Blød universalisme (Lettre International, dk.)

I Norden må vi genfinde balancen mellem lighed og tolerance. Kosmopolitikkens svar er en blød universalisme

Av Halvor Finess Tretvoll og Thomas Hylland Eriksen

I løbet af en uge i april i år skete to ting i det gamle kongerige Danmark-Norge, som perspektiverer vores respektive forhold til mødet mellem det kristensekulære Vesten og islam.
I Danmark udtalte præst og folketingsmedlem Søren Krarup, at en hijab og et hagekors er to sider af samme totalitære sag. Noget som fik støtte – “i substansen” – af Dansk Folkepartis leder Pia Kjærsgaard, og som statsminister Anders Fogh Rasmussen ikke rigtigt magtede at tage afstand fra. I Oslo blev norsk-somaliske Kadra Yusuf slået ned på åben gade efter at have udtalt i et interview, at Koranens kvindesyn bør omtolkes (så forsigtigt udtalte hun sig faktisk).
Lad os sige, at gerningsmændene slog til på grund af udtalelsen. Så skulle man tro, at de befandt sig i den diametralt modsatte position af Søren Krarup. Og i visse vigtige sammenhænge – som i synet på brug af vold – gør de det naturligvis også. Samtidig har de et væsentligt fællestræk: viljen til konfrontation.
På den måde kan de to positioner betragtes som hinandens spejlbilleder. De er symmetriske og afhængige af hinanden for at eksistere. Ja, i nogle sager er det yderste højre og islamismen til og med rørende enige. Både Enhedslistens folketingskandidat Asmaa Abdol-Hamid, som Krarups udtalelse drejede sig om, og Krarup selv, er fx blevet kritiseret for deres uafklarede forhold til dødsstraf.


Danmark, som engang var nordmændenes vindue mod verden, kontaktfladen for norske intellektuelle, som ville væk fra fjeld og fjord, har ifølge Krarups sidste bog gennemgået et systemskifte. Han mener, det var “folkeånden”, der rejste sig mod de vankelmodige intellektuelle på danskhedens og kristendommens grund, og afviste “en politisk korrekthed, som vil gøre os historieløse, rodløse, åndløse”.
Han har ret – desværre. Ikke i den flatterende beskrivelse af hegemoniskiftet, men i, at det har fundet sted: Den danske kolonihave har fået nye formænd. De liberale med hjertet på rette sted og piben godt stoppet er væk. De nye herskere har hejst flaget, rejst stakittet og sat “No trespassing”-skilte op. Nu sludrer de over chablisen om kolonihavens kulturarv, er selvtilstrækkeligt tilfredse med deres nationale sindelag, og uddeler skulderklap til hinanden efter endnu en vellykket offensiv mod “naivisterne” og deres åbenhed over for verden. Det er som om, blikket for kompleksitet forsvinder nøjagtig på det tidspunkt, hvor det er allermest nødvendigt. Det mest nærliggende svar på ethvert identitetsspørgsmål bliver et stammegrynt; en enkel inddeling af verden i hjemland og udland, majoritet og muslim. Når Krarup ytrer sig, tyer han fx oftest til begreberne “islam” og “muslimer”, ikke “islamisme” og “islamister”. Hans grovkornede verdensbillede har ikke plads til den slags – ikke ubetydelige – nuancer.
Det er i grunden et imponerende stykke identitetsformende arbejde, Krarup og andre af hans støbning har udført i Danmark de sidste seks år. Det har ført til, at sådanne generaliseringer i dag er stuerene. I en tid, hvor grænseoverskridende bevægelser af kapital, idéer og mennesker foregår hurtigere og i større omfang end tidligere, har man fået en betydelig del af nationen til at danse rundt om en totempæl svøbt i rød-hvide farver med Grundtvig tronende på toppen som en noget mindre fritænkende karakter, end vi var vant til. For i mørket, væk fra lejrbålets ild, uden for nationens grænser, men også i landets egne storbyers dunkle forstæder, truer Det fremmede. Efter sigende. VK-regeringen har, i sin pardans med Dansk Folkeparti, fået problemer med det hele.

Danmarks salonradikale
Samtidig er Danmarks kosmopolitter passiviseret og reduceret til impotente salonradikale. Hvis man hæver stemmen mod selvtilstrækkelighedens logik, får man straks etiketterne “politisk korrekt”, “kulturradikal”, “smagsdommer”. Og så er det farvel og tak. Debatten – som ikke længere er en debat, fordi der ikke foregår nogen egentlig udveksling af meninger – fortsætter uden dig. For du er så ulideligt kedelig og usexet.
I Norge er det ikke kommet så vidt, endnu. Men kulturkamphanerne er for længst trådt ind på scenen også i “fjeldabernes” land. Og når en af dem åbner munden og siger, at nu er det på tide, vi stiller krav til indvandrerne, at vi sætter foden ned over for overgreb mod svage grupper i minoritetsmiljøerne, vil mange tænke, sige og skrive, at det sandelig også er på høje tid, at nogen siger det, som det er, så vi endelig kan slippe af med de fornemme kosmopolitters evindelige ævl – godt at nogen tør være “forfriskende politisk ukorrekt”.
Det lyder nok bekendt for en dansker. Men denne defaitisme, glidebane, dette knæfald for nynationalismen, vil måske vise sig at være blandt de mest interessante, når historien om vores tids Danmark-Norge skal skrives. Var grobunden for en sådan vending bedre her end i andre sammenlignelige lande? Indeholdt vores nordiske tolerance, som gav plads til en mangfoldighed af levemåder, en skyggeside, hvor et voldsomt sanktionsapparat lå parat, om de uskrevne – men fundamentale – grænser for, hvordan alternativitet på dansk-norsk, blev overskredet?
Vi spørger, fordi idéen om det rene, nationale fællesskab er en illusion, som delvis næres af frygt, og under alle omstændigheder ikke kan være udgangspunktet, hvis man vil forsøge at løse de udfordringer, globaliseringen og kulturmøderne fører med sig. Sandheden i dagens Norge, som i dagens Danmark, er, at det mest politisk ukorrekte vil være at insistere på dialog, pluralisme, respekt og samarbejde over, under og mellem kulturgrænserne. Selvom Norge har taget nogle skridt i dansk retning, når det gælder synet på islam, er der fortsat store variationer i det gamle kongerige. Førende norske medier er omhyggelige med at undgå stereotypisering af muslimske indvandrere. Nynationalisterne står sjældent uimodsagt. Den markante forskel i modtagelsen af Karen Jespersens og Ralf Pittelkows bog Islamister og naivister, som for nylig blev oversat til norsk, tyder på, at Danmark stadigvæk er noget for sig selv i en nordisk sammenhæng. Bogen, som heldigvis er langt mere moderat, nuanceret og vidende end Krarups lille bandbulle, blev stort set godt modtaget i førende danske medier. I Norge blev den præsenteret positivt et par steder, blandt andet i den tidligere maoistiske avis Klassekampen. Ellers blev den omtalt som endnu et eksempel på den beklagelige polarisering og maniske “besættelse af islam”, som kendetegner dagens Danmark.
Jespersen og Pittelkow skelner mellem islam og islamisme og ønsker at alliere sig med fritænkende muslimer. Dette til trods indeholder bogen den danske debats harske toner. I forfatternes øjne bøjer “naivisterne” sig for stadig flere krav fra en organiseret og offensiv islamisme, som skjuler sig bag et mindre problematisk sprog i offentlige sammenhænge, men i virkeligheden ønsker, at sharia skal gøres til gældende lov i europæiske samfund. Derfor er det nødvendigt at sige stop, skriver de. Ingen halalmad i skolekøkkenet. Ingen forhæng i omklædningsrummet. Ingen fritagelse fra kristendomsundervisning. Ingen fritidsklubber med arrangementer kun for piger. Kun sådan er det muligt at sikre Europas “frihedsorienterede grundværdier” og “samfundets sammenhængskraft” fra en glidebane mod den vestlige kulturs undergang.
I Norge anses den slags tiltag, blandt politikere og førende kommentatorer, stadigvæk som konstruktive idéer til en integrationspolitik, hvor også minoriteterne oplever, at de respekteres.
At finde en fungerende balance mellem universelle værdier og ret til forskellighed forudsætter vilje til kompromis og pragmatisme. Der findes ingen enkel løsning; det er nødvendigt at tage stilling i hver konkret sag. Men det nægter Pittelkow og Jespersen at gøre. I stedet får man nærmest indtryk af, at muslimer bliver nødt til at tage en bajer og en lille én til morgenmaden, hvis frihedsværdierne skal reddes. Det er ikke fundamentalt forskelligt fra islamisternes påstande om, at hele den degenererede vestlige livsstil er blasfemisk.
“Naivisterne”, dem, som ikke vil danse efter Jespersen/Pittelkows melodi, sammenlignes med Biedermann i Max Frisch’ skuespil Biedermann og brandstifterne, som i overdreven gæstfrihed giver pyromaner fred til at forberede at sætte ild til hans loft. Det er et eksempel på en retorik, som har bidt sig fast i Danmark, og som effektivt kvæler enhver modstand mod nye omkvæd.

Danskere i reservater
Krarup har skrevet sin bog i brevform, stilet til en gymnasieelev. Den kan dermed forstås som et præmaturt forsvarsskrift, en hvidbog for fremtidige generationer. De vil imidlertid opdage, at to tredjedele bygger på urimeligheder og hårrejsende overdrivelser. Her insinueres det fx, at danskerne ville være endt i reservater, som indianerne i USA, hvis ikke “den nationale selvbesindelse” var vakt til live. Korstogene var “en slags europæisk selvforsvar”, og dem, der ikke vil kæmpe imod islam sammenlignes med dem, der ikke stod op imod nazisme, da Danmark blev angrebet af Tyskland i april 1940.
Også den norske aktivist og fagbogsforfatter, Hege Storhaug, trækker en sådan parallel. I et portrætinterview for nylig sammenlignede hun sin egen indsats mod muslimsk mandschauvinisme med sin fars kamp mod nazisterne under 2. Verdenskrig. Det er med andre ord en symboltung arv, indvandringskritikerne knytter an til: Kampen mod den rene ondskab og den vestlige civilisations forestående undergang. Derfor holder man hellere sin mund, hvis man har sine tvivl, og kan ikke klandres for det. Eller? Var du ikke selv – hvis du tænker rigtigt efter – en af disse arrogante besserwissere, som sov en multikulturel tornerosesøvn, mens de militante islamister lagde planer? Du blev måske vækket af terroristens dødskys for fem et halvt år siden? Eller virker det bare sådan i efterrationaliseringens indbildte klarhed? Alle disse frygtforestillinger, som har fået så solidt fæste i det danske samfund, og som får stadig større betydning i det norske, sprang jo ikke frem som selvindlysende sandheder en septembermorgen. De blev formet, dyrket, spredt og bekæmpet – en stund – og så godtaget. I stilhed, under et høflighedstyranni, som nu må brydes.
At være imod globaliseringen er jo omtrent lige så interessant, som at være imod Golfstrømmen. Prisen for at vaske sine hænder for overgreb langt borte, mens man holder sin egen have ren og nydelig, kan desuden blive høj. Fadime-sagen i Sverige for nogle år siden, hvor en kurdisk-svensk kvinde blev dræbt af sin far, mindede os om, at æresdrab er blevet en del af skandinavisk kultur. Men det ville ikke have løst nogen problemer for Fadime Sahindal, hvis hele hendes familie var blevet i Kurdistan i stedet for at emigrere til Sverige. Hvis det er menneskeheden, som er vi-gruppen, og ikke en bestemt etnisk, religiøs eller national gruppe, spiller det ingen rolle hvor æresdrabet, tvangsægteskabet eller omskæringen finder sted. Ja, måske er det bedre, at tvangsægteskaberne kommer hertil, for her har vi flere muligheder for at forhindre dem i fremtiden, end vi ville have i fx Pakistan. Desuden er det en effektiv vaccine mod den egentlige nordiske naivitet, som proklamerer: Ude af øje, ude af sind.

Vi har brug for en grundigere, mere gennemtrængende debat om tolerance og dens grænser. En central politisk udfordring må bestå i at genfinde balancen mellem forskellighed og lighed. I en del sammenhænge, hvor der i dag lægges vægt på forskelle, går kosmopolitikken ind for at lægge større vægt på universelle værdier. Det kan fx dreje sig om lige muligheder på arbejdsmarkedet. På områder, hvor krav om lighed breder sig i dag, er der derimod behov for større tolerance.
Dele af den globale islamistiske bevægelse udgør utvivlsomt en totalitær trussel mod de værdier, vi har lært at sætte pris på i Vesten: ytringsfrihed, religionsfrihed, seksuel frihed. Og vi kan ikke leve med, at ytringsfriheden begrænses sådan, at det, som ikke kan siges hvor som helst, heller ikke kan siges her i Norden.
Men er der noget Søren Krarup, Jespersen/Pittelkow i Danmark og islamkritikere som Hege Storhaug, Hallgrim Berg og Vebjørn Selbekk i Norge, har til fælles med disse islamister, så er det en tro på, at konfrontationen er svaret på denne udfordring. De klæder radikale islamister omtrent på samme måde som rettroende nydarwinister klæder kristne kreationister: De har forskellige meninger, men de har dem på samme måde. De betjener sig af et rethaverisk prædikantsprog, opererer inden for en entydig og lukket diskurs, og er nærmest parasitter på det fænomen, de mener sig at bekæmpe. Uden den reelle eller fiktive trussel fra radikal islamisme var hverken Storhaug, Krarup eller Berg blevet til mere end fodnoter i samtidshistorien.

Frygten i stuen
Karikaturkrisen viser, hvordan globaliseringsprocessen også omfatter globaliseringen af fornærmelser. Raseriet, de skarpe avisledere og voldsomme gadedemonstrationer – fra Indonesien til Marokko – blev selektivt og umiddelbart formidlet tilbage til os nordboere via tv-skærmen. Ødelagte ambassader, boykot og brændende flag møder den tacospisende familie i sofaen. Blot et lille mindretal stod bag eller støttede denne vold, men frygten breder sig i stuen. Samtidig er mange muslimer overbevist om, at de fleste vesterlændinge vil dem ondt. Konklusionen er, at ganske få mennesker kan gøre ubodelig skade i vores tid.
Den evindelige snak om civilisationskonflikter kan i værste fald blive en selvopfyldende profeti. En fungerende balance mellem tolerance og universalisme synes længere væk for hver omdrejning i polariseringsspiralen. Derfor må denne destruktive konfrontationslinje afsluttes.
I dansk offentlighed er tiden overmoden. I Norge kan tilstanden mere præcist beskrives som præget af usikkerhed og, i en del tilfælde, regelret forvirring. Avisen Klassekampen er nok det mest eklatante eksempel på det sidste. Så sent som i fjor forsvarede avisen Hizbollah, som “trods alt” repræsenterer noget “progressivt”, altså en slet skjult afsky for Israel og USA. Samtidig har avisen et ambivalent forhold til hijaber og er til dels utilsløret begejstret for nogle af de mest islamfjendtlige personer i dagens Norge.

Et slående aspekt ved debatterne om islam i Norden er deres ensidighed. For hvor der er nok bidragsydere, som harmdirrende anklager “venstrefløjen” for eftergivenhed og naivitet, og mange på “venstrefløjen”, som forsvarer sig mod angrebene, er der få militante islamister at se. De udgør ingen horde, som offentlighedens portnere må holde i skak, og de, der måtte findes med uhyggelige planer, bekæmpes bedst med politisamarbejde og efterretning. Lighederne med McCarthyismen er påfaldende: Der foregår en heksejagt, men det er en smule uklart, hvem heksene er. De finere skillelinjer mellem muslimer, islamister og terrorister forsvinder.
Samtidig er der lille tvivl om, at der foregår overgreb blandt minoriteter, og at både kvinder, børn og mænd er fanget i en ubehagelig krydsild mellem religion, værdier hjemmefra og værtslandets blanding af værdier og værdinihilisme. Her er der tale om reelle friktioner og et stort konfliktpotentiale, måske ikke mindst indad i minoritetsgrupperne. Vores løsning på denne gordiske knude er en blød universalisme. Visse værdier bør være almene og ukrænkelige i Oslo, i København og i Islamabad, men mangfoldigheden af veje til det gode liv må anerkendes som ligeværdige. Nøjagtig hvor tynd en sådan universalisme er, kan ikke besvares entydigt, men den kan ikke være tykkere, end at både rettroende buddhister og darwinister føler sig tilpas med deres tro. Samtidig skal den beskytte også andres muligheder for at mene deres om det hinsidige og om den bedste livsstil i det dennesidige. Det afgørende er ikke principfasthed, men kontekstfølsom pragmatik.
Og vi må acceptere at leve med forskellighed på ubestemt tid. Hverken de gode, gamle dage, da kulturrelativismen syntes tiltrækkende, fordi kulturerne befandt sig forskellige steder, eller den mytiske Guldalder, hvor alle havde fælles værdier (hvad vil fritænkere og homoseksuelle indvende?), kan kaldes tilbage fra historiens losseplads.

Så vi bliver måske nødt til at håbe på, at vores offentligheder på begge sider af Skagerrak før eller siden opdager, at der findes flere temaer end islam. I modsat fald risikerer vi, at krige udkæmpes, skove hugges ned, millioner drukner eller dør af AIDS, uden at vi bemærker det – fordi vi bruger al vores energi på at diskutere hvad, der kan gøres for at forhindre fætter-kusine-ægteskab blandt indvandrere i vores egne små, velnærede lande.

Kampen om venstresidens sjel (Samtiden)

Kampen om venstresidens sjel

Venstresiden prøver å finne seg selv på nytt etter høyrebølgen og murens fall, men leter rådløst på feil sted i et landskap der nasjonalstatens og industrialismens begrepskart ikke lenger kan vise vei. Vi trenger en sosialliberal fløy med et gjennomtenkt kosmopolitisk prosjekt.

Av Halvor Finess Tretvoll

Den norske fortellingen om en industriarbeiderklasse som kjemper seg igjennom borgerskapets hegemoni på fredelig vis for endelig å oppfylle den franske revolusjonens lovnader for alle, er ikke gyldig lenger. Det skyldes ikke at kampen for frihet, likhet og brorskap er vunnet, men at fortellingens subjekt, arbeiderklassen, ikke er seg selv lik, og at en norsk fortelling ikke lenger kan være rammen for politikken.
Selve kjernefortellingen i den norske venstresidens selvforståelse ble utfordret ved overgangen til 1980-tallet. Siden sosialdemokratiets kollaps, høyrebølgen og kommunismens sammenbrudd, har venstresiden forsøkt å finne seg selv på nytt – uten å lykkes. Nå foregår det en kamp om venstresidens sjel, om hvilke politisk-teoretiske kart som skal erstatte de tapte.
En sosialliberal fløy står mot en venstrekonservativ fløy. På et konkret politisk nivå gjelder konflikten bioteknologi, kjønnsnøytrale ekteskap, statskirken og ytringsfrihet. På et ideologisk nivå står striden mellom dem som ønsker en fremtidsrettet og kosmopolitisk venstreside som er liberal i kultur-, verdi- og rettighetsspørsmål, og dem som tviholder på nasjonalstaten og konflikten mellom arbeid og kapital, ser verdirelativistiske spøkelser på høylys dag og tror den liberale venstresiden er nyliberalismens løpegutter.
De venstrekonservative sitter med en følelse av ideologisk selvtilstrekkelighet og gråter over en forgangen tid. Mens den liberale venstresiden er først og fremst pragmatisk – med liten interesse for ideologi, teori og politisk filosofi. Den mangler begreper som kan gi mening og sammenheng til hverdagspolitikken. Man kan si det slik: En del av venstresiden gjør de gamle fortellingene til besvergelser. Den andre delen er ikke interessert i kjernefortellinger overhodet. Slik preger antiintellektualismen begge fløyene.
Denne gordiske knuten har blitt stadig strammere etter hvert som venstresidens idé- og identitetskrise utviklet seg gjennom tre faser: sosialdemokratiets kollaps rundt 1979, Berlinmurens fall i 1989 og «De nye bevegelsenes» oppvåkning i 1999. I grålysningen for ny samfunnsbygging fra venstre, idet vi igjen kan få en flertallsregjering fra venstresiden som gjør slutt på 25 år med høyredreining , må spørsmålet stilles på nytt: Hvordan skal venstresiden forstå sin egen rolle i en verden som er grunnleggende endret?

1979: Venstrekonservatisme på norsk
Mot 1970-tallets slutt hadde både den korporative statsbyråkratiske blandingsøkonomien og maoismen spilt fallitt. Rune Slagstad forstod tidlig behovet for nye ideer og hevdet at venstresiden led av politisk «forlegenhet og rådvillhet overfor et samfunn som befinner seg på overgangen fra det industrielle til det post-industrielle samfunn.»
Den 4. mars 1979, fra talerstolen på SVs landsmøte i Tønsberg, foreskrev Slagstad sin medisin, en kommunal økopolitisk sosialisme: «Mens nøkkelordet for det industrielle vekstsamfunnet har vært ekspansjon, så er nøkkelordet for det samfunnet vi vil skape grense», sa han. Og: «Den revolusjonære sosialismen er i dag konservativ. Det er revolusjonært i dagens Norge å gå inn for å bevare det som Willoch og Gjerde vil bryte ned. Som en intim kjenner av den norske tenkemåten, Georg Johannesen fra Bergen, sa for en tid siden: ’Vi må være (…) mer konservative enn Høyre: Vi står for det som Norge har stått for i 150 år, og som nå er truet fra Høyre, DNA o.l.’.»
Foredraget «sosialisme på norsk» var fremsynt på noen punkter: Den bipolare verden var i ferd med å endres til en multipolar verden med nye tyngdepunkter i Kina, Japan og Vest-Europa. Industriproduksjonen i Vesten ville bli flyttet til u-land og informasjonsteknologien skulle medføre store endringer. Slagstad kritiserte også stalinismen og ønsket en demokratisk sosialisme à la Praha-våren og Pariserkommunen. Og han ville sette grenser for forbruk og produksjon for å sikre en økologisk bærekraftig utvikling.
Men Slagstad ville i tillegg styrke nasjonalstatens grenser og sette grenser for teknologisk innovasjon. Han var bekymret over de sosiale og kulturelle konsekvensene av samfunnsutviklingen, over at tradisjonene og de tette fellesskapene ble truet. Teknologipessimisme og sjølberging var Slagstads svar, men i møte med en økonomi som har blitt global mens politikken og jussen forblir nasjonal, holder det ikke med en maskinknusingens sosialisme på norsk.
Dessverre er teknologiangsten og nasjonale grenser fortsatt fremtredende i venstresidens tankegang. Vi ser det i bioteknologidebatten: Av de rød-grønne partiene går Sp mot en revisjon av en av verdens strengeste bioteknologilover, mens SV har en guffent vinglete historie i dette spørsmålet. Og vi ser det i EU-saken.
Det var noe nytt og annerledes kom inn i partipolitikken på venstresiden denne marsdagen i 1979: Venstresiden skulle ikke lenger gå i front for samfunnsutviklingen. Det ble radikalt å være konservativ.
I et intervju om kulturradikalismens fremtid i Ny Tid for bare et år siden, sa Anders Heger: «Jeg vil si til radikalerens unnskyldning. Det er ikke vi som har endret oss. Det er tiden (…) Dette handlet tidligere om rettigheter. Men i dag er det bare noen ytterst få rettighetskamper igjen å kjempe. Vi har nådd nullpunktet, og rettighetskampen her i Norge har blitt en egoistisk kamp.» Det finnes altså grenser for rettighetskamp. Men samtidig er venstresiden splittet i spørsmål om homofiles rettigheter og i spørsmålet om statskirken.
I 1979 stod Slagstad i SF-tradisjonen mellom DNA og stalinistene. Dette var et viktig bidrag til venstresidens idéutvikling i perioden fra NATO-striden i DNA i 1949 til avisa Orientering gikk inn i 1975. Men så gikk det altså skeis.
Det store unntaket er Steinar Hansson. Han begynte sin karriere i tidsskriftet Kontrast og var redaktør i Ny Tid da avisen fortsatt var under SVs kontroll. I motsetning til Slagstad engasjerte han seg etter hvert i det Anders Giæver i forordet i boken Redaktøren kaller «en stadig fornyelse og modernisering av den offentlige debatten. En radikalisme som ikke var tilbakeskuende som så mye av den koagulerte venstresiden, men som søkte nye løsninger i en globalisert verden». Som Anders Heger sa i intervjuet: Steinar Hansson «representerer overlevelsesstrengen vi [en fornyet kulturradikalisme/venstreside] må knytte oss til». Men dette fremstår i dag mest som en fjern mulighet. Steinar Hanssons visjon – en kosmopolitisk og liberal venstreside med et gjennomtenkt helhetssyn – drukner i enkel sak til sak-politikk på den ene siden og nostalgiske krokodilletårer på den andre.

Å hoppe i Etna etter Solstad
Grunnen for vendingen i mars 1979 var beredt innen filosofien og sosialteorien. Opprørerne fra 1968 fant inspirasjon i tysk ny-marxisme – særlig hos Frankfurterskolen og dens etterkommere. For tenkere som Theodor W. Adorno er konservativ resignasjon nærmest blitt en revolusjonær aktivitet.
68’ernes teoriimport var tross alt et positivt unntak: Kontinental filosofi ble gjort relevant i den norske politiske virkeligheten. Men den stoppet med sekstiåtteropprørets kollaps. En ny generasjon franske filosofer som brøt igjennom på 70-tallet representerte en utfordring til venstrekonservativismen. Men de fikk ikke gjennomslag i Norge.
Kjartan Fløgstad har skildret et av de første møtene norske intellektuelle hadde med disse nye filosofiske strømningene fra kontinentet. En delegasjon norske forfattere møtte semiotikeren Per Aage Brandt på et seminar i Aarhus i 1975. Etter et foredrag om «Skrifta skriftar skriftet i former og tider og modus som dei tre sosialrealistane frå Noreg aldri hadde høyrt gjete», formulerer Brandt et spørsmål til en av gjestene. Fløgstad skriver: «Dag Solstad heldt pusten, Espen Haavardsholm heldt pusten, eg lukka augene og bad ei stille bøn om at det ikkje var meg spørsmålet var retta til.» Den heldige var Solstad. Og så kommer det: «’Borgarleg metafysikk!’ sa Dag Solstad og klappa munnen igjen.»
Han nektet å ta den postmoderne utfordring på alvor. Den ellers svært dyktige filosofen Hans Skjervheim sammenligner i essayet «Invitasjon til (kulturelt (?)) sjølvmord?» Derridas dekonstruksjon med å hoppe i Etna. Dette var typiske reaksjoner, kanskje særlig for den nynorske intelligentsia som Skjervheim tilhørte – Jon Hellesnes og Gunnar Skirbekk har det på samme måten – men ikke bare der.
Tidsskriftet Profil i perioden 1984--89 er ett unntak. Vinduet under Jan Kjærstads redaktørtid et annet. Morgenbladet under Truls Lie et tredje. Men på venstresiden i stort kom kritikken og karikaturen av postmodernismen før et alvorlig forsøk på å forstå utfordringene den stiller opp.
Klassekampens ansvarlige redaktør, Bjørgulv Braanen, er blant dem som fortsatt gliser når han kan levere et nålestikk mot dekonstruksjon eller poststrukturalisme. Kanskje skyldes det at postmodernismen har vekket stadig irritasjon i avisen hans de siste ti årene. Det dramatiske høydepunktet i kampen om postmodernismen i Norge er redaktørstriden der i 1997. Paul Bjerke var redaktør. Eivind Røssaak hadde ansvaret for kultursidene. Sistnevnte hadde i flere artikler rettet fokus mot det postmoderne som fenomen, epokekarakteristikk og stilretning. Han hadde til og med gjort den skjebnesvangre feilen å trykke et intervju med den franske psykoanalytikeren og poststrukturalisten Julia Kristeva.
Det falt ikke i god jord hos Klassekampens «venner», som i denne sammenheng betyr et AKP (m-l) med aksjemajoritet. Intervjuet var «jålete» og forbeholdt åndseliten, kan man lese på nettforumet KK-forum i tiden forut for det skjebnesvangre oppgjøret. Røssaak redigerte rett nok kultursidene med svak hånd, men det utslagsgivende var følelsen av fremmedhet som de nye perspektivene fremkalte hos eierne. Resultatet ble at Røssaak sa opp etter massivt press, Bjerke ble sparket av AKP (m-l), det store flertallet av journalistene gikk på dagen og Jon Michelet ble ny redaktør.
Boken Postmodernismen og de intellektuelle fra 1998 er Røssaaks forsvarstale. Han viser hvordan venstresiden ikke lyttet da den burde:

Det er påfallende at to så uforenlige norske 68-er-fløyer som de Mao-vennlige ml-erne og de habermas-vennlige sf-erne i dag møtes i den konservative kulturkritikken som oppfatter postmodernisme som en form for dekadanse og nihilisme som forhindrer en veltilpasset deltakelse i samfunnet.

Også i kampen om venstresidens sjel tegnes det fiendebilder. Det heter at postmodernismen har vunnet et kulturelt hegemoni, at den egentlig er relativistisk eller nihilistisk, og at venstresiden må bekjempe de postmoderne impulsene i kulturen og akademia fordi de bygger ned forsvarsverkene mot nyliberalismen. Venstresidens kosmopolitiske og liberale elite har sviktet massene og inngått allianser med markedsliberalistene, sies det. Argumenter som Røssaaks om en kulturkonservativ allianse på venstresiden er egentlig et røykteppe som skjuler dette sviket. Det samme gjelder multikulturalisme og toleranse, et positivt syn på globalisering og kampen mot religiøs og politisk fundamentalisme. Men ved siden av nyliberalismen er dette noen av dagens største politiske utfordringer.

Skjervheim på Skiphelle
La oss se nærmere på denne «venstreliberale eliten». Dersom det finnes en slik elite i Norge, må den ha sitt foretrukne tilholdssted i Arbeiderpartiet. Hvordan gikk det til at Ap stjal Høyres klær, mens Høyre var ute og badet?
Gro Harlem Brundtland hadde tatt over etter Odvar Nordli både som partileder og statsminister i 1981, men da Høyre gjorde sitt beste valg noensinne samme høst, gikk hun av. Da Brundtland kom i regjering igjen fem år senere, i mai 1986, var partiet ikke til å kjenne igjen. I partikontorets kroker hadde en Einar Førde, en Gudmund Hernes, lenge levert premisser for en glideflukt vekk fra det klassiske sosialdemokratiet. Partiet hadde gjennomgått et hamskifte som har preget det siden.
Grovt sett finnes det to syn på det som skjedde. På den ene siden hevdes det at partiet gikk til høyre og begynte å føre en nyliberalistisk politikk, at det fra 1986 videreførte Willochs program. Dag Østerberg og Håvard Nilsen fremstiller utviklingen slik i sin bok Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen. Fra å være et sosialistisk parti, ble Arbeiderpartiet et «elitært sosialliberalt» parti, som gikk inn for deregulering av økonomien og nedbygging av velferdsstaten: «Gro Harlem Brundtland lanser[te] kundenes historiefilosofi: forbrukere i alle land foren eder!» Den keynesianske teoriens dalende gjennomslagskraft, en utbredt oppfatning om at staten var blitt så stor at den hadde styringsproblemer og derfor burde reduseres, medførte en udelt begeistring for nyliberalismen, heter det. «Samtidig ble den liberale opptatthet av ’menneskerettigheter’ mer utbredt; mens oppmerksomheten rundt nyimperialismen, hvor menneskerettighetene danner en hyklersk fasade eller legitimering, dabbet av», skriver Østerberg og Nilsen.
På den andre siden sier man at utviklingen var et svar, noen mener et ufullstendig svar, på de grunnleggende endringene i samfunnet: Globalisering, migrasjon, en flerkulturell situasjon, og kanskje viktigst, at arbeiderklassen var borte som politisk grunnfjell, noe som henger sammen med utdanningsrevolusjonen og økt kjøpekraft i en oljesmurt økonomi. De tidligere tette sammenhengene mellom klassetilhørighet, identitet og politisk ståsted opphørte ved overgangen til konsum- og utdanningssamfunnet. Dermed ble også kortene delt ut på nytt i det politiske spillet. Arbeiderpartiet måtte endre seg radikalt, ikke bare for å beholde oppslutningen, men også for å kunne føre kampen for menneskenes frihet videre på en relevant måte i en ny tid.
Frem mot valget i 1989 tok Arbeiderpartiet initiativ til en bred «frihetsdebatt». Gro Harlem Brundtland ville «trekke folk med i en grunnleggende debatt om fremtidens samfunn». Hans Skjervheim var invitert til den store åpningskonferansen for denne debatten på Skiphelle konferansesenter ved Drøbak i april 1986. Han advarte mot konsekvensene av postmodernismen, som han så som en oppløsning av skillet mellom gyldig og ugyldig, mellom sant og usant. Skjervheim-biograf Jan Inge Sørbø beskriver de videre begivenhetene slik i Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi:

Så vart det opna for debatt, og ein eldre kar tok ordet. (…) Han hadde arbeidd i postvesenet i eit langt liv, og no var han både skremt og forvirra. (…) Dersom postverket skulle moderniserast ut frå så innvikla teoriar som dei Skjervheim hadde lagt fram her, då spådde han ei mørk framtid. Så sette han seg ned, og det vart taust. Annan respons kom ikkje.

Den liberale venstresiden hadde ikke begreper om teori. Det mangler den fortsatt. Det er på tide å styrke båndene mellom de «sosialliberale» og intellektuelle med en bred samfunnsorientering – ikke bare med sosialøkonomene.

1989: Den tredje blindvei
Da Ap igjen ble satt på gangen under Syses korte regjeringsperiode etter valget i 1989, kollapset de kommunistiske regimene i Øst-Europa, og behovet for en nyorientering av det sosialdemokratiske prosjektet ble tydeligere enn noensinne.
Da Thorbjørn Jagland etter en tid som partisekretær ble valgt til partileder i 1992, hadde han allerede rukket å gi ut boken Min europeiske drøm. Der gir han Europa-spørsmålet dets rettmessige plass på venstresiden. I boken Brev fra 1995 tar han et oppgjør med SVs teknologipessimisme, en arv fra «sosialisme på norsk», slik den kommer til uttrykk i Erik Solheims bok Den store samtalen: Vitenskapen kan brukes i både positive og negative henseender, og det gjelder å bruke den positivt, til å løse miljøproblemer for eksempel. Videre må Solheim føre SV ut av «de bakstreverske og nasjonalistiske kreftenes favntak».
Gammel-SVer Ottar Brox´ allianse med sosiologen Sigurd Skirbekk om den innvandringsfiendtlige boken Gode formål – gale følger? viser at dette var på sin plass. Ifølge maktutreder Øyvind Østerud har det oppstått protestbevegelser mot «elitene» i politikken: nyreligiøse bevegelser, re-nasjonalisering, tradisjonalisme, «høyere murer, nye flagg og bevegelser kledd i gårsdagens kostymer». I Gode formål – gale følger? og Klassekampens velvillige mottagelse av boken, i regi av journalist Jon Hustad og redaktør Braanen, har slik populisme fått gjennomslag også på venstresiden.
Jagland er et unntak. Han ønsker seg en kosmopolitisk venstreside, og han la en helhetlig samfunnsforståelse til grunn. Han trampet kanskje i klaveret etter vann, eller hva det nå heter, når han skulle forklare seg på riksdekkende fjernsyn, men når han skriver at «Sosialdemokratiet må gå foran og skape nye og sterkere demokratiske institusjoner på internasjonalt plan, slik at vi kan håndtere det 21. århundrets store utfordringer», treffer han spikerhodet midt i blinken, for å si det med det som kunne vært hans egne ord.
«Det norske hus» var Jaglands kongstanke. Han ville forene politikere, intellektuelle, arbeidstakere og kapitaleiere i et forsøk på å bygge et kunnskapssamfunn. Da han gikk av etter 36,9-fadesen, og Jens Stoltenberg tok makten etter et bikkjeslagsmål, var denne tanken død – og med det døde også det hittil siste forsøket på en politisk-teoretisk nyorientering innenfor det norske sosialdemokratiet.
Også Anthony Giddens, den britiske sosiologen som er en sentral ideolog bak New Labour, gjorde i Den tredje vei – fornyelsen av sosialdemokratiet, et forsøk på en omfattende fortolkning av venstresidens rolle etter murens fall og endringene i moderniteten. Han mener «[d]et politiske skjelettet trenger (…) teoretisk kjøtt på beina (…) for å gjøre det mulig å utforme en politikk med mer mål og mening.» Vi kunne legge til at det er nødvendig for å unngå venstrepopulistiske utskudd.
Giddens skiller mellom et klassisk sosialdemokrati kjennetegnet av blant annet lineær modernisering, lav økologisk bevissthet, korporativisme, kollektivisme og omfattende statlig dominans over det sivile samfunn. Mot dette setter han «den tredje veis politikk», som utfordrer den økonomiske og kulturelle proteksjonismen og aksepterer at det i dag er mange spørsmål som ligger utenfor høyre/venstre-aksen: Forholdet mellom individet og fellesskapet må omdefineres.
Dette er kloke ord, men i den praktiske politikken ble de dessverre til privatisering og konkurranseutsetting – som hos Stoltenberg i hans første regjering. Arbeiderpartiet skal heller ikke slå seg for hardt på brystet når det gjelder liberale verdier. Partiet er tilhenger av statskirkeordningen og har lange tradisjoner for å styrke de korporative kanalene for innflytelse på bekostning av de parlamentariske.

Piruett tilbake
Den siste vendingen innen Arbeiderpartiet kan oppsummeres med Martin Kolbergs mantra fra landsmøtet i vår: «Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.» Et praktisk-politisk utslag av dette kom allerede på landsmøtets siste dag: LO-lederen ble igjen valgt inn i Arbeiderpartiets styre.
Dagbladets John Olav Egeland kaller LO/Ap-samrøret et «rustent sidespor»: «En verre avsporing av sosialdemokratiets mulighet for fornyelse skal man lete lenge etter. Med sin håndfaste piruett sendte Martin Kolberg partiet bakover i historien.»
Partiet søker nå tilbake til restene av den massebevegelsen som engang bar det frem. Men det er bare i retorikken. Nasjonale strategier, visjoner for samfunnsutviklingen, en politisk-teoretisk forståelse, er mangelvare. Stoltenberg representerer bare en forvaltning av velferdsstaten som er noen grader varmere enn vannet Høyre badet i, og som Bondevik-regjeringen har vasset i de siste fire årene. La oss håpe at verken teknokratiet til Stoltenberg I eller Kolbergs piruett blir dominerende i Stoltenberg II.
Verken økonomisk liberalisering eller venstrekonservatisme kan løfte venstresiden ut av krisen. Vi trenger både en radikal økonomi med henblikk på å skape like muligheter reelt sett, noe som fordrer fordelingspolitikk, og liberale holdninger i rettighetsspørsmål, i kulturspørsmål og i verdispørsmål. Derfor har Anthony Giddens rett når han skriver at venstresiden må motsette seg ønsket om å bevare tradisjonene, familien og nasjonen, at den må motsette seg fremmedfiendtlighet, omfavne globaliseringens positive sider og at individualisme ikke er ensbetydende med moralsk forfall.
Samtidig har Østerberg og Nilsen rett når de peker på de økte forskjellene i livsbetingelser som ble resultatet av hamskiftet i Arbeiderpartiet. Det de ikke har rett i, er å mistenkeliggjøre menneskerettighetene. Og de har heller ikke rett i at styrket individuell frihet på bekostning av statens makt er noe venstresiden alltid skal gå imot.
Når Østerberg og Nilsen skriver at Gro Harlem Brundtlands bakgrunn imøtekom «Arbeiderpartiets dreining i retning av det elitære og det liberale», og når Østerud hevder at «elitene» underveis ble «anti-folkelige, og definerte de bredere samfunnslags meninger og holdninger som reaksjonære», underslås det at sammenhengen mellom det liberale og det elitære ikke er en nødvendig sammenheng. Den elitistiske høyresiden, derimot, har en tendens til å kompensere for mindre statlig styring på det økonomiske området med appeller om moralsk og nasjonal opprustning. Det er denne kombinasjonen av moralisme og markedsliberalisme, synlig i ekteskapet mellom KrF og Høyre, men enda tydeligere i land som Italia, USA og Danmark, som må være hovedmotstanderen for en fornyet venstreside.

Dag Solstad vs. Jan Kjærstad
«Det er jo som å få en telefon fra mafiaen når de gutta der ringer,» sier Jan Kjærstad til Dagbladets journalist Rønnaug Jarlsbo, og nikker mot to menn som står og tripper på gressbakken mellom forfatterens sommerresidens og en lystbåt som skal frakte dem vekk. De to mennene fra «mafiaen», er statsminister Jens Stoltenberg og statssekretær Jan-Erik Larsen. Det er tre uker før valget i 2001, og Larsen har invitert Dagbladet med på tur for å «lage en liten, hyggelig kultursak» der statsministeren snakker med vinneren av Nordisk Råds litteraturpris om Jonas Wergeland-trilogien. Helt uavhengig av det forestående valget, vel å merke. Artikkelen avkler politikkens spinndoktor-fakter, som ikke minst Europas striglede arbeiderpartier har fremmet.
Ole Robert Sunde tar i et glitrende essay om forholdet mellom politikk og litteratur i Samtiden 3/2003 utgangspunkt i et bilde fra Aschehougs hagefest den 22. august 2002: Kjærstad bukker dypt for Kjell Magne Bondevik, som nå var statsminister til tross for Stoltenbergs utflukt med Dagbladet. Om vi i disse to situasjonene ser en forfatter uten ryggrad eller et symbol på en forfatterstand som er underkuet av det Sunde kaller de «sivile monarker», lar vi ligge.
Poenget er at Kjærstad har noe å tilby venstresiden. I et essay i det svenske tidsskriftet 00TAL trekker de to sakprosaforfatterne Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark frem trilogien og vil overføre Kjærstads skjønnlitterære poetikk om Det urene i litteraturen til sin egen sakprosa. For også verden er uren, skriver de: World Trade Centers to tårn var fra den japanske arkitekten Minoru Yamasakis side ment som en hyllest til Mekka og Islam, indianerne i irokeserstammen utviklet prinsipper om demokrati, maktfordeling og ytringsfrihet i USA lenge før europeerne krysset Atlanteren. Men slikt forblir skjult i en verden preget av eurosentrisme og fiendebilder rettet mot islam, jødene og USA. Derfor kan Kjærstads trilogi leses «som en utfordring til det rådende samfunnssynet i Europa under mottoet ’Norge i verden, og verden i Norge’».
Herbjørnsrud og Bromark vil ha «et nytt ideologiløst, globalisert og kosmopolitisk verdensbilde», der fakta som forpurrer de enkle fiendebildene ikke undertrykkes eller underkommuniseres. Veien dit er lang så lenge den liberale venstresiden mangler interesse for slike helhetlige diskusjoner og den politisk-teoretisk skolerte fløyen fortsetter å rotere rundt sin egen akse.
Etter at Dag Solstad foretok sin snuoperasjon på AKPs kulturseminar på Dokka høsten 1980, kunne han inntatt rollen som den som kappet den norske venstresidens gordiske knute. Han var politisk engasjert, dog på den dypt udemokratiske siden. Og han var intellektuell, i sin ungdom i Profil til og med avantgardist. Men allerede på dette seminaret, i slutten av september 1980, var en ny holdning i ferd med å ta feste hos ham: «Jeg vil hevde at arbeiderklassens kultur er fattig, i dårlig form får den servert et reaksjonært innhold (...) Den kulturen som i dag er arbeiderklassens må bekjempes, for den sløver folk ned.»
Det er dette som er elitisme. Pussig nok høres slike synspunkter oftest blant dem som beskylder sosialliberalerne for det samme. Tilbaketrekningsmanøveren fra offentligheten som Solstad foretok med artikkelen «Om meddelelsens problem» sommeren 1997, og som han med Torgeir Larsens ord har gitt «en moralsk og allmenn begrunnelse – det nytter ikke lenger å være intellektuell», utgjør det definitive bunnpunktet. Solstads resignasjon er absolutt.
Det er symptomatisk at venstresidens fremste forfatter, ja, kanskje Norges fremste forfatter overhodet, slik gir sitt «bidrag til den ørlille motstand mot framtida». Tore Rem, som anmeldte boken Artikler 1993-2004, slår fast at «Solstad, etter å ha forlatt offentligheten med en viss brask, har forholdt seg taus på en (…) ordrik måte.» Det er godt sagt: Ordrik – men tyst i alle spørsmål som er viktige for en fornyet radikal posisjon.

1999: Akk, akk, Attac
En av de mest aktive skribentene på KK-forum, der klagesangen over Klassekampen økte i styrke høsten 1996 og våren 1997, het Magnus Marsdal. I et innlegg den 1. oktober 1996 skrev han: «Spørsmålet må stillast slik som Mao gjorde: For kven? For kven vil vi at Klassekampen skal skriva? (…) [F]or å tena kven sine politiske og økonomiske interesser [?] (…) (No vil truleg dei postmoderne skribentar rista på hovudet og le ironisk av at det blir antyda at det finst klasser (…), men det skit eg i, for mitt ærend er berre å bidra til at den postmoderne papirtiger-latteren finn seg andre media enn avisa Klassekampen (...))» En av dem som aller tydeligst har videreført Dag Solstads holdninger til den kulturelle utviklingen, er Morgenbladets litteraturredaktør Bendik Wold.
Sammen har Wold og Marsdal skrevet boken Tredje venstre. Deres visjon er «et sosialistisk folkestyre» – en «livsnytersosialisme nedenfra». Fienden er et trehodet troll bestående av nyliberalismen, «postmodernismen» og kulturindustrien, der de to sistnevnte fungerer som ideologiske støttehjul for førstnevnte. Sosialdemokratiets tredje vei trekkes frem som et eksempel på denne giftige syntesen.
Også Marsdal og Wold forholder seg til en karikatur av postmodernismen. Den er en «vokabularindustri» som lager stadig nye ord uten innhold. Riktignok kan de ulike teoriene som har fått denne merkelappen ha et innhold som er politisk ambivalent, men istedenfor å analysere overganger innenfor, og eventuelle overskridelser av, moderniteten, noe den postmoderne utfordring burde ansporet til, mistenkeliggjøres skribentene: Deres plass i the chattering classes har blendet dem. De ser ikke verden slik den virkelig er på grunn av sin egen klasseposisjon. Da trenger man heller ikke ta dem på alvor.
Marsdal og Wold ender langt nærmere Adornos «frankfurting» enn de selv innrømmer. Alt snakk om identitetsskapende kulturkonsum avfeies som sprøyt med tvilsomme argumenter. De skriver: «Et slikt bilde – av det alltid aktive og selvskapende publikum, et publikum som bruker massemediene til å konstruere sine egne identiteter og verdensbilder på en fri, pluralistisk og demokratisk måte – er basert på en typisk ’postmoderne’ tendens til å glemme at det finnes noe utenfor teksten.» Men poenget er jo at det finnes noe utenfor teksten – en leser i en situasjon. Det er hos denne en kreativ motstand kan oppstå. Og det burde venstresiden dyrket samtidig som den kritiserer eierkonsentrasjon og forflatning i mediene.
Motsatsen til det trehodete trollet er et «tredje venstre» som er individualistisk på en annen måte enn den borgerlige individualismen, mener Marsdal og Wold. Med unntak av eiendomsretten er de store lovnadene fra den franske revolusjon intakte. Det skal bli like rettigheter, mer fritid, mer livsglede. Prosjektet er litt interessant, om enn naivt. Men det har også noen alvorligere svakheter: Drømmen er et stort brudd. Viljen til å jobbe med eksisterende institusjoner som kan utgjøre et politisk og juridisk rammeverk for en globalisert økonomi er fraværende. Marsdal og Wold mangler en diskusjon av velferdsstatens tendens til normativ ensretting og behovet for reformer. Store globale spørsmål som fundamentalisme og totalitarisme berøres ikke.
I innledningen til Tredje venstre beskriver Marsdal og Wold i en replikkveksling hvordan demonstrasjonene mot toppmøtet i World Trade Organization i Seattle den 30. november 1999 vekket dem opp. Denne demonstrasjonen brukes ofte som det symbolske startpunktet for det som kalles «De nye bevegelsene» – først og fremst representert ved organisasjonen Attac i Norge, der Marsdal nå er leder. Men i den norske avdelingen trådte de tradisjonelle venstrekreftene, særlig i fagbevegelsen, raskt inn på arenaen og forhindret en reell nyorientering.
Bjørgulv Braanen skrev i en omtale av Slagstads samling debattartikler som kom ut i vår, at prosjektet i Tredje venstre i grunnen minner om «sosialisme på norsk». Og da er ringen sluttet. Det foreløpig siste forsøket på nytenkning søker tilbake til et prosjekt som er dødt.

2005-2009: En ny venstreside?
Venstresiden trenger en liberal falanks som er noe mer enn politikk fra sak til sak. Den gamle Orienteringskretsen stod mellom DNA og kommunistene. På samme måte må en fornyet venstreside i dag stå mellom det Den tredje vei ble til og Marswolds Tredje venstre.
Det historiske målet for venstresiden er økt frihet for alle. Kollektive løsninger er ett middel, ikke selve målet. Det er en forskjell på likhet og likeverd. Mulighetene for å realisere sitt livsprosjekt må bli likere, noe som innebærer en betydelig grad av omfordeling og en velfungerende velferdsstat. Men samtidig må venstresiden fastholde at det finnes forskjellige veier til det gode liv. Derfor er ikke alle reformer av velferdsstaten grusomme. Som Cathrine Holst har påpekt, belønner den bestemte livsvalg mer enn andre. Venstresiden bør gå inn for å gjøre forsøk med borgerlønn. Samtidig bør andre støtteordninger gjøres mer fleksible. Staten må bli nøytral i verdi og kulturspørsmål. Det betyr blant annet at statskirken må avvikles.
Venstresiden må finne seg selv i rommet mellom moralisme og likegyldighet. I migrasjonens og de globale kulturstrømmers tidsalder, betyr dette at folk må få ha sine forestillinger og vrangforestillinger om livet og kosmos i fred. Men straks et regime bryter med grunnleggende rettigheter må venstresiden klart uttrykke sin harme. Den må ta opp kampen mot fundamentalisme i både religiøse og politiske forkledninger. Den må støtte demokratiske og fredelige revolusjoner i de tidligere Sovjet-vasallene, i Midtøsten og andre steder.
Ideen om Norge må dekonstrueres. Økonomien er global. Da må venstresiden gå inn for å bygge et globalt demokratisk styringssystem basert på eksisterende institusjoner som kan håndtere den. Norge er uforskammet rikt. Venstresiden må anlegge et globalt perspektiv når den snakker om rettferdighet. Når selv Attac lenge hadde kampen mot pensjonsreformen som en av sine hovedsaker, må vi spørre: Hvem er det man først og fremst bør solidarisere seg med? Den norske arbeiderklassen, eller dem som kjemper mot bunnløs fattigdom i Sør? Kan polsk arbeidsimmigrasjon være et middel til utjevning på et europeisk nivå? Skal norsk landbruk vernes på bekostning av fattige bønder som gjerne vil ha tilgang til vestlige markeder?
Venstresiden må komme til enighet med seg selv om at verden ser annerledes ut enn sist den hadde hegemoniet. Den gordiske knuten må kuttes. Det er på tide å åpne debatten om hva venstresiden skal være på nytt.