst i en seilbåt. Og så blåser det opp, og han forstår at seilkunnskapene ikke strekker til. Hvem ringer han? Etter å ha lest Skibbrudd tenker han seg nok grundig om når han til slutt lar stoltheten fare og innrømmer et visst overmot på seilfronten. Men han slår nummeret. For i havsnød bryr folk seg mindre om redningsmennenes rykte.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Lars Sigurd Sunnanå
Skibbrudd.
En dokumentasjon om Redningsselskapets skjulte liv.
Spartacus (2008)
190 sider

Anmeldt: Fareed Zakaria: The Post American World & Robert Kagan: The Return of History and the End of Dreams (Ny Tid)

Resten reiser seg

Vi er på vei mot en «etteramerikansk» geopolitikk. Nå har også USAs intellektuelle skjønt det.

[verdensorden] Mens norske skribenter fremdeles finner glede i å gneldrer om en mer eller mindre reell kulturkollisjon mellom Islam og Vesten, har USAs viktigste meningsdannere gått lei av den rituelle posisjonsmarkeringen. I alle fall om vi skal dømme etter to ferske bøker som allerede har fått betydelig oppmerksomhet i amerikanske medier.
Det er sjelden Robert Kagan, kjent for den europakritiske pamfletten Of Paradise and Power, og liberaleren Fareed Zakaria, som skrev The Future of Freedom, er enige om noe. Men nå reflekterer begge over framveksten av en ny verdensorden der USAs allmektighet utfordres av økningen i den økonomiske muskelmassen til land som India og Kina. De har begge oppdaget at det etter alt å dømme er disse landenes nye maktpotensial som i størst grad vil prege geopolitikken i tiårene som kommer.
For Kagan er den radikale islamismen så bakstreversk at den allrid kan bli en betydelig inspirasjonskilde på globalt nivå. For Zakaria er alt snakket om appeasement et godt eksempel på den såkalte «islamdebattens» begrensninger. Dersom vår tid først skal sammenliknes med 1938, som han skriver, så er Iran Romania, og definitivt ikke Hitlers tredje rike.

Tilbake til maktpolitikken
Kagan blir betraktet som en neokonservativ hauk, og var ved siden av William Kristol initiativtaker til Project of a New American Century i 1997. I den nye boka The Return of History hevder han at euforien etter Berlinmurens fall var en historisk feiltakelse. Kagan kaller – paradoksalt nok – det rosenrøde framtidsbildet som ble tegnet på 1990-tallet for en postmoderne drøm om framskritt og universalisme. Nå må det igjen vike for god gammeldags realpolitikk. Og igjen, skriver han, vil styresett være avgjørende for et lands alliansetilknytning. Historien var, med andre ord, ikke slutt likevel.
I Kagans nye verden stiller hel- og halvdiktaturene opp på geledd. Derfor må Vesten samle seg mot trusselen fra et revansjelystent Russland, et selvhevdende Kina og et hårsårt Iran. Kagan ser for seg «a concert of democracies», som er fri for Sikkerhetsrådets handlingslammelse. FNs inneffektivitet stammer jo nettopp fra vår tids avgjørende splittelse mellom autoritære og demokratiske stormakter, som han skriver.
Appellen er altså klar, om enn mindre skarpt formulert enn i Of Paradise and Power: Verdens demokratier må igjen stå sammen og stå opp, noe Kagan allerede ser anslag til i den indisk-amerikanske atomavtalen og de siste to-tre årenes reduksjon i de transatlantiske spenningene som oppstod i 2003.
Til grunn for argumentet ligger den samme impulsen som i forrige bok.
Maktpolitikk er et nødvendig «onde» i en verden preget av nasjonalstatlig rivalisering, eller for å bruke Kagans egne ord: Han spør om en multipolar verden ville være å foretrekke framfor en unipolar orden der USA fremstår som en snill kjempe, en hyggelig hegemon, og svarer selv at «perhaps for Beijing, Moscow and Teheran it would». Det underforstås selvfølgelig at situasjonen er en annen for Paris, Berlin, London, Washington – eller Oslo.

En ny geopolitikk
Uten å havne i naiv idealisme er Fareed Zakaria på mange måter inkarnasjonen av den globaliseringsvennlige optimismen Kagan på et både stilsikkert og politisk betent vis maler til grus i sin bok. For Zakaria er glansbildet selvopplevd – han flyttet som 18-åring fra Mumbai til New York, der han lyktes overordentlig godt – og han hyller det, først og fremst i Newsweeks spalter. I The Post American World legger Zakaria også vekt på de positive utviklingstrekkene i verden i dag: færre kriger og mindre fattigdom. Han skriver at «power is shifting away from nation-states, up, down and sideway» og hevder at dette gjør klassisk maktpolitikk mindre effektiv.
På tross av den felles samtidsdiagnosen – India og Kinas vekst endrer de geopolitiske forholdene – er Zakarias resept en ganske annen enn Kagans: Løsningen på de nye utfordringene er ikke mer stormaktsrivalisering, en kraftigere amerikansk vektlegging av militærmakt, eller en ekskluderende løsning på geopolitikkens legitimitetsproblematikk. Snarere må USA bryte med en fryktdreven isolasjonisme, fokusere mer på brede og bindende avtaler enn snevre nasjonale interesser og bruke diplomatiske midler til å skaffe seg internasjonal støtte.
Zakaria, som gir utførlige analyser av både Kinas og Indias politiske valg og strategiske handlingsrom, mener det er avgjørende å ikke presse de framvoksende stormaktene til å måtte velge mellom å være for eller mot Vesten. Istedenfor bør de stimuleres til å slå inn på en «vestlig» utviklingsvei, men på deres egne premisser, slik at det globale politiske systemet endres i prosessen. Som han skriver: «Progress means compromise» i våre dager.
I Zakarias øyne bør USA gjøre som Tysklands første kansler Otto von Bismarck, og ikke som britene da solen faktisk gikk ned over deres imperium. Mens britene lukket seg inne, var Bismarcks strategi å knytte sterkere bånd til de andre stormaktene enn det de hadde med hverandre. Dermed ble Berlin et knutepunkt for europeisk politikk på slutten av 1800-tallet, slik Washington, i Zakarias øyne, kan bli det for verden i dag, om man ikke i mellomtiden går i spinn over større spredning av mulighetene for geopolitiske innflytelse.

Et århundre skapes
Hvorvidt Kagan eller Zakaria vil vinne frem i den politisk-filosofiske debatten, er et åpent spørsmål. Det skrives fortsatt mye om Irak-krigen, selvfølgelig, og vi er i den forbindelse vitne til en gryende selvransaking, en begynnende bearbeiding av et traume, som kan få en størrelsesorden som minner om Vietnamkrigens etterspill. Likevel har de to, sine ulikheter til tross, et interessant perspektiv: I framtidens historiebøker vil både unipolariteten og «krigen mot terror» ofres noen få setninger, mens fremveksten av nye aktører på den geopolitiske scenen, og USAs reaksjoner på dette, vil definere et århundre.

Omtalt av Halvor Finess Tretvoll

Fareed Zakaria
The Post American Wolrd
W. W. Norton & Company (2008)
292 sider

Robert Kagan
The Return of History and the End of Dreams
Alfred A. Knopf (2008)
121 sider

Anmeldt: Ian Buruma: Mord i Amsterdam (Ny Tid)

Drapet som rystet Europa

Mord i Amsterdam går til kjernen av det problematiske møtet mellom Vesten og radikal islamisme.

[litteraturfestival] I dag, fredag 30. mai, debatterer Ian Buruma og den franske filosofen Pascal Bruckner Europas flerkulturelle framtid under Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Tidligere i år utga Arneberg forlag Bruckners botferdighetens tyranni, og nå lanserer Gyldendal sin andre Arena-bok, nemlig Burumas Mord i Amsterdam. Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh.
Dermed er noe av det beste som er skrevet om den både uomgjengelige, komplekse og pinefulle debatten rundt toleransens grenser blitt tilgjengelig på norsk. Mord i Amsterdam vant blant annet Los Angeles Times’ pris for beste current interest-bok da den ble utgitt i USA i 2006, og i motsetning til Bruckners ensidige angrep på det han oppfatter som Vestens selvhat, gir Buruma en virkelighetsnær og tankevekkende behandling av Europas møte med islamismen i dens voldeligste og mest uforsonlige versjon.
Dette er forfatterens store fortjeneste. Som en liberal og kosmopolitisk skribent, med tidligere og nåværende redaktørjobber og akademiske stillinger i Tokyo, London, Hong Kong, Budapest, New York og Berlin, borer han i en begivenhet som sjokkerte verden og hans opprinnelige hjemland. Istedenfor å vike unna det som er vanskelig tar han intellektuelt tak i en hendelse som truet med å sprenge den Nederlandske «polderidyllen» og som kastet de tolerante nederlenderne ut i en identitetskrise der både opplysningstiden, krigshistorien og 1960-tallets «provobevegelse» ble brukt og delvis manipulert. Dessuten satte den det problematiske møtet mellom Vestens og en voldsforherligende islamistisk strømning på spissen.

Et bestialsk drap
Forvandlingen i Nederland skjedde den 2. november 2004, da Theo van Gogh, en kjederøykende filmskaper og kontroversiell samfunnsdebattant, ble skutt på kloss hold i Amsterdam. Deretter fikk han halsen skåret over og to kniver plantet i brystet. En av dem ble brukt til å stemple et brev fast til van Goghs kropp. Brevet, en forvirret pamflett, inneholdt blant annet drapstrusler mot den somaliskfødte politikeren Ayan Hirsi Ali, som sammen med van Gogh hadde lagd en islamkritisk kortfilm kalt Submission.
Buruma går i konsentriske sirkler rundt den bestialske hendelsen og nærmer seg både bakgrunnen og etterspillet fra stadig nye vinkler. Boka skildrer radikaliseringen av den marokkansk-nederlandske drapsmannen Mohammed Bouyeri i El Tawhïd-moskeen og påvirkningen fra hatpredikanten Abou Khaled, som turnerte mørke bakrom der han fyrte opp under sinnet blant unge i Nederlands «parabolbyer», altså forsteder prydet av parabolantenner rettet inn mot tv-kanaler fra Midtøsten. Buruma beskriver også hvordan van Gogh hadde utviklet seg til en erkenederlandsk medieprovokatør. van Goghs så seg selv som en «bygdetulling», men forfatteren viser hvordan blandingen av sjokkretorikk og ironi var innrettet på en måte som både skulle tas alvorlig og kunne dekke seg bak en spøkefull maske. Denne posøraktige stilen, som Pim Fortuym representerte en litt annen variant av før også han ble drept i et attentat noen år tidligere, var lenge en sprelsk del av den Nederlandske offentligheten, noe de marokkanske og tyrkiske befolkningsgruppene ikke helt har fått med seg, av forståelige grunner.

Intellektuell redelighet
Buruma snakker med Theo van Goghs kolleger, venner og familie, universitetsansatte, en fengselsimam, marokkansk ungdom og Hirsi Ali selv. Resultatet viser til fulle sjangerpotensialet i den reflekterende dokumentarboka. Her er det få entydige dommer, men desto flere innganger til et problemfelt som alt for ofte forfaller til polarisert skittkasting.
Slik sett utstråler Buruma en beundringsverdig rederlighet. Å hevde at dette er enkel eller uten paradokser vitner om uinnskrenket intellektuell sløvhet. Det er like dumt å gå i vranglås ved det ene eller det andre ytterpunktet. Både venstreorienterte toleranseforkjempere, som lukker øynene for overgrep mens de mer eller mindre direkte beskylder folk med andre meninger for rasisme, og arrogante forsvarere av såkalte vestlige verdier, som ser feighet og unnfallenhet hos enhver «naivist» med ønske om å respektere andres kultur og religion, har oversett at det er et dilemma som fordrer en viss ydmykhet i kjernen av debatten. De bør kjøpe Mord i Amsterdam straks, og helst ta den innover seg før neste Tabloid-sending på TV2.

Konfliktfylt egenterapi
Likevel er det skildringen av hva et slikt voldelig, men også tragisk anslag mot ytringsfriheten, rettsstaten og demokratiet gjør med et liberalt vestlig samfunn som
treffer leseren i størst grad. Gjennom å knytte reaksjonsmønstrene etter drapet til noen vesentlige aspekter ved nyere Nederlandsk historie, for eksempel «søylesystemet», som lenge delte samfunnet inn etter religiøs tilhørighet, selvbildet som frilynthetens forsvarere når det kommer til seksualitet og narkotika, eller krigshistorien, som fortsatt gjør seg gjeldende med en kombinasjon av skyldfølelse og selvgodhet, leverer forfatteren en sosiologisk-journalistisk analyse av et traumatisert samfunns forsøk på egenterapi. Tilsvarende viktig er skillet mellom landsbykulturen til hardtarbeidende førstegenerasjonsinnvandrerne fra Rif-fjellene i Marokko og den renhetsfikserte Takfir-ideologien som noen få mistilpassede unge, gjerne etter å ha opplevd velferdsstatens blanding av sandpåstrøing og avvisning, knytter seg til.
Mange av personlighetene Buruma møter må leve under konstant politibeskyttelse, noe som vitner om det skyhøye konfliktnivået et politisk drap kan forårsake. Etter attentatet ble det også vekselvis satt fyr på moskeer og kirker.

Problematisk forord
Dersom man skulle tenke seg riktig godt om etter å ha lest Burumas bok er spørsmålet hvordan Norge hadde reagert dersom noe liknende hadde skjedd i vårt samfunn, og ikke, som Shabana Rehman tror mot slutten av forordet, om noe liknende kan skje her. Mens muligheten for det sistnevnte er marginal, men til stede dessverre, fremstår tanken på de eventuelle reaksjonene som minst like urovekkende.
Rehman, som var konferansier under litteraturfestivalens åpningsgalla, er i det hele tatt ute i et lett problematisk ærend på sine drøye fem sider. Hennes versjon av humanismen og fritenkeriet ender nemlig med en slagside i kampen mot «hårsåre antidemokrater som er så personlig fornærmet på vegne av døde profeter at de kjemper med nebb og klør for å påvirke og innskrenke opplysningstidens viktigste konsekvens».
Slik bruker Rehman Mord i Amsterdam til å fremme en posisjon, eller i det minste en retorikk, som Buruma kan hevdes å avkle rimelig effektivt. Det ville trolig passet bedre i Pascal Bruckners bok.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Den evinnelige islamdebattens klokeste innlegg så langt.

Ian Buruma
Mord i Amsterdam
Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh
Gyldendal (2008)
237 sider

Anmeldt: Jørgen Alnæs: I eventyret (Ny Tid)

Ut på litteratur

Reiseskildringer er ikke først og fremst et vindu til verden, men et speil for oss som leser dem.

[selvbilde] Skrivende nordmenn – med og uten ski på beina – har det siste drøye århundret pakket kofferten et uttall ganger. Det har blitt bøker av slikt. Og et utvalg av denne litteraturen grubler Jørgen Alnæs over i den ferske boka I eventyret.
Alnæs, som er anmelder i Dagsavisen og til daglig jobber ved Høgskolen i Oslo, har hatt et ønske om å restituere det man lett kan oppfatte som en småsjuskete sjanger. Manndom tar møydom i bok etter bok, om sistnevnte så er representert ved frimodige men uskyldsrene «hulahulakvinner» eller urørt natur og hvite flekker på kartet.
Den heltemodige forfatteren må kjempe mot isnende kulde eller kannibaler – alt ettersom. Men i følge Alnæs er det også etterlatt velskrevet og verdifull litteratur i kjølvann og skipor. Thor Heyerdahl er for eksempel en undervurdert forfatter, skal vi tro I eventyret, og Helge Ingstads Pelsjegerliv fra 1931 er en klar favoritt.
Først og fremst er det likevel en beskrivelse og analyse av utviklingen i sjangeren og sjangerforventingene Alnæs presenterer. Det gir ham anledning til å si en hel del om hvordan Norge har sett på verden og seg selv gjennom årtiene. Og det igjen, henger nettopp sammen med at reiseskildringen er en populær sjanger, med rufsete romantikk og vågemot, skulle man tro.

Rasisme og imperialisme
Da Nansen og Amundsen sleit seg gjennom isen, og i alle fall da de skrev om det etterpå, var de umiddelbare hjemlige omgivelsene preget av et forsøk på å skape en norsk nasjonalmytologi i forbindelse med uavhengighetskampen. Vi skulle være best om vinteren. Vi skulle være først der det var kaldest.
Polarheltenes bøker er symptomer på dette. Men de skjønte også at de måtte formulere fortellingene sine på en måte som tilfredsstilte leserens spenningsbehov. «Få ting er nemlig mer kjedsommelig enn kryssingen av et bredplatå,» som Alnæs skriver. De valgte noen både enkle og vellykkede grep. Ifølge I eventyret er helten som trosser dødsangsten i den gode saks tjeneste en stadig tilbakevendende figur.
Det kunne være skruis og kulde, men det var ofte også andre farer som truet nordmannen der ute i verden. I få sjangere har de dramaturgiske behovene blitt oppfylt ved hjelp av en så usminket rasisme. Et par titler kan antyde hvordan reisebokforfattere har fremstilt andre som umenneskelige og livsfarlige: Blandt menneskeædere. Fire aars reise i Australien og Under tropernes himmel – To aar blandt hode-jægerne paa Borneo. Aller verst, ifølge Alnæs, var Yngvar Martens Blandt tropenes tigre og på vidda her hjemme fra 1932, der forfatteren bokstavelig talt jakter på indianere i Paraguay, nærmest for moro skyld. Både Heyerdahl og den eksentriske rallykjøreren Greta Molander, som sto for flere halsbrekkende bilturer, hadde dessuten et anstrengt forhold til sine sannsynligvis menneskespisende medmennesker.

Problematisk kritikk
Allerede i 1895 finner Alnæs imidlertid et moteksempel, en kontrast, som han stadig vender tilbake til for å illustrere poengene sine. I Eivind Astrups bok Blandt Nordpolens naboer framstilles ikke bare inuittene på Grønnland mer respektfullt enn det tiden den er skrevet i skulle tilsi. Forfatteren er også ute i et ærend som siden ble et markant trekk ved norske reiseskildringer. Astrup reiste ikke som koloniherre for å kartlegge og underlegge seg nye områder. Han ønsket snarere «å søke seg bort fra sivilisasjonen». Det var noe Ingstad og andre plukket opp igjen i mellomkrigstiden.
Dermed åpenbarer det seg et kritisk aspekt ved reiseskildringene, skal vi tro I eventyret, og det handler om å bryte med den vestlige tilværelsen – ikke bare med den besteborgerlige familien, men med hele det urbane, livsfjerne, kunstige livet.
Det kan imidlertid virke som om Alnæs har vandret ut i et mer problematisk landskap enn han ser ut til å anerkjenne akkurat her. Kanskje er imperialistisk kartleggingsiver erstattet med eventyrlyst. Men det tvetydige i denne formen for lengsel etter det opprinnelige kommer ikke godt nok til uttrykk, og en lang tradisjon for alvorlig idéhistorisk refleksjon omkring sammenhengen mellom kritikk av «den degenererte europeiske kulturen» og visse strømninger innenfor nazismen forlates til fordel for en vag tilslutning til den kritikken som blant annet kommer til uttrykk i nazisten Per Imerslunds bok Hestene står salet og filosofen Martin Heidegger – også han nazisympatisør – sitt begrep om egentlighet.

Den tapte drømmen om paradisøya

De fascinerende vendingene i Alnæs’ reisebokhistorie fortsetter imidlertid i etterkrigstiden, og nå er også en sterkere problematisering til stede. Fremtiden i våre hender-gründer Erik Damman tar for eksempel med seg hele familien til Samoa-øyene i Stillehavet. På den ene siden søker han en livsstil med mindre stress og pengemas, men han kan kun gjøre det som et resultat av det velstandssamfunnet han stammer fra. Dammann kan også, i motsetning til de andre innbyggerne på øya, flytte hjem igjen dersom noe skulle skje.
Fra Dammann og Arne Næss, via Erling Kagge til Lars Monsen skjer så det foreløpig siste vendepunktet i det Alnæs kaller «sakprosaens populærlitteratur». Og kanskje er også det et vendepunkt i det norske selvbildet. Landets reisende sønner, og bare noen få døtre, har vendt seg innover, til kontemplasjonen, etter en kort periode på 90-tallet da de forsøkte å gå i Nansens og Amundsens fotspor.
Monsen vil verken vinne seire for Norge eller kritisere landet. Han ønsker ingen alternativ og bedre tilværelse et annet sted, men vil «trekke seg tilbake, være alene og dyrke naturen og ensomheten».
For å sette det på spissen: Er det dette billigflyselskapene har betydd for reiseboksjangeren? Hva sier det i så fall om oss selv? Alnæs svarer ikke klart når det kommer til vår tid, men han har inspirert spørsmålet. Også det viser vel at reiseskildringer er egnet for tankevirksomhet. For ikke å snakke om en bok om reiseskildringer.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

En dannelsestur gjennom norske reiseskildringer

Jørgen Alnæs
I eventyret
Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim
Cappelen (2008)
330 sider

Anmeldt: Lotta Elstad: En såkalt drittjobb ( Ny Tid)

De nødvendige hendene

En såkalt drittjobb er en tidvis slående reportasjebok fra en gråsone i det norske arbeidslivet.

[politikk] Man kan ikke tenke, skrive eller designe bort rot og skitt. Noen må støvsuge, tørke, stable, re opp, vaske, rydde og skrubbe – også i det postindustrielle Norge. Lotta Elstad, med bakgrunn fra Klassekampen og Dagens Næringsliv, har
funnet ut hvordan menneskene som ufører de såkalte ”drittjobbene” har det.
Hun tok seg jobb ved et Thon-hotell i Oslo i noen måneder, ”for å gjøre research”, som hun skriver. Resultatet har blitt en til tider avslørende rapport fra det moderne arbeidslivets bunnsjikt, der midlertidige ansettelser og tilkallingskontrakter brukes i stor utstrekning, organisasjonsgraden er lav og arbeidsmiljøloven neglisjeres.

Store forbilder
En såkalt drittjobb er åpenbart inspirert av Günter Walraffs bok Ganz unten fra 1985, der forfatteren utgir seg for å være tyrkisk gjestearbeider i Vest-Tyskland, og Barbara Ehrenreich’s bok Nickel and Dimed fra 2001, som handler om tilværelsen som ”working poor” i USA.
Det som skiller disse bøkene fra Elstads debut er imidlertid like vesentlig som det de tre bøkene har til felles. De voksende ulikhetene i det norske samfunnet er tross alt fortsatt små i forhold til hva tilfellet var i Walraffs Forbundsrepublikk og Ehrenreich’s Amerika.
Ifølge Elstad er da også de som befinner seg nederst på lønnsstigen i Norge, ”de rikeste lavtlønte i verden”. Hun burde trolig ha lagt til: ”og gjennom historien”.
Man kunne i forlengelsen av dette spørre om metoden hun har lånt fra Walraff og Ehrenreich – ”under cover”-journalistikken – er legitim i forhold til utfordringene i det norske arbeidslivet.
En forutsetning som må oppfylles for å rettferdiggjøre et på mange måter problematisk virkemiddel er at journalistens falske identitet hjelper henne med å få fram kritikkverdige forhold som vanskelig kunne blitt avdekket på annen måte. At det å skildre et norsk hotell i 2008 faktisk innfrir dette kravet er i seg selv et ganske slående faktum.

Sterke historier
Det som gjør størst inntrykk er imidlertid ikke forfatterens egne opplevelser, men perspektivene, bekymringene og livene til dem hun jobber sammen med, og som hun kommer tett innpå gjennom sin metode. Ved å viderebringe fortellingene til mennesker som Joycy – hun trenger en inntekt på nærmere 200 000 kroner for å kunne bringe ektemannen til Norge – eller til han som glemte å etterfylle vaskemiddel, og dermed kan miste både jobben og bli sendt ut av landet, får Elstad fram hvordan markedsstrukturer, politiske beslutninger og elendige ledere til sammen skaper store belastninger i en del av norsk økonomi som sysselsetter flere hundre tusen mennesker.
Det skal løpes og ”det må skinne,” som Said, en av de andre medarbeiderne på hotellet, sier. Resultatet er såre føtter og vonde rygger. Elstad føler selv på dilemmaet: vaske fort nok eller rent nok. Kravene er til tider absurde. I tillegg til at lønna er lav, går slikt på yrkesstolthet løs. Hotellet innfører også kontrollrutiner som en stemplingsautomat, mens husøkonomen forlanger at de ansatte tyster på hverandre, fordi det ifølge henne er ”noen sabotører” blant dem. Hvis de ikke liker henne, er det bare å slutte, som hun sier.
Det skaper en frykt som kan få eksistensielle trekk når det er oppholdstillatelsen eller utsiktene til familiegjenforening det står om.

Ømt punkt
En såkalt drittjobb er sosialreportasje med høy temperatur, men hadde vokst ytterligere dersom forfatteren inkluderte flere og bredere erfaringer fra servicesektoren. Det er tross alt omfanget og mangfoldet som er rystende i for eksempel Ehrenreich’s bok. Elstad har i stedet valgt å supplere førstehåndsberetningene fra ett enkelt hotell med andre graverende eksempler fra Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets arkiv. Når hun i tillegg bruker plass på å kritisere Thorbjørn Jaglands og Victor Normans relativt gamle synder, blir det av og til noe programmatisk over bokprosjektet, noe som ville blitt mindre tydelig dersom hun hadde skrevet en ren reportasjebok. De gripende fortellingene truer med å bli instrumenter for å fremme et bestemt kapitalismekritisk prosjekt, slik boka framstår nå.
Elstad treffer likevel et ømt punkt når hun knytter arbeidsforholdene i servicesektoren til debatten om arbeidsinnvandring. Forfatteren kritiserer en bok jeg har skrevet sammen med Thomas Hylland Eriksen. Vi hevder i Kosmopolitikk at arbeidsinnvandring har flere positive enn negative konsekvenser for både avsender- og mottakerlandet, og at økt levestandard i Polen i visse tilfeller kan veie opp for økt press i arbeidsmarkedet i Norge. Ut i fra en solidaritetstankegang som sprenger nasjonale grenser og vante motsetninger, er dette fortsatt verdt å fastholde.
Men Elstad viser effektivt hva kostnadssiden ved et slikt standpunkt er. Og om man ikke tar dette inn over seg, er man verken særlig redelig eller spesielt reflektert. Eldrebølge og arbeidskraftmangel, i tilknytning til økt mobilitet på tvers av landegrenser, har skapt en situasjon der det finnes få plettfrie alternativer. Etter å ha lest Elstads bok er de sorte flekkene på den norske løsningen svært godt synlige. Andre fargenyanser er det verre med.

Drittsystemet
En såkalt drittjobb mangler ambivalens i forhold til den kompliserte debatten om hvordan samfunn bør løse nødvendige men lite attraktive oppgaver, håndtere trusselen om sosial dumping, og så videre. Det er riktignok noe forfriskende ved denne skråsikkerheten, men samtidig mister boka av syne de dilemmaene så og si alle vesteuropeiske finans-, sosial- og arbeidsministre står overfor.
Elstad skriver at ”noen tjener penger på at andre har lav lønn, lav sosial status og generelt dårlige arbeidsavtaler”, og at det ”egentlig handler om et drittsystem”.
Det er kanskje sant. Men dette ”drittsystemet” er nå likevel blant de bedre. Og vil man endre det som fortsatt må og bør endres, er det trolig nødvendig å kombinere harmen med en anerkjennelse av at det er flere, og til tider kryssende, hensyn å ta.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Sjølproletar med reportasjenerve

Lotta Elstad
En såkalt drittjobb
Manifest (2008)
217 sider

Anmeldt: Torbjørn Røe Isaksen: Høyre om! (Ny Tid)

- Litt mer hermetikk, takk

Unge Høyres leder vil reformere konservatismen – forsiktig, forsiktig.

[politikk] Når en ung mann fra Høyre i 2008 føler behov for å tenke gjennom sitt partis idégrunnlag på nytt, er bakgrunnen en ganske annen enn hva tilfellet ville vært for venstreorienterte unge menn ute i liknende ærend, og de har det jo vært flere av. Det var ikke Høyre som fikk Berlinmuren i hodet, for å si det sånn.
Men så er det man spør seg om ikke kommunismens spøkelse hjemsøker flere enn de man vanligvis avkrever ideologisk loftsrydning, bare på en litt annen måte. Nå vet vi jo at historien ikke tok slutt i 1989, men det må ha vært greit å ha en erkefiende under den kalde krigen. Kanskje ga det en slags mening og retning på det hele? Ble det litt tomt da seiersfesten etter hvert tok slutt?

Sunn skepsis
Nettopp ideer er i alle fall hva Torbjørn Røe Isaksen etterlyser i Høyre om! For en ny konservatisme. Høyre har blitt et «kasseapparatparti», mener han, og det er årsaken til at folk ikke lenger liker det noe videre.
Hans lille oppdagelsesferd på konservatismens roteloft begynte som en reaksjon på Høyres elendige valgresultat i 2005, og ender med en appell om å finne tilbake til røttene, til de mer eller mindre anemiske britene og de mer eller mindre velpudrede franskmennene som i sin tid formulerte konservative ideer i kontrast til borgerskapets oppgjør med adelens privilegier og arbeiderklassens revolusjonære eskapader.
Nå skal det sies at Røe Isaksen har en sunn skepsis til deler av den konservative arven. Han er selv en moderat type, som helst blander liberale holdninger med sitt konservative grunnsyn. De to ideologiene er som Gin & Tonic, skriver han: Forferdelig hver for seg, men riktig godt sammen.
Akkurat denne fyndige formuleringen har han riktignok hentet fra Civita-sjef Kristin Clemet, men den sier noe om hvor landet ligger: Røe Isaksen er omtrent like kritisk til den mørkeste reaksjonen som han er til sosialistiske utopier, sosialdemokratisk planstyring og den aller mest vulgære markedsliberalismen.
Slik sett lykkes han for så vidt med å «forandre for å bevare» – også konservatismen selv.

Tilbake til røttene
Valgnederlaget skyldtes «avideologisert bokholderi, hvor kroner, øre og bunnlinjer spilte hovedrollen, og ikke de ideene, verdiene og prinsippene som partiet er tuftet på,» skriver Røe Isaksen.
Nå står han midt i en liten bølge av fornyet interesse for ideene på høyresiden i norsk politikk. Tidsskriftet Minerva har gjenoppstått i ny ham, med Røe Isaksen som redaktør og sentral premissleverandør. Sist høst kom det også ut to bøker som kontemplerer over Minerva-kretsens virksomhet på 60-tallet, gruppeportrettet Politikk som idékamp og tekstutvalget Fra den annen front. Røe Isaksen knytter seg til denne tradisjonen – til Lars Roar Langslet, brødrene Lønning og Francis Sejersted, blant andre.
Først og fremst er det likevel klassikere som Edmund Burke, Adam Smith, Alex de Tocqueville – og Tatcher-inspiratoren Friedrich A. Hayek – han plukker ideer fra.
Han skriver at flere av dem har fått et ufortjent dårlig rykte, og mener at de ga svar i sin tid som må formuleres på nytt i vår tid. Slik sett er Røe Isaksen sjelden vare i politikerkretser. Han kombinerer politisk praksis med en god del tenkning og har grep om en del politisk-filosofiske spørsmål. Forholdet mellom fellesskap og individuell frihet blir for eksempel drøftet inngående. Vi trenger flere slike. Da er det også morsommere å være uenig.

Bremsekloss
Og noe annet faller vanskelig. For all del: Det skal ikke gå partipolitikk i dette. Men man kan vanskelig slippe følelsen av at Høyre om! er utilstrekkelig i møte med flere av vår samtids avgjørende spørsmål.
Den konservatismen Røe Isaksen gjør seg til talsmann for er ingen politisk ideologi i streng forstand. Snarere er det snakk om et samfunnssyn, der det blant annet dreier seg om å sette grenser for politikken, ha tiltro til frivillige sammenslutninger og dydige mennesker. Den sosiale organismen endrer seg sakte, på uforutsigbare måter, skriver Røe Isaksen. Å lede an i utviklingen er derfor farlig.
Innovasjon, initiativ og kritikk av dogmer faller dermed utenom. Selv om Røe Isaksen ironiserer lett over at Arbeiderpartiet ga Høyre en bremsekloss til 100-årsjubileet, er det ofte som om verden går framover av seg selv i hans bok.
Globaliseringen skal for eksempel møtes med en kombinasjon av forandring og forankring, mener den unge mannen fra Høyre.
Han ser behovet for å føre en «aktiv reformpolitikk», og for å «konservere selektivt», i møte med endringer som er dramatiske. Vi må reagere, men forsiktig, forsiktig, så ikke røttene våre rives opp.
Det er faktisk litt klokskap i argumentet om at globaliseringen fører til noen fryktreaksjoner som enhver bør innreflektere i ens politiske horisont. Når det kommer til stykket er det imidlertid – ved siden av demokratiet, som de færreste vel vil fjerne – kongehuset og kristendommen, samt «folkesjela, denne mystiske entiteten», som skal konserveres i Røe Isaksens konservatisme. Dette er altså den faste grunnen vi skal stå på når vi åpner oss for verden? Man skulle tro mannen hadde opplevd krigen.

De vestlige verdiene
Det er ikke sagt til forkleinelse for dem som har gjort nettopp det. Ikke er det ment som et argument mot historisk bevissthet om den alltid eksisterende faren for dramatiske sivilisasjonssammenbrudd, heller.
Likevel må man spørre hvorfor Røe Isaksen ikke vier mer plass til refleksjoner rundt forholdet mellom den konservative arvens forsvar for enkeltlands kulturelle egenart, «de vestlige verdiene» og den kristne sivilisasjonen på den ene siden, og debatten om partikularisme og universalisme, som ligger bak så mange av de vanskeligste spørsmålene i vår tid, på den andre. I det hele tatt er det påtagelig at forfatteren først vender seg mot hva konservatismen skal være nå på de siste 10 sidene, mens de første 185 er viet fortiden.
Kanskje er svaret at konservatismen må utfordres mer om slike emner skal innpasses. Men da slutter den vel også å være konservativ.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Morsom å mislike
Torbjørn Røe Isaksen
Høyre om!
For en ny konservatisme
Cappelen Damm (2008)
207 sider

Anmeldt: Samantha Power: Redningsmannen (Ny Tid)

Flammen de slukket

Samantha Power skriver rystende og reflektert om FN-toppen som ble drept i Irak for snart fem år siden.

[fn] Klokka 16.28 den 19. august 2003 ble Sergio Vieira de Mellos kontor i Canal Hotel, som var FNs hovedkvarter i Baghdad, forvandlet til et rykende krater.
Vieira de Mello, brasilianeren som i en alder av 55 var blitt utpekt av Kofi Annan til å lede FN-operasjonen i det okkuperte Irak, hadde forsøkt å finne en rolle for verdensorganisasjonen. På den ene siden trengte han et godt forhold til Paul Bremer, den amerikanske administratoren. På den andre siden måtte han unngå at FN ble assosiert med okkupantene.
Nå var den vanskelige ballansegangen hans minste bekymring. Etter eksplosjonen lå han fastklemt under betongen, mens livet, som i stor grad hadde handlet om å forholde seg – intellektuelt og praktisk – til dilemmaer av denne typen, ebbet ut.
Med Vieira de Mello døde ikke bare en av FNs mest inspirerende skikkelse. Han personifiserte også verdensorganisasjonens strev med å få grep om en ustabil og uoversiktelig verdensorden.
Det mener i alle fall Samantha Power, professor ved Harvards John F. Kennedy School of Government. Som hun skriver i Redningsmannen. Serigo Vieira de Mello og kampen for en annen verden: «Han døde under det sammenstyrtede Canal Hotel – med vekten av FN hvilende over seg.»

Pragmatist og idalist
Power, som har vært i Oslo denn uka, slo gjennom med A Problem from Hell i 2002. Der skildret hun folkemordenes historie og foreslo en humanitær intervensjonisme. I sin nye bok beskriver hun en mann, som fra da han fikk sin første jobb i Geneve i 1969 – via Bangladesh, Sudan, Kypros, Mosambik, Libanon, Kambodsja, Bosnia, Rwanda, Kongo, Kosovo og Øst-Timor – veide realisme og idealisme for å finne løsninger på tilsvarende utfordringer innenfor en FN-sammenheng.
Etter Berlinmurens fall så framtiden lys ut for en verdensorganisasjon som hadde vært handlingslammet under stormaktenes etterkrigsrivalisering.Vieira de Mello ble i de avgjørende årene som fulgte mannen FN tydde til i vanskelige postkonfliktsituasjoner.
Det er liten tvil om at hans til tider selvutslettende lojalitet er beundringsverdig. Samtidig gjorde han store feil. Ikke bare var han en notorisk kvinnebedårer. Det var også politiske blundere, som fikk tildels alvorlige konsekvenser. I Bosnia ble Vieira de Mello gitt tilnavnet «Serbio» etter å ha pleiet intim omgang med krigsforbryteren Radovan Karadzic, og i Kambodsja drakk han vin med Røde Khmer-lederen Ieng Sary.
Formålet var alltid nobelt, som å unngå at Røde Khmer trakk seg fra den skjøre fredsavtalen eller å oppnå at serberne i Bosnia lettet presset på enklaven Gorazde. I det første tilfelle fikk han kanskje utsatt det uunngåelige, mens han i det siste kan sies å ha utsatt et nødvendig oppgjør med serbisk aggressivitet.
Vieira de Mellos devise var å snakke med alle, å fokusere på framtiden, ikke fortiden. Men etter hvert som uhyrlighetene i Rwanda og Srebrenica gikk opp for ham, reviderte han synet sitt. Det var grenser også for FNs nøytralitet. Grove forbrytelser kunne ikke i lengden gå ustraffet, selv om det var kortsiktige humanitære gevinster knyttet til lovnader om immunitet.
De samme hendelsene gjorde ham til en tilhenger av at verdenssamfunnet griper inn for å beskytte en befolkning når staten ikke lenger vil – om nødvendig med militæremakt. Han kom fram til at humanitære intervensjoner kunne legitimeres selv uten FN-mandat. Vieira de Mello var riktignok bekymret for at slike unntak skulle skape presedens, men mannen som i 1968 sloss med politiet ved Sorbonne, hadde tilbakelagt en betydelig distanse.
Power, som var rådgiver for Barack Obama inntil hun kom med noen vel friske karakteristikker av Hillary Clinton, betrakter utviklingen som en evne til å lære av sine egne og FNs feil. Dialektikken mellom prinsipper og pragmatisme hadde til slutt skapt en moden Vieira de Mello, som tok hensyn til politiske, og byråkratiske begrensninger, samtidig som han presset på der det var mulig å skape en litt bedre verden, på lang sikt.

Rystende «dobbeltbiografi»
At Gyldendals nye dokumentarserie Arena åpner med Powers bok, tyder på kvalitetsbevissthet. Samtidig er det et modig valg, all den tid Redningsmannen langt fra lar seg fordøye på et par ettermiddager. På den andre siden kan man vanskelig tenke seg en bok som i større grad rettferdiggjør et langvarig opphold på nattbordet til den som ønsker å dukke ned i dilemmaene knyttet til det internasjonale samfunnets kriseberedskap – kveld eller kveld.
Det skyldes først og fremst forfatterens evne til å koble en fascinerende og rystende enkeltskjebne med historisk refleksjon omkring den sikkerhetspolitiske utviklingen fra dekolonialiseringen, via 90-tallets intermesso, til 2000-tallets «krig mot terror».
Som Power selv skriver, er dette en «dobbeltbiografi», om en kompleks mann og om en kompleks verden. Det dukker også opp et tredje refleksjonsnivå, som forfatteren kunne gjort mer ut av. Vieira de Mello var filosof, og skrev avhandlinger om forholdet mellom filosofisk refleksjon og politisk handling når han ikke var i felten.
Om man skulle ønske mer, måtte det være at Power tok bedre vare på dette oppsparket. De politisk-fiosofisk aspektene ved dilemmaene som verdenssamfunnet må ta stilling til var noe Vieira de Mello ivrig diskuterte, men hennes egne forsøk på å formulere filosofiens politiske implikasjoner – og omvendt – er sjelden inngående. Noe slikt kunne imidlertid bidratt til at blikket ble løftet fra en nitidig kronologisk arrangert og til tider overveldende detaljrikdom.

FN må lære å si nei
Når det er sagt gir Redningsmannen impulser til å tenke gjennom avgjørende spørsmål. Ikke minst i et Norge der «FN-linja» har blitt politisk allemannseie, byr Power på motstand. Etter lesningen er det vanskeligere å akseptere de mest primitive refleksene i den utenrikspolitiske debatten.
En av bokas tankevekkende innslag handler om at landene i sikkerhetsrådet til tider bruker FN som fikenblad. Stormaktene er ansvarlige for beslutningen om en operasjon. Likevel er det FN som får skylden når kompetansen og ressursene ikke matcher forventningene. I en rapport ved årtusenskifte het det at FN må lære seg å si «nei» til uløselige oppdrag. Det var et standpunkt Vieira de Mello hadde forståelse for.
Kanskje kunne det også forhindret en operasjon i et Irak som alt var i ferd med å falle fra hverandre på grunn av beslutninger amerikanerne fattet i «den gylne timen», helt tidlig i postkonfliktfasen.
Etter et drøyt tiår, der verdensorganisasjonens hadde gått fra å se store muligheter til å bli overkjørt av en amerikansk regjering og dens «koalisjon av villige», var FN imidlertid desperate etter igjen å spille en rolle. Den de sendte var som vanlig Sergio Vieira de Mello. Denne gangen kom han ikke tilbake.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Samantha Power
Redningsmannen
Serigo Vieira de Mello og kampen for en annen verden
Oversatt av Guro Dimmen og Gunnar Nyquist
Gyldendal (2008)
576 sider

Anmeldt: Bernt Hagtvet (red.): Folkemordenes svarte bok (Ny Tid)

Den største forbrytelsen

Folkemordets svarte bok vil utvide vår forståelse av de groveste overgrepene. Men er alt som er forferdelig et folkemord?

Av Halvor Finess Tretvoll

[massevold] Holocaust var en grusomhet så eksepsjonell at de moralske og folkerettslige kategoriene fra før krigen var blitt utilstrekkelige da freden senket seg. Man trengte et nytt ord for å beskrive det Winston Churchill kalte en «navnløs forbrytelse».
Den polske juristen Raphael Lemkin foreslo «genocid», som egentlig betyr «stammemord». Han betraktet dette som en internasjonal forbrytelse og ville at stater forpliktet seg til å hindre og straffe denne groveste formen for kriminalitet, noe han først fikk gjennomslag for i Nürnberg-prosessen.

Politikk og semantikk
Da FNs generalforsamling vedtok Konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord i 1948, så hans livslange bestrebelser ut til å lykkes mer permanent. Men istedenfor å feire, satt Lemkin i en korridor i FN-bygningen og gråt.
Han hadde mistet familien i Holocaust, og var kanskje rørt av et viktig øyeblikk i folkerettens historie. Ifølge Folkemordenes svarte bok, som ble lansert på et seminar i Gamle festsal denne uka, ønsket han imidlertid også en bredere definisjon av forbrytelsen enn det vamle kompromisset vestmaktene og Stalin var blitt enige om.
I antologien, som professor Bernt Hagtvet har redigert, er innsnevringen av folkemordbegrepet gjenstand for kritikk. Slik griper boka inn i en kontrovers som er preget av at det har gått både erindringspolitikk og sikkerhetspolitikk i semantikken.
Forfatterne opererer med varierende definisjoner, men av både enkeltbidrag og utvalget av morderiske begivenheter på de 670 sidene, forstår man at konvensjonens ordlyd er inneffektiv i møte med flere av det 20. århundrets overgrep.
Stalins terror på 1930-tallet faller for eksempel bare delvis inn under den snevre definisjonen. Det samme gjelder Pol Pots skrekkregime i Kambodsja fra 1975 til 1979.
Hovedproblemet er at konvensjonsteksten begrenser folkemord til å gjelde «en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Mot dette fastholder antologien at også systematiske drap på politiske og sosiale grupper bør omfattes.

Problematisk vaghet
Fra Namibias ørkener, der Hererofolket ble slaktet i 1904, til Darfur, der Janjaweed-militsen herjer hundre år senere, går det en blodstenket linje av massive og systematiske overgrep mot sivilbefolkningen. Men det betyr ikke nødvendigvis at alle grusomheter bør betegnes som folkemord, med alt hva dette fører med seg av politiske og moralske implikasjoner.
Det kan finnes gode grunner for å utvide definisjonen. Blant de viktigste er nødvendigheten av å forstå hvordan massevold oppstår, slik at den kan motarbeides. Og da framstår semantiske debatter som irrelevante.
Det eksisterer imidlertid like gode grunner for å opprettholde en relativt snever kategori, forbeholdt hendelser som Holocaust, drapene på 800 000 tutsier og moderate hutuer i Rwanda i 1994 og overgrepene mot den armenske befolkningen i restene av Det ottomanske riket under den første verdenskrigen. En for vag definisjon kan for eksempel føre til at folkemordbegrepet tømmes for noe av sin politiske og moralske kraft.
Kambodsjas «Killing fields» og Stalins utrenskninger av kulakkene faller innenfor en moderat utvidet definisjon, men burde ikke Maos kulturrevolusjon i så fall vært behandlet like utførlig i Folkemordets svarte bok? De systematiske drapene på kommunister i Indonesia i 1965-66 blir viet et eget kapitel. Og ifølge Hagtvet gjør Kina seg skyldig i et «kulturelt folkemord» i Tibet.
Begge disse forbrytelsene er alvorlig, men dersom man først skal utvide folkemordbegrepet såpass: Hva med kurdernes skjebne i Saddam Husseins Irak, hendelsene i Kongo under Kong Leopold, overgrepene mot aboriginerne i Australia eller Mengistu Haile Mariams røde terror i Etiopia i 1978? Listen kan dessverre gjøres lang.
Kenya står forøvrig ikke på den, selv om det tidlig ble gjort forsøk på å kategorisere urolighetene etter valget der som et folkemord in spe. Å sammenlikning Kenya med for eksempel Rwanda tilslører de underliggende årsakene til den kenyanske krisen og fører til en bagatellisering av den velorganiserte masseslakten på tutsier og moderate hutuer.
Folkemordenes svarte bok går aldri så langt, men man kan likevel spørre om ikke boka, et stykke på vei, legitimerer en slik uthuling av begrepet. Dessuten risikerer man altså å tåkelegge dynamikken og årsaksforholdene bak volden når sammenlikningene blir for generelle, og det går i mot bokas uttalte målsetning.
Samtidig er et komparativt blikk nødvendig skal man få økt forståelse for hva som skjer når et samfunn kollapser i omfattende voldshandlinger. Tysklands famøse historikerstrid på 1980-tallet handlet nettopp om et forsøk på å trekke paralleller. Ernest Nolte betraktet Hitlers utrydningsleire som et «svar» på Stalins GULAG-system, noe som virket sterkt provoserende på filosofen Jürgen Habermas, ettersom det kunne tolkes som en bortforklaring av Tysklands fundamentale skyld og ansvar i det som i dag må betraktes som et sivilisatorisk nullpunkt, og som også fikk oss til å uttale ordene «aldri mer».

Verdenssamfunnets ansvar
Antologibidragsyterne er, som de fleste andre, rystet over at grusomhetene og sivilisasjonssammenbruddene likevel ikke ser ut til å opphøre, ofte fordi makt- eller interessepolitikk går foran medmenneskelighet.
Kombinasjonen av en utvidelse av folkemordsbegrepet og dette ønsket om at «Responcibility to protect»-doktrinen skal bli mer enn retorikk, gjør også boka kontroversiell i forhold til debattene om humanitære intervensjoner.
Sist helg skrev Arild Linneberg i Klassekampen at Kjell Arild Nilsens grundige bok Milosevic i krig og i Haag var «enda et bidrag i rekka av antiserbisk propaganda». Linneberg betvilte også påstanden om at Milosevic var ansvarlig for forbrytelser mot menneskeheten under krigene på Balkan på 90-tallet. Dette henger sammen med hans motstand mot Nato-intervensjonen i 1999, og er drevet av en frykt for at humanitære intervensjoner skal bli skalkeskjul for «nykolonialisme».
Linnebergs holdninger deles av flere på venstresiden. Man kan imidlertid vanskelig tenke seg en posisjon som er fjernere fra den som kommer til uttrykk i Folkemordenes svarte bok. Her framstår Natos aksjon overfor Serbia snarere som et unntak fra en like regelmessig som uhyggelig maktpolitisk forkludring av verdenssamfunnets ansvar for å forhindre overgrep, noe som ofte gir seg utslag i forsøk på å sno seg rundt folkemordbegrepet.
USA gjorde det i forbindelse med Rwanda, og mens regimet i Khartoum i dag forsøker å sabotere utplasseringen av en effektiv FN-styrke i Darfur, beskriver EU-parlamentet hendelsene i Sudans vestlige provins som «ensbetydende» med folkemord. Denne «moralske feigheten», for å bruke Hagtves ord, gjør det mulig å unnlate å iverksette sanksjoner. Samtidig viser eksemplene hvor viktig en presis definisjon av folkemordbegrepet er i en aktuell politisk kontekst.

Aktuell bok

Bernt Hagtvet (red.)
Folkemordenes svarte bok
Universitetsforlaget (2008)
670 sider