Anmeldt: Lotta Elstad: En såkalt drittjobb ( Ny Tid)

De nødvendige hendene

En såkalt drittjobb er en tidvis slående reportasjebok fra en gråsone i det norske arbeidslivet.

[politikk] Man kan ikke tenke, skrive eller designe bort rot og skitt. Noen må støvsuge, tørke, stable, re opp, vaske, rydde og skrubbe – også i det postindustrielle Norge. Lotta Elstad, med bakgrunn fra Klassekampen og Dagens Næringsliv, har
funnet ut hvordan menneskene som ufører de såkalte ”drittjobbene” har det.
Hun tok seg jobb ved et Thon-hotell i Oslo i noen måneder, ”for å gjøre research”, som hun skriver. Resultatet har blitt en til tider avslørende rapport fra det moderne arbeidslivets bunnsjikt, der midlertidige ansettelser og tilkallingskontrakter brukes i stor utstrekning, organisasjonsgraden er lav og arbeidsmiljøloven neglisjeres.

Store forbilder
En såkalt drittjobb er åpenbart inspirert av Günter Walraffs bok Ganz unten fra 1985, der forfatteren utgir seg for å være tyrkisk gjestearbeider i Vest-Tyskland, og Barbara Ehrenreich’s bok Nickel and Dimed fra 2001, som handler om tilværelsen som ”working poor” i USA.
Det som skiller disse bøkene fra Elstads debut er imidlertid like vesentlig som det de tre bøkene har til felles. De voksende ulikhetene i det norske samfunnet er tross alt fortsatt små i forhold til hva tilfellet var i Walraffs Forbundsrepublikk og Ehrenreich’s Amerika.
Ifølge Elstad er da også de som befinner seg nederst på lønnsstigen i Norge, ”de rikeste lavtlønte i verden”. Hun burde trolig ha lagt til: ”og gjennom historien”.
Man kunne i forlengelsen av dette spørre om metoden hun har lånt fra Walraff og Ehrenreich – ”under cover”-journalistikken – er legitim i forhold til utfordringene i det norske arbeidslivet.
En forutsetning som må oppfylles for å rettferdiggjøre et på mange måter problematisk virkemiddel er at journalistens falske identitet hjelper henne med å få fram kritikkverdige forhold som vanskelig kunne blitt avdekket på annen måte. At det å skildre et norsk hotell i 2008 faktisk innfrir dette kravet er i seg selv et ganske slående faktum.

Sterke historier
Det som gjør størst inntrykk er imidlertid ikke forfatterens egne opplevelser, men perspektivene, bekymringene og livene til dem hun jobber sammen med, og som hun kommer tett innpå gjennom sin metode. Ved å viderebringe fortellingene til mennesker som Joycy – hun trenger en inntekt på nærmere 200 000 kroner for å kunne bringe ektemannen til Norge – eller til han som glemte å etterfylle vaskemiddel, og dermed kan miste både jobben og bli sendt ut av landet, får Elstad fram hvordan markedsstrukturer, politiske beslutninger og elendige ledere til sammen skaper store belastninger i en del av norsk økonomi som sysselsetter flere hundre tusen mennesker.
Det skal løpes og ”det må skinne,” som Said, en av de andre medarbeiderne på hotellet, sier. Resultatet er såre føtter og vonde rygger. Elstad føler selv på dilemmaet: vaske fort nok eller rent nok. Kravene er til tider absurde. I tillegg til at lønna er lav, går slikt på yrkesstolthet løs. Hotellet innfører også kontrollrutiner som en stemplingsautomat, mens husøkonomen forlanger at de ansatte tyster på hverandre, fordi det ifølge henne er ”noen sabotører” blant dem. Hvis de ikke liker henne, er det bare å slutte, som hun sier.
Det skaper en frykt som kan få eksistensielle trekk når det er oppholdstillatelsen eller utsiktene til familiegjenforening det står om.

Ømt punkt
En såkalt drittjobb er sosialreportasje med høy temperatur, men hadde vokst ytterligere dersom forfatteren inkluderte flere og bredere erfaringer fra servicesektoren. Det er tross alt omfanget og mangfoldet som er rystende i for eksempel Ehrenreich’s bok. Elstad har i stedet valgt å supplere førstehåndsberetningene fra ett enkelt hotell med andre graverende eksempler fra Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets arkiv. Når hun i tillegg bruker plass på å kritisere Thorbjørn Jaglands og Victor Normans relativt gamle synder, blir det av og til noe programmatisk over bokprosjektet, noe som ville blitt mindre tydelig dersom hun hadde skrevet en ren reportasjebok. De gripende fortellingene truer med å bli instrumenter for å fremme et bestemt kapitalismekritisk prosjekt, slik boka framstår nå.
Elstad treffer likevel et ømt punkt når hun knytter arbeidsforholdene i servicesektoren til debatten om arbeidsinnvandring. Forfatteren kritiserer en bok jeg har skrevet sammen med Thomas Hylland Eriksen. Vi hevder i Kosmopolitikk at arbeidsinnvandring har flere positive enn negative konsekvenser for både avsender- og mottakerlandet, og at økt levestandard i Polen i visse tilfeller kan veie opp for økt press i arbeidsmarkedet i Norge. Ut i fra en solidaritetstankegang som sprenger nasjonale grenser og vante motsetninger, er dette fortsatt verdt å fastholde.
Men Elstad viser effektivt hva kostnadssiden ved et slikt standpunkt er. Og om man ikke tar dette inn over seg, er man verken særlig redelig eller spesielt reflektert. Eldrebølge og arbeidskraftmangel, i tilknytning til økt mobilitet på tvers av landegrenser, har skapt en situasjon der det finnes få plettfrie alternativer. Etter å ha lest Elstads bok er de sorte flekkene på den norske løsningen svært godt synlige. Andre fargenyanser er det verre med.

Drittsystemet
En såkalt drittjobb mangler ambivalens i forhold til den kompliserte debatten om hvordan samfunn bør løse nødvendige men lite attraktive oppgaver, håndtere trusselen om sosial dumping, og så videre. Det er riktignok noe forfriskende ved denne skråsikkerheten, men samtidig mister boka av syne de dilemmaene så og si alle vesteuropeiske finans-, sosial- og arbeidsministre står overfor.
Elstad skriver at ”noen tjener penger på at andre har lav lønn, lav sosial status og generelt dårlige arbeidsavtaler”, og at det ”egentlig handler om et drittsystem”.
Det er kanskje sant. Men dette ”drittsystemet” er nå likevel blant de bedre. Og vil man endre det som fortsatt må og bør endres, er det trolig nødvendig å kombinere harmen med en anerkjennelse av at det er flere, og til tider kryssende, hensyn å ta.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Sjølproletar med reportasjenerve

Lotta Elstad
En såkalt drittjobb
Manifest (2008)
217 sider