tirsdag 20. desember 2005

Historien om et folkemord (Dagbladet)

SITAT

”Hutuer må slutte å føle medlidenhet overfor tutsiene”
Det 8. av ”Hutuenes ti bud”, publisert i avisen Kangura i desember1990.

HOVEDSAK

Historien om et folkemord

Det foregår en kamp om Rwandas tragedie

Av Halvor Finess Tretvoll

(KIGALI:)”Å skrive lyrikk etter Auschwitz er barbarisk,” hevdet Theodor Adorno. Ingen metaforer var sterke nok til å lodde dybden i Holocausts industrialiserte ondskap. Men kan man dikte etter Rwandas hundre apokalyptiske dager fra april til juli 1994? Etter at en million tutsier og moderate hutuer ble slaktet ned med macheter og køller i et tempo som overgikk hva nazistene maktet i gasskamrene?
Spørsmålet stilles sjeldent, som om sivilisasjonssammenbruddet i et afrikansk land – der naboer, kolleger og ektefeller drepte hverandre ved veisperringene, der tusener som hadde søkt tilflukt i landets kirker ble hakket opp mellom benkeradene, ofte med prestens viten og vilje, der leger drepte sine pasienter og professorer sine studenter – ikke skulle medføre alvorlig moralsk og politisk refleksjon i Vesten som alle andre steder. Men når det stilles, er svaret ja – i en forstand som ikke var intendert: Man kan dikte vekk et folkemord.
Ikke bare har hutuer og tutsier interesser i historien om Rwandas blodige vår. Også vestlige land var innblandet – franskmennene støttet huturegjeringen, belgierne spilte en aktiv rolle som tidligere kolonimakt, amerikanerne støttet muligens tutsienes gerilja. Det har gått politikk i debatten om folkemordet. Samtidig er den historiske forståelsen, ved siden av rettsoppgjøret, en nøkkel til forsoning og selvransakelse.

Nylig kom det ut en bok i Paris. Den er skrevet av Abdul Joschua Ruzibiza og heter Rwanda, l’historie secrete (Rwanda, den hemmelige historien). I dag bor Ruzibiza utenfor en middels stor by i Sør-Norge, men han skal tidligere ha vært offiser i tutsienes gerilja RPA (Rwandeese Patriotic Army) som krysset den Ugandisk-Rwandiske grensen i oktober 1990 og til slutt fikk satt en stopper for grusomhetene da den jaget hutumilitsen Interhamwe (”de som dreper sammen”) og den hutudominerte hæren på flukt til Kongo (Zaire) sommeren 1994.
Men Ruzibiza brøyt med RPA og dagens regjeringssjef Paul Kagame. I boken hevder han at det var Kagame som beordret nedskytingen av flyet med president Juvenal Habyarimana over Kigali den 6. april 1994 og at han selv var en del av gruppen som utførte oppdraget. Drapet på presidenten har aldri blitt oppklart, men det er vanlig å hinte til hutuekstremister som slik ryddet av veien den siste hindringen for det de kalte ”den endelige løsningen på tutsiproblemet”. Allerede en time senere var veisperringene på plass i Kigali og husundersøkelsene i gang. Dødslistene over byens tutsier og hutupolitikere som ikke delte ekstremistenes syn var forberedt på forhånd. Militsen var væpnet og trent.

Spør man redaktøren i Rwandas ledende avis The New Times om dette, vil han si at Ruzibiza neppe forteller sannheten. Over en lunsj i Kigali, vil han underhånden si hva han latt seg fortelle av en rwandisk minister: At Ruzibiza har blitt betalt av fransk etterretning for å sverte RPA og Kagames regime. Men denne redaktøren er selv partisk. Han er del av den nye eliten i Rwanda, barn av tutsiflyktninger som etter 30 år i diaspora har vendt hjem og inntatt sentrale posisjoner i tiden siden folkemordet. I fremstillingene av konfliktene som har herjet landene rundt Afrikas store sjøer ser man sjelden mer enn toppen av isfjellet. Det er lag på lag med agendaer. Påstander står mot påstander.

Ti år etter Habyarimanas død, i april i fjor, åpnet folkemordmuseet i Kigali. I minnelunden på området ligger 250 000 ofre i massegraver. Innenfor veggene fortelles historien om hvordan den belgiske kolonimakten delte befolkningen i to grupper. Alle som hadde flere enn ti kuer var tutsier. De andre hutuer. Tutsiene, som utgjorde 15 prosent, ble kolonimaktenes yndlinger, ansett for å være av en annen og høyerestående rase og gitt privilegier innen utdanning, politikk og administrasjon. Men etter en sosial oppstand i 1959 snudde belgierne og da de trakk seg ut noen år senere hadde majoriteten – hutuene – fått makten. Det ble starten på tutsienes diaspora og ”Hutu Power”-ideologien som i løpet av tiårene frem til 1994, næret av frykt for at tutsiene skulle vinne tilbake sine gamle privilegier, førte til stadige massakre og til sist folkemordet.

De ansvarlige for museet forteller at det var lange forhandlinger med seierherrene i Kigalis regjeringskontorer om utstillingens innhold. Men belgierne, som hadde påtatt seg å bidra økonomisk, holdt også tilbake midler. Om det hadde noe med belgiernes interesser i historiefortellingen å gjøre? Trekk dine egne konklusjoner, er svaret man får når man spør.

Museets versjon av historien om folkemordet deles av amerikaneren Philip Gourevitch. Han har skrevet boken We Wish To Innform You that tomorrow We Will Be Killed With Our Families, en feiret reportasje- og intervjubok som skildrer tutsienes lidelser. Men i en artikkel som har blitt spredt på internett de siste ukene – til og med den anerkjente nettsiden Arts & Letters Daily (aldaily.com) har publisert den – beskrives boken som del av ”tutsienes Holocaustmytologi”. Det har blitt en industri, skriver journalisten bak artikkelen, Keith Harmon Snow. Fortellingen om folkemordet i Rwanda har blitt til en forenklet standardhistorie om tutsiofre og hutuovergripere, spredt i media, litteratur, film og akademia. Aller verst er filmen Hotell Rwanda om hvordan hotelldirektøren Paul Rusesabagina redder hundrevis av tutsier som har søkt tilflukt på Hotel des Mille Collines. Selv det som regnes som referanseverket for folkemordet, Alison Des Forges Leave None to Tell the Tale, skal inneholde fri diktning. For egentlig fant det aldri sted noe folkemord, bare en borgerkrig. Eller det var to likestilte folkemord, et på tutsier og et på hutuene som flyktet. Men samtidig har et av Snows viktigste sannhetsvitner, Jean-Marie Hagiro, vært leder for den politiske fløyen av geriljaen FDLR (Forces for the Liberation of Rwanda) som de siste årene har kjempet mot Rwandiske styrker i Øst-Kongo.

Arkitektene bak massedrapene kalles for ”folkemordets forfattere”. De diktet videre på belgiernes rasistiske myte om tutsiene som et fremmed og siviliserende element i Rwanda, og ville sende dem tilbake dit de etter sigende kom fra – til Etiopia via elven Akagera.

Ennå forfattes det om folkemordet. Den endelige historien om årsakene, virkningene og skyldfordelingen er ikke skrevet. Snarere enn å spørre hva Rwandas skjebne kan lære oss om ondskapens problem, kjempes det om hvem som var offer, og om hvem som var overgriper. Men ethvert folkemordet er for viktig til at det skal gå politikk i historieskrivingen.



UNDERSAK

Hutu Power

Ideologien bak folkemordet

Museet i Kigali er delt i to. Den største delen av utstillingen er viet Rwanda. Men det finnes også en mindre del som tar for seg folkemordenes historie. Dermed skriker spørsmålet imot én. Hvordan kunne man tillate nye folkemord etter nazismen, folkemordkonvensjonen og ansvarlige ord om at noe lignende aldri måtte skje igjen?
Men denne kontekstualiseringen av Rwandas vulkanske voldsutbrudd leder også til de særegne moralske utfordringene. I Rwanda ble en tredel av befolkningen drept. To tredeler var på en eller annen måte medskyldige. Hvordan kunne den altomfattende grove volden bli så populær? I motsetning til Holocaust skjedde drapene i full offentlighet. Hvordan kunne en million bli drept på nært hold, ansikt til ansikt?
De ekstreme hutuideologene skapte et bilde av en umenneskelig tutsifiende og spredte det gjennom mediene de kontrollerte, særlig avisen Kengura og Radio Television des Mille Collines. Tutsiene har haler som smådjevler, het det. De var Inyenzi (kakerlakker) som måtte tråkkes på. ”Hvis ikke bortfører tutsien din kone, han voldtar dine barn han forgifter vannet og luften. Og tutsikvinnen, hun forhekser mannen din med rumpeballene sine,” som det heter i En søndag ved bassenget i Kigali. Det var taler og massemøter. Tutsiene ble sammenlignet med ugress som måtte fjernes. Det var unge uutdannede menn som lett kunne rekrutteres til militsene og trenes i å drepe på kommando.
Den lille klikken av ekstreme men mektige hutuer, kalt Akuzaen, lyktes i å skape en situasjon der man måtte velge. Enten er du med oss, eller du er med tutsifienden. De spilte på kolonitidens rasisme og speilvende den. De høye, lysere, melkedrikkende tutsiene med smale neser måtte ikke få dominere Rwandas opprinnelige innbyggere, hutuene.
I en situasjon der alle rwandere hadde identitetskort som viste om du var hutu eller tutsi og den ytre fienden, RPA-geriljaen, var i ferd med å vinne borgerkrigen, vente hutuene seg mot tutsier i Rwanda. ”Vi vil starte med å utslette den indre fienden. Dere vil forsvinne,” het det i Kangura i januar 1994
Et halvt år senere var 300 000 rwandiske barn foreldreløse.

NOTIS

Bøker og filmer om folkemordet

Alison Des Forges´ bok Leave None To Tell the Tale er den mest anerkjente boken om folkemordet i Rwanda ved siden av Gérard Pruniers The Rwanda Crisis 1959-1994. History of a Genocide. Mahmod Mamdani er den best kjente av de få afrikanske forfatterne som har bidratt. I When Victims Become Killers beksriver han hvordan tutsi og hutu gikk fra å være klassebetegnelser til å bli rasebetegnelser under belgiernes kolonistyre og hvordan dette og konflikter rundt tilhørighet og statsborgerskap i det postkoloniale Afrika la grunnlaget for folkemordet. Linda Melvern avslører i A People Betrayed vestens rolle i folkemordet. Generalen som ledet FN-styrkene i landet før folkemordet har skildret sitt møte med konflikten i Shake Hands With the Devil. Den eneste boken om folkemordet som er utgitt på norsk er den i dette selskapet spinkle romanen En søndag ved bassenget i Kigali. Den mest kjente filmen om folkemordet er Hollywoods Hotell Rwanda, men det finnes også andre: Sometimes in April, A hundret days og Shooting dogs som kommer på kino neste år.