Kultursak om kriselitteratur

Kriselitteraturen
2008 var året da finanskrisen vekket Marx til live og gjort frimarkedsforfattere grønne. Men kampen om bøkene som vil forme framtiden har bare så vidt begynt.
Av Halvor Finess Tretvoll
Sakprosa. Under Halloween i London tidligere i høst kunne man feste til et uvanlig tema utenfor de tomme lokalene til den konkursrammede banken Lehman Brothers: «Dance on the grave of capitalism». Samtidig børstes det verden over støv av Karl Marx’ hovedverk Kapitalen, som kom ut i tre bind fra 1867 til 1894. I Japan gis boka i disse dager ut i tegneserieform, mens salget er tredoblet i Tyskland. Regissør Alexander Kluge vil til og med filmatisere den.
Det blir utvilsomt en kunstnerisk utfordring. Og Kapitalen får neppe heller trone alene når finanskrisen skal oppsummeres. Men den boklige kampen om hvilken versjon av det som skjedde og hva som bør skje etterpå er i gang.
Paradigmeskifte
– Jeg har Kapitalen i bokhylla, men jeg har faktisk aldri lest den, innrømmer Torbjørn Røe Isaksen.
Redaktøren for Minerva og den nynominerte kandidaten til Stortinget for Høyre og Telemark mener det er uaktuelt at marxismen skal gjøre comeback på grunn av finanskrisen.
– Den er like død og begravd nå som for fem år siden, hevder han.
Samtidig mener Røe Isaksen at det er slående hvor lite den radikale venstresiden får ut av finanskrisen.
– Det er ikke noe sug etter grunnleggende systemendring. I alle fall ikke foreløpig, sier han.
Og likevel er noe i ferd med å skje. Stortingskandidaten kommer med en spådom han håper aldri vil gå i oppfyllelse.
– Man kan forestille seg at finanskrisen 2008 blir et vendepunkt, slik depresjonen på 1930-tallet banet vei for Franklin D. Roosevelts New Deal eller valget av Margareth Thatcher i 1979 ble en symbolsk start på den såkalte høyrebølgen, sier han.
Nå spør Røe Isaksen, til tross for at hans pessimistiske syn på frihandelens vegne blir møtt med en viss bekymring hos partifellene:
– Er det nå sånn at det dominerende økonomiske systemet, som vi har hatt de siste 30 årene, spiller fallitt? Får dette konsekvenser for de liberale reformene vi har sett siden 1980?
Nestleder i SV Audun Lysbakken er enig i at det har åpnet seg et rom for et paradigmeskifte i den økonomiske debatten. Han spør ikke, men slår fast at høyresidens ideer, som har hatt hegemoniet siden 80-tallet, har gått tom for damp.
– Rommet for å diskutere alternativer er større: bare se på den enorme strømmen av radikal litteratur som har kommet de siste årene. Nå gis det ut mye, for ti år siden var det så godt som ingenting, sier han.
Lysbakken er dessuten dundrende uenig med Røe Isaksen i at det er slående hvor lite den radikale venstresiden har fått ut av krisen.
– De siste fem årene har vi opplevd et stemningsskifte som tydelig viser hvor kolossalt nederlaget for høyresiden har vært. Selve grunnsteinen i markedsliberalismen, troen på at frislipp av markeder og privatisering skulle fører til høy og stabil økonomisk vekst, har vist seg å være feil, sier han.
– Kapitalen av Karl Marx ser ut til å selge stadig bedre. Noen steder, som i Tyskland, er salget tredoblet siden i fjor. Tror du dette har sammenheng med finanskrisen?
– Helt sikkert. Den grunnleggende forståelsen av hvordan kapitalismen fungerer og hvordan den skaper kriser står seg godt. Vi så det samme da «dotcom»-boblen sprakk: Mange næringslivsfolk kastet seg over Marx, fordi de der kunne finne forklaringer på mekanismene bak nedgangen.
Jakter på krisebøker
Under bokmessa i Frankfurt tidligere i høst jaktet forlag fra hele verden på den virkelig gode boka om finanskrisen. Sigmund Sørensen fra Cappelen Damm sa den gang at «Alle vil gjerne ha en slik bok» (Aftenposten 18.10.). Nå forteller han til Ny Tid at forlaget ennå ikke har kjøpt inn noe.
– Men vi har ting på gang selv, sier han.
– Hva er det dere ser etter i en slik bok?
– Den kan ikke bare være deskriptiv og utelukkende forklare hva som har skjedd, men må også få fram en klar polemisk stemme. Vi vil gjerne ha en forfatter som tar stilling og melder seg på i en debatt, en forfatter med ordentlig klo.
Også Harald Engelstad i Aschehoug er på jakt etter boka om finanskrisen.
– Vi vil gjerne være med på å belyse samtiden, og dette er et viktig spørsmål, sier han.
Forlagsredaktør Engelstad mener faglig tyngde, personlig autoritet og formidlingsevne er tre nøkkelord som beskriver det Aschehoug søker i denne sammenhengen.
Redaksjonsjef for dokumentarlitteratur Jan Swensson i Gyldendal er enig. Også han jakter på kriselitteratur anno 2008.
– Da vi var i Frankfurt så vi at her kommer det mange titler. Og vi lukter på dem, slik mange andre gjør. Men krisen utvikler seg rakst, og en bok kan fort bli utdatert. Derfor må man satse på noe litt mer tidløst. Det må være solid, og gjerne polemisk. Kanskje noe som går litt tilbake i tid og trekker noen paralleller, sier Swensson.
Parallelt med krisens eskalering har det allerede kommet en rekke bøker som de norske forlagene kan velge og vrake mellom når de skal gjøre innkjøp på bokmesser som den i Frankfurt.
Spørsmålet Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen stiller seg er hva som kjennetegner det idémessige innholdet i dem, og om noen av dem kan bli de neste tiårenes svar på bøkene som tidligere har blitt skoledannende og fått politisk betydning. I det historiske idélandskapet som den nye kriselitteraturen skriver seg inn i utgjør Kapitalen, John Maynard Keynes’ magnum opus The General Theory of Employment, Interest and Money fra 1936 og Milton Friedmans frihandelsklassiker Capitalism and Freedom fra 1962 noen viktige merkesteinene.
På spørsmål om hvilke bøker som i dag er best egnet til å forstå det som har skjedd, trekker Røe Isaksen fram George Coopers The Origin of Financial Crises. Central Banks, Credit Bubbles, and the Efficient Market Fallacy, Martin Wolfs Fixing Global Finance og Mark Zandis Financial Shock. A 360º Look at the Subprime Mortgage Implosion, and How to Avoid the Next Financial Crisis når han skal foreslå kriselitteratur senhøsten 2008.
Lysbakken holder på sin side noen klassikere fra globaliseringsdebatten opp i lyset, og legger dermed ikke skjul på at han unner seg et lite «Hva var det vi sa?».
For den som vil forstå finanskrisen foreslår han: Joseph Stiglitz’ Globalization and Its Discontents og Walden Bellos Deglobalization. Ideas for a New World Economy, samt Bent Sofus Tranøys Markedets makt over sinnene, Erik Reinerts Global økonomi. Hvordan de rike ble rike og hvorfor de fattige blir fattigere og Rune Skarsteins Økonomi på en annen måte. Makt og penger fra europeisk føydalisme til globalisert kapitalisme.
De tre siste har SV-nestlederen trukket fram fordi han mener den dominerende retningen i økonomifaget mangler begreper for det som har skjedd i høst.
– Finanskrisen tydeliggjør at faget og dets forfattere har hatt en politisk slagside. Få advarte for eksempel mot en finanssektor som vokste seg alt for stor eller så at det var viktige forskjeller på finanssektoren og andre deler av økonomien. Derfor er det nå tid for å sette seg inn i tankegangen til de økonomene som har stått utenfor den dominerende måten å tenke økonomi på de siste 30 årene, sier han.
Samtidig er det ingen tvil om at krisen kommer på et dårlig tidspunkt for venstresiden, slik Lysbakken ser det.
– Jeg tror ikke vi er sterke nok til å utnytte denne muligheten nå. I Europa er den partipolitiske venstresiden svakere enn den har vært på veldig lenge, og den er ikke rede til å ta det politiske initiativet. Men på sikt håper jeg blant annet at den nyliberale innflytelsen i de sosialdemokratiske partiene kan forvitre, sier SV-politikeren.
Frykter reaksjonen
Høyres unge og beleste stortingskandidat tror at fagøkonomene vil bli enige om en kombinasjon av markedssvikt og styringssvikt når krisen skal oppsummeres. Men i den brede opinionen, mener han, vil først og fremst markedssvikten bli vektlagt.
Slik John Maynard Keynes’ og Milton Friedmans bøker har blitt fortettede symboler på de dominerende ideologiske retningene i to etterfølgende perioder – den første for velferdsstatene i etterkrigstiden og den andre for liberaliseringen på 1980-tallet – påpeker han at vi nå kan få en bok som blir symbolet på enda en ny tilnærming om, la oss si, 30 år fra i dag.
Samtidig minner Røe Isaksen om at historien formes av ettertiden, og at vi gjerne vil ordne den på en måte som gir mening for oss. Han forteller at det kom ut bøker av Friedrich Hayek, som siden skulle bli dominerende, da Keynes´ General Theory ble allmennlesning hos beslutningstakere og premissleverandører i den økonomiske politikken.
– Det kan godt være vi går inn i en tid der markedsskepsis finner større klangbunn hos folk. Men det betyr ikke at en motreaksjon er utelukket senere. Dessuten kan det vel hende at hele krisen blåser over raskere enn ventet. Og det er jo i så fall kjedelig for denne artikkelen, sier Røe Isaksen.
Også Audun Lysbakken har sine tvil når det gjelder omfanget av det ideologiske paradigmeskiftet som eventuelt kunne få sitt symbolske uttrykk i bøkene som har kommet og vil komme i kjølvannet av krisen.
– Ser man historisk på det, forstår man at kriser skaper frykt, og frykt skaper på sin side grobunn for reaksjonære bevegelser. Dette er Naomi Klein inne på i boka Sjokkdoktrinen fra 2007. Selv om jeg tror det vil bli større rom for alternative syn, er det langt fra gitt at krisen vil føre til mindre markedsliberalisme, sier han.
Han mener også at det er farlig dersom venstresiden tror krisen er bra for den.
– Det har vi hatt en tendens til: Vi har ventet på en krise som skulle vise at vi har hatt rett hele tiden, istedenfor å overbevise folk gjennom å presentere alternativene. Det er en skummel strategi, sier han.
Den egentlige krisen
For Røe Isaksen er sammenhengen mellom finanskrisen og globaliseringsdebatten en annen enn den Lysbakken impliserer i sine forslag til kriselitteratur. Høyremannen er uenig i at globaliseringsmotstanderne skriver de beste bøkene om krisen, men han ser for seg at krisen kan ha bidratt til globaliseringsmotstandernes gjennomslag. Da Thomas L. Friedmans globalisringsvennlige bok The Lexus and the Olive Tree kom ut i 1999 var tiden fremdeles preget av liberal fremtidsoptimisme og troen på et fritt globalt marked.
Nå poengterer Røe Isaksen at tre begivenheter har gitt denne optimismen et skudd for baugen:
– Terrorangrepene den 11. september 2001 viste at åpne samfunn er sårbare samfunn, klimadebatten har reist spørsmål om en grønnere økonomi og så er det finanskrisen som har reist spørsmålet om graden av kontroll og regulering i det frie markedet, sier Røe Isaksen.
Nevnte Thomas L. Friedman er også et eksempel på at klimaspørsmål har dukket opp på høyre bredd av strømmen med kriselitteratur det siste året. I Hot, Flat and Crowded. Why We Need a Green Revolution – and How It Can Renew America, som er blant de fem mest solgte amerikanske sakprosabøkene i 2008, tar Friedman et betydelig skritt i klimavennlig retning. Han mener at både finanskrisen og miljøkrisen – samt Amerikas omdømmekrise – kan løses ved å satse tungt på en grønnere økonimi.
– Man må kunne kalle det et kinderegg, altså tre ting på en gang. Tror også du at finanskrisen også kan få betydning for kampen mot den globale oppvarmingen, Lysbakken?
– Jeg har ikke lest boka, og er ingen stor tilhenger av Thomas Friedman. Han har argumentert for en form for globalisering som er en del av problemet, og ikke en del av løsningen. Den store bekymringen er dessuten at kampen mot den mer ødeleggende klimakrisen blir skadelidende fordi finanskrisen får forrang. Samtidig mener jeg at to av nøklene for å skape en grønnere økonomi er fordeling og politisk styring. Det er umulig å få ned klimagassutslippene på annen måte. Finanskrisen peker i samme retning. Slik sett har de to krisene en del av de samme svarene, sier SV-nestlederen.
Han argumenterer også for det er noen grunnleggende drivkrefter i kapitalismen, knyttet til konsentrasjon av makt og ressurser og tvang til ekspansjon, som må tøyles både om vi ønsker en mer stabil økonomi og dersom vi ønsker å løse klimakrisen.
– Ok. Dersom du selv skulle skrevet bok om finanskrisen: Hva ville tittelen vært?
– Det måtte blitt: Mye mer demokrati, sier Lysbakken.
– Hvorfor?
– Fordi jeg tror dette er nøkkelspørsmålet: Hvordan overfører man mer makt til samfunnet og til mennesker og organer som kan ta mer samfunnsmessig hensyn enn profittmaksimering?
– Og hva med deg, Torbjørn Røe Isaksen. Hvilken tittel skulle din bok hatt?
– Mea Culpa? Nei da. Kanskje noe sånt som Fortsatt verdt å forsvare. Det skal sies at jeg har kritisert grådighetskulturen og den kortsiktige kapitalismen også før finanskrisen. Nå tror jeg at man må forsvare det åpne samfunnet. Tiden er inne for å finpusse den liberale rustningen litt, med den siste tidens erfaringer i mente.
Om det er akkurat dette Swennson, Engelstad og Sørensen var ute etter, er vel helst et åpent spørsmål.■

Ny sakprosa om finanskrisen
Paul Muolo: Chain of Blame. How Wall Street Caused the Mortgage and Credit Crisis, Wiley (2008), 352 sider.
Robert Schiller: The Subprime Solution. How Today's Global Financial Crisis Happened, and What to Do about It, Princeton University Press (2008), 208 sider.
Charles Morris: The Trillion Dollar Meltdown: Easy Money, High Rollers, and the Great Credit Crash, Public Affairs (2008), 224 sider.
Richard Bitner: Confessions of a Subprime Lender. An Insider's Tale of Greed, Fraud, and Ignorance, Wiley (2008), 208 sider.
Kevin Phillips: Bad Money: Reckless Finance, Failed Politics, and the Global Crisis of American Capitalism, Viking (2008), 256 sider.
Niall Ferguson: The Ascent of Money. A Financial History of the World, Penguin Press (2008), 432 sider
George Soros: The New Paradigm for Financial Markets. The Credit Crisis of 2008 and What It Means, PublicAffairs (2008), 208 sider.

kultursak om biografier og anstendighet (Ny Tid)

På anstendigheten løs
Mens debatten om biografienes anstendighet raser igjen, er det en sindig fortelling om en gammel mann fra Snåsa som har størst suksess.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Avsløringer] Mekanikken som biografiforfatterne har sett seg lei på er såre enkel: Bøkene er bredt anlagt og dypt granskende om hele menneskeliv og deres plass i historien. Pressen finner det de vil ha – erotikken – og lar resten i fred mellom de stive permene.
Det hele blir selvfølgelig godt stoff for debatten ingen bokhøst er komplett uten. Men noe er nytt i årets biografidisputt: Både pressen og bokbransjen går i seg selv i kjølvannet av alle forsidene om det pirrende og pikante. Dessuten er den overveldende salgsvinneren blant årets biografier, med forfatterens egne ord, «uten både sex og krim og ekteskapsbrudd».
I Dagsavisen (21.11)og Aftenposten (20.11) har Mode Steinkjær og Arnhild Skre problematisert pressens appell til våre drifter og lyster i dekningen av årets biografier. Og etter flere utgivelser i fjor og i år har Paul Bjerke initiert en debatt i tidsskriftet Prosa om bokbransjen trenger en egen kodifisert bransjeetikk, en slags Vær varsom-plakat for forleggere.
Ifølge forfatteren Ny Tid har snakket med er det første bra og det andre svært uheldig.
Frustrerte forfattere
Dagen etter lanseringen på Litteraturhuset har Dagbladets vinklet på Jens Christian Hauges utroskap. Under tittelen «Løy for kona og folket» skriver avisa mye om Hauges utenomekteskapelige forhold. Og betraktelig mindre om de andre sidene ved den nasjonale strategens liv.
– Det er klart slikt er frustrerende for biografiforfattere, sier bokas bakmann Olav Njølstad.
I likhet med høstens andre biografiforfattere mener han at en biografi skal gjøre leseren kjent med mennesket bak det offentlige virke eller det litterære verket. Njølstad er enig med dem i at private forhold har en berettiget plass så lenge de fyller en funksjon og er relevante i den helhetlige sammenhengen.
– Men i avisene rives de pirrende detaljene gjerne ut av sammenhengen når nyhetsdesken begynner å hakke i en bok på jakt etter sensasjonsstoff, sier han.
Njølstad synes dette er respektløst overfor forfatteren, boka og den biograferte.
– Det er en ganske tvilsom form for journalistikk, hevder han, og begrunner det med at verket ikke blir presentert på sine egne premisser, men på en måte som skal virke pirrende for avisleserne.
Ragnar Kvam Jr. opplevde på sin side at VG nesten utelukkende vinklet på Thor Heyerdahls damehistorier etter lanseringen i Gyldendalhuset den 19. november. Det vil si: Helt til slutt i en sidesak la avisa til: «Påskeøya-ekspedisjonen og dramatikken rundt RA-ekspedisjonen er også beskrevet.»
Til Ny Tid sier Kvam Jr. at boka hans nesten utelukkende handler om noe annet enn utropskap. Forfatteren synes det er trist at VG la så ensidig vekt på Heyerdahls forhold til sine elskerinner.
– De oppfattet det nok som en sensasjon, og at de skriver om det er ikke rart. Men når de trekker fram dette og ingenting annet, føler man at man er underlagt en form for sensur – en løssalgssensur – fordi de andre aspektene blir helt borte, sier han.
Mer enn få andre forfattere kjenner Sverre Gunnar Haga til det turbulente forholdet mellom pressen og biografien, der menneskelivet som skal skildres blir den uskyldige tredjepart.
Han er gammel tabloidjournalist, og sier at han var klar over hva vinklingen ville bli da han lanserte Gudfaren. Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene tidligere i høst. Selv var Haga journalist og delaktig i dekningen av bindet i Tor Bomann-Larsens kongebiografi, der det ble hevdet at Olav muligens ikke var Kong Haakons sønn.
Likevel reagerte han på oppslaget i VG som fokuserte på det faktum at Monn-Iversen hadde en familie nummer to, altså en annen familie og en elskerinne:
– Jeg opplevde det som en smule urettferdig, egentlig. Det framstod som om dette var en skandalebok, hvilket det selvfølgelig ikke er. Samtidig ble jeg ikke overrasket. Jeg vet jo hvordan kulturredaksjonene tenker, sier han.
Fokuset i artikkelen var riktignok hvorvidt det var rett i å ha med opplysningene av hensyn til Monn-Iversens første familie. Likevel synes Haga det var skuffende at andre aspekter ved bok ikke ble vektlagt. Han mener det har gått automatikk i denne enøydheten.
Velkommen selvrefleksjon
De tre forfatterne er glade for at pressen nå har begynt å reflektere over biografidekningen sin (og særlig konkurrentenes). Arnhild Skre beskrev det som «mediemishandling», mens Mode Steinkjær mener mediene først og fremst avslører seg selv i disse artiklene, og at det hele er en «gravskrift over sensasjonsmedienes seriøse journalistiske vurderinger av biografisjangeren».
– Det var nytt, og jeg likte det godt, sier Kvam Jr., om anfallet av redaksjonell selvrefleksjon.
Njølstad mener på sin side at pressen bør spørre seg hvilke interesser man egentlig tjener ved å gi så skjeve framstillinger. Og Haga håper at redaksjonene nå vil vurdere om det ikke blir for endimensjonalt med det ensidige fokuset.
Også stipendiat ved høgskolen i Volda Paul Bjerke mener at medienes rolle er problematisk. Men han peker også mot bokbransjen, seinest i Prosa under tittelen «Unntak fra folkeskikken. Om bransjemoral i et forlags-journalistisk kompleks» (nr. 6/2008), og hevder at forfattere og forlag har et selvstendig ansvar for inntrykket som skapes.
Verst synes han «Mia & Røkke»-affæren er. Pressen lot seg riktignok friste til å trykke historien om den uskyldige sengedelingen som Mia Gundersen og medforfatter Hege Storhaug hadde skildret i Jeg er Mia, for å deretter å innse hvor eklatant dette bruddet på god presseskikk var. Men, skriver han, «Gundersen gjør ingen forsøk i boka på å begrunne hvorfor denne episoden er med».
I utgivelser som Njølstads Hauge-biografi mener Bjerke at sammenhengen er tydeligere. Likevel ser han problemer med argumentet om at bare pressen har skylden når de private opplysningene får dominere dekningen så det går på personvernet løs.
– I dagens mediesituasjon vet jo forlag og biografer hva som vil bli brukt av det de skriver, og dette bør de ta hensyn til, sier han.
Bjerke mener også at begge parter har interesse av at dagens situasjon fortsetter.
– Man selger ingen bøker dersom ingen får vite om den, og selv om det kanskje ikke er tilstrekkelig med mediedekning, så er det en nødvendig forutsetning for salg. Mediene får på den andre siden enkle og billige oppslag servert på et sølvfat, sier han.
Hauge-biograf Njølstad er enig i at forfattere og forlag må tenke seg om. Både i forhold til den biografertes ettermæle og i forhold til vedkommendes nærmeste har man et ansvar som biograf, synes han.
– Men man kan ikke la vær å skrive om ting som er viktig for den historien man vil fortelle bare fordi pressen kan komme til å maltraktere det. Det blir å gi opp ambisjonen om å skrive ærlige biografier. Dels bør forfattere og forlag gå i seg selv, og vite at man står inne for den måten tingene fremstilles på, men i enda større grad bør pressen ta den samme runden, sier Njølstad.
– Nå vet vi jo hvordan pressen fungerer. Veldig overraskende er det vel derfor ikke at Hauges eskapader ble avismat. Ser du noen måte å unngå at man skriver i boka kan framstå som utleverende i avisformat?
– Jeg tror vi som biografer må være villige til å ta den støyten. Men en uheldig konsekvens kan bli at politikere og andre offentlige personer skremmes til mindre åpenhet. De kan bli mer omhyggelige med å brenne historisk materiale og de eller noen i deres familie kan bli mer pågående i sine forsøk på å styre et biografiprosjekt, sier han.
Motvekt til kommersialismen
Utleveringsproblematikken som pressedekningen av høstens biografier har brakt i fokus, kan løses ved å etablere et bransjeetisk rammeverk for bokbransjen, mener Paul Bjerke. I et forhold som har blitt skakkjørt må begge parter gå i seg selv, mener han.
I debatten som har fulgt i kjølvannet av utspillet hans, har det blitt henvist til at det allerede eksisterer en bransjekodeks i bransjen. Men Bjerke vil vite hva som skjuler seg bak begrepet «god forlagsskikk».
– Dette er vanskelige etiske og moralske spørsmål. Derfor mener jeg at de bør diskuteres åpent, og det kan best oppnås om de formuleres klart. Da kan også vi andre delta i debatten, sier han.
– En ting er det man kunne kalle utleveringer av andre i biografidekningen. Noe annet er selvutleveringer. I høst har det kommet en rekke bøker om tabubelagte temaer, som å leve med Aids, spiseforstyrrelser, rusproblemer – eller til og med avhengighet av nettdating. Ser du også på dette feltet et behov for en institusjonalisert bransjekodeks?
– Det kan nok være fornuftig. Enhver avis vet at det er tekster den ikke kan trykke av hensyn til kilden. Dette er et reelt problemer som journalister baler med til daglig. Selv om forfattere har bedre tid, er det klart at de samme typene vurderinger må gjøre seg gjeldene også her. At noen er villige til å utlevere seg selv er ikke et argument for at de bør få lov og forlagets hjelp. En del av disse utleveringene er godt stoff i vårt mediebilde. Så her støter anstendigheten an mot de kommersielle interessene. Og det er også poenget med mitt forslag: En bransjekodeks kan være en motvekt til kommersialismen. Det er ingen tvil om at Vær varsom-plakaten fungerer slik i pressen, sier Bjerke.
Han får motbør av biografene Ny Tid har snakket med. Haga velger å tro at anstendigheten fortsatt er et sentralt element i norsk forleggeri
– Det er ingen i bokbransjen som ikke fanger opp juridiske og moralske dilemmaer i en bokutgivelse. Jeg tror dette forslaget vil bli til hinder, ikke bare for forfattere og forleggere, men også for leserne. Det innebærer en moralsk båndtvang som til syvende og sist forhindrer oss i å uttrykke det frie ord, sier han.
Njølstad mener på sin side at det er viktige forskjeller mellom biografien og dagsavisen.
– I en avisredaksjon skjer ting raskt, og da er en plakat nyttig, mens biografiprosjekter gjerne strekker seg over flere år og tilbyr nok tid til å vurdere de etiske sidene ved utgivelsen på en selvstendig og skikkelig måte, sier han.
Njølstad mener likevel at forlagene bør tenke over hvem som har format stort nok til å fortjene en biografi. På forlagssiden blir det problematisk med karaktermord i biografiform om personer som verken er viktige eller interessante nok, hevder han
– Her kan det være en motsetning mellom forlagenes kommersielle interesser og anstendigheten i bransjen. Men der vi har å gjøre med mennesker av et visst format, må man tåle at et helhetlig bilde tegnes, sier Njølstad.
Et kontrapunkt fra Snåsa
Debatten om anstendighet i biografiene er sannsynligvis like gammel som sjangeren selv. De siste årene har det vært en gjengagner. I fjor startet det for eksempel med Frode Gryttens påstand om at biografiene er «Se & hør for intellektuelle». Lite tyder også på at debatten stilner med årets utvikling. De tre biografene som har merket presset fra pressen i år, tror andre vil havne i samme situasjon høsten 2009. Ragnar Kvam Jr. er til og med lei hele greia.
– Jeg synes ikke dette er en veldig interessant debatt lenger, sier han.
Kanskje kan høstens biografiske utgivelser peke ut av den evinnelige problematiseringen.
Det er nemlig en snill biografi om Joralf Gjerstad og hans varme hender som har solgt klart best i høst. I skrivende stund er det trykket 82 000 eksemplarer av boka.
– Ja. Det er befriende og herlig. Boka er høstens store overraskelse, der Anna i ødemarka møter New Age. Nå kommer det sikkert en flom av liknende bøker, om en gammel fisker som har snakket med draugen i 40 år, eller noe slikt, sier Sverre Gunnar Haga.
Han tror suksessen til Snåsamannen kan føre til at vi endelig slutter å diskutere biografiens etikk.
– Ingenting er bedre enn solid «show don’t tell», som kan vise vei ut av blindleia, sier han.
Selv mener forfatteren av Snåsamannen, Ingar Sletten Kolloen, at hovedpersonen kunne hatt den ene eller andre seksuelle legningen, vært utro mot kona eller hatt andre problemer i ekteskapet. Han hadde likevel ikke tatt det med i boka, fordi det rett og slett ikke er relevant for historien. Og da, mener Sletten Kolloen, finnes det ikke et eneste seriøst menneske som ville hevde at de borgerlige pikanteriene burde være med.
Forfatteren forteller likevel at Snåsamannen viser private sider ved hovedpersonen.
– Jeg har stilt noen ganske nærgående spørsmål, ikke om seksualmoral, men om hva slags etiske normer Joralf Gjerstad tilslutter seg. Jeg har også måttet trenge ganske dypt inn i familieforholdene, slik at jeg kunne finne ut hvordan det er å være ham, sier Sletten Kolloen.
Biografen har tidligere skrevet om Tor Jonsson og Knut Hamsun. Og i begge tilfeller har han, etter eget sigende, unnlatt å ta med private tildragelser når det ikke føyer seg meningsfullt inn i helheten.
– En av grunnene til at det ble to bøker om Knut Hamsun var at jeg måtte beskrive ekteskapet mer utførlig enn planlagt, ikke fordi det i seg selv var interessant, men fordi jeg kunne vise hvordan det i bok etter bok slo ned i Knut Hamsuns forfatterskap. Og du husker kanskje det forferdelige bråket om at jeg skulle bruke Hamsuns psykoanalyse? Da jeg inkluderte det med i boka en stund senere, var det imidlertid ingen som tok opp igjen debatten. Det var fordi jeg holdt igjen og mente at slikt må brukes på en skikkelig måte, sier han.
Han mener biografer alltid vil måtte gjøre slike vurderinger, og at bevisstheten om det er sterk i lauget.
– Ikke for å rakke ned på bestemte publikasjoner, men jeg kjenner en del biografer, og ingen av oss kunne jobbet i Se og Hør, sier Sletten Kolloen.
– Men hva fører en debatt som den i høst til, sett fra biografens ståsted?
– Jeg tror at vi blir mer og mer oppmerksomme på hvordan man formulerer seg, også i boka. Akkurat som anmeldere skriver slik at de ikke blir misbrukt i forlagenes annonser, tenker biografer at vi må være forsiktige for å unngå at det vi skriver blir trukket ut av sammenhengen.
Utviklingen kan komme til å presse seg fram helt uavhengig av Paul Bjerke. Men ikke alle biografiforfattere synes dette er særlig heldig.
– Har du noe forslag til hvordan man kan unngå at deler av pressen bruker det til sensasjonsartede skandaleoppslag, Kvam Jr.?
– Løssalgsavisene kommer aldri til å legge denne ballen død. Den eneste måten er å unnlate å skrive om private detaljer. Men da får man vel høre at her kommer det ikke fram noe nytt, og at boka har blitt jævlig kjedelig.
– Et Catch-22, med andre ord?
– Ja, men det får nå bare være sånn. Jeg kan ikke la meg styre av frykt eller redsel for det som kommer i avisene. Hvis vi skulle ta hensyn til pressedekningen som kan bli resultatet av det vi skriver i bøkene våre, og dermed gå utenom det som bidrar til å gi et helhetlig bilde av den biograferte, underlegger vi oss en form for sensur, avslutter Kvam Jr.■

Ingar Sletten Kolloen
Snåsamannen.
Kraften som helbreder
Gyldendal (2008)
238 sider

Ragnar Kvam Jr.
Thor Heyerdahl
Mannen og verden
Gyldendal (2008)
450 sider

Sverre Gunnar Haga
Gudfaren.
Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene
Gyldendal (2008)
260 sider

Olav Njølstad
Jens Chr. Hauge.
Fullt og helt
Aschehoug (2008)
896 sider

Kommentar om veldedige forfattere (Ny Tid)

De myke harde pakkene
Disse bøkene er gode. Men ikke først og fremst som litteratur.
Av Halvor Finess Tretvoll
Veldedighetslitteratur. Forrige uke skrev Ny Tid om problemene knyttet til veldedighet. Da hadde allerede professor Terje Tvedt tatt et oppgjør med NRKs tv-aksjon i Samtiden. Og sist helg var forfatter blant TV2-artistene som skulle redde Afrika i beste sendetid.
Han er ikke det eneste bokmennesket som har kastet seg på veldedighetsbølgen i sesongen for slikt. I høst har nemlig Knut Nærum skrevet Sneglemannen for Redd Barna. Pengene fra salget går til skolegang i konfliktområder. Suksessforfatter og Harry Potters mor J. K. Rowling ga på sin side nylig ut Skalden Skurres historier. Pengene hun tjener på disse nye eventyrene fra trolldomsuniverset rundt Galtvort gymnas, går Children’s High Level Group, et hjelpefond forfatteren selv stiftet i 2005 for å komme barnehjemsbarn i Europa til unnsetning.
Rowling gjorde noe liknende i 2001, da inntektene fra boka Rumpeldunk gjennom tidene ble gitt til veldedighetsorganisasjonen Comic Relief, som ble stiftet for å hjelpe ofrene for sultkatastrofen i Etiopia i 1985.
Også Redd Barna har gitt ut veldedige bøker tidligere, og vil gjøre det igjen. I 2007 skrev nevnte Jo Nesbø Det hvite hotellet, som solgte i 40 000 eksemplarer og ga organisasjonen to millioner kroner. Neste år står Unni Lindell for tur.
Klissete
Tv2kjendisgallaens representasjon av De andre og de melkehvite hjelperne er rimelig kjip, om vi skal tro Bjørn Eidsvåg. Forfatter og fjellklatrer Greg Mortenson, som besøkte Oslo denne uka, er nok ikke så veldig mye bedre. I salgsskuskessen Three Cups of Tea: One Man's Mission to Fight Terrorism and Build Nations, forteller han hvordan han etter å ha blitt skadet i et forsøk på å nå toppen av K2, bestemte seg for å bygge skoler på den pakistanske og afghanske landsbygda. Han har gitt 28 000 barn skolegang, men er det ikke noe med boktittelen?
Med mindre man er mot hjelpeprosjekter og originale finansieringsmetoder som sådan, må man kunne si at oppleggene for senhøstens to veldedige bokutgivelser på norsk, er mindre problematiske.
Likevel kan man ha sine tvil om innholdet i dem er like høytidsstemt, og om det er litterært godt. Den myke harde pakken fra Nærum er også både myk – eller snarere slimete – og hard – ja, rimelig voldelig – på innsiden. Boka åpner med setningen «Hvis du lesere dette, har noe gått galt». Man kan trygt kalle det et frampeik. Gjennom vitenskapsmannen Arne Mills’ etterlatte dagbok og e-postutvekslingene mellom Arnes samboer Amalie Wang og venninnen Hedda Petersen, rulles en ganske klebrig historie opp. Arne vil gjøre folk mer lik sneglene gjennom å endre våre genetiske koder. For høy fart er nemlig problemet, i alt fra hans haltende privatliv til Midtøsten-konflikten. Som Arne skriver i dagboka: «Det er ikke dårlig tid som skaper hastverk, det er hastverk som skaper dårlige tider».
Paradoksalt nok er det Arnes hastverk med snegleserumet som fører til den tragiske konklusjonen. Han bruker seg selv som prøve… eh… snegle, før det er helt trygt. Slutten skal ikke avsløres, men at den militære etterretningstjenesten følger nøye med, gir en slags pekepinn.
Moralisme
Dette må ha vært et overskuddsarbeid for Nærum. Selv har han sagt, noe fleipete muligens, at ideen dukket opp under en ferietur til fuktige Cornwall i England på 90-tallet. Den har blitt okay med årene. Og den nye langsomheten er jo i vinden. Dette budskapet understrekes dessuten av at Amalie Wang jobber på «Time Spare», et selskap som tar foreldre ut av tidsklemma. Men moralen blir likevel noe sånt: selv de beste hensikter kan føre til forferdelige resultater. På mange måter er denne litt pussige moralen faktisk å foretrekke framfor den andre veldedige førjulsutgivelsen.
Rowling har levert en samling korte eventyr, etter sigende skrevet av skalden Skurre for mange hundre år siden og nå oversatt fra originalrunene av Harry Potters venninne Hermine. Her er skurker og helter, en hyggelig tone som handler om toleranse mellom trollmenn og gomper – altså vanlige mennesker – og refleksjoner rundt døden og kjærligheten. Men mellom hvert eventyr lar Rowling professorale Humlesnurr forklare moralen så tydelig at det blir noe pekefingeraktig over det.
Med andre ord: De to utgivelsene gir kanskje forfatteren og bokkjøperen god samvittighet uten at vi får skeive iscenesettelser rett i fleisen. Pengene kommer nok også godt med. Mer enn noen halvtimers lett romjulskos for leseren er det ikke.■

Knut Nærum
Sneglemannen
Aschehoug (2008)
90 sider

J.K. Rowling
Skalden Skurres historier
Cappelen Damm (2008)
127 sider

Anmeldt: Anonym (II): Trondprinsen (Ny Tid)

På satirekjøret
Mens komikere på to bein og en scene krangler om politisk satire, har humoristene ved skrivebordet både vist at det kan gjøres, og at det kan gjøres dårlig.
Av Halvor Finess Tretvoll
[moro] For tiden diskuterer landets morsomste menn og kvinner om det er for lite politisk satire i landet. Det er vel riktig å si: Igjen.
Denne runden begynte med en kronikk i Aftenposten (15.11) av Dagfinn Nordbø, som skriver: «Folk lytter mer til komikere enn de politiske aktørene. Derfor er det synd at også komikerne er apekatter». Stand Up Norge-sjef og «showedderkopp» Elina Krantz, kontret sist uke med å slå fast: «Jeg har ikke tre veldig gode politiske humorister i kjelleren på Latter, som jeg nekter å slippe ut.»
Samtidig med de i grunnen velformulerte debattrundene om humorens samfunnsmessige irrelevans, har imidlertid forlagene omfavnet den politiske satiren. Kongepudler gjorde braksuksess i 2006 med sin blanding av hemmelighetskremmeri rundt forfatternavnet og karikaturer av kjente politikere og kongehusmedlemmer. Også oppfølgeren fra 2007 hadde et visst overskudd, som en intrigespekket politisk thriller om de norske elitenes hyttebonanza, grådighet og grønnvasking. Denne gangen var Trond Giske borte (og Ari Behn hadde bare en birolle), mens lille Petter Stordalen spratt rundt i bar overkropp blant hyttetomtene på Hafjell med grandiose planer om et verdensledende miljøsenter og luksushotell.
I Kindereggeffekten er det en klam liksomkonsensus som påtales, preget av alt for mye medieopportunisme, og litt for få ærlige overbevisninger. Fiffen forsøker desperat å skaffe seg klimatroverdighet, men har egennytte og maktambisjoner for øyet.
Blåkopi
Kagges konsept må ha vært forlagsmessig vellykket, så vellykket at man nå ser ut til å gjenta det andre steder. Nylig ga nemlig Cappelen Damm ut Trondprinsen, som er en blåkopi. Akkurat som i Kindereggeffekten er kapitteloverskriftene fra sangtekster, ikke lenger Bob Dylans, men trønderhøvding Bjarne Brøndbos. Alle de tre bøkene er også skrevet på St. Moritz, ifølge forordene. Og typegalleriet er så å si identisk.
Presumptivt er det snakk om et aldri så lite konsepttyveri. Freidig nok, og en smule pirrende. Men altså bare presumptivt. Det er nemlig ny forvirring om forfatteren. Også denne boka er skrevet av Anonym, men det dreier seg trolig om en annen Anonym enn Kagges. Til fordel for denne hypotesen kan man anføre forordet i Trondprinsen, der det heter: «Noen vil kanskje sammenligne denne boka med en annen bok. Det er det ingen grunn til.» Det forlyder også at Kagges Anonym er i ferd med å sluttføre den tredje boka i sin politiske satireserie, og at den skal komme til våren. Man kan imidlertid ikke utelukke at dette er den boka Kagge hadde tenkt å gi ut, noe som ville innebære at hvem eller hva som skjuler seg bak pseudonymet, har skiftet forlag. Vi vet jo ikke hvem verken den første eller – presumptivt – andre forfatteren er. Altså: Pirrende.
Ny flaske, gammel satire
Forvirringen kan være intendert eller ikke. Trolig det første. Den er uansett formålsløs. I motsetning til Latter-publikumet, som ifølge Krantz forventer å få noe morsomt servert, ser forlagene ut til å mene at det finnes en politisk humorhunger der ute, uavhengig av hvor god satiren faktisk viser seg å være.
Eller sagt på en annen måte: Uavhengig av hvor mange ganger man kan putte de samme skriftlige karikaturtegningene på nye flasker. Kongepudler var et friskt pust, som viser at politisk satire er mulig i Norge. Men en god vits kan sannelig fortelles for ofte. Det vet alle med fedre. Allerede med Kindereggeffekten var satiren slappere. Boka ender som en halvspennende miljøthriller, ispedd noen gode og flere dårlige poeng.
Med Trondprinsen er det foreløpig lavmål. Boka er ikke helt uten treffende karakteristikker, for eksempel tanken om at miljøbevegelsen kan bli med på å privatisere StatoilHydro fordi Norge ikke bør eie noe så skittent, noe spinndoktoren Kjetil Try selvfølgelig vet å gjøre mer svelgbart ved å foreslå at selskapet døpes om til CARBO, at forfatteren i et enslig anfall av selvironi skriver om hvordan boka Dronningtisper – også den av Anonym (det antydes at Kjetil Try har skrevet både den og Kongepudler) – ødelegger Aschehougs hagefest for Siv Jensen, eller Jonas Gahr Støre beskrevet som en engel, vaglende på spiret til Nidarosdomen i et drømmesyn, utkledd som Leonardo da Vinci på maskeball, eller at han blir den første utenriksministeren på ski over Grønnland.
Boka har også en viss relevans for det norske politiske systemet når den tar for seg maktforholdet mellom regjeringen og Stortinget.
Upolitisk klisjé
Men utover dette er Trondprinsen verken veldig morsomt eller særlig politisk. Vi vet og har allerede ledd av hvordan Ari Behn snakker (med mange z-er, der det skulle vært s-er), at hans kone er troende til å opprette «Rüttlihüttlivil Internationales Astralzentrum», at Trond Giske drømmer om både Rockemuseet og statsministerposten, at TV2-utvekslingene mellom Pål T. Jørgensen og Stein Kåre Kristiansen er evinnelige og innholdsløse, at Siv Jensen ikke smiler særlig overbevisende, at Martin Kolberg er tørr, at tabloidene lager teite titler, at Kjell Magne Bondeviks memoarbok er kjedelig, at Thorbjørn Røe Isaksen kunne tenke seg å være Josh Lyman fra tv-serien West Wing, at Thorbjørn Jagland ikke kan prate, at Jonas Gahr Støre både kan prate (fransk) og være utenriksminister under enhver regjering. Og så videre.
Den politiske tenkningen som ligger bak satiren, er også syltynn. Et «roterende kongehus» på felleseuropeisk er kanskje en vittig kommentar til EUs kompromissløse kompromissvilje, men når det blir en del av tjenestedirektivet går referansene til virkeligheten i knas. Det skjer for ofte: En løsmunnet og rødmusset amerikansk general avslører de grandiose, men antiroyale planen fra en gamme på Finnmarksvidda, en gammel enkedronning i eksil i Sveits redder Giske på en direkteoverført pressekonferanse, en trønderrocker skaper parlamentarisk drama med en overraskende partiovergang.
Gi meg et sverd
Plottet er altså bare sånn passe veldreid, selv om det inneholder valgkamp, drittpakker, aksjekjøp i falskt navn, et lydbånd med skandalepotensial og – selvfølgelig – nettverksmakt.
Det er ikke pent å avsløre hvordan det går, men det kan nevnes at kongen abdiserer og at Stein Erik Hagen flittig gjengir replikker fra – du gjettet riktig – Gudfaren. Det var i det minste absurd da kronprinsesse Mette-Marit i Kindereggeffekten siterte fra Krigføringens kunst av kinesiske Sun Zi, mens hun håndterer samuraisverd som Uma Thurman i Kill Bill, ikledd gul treningsdress med sorte striper.
Hun kunne med fordel gått løs på denne boka.■

Anonym
Trondprinsen
Cappelen Damm (2008)
334 sider

Kommentar om bokserier (Ny Tid)

Sakprosaserienes gjenkomst
Unipub har en ny serie. Cappelens upopulære fyller 60. Men hva vil forlagene med seriene sine?
Av Halvor Finess Tretvoll
Det druknet kanskje i lanseringskjøret til Hauge-biografien eller Lie-samtaleboka. Men det rører faktisk på seg blant de små og smale bokseriene, uten at de dermed er noe nærmere å få plass i bokhandlenes utstillingsvinduer eller ved arrangementer som den store – og ikke så godt besøkte – litteraturfestligheten på Lillestrøm sist helg.
Det var med andre ord ikke bare din skyld om du gikk glipp av at Cappelens upopulære skrifter fylte 60 år denne høsten. Også andre forlag utgir rekker av prosa under liknende overskrifter, og med tilsvarende liten drahjelp. Noen serier strekker seg i likhet med Upop-bøkene over flere tiår, som Thorleif Dahls kulturbibliotek. Andre er avgrenset i tid eller antall titler, som Unipubs nystartede «Begreper i historien»-serie. Man finner serier basert på produksjonsstøtte, som Pax og Utenriksdepartementets Mundus-serie, og de som er en utgiftspost forlagene regnskapsfører under investeringer i kulturell kapital. Noen har høy utgivelsesfrekvens, som Universitetsforlagets «Hva er?»-serie, mens man tviler på om det fortsatt er liv i enkelte, helt til det plutselig dukker opp et nytt eksemplar i kulturredaksjonens posthylle.
Studenter i tweed
De siste ukene har det kommet flere slike. Blant dem: Giorgi Agambens Midler uten mål, Helge Jordheims oversettelse av artiklene om imperialisme i storverket Geschichtliche Grundbegriffe. Historisches Lexikon zur politisch-sozialen Sprache fra 1972-92) og Jacoubs de Voragines middelaldersamling av helgenlegender.
Det er aldeles strålende. Samtidig bekrefter det at seriene, med unntak av Gyldendals Arena, som tar sikte på å oversette dokumentarbøker om det redaktør Aslak Nore mener er vår tids viktigste problemstillinger, lever beskjedne liv. I alle fall om man tar med i betraktningen at et eller annet lyst forlagshode har pønsket ut en samlet profil og felles layout. Presumptivt av en grunn. Eller med en plan.
Engang i tiden var Cappelens upopulære paradoksalt nok et populært konsept blant studenter i tweed med sitt ganske freidige utvalg og antisalgsvennlige salgsstrategi. Dette blir aldri kioskveltere eller debatt i Redaksjon 1, for å si det forsiktig, og kanskje skal man være fornøyd med at forlagene fortsatt utgir smale bøker, om sosialteori for eksempel. Mange slike bøker hadde aldri kommet ut om det ikke var for det lille puffet seriekonseptene tross alt gir.
Men Cappelens upopulære hadde noe mer. Man kan kalle det energi, og de tidlige bøkene i serien ble utgitt samtidig som Studentersamfundet i Oslo arrangerte ukentlige Upop-møter. Det var kvalitet – og identitet.
I det den ofte oversette sakprosaseriefronten igjen er i bevegelse, med Unipubs nysatsning, Upops jubileum og relativt ferske satsninger som Arena og Mundus, kan man spørre hva forlagene egentlig vil med slike prosjekter. Hvilke funksjoner fyller de i dag?
I virkeligheten er Arena utliggeren, den ensomme svalen blant gråspurv, bruddet med en ellers ganske entydig tendens. «Hva er?»-serien kommer i en slags mellomposisjon, med sin formidlingsiver, mens de utgivelsene som henvender seg til det utvidede begrep om akademia, først og fremst ser ut til å søke nødhavn i pensumlistene, og ikke evner å skape noen påtakelig interesse utover fagmiljøene.
Problembøkene
Noen av de norske seriene er levninger etter folkeopplysningsprosjekter, ment som introduksjoner til den vestlige kulturarven, spredere av borgerlig dannelse til nasjonen og tilgjengeliggjøring av klassikere på riksmål eller nynorsk. Alt ettersom. Andre har hatt mer problematiserende siktemål. Men vi har ingenting som minner om forlaget Gallimards Bibliothèque de la Pléiade i Frankrike. Serien, som stammer fra 1930-tallet, er en institusjon. Å bli utgitt i Pléiaden anses som en enorm anerkjennelse, noe som bare i ytterste unntakstilfeller skjer før vedkommende har gått bort. Serien har med andre ord evnen til å kanonisere utvalgte forfatterskap. Den får betydning og blir betydningsfull.
Upop-boka til Agamben viser at filosofien kan ha noe viktig å si om brennbare politiske debatter. Og nykommeren til Unipub gir bakgrunn for å diskutere om USA er et imperium på sotteseng.
Men hva med Gyldendals, Ariadne- eller Pegasus-serie? Eller Pax Labyrinth og Pax Artes? Treffer de noen idéstrømning? For noen år siden ga de samme forlagene ut henholdsvis en tradisjonsrik Fakkel- og en kritisk Palimpsest-serie. Det er ikke bare du som bør skamme deg om du ikke husker det.■

Omtalte bøker

Giorgio Agamben
Midler uten mål
Notater om politikk
Cappelens upopulære skrifter (2008)
174 sider

Helge Jordheim og Iver B. Neumann
Imperium. Imperialisme
Unipub – Begreper i historien (2008)
155 sider

Jacobus de Voragine
Legenda Aurea
Helgenlegender fra middelalderen
Thorleif Dahls kulturbibliotek (2008)
558 sider

Kommentar om bokmesser (Ny Tid)

Bokhøstfinalen
Etter at bokfolket denne helgen har feiret seg selv på høstens tredje store litteraturarrangementet, må bransjen baske med noen nye utfordringer.
Av Halvor Finess Tretvoll
Det står da glitrende til med litteraturen i landet, ikke sant? Man har funnet det fornuftig å diskutere sakprosaens kvalitetskriterier i kjølvannet av Dagbladets sommerkåring og Kulturrådets egne evalueringsrapport. Men det er bare hyggelig så lenge innkjøpsordningen for denne typen litteratur utvides i neste års statsbudsjett. Ikke engang finanskrisa ser ut til å skremme, for det sies at bøker selger godt i nedgangstider.

Med litterære popstjerner på lang rekke, et lanseringskjør der samtaleboka med bursdagsbarnet Haakon Lie (101) stjal det største showet og salgslokomotiver som biografiene om Jens Christian Hauge og den helbredende snåsamannen, vil konklusjonen trolig bli at det har vært en innbringende høst. I de fleste kanaler.
Forlagsmafia?
Det nye er imidlertid satsingen på storslåtte litteraturmesser for folket. Det har allerede vært to gigantarrangementer i østlandsområdet på noen korte høstmåneder: Bok i byen, som Tanum står bak, og bokfesten i Operaen, som Bokklubbene inviterte til. I det Forleggerforeningen gjenoppliver sin bokmesse etter 12 års dvale og dermed setter kronen på formidlingsverket i Lillestrøm denne helgen, kan det imidlertid vise seg at distribusjonssystemet for litteratur er i ferd med å gjennomgå større endringer enn bransjen har tatt inn over seg. Både på nettsalg og elektroniske leseplattformer framstår Norge blottet for offensive aktører av betydning.
I den forbindelse framstår debatten om hvorvidt makta over boka har blitt både usynlig og uanstendig i hendene til Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug som et værvarsel foran en omkamp om den skjøre balansen i bransjen. Med sine eierinteresser i bokhandlerleddet og bokklubbene er disse tre forlagene tyngdepunktene som alt annet i det litterære kretsløpet tilsynelatende graviterer mot. Og det får småforlagsfolkets selvutnevnte talsmann Arve Juritzen til å utbryte: mafiavirksomhet! På den andre siden er det nettopp i mindre forlag som Kagge og Bazar at pengehaugene vokser raskest.
I forbindelse med aviskrangelen pekte imidlertid nettbokhandelveteran Ivar Tronsmo på noe vesentlig: Til Aftenposten sa han at maktkonsentrasjonen hindrer opprettelsen av flere konkurransedyktige og uavhengige nettbokhandler i Norge. «På nettet får de små forlagene en salgskanal hvor de kan hevde seg og på nettet selges den smale litteraturen,» hevdet han.
E-boka
Forlagsansatte føler trolig at lunsjsalaten truer med å komme i retur når noen foreslår enda et seminar om e-boka. Men den kommer til å bli viktig i nettsalget av litteratur.
I år har Amazon lansert sin e-bokleser Kindle, som nå kan skilte med nærmere 200 000 tilgjengelige titler. Og da Kulturrådet arrangerte sitt seminar om e-boka tidligere i høst var det en slags fellesforståelse om at tiden snart er inne også for et norsk e-bokmarked.
Selv fotfolk i forlagene her i landet kan nå observeres med en lesedings i hånda. Spørsmålet er om forlagene de representerer, og resten av det norske litterære systemet, evner å tilpasse seg en ny virkelighet.
De har sittet lenge på gjerde, men kanskje kan forsøkene med nye salgskanaler for papirboka ses i sammenheng med en viss uro for framtiden. Ikke alt har gått like bra denne høsten: Ifølge Dagbladet kjøper for eksempel sørgelig få kioskkunder Magnus S. Rønningens Oppskriften for deg som vil opp og fram på Deli de Luca.
Bokmesser som den på Lillestrøm kan imidlertid vise seg å bli viktige i tilknytning til et litterært salgssystem på nett. I Frankfurt, London, Gøteborg og Bologna er det først og fremst rettighetssalg på tvers av landegrensene som diskuteres over de små bordene i messehallene. Og nettopp rettighetsproblematikk vil bli avgjørende for e-bokas framtid. Betyr for eksempel Amazons USA-begrensning at man i Norge må vente til e-boka vi ønsker oss er oversatt?
Krumtappen
Seminarprogrammene på disse store bokmøtestedene er dessuten spekket med store og litt mindre navn fra rare steder. På denne måten blir messene krumtapper i den litterære globaliseringen.
Bokmessa på Lillestrøm ser ut til å komme passelig godt ut av det i sitt første år. Man skal diskutere fulltekstpublisering på nett under tittelen «Er den lange halen digital?» og det blir debatt om «Større konserner og mer konsentrasjon – mindre mangfold og ytringsfrihet?»
Å se Salman Rushdie i samtale med utenriksminister Jonas Gahr Støre har dessuten potensial til å bli et grensesprengende høydepunkt. Deretter tynnes det imidlertid noe ut i de internasjonale rekken.
Det er med andre ord nok av utfordringer å baske med når forlagsfolket våkner etter årets siste bokfest på mandag.■

Intervju med Gudmund Skjeldal om Rune Slagstad: (Sporten) En idéhistorisk studie (Ny Tid)

Sporten og kommersen
Gudmund Skjeldal mener (Sporten) er et etterlengtet verk om den postmoderne sportsnasjonen Norge.
Av Halvor Finess Tretvoll
Torsdag denne uka ble Rune Slagstads idrettsoppfølger til De nasjonale strateger lansert med brask og Trond Giske i toppetasjen til et av de store Oslo-hotellene. (Sporten). En idéhistorisk studie, slutter med et bilde av den kjekke «eventministeren»: Han bærer Mira Craig på sine skuldre og er i forfatterens øyne en av fire sportsstrateger som har omformet idretten til et «dionysisk-ekspressivt» og «estetisk-performativt» konkurransespetakkel som fyller stadig større kulturelle flater i det mediale Norge.
Den lange veien fram til denne postmoderne sportsligheten begynner på 1800-tallet. Utviklingslinja går fra idrettsoffiserer som forankret embetsmannsstatens kroppslighet i den militære disiplinen, via venstrestatens og arbeiderpartistatens forsøk på å få «hele folket i form» til den «massehenrivende», globaliserte og stadionfiksert idretten som preger tv-skjermene i dag.
Kongelig sportsidioti
Femmila i Kollen er en liten del av denne fortellingen: Fra starten i 1902 til 1956 gikk den i en eneste lang sløyfe. Etter noen sesonger med to 25-kilometerssløyfer fikk den fast tv-vennlig form på tre ganger 16,7 kilometer i 2000, og til VM i 2011 planlegger man fem runder á 10 kilometer. Dermed blir også sesongens mytologiske høydepunkt, som en gang var «en nasjonal integrasjonsarena» tilpasset stadionsportens tidsalder.
Idéhistoriker Gudmund Skjeldal hadde en av sine største idrettsbragder nettopp i kollenfemmila, og Slagstad siterer fra boka hans Den siste langrennaren, der det heter «kva er langrenn rundt eit stadion? Kva er langrenn utan løyper inn i skogane og ut på viddene?»
Ny Tid har bedt Skjeldal titte på Slagstads storverk og møter ham til en samtale som neppe rekker over hele den 849 sider lange utholdenhetsprøven. Men vi prøver.
– Dette er et etterlengtet verk som det «postmoderne» Norge trenger. Det eneste jeg kan komme på som likner, om ikke i ambisjonsnivå så i grep, er Tor Bomann-Larsens Den evige sne fra 1993, sier han.
Slagstad begynner med en talende scene: Kong Harald sier at hans kone ville kalt ham en «sportsidiot» dersom hun hadde blitt spurt. Forfatteren fortsetter med å hevde at det ikke har gått slik arbeiderpartistatens sportsgeneral Rolf Hofmo forventet. Idrettsidioten forsvant ikke av seg selv da sosialdemokratiet seiret. «I det postsosialdemokratiske Norge er ’sportsidiotien’ tvert om blitt et dominerende, kulturelt uttrykk – med velsignelse også fra den sosialdemokratiske kongen,» skriver Slagstad.
At han bevarer en intellektuell nysgjerrighet stilt overfor spørsmålet om hvordan vi kom dit er imponerende, mener den tidligere skiløperen Skjeldal.
– Slagstad unngår bevisst å gjøre dette til klagende fløytespill (Slagstad er ivrig fløyteentusiast. red.anm.). Han akker seg ikke og unngår den kulturpessimistiske klagesangen du for eksempel finner i Cristopher Laschs The Culture of Narcissism, sier han.
Hva er sporten blitt?
Likevel, eller nettopp derfor, føler Skjeldal en dobbelt uro i forhold til denne boka. Først er det stilen.
– Slagstad er alt for glad i lange sitater. Det fører til brudd på flere nivåer og hemmer flyten. Boka fremstår med mange ulike stilnivåer og -arter, fra 1800-tallsdansk via gammel nynorsk til moderne bokmål. Og alt i mellom. Jeg tror han har blitt for dus med kildene sine, sier han.
Den andre innvendingen kommer i forlengelsen av en diskusjon om parentesen i Slatstads tittel. Vi blir enige om at den skal illustrere at forfatteren ønsker å holde fast et flyktig begrep.
– Men jeg er usikker på om han lykkes. For hva er sporten blitt? La oss snakke fotball, og ikke langrenn som jeg har skrevet om tidligere: Etter kommersialiseringen på 1980- og 90-tallet kan man spørre om det vi ser i Eliteserien eller Premier League egentlig bør kalles fotball, sier Skjeldal.
Idéhistorikeren var selv en svoren Liverpool-tilhenger, men nå fascinerer ikke klubben i rødt lenger.
– Om laget mangler en forsvarsspiller eller en spiss, så kjøper de en. Og fungerer vedkommende dårlig, så selger de ham. At tilhengerne godtar dette er trist. Man har begynt å snakke om «gode og dårlige spillerkjøp». Jeg har venner som gjør det, og da mener jeg de har mistet hjertet et sted på veien, forklarer han.
Slagstad har inkludert en debatt han hadde med bilsettfantasten Jan Erik Vold i Klassekampen.
– Han har en slags sympati for Volds lidenskap. Men kommer Slagstad tett nok på transformasjonen han forsøker å beskrive? Hvor langt kan man følge den? Når slutter «(sporten)» å være sport? På et eller annet tidspunkt burde man heller begynne å kalle det tv. Det er en problemstilling Slagstad slipper litt for lett: Er det egentlig en historisk kontinuitet i det han forsøker å beskrive? spør Skjeldal.
Kulturkritikeren selv
Han protesterer ikke om man deretter skulle komme på å tillegge ham den kulturpessimismen som han mener Slagstad dukker unna. Omtalen (Sporten) fikk i Dagbladet denne uka peker imidlertid på en kulturkritisk undertone i teksten til Slagstad, som kommer til uttrykk i ordene han velger i det tilsynelatende deskriptive språket sitt.
– Jo da, man kan ane noe, men det er ikke tydelig nok. Det som nå er undertoner burde vært gjort eksplisitt, for eksempel i avslutningskapittelet, sier Skjeldal.
– Finnes det ikke også en positiv side ved utviklingen av sporten de siste årene? Fotball-VM er ikke det beste eksempelet, fordi det dreier seg om landslag. Men hva med Champions League? Kan ikke slike arrangementer samle ulike lokaliteter om en felles opplevelse?
– Vel, i mine øyne er det ikke engelske lag som spiller mot hverandre når Manchester United møter Chelsea, men to investorer. Jeg synes spørsmålet er påtrengende, og kan ikke unngå å undre meg over at tilhengerne fremdeles lar seg rive med. Jeg trodde at det dionysiske aspektet ved fotballen skulle forsvinne med bosmandommen, men kanskje er forsidebildet på Slagstads bok også et symbol på hvor tøyelig sportens fascinasjonskraft er.
Skjeldal lar seg ikke henføre lenger, og han mener det er flere enn Vold og ham selv som føler sentimentalitet knyttet til idrettsgledene som forsvant.
– Jeg er kanskje ikke i posisjon til å hevde at Slagstad bør passe seg litt, men jeg opplever en uro knyttet til avstandsbetrakteren som mister respekten for nostalgien. Dette har også en eksistensiell side, avslutter han.■

Ukas leser
Gudmund Skjeldal, f. 1970
Idéhistoriker og tidligere langrennsess
Kritiker av kommersialiseringen av skisporten

Aktuell bok
Rune Slagstad
(Sporten)
En idéhistorisk studie
Pax (2008)
849 sider

Kultursak om de glemte polarheltene (Ny Tid)

De glemte heltene i isen
Heller enn ringdans rundt snøtotempæler av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen bringer bokhøsten i Polaråret fortellinger om pionerene som ble visket ut av det nasjonale minnet.
Av Halvor Finess Tretvoll
Fridtjof Nansen og Roald Amundsens kamp mot skruisen var også Norges kamp for selvstendighet. De var ikoner og ble hovedpersoner i den norske urfortellingen. I årtier har vi fulgt i deres fotefar – og skrevet bøker om det. Neste uke kommer for eksempel praktverket Norge i Antarktis på Schibsted.
Først og fremst er imidlertid bokhøsten i Det internasjonale polaråret preget av at den enhetlige heltefortellingen sprekker opp som et isflak i storm. Fire utgivelser handler om de modige mennene, som fordi de ble nazister, var hvalfangere eller jobbet for fremmede makter, er holdt utenfor historien om den unge nasjonen som plantet flagg og fant seg selv i snøen.
Hvalfangst og nazisme
Alf R. Jacobsen har skrevet Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger. Boka beskriver hvordan Foyn (1809-1894) oppfant granatharpunen og ble avgjørende for Norges første oljeeventyr. Ifølge forordet la han grunnlaget for en global hvalfangstindustri. Foyn selv ble en av de rikeste og mest berømte personene i sin samtid, og flere generasjoner har møtt ham, kjempende mot hvalrossen, i Nordahl Rolfsens lesebok. Alt dette ga ham «samme status i folket som polarheltene».
Men så ble han glemt. Forfatteren skriver at hans fravær av refleksjon rundt de hardhendte fangstmetodene er tankevekkende, og kaller det «en påminnelse om ubehaget i vår velstand». Dette var også med på å viske ham ut av historien.
Den andre av bokhøstens gjenoppdagede polarfarere er Adolf Hoel (1879-1964). Ifølge biografien Adolf Hoel. Den glemte polarpioneren skapte han kontinuitet i Svalbard-forskningen, opprettet Norsk polarinstitutt, og var delaktig i bestrebelsene etter å sikre norsk herredømme over Svalbard, Jan Mayen og Dronning Mauds land.
På 30-tallet ga han seg i kast med mer omstridte prosjekter, som den norske «okkupasjonen» av Grønnland i 1931 og bestrebelsene etter å slå kloa i øygruppa Otto Sverdrup kartla ved inngangen til Nordvestpassasjen.
– Hoel var så kjent og anerkjent som feltbiolog og administrator at han til og med ble karikert i avisene, sier forfatter Frode Skarstein.
Men i etterkrigstiden er Hoel nærmest fraværende i fortellingene om de norske polardådene.
– Hva skjedde?
– Hoel meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) i 1933. Og da krigen kom ble han bedt om å være rektor ved Universitetet i Oslo. Dette voldte ham en del samvittighetskvaler, men han hadde den nødvendige kompetansen og mente at det ville være bedre om han tok på seg oppgaven enn at en tysker eller en NS-mann uten universitetstilknytning skulle gjøre det, sier Skarstein.
Dette fikk likevel konsekvenser for Hoel etter fredsslutningen. Polarforskeren mistet alle verv og professortittelen sin. Deretter forsvant han fra den norske polarfortellingen.
– Jeg kan ikke se at noen bevisst har visket ham vekk, men etter landsviksdommen er navnet hans utelatt. Man kunne ikke lenger bruke ham som en «knagg» å henge hendelser på. Derfor endte polarhistorieskrivingen med å omtale bragdene hans, men ikke mannen, sier Skarstein.
– Likevel står det fremdeles en byste av ham hos Polarinstituttet?
– Jo da. De husker ham. Men man er ikke særlig interessert i å trekke ham fram. Instituttet har vært behjelpelige i arbeidet med boka, men nå som dets grunnlegger har fått sin første biografi er det merkelig at det ikke omtales på hjemmesidene. De har valgt å gå stille i dørene.
Under fremmed flagg
Carsten Borchgrevink (1864-1934) ledet den første ekspedisjonen som overvintret i Antarktis. Ifølge David Vogt, som har skrevet Vår glemte polarhelt. Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900, kan betydningen av dette vanskelig overvurderes.
– Borchgrevink var prøvekaninen som gjorde det ingen andre turte: å overleve den tøffe antarktiske vinteren. Slik muliggjorde han ekspedisjonene til Robert Falcon Scott (1868-1912) og Ernest Shackleton (1874-1922). Ved å overvintre kunne man utnytte den lyse årstiden bedre, og sjansene til å nå Sørpolen økte, forklarer Vogt.
I Norge har likevel Borchgrevink havnet i en polarhistorisk bresprekk.
– Han gikk i glemmeboka fordi han var norsk og seilte under Union Jack. Slik falt han mellom to stoler og ble ubrukelig i nasjonsbyggingsøyemed. I England ble han uglesett fordi krefter i Royal Geographic Society ville ha en ren britisk ekspedisjon. Og i Norge ønsket man den politiske symbolverdien til en Nansen eller en Amundsen fram mot 1905, sier Vogt
Borchgrevink var ikke den eneste norske polfareren som sviktet sitt snødekte fedreland. Geir Hasle har skrevet Isens menn under fremmed flagg. Boka består av fortellinger om polfarere som ga seg i kast med kulda for andre nasjoner enn Norge.
– Ære være Nansen og Amundsen, men norsk polarhistorie omfatter jo så mange flere. Og dette har gått folk flest hus forbi, sier han.
Mange var fangstfolk som Foyn, eller matroser og maskinister, og med unntak av Borchgrevink ledet de ingen ekspedisjoner. De fleste er ukjente for andre enn polarhistorikerne.
– Og det er det jo en grunn til, sier Hasle, som mener boka han har skrevet handler om «tapernes felttog», om de som fattet gale avgjørelser eller ikke viste naturkreftene nok respekt.
– Polarekspedisjonene var datidens måneferder. Da måtte noen begå feiltrinn som andre kunne dra nytte av. Man kan si mye om Nansen og Amundsen, men de vant sine slag, og de var norske. Derfor står de fram i historien, sier forfatteren.
Han peker særlig på ekspedisjonen Wilhelm Filchner (1877-1957) ledet i Weddelhavet fra 1911 til 1912. Her toppet de sedvanlige personmotsetningene som kunne oppstå på den trange plassen om bord i et innefryst skip i isødet seg. Om bord i den ombygde selfangeren «Deutchland» var også de to norske sjømennene Paul Bjørvig og Morten Olaisen. De ble vitne til maktkampen mellom ekspedisjonslederen og båtens kaptein. Den inneholdt intriger, sabotasje, mytteri, syfilisgalskap og selvmord, i tillegg til et voldsomt basketak med elementene.
– At Hollywood ikke har fått øynene opp for dette episke dramaet er et mysterium. Det må rett og slett skyldes at ekspedisjonen var tysk og at kappløpet mellom Amundsen og Scott, som foregikk samme år, har blitt oppfattet som mer pirrende, sier Hasle.
Den norske kosmologien
Professor Nina Witoszek, som for ti år siden skrev boka Norske naturmytologier, mener fortellingene om nordmenn som erobret nytt land ved polene har skrevet seg inn i vårt kollektive minne.
Ifølge professoren, som jobber ved Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo, har dette dype røtter. Helt fra vikingtiden har den norske erfaringen vært preget av å finne seg selv i utferdstrangen.
Hun peker på en «frontier»-mentalitet som har gitt polarfortellingen fascinasjonskraft. Og det på en særegen måte: Kampen med naturen er også en kamp for å overvinne seg selv.
Witoszek mener det er et klart protestantisk drag over denne tendensen til å forstå verden som arena for individets åndelige kamp.
– Jeg tror disse tre motivene sitter dypt i norske tekster, i eventyr og i anekdoter man hører i barndommen. De appellerer til gutter, og noen jenter også, og påvirker drømmer og forventninger. Elementene har føyet seg pent sammen i den norske kosmologien, sier hun.
Witoszek ser også et pragmatisk element i den norske naturmytologien. Hun mener det har handlet om å inngå et partnerskap med naturen.
– I det norske polareventyret vinner man først når man arbeider sammen med naturkreftene, sier professoren.
Dette er synlig i kontrasten mellom de norske suksessene og Scotts fiasko i Antarktis.
– Britenes natursyn kan oppsummeres i uttrykket. «A room with a view». Scott manglet rett og slett en adaptiv kode. Ekspedisjonen slo leir på steder med utsikt, som samtidig var svært utsatt for vær og vind, og de hadde problemer med å spise dyrene sine. Dette viser til interessante kulturelle forskjeller i forholdet til naturen, forklarer Witoszek.
– Men hva slags betydning har det at det nå kommer så mange polarbøker som utfordrer den norske fortellingen om pionertiden og om Nansens og Amundsens plass i den?
– Det er interessant. Jeg tror det har å gjøre med at nordmenn i dag utforsker sin identitet og kanskje vil komme til å definere seg selv på et mer problematiserende vis. Jeg ser en mer bevisst tvilende og selvrefleksiv tilnærming til spørsmålet om hva det vil si å være norsk. Hurra-mytologien erstattes med en kritisk undersøkelse av et selvbilde som presenterer nordmenn som naturens mestere og verdens gode samaritaner.
Dette er noe forfatterne bak årets polarhistorieskred sier seg enig i. Ifølge Skarstein er det opplagt at et nasjonalt motiv lå til grunn da bestemte personer ble trukket fram og polarhistorien fikk en enhetlig form.
– Jeg har lurt på om Hoel ville blitt en del av den norske polarfortellingen dersom det ikke hadde vært for krigen. Det kan være at han hadde blitt for tørr og kjedelig uansett. Men kanskje henger bokbølgen sammen med at nasjonsbyggingsmotivet har blitt mindre viktig i dag, sier Skarstein.
– Og hva mener du er årsakene til at så mange ukjente polarpionerer trekkes fram fra glemselen nettopp nå, Vogt?
– Det er godt spørsmål. Et element av tilfeldighet er det nok. Men jeg tror man kan si at den norske polarhistorien fremdeles er ukomplett, og at vi nå har kommet til et punkt hvor det er mulig å gjøre noe med det.
Berserk i Nordvestpassasjen
Nasjonale helligdommer er også humoristmat. Gjengen bak Ut i vår hage tok for noen år siden tak i polarproblematikken. Børge Ousland skulle bli den første til å gå til sydpolen til fots, ifølge sketsjen der han velger ut ekspedisjonsdeltagere med hver sin spisskompetanse. Sverre Tyvold (Bård Tufte Johansen) er narkoman og kan takle den strenge kulden, fordi han hver vinter står 14-16 timer i døgnet utenfor Oslo S, iført mokasiner og joggebukse. Anita Velstrand spiser nesten ingen ting, fordi hun er anorektiker. Men, som Ousland sier, «hun drikker mye Tab X-tra, og det er litt drass». Autisten Rolf Yngve Sæter (Harald Eia) holder nitidig oversikt over forsyningssituasjonen. Og ifølge Ousland er det verken dårlige klær eller dårlig utstyr som knekker slike ekspedisjoner, bare dårlig humør. Derfor deltar også Geir Olav Frikstad. Han har Downs syndrom og er alltid blid. Den siste polfareren er den piperøykende trebarnsfaren Sigurd Jervold (Atle Antonsen). Hans oppgave er å holde motet oppe: «Nå er det ikke langt igjen, dere».
Med sine piratferder i Nordishavet om bord i seilbåten «Berserk» leker også Jarle Andhøy med norsk polarhistorie på tv-skjermene. For noen uker siden begynte en ny sesong på NRK. Denne gangen går turen nord for Canada. Kaptein Andhøy har gitt ut bok om ekspedisjonen, kalt Berserk gjennom Norvdvestpassasjen.
– Før var det skuter av tre og menn av stål. Nå er det bare plastbåter og treskaller. Vi vil erstatte velferdssamfunnets trygghet med det enkle og naturlige vikinglivet. Vi vil gripe nuet og leve i pakt med havet, sier han til Ny Tid.
Andhøy forteller at målet er å seile i polarheltenes kjølvann. For første gang siden Amundsen gjorde det for 101 år siden fører han en norsk seilbåt gjennom Nordvestpassasjen.
– Amundsen var en punker i motsetning til den tedrikkende engelske marinen som hadde forsøkt å finne snarveien til Asia i flere århundrer. Han skyldte kreditorene cash og stakk av. Og da han satte seil hadde han med hele den norske nasjonalfølelsen i lasta, sier han.
– Dere vil ha mer Norwegian Power, altså?
– De norske polarheltene vant sin storhet med enkle midler. Amundsen, en Mr. Nobody, satte Norge på verdenskartet foran nesa på stormaktene. Vi seiler altså i norske interesseområder, sier Andhøy, før han understreker hvor viktig et tydelig skille mellom oss og dem er.
I samme ånd har «Berserk» forsøkt å gjenerobre norsk land på Otto Sverdrup-øyene. Kapteinen ser med vantro på den norske regjeringens opptreden i den saken. Sverdrup ville annektere et område som var omtrent halvparten så stort som det norske fastlandet. På grunn av manglende oppfølging ble det aldri noe av.
– Nå er tiden kommet for at regjeringen retter opp denne historiske urettferdigheten, eller i det minste forteller det norske folk hvorfor den lar sjansen gå fra seg. Hadde vi vært en stormakt som Russland eller USA, ville spørsmålet vært hvor mange kanonbåter som ble sendt, sier han.
Dette ville også gitt Norge et godt forhandlingskort i det nye kappløpet om ressursene i nordområdene, mener Andhøy.
– Sverdrup tilbød seg å bli spion for Canada, fordi han var så forbanna på norske myndigheter. Nå må kortene på bordet, utbryter han.
– Hvordan reagerte Canada på deres brave framstøt?
– Vi ble arrestert og halve mannskapet ble deportert. Det var tydelig at canadiske myndigheter gjorde alt de kunne for å stoppe oss.
– Og har dere flere territorielle krav?
– Nei, ikke for tiden. Men alt kan skje.
Andhøy legger til at det var ytterligere et delmål for ferden. Det ryktes nemlig at Amundsen fikk en etterkommer i Gjøahavn.
– Og dere fant vedkommende?
– Jada. Dette er basert på muntlige kilder, men vi fant en inuitt med markante øyenbryn og stor nese, som var et hode høyere enn alle andre der oppe.
At det var barnebarnet til Amundsen er Andhøy helt sikker på.
Polarlitteraturens røtter
I tillegg til å se polarfortellingene og deres virkehistorie i et humoristisk lys er Berserk gjennom Nordvestpassasjen en polarreisebok som avslører ytterligere en trend i årets kaldeste bøker.
Som Witoszek påpeker har klimaproblematikken gitt polarområdene ny betydning.
– Nord er i ferd med å få en mytologisk status igjen, som symbol på en undergangsstemning, sier Witoszek
– Også dere vil bidra til klimaforskningen, skipper Andhøy?
– Helt klart! Otto Sverdrup-øyene er egentlig et sted det skal være umulig å nå med seilbåt. Sverdrup ble stoppet av isen og måtte reise videre med hundespann, mens vi kunne seile helt fram. Slik viser vi konsekvensene av klimaendringene, sier han.
Med færre smilehull gjør også Knut Espen Solbergs Smeltende Arktis og Jan Gunnar Winthers Klimagåten Antarktis det samme.
Jørgen Alnæs ga i vår ut boka I eventyret om norske reiseskildringer gjennom historien. Nå gir han Ny Tid et riss av polarreisebøkenes historie: Etter Amundsens siste ekspedisjon ble det helt dødt. Med ett unntak på 1930-tallet skjedde ingenting før i 1962, da Bjørn Staib gikk den samme løypa som Nansen over innlandsisen på Grønnland.
– Fra da av og i tre tiår dreide alt seg om å reise i deres kjølvann, forteller Alnæs.
Det var Erling Kagge og Børge Ousland som brøyt med fotspormetaforene da de satte ut på strabasiøse ekspedisjoner uten hjelp.
– Kagge og Ousland la selv begrensninger på turene og gjorde dem til sportslige bragder. Fra og med 1990 har det vært trenden. Men utviklingen gjorde ikke polfarerlitteraturen mer interessant. Bøkene ender med en blanding av å dyrke hundre år gamle helter og egne prestasjoner som ikke er så imponerende. De skildrer dessuten lange, ensomme skiturer, og det er i virkeligheten ikke så mye å skrive hjem om.
Witoszek kaller på sin side de uttallige reprisene på polfarerpionerenes ekspedisjoner et ritual som skal bekrefter den norske identiteten.
– Det oppstår også en villmarksromantikk i disse bøkene. Likevel er det ofte en nasjonal klangbunn her. Et slags «Yes, we can» på norsk, sier hun.
– Nå har jo selv Se og hør vært på Nordpolen, og for noen år siden kom det en bok som heter Alenemødre på ski over Grønland. Har det ikke vært et ganske akutt behov for nytenkning i denne sjangeren, Alnæs?
– Jo da. Den kan tendere mot det parodiske av og til. Ousland har gått til Nordpolen om vinteren, med hodelykt, og da nærmer man seg trolig karikaturen.
Alnæs mener imidlertid at Ousland kan ha kommet på sporet av noe mer enn Nansen i sin siste bok. Den skildrer riktignok en gjentakelse av polarheltenes strabaser sammen med Hjalmar Johansen (1867-1913) i 1895, men den har også elementer av klimaforskning i seg. I Winthers og Solbergs bøker er dette enda tydeligere. Sistnevnte var involvert i et prosjekt som het «I Roald Amundsens fotspor – 100 år etter» for noen år siden, men dokumenterer i sin siste bok inuittenes opplevelse av klimaforandringene. Boka veksler mellom å beskrive reisen og å presentere forskningsresultatene.
– At man kombinerer forskning og eventyr er ikke helt nytt. Monica Kristensens Mot 90 grader syd fra 1987 gjør noe av det samme. Når det er sagt så er dette en god bok, og et unntak i perioden den ble til i, sier Alnæs.
At flere nå følger etter kan gi en etterlengtet vitamininnsprøytning i sjangeren, tror reiselitteraturhistorikeren.
Han mener også at de likner mer på noen av de første polfarerfortellingene enn det Kagge og Ouslands bøker gjør.
– Men det gjenstår å se hvilken plass klimaforskningen får – om det er krydder eller om det er et blir bærende for historien, avslutter han.
Mens årets polarbiografer har trukket fram de ukjente heltene, har altså disse forfatterne spadd opp polarlitteraturens røtter. Når vintersporten inntar tv-ruta i mellom fem og sju timer hver lørdag og søndag, er det muligens et avbrekk fra de nasjonalt oppbyggelige skiskyttersendingene verdt.■

Knut Espen Solberg
Smeltende Arktis
Cappelen Damm (2008)
153 sider

Jan Gunnar Winther
Klimagåten Antarktis
Gyldendal (2008)
238 sider

Børge Ousland
I Nansens spor
Ousland design (2008)

Alf R. Jacobsen
Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger
Aschehoug (2008)
377 sider

Geir Hasle
Isens menn under fremmed flagg
Vega (2008)
174 sider

Diverse bidragsytere
Norge i Antarktis
Schibsted Forlag (2008)

Jarle Andhøy
Berserk gjennom Nordvestpassasjen
Flyt Forlag (2008)

Frode Skarstein
Adolf Hoel. Den glemte polarpioneren
Happy Jam Factory (2008)
288 sider

David Vogt
Vår glemte polarhelt. Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900
Aschehoug (2008)
288 sider

Anmeldt: Jonas Gahr Støre: Å gjøre en forskjell (Ny Tid)

En herre i lilla dress

Jonas Gahr Støre har skrevet bok. Igjen svever en intellektuell type rundt 7. juni-plassen.

Av Halvor Finess Tretvoll

I forhold til Jonas Gahr Støre framstår hopen av dagens norske politikere knapt som lese- og skrivekyndige. Utenriksministeren legger ikke skjul på det. Mannen har nemlig begått den bragd å gi ut en leseverdig og tankevekkende bok mens han sitter i posisjon. Selvfølgelig er det snakk om selviscenesettelse. Kikk på omslaget, og du tar poenget: Han har lilla dress, matchende mansjettknapper, et kunstnerisk dandert skjerf rundt halsen og et kjekt bakoverlent ganglag. Er det Institut d'études politiques de Paris som har satt seg i kroppen?
Dette kunne blitt stygt. For folkelig er utenriksministeren ikke. Det har imidlertid utenriksministre fra Arbeiderpartiet heller aldri vært – om mann ser bort fra Thorvald Stoltenberg, muligens.

At typer som Gahr Støre opptrer i intellektuelt svev rundt 7. juni-plassen er gammelt nytt. Vi har trolig bare glemt det i en stortingsperiode eller to. Gahr Støre nevner selv Knut Frydenlund og Lille land – hva nå? Boka ble riktignok skrevet etter at Frydenlund hadde gått av, men den har en del til felles med Å gjøre en forskjell. Det er ikke memoarer, men forsøk på å diagnostisere sin samtid og finne Norges plass i den. Frydenlund begynte for øvrig å skrive før han ble utenriksminister. Vi kan gå enda lenger tilbake: Arbeiderpartiets to første utenriksministre Edvard Bull og Halvdan Koht var begge anerkjente historikere da de ble utpekt i henholdsvis 1928 og 1935. Sammen tok de et oppgjør med forståelsen av norsk middelalderhistorie. Det var før første verdenskrig. Sistnevnte skrev også biografier om Henrik Ibsen og om Otto von Bismarck. Man bør faktisk inkludere Thorbjørn Jagland, selv om Gro Harlem Brundtland synes han var dum i 36,9-fadesen. Og så er det Halvard Lange, mannen som tok Norge inn i Nato, og som dessuten ble æresdoktor ved Birmingham University i 1955. Han skrev blant annet Problemer i det vestlige samarbeidet og Retningslinjer i norsk utenrikspolitikk.

I tilnærmingen er det likevel lite som minner om utenriksborgerskapets elitisme i denne boka. Slik sett er kanskje innflytelsen fra Harward, der Gahr Støre var «teaching fellow» en kort periode på 1980-tallet, sterkere enn den fra franskmenn med diverse nykker. Og en dose av de utvidede kontaktflatene mellom maktmenn og akademikere som kjennetegner amerikansk offentlighet har vi godt av i en politisk kultur der det å snobbe nedover framstår som en forutsetning for suksess. I det minste løfter det samtalen.
Utenriksministeren beskriver boka som sitt personlige innspill i departementets Refleks-prosjekt. Det er lite nytt, men mer enn akseptabel refleksjonsdybde. Som i Norske interesser. Utenrikspolitikk for en globalisert verden vil han balansere pragmatisme og idealer og redefinere begrepet om norske interesser.
I motsetning til denne andre refleksboka, som er ført rimelig rapportaktig i pennen av en redaksjon med tilknytning til prosjektet, er imidlertid Å gjøre en forskjell tilgjengelig i målet, fortellende i stilen. Den er en forlengelse av ønsket om å engasjere bredt i den utenrikspolitiske debatten, et både modig og overmodent tiltak som står i kontrast til for eksempel Langes skylapper i Nato-saken. Her kommer vi tett innpå en utenrikspolitisk hverdag. Vi får et – redigert – innblikk i måten det arbeides på.
For all del: Det er ingen som skal tvile på USA og Nato fortsatt er Norges tøffe storebrødre om det skulle komme til basketak i den sikkerhetspolitiske barnehagen. Det er heller ingen tvil om at Gahr Støre fortsatt er EU-venn, selv om han i motsetning til Jagland ikke bruker krefter på å skrive bok om det. Det som framstår som utenriksministerens viktigste budskap, at Nordområdene er av avgjørende betydning for Norge og for verden, strategisk og i klimapolitikken, må ikke kollapse i en debatt om ja eller nei til norsk EU-medlemsskap, slik utenrikspolitiske debatter har hatt en tendens til. Men i Midtøsten-spørsmålet er Gahr Støre overraskende Israel-kritisk og trekker veksler på hele det historiske bakteppet. Han er også en varm fortaler for et nærmere Nordisk samarbeid.

Gahr Støre vil se sammenhenger, mellom helse og sikkerhet, og mellom det meste annet. Og han vil finne balansen. Særlig når noe er vanskelig eller minner om et dilemma.
Det er her det blir noe uavklart over måten Gahr Støre bruker sine 350 sider på.
I seg selv er intervjuet med den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk bokas høydepunkt. Samtidig er det ingen intervjubok Gahr Støre har skrevet. Mer avgjørende er det at det er såpass få nye politiske signaler i boka. Om noen måneder kommer Stortingsmeldingen som refleksprosjektet skal munne ut i. Da må Gahr Støre ikke bare være forfatter. Men også politiker.

Jonas Gahr Støre
Å gjøre en forskjell
Refleksjoner fra en norsk utenriksminister
Cappelen Damm (2008)
342 sider

Kronikk om Sigurd Evensmo (Aftenposten)

Å hate elva Missouri

Forfatteren, journalisten og radikaleren Sigurd Evensmo, som døde for nøyaktig 30 år siden, kan inspirere venstresiden til å få et mer avslappet forhold til USA.

Av:
Stian Bromark, journalist og forfatter
stian.bromark@hotmail.com
Halvor F. Tretvoll, journalist og forfatter
halvor.tretvoll@gmail.com

Skal man dømme etter drømmene i Europas valgkampdekning, vil alt bli fryd og gammen bare en demokrat kommer til makten etter åtte år med Bush-vanstyre. Men det er å lure seg selv.
Vårt ambivalente forhold til USA stikker dypere, og er uavhengig av sittende presidenter. Venstresideveteran Johan Galtungs siste bok er et oppgjør med ”NUL” (den norske utenriksledelsen). Forfatteren vil se Norge utenfra, men ender kanskje likevel med å se USA fra et velprøvd norsk perspektiv.
Han mener Norge er americafilia cronica, og nærer selv et kronisk hat til det amerikanske imperiet. Men ikke til USA, understreker han. Og så gir han sitt bud på den norske lesningen av fadervår: ”Fader vår, du som bor i Washington. Helliget vorde dine bomber, skje din globalisering. Komme ditt imperium som i Amerika så også på jorden. Gi oss i dag vår daglige nød. Og vi forlater deg din skyld, selv om du aldri vil forlate dine skyldrene. For verden er din med din allmakt. Til din ære. Til historiens ende.”
I NRK-journalist Joar Hoel Larsen siste bok ”Dead og alive”, blandes myter og realiteter, politikk og populærkultur. Hoel Larsen tar avstand fra det europeiske hat/kjærlighetsforholdet til USA, men slynger samtidig lassoen rundt følgende idé: Amerikas selvbilde som guds forlengede arm er nybyggermentalitet og en nasjonalhistorisk nødvendighet. ”Spranget […] er ikke så langt fra president Andrew Jacksons kamp mot de 'fem siviliserte stammer' i 1832, til vår tids militære tokter rundt Eufrat og Tigris, et av sivilisasjonens arnesteder. Intet er nytt under solen,” skriver han.
Dette er forutsigbar sjargong og logikk på venstresiden. Veien ut finnes kanskje i fortiden: Sigurd Evensmo (1912-1978), forfatteren av etterkrigssuksessen ”Englandsfarere” (1945) og avisa Orienterings første redaktør, var forkjemper for Det tredje standpunkt mellom Øst og Vest og betraktes i dag som en av venstresidens helter. Overraskende for noen kanskje, var hans USA-syn mer nyansert enn det mange av hans åndelige barn og barnebarn gir uttrykk for i dag.
Høsten 1951 drar den kjente NATO-kritikeren på en lengre USA-tur sponset av det amerikanske utenriksdepartementet, for ”å lære amerikansk samfunnsliv og ’the American way of life’ å kjenne på nært hold”. Han forstår kjapt å skille klinten fra hveten. Det skjer i et middagsselskap i Chicago. I begynnelsen er gjestene reserverte, og samtalene går trått. Til slutt tar Evensmo affære og forteller litt om seg selv, siden han tross alt er hedersgjest. Han snakker om Norge, om sosialismen og om bruddet med Arbeiderpartiet. Da bryter isen, og spørsmålene hagler.
Senere får han en forklaring fra verten. Middagsgjestene var universitetsfolk med liberal legning og fryktet at Evensmo, siden han var på en kostbar sponset tur fra selveste State Departement, var en alliert av de amerikanske myndighetene og dermed en mccartyist. De blir gode venner. Amerikanere er ikke farlig. USAs antikommunistiske politikk har mange svakheter og rammer ikke minst, ja kanskje først og fremst, amerikanerne selv.
Reisen går fra Atlanterhavet til Stillehavet. Han besøker byer som San Francisco og Los Angeles og rekker til og med en reise gjennom sørstatene til New Orleans. Tre, fire dager i hver by. 17 stater, 20 byer. ”Jeg møtte en ubegrenset valgfrihet og velvilje overfor grådige ønsker[…]Fra første øyeblikk kom jeg på bølgelengde med noen av dem som skulle assistere meg, og de var gjerne intellektuelle […] Men de sterkeste føderal-nasjonalister jeg møtte, var norsk-amerikanere, og selskapelig samvær med dem kunne røyne på som ingen andre.”
Sigurd Evensmo får den samme følelsen som andre progressive intellektuelle gjennom tidende har fått i møte med USA: Det er veldig dette landet. Så fullt av energi, så ungdommelig, så kontrastfullt, i motsetning til det sedate Europa. I New York får han til og med oppleve direktesendt tv for første gang.
Evensmo blir forvirret. Som han svarer en amerikansk journalist som spør om Evensmos inntrykk av landet etter noen måneder på veien: ”Jeg kunne ha fortalt deg mine inntrykk etter de første tre ukene. Men nå, etter tre måneder, er jeg helt forvirret. Jeg må vente med å felle noen dommer inntil jeg har rukket å tenke meg om”.
Programmet er mer enn fullt. Han får knapt tid til å svelge inntrykkene. Han er der som ”student”, men vel så mye som journalist. Han intervjuer arbeidere og fagforeningsledere, som han mener representerer ”det andre Amerika”, og han setter seg inn i ”neger-problematikken” i både sør og nord.
Vel hjemme igjen, noen dager før juleaften, blir han intervjuet av Arbeiderbladet om sine opplevelser. Da sier han at hans inntrykk ikke har forandret seg stort, men at det er viktig å få dem bekreftet.
Samtidig understreker han at ”Amerika rommer alt, fra det beste til det dårligste”, og det er ingen liten oppdagelse for en USA-kritisk nordmann på 1950-tallet.
Sigurd Evensmo registrerer selv på reisen at det er noe som kan kalles et europeisk ”Amerika-hat”, et hat som får besøkende ensidig til å fokusere på de negative trekkene og glemme de positive. Dette hatet er uavhengig av sittende presidenter. Allerede i første årgang av Orientering, 11. september 1953, skriver han en leder som behandler temaet, fordi avisa har blitt beskyldt for å være et arnested for skribenter som er ”Amerikafiendtlige”. Å være mot Amerika, er som å være mot floden Missouri, mener han:
”Hele tiden kunne vi ha svart at bare svermere hater eller elsker et land eller et folk og at vi ikke er slike svermere. Den som ’hater’ USA, kunne like gjerne bekjenne et innbidt hat til floden Missouri, og den som like enkelt presenterer seg som ’venn av USA’, kunne like gjerne erklære sin uforbeholdne kjærlighet til Rocky Mountains. Og det bør politikerne heller overlate til poetene”.
Dette er kjernen av problemet. Norge er et land som fortsatt består av USA-hatere og venner av USA, gjerne fordelt til venstre og til høyre i det politiske landskapet. Landet er mektig, ja, men de formene dekningen av valgkampen inntar, minner mest av alt om sykelig besettelse. Etter åtte år med Bush er forventningene til Obama enorme, ikke minst på venstresiden. De vil bli skuffet, som de alltid har blitt det før, og forsterket i troen på at det er hensiktsmessig å være motstander av elva Missouri.

Anmeldt: Sirri Gedde-Dahl, Anne Hagstad og Alf Endre Magnussen: Korrupsjon i Norge (Ny Tid)

Korrupsjon i bokform
Graveteamet bak Aftenpostens avsløringer trekker korrupsjonslitteraturen i journalistisk retning
Av Halvor Finess Tretvoll
Som Ny Tid skrev for noen uker siden dumper Norge på den siste korrupsjonsrangeringen til Transparency International. Vi har havnet på 14. plass, mens vi tidligere lå på topp ti. Organisasjonens norske generalsekretær Jan Borgen mener det skyldes at myndighetene ikke tar problemet på alvor.
Nå kommer den fjerde boka om korrupsjon i Norge på to år. Det kan altså se ut som om forlagene er i ferd med å overgå de politisk ansvarlige på dette området. I det minste bekrefter bokfolket en tendens til at korrupsjon blir viet stadig større oppmerksomhet i samfunnet: Fra 1990 til 2004 ble 52 personer dømt for korrupsjon, de neste tre årene ble 49 personer og selskaper straffet og alene i år er 22 domfelt, mens ytterligere 20-24 personer og selskaper står tiltalt. Flere av sakene vil komme for retten i høst.
Tapt uskyld
Så merkelig er den boklige oppmerksomheten rundt dette egentlig ikke. Korrupsjonssaker, med skandalepotensial, store penger, varslernes kvaler og maktspillet i kulissene burde smidig kunne tilpasses den salgsvennlige dokumentarlitteraturens krav.
Likevel er det sjelden at korrupsjonsavsløringer kommer i bokform. Både På BA-HR bakke av Kari Breirem fra 2007 og Per-Yngve Monsens Muldvarp i Siemens fra i våres forteller varslerens selvopplevde og vanskelige versjon. Også Eva Joly bruker seg selv i sine memoarliknende bøker, fjorårets inkludert.
I disse dager gir også Kagge ut en korrupsjonsbok, skrevet av tre utrettelige skupprisvinnere fra Aftenposten. I forhold til Breirem, Monsen og Joly trekkes korrupsjonslitteraturen dermed i en mer journalistisk retning.
Forfatternes gjennomgang av saker de selv og andre har brakt fram i lyset viser med all tydelighet at Norge, om vi noensinne trodde vi hadde den, nå har mistet uskylden i korrupsjonssammenheng. Det mest slående enkeltkapittelet er en nokså tørr oversikt på 14 sider over nærmere 40 korrupsjonssaker, som er satt sammen etter søk i offentlig tilgjengelige kilder. Men heller ikke Korrupsjon i Norge bringer nye opplysninger i særlig grad.
Boka nøyer seg med å skildre de siste årenes korrupsjonssaker ved Ullevål, Undervisningsbygg, Røde Kors, Bærum kommune – og så videre – på en måte som viser korrupsjonens gru ved blant annet å påpeke fellestrekk og faresignaler, fristelser og forutsetninger for frynsete foretningsetikk.
Den klart mest spektakulære enkeltsaken er utvilsomt korrupsjonsskandalen på Nedre Romerike, der vannverkssjef og småkonge Ivar T. Henriksen i realiteten «innførte en privat skatt for innbyggerne på Romerike for å finansiere sitt eget private jakteventyr i Sør-Afrika».
Det var forfatterne som i sin tid avslørte Henriksen og hans kumpaner. Nå gir de en samlet framstilling av historien, samtidig som de finner fellestrekk med andre saker, særlig Ullevål-saken: Mangelfulle anbudsrunder i det offentlige, hastetildeling av oppdrag, sviktende kontrollrutiner, overfakturering, et mangelfullt varslervern, med mer.
Denne vekslingen mellom analyse og narrativt driv fortsetter gjennom hele boka. Med utgangspunkt i skildringen av bestikkelser i en sak mot Screen Communication og smøreturer i legemiddelindustrien kommer også gråsonene til syne, og mot slutten drøftes medienes rolle i avsløringene.
«Ingen kommentar»
Flere ganger vender forfatterne tilbake til sentrale personligheter i korrupsjonssakene, for eksempel nevnte Henriksen. Men det kommer lite ut av disse gjensynene. Det er også her man i størst grad blir oppmerksom på at framstillingen ikke alltid hever seg over det man vanligvis finner i forfatternes vante publikasjonsform.
Likevel tyder denne boka på at det er mulig å behandle korrupsjon i dokumentarprosa som noe annet en personlige – og rett nok dramatiske – fortellinger.
I forlengelsen av dette kunne man for eksempel håpe på en bok om StatoilHydros korrupsjonssaker i en situasjon der norsk oljeindustri er i en omfattende internasjonaliseringsprosess. I denne boka gir samtalen med konsernsjef Helge Lund lite nytt, utover en understrekning av at selskapet er seg bevisst utfordringene og tar korrupsjonstrusselen alvorlig. Tre ganger på en side svarer han imidlertid med variasjoner over «ingen kommentar».■

Aktuell bok
Siri Gedde-Dahl, Anne Hafstad og Alf Endre Magnussen
Korrupsjon i Norge
Kagge forlag (2008)
288 sider

Anmeldt: Geert Mak: Europa. En reise gjennom det 20. århundret (Ny Tid)

Jakten på Europas sjel
Geert Mak graver i det 20. århundre og finner menneskene i skyttergravene og folkene bak ideologiene. Han behandler traumene verdensdelen ikke kan gi slipp på.
Av Halvor Finess Tretvoll
Den nederlandske forfatteren og journalisten Geert Mak reiste Europa rundt i 1999, for å gjøre opp status ved slutten av et århundre, og for å «lære hva det rommer, dette tåkete begrepet ’Europa’». På mandag kommer han til Norge med oversettelsen av det nesten 800 sider lange mesterverket bestrebelsene endte i.
Mak var utsendt av NRC Handelsblatt, som hver dag gjennom hele året publiserte et av hans reisebrev på forsiden. Det er disse tekstene som har vært utgangspunktet for Europa. En reise gjennom det 20. århundret, men de er supplert med annet, sydd sammen på nytt og overskrider derfor det opprinnelige konseptet.
Istedenfor en nederlandsk næringslivsavis sin fikse millenniumsidé, er dette en av de dypeste, menneskeligste og mest utfordrende refleksjonene over Europas turbulente århundre som noensinne er skrevet – en tragedie, denne gangen formidlet i 66 kapitler, som vi ikke har anledning til å glemme, verken fem, ti eller femti år etter århundreskiftet.
Overveldende nærhet
I løpet av turen er Mak innom de fleste europeiske storbyene, noen av dem – som Berlin, Wien, London, Paris og Moskva – endog flere ganger. Han er også i Guernica, Dunkerque, Verdun, Stalingrad og Auschwitz, steder som har fått sitt navn skrevet i blod, noe som er et hovedpoeng. Dermed er dette en reiseskildring i både rom og tid. Kanskje mest det siste.
Like fullt består prøven i å overvinne en distanse. Om det er geografi eller år som skiller leseren fra emnet, spiller liten rolle. Det er evnen til å formidle på tvers av avstand Europa bør måles etter. Og det makter Mak til fulle.
Hans epos vokser nemlig ut av de mange scenene, minibiografiene, dagbokutdragene, samtalene og øyenvitneskildringene som er denne bokas byggesteiner. Den europeiske fortellingen formidles fra grunnplanet, fra perspektivet til Irfan Orga – en gutt som opplevde utbruddet av første verdenskrig i Istanbul – og fra mange andres: den pensjonerte forleggeren Wolf Jobst Siedlers, skyttergravenes, journalisten Joseph Roths (vi aner et forbilde), Odessas. Og så videre.
Det skaper en til tider overveldende nærhet. Enkelte steder inntar selv fortellerstemmen et slikt førstepersonsståsted. «Jeg» betegner i passasjer på opp til fem sider – de er avmerket med noen unnselige anførselstegn – en embetsmannssønn som er med på innmarsjen i Polen, farge- og smaksstoffabrikanten som er barnebarnet til keiser Wilhelm II, den uheldige som ble nødt til å fortelle Hitler sannheten om Stalingrad, den italienske antifascisten og fagforeningspioneren Vittorio Foa, en av de nederlandske forhandlerne før dannelsen av Kull- og stålunionen eller en forsker ved universitetet i Bucuresti på 1980-tallet.
Hukommelsens politikk
Noe av det mest slående ved denne fragmentariske og omflakkende materien er de lange linjene som langsomt avtegner seg, og at de ofte krysser det som etter hvert har blitt vante og litt for enkle forestillinger om Europas sjel og kvaler. De bryter skolebøkenes og storavisenes hermetiske framstillingsformer og erstatter dem med glitrende eksempler på kritisk og utfordrende historieskriving.
Det er neppe riktig at dadaismen betydde nesten like mye for kunsten som Lenin betydde for politikken i det 20. århundre. Men med unntak av denne ene, grovt feildimensjonerte sammenlikningen, presenterer Mak forfriskende innsikter. Han befinner seg ikke i forskningsfronten, men det var heller aldri målet. Dette er et journalistisk verk, der forfatteren utkjemper et slag i kampen for en mer nyansert og mindre politisert historieforståelse.
Ved siden av Maks brudd med det etnosentriske vesteuropeiske blikket, ikke minst i forbindelse med den andre verdenskrigen, og hans vektlegging av begivenhetene i Sentral- og Øst-Europa, kan man lage en liste med eksempler:
Wien var på begynnelsen av 1900-tallet grobunn for de destruktive ideologiene som skulle prege verdensdelen i mange tiår. Georg von Schönerer nektet allerede på slutten av 1800-tallet jøder adgang til sine møter, hilste med «Heil» og dyrket en Führer.
Lenins seierskronede reise gjennom Sverige og Finland til St. Petersburg i 1917 skjedde med tyskernes hjelp. De ville skape kaos i fiendeleiren, og det var også derfor de betalte størsteparten av Lenins revolusjon.
Det fortsetter: Felttoget i Italia var minst like dramatisk som landgangen i Normandie, men har fått langt mindre oppmerksomhet. Frankrikes feighet, kollaborasjon og Vichy, ble skjult bak de Gaulles fortelling om heltemot og résistance. Og flere russiske offiserer, med obersts rang eller høyere, døde for Stalins hånd, enn for Hitlers.
Det er med andre ord få lesere som ikke vil oppdage blindflekker i sin historieforståelse stilt overfor Europa. Forfatteren samler også trådene med ujevne mellomrom, og da blir det kan hende enda tydeligere.
Frykten for et nytt München har vært nevnt i debatten etter Russlands krig mot Georgia. Men på 1930-tallet var det et nytt Sarajevo alle fryktet. Skuddene som drepte tronarvingen den 28. juni 1914 satte i gang et skred av hendelser som nærmest noe motvillig drev verdensdelen ut i en altomfattende krig. For Geert Mak er begge disse byene av betydning. De representerer hvert sitt onde, og rundt dem kretser fortsatt debattene om krig og fred.
Mangfoldets Europa
Det er Maks kombinasjon av liberal omgang med perspektivvekslinger og hans varsomt styrende hånd i mangfoldet av enkelthendelser som skaper disse effektene. Da oppstår det som må være bokas viktigste innsikt: Europa er erindringspolitikkens verdensdel. Over alt strever folket med sin forhistorie: Av og til er målet å glemme, av og til har det vært å opphøye en partisk versjon til den ene og allmenngyldige Sannheten. Og den har i sin tur kunnet veksle med regimeskiftene i området.
Slik blir minnesmerkene over massakrene og slagene, heltene og skurkene i det blodigste århundret stoppunkter på Gert Maks rute. I Kiev står det et estetisk makkverk av et monument over de mange hundre tusen som ble drept der av nazistene. I De falnes dal ved Madrid ligger Franco, fremdeles med friske blomster på graven.
Mak er innom så godt som alle de dramatiske hendelsene i Europa på 1900-tallet – unntaket måtte være de to Balkan-krigene i 1912 og 1913, som han knapt nevner – og leter etter sporene som er lagt igjen, sparker i jorda så knoklene kommer fram på nytt og tar dramaet som ligger skjult i den kollektive hukommelsen på alvor.
Hele tiden strekker han seg etter svar på to spørsmål: Hvordan forholder vi oss til fortiden? Og hva har dette Europa som hanglet seg gjennom 1900-tallet å by framtiden?
På mange måter er de to sider av samme sak, om vi skal tro denne boka. Gert Mak skriver: «Man kan undre på hvorvidt hele diskusjonen om ’europeisk identitet’ har noe for seg, eller om den ikke strider mot hele historien til ’begrepet Europa’. For hvis det er noe som kjennetegner den europeiske sivilisasjonen, så er det mangfoldet.»
I omtalen av en glitrende, men også nokså dyster bok, skal dette lyspunktet bli siste ord.■

Geert Mak
Europa
en reise gjennom det 20. århundret
Cappelen Damm (2008)
778 sider