Anmeldt: David Rothkopf: Superklassen (Ny Tid)

Klodens mektigste
Mens finansverdenen rystes, viser forfatter David Rothkopf finansfiffens rystende makt over verden.
Uka etter Olav Thons mediesirkus kommer boka som setter mytologiene rundt denne urnorske rikingen i perspektiv. Superklassen av David Rothkopf, som var statssekretær i handelsdepartementet under Bill Clinton, har nemlig blitt oversatt til norsk. Og her er det klodens rikeste og mest innflytelsesrike mennesker som granskes.
Som en av de rundt 1000 dollarmilliardærene i verden er Thon automatisk en del av Rothkopfs superklasse. Og på tross av at Thon gjør sitt beste for å beskrive seg selv og sitt imperium som «Nøysomheten inc.», har han flere fellestrekk med de øvrige 6000 medlemmene av den globale eliten. Ikke minst gjelder det bruken av filantropiske gavedryss som maktvirkemiddel.
Her stopper imidlertid likhetene. Mens George Soros og de to «Billene» Clinton og Gates gjennom sine respektive fond og initiativ har prosjekter med verdensomspennende rekkevidde, trives Thon i sin røde topplue. Dermed blir Superklassen langt mer interessant for folk med venstresympatier og globalt utsyn.
Et dilemma
Boka er avslørende. Men den peker også på et dilemma. Ifølge Rothkopf har nemlig superklassen mulighet og evne til å fylle et gapende tomrom i den globale styringen. Den «tar opp spørsmål som mange nasjonale regjeringer og multilaterale organisasjoner ikke kan eller vil gå løs på,» som han skriver, og de er «pionerer som kvitter seg med de nasjonale båndenes lenker og skylapper».
Problemet er selvfølgelig at den som klasse har en felles verdensforståelse og til en viss grad overlappende interesser, som sjeldent sammenfaller med småfolkenes. Må man likevel innrømme at mennene – for det er først og fremst menn – som har stambord i Davos og privatfly fra Gulfstream er den sterkeste drivkraften i utviklingen av nye styringsformer og konkrete løsninger?
Dette er den gamle motsetningen mellom effektivitet og legitimitet igjen, men med en vri. Nasjonalstatene makter ikke lenger å oppfylle sin del av samfunnskontrakten. Spørsmålet er om man kan ha tillit til at velmenende rikinger og pophøvdinger med en samvittighet kan utfylle den og selv bidra til en fornuftig balanse mellom de to hensynene.
At det trengs er helt opplagt. Globaliseringens skjeve gang er i for stor grad finansfyrstenes verk, noe som gir tall av typen: Verdens 1000 dollarmilliardærer har en like stor formue som de 2,5 milliardene fattigste.
Elitefraksjonering
Parallelt med redaktør Knut Olav Åmås’ norgesorienterte Hvem er hvem?, har Rothkopf forsøkt å sette navn og ansikt på den globale eliten. Men i motsetning til Åmås’ bok, som kom for noen uker siden, forsøker han også å begrunne sin tellemetode og sin inndeling av superklassen i fraksjoner: Fra politikere og toppbyråkrater som oljeminister Ali al-Naimi i Saudiarabia og den kinesiske sjefen for valutareserver Wu Xiaoling, samt næringslivstopper for eksempel i den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, via mediekongen Robert Murdoch og religiøse leder som den muslimske tv-predikanten Amr Khaled, til Bono, Angelina Jolie og Paulo Coelho. At ambisjonene er større vises også i de mange sammenlikningene med sosiologen C. Wright Mills klassiker om The Power Elite i USA fra 1956.
Selv om det er kunstig å inkludere også «skyggeeliter», bestående av folk som våpensmugleren Viktor Bout og Osama bin Laden himself i vår tids globale superklasse, peker Rothkopf på den interne dynamikken mellom de ulike fraksjonene og spenningene mellom de supermektige og de misunnelige hordene av «nesten supermektige» med aspirasjoner om en plass aller øverst ved bordet.
Skitne hender
Forfatteren har selv reist fra den ene lekegrinda for disse folkene til den neste, fra World Economic Forum, via kinesernes Boao Forum til den meksikanske mobilmogulen Carlos Slim Helús Fathers and Sons Forum. I tråd med framveksten av nye økonomiske stormakter i Asia og Latin-Amerika vil framtidens superklasse trolig endre karakter, og de to sistnevnte forumene vil få økt betydning på bekostning av førstnevnte.
Om denne utviklingen fører til større åpenhet, og om den gjør de absolutte elitene mer lydhøre eller mindre egennyttige, gjenstår å se. Eller riktigere: Det er i tilknytning til disse utviklingstrekkene at kampen vil stå, ifølge Rothkompf. Og kanskje har han rett i at man må fylle mellomrommene som skiller superklassens fraksjoner fra hverandre, om man skal ha realistiske forhåpninger om å forme en globalisering som er demokratisk og i stand til å overkomme klimakrisen eller minske de globale ulikhetene.

David Rothkopf
Superklassen
Den globale makteliten – hvilken verden skaper de?
Kagge (2008)
564 sider