Anmeldt: Torbjørn Røe Isaksen: Høyre om! (Ny Tid)

- Litt mer hermetikk, takk

Unge Høyres leder vil reformere konservatismen – forsiktig, forsiktig.

[politikk] Når en ung mann fra Høyre i 2008 føler behov for å tenke gjennom sitt partis idégrunnlag på nytt, er bakgrunnen en ganske annen enn hva tilfellet ville vært for venstreorienterte unge menn ute i liknende ærend, og de har det jo vært flere av. Det var ikke Høyre som fikk Berlinmuren i hodet, for å si det sånn.
Men så er det man spør seg om ikke kommunismens spøkelse hjemsøker flere enn de man vanligvis avkrever ideologisk loftsrydning, bare på en litt annen måte. Nå vet vi jo at historien ikke tok slutt i 1989, men det må ha vært greit å ha en erkefiende under den kalde krigen. Kanskje ga det en slags mening og retning på det hele? Ble det litt tomt da seiersfesten etter hvert tok slutt?

Sunn skepsis
Nettopp ideer er i alle fall hva Torbjørn Røe Isaksen etterlyser i Høyre om! For en ny konservatisme. Høyre har blitt et «kasseapparatparti», mener han, og det er årsaken til at folk ikke lenger liker det noe videre.
Hans lille oppdagelsesferd på konservatismens roteloft begynte som en reaksjon på Høyres elendige valgresultat i 2005, og ender med en appell om å finne tilbake til røttene, til de mer eller mindre anemiske britene og de mer eller mindre velpudrede franskmennene som i sin tid formulerte konservative ideer i kontrast til borgerskapets oppgjør med adelens privilegier og arbeiderklassens revolusjonære eskapader.
Nå skal det sies at Røe Isaksen har en sunn skepsis til deler av den konservative arven. Han er selv en moderat type, som helst blander liberale holdninger med sitt konservative grunnsyn. De to ideologiene er som Gin & Tonic, skriver han: Forferdelig hver for seg, men riktig godt sammen.
Akkurat denne fyndige formuleringen har han riktignok hentet fra Civita-sjef Kristin Clemet, men den sier noe om hvor landet ligger: Røe Isaksen er omtrent like kritisk til den mørkeste reaksjonen som han er til sosialistiske utopier, sosialdemokratisk planstyring og den aller mest vulgære markedsliberalismen.
Slik sett lykkes han for så vidt med å «forandre for å bevare» – også konservatismen selv.

Tilbake til røttene
Valgnederlaget skyldtes «avideologisert bokholderi, hvor kroner, øre og bunnlinjer spilte hovedrollen, og ikke de ideene, verdiene og prinsippene som partiet er tuftet på,» skriver Røe Isaksen.
Nå står han midt i en liten bølge av fornyet interesse for ideene på høyresiden i norsk politikk. Tidsskriftet Minerva har gjenoppstått i ny ham, med Røe Isaksen som redaktør og sentral premissleverandør. Sist høst kom det også ut to bøker som kontemplerer over Minerva-kretsens virksomhet på 60-tallet, gruppeportrettet Politikk som idékamp og tekstutvalget Fra den annen front. Røe Isaksen knytter seg til denne tradisjonen – til Lars Roar Langslet, brødrene Lønning og Francis Sejersted, blant andre.
Først og fremst er det likevel klassikere som Edmund Burke, Adam Smith, Alex de Tocqueville – og Tatcher-inspiratoren Friedrich A. Hayek – han plukker ideer fra.
Han skriver at flere av dem har fått et ufortjent dårlig rykte, og mener at de ga svar i sin tid som må formuleres på nytt i vår tid. Slik sett er Røe Isaksen sjelden vare i politikerkretser. Han kombinerer politisk praksis med en god del tenkning og har grep om en del politisk-filosofiske spørsmål. Forholdet mellom fellesskap og individuell frihet blir for eksempel drøftet inngående. Vi trenger flere slike. Da er det også morsommere å være uenig.

Bremsekloss
Og noe annet faller vanskelig. For all del: Det skal ikke gå partipolitikk i dette. Men man kan vanskelig slippe følelsen av at Høyre om! er utilstrekkelig i møte med flere av vår samtids avgjørende spørsmål.
Den konservatismen Røe Isaksen gjør seg til talsmann for er ingen politisk ideologi i streng forstand. Snarere er det snakk om et samfunnssyn, der det blant annet dreier seg om å sette grenser for politikken, ha tiltro til frivillige sammenslutninger og dydige mennesker. Den sosiale organismen endrer seg sakte, på uforutsigbare måter, skriver Røe Isaksen. Å lede an i utviklingen er derfor farlig.
Innovasjon, initiativ og kritikk av dogmer faller dermed utenom. Selv om Røe Isaksen ironiserer lett over at Arbeiderpartiet ga Høyre en bremsekloss til 100-årsjubileet, er det ofte som om verden går framover av seg selv i hans bok.
Globaliseringen skal for eksempel møtes med en kombinasjon av forandring og forankring, mener den unge mannen fra Høyre.
Han ser behovet for å føre en «aktiv reformpolitikk», og for å «konservere selektivt», i møte med endringer som er dramatiske. Vi må reagere, men forsiktig, forsiktig, så ikke røttene våre rives opp.
Det er faktisk litt klokskap i argumentet om at globaliseringen fører til noen fryktreaksjoner som enhver bør innreflektere i ens politiske horisont. Når det kommer til stykket er det imidlertid – ved siden av demokratiet, som de færreste vel vil fjerne – kongehuset og kristendommen, samt «folkesjela, denne mystiske entiteten», som skal konserveres i Røe Isaksens konservatisme. Dette er altså den faste grunnen vi skal stå på når vi åpner oss for verden? Man skulle tro mannen hadde opplevd krigen.

De vestlige verdiene
Det er ikke sagt til forkleinelse for dem som har gjort nettopp det. Ikke er det ment som et argument mot historisk bevissthet om den alltid eksisterende faren for dramatiske sivilisasjonssammenbrudd, heller.
Likevel må man spørre hvorfor Røe Isaksen ikke vier mer plass til refleksjoner rundt forholdet mellom den konservative arvens forsvar for enkeltlands kulturelle egenart, «de vestlige verdiene» og den kristne sivilisasjonen på den ene siden, og debatten om partikularisme og universalisme, som ligger bak så mange av de vanskeligste spørsmålene i vår tid, på den andre. I det hele tatt er det påtagelig at forfatteren først vender seg mot hva konservatismen skal være nå på de siste 10 sidene, mens de første 185 er viet fortiden.
Kanskje er svaret at konservatismen må utfordres mer om slike emner skal innpasses. Men da slutter den vel også å være konservativ.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Morsom å mislike
Torbjørn Røe Isaksen
Høyre om!
For en ny konservatisme
Cappelen Damm (2008)
207 sider