søndag 25. mai 2008

Anmeldt: Ian Buruma: Mord i Amsterdam (Ny Tid)

Drapet som rystet Europa

Mord i Amsterdam går til kjernen av det problematiske møtet mellom Vesten og radikal islamisme.

[litteraturfestival] I dag, fredag 30. mai, debatterer Ian Buruma og den franske filosofen Pascal Bruckner Europas flerkulturelle framtid under Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Tidligere i år utga Arneberg forlag Bruckners botferdighetens tyranni, og nå lanserer Gyldendal sin andre Arena-bok, nemlig Burumas Mord i Amsterdam. Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh.
Dermed er noe av det beste som er skrevet om den både uomgjengelige, komplekse og pinefulle debatten rundt toleransens grenser blitt tilgjengelig på norsk. Mord i Amsterdam vant blant annet Los Angeles Times’ pris for beste current interest-bok da den ble utgitt i USA i 2006, og i motsetning til Bruckners ensidige angrep på det han oppfatter som Vestens selvhat, gir Buruma en virkelighetsnær og tankevekkende behandling av Europas møte med islamismen i dens voldeligste og mest uforsonlige versjon.
Dette er forfatterens store fortjeneste. Som en liberal og kosmopolitisk skribent, med tidligere og nåværende redaktørjobber og akademiske stillinger i Tokyo, London, Hong Kong, Budapest, New York og Berlin, borer han i en begivenhet som sjokkerte verden og hans opprinnelige hjemland. Istedenfor å vike unna det som er vanskelig tar han intellektuelt tak i en hendelse som truet med å sprenge den Nederlandske «polderidyllen» og som kastet de tolerante nederlenderne ut i en identitetskrise der både opplysningstiden, krigshistorien og 1960-tallets «provobevegelse» ble brukt og delvis manipulert. Dessuten satte den det problematiske møtet mellom Vestens og en voldsforherligende islamistisk strømning på spissen.

Et bestialsk drap
Forvandlingen i Nederland skjedde den 2. november 2004, da Theo van Gogh, en kjederøykende filmskaper og kontroversiell samfunnsdebattant, ble skutt på kloss hold i Amsterdam. Deretter fikk han halsen skåret over og to kniver plantet i brystet. En av dem ble brukt til å stemple et brev fast til van Goghs kropp. Brevet, en forvirret pamflett, inneholdt blant annet drapstrusler mot den somaliskfødte politikeren Ayan Hirsi Ali, som sammen med van Gogh hadde lagd en islamkritisk kortfilm kalt Submission.
Buruma går i konsentriske sirkler rundt den bestialske hendelsen og nærmer seg både bakgrunnen og etterspillet fra stadig nye vinkler. Boka skildrer radikaliseringen av den marokkansk-nederlandske drapsmannen Mohammed Bouyeri i El Tawhïd-moskeen og påvirkningen fra hatpredikanten Abou Khaled, som turnerte mørke bakrom der han fyrte opp under sinnet blant unge i Nederlands «parabolbyer», altså forsteder prydet av parabolantenner rettet inn mot tv-kanaler fra Midtøsten. Buruma beskriver også hvordan van Gogh hadde utviklet seg til en erkenederlandsk medieprovokatør. van Goghs så seg selv som en «bygdetulling», men forfatteren viser hvordan blandingen av sjokkretorikk og ironi var innrettet på en måte som både skulle tas alvorlig og kunne dekke seg bak en spøkefull maske. Denne posøraktige stilen, som Pim Fortuym representerte en litt annen variant av før også han ble drept i et attentat noen år tidligere, var lenge en sprelsk del av den Nederlandske offentligheten, noe de marokkanske og tyrkiske befolkningsgruppene ikke helt har fått med seg, av forståelige grunner.

Intellektuell redelighet
Buruma snakker med Theo van Goghs kolleger, venner og familie, universitetsansatte, en fengselsimam, marokkansk ungdom og Hirsi Ali selv. Resultatet viser til fulle sjangerpotensialet i den reflekterende dokumentarboka. Her er det få entydige dommer, men desto flere innganger til et problemfelt som alt for ofte forfaller til polarisert skittkasting.
Slik sett utstråler Buruma en beundringsverdig rederlighet. Å hevde at dette er enkel eller uten paradokser vitner om uinnskrenket intellektuell sløvhet. Det er like dumt å gå i vranglås ved det ene eller det andre ytterpunktet. Både venstreorienterte toleranseforkjempere, som lukker øynene for overgrep mens de mer eller mindre direkte beskylder folk med andre meninger for rasisme, og arrogante forsvarere av såkalte vestlige verdier, som ser feighet og unnfallenhet hos enhver «naivist» med ønske om å respektere andres kultur og religion, har oversett at det er et dilemma som fordrer en viss ydmykhet i kjernen av debatten. De bør kjøpe Mord i Amsterdam straks, og helst ta den innover seg før neste Tabloid-sending på TV2.

Konfliktfylt egenterapi
Likevel er det skildringen av hva et slikt voldelig, men også tragisk anslag mot ytringsfriheten, rettsstaten og demokratiet gjør med et liberalt vestlig samfunn som
treffer leseren i størst grad. Gjennom å knytte reaksjonsmønstrene etter drapet til noen vesentlige aspekter ved nyere Nederlandsk historie, for eksempel «søylesystemet», som lenge delte samfunnet inn etter religiøs tilhørighet, selvbildet som frilynthetens forsvarere når det kommer til seksualitet og narkotika, eller krigshistorien, som fortsatt gjør seg gjeldende med en kombinasjon av skyldfølelse og selvgodhet, leverer forfatteren en sosiologisk-journalistisk analyse av et traumatisert samfunns forsøk på egenterapi. Tilsvarende viktig er skillet mellom landsbykulturen til hardtarbeidende førstegenerasjonsinnvandrerne fra Rif-fjellene i Marokko og den renhetsfikserte Takfir-ideologien som noen få mistilpassede unge, gjerne etter å ha opplevd velferdsstatens blanding av sandpåstrøing og avvisning, knytter seg til.
Mange av personlighetene Buruma møter må leve under konstant politibeskyttelse, noe som vitner om det skyhøye konfliktnivået et politisk drap kan forårsake. Etter attentatet ble det også vekselvis satt fyr på moskeer og kirker.

Problematisk forord
Dersom man skulle tenke seg riktig godt om etter å ha lest Burumas bok er spørsmålet hvordan Norge hadde reagert dersom noe liknende hadde skjedd i vårt samfunn, og ikke, som Shabana Rehman tror mot slutten av forordet, om noe liknende kan skje her. Mens muligheten for det sistnevnte er marginal, men til stede dessverre, fremstår tanken på de eventuelle reaksjonene som minst like urovekkende.
Rehman, som var konferansier under litteraturfestivalens åpningsgalla, er i det hele tatt ute i et lett problematisk ærend på sine drøye fem sider. Hennes versjon av humanismen og fritenkeriet ender nemlig med en slagside i kampen mot «hårsåre antidemokrater som er så personlig fornærmet på vegne av døde profeter at de kjemper med nebb og klør for å påvirke og innskrenke opplysningstidens viktigste konsekvens».
Slik bruker Rehman Mord i Amsterdam til å fremme en posisjon, eller i det minste en retorikk, som Buruma kan hevdes å avkle rimelig effektivt. Det ville trolig passet bedre i Pascal Bruckners bok.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Den evinnelige islamdebattens klokeste innlegg så langt.

Ian Buruma
Mord i Amsterdam
Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh
Gyldendal (2008)
237 sider

lørdag 10. mai 2008

Anmeldt: Jørgen Alnæs: I eventyret (Ny Tid)

Ut på litteratur

Reiseskildringer er ikke først og fremst et vindu til verden, men et speil for oss som leser dem.

[selvbilde] Skrivende nordmenn – med og uten ski på beina – har det siste drøye århundret pakket kofferten et uttall ganger. Det har blitt bøker av slikt. Og et utvalg av denne litteraturen grubler Jørgen Alnæs over i den ferske boka I eventyret.
Alnæs, som er anmelder i Dagsavisen og til daglig jobber ved Høgskolen i Oslo, har hatt et ønske om å restituere det man lett kan oppfatte som en småsjuskete sjanger. Manndom tar møydom i bok etter bok, om sistnevnte så er representert ved frimodige men uskyldsrene «hulahulakvinner» eller urørt natur og hvite flekker på kartet.
Den heltemodige forfatteren må kjempe mot isnende kulde eller kannibaler – alt ettersom. Men i følge Alnæs er det også etterlatt velskrevet og verdifull litteratur i kjølvann og skipor. Thor Heyerdahl er for eksempel en undervurdert forfatter, skal vi tro I eventyret, og Helge Ingstads Pelsjegerliv fra 1931 er en klar favoritt.
Først og fremst er det likevel en beskrivelse og analyse av utviklingen i sjangeren og sjangerforventingene Alnæs presenterer. Det gir ham anledning til å si en hel del om hvordan Norge har sett på verden og seg selv gjennom årtiene. Og det igjen, henger nettopp sammen med at reiseskildringen er en populær sjanger, med rufsete romantikk og vågemot, skulle man tro.

Rasisme og imperialisme
Da Nansen og Amundsen sleit seg gjennom isen, og i alle fall da de skrev om det etterpå, var de umiddelbare hjemlige omgivelsene preget av et forsøk på å skape en norsk nasjonalmytologi i forbindelse med uavhengighetskampen. Vi skulle være best om vinteren. Vi skulle være først der det var kaldest.
Polarheltenes bøker er symptomer på dette. Men de skjønte også at de måtte formulere fortellingene sine på en måte som tilfredsstilte leserens spenningsbehov. «Få ting er nemlig mer kjedsommelig enn kryssingen av et bredplatå,» som Alnæs skriver. De valgte noen både enkle og vellykkede grep. Ifølge I eventyret er helten som trosser dødsangsten i den gode saks tjeneste en stadig tilbakevendende figur.
Det kunne være skruis og kulde, men det var ofte også andre farer som truet nordmannen der ute i verden. I få sjangere har de dramaturgiske behovene blitt oppfylt ved hjelp av en så usminket rasisme. Et par titler kan antyde hvordan reisebokforfattere har fremstilt andre som umenneskelige og livsfarlige: Blandt menneskeædere. Fire aars reise i Australien og Under tropernes himmel – To aar blandt hode-jægerne paa Borneo. Aller verst, ifølge Alnæs, var Yngvar Martens Blandt tropenes tigre og på vidda her hjemme fra 1932, der forfatteren bokstavelig talt jakter på indianere i Paraguay, nærmest for moro skyld. Både Heyerdahl og den eksentriske rallykjøreren Greta Molander, som sto for flere halsbrekkende bilturer, hadde dessuten et anstrengt forhold til sine sannsynligvis menneskespisende medmennesker.

Problematisk kritikk
Allerede i 1895 finner Alnæs imidlertid et moteksempel, en kontrast, som han stadig vender tilbake til for å illustrere poengene sine. I Eivind Astrups bok Blandt Nordpolens naboer framstilles ikke bare inuittene på Grønnland mer respektfullt enn det tiden den er skrevet i skulle tilsi. Forfatteren er også ute i et ærend som siden ble et markant trekk ved norske reiseskildringer. Astrup reiste ikke som koloniherre for å kartlegge og underlegge seg nye områder. Han ønsket snarere «å søke seg bort fra sivilisasjonen». Det var noe Ingstad og andre plukket opp igjen i mellomkrigstiden.
Dermed åpenbarer det seg et kritisk aspekt ved reiseskildringene, skal vi tro I eventyret, og det handler om å bryte med den vestlige tilværelsen – ikke bare med den besteborgerlige familien, men med hele det urbane, livsfjerne, kunstige livet.
Det kan imidlertid virke som om Alnæs har vandret ut i et mer problematisk landskap enn han ser ut til å anerkjenne akkurat her. Kanskje er imperialistisk kartleggingsiver erstattet med eventyrlyst. Men det tvetydige i denne formen for lengsel etter det opprinnelige kommer ikke godt nok til uttrykk, og en lang tradisjon for alvorlig idéhistorisk refleksjon omkring sammenhengen mellom kritikk av «den degenererte europeiske kulturen» og visse strømninger innenfor nazismen forlates til fordel for en vag tilslutning til den kritikken som blant annet kommer til uttrykk i nazisten Per Imerslunds bok Hestene står salet og filosofen Martin Heidegger – også han nazisympatisør – sitt begrep om egentlighet.

Den tapte drømmen om paradisøya

De fascinerende vendingene i Alnæs’ reisebokhistorie fortsetter imidlertid i etterkrigstiden, og nå er også en sterkere problematisering til stede. Fremtiden i våre hender-gründer Erik Damman tar for eksempel med seg hele familien til Samoa-øyene i Stillehavet. På den ene siden søker han en livsstil med mindre stress og pengemas, men han kan kun gjøre det som et resultat av det velstandssamfunnet han stammer fra. Dammann kan også, i motsetning til de andre innbyggerne på øya, flytte hjem igjen dersom noe skulle skje.
Fra Dammann og Arne Næss, via Erling Kagge til Lars Monsen skjer så det foreløpig siste vendepunktet i det Alnæs kaller «sakprosaens populærlitteratur». Og kanskje er også det et vendepunkt i det norske selvbildet. Landets reisende sønner, og bare noen få døtre, har vendt seg innover, til kontemplasjonen, etter en kort periode på 90-tallet da de forsøkte å gå i Nansens og Amundsens fotspor.
Monsen vil verken vinne seire for Norge eller kritisere landet. Han ønsker ingen alternativ og bedre tilværelse et annet sted, men vil «trekke seg tilbake, være alene og dyrke naturen og ensomheten».
For å sette det på spissen: Er det dette billigflyselskapene har betydd for reiseboksjangeren? Hva sier det i så fall om oss selv? Alnæs svarer ikke klart når det kommer til vår tid, men han har inspirert spørsmålet. Også det viser vel at reiseskildringer er egnet for tankevirksomhet. For ikke å snakke om en bok om reiseskildringer.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

En dannelsestur gjennom norske reiseskildringer

Jørgen Alnæs
I eventyret
Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim
Cappelen (2008)
330 sider

torsdag 1. mai 2008

Anmeldt: Lotta Elstad: En såkalt drittjobb ( Ny Tid)

De nødvendige hendene

En såkalt drittjobb er en tidvis slående reportasjebok fra en gråsone i det norske arbeidslivet.

[politikk] Man kan ikke tenke, skrive eller designe bort rot og skitt. Noen må støvsuge, tørke, stable, re opp, vaske, rydde og skrubbe – også i det postindustrielle Norge. Lotta Elstad, med bakgrunn fra Klassekampen og Dagens Næringsliv, har
funnet ut hvordan menneskene som ufører de såkalte ”drittjobbene” har det.
Hun tok seg jobb ved et Thon-hotell i Oslo i noen måneder, ”for å gjøre research”, som hun skriver. Resultatet har blitt en til tider avslørende rapport fra det moderne arbeidslivets bunnsjikt, der midlertidige ansettelser og tilkallingskontrakter brukes i stor utstrekning, organisasjonsgraden er lav og arbeidsmiljøloven neglisjeres.

Store forbilder
En såkalt drittjobb er åpenbart inspirert av Günter Walraffs bok Ganz unten fra 1985, der forfatteren utgir seg for å være tyrkisk gjestearbeider i Vest-Tyskland, og Barbara Ehrenreich’s bok Nickel and Dimed fra 2001, som handler om tilværelsen som ”working poor” i USA.
Det som skiller disse bøkene fra Elstads debut er imidlertid like vesentlig som det de tre bøkene har til felles. De voksende ulikhetene i det norske samfunnet er tross alt fortsatt små i forhold til hva tilfellet var i Walraffs Forbundsrepublikk og Ehrenreich’s Amerika.
Ifølge Elstad er da også de som befinner seg nederst på lønnsstigen i Norge, ”de rikeste lavtlønte i verden”. Hun burde trolig ha lagt til: ”og gjennom historien”.
Man kunne i forlengelsen av dette spørre om metoden hun har lånt fra Walraff og Ehrenreich – ”under cover”-journalistikken – er legitim i forhold til utfordringene i det norske arbeidslivet.
En forutsetning som må oppfylles for å rettferdiggjøre et på mange måter problematisk virkemiddel er at journalistens falske identitet hjelper henne med å få fram kritikkverdige forhold som vanskelig kunne blitt avdekket på annen måte. At det å skildre et norsk hotell i 2008 faktisk innfrir dette kravet er i seg selv et ganske slående faktum.

Sterke historier
Det som gjør størst inntrykk er imidlertid ikke forfatterens egne opplevelser, men perspektivene, bekymringene og livene til dem hun jobber sammen med, og som hun kommer tett innpå gjennom sin metode. Ved å viderebringe fortellingene til mennesker som Joycy – hun trenger en inntekt på nærmere 200 000 kroner for å kunne bringe ektemannen til Norge – eller til han som glemte å etterfylle vaskemiddel, og dermed kan miste både jobben og bli sendt ut av landet, får Elstad fram hvordan markedsstrukturer, politiske beslutninger og elendige ledere til sammen skaper store belastninger i en del av norsk økonomi som sysselsetter flere hundre tusen mennesker.
Det skal løpes og ”det må skinne,” som Said, en av de andre medarbeiderne på hotellet, sier. Resultatet er såre føtter og vonde rygger. Elstad føler selv på dilemmaet: vaske fort nok eller rent nok. Kravene er til tider absurde. I tillegg til at lønna er lav, går slikt på yrkesstolthet løs. Hotellet innfører også kontrollrutiner som en stemplingsautomat, mens husøkonomen forlanger at de ansatte tyster på hverandre, fordi det ifølge henne er ”noen sabotører” blant dem. Hvis de ikke liker henne, er det bare å slutte, som hun sier.
Det skaper en frykt som kan få eksistensielle trekk når det er oppholdstillatelsen eller utsiktene til familiegjenforening det står om.

Ømt punkt
En såkalt drittjobb er sosialreportasje med høy temperatur, men hadde vokst ytterligere dersom forfatteren inkluderte flere og bredere erfaringer fra servicesektoren. Det er tross alt omfanget og mangfoldet som er rystende i for eksempel Ehrenreich’s bok. Elstad har i stedet valgt å supplere førstehåndsberetningene fra ett enkelt hotell med andre graverende eksempler fra Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets arkiv. Når hun i tillegg bruker plass på å kritisere Thorbjørn Jaglands og Victor Normans relativt gamle synder, blir det av og til noe programmatisk over bokprosjektet, noe som ville blitt mindre tydelig dersom hun hadde skrevet en ren reportasjebok. De gripende fortellingene truer med å bli instrumenter for å fremme et bestemt kapitalismekritisk prosjekt, slik boka framstår nå.
Elstad treffer likevel et ømt punkt når hun knytter arbeidsforholdene i servicesektoren til debatten om arbeidsinnvandring. Forfatteren kritiserer en bok jeg har skrevet sammen med Thomas Hylland Eriksen. Vi hevder i Kosmopolitikk at arbeidsinnvandring har flere positive enn negative konsekvenser for både avsender- og mottakerlandet, og at økt levestandard i Polen i visse tilfeller kan veie opp for økt press i arbeidsmarkedet i Norge. Ut i fra en solidaritetstankegang som sprenger nasjonale grenser og vante motsetninger, er dette fortsatt verdt å fastholde.
Men Elstad viser effektivt hva kostnadssiden ved et slikt standpunkt er. Og om man ikke tar dette inn over seg, er man verken særlig redelig eller spesielt reflektert. Eldrebølge og arbeidskraftmangel, i tilknytning til økt mobilitet på tvers av landegrenser, har skapt en situasjon der det finnes få plettfrie alternativer. Etter å ha lest Elstads bok er de sorte flekkene på den norske løsningen svært godt synlige. Andre fargenyanser er det verre med.

Drittsystemet
En såkalt drittjobb mangler ambivalens i forhold til den kompliserte debatten om hvordan samfunn bør løse nødvendige men lite attraktive oppgaver, håndtere trusselen om sosial dumping, og så videre. Det er riktignok noe forfriskende ved denne skråsikkerheten, men samtidig mister boka av syne de dilemmaene så og si alle vesteuropeiske finans-, sosial- og arbeidsministre står overfor.
Elstad skriver at ”noen tjener penger på at andre har lav lønn, lav sosial status og generelt dårlige arbeidsavtaler”, og at det ”egentlig handler om et drittsystem”.
Det er kanskje sant. Men dette ”drittsystemet” er nå likevel blant de bedre. Og vil man endre det som fortsatt må og bør endres, er det trolig nødvendig å kombinere harmen med en anerkjennelse av at det er flere, og til tider kryssende, hensyn å ta.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Sjølproletar med reportasjenerve

Lotta Elstad
En såkalt drittjobb
Manifest (2008)
217 sider