Filosofens forræderi? (Dagbladet)

SITAT

”Det vil ikke bli et Khomeini-parti. Det vil ikke bli en Khomeini-regjering.”
Michel Foucault den 26. november 1978.

HOVEDSAK

Filosofens forræderi?

Michel Foucault hadde et godt øye til Ayatollah Khomeini.

Av Halvor Finess Tretvoll

Protestene mot den autoritære monarken ble stadig sterkere. Hundretusener demonstrerte i gatene. En uke før Michel Foucault fløy til Iran i september 1978, hadde sjah Mohammad Reza Pahlavis sikkerhetsstyrker skutt 88 mennesker med maskingevær.
Den innflytelsesrike filosofen Foucault, som inntill da hadde brukt tiden i arkivene for å finne materiale til blant annet Galskapens historie og Kunnskapens arkeologi, kastet seg ut i dramatikken som journalist. Han var i Iran som korrespondent for den italienske avisen Corriere della sera. I det iranske opprøret fant han en sosial energi som manglet hjemme i Frankrike.

Foucault kalte det en ”politisk spiritualitet”, noe Europa ikke hadde sett siden Calvin. Religion i Iran var ikke opium for folket, men en kruttønne, ”i en verden uten ånd”, som han skrev. Revolusjonen mot sjahen og hans amerikanske støttespillere så Foucault som det ”første store opprøret mot det globale systemet, den mest moderne, og den mest sinnssyke, formen for revolt,” en ”frigjøring fra planetens hegemonier”.
Det var selvfølgelig for godt til å være sant. Da han kom hjem til Paris, satte Foucault seg ved skrivemaskinen. Han festet følgende setning til papiret: ”Med ’islamsk stat’ mener ingen i Iran et politisk regime der religiøse lærde skal overvåke og kontrollere.” Men da Khomeini tok makten i februar 1979, var det for å skape nettopp et slikt regime. I dag har dets arvtagere et omstridt atomprogram.

Sjahen hadde et mål om å modernisere Iran – hurtig, autoritært og ved hjelp av et brutalt hemmelig politi. Det var altså gode grunner til å fylle Irans gater i trassig dødsforakt høsten 1978 og vinteren 1979. Det var derfor Foucault ville utfordre oppfatningen om at revolusjonen i Iran var en reaksjonær maktovertagelse. For ham var den enestående, ulik de mange oppstandene i europeisk historie. Opprøret overskred både kapitalismen og kommunismen, det sprengte rammene for den vestlige politikken. Foucault kalte det ”en hel kultur og et helt folks motstand mot en moderniseringsprosess som selv har blitt en anakronisme”. Tabben var at han satset høyt på feil hest.
Fascinasjonen for en eldre herre med helskjegg, som Foucault møtte i eksil i Paris, er slående om man i dag leser filosofens 14 artikler fra Iran. I boken Foucault and the Iranian Revolution presenteres tekstene for første gang samlet på engelsk. Mannen Foucault beundret het Sayyid Ruholla Khomeini, Imamen blant venner.
Khomeini spilte på sjiaenes forestilling om profetens arvtager Alis martyrdød og deres forventing om en frelserimam. Foucault var imponert over kraften i dette religiøse språket, men han fremstår uvitende om ayatollaens hensikter. Han videreformidlet ukritisk retorikken om at kvinner og menn ”ikke skulle stilles ujevnt når det gjelder rettigheter, men forskjellig, siden det er en naturlig forskjell”. Han stolte blindt på forsikringer om at en islamsk stat ville ivareta demokratiet og minoriteters rettigheter. Og han trodde naivt at religionen rakst ville tre i bakgrunnen etter revolusjonen. Men de moderate kreftene ble utmanøvrert. Fanatikerne tok makten i det postrevolusjonære Iran i løpet av 1979. (Se spalte)

Er Foucaults støtte til Khomeini nok et eksempel på de intellektuelles forræderi, deres uhelbredelige hang til totalitære drømmerier? Forfatterne Janet Afary og Kevin B. Anderson mener det, til tross for at Foucault i bøker som Tingenes orden, Klinikkens fødsel og Overvåkning og straff knyttet kunnskap til makt og hevdet at sannhet alltid avhenger av perspektivet til betrakteren. Mange vil kalle det en effektiv vaksine mot utopier og totalitarisme.
Det hele må ha vært en øyeblikksbestemt mangel på politisk dømmekraft, kunne man tenke. Ikke hvis vi skal tro Foucault and the Iranian Revolution. Ifølge Afary og Anderson var fascinasjonen for revolusjonen intimt forbundet med Foucaults filosofi. Forfatterparet skriver blant annet at Foucault ”i alle sine store verk satte premoderne sosiale relasjoner over moderne” og hevder at han manglet kunnskap om Iran i et slik grad at revolusjonsromantikken må betegnes som orientalistisk.

Slik kan Foucault and the Iranian Revolution lese som et innspill i dagens debatt om møtet mellom islam og det kristensekulære Vesten. Boken er et angrep på velmenende europeere, ”de nyttige idiotene for islamismen”, og Foucault-inspirerte argumenter mot ideen om vestlig overlegenhet.
Selv spørsmålet om hvorvidt Foucaults fascinasjon for revolusjonen var et oppgjør med imperialismen, eller et forræderi mot humanismen, er altså blitt dypt politisk i vår polariserte tid. Og Afary og Anderson maner frem et vrengebilde av Foucault. Han satte aldri ”premoderne sosiale relasjoner over moderne”, men stilte det vanskelige spørsmålet om moderniteten virkelig innebar et fremskritt for menneskeheten.
Også beskyldningen om orientalisme er problematisk. Orientalismebegrepets far Edward Said skriver i en artikkel fra 2000 at det ikke var Foucault, men en annen av de franske intellektuelle superstjernene, nemlig Simone de Beauvoir, som tok feil i Iran-spørsmålet. de Beauvoir entret debatten våren 1979 i harnisk over at kvinnene måtte bruke chador i Khomeinis Iran. Mens Afary og Anderson omfavner de Beauvoir , mener Said at hennes prosjekt var ”patroniserende og dumt”. Han hevdet at hun befant seg i ”en sky av meningsladd babbel om islam, slør og kvinner”.

Selv skrev Foucault – i 1978 – at ”spørsmålet om islam som en politisk kraft er essensielt for vår tid og i årene som kommer. Vi kan ikke tilnærme oss det på en intelligent måte dersom vi begynner fra en hatefull posisjon”. Men i de to siste artiklene hans fra Iran blir kritikken av revolusjonens eksesser tydeligere.
Et åpent brev til Mehdi Bazargan, som da var statsminister i Khomeinis overgangsregjering, ble publisert i Le Nouvel Observateur den 14. april 1979. Der minner Foucault Bazargan om forsikringene filosofen hadde fått av den relativt moderate statsministeren da de møttes høsten før. Men samtidig fortsatte de vilkårlige rettssakene i Irans gater. Kvinner og homofile ble henrettet for bagateller. Likene dinglet fra lyktestolpene og religiøse minoriteter fikk det stadig vanskeligere.
Etter den 11. mai 1979 skrev Foucault aldri om Iran igjen.


UNDERSAK

Vendepunktet

Den iranske revolusjonen var den første konfrontasjonen mellom vesten og radikal islamisme, skal vi tro Guests of the Ayatollah av Mark Bowden. Spenningen mellom Iran og USA går imidlertid tilbake til 1953, da president Dwight D. Eisenhower beordret CIA til å organisere et kupp mot den demokratisk valgte Mohammed Mossadeq for å bringe sjahen til makten. Siden støttet amerikanerne sjahens brutale regime.
Det motiverte radikale islamistiske studenter til å storme den amerikanske ambassaden i Teheran den 4. november 1979, ett år etter at Foucault reiste fra landet. Ifølge Mark Bowden var bakmennene knyttet til mannen som skulle bli Khomeinis arvtaker som Irans øverste åndelige leder, Ayatolla Ali Khamenei. Bowden skriver også at dagens iranske president Mahmod Ahmedinejad var en sentral aktør i gruppen som okkuperte ambassaden og holdt 66 gisler i 444 dager.
Ambassadestormingen ble et vendepunkt i maktkampen i det postrevolusjonære Iran. Moderate krefter, som Mehdi Bazargan og Ibrahim Yazdi, henholdsvis statsminister og utenriksminister i Khomeinis overgangsregjering, ble spilt ut over sidelinjen. Khomeini kalte aksjonen ”en andre revolusjon, mer gloriøs enn den første”, og vant oppunionen. Slik ble de siste drømmene om at det nye Iran skulle velge en demokratisk statsform knust.
Gruppen som stod bak aksjonen mot ambassaden kalte seg Muslimske studenter som følger Imamens linje. Da okkupasjonen av ambassaden var et faktum, leste de opp følgende manifest: ”I Gud, den nådige og barmhjertiges navn... Den islamske revolusjonen i Iran representerer en ny seier i kampen mellom verdens folk og de undertrykkende supermaktene. Den har tent håp i de trellbundne nasjoners hjerter... og den har skapt en legende om selvstendighet og ideologisk fasthet hos en nasjon som står imot imperialismen... Vi, Muslimske studenter som følger Imam Khomeinis linje, har okkupert Amerikas spionambassade i protest mot imperialistene og zionistenes sammensvergelser.”

NOTISER

Michel Foucault

Fransk filosof og idéhistoriker, født i 1926 og ansatt ved Collège de France, der han hadde tittelen professor i tankesystemenes historie, fra 1970.
Kjent for sine undersøkelser av galskapens, medisinens, disiplinens og seksualitetens historie.
Kritiserte humanvitenskapene, fremskrittstroen og moderne former for kontroll.
Besøkte Iran to ganger og møtte Kohmeini i Paris høsten 1978.
Døde den 25. juni 1984.

Problematisk blurb
Azar Nafisi, forfatteren bak Reading Lolita in Tehran, omfanver Afary og Anderson på omslaget til Foucault and the Iranian Revolution. Nafasi har imidlertid blitt beskyldt for å løpe Bush-administrasjonens ærend i spørsmålet om forholdet til Iran. Hamid Dabashi, som er professor ved Columbia, har for eksempel sammenlignet Nafisi med Lynndie England, en av soldatene som stod bak overgrepene ved Abu Ghraib-fengselet i Irak.