mandag 3. desember 2007

Anmeldt: Åsne Seierstad: De krenkede (Ny Tid)

Tårer for Tsjetsjenia

Åsne Seierstad har skrevet en rystende bok om en glemt krig. Man kunne faktisk forvente litt mer.

[russland] Det var i Groznyj at Åsne Seierstad skrev sin første krigsreportasje som uerfaren frilansjournalist i 1995. At hun vender tilbake til hovedstaden i den russiske utbryterrepublikken Tsjetsjenia for å fortelle om de menneskelige konsekvensene av konflikten, er derfor også en reise i forfatterens fortid.
Ikke det at hun selv er blant De krenkede, selvfølgelig, men erfaringene lar seg lese både på og mellom linjene. At Seierstad tar med opplevelsene fra den gang – fra en grøft der kulene haglet rundt henne, fra bygater med snikskyttere på hustakene, fra en veisperring der en russisk soldat ville tvinge henne med inn i skogen – gjør det dessuten mulig å gi et riss av krigens årsaker og dynamikk på en lesverdig måte.
Det er smart løst, for uten denne bakgrunnsinformasjonen ville hoveddelen av boka, som handler om situasjonen i dag og krigens ødeleggende virkning på det tsjetsjenske samfunnet, vært vanskeligere tilgjengelig.

Journalistisk begavelse
Grepet viser også fram forskjellen i åpenhet journalister møtte under den første Tsjetsjenia-krigen i 1994-95 og under den andre i 1999-2001. I nåtidsplanet, som utspiller seg fra 2005 til våren 2007, må Seierstad reise inn i skjul, eller som del av en offisiell journalistdelegasjon arrangert av russerne.
Hun gjør begge deler, og gjør et nummer ut av det, men så lenge hun får så mye igjen blir den tydelige tilstedeværelse i teksten uproblematisk. Hovedpersonen Hadizat, engelen i Groznyj, driver for eksempel et barnehjem, der Seierstad holder hus en stund, og begivenhetene der skaper sammenheng i framstillingen.
Her er noen av de mest rystende enkeltskjebnene samlet under ett tak: En jente har blitt systematisk misbrukt av sin onkel etter at foreldrene døde. En gutt har drept sin søster fordi hun var «vanæret». Også det etter at foreldrene døde.
Dialogene er tette, vanskelige, finstemte og rystende. I det hele tatt viser Seierstad seg som en journalistisk begavelse når hun får folk i tale i slike situasjoner. I løpet av ti sider møter hun også to av separatistenes store profiler, nemlig Djokhar Dudajev og Aslan Maskhadov. Senere, i det som nok er en av de mest avslørende skildringen en norsk forfatter har skrevet om et diktatur på tomgang, besøker og intervjuer hun Ramzan Kadyrov, den tidligere opprøreren som nå er moskvatro president. Han sitter på Putins nåde, men styrer ved hjelp av en privat milits republikken med jernhånd. Scenene fra kontoret hans, der Che Guevara av en eller annen grunn henger på veggen og mannen blamerer seg for åpen mikrofon, gir et rystende bilde av hvordan Tsjetsjenias styre igjen er i ferd med å råtne på rot.

Effektiv kryssklipping
Man kan mene mye om forholdet til kildene i Bokhandleren i Kabul, men man kommer ikke vekk fra at Åsne Seierstad er en av få journalister i Norge som viderebringer historier fra en verden i brann. Hun kombinerer enkeltmenneskers – sivilbefolkningens, kvinnenes og barnas – fortellinger med intervjuer med maktmennesker. Kryssklippingen er effektiv, og uten at det rammer den journalistiske integriteten får hun satt en del skap på rett plass.
Forfatteren bruker også andre metoder i vekslingen mellom det nære og de historiske og politiske sammenhengene: Hun besøker gamle Abdullah, som ble deportert av Stalins sammen med tre hundre tusen andre tsjetsjenere i 1944. Og hun bruker en tv-kveld for å få fram hvordan nyhetene mest minner om absurd teater, med aktører som virker like lattervekkende som de er grusomme.
Dermed blir alle enkelthistoriene, om en gammel kvinne som har mistet tre sønner, om moren til en av terroristene fra Dubrovka-teateret, og om en russisk soldat som har blitt skadet i kamp, noe langt mer enn en katalog over overgrep og tragedier.

«Tsjetsjenisering»
I likhet med Seierstad Balkan-bøker, gir også De krenkede innsikt i historiene og meningene til vanlige mennesker. Man kommer på en måte bak fiendebildene, der folk får snakke ut, og finner både menneskelighet og umenneskelighet. På tsjetsjensk side er radikal islamisme i ferd med å få fotfeste. Antall æresdrap øker, sharialover søkes innført. På russisk side råder korrupsjonen i de væpnede styrkene og rasistiske holdninger sprer seg i det russiske samfunnet.
Det mest dramatiske er likevel «tsjetsjeniseringen» av konflikten. Nå står tjsetsjener mot tsjetsjener. Russerne har overlatt det skitne arbeidet til sine tidligere fiender, og et system av angiveri og overvåkning, med forsvinninger og tortur, har fått feste.

Mangelfull analyse
Man kan hevde at konfliktene i Kaukasus er glemt i norsk presse. Men det er ikke tilfellet i den norske bokhøsten. Av den grunn melder det seg en følelse av at man kunne forventet noe mer enn det Seierstad leverer. Hun mangler analytiske grep som kunne løfte boka videre opp fra den uangripeligheten som ligger i å skape oppmerksomhet rundt konsekvensene av en glemt krig.
Seierstad sper riktignok på med Tolstoj-anekdoter, Pusjkin-sitater og tsjetsjensk mytologi, der ulven spiller rollen som frihetsfigur, og skriver ellers med driv og gode virkemidler. Under en togtur i det siste kapittelet drøftes også sortmalingen av situasjonen med noen russiske medpassasjerer.
Likevel er det noe som mangler, særlig når det gjelder viljen til å sette konflikten inn i en større sammenheng. Her er det for eksempel et regionalt aspekt som Seierstad tar for lett på. Krigen i Tsjetsjenia har blitt stadig tettere bundet sammen med det som skjer i Dagestan, Ingusjetia og Georgia. Det finnes til og med dem som ønsker et nordkaukasisk emirat, og som vil samle radikale islamister på tvers av grensene. Det hadde dessuten vært interessant å få en analyse av hvordan USAs krig mot terror påvirker konflikten og bedømmelsen av den i Russland og utenfor.
Men, men. Om forlaget inkludere en liste med litteraturforslag i neste utgave, skal dette få passere.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Nært, overbevisende og litt lett om en glemt krig.

Åsne Seierstad
De krenkede
Historier fra Tsjetsjenia
Cappelen (2007)
387 sider

mandag 19. november 2007

Anmeldt: Terje Tvedt: Vannets fremtid (Ny Tid)

Bløt politikk

Vannets framtid vil styre vår framtid, mens vannet selv er ustyrlig. Slikt egner seg best på tv.

[vannmakt] «Jeg jakter på sammenhenger og samler ikke på steder,» heter det i bergensprofessor Terje Tvedts bok En reise i vannets fremtid. Det kunne like gjerne vært sagt i dokumentarserien hans på TV2 med samme navn. Med tanke på at forfatteren og serieskaperen besøker 25 stater i sitt tvillingprosjekt, samtidig som boka låner fritt fra reiselitteraturen og en langhårede tv-Tvedt stadig dukker opp under enda en foss i et land langt borte, er det faktisk ingen liten bragd å innfrir dette løftet.
Her skildres togturen fra Beijing til Tibet, innflyvingen til Kairo og Amsterdam, samt rickshaw-kaos i Dhaka. Vi er med på religiøse seremonier rundt Tana-sjøen i Etiopia og ved Bagmati-elva i Nepal, og i Mexico besøkes en iscenesetting av mayaenes historie, der «røyken fra leirbålene omhyller forestillingen i et mystisk slør,» som Tvedt skriver.
Likevel kommer aldri sammenhengene i skyggen av hans omfangsrike personlighet. Tvedt er i tur og orden på vannbar i Paris, en demning i Lesotho og innunder grønnlandsisen. Men det er det gode grunner til.


Usikkerhetens tidsalder
Hovedpoenget, i både serien og boka, er nemlig at fenomenene vann og samfunn bestandig har vært knyttet til hverandre – og også vil være det, nå når vi går inn i «usikkerhetens tidsalder».
Ikke bare er bekymringene om klimaendringer i virkeligheten bekymringer om endringer i vannets kretsløp. Vannkontroll vil også bli en geopolitisk faktor, og det er betydelig konfliktpotensial mellom nedstrøms- og oppstrømsstater, noe som vil forsterke allerede eksisterende konfliktlinjer. I India vil man foreksempel knytte sammen Indus, Ganges og Brahmaputra, noe som har skapt protester i både Bangladesh og Pakistan. I Kina har man allerede begynt på et storstilt kanalprosjekt som skal bringe vann fra Yangtze i sør til det tørre nord, noe som gjør det tvilsomt at landet noensinne vil gi slipp på Tibet. Og langs Nilen planlegger både Etiopia, Sudan og Egypt irrigasjonsprosjekter som truer Nilavtalen fra 1959. Selv i Spania krangler de ulike regionene om vannet fra Ebro-elva. Og da Sør-Afrika angrep Lesotho i 1998, var det for å sikre vannforsyningen til Johannesburg.
Fuktige Norge skiller seg som vanlig positivt ut. Her er det største problemet minikraftverkutbygging i Distrikts-Norge. Som det heter på en reklameplakat for Norges Småkraftverk AS: «Eier du en elv? Ring 03870».

Gode analyser
En reise i vannets fremtid, i begge formater, gir altså interessante analyser, for eksempel av innflytelsen «klimaspåmennene» får idet menneskeheten blir stadig mer avhengig av å kontrollere de livsnødvendige, men flyktige vannmassene. Når katastrofer truer, kan også demokratiet uthules, skriver Tvedt. Man kan dermed plassere ham mellom den tyske sosiologen Ulrich Beck, som har skrevet om sammenhengen mellom risiko og kosmopolitisme, og aktivisten Naomi Klein, som i The Shock Doctrine beskriver hvordan noen få tjener seg søkkrike på andres klimaulykke. Tvedt understreker at noen har interesse av utviklingen, og mener det er naivt å tro at klimaet vil samle verden. Samtidig ender han med en betinget teknologioptimisme og et håp om at mer internasjonalt samarbeid kan begrense vannkonfliktene. Det er ballansert, om enn litt vagt.

Dårlig flyt
Dessverre skjemmes boka av slurv og hastverk. Ikke bare veksles det mellom «kubikkmeter» og «m3». Forfatteren bruker også arealmålet «acre», som vel få i Norge har et intuitivt forhold til (en acre er omtrent 4047 kvadratmeter, eller 4,047 dekar).
Verre blir det når både Tre kløfter-dammen i Kina og Itaipú-dammen i Brasil, ifølge Tvedt, er verdens største. Han hevder også at Kina i gjennomsnitt har bygget tre dammer i døgnet det siste halve århundret, noe som, etter litt hoderegning, må være en overdrivelse, om da ikke kineserne samtidig har fjernet to i døgnet i den samme perioden. Tvedt skriver nemlig – i neste setning – at landet i dag har 19 000 demninger. Om man gidder, finner man ut at det er cirka 18 260 dager i 50 år.
Man kan ikke annet enn å klø seg i hodet av den manglende kvalitetssikringen. Det meste annet er nemlig forbasket påkostet: Papiret er tykt, fargebildene er mange, formatet er overveldende.
Kort sagt har En reise i vannets fremtid de ytre trekkene til en fullgod «coffee table»-bok. Men heller ikke språket reflekterer sjangerens krav til flyt. Det skyldes ikke at emnet er for komplekst, men at setningene er det. Se bare her: «Enhver meningsfull reise i vår tid, 800 år etter Marco Polo og 50 år etter The Third Eye (en bok som offisielt var forfattet av Tuesday Lobsang Rampa og markedsført som en førstehånds beretning om tibetansk mystisisme og som solgte i millioner før det ble oppdaget at den var skrevet av en rørleggersønn fra Cornwall, Cyril Hoskins, som aldri hadde satt sine ben i Tibet), må søke å frigjøre blikket fra den tradisjonelle reiselitteraturens eksotiserende mystikk.»
Det blir ikke bedre av at billedtekstene er en blanding av repetisjoner fra hovedteksten og tvedtsk intimitet, som at han elsker fotballnasjonen Brasil. Inntrykket av en ikke fullkomment velutviklet selvinnsikt, som man får når ambisjonsnivå og resultat spriker, forsterkes dessuten idet forfatteren skriver at «heller ikke jeg kan la være å betrakte tibetanerne som eksotiske turistobjekter i deres eget land». Tenk litt over hva dette heller ikke innebærer, fra en som har fått Fritt Ord-prisen for å kritisere norsk selvgodhet i utviklingsdebatten.

Velprodusert
Dokumentarserien har færre svakheter, noe som nok henger sammen med at Tvedts fortellerstemme blir mindre påtrengende når han forsvinner blant de buldrende vannmassene. Programmene har trolig også vært hovedfokuset hans. Her kommer Tvedts evner som formidler av fagkunnskap, bygget opp gjennom år med forskning om vannets samfunnsbetydning, til sin rett i det som må være blant de mest velproduserte dokumentarene i norsk tv-historie. Vesentlige og underkommuniserte sammenhenger blir dermed løftet fram på en måte som når utover fagmiljøene og miljøorganisasjonene. Se med andre ord siste episode den 11. november. Boka kan du la ligge.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Vått, men bare halvgodt.

Terje Tvedt
En reise i vannets fremtid
Kagge (2007)
172 sider

Erik Hannemann , Anders Taylor Larsen , Robert Stengård , Terje Tvedt
En reise i vannets fremtid
Panopticon (2007)
3 episoder

fredag 2. november 2007

Anmeldt: Anonym: Kindereggeffekten (Ny Tid)

Svanemerkedansen

Kindereggeffekten er kun to ting på en gang: Halvslapp miljøthriller og semismart satire.

[miljøskrøner] Forfatteren bak Kongepudler har igjen skvist sitronene på St. Moriz, der vedkommende, ifølge forordene, har skrevet både sin forrige og sin nye bok. Han, hun eller hva som nå skjuler seg bak pseudonymet «Anonym», har faktisk fått noen dråper syrlighet ut av det også, og er tilbake med en intrigespekket politisk thriller om de norske elitenes hyttebonanza, grådighet og grønnvasking.
Denne gangen er Trond Giske borte (og Ari Behn har bare en birolle), mens lille Petter Stordalen spretter rundt i bar overkropp blant hyttetomtene på Hafjell med grandiose planer om et verdensledende miljøsenter og luksushotell. Ved siden av regjeringens partiledertrio, Hans Geelmuyden, kronprins Haakon, og de fleste pengekjendisene i landet (Trygve Hegnar er av en eller annen grunn utelatt), er det han som får størsteparten av oppmerksomheten i denne delvis vellykkede oppfølgeren til Kagge forlags frekke fjorårssuksess.

For flytende
I Kindereggeffekten er det en klam liksomkonsensus som påtales, preget av alt for mye medieopportunisme, og litt for få ærlige overbevisninger. Fiffen forsøker desperat å skaffe seg klimatroverdighet i 2009, men har egennytte og maktambisjoner for øyet.
Det er dog ikke alle som vil være med på kommunikasjonsstrategikjøret. Ikke bare er det sand i bensinen og løse skruer på anleggsmaskinene ved Stordalens prestisjebyggeri. En av hans utallige (og miljøvennlige) biler blir også satt i brann på den nybygde, CO2-nøytrale (!) flyplassen. På en hytte som eies av Rema-Reitan d.y. sitter dessuten fem desillusjonerte miljøfanatikere og pusser våpnene sine før den storslåtte åpningen av Hafjell Internasjonale Miljøsenter. Og i løypa ligger en død kommunestyrerepresentant med skistaven i brystet...
Slikt blir det helt grei og småvittig spenningslitteratur av. Her er nyttige idioter, stupide politifolk, og skjulte agendaer. Men mellom cliffhangere og kapitteltitler hentet fra Bob Dylands låter, kunne teksten med fordel vært strammet litt inn, særlig når det gjelder alle sidesporene den allerede mangslungne historien forfølger.

Miljødrama
Det dramatiske høydepunktet, en «eventfest» (der selv champagnekjølerne er fylt med is fra en isbre), går riktignok unna: Storheter som Al Gore (og Paris Hilton) har ankommet Hafjell på stripe og feirer sin gode samvittighet. Etter at Stordalen og Robbie Williams har sunget duett går det riktig ille under en gondolbanetur i måneskinnet. En eksplosjon etterlater tre døde – og en hardt skadd miljøguvernør fra California i en tilstand som minner om Terminator 2.
Det er slike hentydninger som løfter boka. Kronprinsesse Mette-Marit siterer for eksempel ustanselig Krigføringens kunst av kinesiske Sun Zi, mens hun håndterer samuraisverd som Uma Thurman i Kill Bill (ikledd gul treningsdress med sorte striper).
Det skal vise seg nyttig når attentatene, eksplosjonene og sabotasjen rulles opp, og det kommer for en dag at det er sterkere krefter enn miljøekstremister som står bak.

Subtilitet savnet
Verre er det at Kindereggeffekten har svakheter som politisk satire. En vellykket karikatur forstørrer som kjent sider ved virkeligheten. Som vanlig bor djevelen i detaljene: Det godt kan tenkes at Jonas Gahr Støre ønsker å bli generalsekretær i FN, men det er tvilsomt om det blir et «folkekrav» at Helen Bjørnøy kommer tilbake som miljøvernminister (to ganger). At Knut Olav Åmås skulle skrive en kronikk i avisen der han selv er debattredaktør, vitner dessuten om slurv, og det hadde kostet lite om Helen Bjørnøys engelskkunnskaper var mer i tråd med virkelighetens. Hun snakker ikke med «Oxford-aksent».
For all del. Det er anledninger til å trekke på smilebåndet: Bjørn Rune Gjelsten opptrer med motorsportvenner fra Dubai, samt en evinnelig hang til å «fokusære» på det ene eller det andre, og Øystein Stray Spetalen er en akkurat passe absurd kriminell, utstyrt med VIF-jakke og pistol. Men her er det for mye som skrives med store bokstaver.
Kongepudler hadde fortjent en subtil oppfølger, men fikk i stedet en litt for enkel etterligning.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Datostemplet miljømoro.

Anonym
Kindereggeffekten
En miljøthriller om mord, makt og mye penger
Kagge (2007)
354 sider

torsdag 25. oktober 2007

Biografi om Sigurd Evensmo

Sammen med Stian Bromark er jeg i ferd med å skrive en biografi om forfatteren, journalisten og filmmannen Sigurd Evensmo. Ny Tid har skrevet en sak om det. Den kan du lese her.

mandag 15. oktober 2007

Kosmopolitikk på dansk

Boken Kosmopolitikk, som jeg har skrevet sammen med Thomas Hylland Eriksen, er nå ute i dansk oversettelse. Den har fått en fin mottagelse.

En begavet og forstandig debattbog, skriver Lars Trier Mogensen i avisen Politiken. "Bogen er en opgradering af den sædvanlige diskussion om centrum-venstre-fløjens fremtid og bør derfor blive pensum blandt de... tilbageværende medlemmer af Frit Forum", heter det i anmeldelsen. Les den her

Anmeldt: Hege Storhaug: Tilslørt. Avslørt (Ny Tid)

Tilgjort. Avgjort

Hege Storhaug går til nye angrep på det hun tror er islam.

[slør] Det har blitt sagt at man umulig kan forholde seg likegyldig til Hege Storhaug og hennes alarmrop. Denne gangen er det annerledes. Om det er noe hun avslører i Tilslørt. Avslørt, må det være prosjektets rungende hulhet.
Hennes velkjente katastrofescenario, der vestlige frihetsverdier bukker under for islamismen, kunne kanskje fått økt troverdighet av en virkelighetstest. Slørdebatten egner seg også godt, ettersom den fordrer en viss kompleksitetsfølsomhet. Noe slikt mangler imidlertid i den nye boka til Human Rights Services talsperson. Stilt overfor en kompleks politisk realitet, der det gjelder å finne pragmatiske løsninger, er den så og si verdiløs.
Enda verre må det være at Storhaug ikke engang leverer et utfordrende anklageskrift a la Men størst av alt er friheten. Snarere blir dette drøvtygging, som på grunn av pussige disponeringer og begrepslig samrøre oppleves som irrelevant i enhver debatt om møtet mellom islam og det kristensekulære Vesten.

Sur på burkabytur
Storhaug begynner i burka, ute i Oslos gater, og føler seg «som et vesen utstilt på sirkus eller i en dyrehage». Det er høyst uklart hva meningen med dette stuntet er. Om det skal gi forfatteren troverdighet, blir spørsmålet: Hvor mye lærer man egentlig om slørproblematikken når man motvillig rusler rundt i heldekkende drakt en lørdags formiddag? Og dersom stuntet skal gi eksempler på hvordan plagget er «det mest synlige uttrykket for kjønnsfascisme»: Hvor ille kan dette egentlig bli, når det verste som bifaller burkanovisen Storhaug, er eplekake og krem i ansiktssløret?
Ikke bare er det et latterlig sprik mellom Storhaugs nagende burkafrykt og de beskjedne opplevelsene hun faktisk får i dette plagget. Istedenfor å gjøre et forsøk på å forstå hvilke sammenhenger tildekkingen av kvinnekroppen inngår i – som politisk symbol, som individuell identitetsmarkør og som religiøst fromhetsideal – nøyer hun seg med å forsvare reaksjonene til gode nordmenn som roper skjellsord til hennes selviscenesatte burkafigur.
Trykksverte på avveier
Underlig nok bruker hun uforholdsmessig mye plass på å underbygge tesen om at tildekkingens kvinneundertrykkende karakter er årsaken til endel europeisk uro rundt slørbruk de siste årene. Det er vanskelig å forstå hvorfor nettopp dette rettferdiggjør trykksverte, særlig når Storhaug knapt utdyper mer sentrale påstander. Hun hevder for eksempel følgende «enkle og uomtvistelige sannhet»: «Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer ... menneskerettigheter med sitt fravær – det være seg kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet.» Nøyaktig hvordan disse ulike rettighetskategoriene henger sammen med slørbruk – i en sosial virkelighet – får vi aldri vite mye om.
Forfatteren vil også innføre et forbud mot slørbruk i skolen og i det offentlige, men diskuterer ikke om det vil hjelpe de som tvinges til å gå med plagget, eller hvorvidt det vil gjøre islamismen til en mindre trussel. Før en pamflett som Tilslørt. Avslørt kan tas alvorlig, må slike refleksjoner med.
Begrepsgrøt
Det er riktignok en interessant observasjon at sløret ikke alltid reduserer det seksuelle blikket, men også kan forsterker det gjennom å gi kvinnekroppen mytologisk tiltrekningskraft. Men her grøtes iranske ayatollaer og saudiske wahabister, tradisjonelle konservative holdninger og moderne umma-islamisme, sammen til en klissete begrepsmasse. Er det virkelig ingen forskjeller mellom Det egyptiske brorskapet og landsbybefolkningen i Pakistan når det kommer til slørets betydning?
Storhaug innfører et skille mellom islam og islamister, men istedenfor å holde på denne viktige distinksjonen, manipulerer hun den. Etter først å ha beskrevet islamismen som kalifatutopisme med terrorsympatier og stalinistiske eller nazistiske trekk, plasserer hun samtlige muslimske menigheter i Norge i umiddelbar nærhet av denne ekstremismen. Hennes forståelse av fenomenet er altså for snever og for inkluderende på en og samme tid. Dermed blir Tilslørt. Avslørt, med sin mangelfulle skisse av tildekkingens boklige og historiske kilder, aldri et informert bidrag i en vesentlig debatt.

Definisjonsran
Poenget er ikke å forsvare enhver tildekkingspraksis, og slik delta i Storhaugs fordummende spill. Til det har debatten om vektingen av ulike rettighetskrav i forhold til hijab-, jilbab-, niqab-, chador- og burkabruk for mange meningslag. Kanskje skal man til og med gi Storhaug rett i at det er noe halvkvedet over å kalle hijab for gode gammeldagse «skaut», lik de våre tipoldemødre brukte, noe endel velmenende akademikere og pressefolk har gjort.
Det evinnelige hovedproblemet med Storhaugs retorikk er imidlertid ranet av retten til å definere hvem som undertrykkes. Å arrogant avvise slørbærende kvinners egne tolkninger er «falsk bevissthet»-nivellering, en mistankens hermeneutikk, som vi nå burde slippe i den politiske debatten.
Forfatterens angrep på «naivister» som Thomas Hylland Eriksen, Randi Gressgård, Berit Thorbjørnsrud og Tore Lindholm blir også svakt når hun opplever «akademias mangel på empati med de undertrykte og mangel på vilje til å granske slørets iboende verdier... som frastøtende». Hadde hun enda gransket noe.
Storhaug mener sløret utelukkende fungerer segregerende, både når det gjelder forholdet mellom kvinner og menn, og når det gjelder forholdet mellom minoritet og majoritetssamfunn. Hun skriver at plagget like godt kunne være erstattet med en plakat, der det står «nei til menneskerettigheter» og «avvikle demokratiet basert på forkastelige frihetsverdier».
Man kunne enkelt satt opp en mottese: Jo flere slike bøker som utgis, jo mer potent blir sløret som et religionspolitisk symbol.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Tannløs pamflett fra alarmropende forfatter

Hege Storhaug
Tilslørt. Avslørt
Et oppgjør med norsk naivisme
Kagge (2007)
180 sider


tirsdag 25. september 2007

Anmeldt: Naomi Klein: The Rise of Disaster Capitalism (Ny TId)

Kampen mot krisekapitalismen

Katastrofeprofitørene utgjør den nye globale overklassen, mener Naomi Klein.

[politikk] Det er syv år siden Naomi Klein ble antiglobaliseringsglobetrotter og de nye sosiale bevegelsenes favorittguru. Hun hadde skrevet No Logo, en tittel som ironisk nok ble en identitetsmarkør blant de unge og radikale. I den kanadiske aktivistkjendisens nye bok, som kommer på norsk om noen uker, er refrenget kanskje mindre nynnbart, men minst like uomgjengelig.
The Shock Doctrine er mer enn en «viktig bok». Den er mer enn «grundig», «utfordrende», «engasjert», «original», eller hvilket staffasjepreget adjektiv man enn skulle velge. Den er snarere blant de få bøkene som vanskelig kan avfeies, selv for den som er uenige i både premisser og konklusjoner.

Stor fallhøyde
Ikke bare har Klein og hennes lille armé av assistenter og advokater (som forlangte originaldokumenter for å kunne forsvare henne mot eventuelle søksmål) tatt seg bryet med å sjekke faktaopplysningene i de sedvanlige avsløringene av kynisme i den globale økonomien, og likevel funnet usedvanlig mye snusk og uredelighet. Begrepene «sjokkdoktrine» og «katastrofekapitalisme» er også vektige bidrag til en samtidsdiagnose– selv om man skulle komme til å problematisere dem etter å ha tenkt seg om en stund.
Det som virkelig øker prosjektets fallhøyde er imidlertid forsøket på å reformulere de siste 30 årenes historie. Klein kritiserer etablerte rammeverk for politisk tenkning, som sammenhengen mellom demokrati og kapitalisme (hun mener frihandel først og fremst settes igjennom ved hjelp av autoritære midler), de ideologiske implikasjonene av Sovjetunionens sammenbrudd (ryktene om sosialismens død er bevisst overdrevet) og at det skal ha funnet et sted en global læringsprosess som gjør de økonomiske hestekurene mer humane enn tidligere (slik fraskriver den «nyliberalistiske» ideologien seg ansvaret for lidelsen og elendigheten som er påført verden i dens navn).

Krisen som mulighet
Forfatterens hovedpoeng er at vi ikke lenger befinner oss i samme båt. Istedenfor har de tiltagende krisene, om det så er snakk om kupp og kriger eller orkaner og tsunamier, skapt profittmuligheter for de få og gitt de mektige anledning til å gjennomføre upopulære liberalistiske reformer. Med hovedskurk og nobelprisvinner Milton Friedmans ord: «Only a crisis... produces real change. When that crisis occurs, the actions that are taken depend on the ideas that are lying around.»
Ettersom nettopp denne frihandelsdogmatikerens ideer har «ligget rundt» de siste tiårene, og penetrert både de internasjonale finansinstitusjonene og vestlige regjeringer, rammes ofrene av enda et sjokk i kjølvannet av krisene, ifølge Klein. Hun tenker på den økonomiske sjokkterapien, med dens betingelser om privatisering og budsjettkutt, kjennetegnet av åtseleterlignende multinasjonale selskap som kaster seg over restene.
Våpen og kaviar
Klein følger framveksten av denne uhyggelige nye verdensorden. Hun identifiserer startpunktet hos diktatoren Augusto Pinochets Chile og det foreløpige crescendoet i Irak, der selve krigføringen har blitt en pengemaskin for katastrofeprofitørene. Hun har også vært i Argentina, Kina, Sør-Afrika og Russland, der Boris Jeltsin brukte tanks mot parlamentet for å tvinge igjennom frihandelsbonanzaen som skapte gjengen av styrtrike oligarker. Finanskrisen i Asia ble bevisst forlenget og brukt til å åpne de relativt beskyttede økonomiene, skriver hun, og på Sri Lanka nektet regjeringen fiskerne å vende tilbake til strendene etter tsunamien, slik at de rike hotellgjestene skulle få større tumleplass. Dermed sto krisekapitalismens absolutte tapere mot de absolutte vinnerne. Ifølge Klein representerer fløyene ikke to verdensdeler, men to århundrer.
En av de mest slående indikatorene er den såkalte «guns & caviar»-indeksen. Tidligere var det slik at når salget av jagerfly (guns) økte, sank salget av privatjetfly (caviar). Vel. Det var tidligere.
Fra Irak til New Orleans blir både sikkerhetsoppdrag og gjenoppbyggingskontrakter nå delt ut til selskaper som Halliburton og Blackwater. Pentagon alene betaler denne industrien 230 milliarder dollar i året. Det er ikke lenger snakk om fri konkurranse, men om en intrikat sammenblanding av penger og politikk. Klein kaller det «corporatism». Blant mafiosoene finner vi folk som Donald Rumsfeld og Dick Cheney, begge erketypiske katastrofeprofitører.
Det hele passer svært godt sammen, i en konsistent utviklingslinje. Klein forteller for eksempel at det britiske militæret brukte kodenavnet «Operation Corporate» under Falklandskrigen i 1982. Tilfeldig? Neppe.

Modig, men ensidig
Det er liten tvil om at The Shock Doctrine påpeker kritikkverdige forhold, ikke minst når det gjelder privatiseringen av krigen i Irak og at krisehåndtering nå overlates til næringslivet. Men forfatteren overdriver sannsynligvis planleggingsiveren til katastrofeprofitørene. At de skulle føre klimafiendtlig politikk og terrorfremmende krigføring for å skape flere kriser, som de så kan tjene penger på, blir i overkant manisk.
Det er dessuten kun et utsnitt av historien som fortelles. Klein nevner for eksempel ikke såkalte «failed states» som Somalia eller Zimbabwe, der liberaliseringspresset er mindre, mens bekymringsmeldinger om landenes destabiliserende rolle kommer nærmest ukentlig, og det fra Washington, krisekapitalismens Mekka i Kleins øyne. Å redusere konfliktene i Irak til økonomi, eller å hevde at Kinas økonomiske vekst tjener få andre kinesere enn partinomenklaturet og dets sønner, blir også ensidig, på grensen til det fordummende.
Klein knytter dessuten effekten av de økonomiske sjokkene til tortur. Heller ikke det er helt vellykket. Selv om Klein utvilsomt leverer interessante perspektiver på torturens natur og avslører stadig CIA-innblanding, forblir enhver likhet raskt kun en overflatelikhet når sammenlikningen går på tvers av skillet mellom individ- og kollektivnivå. Selv med god penn og varmt engasjement kan man ikke utviske forskjellen mellom psykologiske og sosiale prosesser.

Uklart og lite konstruktivt
Konsekvensene av en slik analytisk kreativitet ses også i at bokas nøkkelbegreper blir uklare. Sjokkdoktrinen er på den ene siden en strategi, som rett nok er kynisk, men likevel ofte har vært en del av det politiske spillet. Den har også blitt brukt av venstresiden, som da økonomen John Maynard Keynes fikk overalt Franklin D. Roosevelt til å gjenomføre New Deal på 30-tallet etter børskrakket i 1929. På den andre siden beskrives denne doktrinen nærmest som noe nyliberalistene har kokt i hop på egenhånd. Når også den økonomiske sjokkterapien og torturens sjokkvirkning inkluderes i begrepet, sprenger det sine egne rammer, og blir mindre fruktbart, analytisk sett.
Så lenge Klein gir Friedman rett i at kriser skaper endringsmuligheter, er det dessuten delvis venstresidens ansvar at frihandelsdogmatikken har fått slikt gjennomslag. Dessverre bøter ikke Klein nevneverdig på den praktisk-politiske idétørken. De som har lurt på nøyaktig hvilken annen verden som er mulig (og ønskelig) i antiglobaliseringsbevegelsens øyne, får fortsatt smuler.
Det kommer riktignok noen vage tilslutningserklæringer i retning Keynes, og en relativt klar avvisning av både autoritær kommunisme og fremmedfiendtlige innslag i antiglobaliseringsbevegelsen. Men først og fremst lengter Klein etter den «tredje veien» som ble avstengt da friedmanittene fikk innflytelse over IMF, Verdensbanken og den amerikanske regjeringen. Når det kommer til nåværende praktisk-politiske forbilder står hun igjen med en broket forsamling bestående av folk som Evo Morales, Hugo Chaves og – ja, faktisk – Hizbollahs leder Hassan Nasrallah. Det er vel heller tvilsomt om de representerer et helt problemfritt alternativ.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Viktig aktivisme, som ikke holder helt inn.

Naomi Klein
The Shock Doctrine
The Rise of Disaster Capitalism
Alfred A. Knopf (2007)
662 sider

torsdag 13. september 2007

Anmeldt: Hva er fundamentalisme? og Hva er islam? (Ny Tid)

Beskjedenhetens kunst
Når Hva er-serien kaster seg over brennbare spørsmål, er det med nyanser og nøkternhet.

[religion] Universitetsforlaget har gitt ut to nye Hva er-bøker og lansert dem med et debattarrangement om religion. Man kunne kanskje la seg forskrekke når Hva er islam? og Hva er fundamentalisme? kobles sammen på denne måten, men bøkene får én raskt på bedre tanker.
Kari Vogt og Torkel Brekke, begge religionshistorikere ved Universitetet i Oslo, har nemlig mestret den evinnelige ballansegangen mellom deskriptivitet og normativitet på en ganske forbilledlig måte.
Heller enn å konstruere kunstige sammenhenger mellom islam og fundamentalisme, danner de i fellesskap en motvekt til forenklingstyranniet.

Nøktern soberhet
Mens førsteamanuensis Vogt vil gjøre «et beskjedent forsøk på å overbevise leseren om at kunnskap... er nødvendig og ønskelig», setter førsteamanuensis Brekke seg som mål å skrive tydelig om tingene.
Denne ulikheten er imidlertid først og fremst en overflateeffekt, som illustrerer at Hva er-bøkene på den ene siden bør gi bakgrunnskunnskap til aktuelle debatter og på den andre representerer mer nøytral kunnskapsformidling. Forfatterne, som begge har flere bøker bak seg, trekkes da også mot sine respektive motsatser.
Brekkes definisjon av fundamentalisme gjør for eksempel boka uegnet for den som jakter på skjeggete trusselbilder. Her er ingen dystopier av «nå kommer de og tar oss»-typen, bare en sober og nøktern analyse av fundamentalismen i dens opprinnelige kristne form, samt refleksjoner omkring overføringsverdien til andre kontekster.
Det er diskutabelt om hindusjåvinister i India eller radikale buddhistmunker på Sri Lanka faller inn under begrepet, mens man godt kan snakke om jødisk og islamsk fundamentalisme, mener Brekke. Som han ganske riktig skriver, må vi «bare være nøye på hva vi mener når vi bruker ordet». Hvis ikke forsvinner nyansene og vi skaper mer fremmedgjøring enn forståelse.

Antimodernisme
Forfatteren knytter begrepet til en religiøs reaksjon på meningstapet i moderniteten. Den vil reversere sekulariserings- og differensieringsprosessenes nedbryting av Guds autoritet i samfunnslivet og fars autoritet familielivet, men trenger slettes ikke å føre til vold eller – enda mindre – terrorisme, om noen skulle tro det. Faktisk er det langt vanligere at de som passer til beskrivelsen isolerer seg fra storsamfunnet eller utviser et fredelig offentlig engasjement for å påvirke familielovgivning, skolevesen eller vitenskap.
Det er da også betimelig – dessverre – å minne om at fundamentalister flest ikke bør ses som «irrasjonelle og voldelige monstre», selv om vi nok heller ikke, som forfatteren skriver, har noe særlig å lære av deres dype bekymring over vår tids fragmentering.

Mer kritisk
På tross av et mer forsiktig forord, er Kari Vogt faktisk nærmere en kritisk deltagerposisjon. Mens Brekke angriper håpløs begrepsbruk i media, vektlegger Vogt den politisk-historiske dynamikken som førte til at noen retninger vant fram, mens andre ble marginalisert. Slik kommer, ikke bare variasjonsbredden, men også foranderligheten innen islam til syne.
Her er mye informasjon det er verdt å minne om når samfunnsdebatten tar sine sedvanlige kullkast – som at et ønske om å forene framskritt og religion fantes allerede hos egypteren Muhammad Abduh (d.1905), eller at en folkelig-pietistisk vekkelse som handler mer om fromhet enn om politisk-religiøse ståsteder er en viktig side ved islams utvikling i dag.

Klare sympatier
Når Vogt skildrer konflikten mellom reformvenner og konservative, er det likevel ikke vanskelig å se hvor sympatien ligger. Det er heller ikke vanskelig å dele Vogts bekymring for at en del stivbent tekstlesning kan gi legitimitet til praksiser som strider mot viktige likestillingsidealer, eller til og med menneskerettighetene.
For Brekke er kombinasjonen av antiklerikalisme og bokstavtro tolkning noe av kjernen i fundamentalismen, på tvers av religionsgrensene. For Vogt er det ønskelig at mer tekstkritiske lesningstradisjoner kommer tydeligere til syne.
Moralen må bli noe slikt: Det er kanskje uenighet om hvor stort problemet er, men det finnes fundamentalistiske strømninger innen islam, som innen kristendommen. Poenget må være at de ikke behøver å ha like stor betydning i all framtid.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll


Befriende stødig og nyansert.

Torkel Brekke
Hva er fundamentalisme?
Universitetsforlaget (2007)
152 sider

Kari Vogt
Hva er islam?
Universitetsforlaget (2007)
145 sider

torsdag 30. august 2007

Reportasje: Sierra Leone

Skjebnevalget

Fem år etter den blodige borgerkrigen går Sierra Leone til urnene i et valg som kan bli blant de viktigste i landets historie.

Halvor Finess Tretvoll, Freetown
htr@nytid.no

[demokrati] Siaka Stevens Street i sentrum av hovedstaden: Så langt øye rekker er gata farget rød av Ernest Bai Koromas tilhengere. Presidentkandidaten for det største opposisjonspartiet All People’s Congress (APC) viser muskler i valgkampen.
– Gå ut i gatene, reis til hvert eneste hjørne av landet! Da vil du se at vi har vunnet dette valget allerede, sier generalsekretæren i partiet, Victor Bockarie Foh, der han står i et hav av rødt.
Noen få dager tidligere viste også Sierra Leone People’s Party (SLPP) styrke. På hvert eneste gatehjørne kunne man se de grønne t-skjortene og plakatene med bilde av Solomon Berewa, visepresident i dagens regjering og presidentkandidat for regjeringspartiet. Og også SLPPs generalsekretær Jacob Jusu Saffa føler at seieren er så godt som sikret før valget den 11. august.
– Folk vet hvor mye vi har gjort for Sierra Leone, og vi vil gjøre mer. Jeg er trygg på seier, fordi velgerne skjønner at risikoen knyttet til et regjeringsskifte er alt for stor, sier han til Ny Tid.

Åpent valg
I et land der de eneste meningsmålingene i forkant av lørdagens valg har vært avisenes sms-avstemninger, har partiene få andre muligheter til å framvise oppslutning enn slike massemønstringer og den tilhørende skråsikkerheten. Av den grunn er det eneste man kan fastslå med en viss sikkerhet at dette lille vestafrikanske landet ikke får en «rød/grønn» regjering. Til det er forholdet mellom arvefiendene APC og SLPP for anstrengt.
På de fleste andre måter er valget, det andre etter den brutale borgerkrigen som herjet landet på 1990-tallet, svært åpent. Ikke bare har man gått over til et nytt valgsystem, der parlamentsmedlemmene må forholde seg til en valgkrets istedenfor nasjonale forholdstall, noe som allerede på forhånd har hindret mange sittende parlamentarikere i å stille. Den politiske dynamikken forstyres også av et nytt parti.
APC har tradisjonelt hatt sin maktbase nord og vest i landet. SLPP i sør og øst. Det første med størst støtte blant Temne-folket. Det andre blant mendene. Men i 2005 brøyt People’s Movement for Democratic Change (PMDC) ut av SLPP på grunn av strid om partilederjobben, og kan med den karismatiske presidentkandidaten Charles Margai – en mende og sønn av den andre og nevø til den første presidenten etter uavhengigheten i 1961 – kapre nok stemmer i sør og øst til i alle fall å tvinge fram en andre valgomgang.
Selvsagt føler også PMDC seg sikre på seier.
– SLPP er religion i sørøst. APC er religion i nord. Vi står i mellom, blant alle dem som er lei av denne rivaliseringen. Dannelsen av PMDC var helt nødvendig, og med Margais lederegenskaper vil vi vinne dette valget, sier Paran Umar Tarawally, som er visegeneralsekretær i PMDC.
Valguro
Den nåværende presidenten Ahmad Tejan Kabbah, som har sittet med makten siden 1996, har bestemt seg for å gå etter to presidentperioder, slik grunnloven foreskriver. Det er ingen selvfølge i afrikansk politikk – kolleger som Yoweri Museveni i Uganda og Robert Mugabe i Zimbabwe har begge endret grunnloven for å kunne sitte lenger. Dermed har forhåpningene om et fredelig regimeskifte i Sierra Leone vært høye.
Sikkerhetssituasjonen har også bedret seg etter at store FN-styrker og en mindre britisk spesialstyrke skapte stabilitet i landet i 2002 – ja, så mye at FN-styrkene nå stort sett er trukket ut, mens britene konsentrerer seg om å gi opplæring til hæren.
Situasjonen er likevel labil, og sommerens valg blir sett på som en test på hvor langt Sierra Leone har kommet i statsbyggingsprosessen. Ifølge FNs generalsekretærs spesialutsending i landet, Victor Angelo, er dette valget et viktig skritt på veien mot demokratisk konsolidering. FN og en rekke partnerorganisasjoner mener imidlertid at uroligheter i forbindelse med valgkampen nå truer med å avspore prosessen.
-- Siden den offisielle valgkampstarten har det kommet en rekke rapporter om trusler og vold. Det gir grunn til den dypeste bekymring og truer den demokratiske prosessen, sier han.
Med en arbeidsledighet blant unge menn som ligger stabilt rundt 70 prosent kan man vanskelig utelukke flere uroligheter i dagene og ukene som kommer. Samtidig mener de fleste observatører at situasjonen i den krigstrette nasjonen neppe utarter til mer enn demonstrasjoner i Freetown og andre viktige byer som Bo og Kenema, der det allerede har vært flere sammenstøt mellom tilhengere av PMDC, APC og SLPP.
Ved et veiskille
Så langt har den største saken i valgkampen vært Muammar al-Gadafis statsbesøk. Ikke bare spilte Gadafi en rolle i borgerkrigen i og med at opprørsgruppen RUFs leder Foday Sankoh fikk våpen og militær trening i Libya. Og ikke bare blandet Gadafi seg inn i valget av visepresidentkandidat for Berewa. Det kom også fram at en stor rislast fra Libya aldri nådde fram til befolkningen i Sierra Leone. Utvilsomt symbolsk viktig i et land hvor folk sier at de ikke har spist dersom de ikke har spist ris.
Ifølge en undersøkelse foretatt av BBC World Trust Fund er det imidlertid tilgang til utdanning, vann og strøm som vekker det største engasjementet. Det er altså retningen på den langsomme gjenoppbyggings- og utviklingsprosessen det står om i helgens valg.
PMDC fremstiller seg selv som «lov og orden»-partiet og vil også privatisere alt fra (den allerede sporadiske) avfallshåndteringen, via (den like sporadiske) kraftforsyningen, til det (faktisk velfungerende) televerket.
– På den måten håper vi å skape flere jobbmuligheter og et mer foretningsvennlig klima, sier Tarawally.
Saffa fra SLPP trekker frem statsbygging, sikkerhet og utvikling som de viktigste prioritetene i neste presidentperiode, og legger vekt på den enorme ungdomsarbeidsløsheten.
– Det er både moralsk og sikkerhetspolitisk nødvendig å gjøre noe med den, sier han.
Saffa mener problemet er størst på landsbygda og i de små byene, der nesten 75 prosent av befolkningen holder til.
– Det er også der jobbene må skapes, veien bygges og elektrisiteten sikres, sier han.
APC blir derimot betraktet som et Freetown-orientert parti, men i manifestet, som ifølge Bockarie Foh, «vil vise vei ut av mørket, av dekadansen, av korrupsjonen», legges det vekt på generelle mål som å bedre styresettet, sikre bærekraftig utvikling og bryte fattigdomssirkelen.
Store utfordringer
At det haster å gjøre noe med fattigdomsproblemene og korrupsjonen er det få som bestrider. Skjebnen til vannkraftverket ved Bumbuna nord i landet er en talende illustrasjon på hvor frustrerende langsomt utviklingen går. Etter mer en 30 år med planlegging, byggestart og byggestopp, har det fortsatt ikke levert strøm til en eneste husstand. Da byggingen sist ble stoppet, under krigen, gjenstod bare 15 prosent av arbeidet. Men i de fem årene som gikk fra da av og til fredsslutningen, ble prosjektet satt langt tilbake. Nå står høyspentmastene spredt i landskapet, mens ledningene er borte. Kobberet i dem har blitt solgt, eller er smeltet om til kokekar, av noen som så seg i stand til det i den kaotiske situasjonen. Resultatet er at selv hovedstadsbefolkningen, det vil si den forholdsvis beskjedne andelen som er knyttet til det offentlige kraftnettet, har strøm i omlag en time hver dag.
En gang gikk det også en toglinje fra Cotton Tree i det gamle kreolske området av Freetown til Station Hill helt øverst på en av de skogkledde åsene rundt byen, der de britiske kolonialistene hadde bosatt seg. Men som så mye annet i dette fra naturens side rike landet har linjen – med sviller og alt – forsvunnet. Det gjør trolig Sierra Leone til den eneste staten i verden som har et jernbanemuseum, men ingen jernbane.
Hvem har skylden?
Partiene er da også enige om at det er mye som har gått galt. Men de strides om hvem som har ansvaret. Dersom man spør Saffa fra SLPP, vil han svare at APC har skylden.
– De satt ved makten i 24 år etter uavhengigheten. Det er 24 grunner til ikke å stemme på dem. Folk så resultatene av deres vannstyre. Korrupsjonen var massiv. Det manglet bøker i skolene, medisiner i sykehusene. De lokale myndighetsstrukturene ble ødelagt. Det hele kollapset til slutt, og det skapte frustrasjonen som førte til borgerkrigen, sier han.
Bockarie Foh fra APC legger derimot skylden på SLPP.
– De står for lovnader de ikke kan holde. Vi står for handling der det trengs. Hva har de fått til på elleve år? Å bringe Sierra Leone til bunnen av UNDPs Human Development Index. Vi representerer redningen. Vår kandidat, Ernest Bai Koroma, vil bringe lys til landet, sier han.
PMDC mener at både SLPP og APC har stått for dysfunksjonelle regjeringer.
– Det vi trenger er en sterk og klok leder. Sierra Leone hadde ikke behøvd å være et fattig land, men vi trenger en mann som Charles Margai, en leder som vet hvordan vi bør benytte oss av naturressursene, sier Tarawally.
– Du er ikke redd for at PMDC er for avhengige av enkeltpersonen Margai?
– Jeg må innrømme at partiet er et resultat av troen på at få har hans karisma og lederegenskaper, men jeg vil si, og det med styrke, at PMDC har støttespillere i alle sosiale og etniske grupper.
Tiden etter valget
Selv om de politiske spenninger ikke skulle gi seg utslag i en voldelig valgdag, er det nok av skjær i sjøen når Sierra Leone nå går til urnene. Selv om det internasjonale samfunnet har store forhåpninger, og også støtter valget økonomisk gjennom blant annet UNDP, som finansierer den nasjonale valgkommisjonen, og internasjonale observatører fra både EU, USA og Den afrikanske union, ble deler av den direkte budsjettstøtten holdt tilbake av tunge vestlige donorer tidligere i år, noe SLPP reagerer på.
– Det er snakk om sabotasje! En grunnleggende uærlighet. En konspirasjon, sier Saffa
– Hvordan da? Hva skulle motivasjonen for denne konspirasjonen være?
– Det er ikke et spørsmål om motivasjon. Men et spørsmål om konsekvenser. Og konsekvensen er at valgkampen blir vanskeligere for oss, fordi vi som regjeringsparti har hatt ansvaret for statens økonomi også før valget, sier han.
For opposisjonspartiene er det snarere muligheten for valgfusk som bekymrer.
– Det har kommet beskyldninger fra PMDCs om at dere planlegger valgfusk, og fra APC om at dere forsøker å likvidere toppfolkene deres. Hva er din kommentar til det, Saffa?
– Vi har ikke tid til å likvidere noen, eller til å rigge valget. Vi bruker tiden på å vinne fleste stemmer.
– Og dersom det skulle vise seg at SLPP ikke går av med seieren. Hvordan vil dere reagere?
– Vi kommer ikke til å tape. Og når vi vinner, vil politiet, og om nødvendig hæren, skride til verket dersom taperne lager bråk.
Det kan med andre ord raskt vise seg at tiden etter valgdagen blir like avgjørende som selve stemmegivningen. Uansett hvem som vinner, er faren tilstede for at de andre partiene vil protestere mot resultatet når det blir offentliggjort senere denne måneden.
– Hvordan til APC reagere om dere ikke skulle vinne?
– Det er et spørsmål så hypotetisk at jeg ikke ser noen grunn til å svare, sier Bockarie Foh.
Tarawally fra PMDC sier de vil akseptere resultatene, så lenge de er troverdige.
– Og hvem kommer til å bestemme det?
– Situasjonen vil være avgjørende.
– Hva med observatørene?
– Bare dersom de har observert godt nok.

Sierra Leone
• Tidligere britisk koloni som ble uavhengig i 1961. I dag bor det 6,1 millioner mennesker i landet.
• Da Revolutionary United Front (RUF) angrep fra Liberia i 1991 startet en 11 år lang borgerkrig.
• Krigen var særdeles brutal, med massive overgrep mot sivilbefolkningen fra alle sider.
• Etter en FN-intervensjon, og ved hjelp av britiske spesialstyrker, lyktes det å sette en stopper for kamphandlingene i 2002.
• Det vil bli avholdt president- og parlamentsvalg den 11. august i år.


lørdag 18. august 2007

Sierra Leone: Borgerkrigsmytologien (Dagbladet)

SITAT:

”Her kan ingen snakke om et paradis på jord. Paradiset har sin urokkelige plass på den andre siden av døden, og på denne siden trives uretten, grusomheten, småligheten.”
Graham Greene i romanen Den dypeste grunn, som er basert på forfatterens opphold i Sierra Leone under 2. verdenskrig.

HOVEDSAK:

Borgerkrigsmytologien

Krigsherjede Sierra Leone forsøker å forsone seg med fortiden. Men mens landet avholder valg, preger mytene historieskrivingen.

Av Halvor Finess Tretvoll

(FREETOWN:) Etter alle kriger må det skrives. Traumer skal bearbeides, raseriet formildes. Krigsårsakene, ansvarsforholdene og skyldkompleksene bør analyseres. Men idet Sierra Leone i dag går til urnene, i det andre president- og parlamentsvalget etter at 1990-tallets brutale borgerkrig tok slutt, lider historieskrivingen en trefoldig vanskjebne.

I vestlige populærfremstillinger dominerer en rekke reduserende fremstillingsmåter, som om Afrika er et kontinent uten aktører med rasjonelle politiske målsetninger og strategier. I den politiske hanekampen erstattes soberheten med kortsiktige maktambisjoner, som om den allerede spente stemningen ikke kan piskes ytterligere opp dersom historien manipuleres. Og i iveren etter utvikling i fremtiden glemmer både internasjonale og lokale aktører å dvele ved fortiden, som om sårene skulle bli borte når man slutter å snakke om dem.
Fortellingene om krigen er dekket av et mykt og lag av myter. Dermed forsinkes den nødvendige nasjonale sjelegranskingen, det tunge kulturelle arbeidet som må gjøres for å hindre at katastrofen gjentar seg.

Mytene
Blood Diamond er et talende eksempel. Ikke bare kjører de på venstre side av veien i denne storfilmen (den er skutt i Sør-Afrika), mens man i Sierra Leone holder seg til høyre så lenge humpene ikke tvinger en over i motgående veibane. Og ikke bare vil enhver som kjenner språkene i Sierra Leone le seg fillete når Leonardo DiCaprio forsøker seg på krio. Man får også inntrykk av at krigsårsaken var diamanter og ingenting annet, når de glitrende steinene i virkeligheten kun bidro til å forlenge volden, ved siden av andre naturressurser.
Man hører også ofte av at opprørerne i Revolutionary United Front (RUF) ikke hadde noen politiske ideer eller troverdige klagemål, men dannelsen av denne geriljagruppen henger sammen med et sammenbrudd i utdannings- og helsetjenesten og utstrakt korrupsjon. Ja faktisk hadde RUF en viss støtte i sivilbefolkningen ved begynnelsen av krigen, før volden fikk sin selvforsterkende egendynamikk.
At ”The rebels” var en enhetlig og lett identifiserbar størrelse som kjempet mot en klart definert regjeringshær, er nok en utbredt halvsannhet, for eksempel i mye av pressedekningen fra Sierra Leone. Det er egentlig mer treffende å snakke om ”soldier-rebels” eller ”sobels”, altså en sammenblanding av ulike geriljagrupper, forsvarsmilitser, regjeringsstyrker og fredsbevarende soldater, som i større eller mindre grad glemte hva krigen handlet om for heller å grave etter mineraler eller smugle godsakene ut via nabolandet Liberia, gjerne i kompaniskap på tvers av frontlinjene.
Selv da utviklingsminister Erik Solheim besøkte dette vestafrikanske landet tidligere i sommer, ble en av mytene gjentatt i det materialet han ble forelagt av en frivillig organisasjon som arbeider der. Det heter der at det var ”opprørsgeriljaen” som stormet Freetown i januar 1999. Dermed går tankene til RUF, som også er den eneste væpnede gruppen som nevnes i teksten. Men i virkeligheten var de hovedansvarlige restene av Johnny Paul Koromas militærjunta Armed Forces Revolutionary Council (AFRC), som hadde hatt makten i 1997-98.

En skitten krig
Memoarboken A Long Way Gone, som forlaget Spartacus gir ut på norsk i høst, er faktisk et langt bedre bidrag til historieskrivingen.
Etter å ha mistet familien under et angrep havner forfatteren Ishmael Beah i en landsby som er kontrollert av hæren. Der får han valget mellom å kjempe på regjeringens side eller bli overlatt til seg selv og RUF-soldatene som har omringet landsbyen. Han velger det første og tar imot en AK-47, samt noen kraftige doser ”brown-brown”, som den oppkvikkende blandingen av krutt og kokain kalles. Så går han amok i skogene og i landsbyene.
Det er enkelt å forstå hva som står på spill. En 13-14-åring i en slik situasjon, uten andre sosiale nettverk enn troppens, uten andre muligheter til å skaffe seg mat enn plyndring, blir i stand til det uhyggeligste. I denne skitne krigen var det ikke bare RUF som hadde blod på hendene. Også regjeringshæren, kuppmakeren Valentine Strasser og hans National Provisional Ruling Council (NPRC) som hadde makten i 1992-1996, AFRC, de sivile forsvarsmilitsene og den nigerianske ECOMOG-styrken sto bak ufattelige overgrep.

Maktarroganse
I Freetown – en hovedstad uten en eneste bokhandel, uten en eneste kinosal – har imidlertid kulturprodukter som A Long Way Gone og Blood Diamond begrenset betydning. Der utspiller historiedebatten seg først og fremst på den partipolitiske scenen.
I valgkampen har begge de to største partiene, opposisjonspartiet All People’s Congress (APC) og regjeringspartiet Sierra Leone People’s Party (SLPP), forsøkt å slå politisk mynt på den postkoloniale historien.
Ifølge SLPPs presidentkandidat Solomon Berewa var det korrupsjonen og statssammenbruddet under APCs ettpartistyre på 1970- og 80-tallet som førte til krigen. APCs presidentkandidat Ernest Bai Koroma har derimot uttalt at den samme perioden medførte enorme forbedringer når det kommer til infrastruktur og sosial utvikling, mens SLPP, som satt med makten i 1996-97 og fra 1998 til dagens valg, har blod på hendene.
Spør man Joseph Humper, som ledet landets freds- og forsoningskommisjon fra 2002-2005, vil han si at ”ja. Politikerne peker på hverandre, og ikke på seg selv.” I hans øyne strekker årsaksrekkene seg tilbake til perioden like etter uavhengigheten i 1961, da både APC og SLPP bidro til korrupsjonen og sammenbruddet i offentlige tjenester.

Selektiv stillhet
Den detaljerte rapporten Humpers kommisjon leverte fra seg blir ansett som en av de grundigste fortellingene om krigen så langt, og den gjør et solid forsøk på å avkrefte mytene om konflikten. Dette landet kollapset for eksempel ikke på mystisk vis en klar vårdag. Krigsutbruddet ses snarere som en protesthandling utført av frustrert ungdom som hadde sett seg lei på de etablerte politiske miljøenes maktarroganse.
Likevel er den blitt møtt med taushet i Sierra Leone, mener Humper, som påpeker at kommisjonen bare fikk halvparten av pengene den var lovet, om lag 5 millioner dollar. Spesialdomstolen for Sierra Leone har til sammenligning et årlig budsjett på rundt 30 millioner dollar.
”Jeg er ikke imot spesialdomstolen, men jeg mener dette er problematisk all den tid Freds- og forsoningskommisjonen retter seg mot en hel nasjon, mens spesialdomstolen bare kan dømme en håndfull personer,” sier Hummper.
Også forskeren David Keen skriver i sin fagbok Conflict and Collusion in Sierra Leone at ”det har dannet seg en kultur av selektiv stillhet som både internasjonale og lokale aktører bidrar til”.
Dermed forblir den latente aggresjonen, det skjulte sinnet og hatet, som naturligvis gror i et samfunn etter ti år med voldshandlinger, i for stor grad ubearbeidet. Også det vil være en avgjørende utfordring for vinneren av dagens valg.


SIDESAK:

Bling bang

Diamanter finansierte borgerkrigen. Men dette er bare en av sammenhengene mellom Sierra Leones tragedie og hip hop-kulturen som undersøkes i en ny dokumentarfilm


I Blood Diamond sier Leonardo Di Caprios rollefigur Danny Archer: ”in America, it's bling bling. But out here it's bling bang”. Vi får også se noen musikkvideoklipp der det ustanselig blinker i artistenes edelstener. Regissør Edward Zwick gjør imidlertid ikke stort mer ut av forholdet mellom amerikanske populærkultur og borgerkrigen i Sierra Leone.
I dokumentarfilmen Bling: A planet Rock, som vises på Film fra Sør-festivalen senere i høst, får man derimot hele historien. Ikke bare har diamantene, som blant annet forlenget borgerkrigen i Sierra Leone, blitt glitrende velstandssymboler i den amerikanske hiphop-kulturen. Denne kulturen har også solid gjennomslag i det vestafrikanske landet, og var med på å skape det symbolske universet både RUF og andre væpnede grupper forholdt seg til. Det er ikke uten grunn at en av kommandantene i den brutale gjengen West Side Boys valgte ”2Pac” som sitt nom de guere, eller at barnesoldatene i mangel på uniformer kledde seg i t-skjorter med Tupac Shakurs hode på brystet.
I Bling: A planet Rock møter vi gode gamle Raekwon fra Wu-Tang Clan, juvelér TV Johny Dang og medeieren i hans diamantsmykkebedrift rapperen Paul Wall, samt reggaton-artisten Tego Calderón på tur til Sierra Leone. Forfatter av A Long Way Gone Ishmael Beah er med som guide, og han viser frem både diamantgruvene og leire for de som mistet armer eller bein da RUF hakket løs med machetene. Det er noe i alle fall Raekwon har tungt for å svelge.
Om denne dokumentarfilmen kan stoppe gangsterrappens diamantfascinasjonen er kanskje tvilsomt, men i Sierra Leone har hiphop-universet også fått positive følger etter krigen. En av de få nystartede bedriftene i Freetown heter for eksempel Ice Ice Baby og leverer isbiter til fiskerne på stranda. Den skal ifølge BBC gå riktig godt.


NOTISER:


De første dommene
I sommer startet rettssaken mot Liberias tidligere president Charles Taylor, men Spesialdomstolen for Sierra Leone avga også de første fellende dommene da tre medlemmer av Armed Forces Revolutionary Council (AFRC) ble kjent skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. De tre, Alex Tamba Brima, Brima Bazzy Kamara og Santigie Borbor Kanu ble idømt til sammen 145 års fengsel. AFRC-leder Johnny Paul Koroma er derimot på frifot, hvis han da ikke ble drept i Liberia i 2003. Det pågår fortsatt etterforskning for å fastslå hans skjebne.

Snuff-film
De mest tilgjengelige krigsskildringene i Sierra Leone er dvd-er med mer eller mindre redigerte råklipp av kamphandlinger og overgrep. Man får kjøpt dem på gatehjørnene. I den mest bearbeidede enden av skalaen finner man den prisbelønte Unicef-fotograf Sorious Samuras dokumentarfilm Cry Freetown, som på tross av sine grusomme bilder fra invasjonen av hovedstaden i 1999, har blitt vist på både CNN og SVT. I den andre enden finner man er rene snuff-aktige titler som ECOMOG in action og Heoroes of the RUF.

tirsdag 10. juli 2007

Blød universalisme (Lettre International, dk.)

I Norden må vi genfinde balancen mellem lighed og tolerance. Kosmopolitikkens svar er en blød universalisme

Av Halvor Finess Tretvoll og Thomas Hylland Eriksen

I løbet af en uge i april i år skete to ting i det gamle kongerige Danmark-Norge, som perspektiverer vores respektive forhold til mødet mellem det kristensekulære Vesten og islam.
I Danmark udtalte præst og folketingsmedlem Søren Krarup, at en hijab og et hagekors er to sider af samme totalitære sag. Noget som fik støtte – “i substansen” – af Dansk Folkepartis leder Pia Kjærsgaard, og som statsminister Anders Fogh Rasmussen ikke rigtigt magtede at tage afstand fra. I Oslo blev norsk-somaliske Kadra Yusuf slået ned på åben gade efter at have udtalt i et interview, at Koranens kvindesyn bør omtolkes (så forsigtigt udtalte hun sig faktisk).
Lad os sige, at gerningsmændene slog til på grund af udtalelsen. Så skulle man tro, at de befandt sig i den diametralt modsatte position af Søren Krarup. Og i visse vigtige sammenhænge – som i synet på brug af vold – gør de det naturligvis også. Samtidig har de et væsentligt fællestræk: viljen til konfrontation.
På den måde kan de to positioner betragtes som hinandens spejlbilleder. De er symmetriske og afhængige af hinanden for at eksistere. Ja, i nogle sager er det yderste højre og islamismen til og med rørende enige. Både Enhedslistens folketingskandidat Asmaa Abdol-Hamid, som Krarups udtalelse drejede sig om, og Krarup selv, er fx blevet kritiseret for deres uafklarede forhold til dødsstraf.


Danmark, som engang var nordmændenes vindue mod verden, kontaktfladen for norske intellektuelle, som ville væk fra fjeld og fjord, har ifølge Krarups sidste bog gennemgået et systemskifte. Han mener, det var “folkeånden”, der rejste sig mod de vankelmodige intellektuelle på danskhedens og kristendommens grund, og afviste “en politisk korrekthed, som vil gøre os historieløse, rodløse, åndløse”.
Han har ret – desværre. Ikke i den flatterende beskrivelse af hegemoniskiftet, men i, at det har fundet sted: Den danske kolonihave har fået nye formænd. De liberale med hjertet på rette sted og piben godt stoppet er væk. De nye herskere har hejst flaget, rejst stakittet og sat “No trespassing”-skilte op. Nu sludrer de over chablisen om kolonihavens kulturarv, er selvtilstrækkeligt tilfredse med deres nationale sindelag, og uddeler skulderklap til hinanden efter endnu en vellykket offensiv mod “naivisterne” og deres åbenhed over for verden. Det er som om, blikket for kompleksitet forsvinder nøjagtig på det tidspunkt, hvor det er allermest nødvendigt. Det mest nærliggende svar på ethvert identitetsspørgsmål bliver et stammegrynt; en enkel inddeling af verden i hjemland og udland, majoritet og muslim. Når Krarup ytrer sig, tyer han fx oftest til begreberne “islam” og “muslimer”, ikke “islamisme” og “islamister”. Hans grovkornede verdensbillede har ikke plads til den slags – ikke ubetydelige – nuancer.
Det er i grunden et imponerende stykke identitetsformende arbejde, Krarup og andre af hans støbning har udført i Danmark de sidste seks år. Det har ført til, at sådanne generaliseringer i dag er stuerene. I en tid, hvor grænseoverskridende bevægelser af kapital, idéer og mennesker foregår hurtigere og i større omfang end tidligere, har man fået en betydelig del af nationen til at danse rundt om en totempæl svøbt i rød-hvide farver med Grundtvig tronende på toppen som en noget mindre fritænkende karakter, end vi var vant til. For i mørket, væk fra lejrbålets ild, uden for nationens grænser, men også i landets egne storbyers dunkle forstæder, truer Det fremmede. Efter sigende. VK-regeringen har, i sin pardans med Dansk Folkeparti, fået problemer med det hele.

Danmarks salonradikale
Samtidig er Danmarks kosmopolitter passiviseret og reduceret til impotente salonradikale. Hvis man hæver stemmen mod selvtilstrækkelighedens logik, får man straks etiketterne “politisk korrekt”, “kulturradikal”, “smagsdommer”. Og så er det farvel og tak. Debatten – som ikke længere er en debat, fordi der ikke foregår nogen egentlig udveksling af meninger – fortsætter uden dig. For du er så ulideligt kedelig og usexet.
I Norge er det ikke kommet så vidt, endnu. Men kulturkamphanerne er for længst trådt ind på scenen også i “fjeldabernes” land. Og når en af dem åbner munden og siger, at nu er det på tide, vi stiller krav til indvandrerne, at vi sætter foden ned over for overgreb mod svage grupper i minoritetsmiljøerne, vil mange tænke, sige og skrive, at det sandelig også er på høje tid, at nogen siger det, som det er, så vi endelig kan slippe af med de fornemme kosmopolitters evindelige ævl – godt at nogen tør være “forfriskende politisk ukorrekt”.
Det lyder nok bekendt for en dansker. Men denne defaitisme, glidebane, dette knæfald for nynationalismen, vil måske vise sig at være blandt de mest interessante, når historien om vores tids Danmark-Norge skal skrives. Var grobunden for en sådan vending bedre her end i andre sammenlignelige lande? Indeholdt vores nordiske tolerance, som gav plads til en mangfoldighed af levemåder, en skyggeside, hvor et voldsomt sanktionsapparat lå parat, om de uskrevne – men fundamentale – grænser for, hvordan alternativitet på dansk-norsk, blev overskredet?
Vi spørger, fordi idéen om det rene, nationale fællesskab er en illusion, som delvis næres af frygt, og under alle omstændigheder ikke kan være udgangspunktet, hvis man vil forsøge at løse de udfordringer, globaliseringen og kulturmøderne fører med sig. Sandheden i dagens Norge, som i dagens Danmark, er, at det mest politisk ukorrekte vil være at insistere på dialog, pluralisme, respekt og samarbejde over, under og mellem kulturgrænserne. Selvom Norge har taget nogle skridt i dansk retning, når det gælder synet på islam, er der fortsat store variationer i det gamle kongerige. Førende norske medier er omhyggelige med at undgå stereotypisering af muslimske indvandrere. Nynationalisterne står sjældent uimodsagt. Den markante forskel i modtagelsen af Karen Jespersens og Ralf Pittelkows bog Islamister og naivister, som for nylig blev oversat til norsk, tyder på, at Danmark stadigvæk er noget for sig selv i en nordisk sammenhæng. Bogen, som heldigvis er langt mere moderat, nuanceret og vidende end Krarups lille bandbulle, blev stort set godt modtaget i førende danske medier. I Norge blev den præsenteret positivt et par steder, blandt andet i den tidligere maoistiske avis Klassekampen. Ellers blev den omtalt som endnu et eksempel på den beklagelige polarisering og maniske “besættelse af islam”, som kendetegner dagens Danmark.
Jespersen og Pittelkow skelner mellem islam og islamisme og ønsker at alliere sig med fritænkende muslimer. Dette til trods indeholder bogen den danske debats harske toner. I forfatternes øjne bøjer “naivisterne” sig for stadig flere krav fra en organiseret og offensiv islamisme, som skjuler sig bag et mindre problematisk sprog i offentlige sammenhænge, men i virkeligheden ønsker, at sharia skal gøres til gældende lov i europæiske samfund. Derfor er det nødvendigt at sige stop, skriver de. Ingen halalmad i skolekøkkenet. Ingen forhæng i omklædningsrummet. Ingen fritagelse fra kristendomsundervisning. Ingen fritidsklubber med arrangementer kun for piger. Kun sådan er det muligt at sikre Europas “frihedsorienterede grundværdier” og “samfundets sammenhængskraft” fra en glidebane mod den vestlige kulturs undergang.
I Norge anses den slags tiltag, blandt politikere og førende kommentatorer, stadigvæk som konstruktive idéer til en integrationspolitik, hvor også minoriteterne oplever, at de respekteres.
At finde en fungerende balance mellem universelle værdier og ret til forskellighed forudsætter vilje til kompromis og pragmatisme. Der findes ingen enkel løsning; det er nødvendigt at tage stilling i hver konkret sag. Men det nægter Pittelkow og Jespersen at gøre. I stedet får man nærmest indtryk af, at muslimer bliver nødt til at tage en bajer og en lille én til morgenmaden, hvis frihedsværdierne skal reddes. Det er ikke fundamentalt forskelligt fra islamisternes påstande om, at hele den degenererede vestlige livsstil er blasfemisk.
“Naivisterne”, dem, som ikke vil danse efter Jespersen/Pittelkows melodi, sammenlignes med Biedermann i Max Frisch’ skuespil Biedermann og brandstifterne, som i overdreven gæstfrihed giver pyromaner fred til at forberede at sætte ild til hans loft. Det er et eksempel på en retorik, som har bidt sig fast i Danmark, og som effektivt kvæler enhver modstand mod nye omkvæd.

Danskere i reservater
Krarup har skrevet sin bog i brevform, stilet til en gymnasieelev. Den kan dermed forstås som et præmaturt forsvarsskrift, en hvidbog for fremtidige generationer. De vil imidlertid opdage, at to tredjedele bygger på urimeligheder og hårrejsende overdrivelser. Her insinueres det fx, at danskerne ville være endt i reservater, som indianerne i USA, hvis ikke “den nationale selvbesindelse” var vakt til live. Korstogene var “en slags europæisk selvforsvar”, og dem, der ikke vil kæmpe imod islam sammenlignes med dem, der ikke stod op imod nazisme, da Danmark blev angrebet af Tyskland i april 1940.
Også den norske aktivist og fagbogsforfatter, Hege Storhaug, trækker en sådan parallel. I et portrætinterview for nylig sammenlignede hun sin egen indsats mod muslimsk mandschauvinisme med sin fars kamp mod nazisterne under 2. Verdenskrig. Det er med andre ord en symboltung arv, indvandringskritikerne knytter an til: Kampen mod den rene ondskab og den vestlige civilisations forestående undergang. Derfor holder man hellere sin mund, hvis man har sine tvivl, og kan ikke klandres for det. Eller? Var du ikke selv – hvis du tænker rigtigt efter – en af disse arrogante besserwissere, som sov en multikulturel tornerosesøvn, mens de militante islamister lagde planer? Du blev måske vækket af terroristens dødskys for fem et halvt år siden? Eller virker det bare sådan i efterrationaliseringens indbildte klarhed? Alle disse frygtforestillinger, som har fået så solidt fæste i det danske samfund, og som får stadig større betydning i det norske, sprang jo ikke frem som selvindlysende sandheder en septembermorgen. De blev formet, dyrket, spredt og bekæmpet – en stund – og så godtaget. I stilhed, under et høflighedstyranni, som nu må brydes.
At være imod globaliseringen er jo omtrent lige så interessant, som at være imod Golfstrømmen. Prisen for at vaske sine hænder for overgreb langt borte, mens man holder sin egen have ren og nydelig, kan desuden blive høj. Fadime-sagen i Sverige for nogle år siden, hvor en kurdisk-svensk kvinde blev dræbt af sin far, mindede os om, at æresdrab er blevet en del af skandinavisk kultur. Men det ville ikke have løst nogen problemer for Fadime Sahindal, hvis hele hendes familie var blevet i Kurdistan i stedet for at emigrere til Sverige. Hvis det er menneskeheden, som er vi-gruppen, og ikke en bestemt etnisk, religiøs eller national gruppe, spiller det ingen rolle hvor æresdrabet, tvangsægteskabet eller omskæringen finder sted. Ja, måske er det bedre, at tvangsægteskaberne kommer hertil, for her har vi flere muligheder for at forhindre dem i fremtiden, end vi ville have i fx Pakistan. Desuden er det en effektiv vaccine mod den egentlige nordiske naivitet, som proklamerer: Ude af øje, ude af sind.

Vi har brug for en grundigere, mere gennemtrængende debat om tolerance og dens grænser. En central politisk udfordring må bestå i at genfinde balancen mellem forskellighed og lighed. I en del sammenhænge, hvor der i dag lægges vægt på forskelle, går kosmopolitikken ind for at lægge større vægt på universelle værdier. Det kan fx dreje sig om lige muligheder på arbejdsmarkedet. På områder, hvor krav om lighed breder sig i dag, er der derimod behov for større tolerance.
Dele af den globale islamistiske bevægelse udgør utvivlsomt en totalitær trussel mod de værdier, vi har lært at sætte pris på i Vesten: ytringsfrihed, religionsfrihed, seksuel frihed. Og vi kan ikke leve med, at ytringsfriheden begrænses sådan, at det, som ikke kan siges hvor som helst, heller ikke kan siges her i Norden.
Men er der noget Søren Krarup, Jespersen/Pittelkow i Danmark og islamkritikere som Hege Storhaug, Hallgrim Berg og Vebjørn Selbekk i Norge, har til fælles med disse islamister, så er det en tro på, at konfrontationen er svaret på denne udfordring. De klæder radikale islamister omtrent på samme måde som rettroende nydarwinister klæder kristne kreationister: De har forskellige meninger, men de har dem på samme måde. De betjener sig af et rethaverisk prædikantsprog, opererer inden for en entydig og lukket diskurs, og er nærmest parasitter på det fænomen, de mener sig at bekæmpe. Uden den reelle eller fiktive trussel fra radikal islamisme var hverken Storhaug, Krarup eller Berg blevet til mere end fodnoter i samtidshistorien.

Frygten i stuen
Karikaturkrisen viser, hvordan globaliseringsprocessen også omfatter globaliseringen af fornærmelser. Raseriet, de skarpe avisledere og voldsomme gadedemonstrationer – fra Indonesien til Marokko – blev selektivt og umiddelbart formidlet tilbage til os nordboere via tv-skærmen. Ødelagte ambassader, boykot og brændende flag møder den tacospisende familie i sofaen. Blot et lille mindretal stod bag eller støttede denne vold, men frygten breder sig i stuen. Samtidig er mange muslimer overbevist om, at de fleste vesterlændinge vil dem ondt. Konklusionen er, at ganske få mennesker kan gøre ubodelig skade i vores tid.
Den evindelige snak om civilisationskonflikter kan i værste fald blive en selvopfyldende profeti. En fungerende balance mellem tolerance og universalisme synes længere væk for hver omdrejning i polariseringsspiralen. Derfor må denne destruktive konfrontationslinje afsluttes.
I dansk offentlighed er tiden overmoden. I Norge kan tilstanden mere præcist beskrives som præget af usikkerhed og, i en del tilfælde, regelret forvirring. Avisen Klassekampen er nok det mest eklatante eksempel på det sidste. Så sent som i fjor forsvarede avisen Hizbollah, som “trods alt” repræsenterer noget “progressivt”, altså en slet skjult afsky for Israel og USA. Samtidig har avisen et ambivalent forhold til hijaber og er til dels utilsløret begejstret for nogle af de mest islamfjendtlige personer i dagens Norge.

Et slående aspekt ved debatterne om islam i Norden er deres ensidighed. For hvor der er nok bidragsydere, som harmdirrende anklager “venstrefløjen” for eftergivenhed og naivitet, og mange på “venstrefløjen”, som forsvarer sig mod angrebene, er der få militante islamister at se. De udgør ingen horde, som offentlighedens portnere må holde i skak, og de, der måtte findes med uhyggelige planer, bekæmpes bedst med politisamarbejde og efterretning. Lighederne med McCarthyismen er påfaldende: Der foregår en heksejagt, men det er en smule uklart, hvem heksene er. De finere skillelinjer mellem muslimer, islamister og terrorister forsvinder.
Samtidig er der lille tvivl om, at der foregår overgreb blandt minoriteter, og at både kvinder, børn og mænd er fanget i en ubehagelig krydsild mellem religion, værdier hjemmefra og værtslandets blanding af værdier og værdinihilisme. Her er der tale om reelle friktioner og et stort konfliktpotentiale, måske ikke mindst indad i minoritetsgrupperne. Vores løsning på denne gordiske knude er en blød universalisme. Visse værdier bør være almene og ukrænkelige i Oslo, i København og i Islamabad, men mangfoldigheden af veje til det gode liv må anerkendes som ligeværdige. Nøjagtig hvor tynd en sådan universalisme er, kan ikke besvares entydigt, men den kan ikke være tykkere, end at både rettroende buddhister og darwinister føler sig tilpas med deres tro. Samtidig skal den beskytte også andres muligheder for at mene deres om det hinsidige og om den bedste livsstil i det dennesidige. Det afgørende er ikke principfasthed, men kontekstfølsom pragmatik.
Og vi må acceptere at leve med forskellighed på ubestemt tid. Hverken de gode, gamle dage, da kulturrelativismen syntes tiltrækkende, fordi kulturerne befandt sig forskellige steder, eller den mytiske Guldalder, hvor alle havde fælles værdier (hvad vil fritænkere og homoseksuelle indvende?), kan kaldes tilbage fra historiens losseplads.

Så vi bliver måske nødt til at håbe på, at vores offentligheder på begge sider af Skagerrak før eller siden opdager, at der findes flere temaer end islam. I modsat fald risikerer vi, at krige udkæmpes, skove hugges ned, millioner drukner eller dør af AIDS, uden at vi bemærker det – fordi vi bruger al vores energi på at diskutere hvad, der kan gøres for at forhindre fætter-kusine-ægteskab blandt indvandrere i vores egne små, velnærede lande.

fredag 15. juni 2007

En strateg i solnedgang (Ny Tid)

Tron Øgrims reiste fra Maos Kina til Silicon Valley på en ideologisk kjepphest.

Halvor Finess Tretvoll, hovedanmelder i Ny Tid

[essay/nekrolog] «Natt til 4. juli 68 STEINA jeg USAs ambassade,» har Tron Øgrim, som døde så altfor tidlig den 23. mai, bekjent i en novelle i boka Menneskesønnen. Året etter forlot han landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti sammen med en skokk ungdom fra SUF. De slamret med dørene – og stiftet AKP(m-l).
Oppsal-gutten Øgrim ble partistrategen og sjefideologen i det nye partiet. Men der Rune Slagstads nasjonale strateger skapte embetsmannsstaten og venstrekapitalismen, satte Øgrim først og fremst spor etter seg i kulturlivet. Han regnes i dag som opphavet til ideene bak avisa Klassekampen, plateselskapet Mai og forlaget Oktober.
Ambisjonene var imidlertid så mye større da han red i krigen på sin stolte ganger, væpnet med leninisme, beundring for Enver Hoxas Albania og – altså – småstein påtenkt imperialismens høyborg i Drammensveien: Norge skulle omskapes i Mao Tsetungs bilde.

Totalitære fantasier

Det kan vekke berettiget undring at Øgrim så sent som i 1985 holdt fast ved denne ambisjonen. Men Tron Øgrim tok et politisk oppgjør – først delvis skjult bak et pseudonym, deretter eksplisitt. I Prosa (6/2003) fulgte jeg denne utviklingen gjennom forfatterskapet hans.
Øgrims første bok het Proletariatets demokratiske diktatur og baserte seg på et foredrag holdt ved Det norske Studentersamfund. Det var en kraftfull debut, med et innhold som stod i sentrum for striden før landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti (SF) vinteren 1969. SF-veteran Finn Gustavsen hadde foreslått at tilhengere av diktatur – i enhver form – skulle ut av partiet. Forslaget ble trukket da det ble klart at bruddet mellom SF og SUF(m-l) ville komme uansett, men Øgrims tekst understreket hvor stor avstanden var på dette tidspunktet: «Vi som bygger på marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning hevder at arbeiderklassen umulig kan skape sosialisme uten ved hjelp av proletariatets demokratiske diktatur,» skrev han.
For Øgrim var ikke demokrati det samme som tale-, møte- og organisasjonsfrihet, men snarere at «folket tar makta og styrer politikken ut fra sine interesser». Diktatur, på den andre siden, var noe Øgrim fant i alle klassesamfunn. I Norge styrer storborgerskapet gjennom statens og monopolkapitalens diktatur.
Denne omdefineringen av ordene «demokrati» og «diktatur» løper som en tråd gjennom hoveddelen av Øgrims forfatterskap. I Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion, skrev han for eksempel: «Vil vi ikke styrte dette kapitalistiske systemet og undertrykke det med nødvendige midler som revolusjonær krig, revolusjonært diktatur og revolusjonær terror, så fortsetter kapitalismens diktatur og terror til evig tid.»
Øgrims forsvarte også ukritisk «de sosialistiske landene» – Kina under Mao, Sovjet før Krusjtsjov, Demokratisk Kampuchea, og Albania. I Proletariatets demokratiske diktatur avviste han bastant enhver innvending mot disse landene: Stalin-tiden, den var stort sett bra. Utrenskningene i 30-årene rammet klassefienden mest – ikke folket. Om det fantes feilsteg, skyldtes det at «proletariatets diktatur ikke eksisterte i stor nok grad, ikke hersket uinnskrenket på alle områder i Sovjetunionen på denne tida».

Å strigle dyret

Det gikk ti år mellom Proletariatets demokratiske diktatur og Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion. I mellomtiden var Øgrim blitt bryggeriarbeider og fagforeningsmann. Men så oppdaget partistrategen mørke skyer i horisonten. I Marxismen – Vitenskap eller åpenbaringsreligion var det om å gjøre å holde orden i egne rekker. I forordet skrev Øgrim: «Denne boka er ikke 'den offisielle lanseringa av AKP(m-l)s siste linjeskifte, vedtatt i sentralkomiteen'. Den er heller ikke 'den uoffisielle offisielle lanseringa av AKP(m-l)s siste linjeskift, vedtatt av sentralkomiteen, men etterpå av taktiske grunner forkledd som et debattinnlegg av Tron Øgrim'.»
Den forfatterposituren som avtegnet seg i hovedteksten ga imidlertid et ganske annet bilde: AKP(m-l)s ideolog holder kadrene i ørene. Øgrim tok avstand fra de mest vulgære tendensene i egen bevegelse: Den religiøse marxismen, etterplapringen av Kina i ett og alt, at jazz og moderne kunst er borgerlig og at Komintern var en fornuftig organisasjonsform. Og dermed snudde han også den symbolske økonomien i bevegelsen på hodet: «For å få overtaket på den borgerlige kritikken av marxismen, må vi dokumentere at den marxistiske kritikken av marxismens resultater er bedre, og virkelig løser problemer,» skrev han.
Strategien var å skape en vitenskapelig marxisme, som tok lærdom av den marxistisk-leninistiske verdensbevegelsens feil og tilpasset de klassiske teoriene til lokale forhold. Det var imidlertid en «vitenskapelighet» som, ved siden av manglende kildehenvisninger, gjorde bruk av en retorikk som skulle bli særegen for partiet, kjennetegnet av ordet «hovedsida»: «Hovedsida var at den sosialistiske Oktoberrevolusjonen åpna et nytt kapittel i verdenshistoria. Den propaganderte for vennskap og likhet mellom nasjoner, folk og stater... Hovedsida ga håp om nye og bedre forhold mellom mennesker på jorda.» Kina tok et oppgjør med Stalins feil, men der kritikerne mente at også Kina har lik i lasten, svarte Øgrim at selv om kulturrevolusjonen kanskje varte for lenge, var den nødvendig. Hovedsida ved den var bra. I Kambodsja var mer enn hovedsida bra: «Jeg er mektig imponert over Kampuchea, som jeg trur er et ekte sosialistisk land,» skrev Øgrim. Bare ett sted ga han Røde Khmer kritikk: «[J]eg kan ikke følge Pol Pot når han tre år etter frigjøringa sa at Demokratisk Kampuchea hadde skapt et samfunn som var ’helt reint’. Jeg trur det var en overdrivelse.»
Å søke tilbake til røttene var et logisk skritt for en partistrateg som så feil ved det som skulle være verdensrevolusjonens spydspiss i Norge. Øgrim hadde også rett i at suksessen ml-bevegelsen nøt i de første sju-åtte årene var i ferd med å forsvinne. Han trodde imidlertid at en striglet ideologisk kjepphest ville være mer utholdende.
Det var en feilslutning. Hans Rosinante forble et gammelt øk. Bevegelsen ble stadig mindre og mer marginal etter 1979. Likevel fulgte Øgrim malen fra Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion i Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l).
Boka ble til i en kraftanstrengelse i løpet av mai 1982. En forvokst pamflett til innvortes bruk i AKP(m-l), kalte Øgrim den. Han ville stake ut en kurs som kunne ta både ham og bevegelsen ut av uføret.
Men igjen var det «vår utilstrekkelige forståelse av kapitalismen, og vår utilstrekkelige analyse av samfunnsforholda og den kapitalistiske utviklinga i vårt eget samfunn, som... fører til vår utilstrekkelige forståelse av sosialismens nødvendighet, mulighet og sannsynlige karakter i vårt land». Øgrim tok fortsatt ikke et oppgjør med den marxistiske fatalismen, troen på revolusjonens historiske nødvendighet.

Teknospåmannen

Slik skulle det fortsette i tre år til. Men i Grisen før jul fra 1985 skjedde det noe. «Vi» i teksten var ikke lenger ml-bevegelsen, men det store vi, vi nordmenn. Øgrim hadde funnet et nytt emne: Samfunnets møte med ny teknologi.
Øgrim inntok spåmannens positur i Grisen før jul, og leverte nattsvarte teknodystopier. Gud har plassert Norge i en osteklokke. Der trives vi fordi livet tilsynelatende er trygt, hevdet han. Men ute i den store verden var den teknologiske utviklingen i ferd med å endre alt. Konsekvensene kan bli krig og massearbeidsledighet. Derfor må arbeiderklassen stå mer samlet enn tidligere – få større klassebevissthet. Så lenge det ikke skjer, skrev Øgrim, kan den strategiske situasjonen best oppsummeres slik: «VI ER GRISEN, OG SNART ER DET JUL.»
En klassisk marxistisk teknologideterminisme truet fortsatt med å gjøre menneskene til ansvarsløse marionetter i de økonomiske kreftenes dukketeater. Og i tekstens kroker spøkte fortsatt et lite vi som måtte forsvares. Men Øgrim nølte nå mer.
Deretter forsvant han fra bokhandlernes hyller. Han gikk ut av ledelsen til AKP(m-l) og sluttet også som fagforeningsmann for å vie seg til datajournalistikken. Det resulterte i en imponerende mengde artikler i fag- og bransjeblader, aviser og tidsskrifter, fast spalte i PC World i en årrekke, og en blog om data og samfunn, kalt «Under en stein i skogen».
I mellomtiden debuterte imidlertid Eirik Austey som skjønnlitterær forfatter. Slik ble han presentert av forlaget på baksiden av På sporet etter det ukjente dyret fra 1990: «Eirik Austey (44) har vært sjømann, ligningsfunksjonær og leder av et transportbyrå i Edinburgh, Skottland. Han bor i Hedmark. Ut over det nekter han å kommentere rykter om livet sitt.» Teksten er ledsaget av et bilde av Franz Kafka.
Mer enn ti år tidligere, i etterordet til Jernkorset. Kapitlet som ble vekk, hadde Øgrim presentert sitt litteratursyn, et program for virkelig revolusjonær arbeiderlitteratur. Den skulle ta skarpere politisk stilling og «konkret kritisere den nåværende kapitalistiske samfunnsordninga». Arbeiderklassen skulle spille helterollen, revisjonister skulle angripes og litteraturen vise frem et sannferdig bilde av klasseforholdene, mente han.
At Øgrim dermed gjorde litterære kvalitetsbegreper overflødige, er en sak. En annen er om Eirik Austey levde opp til den ekte arbeiderlitteraturens strenge politiske krav.

Det skjønnlitterære eksilet

Han gjorde ikke det, og dermed kom bruddet i Øgrims forfatterskap. Austey var nemlig Øgrims skjønnlitterære alter ego.
I Tyskeren mot Stretermish (1985) foregår handlingen før første verdenskrig. Klassekamp sto fortsatt sentralt i denne blandingen av fantasy og politisk thriller, men sannferdigheten i skildringene er nok noe mangelfull. I På sporet etter det ukjente dyret fjernet Øgrim seg ytterligere fra den revolusjonære arbeiderlitteraturen. Den halvabsurde miksen av små prosatekster var snarere preget av kontraster mellom det abstrakt billedlige («Ei ganske lita jente flyter i lufta i et rom. Halvveis opp til taket er rommet fylt av svevende hvite sukkerkorn.») og det naivistisk konkrete («10 år/hoppa strikk/slo kneet i haka/så hu måtte til tannlegen!»).
Austeys tredje bok, Oslo smelta inn i et stykke blått glass, var en ny mørk framtidsvisjon, der verden er delt inn i parkland (landene i Sør), himmel og skrotland. Europa kom i sistnevnte kategori, og Oslo ble en ruin befolket av villmenn. Øgrim unnlot nå å kritisere kapitalismen eksplisitt og konkret.
I løpet av de seks årene som gikk mellom første og siste bok av Eirik Austey falt Sovjetunionen, og det var ikke lenger mulig å neglisjere overgrepene på Pol Pots «Killing fields».

Et eksplisitt oppgjør

Da Øgrim igjen skrev ikke-fiksjon, var linjeskiftet fullført. Han mente selv at Hilsen til en generasjon kvikksølv fra 1997 (Ny utgave på Oktober i 2000) var en oppfølger til Grisen før jul, men forsvaret av diktaturet, den mekaniske materialismen, revolusjonens nødvendighet og de fem stores uangripelighet var borte. Øgrim spilte i denne siste boka på et større repertoar av analyseredskaper, og ga til og med det marxister kaller overbygningen kraft til å påvirke historien. Det var med andre ord et helhjertet, men kanskje også hjerteskjærende, oppgjør: «Jeg er en gammal raddis, nå resirkulert som Pønk Datajournalist,» skrev han.
Den skarpe dikotomien mellom de to alternativene i Grisen før jul, kommunisme eller katastrofe, hadde mistet troverdighet. Oppgjøret ble så eksplisitt som man kan forlange: «Problemet for tradisjonelle sosialister/kommunister er altså at SAMTIDIG som kritikken mot det nåværende sosiale og økonomiske systemet vokser, har den KONKRETE samfunnsmodellen de har stilt opp som løsning, slutta å være meningsfylt.»
Istedenfor revolusjon ville den «resirkulerte» Øgrim kjempe innenfor et etablert politisk system. Etter å ha analysert skjebnen til industribyen Høyanger, kvinnenes plass i det nye samfunnet og spådd at de fysiske pengene vil forsvinne, lanserte han i Kvikksølv en ny radikal politikk. På kort sikt ville han forsvare ytringsfriheten og drive kulturkamp om innhold på internett, kjempe for retten til informasjon, frihet fra overvåkning og gratis nettilgang for de fattigste. (De siste årene bidro han aktivt til den norske utgaven av Wikipedia.) På lengre sikt holdt han fast ved noen mer omfattende visjoner: At informasjon blir gratis, at samfunnet garanterer fysisk og kulturelt livsgrunnlag, omsorg og sikkerhet for alle sine medlemmer, samt personlig og kulturell frihet.
Da Øgrim endelig innrømmet ungdomssyndene, ble imidlertid resignasjonen synlig. Den proletære ridder som skremte vannet av et forsoffent borgerskap på 70-tallet kunne blitt en nasjonal strateg som satte dype spor i det norske samfunnet – istedenfor har resultatet av hans virke som forfatter blitt en politisk anakronisme, noen skjønnlitterære bøker av varierende kvalitet og en samling mer eller mindre troverdige hypoteser om samfunnet etter datarevolusjonen.
Tron Øgrims liv var utvilsomt begivenhetsrikt, med retning, med mening, med engasjement. Likevel kan kanskje forfatterskapet hans oppsummeres slik: Tron Øgrim var strategen som ramlet av kjepphesten.

søndag 20. mai 2007

Folkelig kosmopolitikk (Dagbladet)

Example

FRP-KODEN: FrP-koden løses ikke ved at Jens Stoltenberg lærer seg Grandiosa-dansen og Jonas Gahr-Støre går i grilldress.

Innlegg av Hans Erik Næss Masterstipendiat ved forskningsprogrammet Culcom (Kulturell kompleksitet i det nye Norge)


VÅRENS STORE «snakkis» er Magnus E. Marsdals bok Frp-koden. Hva er forklaringene på Frps vekst de siste tjue årene? Overraskende lite skrives i boken om hva det er med selve Frp som gjorde at partiet fikk 22,1 prosent av stemmene ved forrige stortingsvalg. Bøttevis med kjeft får derimot «venstreeliten», som på tross av navnet er en ideologisk mangfoldig kategori av akademikere, kulturpersonligheter og politikere.
Marsdals argument går omtrent sånn: Innhyllet i selvhøydelig meningståke og forført av en slu nyliberalisme, skjønner ikke «den politiske statsadelen» at ansvaret for høyrepopulismens oppsving og arbeiderklassens misnøye ligger i deres hender. Dokumentasjonen på at dette stemmer er tidvis overbevisende. Likevel er kritikken mot venstreeliten litt ufortjent. To representanter for den har allerede gjort et av de mest relevante - om ikke det mest grundige - forsøkene på å revitalisere den sosialdemokratiske politikken i Norge.

BIDRAGET HAR tittelen «Kosmopolitikk» og kom fra sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og sosiolog Halvor Finess Tretvoll i 2006. Her forsøker de å foredle den teoretiske kosmopolitismen om til håndgripelig kosmopolitikk. Hovedgrepet er å fjerne venstresidens hang til å se alt gjennom nasjonalstatens linse. Grunnen er at skillet mellom innriks- og utenrikspolitikk blir stadig mer irrelevant. Derfor inntar Eriksen og Tretvoll et overnasjonalt blikk på blant annet miljøspørsmål, velferdsstatens utfordringer og Muhammed-karikaturene. Identitet, religion og kultur må også tas på alvor som politiske dimensjoner ved globalisering. Reaksjonene på karikaturene viste at det er kort vei fra Jyllands-Posten til Beirut.
Eriksen og Tretvoll bryter også med venstresidens evne til å være prinsipielt bekymret for fremtiden, og de kritiserer LO for ikke å ha tatt innover seg at det norske arbeidsmarkedet i realiteten er transnasjonalt.
Hovedargumentet i Kosmopolitikk er imidlertid at mange politiske konflikter ikke lar seg begrepsfeste langs den tradisjonelle høyre/venstre-aksen. Marsdal viser også dette ved at Frp-velgernes meninger om økonomi ofte står til venstre for Ap. Til sammen fremtvinger dette en optimistisk politikk frigjort fra antikvariske partibøker - i Eriksen og Tretvolls øyne en kosmopolitikk som bedre balanserer kravene til likhet med retten til å være forskjellige. Men hvor ble det av debatten? Det fra begynnelsen rike ordskiftet om kosmopolitikkens muligheter og begrensninger har stilnet fullstendig. Responsen på Frp-koden danner imidlertid et bindeledd til arbeidet med å tilrettelegge for et kosmopolitisk Norge.

BINDELEDDET KAN kan oppsummeres i et stikkord som ble sørgelig oversett forrige gang debatten levde: «folkelig». For mange er kosmopolitisme en filosofisk tankeøvelse uten rot i virkeligheten. Men kosmopolitikkens gjennomslagskraft ligger i de nære ting. Like mye som det handler om Immanuel Kants verdensborger og arven fra de gamle grekerne, dreier det om retten til å gå på dansebandfestival uten at trendpolitiet kommer vraltende med hevede pekefingre. Eventuelt å kunne ta seg en sommerøl til grillkotelettene i Sofienbergparken i Oslo, uten å bli stemplet som fyllik og truet med bøter. Folkelighet, i betydningen det motsatte av alle former for overdrevent snobberi, er heller ikke uforenelig med intellektuell kapital. Hemingway drakk med folk på gaten i Pamplona og skrev seg til en Nobelpris i litteratur. Andy Warhol var uhyre eksentrisk, men har likevel blitt allemannseie i popkulturen. Og utenriksminister Jonas Gahr Støre - akademiker fra den franske eliteskolen Sciences-Po og en av «Armani-demokratene» som får tyn i Marsdals bok - har gjennom gjentatte målinger vist at han er regjeringens mest populære politiker.
Vi behøver altså ikke å akseptere de kulturelle delelinjene mellom Frp og røkla, eller Folket og Eliten, som Marsdal tegner opp. Ideen om at folkelighet skal reserveres for Frp-velgere eller D.D.E.-fans er like presis som at Bjørnstjerne Bjørnson skal ha copyright på «norsk litteratur».
Frp-koden løses derfor ikke ved at kjendiser slutter å si at de synes partiets velgere er idioter (bare si hva dere mener, men det er naivt å tro at noen bryr seg). Heller ikke ved at Jens Stoltenberg lærer seg Grandiosa-dansen eller at Jonas Gahr Støre går ekstra mye i grilldress.

KODENS NØKKEL lages på egen hånd ved å presentere et kosmopolitisk program som er forankret i det norske folks hverdagsliv. I et flerkulturelt samfunn innebærer det at kravene til likhet og retten til forskjellighet varierer. I praksis betyr dette mange ting; innføringsbøker i samfunnskunnskap på videregående, som sier at vi kan sove trygt om natta selv om naboene våre heter Hong eller Wieniawski; en kulturelite som uten å hvine av forakt lar folk dra på AmCar-treff; en eldreomsorg som vet å verdsette de som bygde landet; eller en miljøvernstrategi som ikke bare lar de rike kjøpe seg fri fra sin del av forurensningsbyrden, men belønner de som ønsker å gjøre en innsats.
Utsiktene til en slik verdirevolusjon medfører naturligvis kostnader og betingelser. Men selv om Norge er det eneste landet i verden med så mye penger at det ikke vet hva det skal bruke dem til, trenger ikke dette bli så dyrt. Møbelkjeden IKEA oppdaget at flere av sine ansatte gikk med private hijaber. Samtidig var det uniformsplikt. Løsningen var å designe en jobb-hijab sammen med brukerne. Så upretensiøst, så hverdagslig - og kosmopolitikk i et nøtteskall.

PØLSE ELLER IKKE PØLSE, det er med andre ord egentlig ikke spørsmålet. Hijab og grilldress, uten sammenligning for øvrig, er ingens fiender. Derimot finnes det nok av reelle tyranner å bekjempe. En folkelig kosmopolitikk vil hjelpe oss med å peke dem ut. På samme tid vil vi samles rundt de verdiene som virkelig betyr noe. Spørsmålet er bare om regjeringen Stoltenberg våger å ta kosmopolitikken inn i varmen.

mandag 30. april 2007

Intervju: Allis Helleland (Ny Tid)

Allis i eventyrland
Den nye direktøren ved Nasjonalmuseet mener de store sverdslagene er forbi og at bare det «sjove» arbeidet gjenstår.
Halvor Finess Tretvoll, København

[Kunst] – Jeg har besteget et «bjerg», sier Allis Helleland.
Det kunne saktens vært behagelig å bli, innrømmer hun. Men fra sitt kontor med utsikt over parkområdet Østre Anlæg i København fikk hun øye på et nytt fjell langt borte i horisonten. Da kom trangen til å bestige også den neste fjellknausen.
Slik forklarer kunsthistorikeren, som de siste 13 årene har ledet Statens Museum for Kunst (SMK) i København, beslutningen om å overta direktørstillingen ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i august.
Ved SMK har hun loset et stort nybygg i havn. Det gamle huset fra 1896 er også modernisert. I tillegg kan Helleland skryte av å ha skapt det mest besøkte kunstmuseet i Danmark. Hun er stolt av å «ha hengt det spennende opp på veggen», som hun sier, og av å ha åpnet museet for «unge, gamle og næringslivet».

– Det er erfaringene som kan komme godt med i den nye jobben, tror den tiltredende museumsdirektøren.
– Likevel må det vel ha vært en stor beslutning å reise nordover?
– Ja, det betyr jo at familiens tilværelse brytes opp og skal gjenetableres et annet sted. Men jeg er moden for noen nye utfordringer. Og da styreleder Christian Bjelland ringte fra Oslo med jobbtilbudet var det som å forelske seg på nytt. Etter at ideen hadde slått rot kunne jeg ikke tenke på annet, forteller hun.
Ettersom Norge er Allis Hellelands eventyrland – hun har en norsk mann, og hadde alt sett fram til en pensjonisttilværelsen ved hytta på Sørlandet – var det ifølge henne selv «predestinert» at hun skulle ende i Norge. Før eller siden.

Rabalder og halvgamle menn
Likevel og jo da. Det er et høyt og bratt fjell Helleland skal gi seg i kast med. Men hun tror tiden for de store sverdslagene er forbi ved Nasjonalmuseet.
– Nå gjenstår kun det «sjove» arbeidet, sier hun.
Helleland tenker først og fremst på det nye museumsbygget som skal reises på Tullinløkka. Hun mener det vil bli en smal sak å få verdenskjente arkitekter interessert og håper nybygget kan stå ferdig til 200-årsjubileet for uavhengigheten – fra nettopp Danmark – i 2014. Helleland vil også gjøre Nasjonalmuseet til «en like deilig og publikumsvennlig museum som SMK». Det skal bringes inn i den nye tid.
Det er imidlertid en kontroversiell institusjon hun overtar. Rabalderet har vedvart etter sammenslåingen av Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Arkitekturmuseet i 2003. I sentrum for kontroversen befant Hellelands forgjenger Sune Nordgren seg. Museumsideologier har stått steilt mot hverandre. Deler av fagmiljøet satte seg på bakbeina.
– Til tider har det gått hardt for seg. Reorganiseringen av Nasjonalgalleriets utstilling ble beskrevet som en «postmoderne tsunami», det har dukket opp fortrolige dokumenter fra Nordgrens tidligere arbeidssteder og ifølge svenske aviser ble din forgjenger kjeppjaget fra Norge. Er du bekymret for tonen i den norske debatten?
– Nei. Det var mye motstand da jeg begynte ved SMK også. Endring skaper alltid konflikt, og det er først og fremst snakk om halvgamle menn som ikke har så lett for å innstille seg på nye forhold. Da gjelder det å ha en visjon, og å få huset med seg. Man får også respekt av god forskning og gode resultater, utstillinger og besøkstall. Motstanden dør nok ut etter et par år.
Mottagelsen har heller ikke vært utelukkende hjertelig. Det har blitt hevdet at det kontroversielle Nasjonalmuseet har fått en like kontroversiell direktør. Da Helleland ble gjenutnevnelsen til direktørjobben i København, skrev Ekstrabladet: «Hendes vigtigste kvalifikation, da hun blev ansat for ni år siden, var hendes jyskhed. At hun var… egensindig, nedadsnobbende, stærk… og i besiddelse af en religiøs – til fundamentalisme grænsende – vilje til at ville have sin vilje.» Politiken brukte overskriften «Statens Museum for besynderlig ledelse» og kritiserte både innkjøprspolitikken og formidlingsprofilen. Forskningen var blitt «prioriteret ned under gulvtæppet på den ærværdige institution», het det.

Ikke en kunsthall
I Norge har Lars Roar Langslet, en av Nordgrens sterkeste kritikere, lagt vekt på betydningen av kunnskap om norsk billedkunsts historie. Selv forteller Helleland at hun fikk sin utdannelse i norsk kunsthistorie ved Blåfarveværket.
– De har hatt en perlerekke av utstillinger de siste 30 årene, sier hun.
Om det beroliger Langslett er usikkert, men Helleland legger også vekt på at hun i motsetning til Nordgren er kunsthistoriker, at hun vet hva det vil så å lede et nasjonalmuseum, og at det er noe annet enn å lede en kunsthall.
– Nasjonalmuseet skal være et museum. Det skal handle om å bevare en kulturarv, ikke bare om samtidskunsten. Først når det museale grunnarbeidet er i orden, med forskning, utdanning og formidling, kan man tillate seg å leke litt, sier hun.
I København viste hun leken med blant annet utstillingen «Matisse &», der tre samtidskunstnere gikk i dialog med den gamle mesterens verker. Noe tilsvarende kunne man kanskje gjøre med Munch, foreslår Helleland, når alt det andre er i orden.
Museets fornemste oppgave er nemlig å gjøre gammel kunst relevant i dag.
Men Matisse-utstillingen skapte debatt. I 1996 viste Helleland dessuten moteskaperen Erik Mortensens klær sammen med eldre utenlandske verker. Da ble det virkelig baluba.
– Ja, det var oppstandelse her da. Det ble sagt at man ikke kunne gjøre noe slikt i et billedkunstmuseum, men det kan man faktisk – en gang i blant.
– En slik sjangerblanding går godt sammen med fokuset på tverrfaglighet ved Nasjonalmuseet. Også det har sine motstandere. Hva er din kommentar?
– Skillene mellom de ulike fagområdene er en 200 år gammel anakronisme som stammer fra encyklopediene på slutten av 1700-tallet. I dag blandes det hele sammen igjen, på tvers av slike kunstige skiller. Jeg kan gå på fotballkamp den ene timen og nyte avansert opera den neste. De unge mikser musikk, film og kunst hele tiden. Derfor er det ganske naturlig å stille ut design og billedkunst side om side. Det er heller ikke noe nytt, bare se på Moma eller Metropolitan i New York.

Publikum er ikke idioter
I Norge er de ulike museumsområdene slått sammen, og Helleland ser fram til det tverrfaglige arbeidet. Men hun legger raskt til at det ikke skal gå på bekostning av den spesialiserte kunnskapen – om glass, nasjonalromantikken eller renessansemalerier.
– Jeg vil jo være dypt avhengig av ekspertene, og er ikke selv noen spesialist på norsk kunst, sier hun.
– Debatten i Norge har også skapt konflikt i fagmiljøene. Er det viktig for deg å forene frontene?
– Det er simpelthen nødvendig. Om ikke kunstnerne og fagmiljøene er med, rammer det hele museet. Det vil nok alltid finnes kritikere, og det skal alltid være debatt om en nasjonalmuseum, men det er viktig for meg å skape dialog.
– Det har allerede kommet kritikk mot deg fra kunstnere som frykter at samtidkunsten vil lide under ditt styre. Hva vil du si til dem?
– Det undrer meg, for jeg har gitt samtidskunsten stor plass ved SMK. Jeg tror det kan bunne i at kritikerne ikke vet så mye om hva som har foregått her. Jeg kjenner ikke disse kunstnerne, men det skal jeg nok komme til å gjøre etter hvert.
– Mari Slaattelid har sagt til Morgenbladet: «Styret har ansatt en person som... har vært talsmann for myndighetenes og forvaltningens kunstsyn, mot fagmiljøets. Å gå med på at besøkstall skal være målestokk for om museet fyller oppgaven sin, er populisme. På samme måte som å overhøre fagmiljøets vurderinger, for å tekkes bevilgende myndigheter med antielitisme som program.» Det er ganske harde ord?
– Ja, men hadde hun gjort den umake å slå opp på vår hjemmeside, ville hun sett at kritikken ikke treffer. Noen tror at det er populisme om mange mennesker kommer på en utstilling, men selv om en utstilling er populær, så kan den være grundig. Å si noe annet er å se på publikum som idioter.

Misjon og musikklounge
For Helleland har det vært et mål å åpne museet. Det stod i stillingsbeskrivelsen da hun begynte ved SMK.
– Jeg ser på det som et misjonsarbeide, sier Helleland.
Kunsten blir nemlig ikke bedre av at få bruker den.
– Det er viktig for meg å nå flere målgrupper, alt fra kunstnerder til de som er i et kunstmuseum for første gang.
– Ved å bruke kjendiser som såkalte guider slik du har gjort ved SMK? Undergraver ikke det den kunstfaglige formidlingen?
– Det handler om å møte publikum der de er. Når gjennomsnittsalderen er for høy, vil jeg gripe de unge. Å bruke folk fra tv eller populærkulturen, kan skape en lavere terskel. Vi har også hatt en ukentlig musikklounge med dj’er og kunst. Det har vært en stor suksess. Og vi har egne omvisninger for folk i fødselspermisjon, der barnevogn er velkommen og det er helt i orden at man blir forstyrret av spedbarnsgråt.
Åpenheten omfatter også kontakt med private bedrifter. I et intervju har Helleland en gang sagt at «erhvervslivets knowhow er gavnligt for kunsten og kulturen, for vi skal også drive forretning.»
– Og på spørsmål om det er grenser for samarbeidet mellom kunsten og næringslivet, svarte du: «Vi er endnu ikke stødt på nogen.» Hvordan ser du på relasjonen mellom kunst og kapital i dag?
– Vi setter våre egne grenser som museum. Men det er klart at vi er avhengige av næringslivet. SMKs 60 millioner danske kroner over statsbudsjettet dekker kun basisutgiftene. Dersom vi vil ha særutstillinger med bokutgivelser og formidling, trenger vi penger.
– Så det er en dyd av nødvendighet?
– Ja. Men det er ikke bare pengene jer er interessert i. Gjennom kontakt med næringslivet kan man også skape interesse for kunst i en ny gruppe.
– Men kan ikke kultursponsingen gå for langt?
– Jeg har ikke opplevd at det har gått på bekostning av fagligheten, eller at noen har forsøkt å påvirke innholdet i en utstilling, om det er noe slikt du sikter til. Men det er klart at man må være litt strategisk. Det er ikke alle sponsorer som vil støtte en avansert samtidskunstutstilling. Da kan man imidlertid gå et annet sted.

Deilig med oppmerksomhet
– Er du overrasket over at det har blitt såpass mye debatt i Norge etter at du ble utnevnt?
– Det er alltid debatt i kunstverdenen. Tenk så ille det hadde vært om folk var likeglade. Jeg synes det er deilig med oppmerksomhet. På 1980-tallet var det en streik blant vaktene ved SMK som førte til at museet ble stengt i flere måneder. Det var det ingen som la merke til. I dag ville noe slikt skapt ramaskrik. Heldigvis.
Om noen år vil også Nasjonalmuseet være i alles bevissthet, som en nødvendig og uomgjengelig kulturinstitusjon, dersom Helleland får det som hun vil. Da gjenstår det å se om fjellheimen i det norske eventyrland lar seg bestige slik de danske «bjerge» gjorde.
Allis Helleland føler seg trygg på at det skal gå.■

htr@nytid.no

Allis Helleland

• Født 21. juni 1953 i Vandborg på Nordvest-Jylland.
• Har vært direktør ved Statens museum for kunst i København siden 1994.
• Er gift med nordmannen Håkon Ejnar Helleland. De har to døtre på henholdsvis 18 og 20 år. I tillegg har mannen fire voksne barn fra et tidligere ekteskap.
• Har vært museumsinnspektør ved Museet på Koldinghus, Aarhus Kunstmuseum og Nordjyllands Kunstmuseum, samt kunstanmelder i avisen Berlingske Tidende.
• Er utdannet kunsthistoriker fra Århus universitet og skrev sin magisteravhandling om den danske gullaldermaleren Christoffer Wilhelm Eckersberg og hans forhold til Europa.
• Sitter i flere styrer, blant annet for den Hirschsprungske Samling og Det danske Bibelseskab
• Har mottatt en rekke priser og er utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.