Anmeldt: Terje Tvedt: Vannets fremtid (Ny Tid)

Bløt politikk

Vannets framtid vil styre vår framtid, mens vannet selv er ustyrlig. Slikt egner seg best på tv.

[vannmakt] «Jeg jakter på sammenhenger og samler ikke på steder,» heter det i bergensprofessor Terje Tvedts bok En reise i vannets fremtid. Det kunne like gjerne vært sagt i dokumentarserien hans på TV2 med samme navn. Med tanke på at forfatteren og serieskaperen besøker 25 stater i sitt tvillingprosjekt, samtidig som boka låner fritt fra reiselitteraturen og en langhårede tv-Tvedt stadig dukker opp under enda en foss i et land langt borte, er det faktisk ingen liten bragd å innfrir dette løftet.
Her skildres togturen fra Beijing til Tibet, innflyvingen til Kairo og Amsterdam, samt rickshaw-kaos i Dhaka. Vi er med på religiøse seremonier rundt Tana-sjøen i Etiopia og ved Bagmati-elva i Nepal, og i Mexico besøkes en iscenesetting av mayaenes historie, der «røyken fra leirbålene omhyller forestillingen i et mystisk slør,» som Tvedt skriver.
Likevel kommer aldri sammenhengene i skyggen av hans omfangsrike personlighet. Tvedt er i tur og orden på vannbar i Paris, en demning i Lesotho og innunder grønnlandsisen. Men det er det gode grunner til.


Usikkerhetens tidsalder
Hovedpoenget, i både serien og boka, er nemlig at fenomenene vann og samfunn bestandig har vært knyttet til hverandre – og også vil være det, nå når vi går inn i «usikkerhetens tidsalder».
Ikke bare er bekymringene om klimaendringer i virkeligheten bekymringer om endringer i vannets kretsløp. Vannkontroll vil også bli en geopolitisk faktor, og det er betydelig konfliktpotensial mellom nedstrøms- og oppstrømsstater, noe som vil forsterke allerede eksisterende konfliktlinjer. I India vil man foreksempel knytte sammen Indus, Ganges og Brahmaputra, noe som har skapt protester i både Bangladesh og Pakistan. I Kina har man allerede begynt på et storstilt kanalprosjekt som skal bringe vann fra Yangtze i sør til det tørre nord, noe som gjør det tvilsomt at landet noensinne vil gi slipp på Tibet. Og langs Nilen planlegger både Etiopia, Sudan og Egypt irrigasjonsprosjekter som truer Nilavtalen fra 1959. Selv i Spania krangler de ulike regionene om vannet fra Ebro-elva. Og da Sør-Afrika angrep Lesotho i 1998, var det for å sikre vannforsyningen til Johannesburg.
Fuktige Norge skiller seg som vanlig positivt ut. Her er det største problemet minikraftverkutbygging i Distrikts-Norge. Som det heter på en reklameplakat for Norges Småkraftverk AS: «Eier du en elv? Ring 03870».

Gode analyser
En reise i vannets fremtid, i begge formater, gir altså interessante analyser, for eksempel av innflytelsen «klimaspåmennene» får idet menneskeheten blir stadig mer avhengig av å kontrollere de livsnødvendige, men flyktige vannmassene. Når katastrofer truer, kan også demokratiet uthules, skriver Tvedt. Man kan dermed plassere ham mellom den tyske sosiologen Ulrich Beck, som har skrevet om sammenhengen mellom risiko og kosmopolitisme, og aktivisten Naomi Klein, som i The Shock Doctrine beskriver hvordan noen få tjener seg søkkrike på andres klimaulykke. Tvedt understreker at noen har interesse av utviklingen, og mener det er naivt å tro at klimaet vil samle verden. Samtidig ender han med en betinget teknologioptimisme og et håp om at mer internasjonalt samarbeid kan begrense vannkonfliktene. Det er ballansert, om enn litt vagt.

Dårlig flyt
Dessverre skjemmes boka av slurv og hastverk. Ikke bare veksles det mellom «kubikkmeter» og «m3». Forfatteren bruker også arealmålet «acre», som vel få i Norge har et intuitivt forhold til (en acre er omtrent 4047 kvadratmeter, eller 4,047 dekar).
Verre blir det når både Tre kløfter-dammen i Kina og Itaipú-dammen i Brasil, ifølge Tvedt, er verdens største. Han hevder også at Kina i gjennomsnitt har bygget tre dammer i døgnet det siste halve århundret, noe som, etter litt hoderegning, må være en overdrivelse, om da ikke kineserne samtidig har fjernet to i døgnet i den samme perioden. Tvedt skriver nemlig – i neste setning – at landet i dag har 19 000 demninger. Om man gidder, finner man ut at det er cirka 18 260 dager i 50 år.
Man kan ikke annet enn å klø seg i hodet av den manglende kvalitetssikringen. Det meste annet er nemlig forbasket påkostet: Papiret er tykt, fargebildene er mange, formatet er overveldende.
Kort sagt har En reise i vannets fremtid de ytre trekkene til en fullgod «coffee table»-bok. Men heller ikke språket reflekterer sjangerens krav til flyt. Det skyldes ikke at emnet er for komplekst, men at setningene er det. Se bare her: «Enhver meningsfull reise i vår tid, 800 år etter Marco Polo og 50 år etter The Third Eye (en bok som offisielt var forfattet av Tuesday Lobsang Rampa og markedsført som en førstehånds beretning om tibetansk mystisisme og som solgte i millioner før det ble oppdaget at den var skrevet av en rørleggersønn fra Cornwall, Cyril Hoskins, som aldri hadde satt sine ben i Tibet), må søke å frigjøre blikket fra den tradisjonelle reiselitteraturens eksotiserende mystikk.»
Det blir ikke bedre av at billedtekstene er en blanding av repetisjoner fra hovedteksten og tvedtsk intimitet, som at han elsker fotballnasjonen Brasil. Inntrykket av en ikke fullkomment velutviklet selvinnsikt, som man får når ambisjonsnivå og resultat spriker, forsterkes dessuten idet forfatteren skriver at «heller ikke jeg kan la være å betrakte tibetanerne som eksotiske turistobjekter i deres eget land». Tenk litt over hva dette heller ikke innebærer, fra en som har fått Fritt Ord-prisen for å kritisere norsk selvgodhet i utviklingsdebatten.

Velprodusert
Dokumentarserien har færre svakheter, noe som nok henger sammen med at Tvedts fortellerstemme blir mindre påtrengende når han forsvinner blant de buldrende vannmassene. Programmene har trolig også vært hovedfokuset hans. Her kommer Tvedts evner som formidler av fagkunnskap, bygget opp gjennom år med forskning om vannets samfunnsbetydning, til sin rett i det som må være blant de mest velproduserte dokumentarene i norsk tv-historie. Vesentlige og underkommuniserte sammenhenger blir dermed løftet fram på en måte som når utover fagmiljøene og miljøorganisasjonene. Se med andre ord siste episode den 11. november. Boka kan du la ligge.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Vått, men bare halvgodt.

Terje Tvedt
En reise i vannets fremtid
Kagge (2007)
172 sider

Erik Hannemann , Anders Taylor Larsen , Robert Stengård , Terje Tvedt
En reise i vannets fremtid
Panopticon (2007)
3 episoder

Anmeldt: Anonym: Kindereggeffekten (Ny Tid)

Svanemerkedansen

Kindereggeffekten er kun to ting på en gang: Halvslapp miljøthriller og semismart satire.

[miljøskrøner] Forfatteren bak Kongepudler har igjen skvist sitronene på St. Moriz, der vedkommende, ifølge forordene, har skrevet både sin forrige og sin nye bok. Han, hun eller hva som nå skjuler seg bak pseudonymet «Anonym», har faktisk fått noen dråper syrlighet ut av det også, og er tilbake med en intrigespekket politisk thriller om de norske elitenes hyttebonanza, grådighet og grønnvasking.
Denne gangen er Trond Giske borte (og Ari Behn har bare en birolle), mens lille Petter Stordalen spretter rundt i bar overkropp blant hyttetomtene på Hafjell med grandiose planer om et verdensledende miljøsenter og luksushotell. Ved siden av regjeringens partiledertrio, Hans Geelmuyden, kronprins Haakon, og de fleste pengekjendisene i landet (Trygve Hegnar er av en eller annen grunn utelatt), er det han som får størsteparten av oppmerksomheten i denne delvis vellykkede oppfølgeren til Kagge forlags frekke fjorårssuksess.

For flytende
I Kindereggeffekten er det en klam liksomkonsensus som påtales, preget av alt for mye medieopportunisme, og litt for få ærlige overbevisninger. Fiffen forsøker desperat å skaffe seg klimatroverdighet i 2009, men har egennytte og maktambisjoner for øyet.
Det er dog ikke alle som vil være med på kommunikasjonsstrategikjøret. Ikke bare er det sand i bensinen og løse skruer på anleggsmaskinene ved Stordalens prestisjebyggeri. En av hans utallige (og miljøvennlige) biler blir også satt i brann på den nybygde, CO2-nøytrale (!) flyplassen. På en hytte som eies av Rema-Reitan d.y. sitter dessuten fem desillusjonerte miljøfanatikere og pusser våpnene sine før den storslåtte åpningen av Hafjell Internasjonale Miljøsenter. Og i løypa ligger en død kommunestyrerepresentant med skistaven i brystet...
Slikt blir det helt grei og småvittig spenningslitteratur av. Her er nyttige idioter, stupide politifolk, og skjulte agendaer. Men mellom cliffhangere og kapitteltitler hentet fra Bob Dylands låter, kunne teksten med fordel vært strammet litt inn, særlig når det gjelder alle sidesporene den allerede mangslungne historien forfølger.

Miljødrama
Det dramatiske høydepunktet, en «eventfest» (der selv champagnekjølerne er fylt med is fra en isbre), går riktignok unna: Storheter som Al Gore (og Paris Hilton) har ankommet Hafjell på stripe og feirer sin gode samvittighet. Etter at Stordalen og Robbie Williams har sunget duett går det riktig ille under en gondolbanetur i måneskinnet. En eksplosjon etterlater tre døde – og en hardt skadd miljøguvernør fra California i en tilstand som minner om Terminator 2.
Det er slike hentydninger som løfter boka. Kronprinsesse Mette-Marit siterer for eksempel ustanselig Krigføringens kunst av kinesiske Sun Zi, mens hun håndterer samuraisverd som Uma Thurman i Kill Bill (ikledd gul treningsdress med sorte striper).
Det skal vise seg nyttig når attentatene, eksplosjonene og sabotasjen rulles opp, og det kommer for en dag at det er sterkere krefter enn miljøekstremister som står bak.

Subtilitet savnet
Verre er det at Kindereggeffekten har svakheter som politisk satire. En vellykket karikatur forstørrer som kjent sider ved virkeligheten. Som vanlig bor djevelen i detaljene: Det godt kan tenkes at Jonas Gahr Støre ønsker å bli generalsekretær i FN, men det er tvilsomt om det blir et «folkekrav» at Helen Bjørnøy kommer tilbake som miljøvernminister (to ganger). At Knut Olav Åmås skulle skrive en kronikk i avisen der han selv er debattredaktør, vitner dessuten om slurv, og det hadde kostet lite om Helen Bjørnøys engelskkunnskaper var mer i tråd med virkelighetens. Hun snakker ikke med «Oxford-aksent».
For all del. Det er anledninger til å trekke på smilebåndet: Bjørn Rune Gjelsten opptrer med motorsportvenner fra Dubai, samt en evinnelig hang til å «fokusære» på det ene eller det andre, og Øystein Stray Spetalen er en akkurat passe absurd kriminell, utstyrt med VIF-jakke og pistol. Men her er det for mye som skrives med store bokstaver.
Kongepudler hadde fortjent en subtil oppfølger, men fikk i stedet en litt for enkel etterligning.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Datostemplet miljømoro.

Anonym
Kindereggeffekten
En miljøthriller om mord, makt og mye penger
Kagge (2007)
354 sider