Bokessay: Presidenter og populærkultur (Ny Tid)

Duellen i Det ville vesten
Kampen om å bli USAs neste president er også en kamp om historieforståelsen.
Av Halvor Finess Tretvoll
Fredag 26. september møtes John McCain og Barack Obama til duell i solnedgangen over Mississippi.
Det er kanskje lite som minner om Det ville vesten når presidentkandidatene skal diskutere utenriks- og sikkerhetspolitikk i den første av i alt tre debatter under årets valgkamp. Men selv om seksløpere og Stetson-hatter for lengst har blitt byttet ut med pene dresser og oral ammunisjon når mektige menn gjør opp seg imellom, øker forståelsen av hva som står på spill med historieleksjonene i to nye bøker.
Tidligere NRK-korrespondent i USA og Latin-Amerika Joar Hoel Larsen har skrevet Dead or Alive. Cowboyer i amerikansk historie fra Davy Crocket til George W. Bush, mens historiker Hans Olav Lahlum gir ut Presidentene. Fra George Washington til George W. Bush.
En global sheriff?
Forfatterne ender i nærheten av hverandre, slik titlene antyder. Men veiene dit er markant forskjellige. Begge bøkene bruker enkeltpersoner som utgangspunkt for å forstå de lange linjene som har ført fram til den polariserte politiske situasjonen i dagens USA. Likevel representerer presidentene og kuguttene to ulike versjoner av historien.
Da Thomas Jefferson gjennomførte «The Louisianna-purchase» i 1803 og dermed doblet USAs areal, og da James K. Polk gjentok bedriften og doblet landets utstrekning på nytt ved hjelp av en avklaring av nordgrensen og en krig mot Mexico i 1846-48, oppsto et enormt område som skulle siviliseres av den hvite mann. I samtiden ble denne ideologien kalt «Manifest destiny», og den rettferdiggjorde nybyggernes gudegitte rett til å fordrive indianerne. Slik sett ble de hardbarkede cowboyene sivilisasjonens fortropp, og ifølge Hoel Larsen er USAs selvgestaltede globale sheriffrolle en forlengelse av denne tradisjonen.
Theodor Roosevelt satt riktignok på hesteryggen i noen år, og var kvegeier og sheriffassistent på 1880-tallet. Han dannet også et frivillig regiment av venner fra Vesten, kalt «The Rough Riders», som kjempet på Cuba under den spansk-amerikanske krigen i 1898. Men i Lahlums variant er de spredte «indianerkrigene» i denne fasen av USAs historie i høyden et interessant sidesport til hendelsene i Washington og i den langvarige konflikten mellom nord- og sørstatene, som kulminerte i en blodig borgerkrig fra 1861-65.
Symboler i saloonen
Lahlum har laget miniportretter av samtlige amerikanske presidenter så langt, og supplerer det med noen historiske betraktninger. De handler om å vurdere presidentenes relative innsats, kommentere om hver enkelt er over- eller undervurdert, og om å følge spenningene mellom isolasjonisme og internasjonalisme eller idealisme og realisme, samt utviklingen av det amerikanske demokratiet og USAs forhold til omverdenen.
I en solid utgivelse som nøyer seg med å justere bildet av et par presidenter, og som også inkluderer noen sider om de to kandidatene som kjemper om å bli den 44. i rekken, danner det seg etter hvert noen analytiske anslag knyttet til hvilke egenskaper som kreves for å bli president, og for å forbli en vellykket sådan. Man får også et inntrykk av de samfunnsmessige spenningene mellom plantasjeeiere og industriherrer, samt utviklingen av det amerikanske partisystemet. Men i det store og hele er dette tradisjonell og trygg historieskriving.
For Lahlum er perioden mellom Abraham Lincoln, presidenten som vant borgerkrigen, og Woodrow Wilson, presidenten som brakte USA inn i Den første verdenskrigen, forholdsvis uinteressant, en fortelling befolket av middelmådigheter som Chester Arthur, Benjamin Harrison og William McKinley og noen langt større skikkelser som Ulysses S. Grant og nevnte Theodore Roosevelt.
Hoel Larsen ser det annerledes. For ham er disse tiårene på slutten av 1800-tallet cowboyens gullalder, der rett og galt sauses sammen på saloonene, mens folk som Jesse James, Billy the Kid og Wyatt Earp raner banker og tog eller forsøker å stoppe de som gjør det. Han viser hvordan nybyggermentaliteten og grenselandets sosiale struktur har påvirket utviklingen av den amerikanske nasjonalstaten, og påpeker også den slagkraften westernmytologien siden skulle få i amerikansk politikk.
Dermed kommer også en forskjell i historiefilosofi merkbart til uttrykk. For Hoel Larsen er slaget ved Alamo i krigen mot Mexico, general Custers nederlag ved Little Big Horn og bombingen av skipet Maine i krigen mot Spania av stor symbolpolitisk betydning. Det samme gjelder Dime novels om westernheltenes liv og legendariske dødsøyeblikk, samt John Wayne, westernskuespiller og konservativ posterboy med white supremacy-sympatier.
Theodor Roosevelt stilte til borgermestervalget i New York i 1886 under banneret «The cowboy from the Dakotas», men det er først senere at de politiske cowboylegendene har vist seg å få stor slagkraft. På 1950-tallet gjorde John Wayne westernfilmen til en frontlinje i Den kalde krigen, mens Dwight Eisenhower klappet i hendene. Lyndon B. Johnson gikk ofte i støvler og Stetson, mens Ronald Reagan brakte Hollywoods cowboyklisjé til Det hvite hus. Det er disse tradisjonene den sittende presidenten George W. Bush forsøker å leve opp til, og som han eksplisitt henviste til på en pressekonferanse noen dager etter terrorangrepene i september 2001, da han snakket om at Osama bin Laden var «Wanted, dead or alive».
Lincoln vs. Roosevelt
Det er flere eksempler på at historien også spiller en rolle i den pågående kampen om hvem som skal etterfølge Bush. Lahlum minner for eksempel om at Obama lanserte sitt kandidatur på historisk grunn i Springfield, Illinois. Nærmere 150 år tidligere hadde Abraham Lincoln holdt sin berømte tale om USA som et «splittet hjem» på samme sted. Obama gjentok sitt mantra om å forene nasjonen, og knyttet samtidig an til borgerkrigsheltens budskap, noe som virker særlig sterkt ettersom Obama ser ut til å bli den som endelig overskrider USAs rasismetraume. McCain er på sin side ofte omtalt som en «maverick», altså en uavhengig politiker med mot, integritet og egne meninger. Ifølge Hoel Larsen stammer ordet opprinnelig fra 1850-tallet, da advokaten Samuel A. Maverick solgte en bøling kveg videre til en nabo. Maverick hadde vært slepphent med flokken sin og sløv med merkingen. Naboen var derimot såpass ærgjerrig i sitt forsøk på å samle inn Maverick-kveget at han skapte et nytt begrep: en «maverick», altså et flokkmedlem på avveie.
Om det er Abraham Lincoln-fan Obama eller Theodor Roosevelt-tilhenger McCain som lefler mest overbevisende med fortiden i 2008, får vi neppe vite før 4. november. Men at historien lever i amerikansk politikk, virker åpenbart.
Så langt har Obama et knepent forsprang på meningsmålingene. Men idet den første duellen forberedes i småbyen Oxford, Mississippi, er ingenting avgjort.
Mens senatoren som kan bli den første afroamerikanske presidenten har gudbenådede talegaver og jevnlig imponerer når han snakker alene til et stort publikum, stilles det større spørsmål ved hans evner som debattant. Om McCain, på den andre siden, har det blitt sagt at det å diskutere med ham er som å danse med en kaktus.■

Hans Olav Lahlum
Presidentene
Fra George Washington til George W. Bush
Cappelen Damm (2008)
813 sider

Joar Hoel Larsen
Dead or Alive
Cowboyer i amerikansk historie fra Davy Crocket til George W. Bush
Font forlag (2008)
415 sider

Bokessay: Østfronten og krigshistorien (Ny Tid)

Nytt fra Østfronten
En neglisjert del av krigshistorien kan endre vår forståelse av nazismens ondskap. Tre nye bøker viser bødlenes perspektiv.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Waffen-SS] Forlagene drysser hver år et snes oppbyggelige bøker utover landet. De vedlikeholder et bestemt bilde av krigshistorien og den staute norske rollen i den.
I tillegg til disse sedvanlige utgivelsene, som skaper det man kunne kalle en krigsmytologi, dukker det i høst opp tre bøker som underbygger en tendens i de siste årenes krigslitteratur til å se nye sider ved sivilisasjonssammenbruddet.
Den trenger ikke stå i motsetning til Max Manus’ Mitt liv, som kommer i nyutgivelse i forbindelse med en film om motstandshelten, eller Olav Njølstads biografi om hjemmefrontsjef Jens Christian Hauge, men gir et nytt inntak til forståelsen av den organiserte massenedslaktingens grunnlag – nemlig bødlenes perspektiv.
Som Lev Tostoj skrev i Krig og fred: «For oss etterkommere som nå ser på hendelsene med uhildet, sunn dømmekraft, uten de skylapper som den historiske forskningen fremskaffer, er det en umåtelig mengde årsaker som trer frem.» Bjørn Westlie åpner sin nye bok om faren og frontkjemperen Petter Westlie med dette sitatet.
Neste uke kommer også Glemt soldat av motstandsmannen Sigurd Senje, der Wolfgang Windingstad, en annen SS-veteran fra Østfronten, forteller sin historie. Og Jonathan Littells De velvillige, en roman som ble gitt ut for et par uker siden, dykker ned i avgrunnen gjennom å beskrive SS-offiseren Max Aues kompliserte og forkrøplede sinn.
Den store planen i øst
Disse fortellingene er vel så viktige som D-dagen og Vemork-aksjonen.
Østfronten, der hovedpersonene i alle de tre bøkene kjempet, er neglisjert i vårt kollektive minne om krigen. Men det var her tyskerne hadde nærmere 90 prosent av sine tap. Det var her Hitler erklærte «total krig». Og det var her han skulle realisere sin Generalplan Ost – et omfattende kolonialiseringsprosjekt som innebar Lebensraum for tyskerne og slaveri eller død for de andre. Ifølge Westlie ville germanere «befolke de erobrede landområdene, bygge nye byer og etablere storgods og bondegårder». Det hele forutsatte en «befolkningspolitikk» like systematisk som den var grusom. Som Littell forteller, ville man, ved siden av å drepe jødene, etablere reservater for russerne på den andre siden av Ural. Disse skulle bevoktes av en linje garnisonsbyer i fjellene, og en lavintensitetskonflikt skulle holdes gående slik at det tyske Volk ikke henfalt til «seierherrenes bløtaktighet».
Anthony Beavors Stalingrad har trolig bidratt til at lokket er løftet av denne putrende «kesselen» i vår historieforståelse. Og nå, mer enn 60 år etter fredsslutningen, har Windingstad stått fram med fullt navn. Glemt soldat kom opprinnelig ut i 1983, men da var hovedpersonen anonym.
Skutt på kloss hold
Den 3. juli 1941, i småbyen Zborov i Vest-Ukraina, ble 600 jøder skutt av soldater fra Waffen-SS. Det var en liten del av Generalplanen. Bak hele den 180 mil lange fronten forekom lignende massakre.
For soldatene var den helhetlige planen langt vekk, selv om de var blitt lovet jord i Ukraina når krigen var over. Ifølge Westlie kunne faren ikke ha visst om den «gigantiske mordplanen». For Aue var dette utarbeidet «i de lufttynne sfærene høyt over [hans] egen».
Etter bøkene å dømme rettferdiggjorde de snarere handlingene sine med trusselen fra «bolsjevikjødene», et oppdiktet fiendebilde som ble forsterket av partisanenes sabotasjeaksjoner. I Kiev ble 34 000 jøder drept den 29. og 30. september 1941, etter flere bombeangrep i byen. Aue beordres til å gi nådeskuddet til de som eksekusjonspelotongen ikke traff skikkelig, og Littell skildrer hans erfaring slik: «For å nå frem til noen av de sårede måtte jeg tråkke på likene, det var forferdelig glatt, de hvite, bløte kroppsdelene sviktet under støvlene mine, knokler knakk overrumplende så jeg vaklet, jeg sank til anklene i søle og blod.»
Også Holocaust framstår i et noe annet skjær dersom man som Westlie, Senje og Littell tar utgangspunkt i hendelsene på Østfronten. Anslagsvis 1,5 millioner jøder ble drept i Ukraina i løpet av krigen. Så mange som 80 prosent av dem ble skutt, og altså aldri sendt til noen konsentrasjonsleir.
De avstandsskapende foranstaltningene som skulle «lette byrden» for drapsmennene i leirene var altså ikke tilstede. Jødene, som ble samlet sammen, og deretter marsjert til retterstedet, fikk en kule i nakken, eller de ble tvunget til å legge seg på de allerede døde i massegravene, slik at den såkalte «sardinpakkingen» ble mer effektiv. Det var dette Aue var med på i Kiev.
Slik sett har i alle fall en del av nazistenes systematiserte massedrap flere fellestrekke med hendelsene i Rwanda enn det de fleste diskusjonene om folkemord har tatt hensyn til. I Odessa drepte SS 39 000 jøder på denne måten den 22. oktober 1941. Det er mange, mange slike eksempler.
Nærheten til ofrene kan kanskje være med på å forklare hvorfor Petter Westlie har fortrengt uhyrlighetene, om han var med på dem. Selv sier han: «Jeg er helt oppriktig når jeg sier deg at vi ikke direkte stilte opp jøder for å skyte dem. Heller ikke hengte vi dem i reip, som jeg har sett bilder av. Dette var vi ikke med på. Det må ha vært Wehrmacht som gjorde det».
Bjørn Westlie viser imidlertid hvordan en rekke indisier tilsier at farens SS-regiment den 3. juli 1941 stod bare noen få kilometer fra Zbornov. Og i Lviv var han ganske sikkert den 2. juli, da drapene startet der.
Nordmenn som krigsforbrytere?
I alt var det tre millioner soldater delaktige i angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941. 20 000 av dem befant seg i SS Division Wiking, og av disse var 294 norske, ifølge Westlie. Det er ikke lett å forklare hvorfor faren Petter, en gutt fra ammunisjonsbyen Raufoss, ble en av dem. Etter eget utsagn meldte han seg til tysk tjeneste for å kjempe mot kommunismen, men forfatteren hevder med rette at det er «et sammensatt spørsmål uten noe klart svar». Kanskje spilte den sosiale degraderingen familien hadde vært igjennom en viss rolle. Den førte trolig til bitterhet og et sterkt markeringsbehov for den innesluttede Petter.
Aue forklarer derimot sin deltakelse med et ønske om en grotesk fullkommenhet: «Jeg hadde alltid villet at min tenkning skulle være radikal; nå hadde Staten og Nasjonen også valgt det radikale og det absolutte; hvordan kunne jeg i det øyeblikk vende ryggen til og si nei, og heller velge de borgerlige lovers velbehag, den middelmådige tryggheten i samfunnspakten,» spør han.
Westlies og Littels bøker har likevel det til felles at de viser hovedpersonenes selvransakelse i forhold til drapene på jødene. Fars krig baserer seg på notater og lydbåndopptak som faren ga til sønnen sin i et forsøk på å reetablere kontakt etter flere års taus konflikt. Han viser der stor grad av dårlig samvittighet.
Littells Aue er en morder som hele tiden gjør seg moralske betraktninger. Han mener den som ser på med samtykke er moralsk på likefot med den som trykker på avtrekkeren, men det hele skal skje på en ordnet, flittig og renslig måte, styrt av instrukser og sirlig rapportert i ettertid. Han forstår seg selv som en pliktoppfyllende mann: «Jeg tror det er meg tillatt å slå fast som et etablert faktum i moderne historie at alle, eller nesten, under et sett av gitte omstendigheter, gjør det han blir satt til; og unnskyld meg, men det er små sjanser for at akkurat du ville utgjøre unntaket».
Likevel presser et spørsmål seg på. Det strategiske målet for «Operasjon Barbarossa» var oljekildene ved Baku, og Hitler håpet også å gå rundt Svartehavet for fange britene i Midtøsten i en knipetangsmanøver. Soldatene ble lovet at de skulle få vaske sine føtter i Kaspihavet. Men det ærefulle ved felttoget, om man i det hele tatt kan snakke om noe slikt, ble grundig knust av gjørma, lusene, kulda og de sovjetiske styrkenes innbitte motstand. For ikke å snakke om den effekten drapene hadde på gjerningsmennene. Både Littells og Westlies hovedperson blir såret, Petter på grunn av frostskader i den venstre foten og Aue på grunn av et skudd gjennom hodet. De kunne dermed trukket seg tilbake, men ønsket å fortsette. Hvilke begreper om manndom og lojalitet, hvilke beksvarte livsløgner, er det som får dem til fortsatt å gi sin tilslutning til et moralsk forkvaklet prosjekt?
Ny antisemittisme
Petter reiste hjem bare tre måneder etter at han hadde vendt tilbake til fronten, trolig på grunn av den respektløse behandlingen de tyske offiserene ga ham. I Norge ble han politimann i Oslo høsten 1942, da norske jøder ble samlet opp og sendt til Tyskland. Max Aue blir en tid i Berlin, kjemper igjen i Det tredje rikets undergang, og ender med å bite Hitler i nesa.
Hva var deres personlige ansvar for valgene de tok og handlingene de utførte? Littells bok er den aldrende Aues forsvarsskrift, nedtegnet etter at han unnslapp straffeforfølgelse. Fars krig er intet forsøk på å forsvare landsviksdømte Petter Westlies bedrifter, men på å strekke ut en hånd på tvers av et storslagent politisk og menneskelig juv.
Kan man i det hele tatt forsøke å forstå? Bør man? Disse tre høyst uvanlige utgivelsene inviterer til et ja som hevder at man for å unngå en gjentakelse av ondskapen må forstå dens bestanddeler – også bødlenes motiver, erfaringer, tanker og følelser.
Bjørn Westlis beskrivelse av turen han la ut på i sin fars fotspor gjennom Vest-Ukraina, gir dette en ny aktualitet. I dag er antisemittismen igjen påtakelig. Den jødiske historien i området blir bevisst visket ut. På veien mellom småbyen Zborov og den betraktelig større byen Lviv er det i dag reist et stort og prangende monument over de ukrainske nasjonalistene som falt under krigen. I Zborov anlegges det en markedsplass der massakren den 3. juli 1941 fant sted, og et minnesmerke i forfall er i ferd med å forsvinne helt.■

Jonathan Littell
De velvillige
Aschehoug (2008)
1040 sider

Bjørn Westlie
Fars krig
Aschehoug (2008)
246 sider

Sigurd Senje
Glemt soldat
Pax (2008)
170 sider

En strateg i solnedgang (Ny Tid)

Tron Øgrims reiste fra Maos Kina til Silicon Valley på en ideologisk kjepphest.

Halvor Finess Tretvoll, hovedanmelder i Ny Tid

[essay/nekrolog] «Natt til 4. juli 68 STEINA jeg USAs ambassade,» har Tron Øgrim, som døde så altfor tidlig den 23. mai, bekjent i en novelle i boka Menneskesønnen. Året etter forlot han landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti sammen med en skokk ungdom fra SUF. De slamret med dørene – og stiftet AKP(m-l).
Oppsal-gutten Øgrim ble partistrategen og sjefideologen i det nye partiet. Men der Rune Slagstads nasjonale strateger skapte embetsmannsstaten og venstrekapitalismen, satte Øgrim først og fremst spor etter seg i kulturlivet. Han regnes i dag som opphavet til ideene bak avisa Klassekampen, plateselskapet Mai og forlaget Oktober.
Ambisjonene var imidlertid så mye større da han red i krigen på sin stolte ganger, væpnet med leninisme, beundring for Enver Hoxas Albania og – altså – småstein påtenkt imperialismens høyborg i Drammensveien: Norge skulle omskapes i Mao Tsetungs bilde.

Totalitære fantasier

Det kan vekke berettiget undring at Øgrim så sent som i 1985 holdt fast ved denne ambisjonen. Men Tron Øgrim tok et politisk oppgjør – først delvis skjult bak et pseudonym, deretter eksplisitt. I Prosa (6/2003) fulgte jeg denne utviklingen gjennom forfatterskapet hans.
Øgrims første bok het Proletariatets demokratiske diktatur og baserte seg på et foredrag holdt ved Det norske Studentersamfund. Det var en kraftfull debut, med et innhold som stod i sentrum for striden før landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti (SF) vinteren 1969. SF-veteran Finn Gustavsen hadde foreslått at tilhengere av diktatur – i enhver form – skulle ut av partiet. Forslaget ble trukket da det ble klart at bruddet mellom SF og SUF(m-l) ville komme uansett, men Øgrims tekst understreket hvor stor avstanden var på dette tidspunktet: «Vi som bygger på marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning hevder at arbeiderklassen umulig kan skape sosialisme uten ved hjelp av proletariatets demokratiske diktatur,» skrev han.
For Øgrim var ikke demokrati det samme som tale-, møte- og organisasjonsfrihet, men snarere at «folket tar makta og styrer politikken ut fra sine interesser». Diktatur, på den andre siden, var noe Øgrim fant i alle klassesamfunn. I Norge styrer storborgerskapet gjennom statens og monopolkapitalens diktatur.
Denne omdefineringen av ordene «demokrati» og «diktatur» løper som en tråd gjennom hoveddelen av Øgrims forfatterskap. I Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion, skrev han for eksempel: «Vil vi ikke styrte dette kapitalistiske systemet og undertrykke det med nødvendige midler som revolusjonær krig, revolusjonært diktatur og revolusjonær terror, så fortsetter kapitalismens diktatur og terror til evig tid.»
Øgrims forsvarte også ukritisk «de sosialistiske landene» – Kina under Mao, Sovjet før Krusjtsjov, Demokratisk Kampuchea, og Albania. I Proletariatets demokratiske diktatur avviste han bastant enhver innvending mot disse landene: Stalin-tiden, den var stort sett bra. Utrenskningene i 30-årene rammet klassefienden mest – ikke folket. Om det fantes feilsteg, skyldtes det at «proletariatets diktatur ikke eksisterte i stor nok grad, ikke hersket uinnskrenket på alle områder i Sovjetunionen på denne tida».

Å strigle dyret

Det gikk ti år mellom Proletariatets demokratiske diktatur og Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion. I mellomtiden var Øgrim blitt bryggeriarbeider og fagforeningsmann. Men så oppdaget partistrategen mørke skyer i horisonten. I Marxismen – Vitenskap eller åpenbaringsreligion var det om å gjøre å holde orden i egne rekker. I forordet skrev Øgrim: «Denne boka er ikke 'den offisielle lanseringa av AKP(m-l)s siste linjeskifte, vedtatt i sentralkomiteen'. Den er heller ikke 'den uoffisielle offisielle lanseringa av AKP(m-l)s siste linjeskift, vedtatt av sentralkomiteen, men etterpå av taktiske grunner forkledd som et debattinnlegg av Tron Øgrim'.»
Den forfatterposituren som avtegnet seg i hovedteksten ga imidlertid et ganske annet bilde: AKP(m-l)s ideolog holder kadrene i ørene. Øgrim tok avstand fra de mest vulgære tendensene i egen bevegelse: Den religiøse marxismen, etterplapringen av Kina i ett og alt, at jazz og moderne kunst er borgerlig og at Komintern var en fornuftig organisasjonsform. Og dermed snudde han også den symbolske økonomien i bevegelsen på hodet: «For å få overtaket på den borgerlige kritikken av marxismen, må vi dokumentere at den marxistiske kritikken av marxismens resultater er bedre, og virkelig løser problemer,» skrev han.
Strategien var å skape en vitenskapelig marxisme, som tok lærdom av den marxistisk-leninistiske verdensbevegelsens feil og tilpasset de klassiske teoriene til lokale forhold. Det var imidlertid en «vitenskapelighet» som, ved siden av manglende kildehenvisninger, gjorde bruk av en retorikk som skulle bli særegen for partiet, kjennetegnet av ordet «hovedsida»: «Hovedsida var at den sosialistiske Oktoberrevolusjonen åpna et nytt kapittel i verdenshistoria. Den propaganderte for vennskap og likhet mellom nasjoner, folk og stater... Hovedsida ga håp om nye og bedre forhold mellom mennesker på jorda.» Kina tok et oppgjør med Stalins feil, men der kritikerne mente at også Kina har lik i lasten, svarte Øgrim at selv om kulturrevolusjonen kanskje varte for lenge, var den nødvendig. Hovedsida ved den var bra. I Kambodsja var mer enn hovedsida bra: «Jeg er mektig imponert over Kampuchea, som jeg trur er et ekte sosialistisk land,» skrev Øgrim. Bare ett sted ga han Røde Khmer kritikk: «[J]eg kan ikke følge Pol Pot når han tre år etter frigjøringa sa at Demokratisk Kampuchea hadde skapt et samfunn som var ’helt reint’. Jeg trur det var en overdrivelse.»
Å søke tilbake til røttene var et logisk skritt for en partistrateg som så feil ved det som skulle være verdensrevolusjonens spydspiss i Norge. Øgrim hadde også rett i at suksessen ml-bevegelsen nøt i de første sju-åtte årene var i ferd med å forsvinne. Han trodde imidlertid at en striglet ideologisk kjepphest ville være mer utholdende.
Det var en feilslutning. Hans Rosinante forble et gammelt øk. Bevegelsen ble stadig mindre og mer marginal etter 1979. Likevel fulgte Øgrim malen fra Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion i Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l).
Boka ble til i en kraftanstrengelse i løpet av mai 1982. En forvokst pamflett til innvortes bruk i AKP(m-l), kalte Øgrim den. Han ville stake ut en kurs som kunne ta både ham og bevegelsen ut av uføret.
Men igjen var det «vår utilstrekkelige forståelse av kapitalismen, og vår utilstrekkelige analyse av samfunnsforholda og den kapitalistiske utviklinga i vårt eget samfunn, som... fører til vår utilstrekkelige forståelse av sosialismens nødvendighet, mulighet og sannsynlige karakter i vårt land». Øgrim tok fortsatt ikke et oppgjør med den marxistiske fatalismen, troen på revolusjonens historiske nødvendighet.

Teknospåmannen

Slik skulle det fortsette i tre år til. Men i Grisen før jul fra 1985 skjedde det noe. «Vi» i teksten var ikke lenger ml-bevegelsen, men det store vi, vi nordmenn. Øgrim hadde funnet et nytt emne: Samfunnets møte med ny teknologi.
Øgrim inntok spåmannens positur i Grisen før jul, og leverte nattsvarte teknodystopier. Gud har plassert Norge i en osteklokke. Der trives vi fordi livet tilsynelatende er trygt, hevdet han. Men ute i den store verden var den teknologiske utviklingen i ferd med å endre alt. Konsekvensene kan bli krig og massearbeidsledighet. Derfor må arbeiderklassen stå mer samlet enn tidligere – få større klassebevissthet. Så lenge det ikke skjer, skrev Øgrim, kan den strategiske situasjonen best oppsummeres slik: «VI ER GRISEN, OG SNART ER DET JUL.»
En klassisk marxistisk teknologideterminisme truet fortsatt med å gjøre menneskene til ansvarsløse marionetter i de økonomiske kreftenes dukketeater. Og i tekstens kroker spøkte fortsatt et lite vi som måtte forsvares. Men Øgrim nølte nå mer.
Deretter forsvant han fra bokhandlernes hyller. Han gikk ut av ledelsen til AKP(m-l) og sluttet også som fagforeningsmann for å vie seg til datajournalistikken. Det resulterte i en imponerende mengde artikler i fag- og bransjeblader, aviser og tidsskrifter, fast spalte i PC World i en årrekke, og en blog om data og samfunn, kalt «Under en stein i skogen».
I mellomtiden debuterte imidlertid Eirik Austey som skjønnlitterær forfatter. Slik ble han presentert av forlaget på baksiden av På sporet etter det ukjente dyret fra 1990: «Eirik Austey (44) har vært sjømann, ligningsfunksjonær og leder av et transportbyrå i Edinburgh, Skottland. Han bor i Hedmark. Ut over det nekter han å kommentere rykter om livet sitt.» Teksten er ledsaget av et bilde av Franz Kafka.
Mer enn ti år tidligere, i etterordet til Jernkorset. Kapitlet som ble vekk, hadde Øgrim presentert sitt litteratursyn, et program for virkelig revolusjonær arbeiderlitteratur. Den skulle ta skarpere politisk stilling og «konkret kritisere den nåværende kapitalistiske samfunnsordninga». Arbeiderklassen skulle spille helterollen, revisjonister skulle angripes og litteraturen vise frem et sannferdig bilde av klasseforholdene, mente han.
At Øgrim dermed gjorde litterære kvalitetsbegreper overflødige, er en sak. En annen er om Eirik Austey levde opp til den ekte arbeiderlitteraturens strenge politiske krav.

Det skjønnlitterære eksilet

Han gjorde ikke det, og dermed kom bruddet i Øgrims forfatterskap. Austey var nemlig Øgrims skjønnlitterære alter ego.
I Tyskeren mot Stretermish (1985) foregår handlingen før første verdenskrig. Klassekamp sto fortsatt sentralt i denne blandingen av fantasy og politisk thriller, men sannferdigheten i skildringene er nok noe mangelfull. I På sporet etter det ukjente dyret fjernet Øgrim seg ytterligere fra den revolusjonære arbeiderlitteraturen. Den halvabsurde miksen av små prosatekster var snarere preget av kontraster mellom det abstrakt billedlige («Ei ganske lita jente flyter i lufta i et rom. Halvveis opp til taket er rommet fylt av svevende hvite sukkerkorn.») og det naivistisk konkrete («10 år/hoppa strikk/slo kneet i haka/så hu måtte til tannlegen!»).
Austeys tredje bok, Oslo smelta inn i et stykke blått glass, var en ny mørk framtidsvisjon, der verden er delt inn i parkland (landene i Sør), himmel og skrotland. Europa kom i sistnevnte kategori, og Oslo ble en ruin befolket av villmenn. Øgrim unnlot nå å kritisere kapitalismen eksplisitt og konkret.
I løpet av de seks årene som gikk mellom første og siste bok av Eirik Austey falt Sovjetunionen, og det var ikke lenger mulig å neglisjere overgrepene på Pol Pots «Killing fields».

Et eksplisitt oppgjør

Da Øgrim igjen skrev ikke-fiksjon, var linjeskiftet fullført. Han mente selv at Hilsen til en generasjon kvikksølv fra 1997 (Ny utgave på Oktober i 2000) var en oppfølger til Grisen før jul, men forsvaret av diktaturet, den mekaniske materialismen, revolusjonens nødvendighet og de fem stores uangripelighet var borte. Øgrim spilte i denne siste boka på et større repertoar av analyseredskaper, og ga til og med det marxister kaller overbygningen kraft til å påvirke historien. Det var med andre ord et helhjertet, men kanskje også hjerteskjærende, oppgjør: «Jeg er en gammal raddis, nå resirkulert som Pønk Datajournalist,» skrev han.
Den skarpe dikotomien mellom de to alternativene i Grisen før jul, kommunisme eller katastrofe, hadde mistet troverdighet. Oppgjøret ble så eksplisitt som man kan forlange: «Problemet for tradisjonelle sosialister/kommunister er altså at SAMTIDIG som kritikken mot det nåværende sosiale og økonomiske systemet vokser, har den KONKRETE samfunnsmodellen de har stilt opp som løsning, slutta å være meningsfylt.»
Istedenfor revolusjon ville den «resirkulerte» Øgrim kjempe innenfor et etablert politisk system. Etter å ha analysert skjebnen til industribyen Høyanger, kvinnenes plass i det nye samfunnet og spådd at de fysiske pengene vil forsvinne, lanserte han i Kvikksølv en ny radikal politikk. På kort sikt ville han forsvare ytringsfriheten og drive kulturkamp om innhold på internett, kjempe for retten til informasjon, frihet fra overvåkning og gratis nettilgang for de fattigste. (De siste årene bidro han aktivt til den norske utgaven av Wikipedia.) På lengre sikt holdt han fast ved noen mer omfattende visjoner: At informasjon blir gratis, at samfunnet garanterer fysisk og kulturelt livsgrunnlag, omsorg og sikkerhet for alle sine medlemmer, samt personlig og kulturell frihet.
Da Øgrim endelig innrømmet ungdomssyndene, ble imidlertid resignasjonen synlig. Den proletære ridder som skremte vannet av et forsoffent borgerskap på 70-tallet kunne blitt en nasjonal strateg som satte dype spor i det norske samfunnet – istedenfor har resultatet av hans virke som forfatter blitt en politisk anakronisme, noen skjønnlitterære bøker av varierende kvalitet og en samling mer eller mindre troverdige hypoteser om samfunnet etter datarevolusjonen.
Tron Øgrims liv var utvilsomt begivenhetsrikt, med retning, med mening, med engasjement. Likevel kan kanskje forfatterskapet hans oppsummeres slik: Tron Øgrim var strategen som ramlet av kjepphesten.

Med sprettert mot blokkpolitikken (Ny Tid)

Med sprettert mot blokkpolitikken

Ungarn, Suez og en famøs førsteside i Orientering

Av Halvor Finess Tretvoll

[essay] «Maktblokkene vanæret i øst og vest». Disse ordene fylte hele bredden av Orienterings førsteside den 10. november 1956. I øst hadde sovjetiske tropper gått til stormangrep på Budapest, der Imre Nagy sto i spissen for et opprør mot russisk overherredømme. I vest hadde England og Frankrike bombet og invadert Egypt under skalkeskjul av å skulle beskytte Suezkanalen.
Luften i Orienterings redaksjonslokaler på loftet i Akersgata må ha vært stinn av trykksverte og svett raseri. Det luktet verdenskrig. Redaksjonen hadde laget det kraftigste oppslaget i avisens historie, skal vi tro redaktør Sigurd Evensmo. Det var rettet mot maktpolitikken: Bare «russisk våpenmakt og politiske gangstermetoder» holder Østblokken sammen, skrev avisen. Vestblokken hadde «ved sin gemene selvtekt» latt Nato «tjene en imperialistisk aggresjon».
Oppslaget skulle bli en av de aller tydeligste manifestasjonen av avisens politiske linje: Orientering stod mellom stormaktsblokkene, på en tredje vei. Veteranene fra 1956 har stadig vendt tilbake til denne førstesiden. Episoden tjener for eksempel som avslutningsnummer i Sigurd Evensmos memoarbok Ut i kulda fra 1978.
Et sted i dypet av sjelen til den politiske bevegelsen som startet med Orientering, men som siden ble til SV, dirrer det fremdeles: Nato-motstand, USA-skepsis og en følelse av at Sovjetunionens sammenbrudd ikke utfordrer SV i like stor grad som venstresosialister av andre sjatteringer. Det går en linje fra førstesiden til disse fenomenene.
Men hvor velfundert var egentlig holdningen, som skulle bli en ryggmargsrefleks i SV, da den fikk sin ilddåp for 50 år siden? Hvordan ser den famøse førstesiden ut fra et jubileumsår med SV i regjering?

Revolusjon i Ungarn. Boken Twelve Days av Victor Sebestyen, en eksilungarer som har skrevet for britiske aviser i en årrekke, gir Orientering rett i svært mye. Fra slutten av 40-tallet styrte Mátyás Rákosi – «stalins beste elev» – Ungarn med jernklo. Det hemmelige politiet ÁVH var overalt. Tortur var utbredt og regimet var paranoid. Sant og usant var et politisk spørsmål. En statsstyrt prisøkning på basisvarer ble for eksempel beskrevet som «et dødelig slag i ansiktet på imperialistene og de vestlige krigshisserne» i den offisielle pressen. Det ble satt i gang skueprosesser mot regimets motstandere. Den drøyeste rammet László Rajk, en utfordrer til Rákosi i kommunistpartiet, og hans «titoistisk trotskistiske spioner». Rajk ble tvunget til å tilstå, og til å spille rollen han var blitt tildelt på tiltalebenken. Det var til og med flere «prøver». Rajk ante ikke hvilken rettssak som var den «egentlige» før han ble henrettet. Prosessene som fulgte varte i tre år, og over 1.3 millioner mennesker ble rettsforfulgt. Av kommunistpartiets 850 000 medlemmer var halvparten i fengsel, eksil, arbeidsleire – eller døde – i 1953. En enkeltskjebne viser vannviddet: János Cseri ble arrestert med en kameratgjeng i en bar. Gjengen hadde sunget en forbudt patriotisk sang fra mellomkrigstiden, men siden Cseri var dritings og lå under et bord, deltok han ikke. ÁVH løste det lille problemet ved å fastslå at Cseri, om han hadde vært edru, ville stemt i. På det grunnlaget ble den festglade men uheldige fyren muret inne.
Stalins død i 1953 og Nikita Khrusjtsjovs hemmelige oppgjør med stalinismen på kommunistpartiets kongress i 1956, skapte en forventning om frigjøring i Øst-Europa. Den 23. oktober 1956 eksploderte den ungarske trykkokeren. En studentdemonstrasjon endte i væpnet opprør. Demonstrantene ropte «Russkikk haza» (russere reis hjem!) og rev de røde stjernene ble ned fra offentlige bygninger. Revolusjonsråd dukket frem som hvitveis om våren. Regimet kollapset og landet var i kaos. Hatede ÁVH-folk ble lynsjet, drept og hengt opp i lyktestolpene etter føttene. Folk kjempet mot sovjetiske tanks med molotovcocktails og håndvåpen. Utrolig nok så det likevel ut til at revolusjonen skulle lykkes. Imre Nagy tok over som statsminister og lovet reformer. Sovjetlederne var tilsynelatende villige til å forhandle og en slags ro senket seg over Budapest. Men istedenfor å trekke troppene ut av Ungarn, reorganiserte russerne styrkene sine. De fikk inn forsterkninger og knuste opprøret i en voldsom maktdemonstrasjon den 4. november. Budapest lå i ruiner.

Østblokken vanæret. «Sovjet vil operere som om Østblokken er uforandret, men utenfor Sovjets grenser vet folkene at dette er et narrespill,» skrev Orientering. I dag er det lett å se at avisen hadde rett. Østblokken var vanæret.
Orientering skrev også at mellomkrigstidens ungarske elite, som gikk i allianse med Hitler-Tyskland og kjempet sammen med nazistene under krigen, forsøkte å vinne kontroll over revolusjonen. Det er et faktum som lenge har vært tabu i Ungarn. Orientering var altså forut for sin tid, kan man si. Men ikke helt. Avisen håpet på et nytt tilskudd til de sammenslutningen av alliansefrie land. Et som gikk «sin egen vei fram til sosialismen,» som det het. Jugoslavia under Tito var forbildet, men skal vi tro Victor Sebestyen gikk Tito god for aksjonen mot ungarerne da Nikita Khrusjtsjov reiste rundt i de sosialistiske landene i forkant av angrepet. Da revolusjonen var slått ned, ble Nagy lovet asyl i den Jugoslaviske ambassaden i Budapest. Han holdt seg der i over to uker, men ble til slutt sviktet av Tito og havnet i fengsel. Den 16. juni 1958 ble han henrettet.

En politisk fadese. Frankrike og Englands angrep mot Egypt representerer på mange måter speilbildet av Sovjets maktbruk i Ungarn. Orientering påpekte denne dynamikken – den ene maktblokkens overgrep tjente som unnskyldning for den andres maktmisbruk: «En uhyggelig vekselvirkning er i gang, med drift mot et stadig mer omfattende internasjonalt anarki,» het det. Tilsynelatende viste både vestmaktene og østblokken muskler høsten 1956, men i virkeligheten var det snarere snakk om tydelige og dype sprekker i de to alliansene. Ungarn ville bryte med Warszawa-pakten. I Suez-krisen ble de transatlantiske spenningene i forbindelse med konfliktene i Midtøsten synlig for første, men som kjent ikke siste, gang. Det ble vanskeligere for USA å kritisere Sovjet når landets egne allierte gjorde seg skyldig i noe tilsvarende. Ikke minst derfor har Suez-krisen gått inn i historien – ikke bare som den første oljekrigen – men også som en politisk fadese av dimensjoner.
Da Egypts president Gamal Abdel Nasser annonserte at han ville nasjonalisere Suez-kanalen i en kraftpatriotisk tale den 26. juli 1956, så den britiske statsministeren Anthony Eden i kryss. Storbritannias rolle i Midtøsten var under press, og i Edens øyne var det Nasser som ledet an i renkespillet mot det britiske imperiets tilstedeværelse i regionen.
Ifølge boken Suez 1956 av Barry Turner, en britisk journalist og forfatter, så Eden Suezkanalen som Europas livline. Historisk var den navlestrengen mellom moderlandet og India. Nå passerte oljeforsyningene fra Golfen gjennom kanalen. At den antivestlige panarabisten Nasser skulle få kontroll, var rett og slett uakseptabelt.

Imperium på overtid. Den britiske tilstedeværelsen langs kanalsonen hadde blitt stadig mindre populær blant egypterne. Britene ble tvunget til å bygge ned. Det ble forhandlet, men forhandlingene brøt stadig sammen. En gang skyldtes det noe så idiotisk som uenighet om uniformeringen av soldatene og de sivilt ansatte ved britenes base. Det var som å diskutere «hvor mange engler som kan danse på et knappenålshode», ifølge Turner. Sannheten var at Storbritannia befant seg i en absurd posisjon. Statsministeren var en sykelig, pilleknaskende politiker med personlighetsforstyrrelser. «Uten tvil ikke en politiker som kunne håndtere kriser. Men en som var i stand til å skape dem.» Landet brukte enorme summer på en militærbase som strengt tatt var unødvendig, bare for å bevise at man fortsatt kunne gjøre seg gjeldende i Midtøsten.
Eden og resten av den tilårskomne politiske eliten i Storbritannia og Frankrike tviholdt nemlig på de imperiale aspirasjonene og tradisjonene. Uten koloniene er vi ingenting, lød det i Frankrike. Uten imperiet er vi bare noen millioner mennesker på en øy, het det i Storbritannia.
Situasjonen var overmoden. Suez-politikken må sees som et desperat forsøk på det umulige: Å holde sammen to imperier som ikke lenger var bærekraftige. Suez-krisen var utvilsomt kjennetegnet av «imperialistisk aggresjon», som Orientering skrev, men den markerer samtidig slutten på europeisk fullblodsimperialisme.

Konspirasjonen mot Egypt. Etter Suez har USA tatt over de europeiske stormaktenes rolle i verden. Men i 1956 kunne man nærmest – og pussig nok – mistenke den republikanske presidenten Dwight D. Eisenhower for å ha vært medlem i Orienterings redaksjon. Nasser vendte seg til Sovjet for å få våpenstøtte, men han var ikke interessert i å bytte ut britenes åk med Moskvas. Derfor søkte han til de alliansefrie statene, og hadde kontakt med Tito i Jugoslavia. Eisenhower hadde ingen intensjoner om å endre på det. Helt etter Orienterings hjerte, med andre ord.
Våpenkjøpet fra Sovjet var likevel avgjørende for England og Frankrike. Eden, franskmennene og Israel la i skjul en plan om at Israel skulle angripe Egypt gjennom Sinaiørkenen, slik at Eden og hans franske kollega fikk anledningen de ventet på. Frankrike og England ville kreve våpenhvile, for så å okkupere kanalsonen når Egypt, som ventet, nektet å bøye seg. Planen ble iverksatt den 31. oktober 1956.
Den britisk-fransk-israelske konspirasjonen var et forsøk på å gi et skinn av legitimitet til en totalt illegitim kampanje. Ikke ulikt hva USA de siste årene har gjort i Irak, mener Turner. Men i 1956 var rollene byttet om. USA stod på FNs linje. Britene og franskmennene gikk til aksjon alene. President Eisenhower nektet å støtte invasjonsplanene. Han sendte istedenfor en stor flåtestyrke til Middelhavet – for sikkerhets skyld – og støttet økonomiske sanksjoner mot England og Frankrike i FN.
Da Eden til slutt sa stopp, og det ble besluttet at det skulle sendes en FN-styrke til Egypt, hadde byen Port Said ved kanalmunningen i Middelhavet falt. Flere tusen egyptere var døde.

Mot blokkpolitikken? Vestblokken var saktens vanæret. Men USA hadde stått på for en diplomatisk løsning. Om amerikanerne kan kritiseres for noe høsten 1956, må det være at de ikke løftet en finger for å støtte frihetskjemperne i Ungarn. Det mener i alle fall Victor Sebestyen. McCarthyismen var over sin mest paranoide fase, og det var aldri meningen at president Eisenhowers antikommunistiske retorikk skulle overføres til praktisk politikk. Amerikanerne var på dette tidspunket langt mindre aggressive enn Orientering trodde. I Suez-krisen gjorde USA sitt ytterste for å avverge den katastrofen som Eden hadde stelt i stand. Dersom USA sviktet på noen måte i Ungarn, var det ved å gjøre for lite for sent.
Noe slikt var det selvfølgelig ingen i Orienterings redaksjon som kunne få seg til å skrive. Hvorfor ikke? Fordi det ville være å ta side i kampen mellom stormaktene. En kamp avisen helst ville ha avlyst så raskt som mulig. Det er synlig i den famøse førstesidens to andre slagord. Også de med krigstyper. For det første følgende krav: «Norden må finne sin egen vei». Norge burde gjøre det klart i Nato at fortsatt norsk medlemskap var uforenelig med stormaktspolitikk. «Under alle omstendigheter har vi både rett og plikt til å fri oss fra et direkte eller indirekte medansvar for en fortsettelse av aggresjonen,» het det, selv om dette er å trekke ansvaret vel langt. Nato hadde lite med saken å gjøre.
For det andre – og det er viktigere i denne sammenhengen: «Orientering – alltid mot blokkpolitikken,» slo redaksjonen programmatisk fast. Norge burde støtte alle tiltak i FN som med fredelige midler fremmer frigjøring og demokratisering i Øst-Europa og en ordning i Midtøsten som sikrer freden uten å krenke statenes suverenitet – «uten å tjene stormaktenes særinteresser».
Men kan man være mot blokkpolitikken? Kan man se for seg internasjonal politikk og sikkerhetspolitikk uten «stormaktenes særinteresser»? Kan man bedrive politikk dersom man ikke tåler den ekle stanken av makt og allianser? Den svært tiltalende idealismen, følelsen av at det stod om menneskehetens fremtid, frykten for et atomragnarok og kullsviertroen på det gode i menneskene til tross: Det er i orden å ha en slik holdningen i opposisjon. Men i regjeringsposisjon demrer det for de fleste at verden er et skittent, rotete sted. SV skal ha mye av æren for at Norge nå vil satse mer på den humanitære enn på den militære siden i Afghanistan, men selv ikke SV kan fra regjeringsposisjon kreve at alle soldatene skal ut av landet. Noen ganger finnes det ikke et alternativ som er bedre enn de andre, bare mindre ondt. Slik er – dessverre – internasjonal politikk. Av og til trenger man viljen til å bruke makt. President Eisenhower hadde makt til å hjelpe de Ungarske opprørerne, kanskje til seier. Han kunne – og burde kanskje – ha brukt den. Orientering kjempet med sprettert mot blokkpolitikken.

Paradokset. Begivenhetene i 1956, og Orienterings stillingtaken til dem, betydde likevel et enormt løft for avisen. På mange måter var dette det første store skrittet i retning av økt innflytelse i norsk offentlighet og politikk for den Nato-kritiske opposisjonen i Arbeiderpartiet. I Ut i kulda avslutter Evensmo med et sitat fra julenummeret i 1956: «Fra oktoberdagene da verden på ny gikk i skred, har vi som aldri før hatt tilgang av nye lesere og nye skribenter, en daglig strøm av brev og henvendelser fra folk som har funnet sine egne tanker og følelser uttrykt i denne vesle lappen.
Men så hiver vi altså likevel ikke hatten i taket over medgangen, ettersom vi sysler med bakgrunnen for den. Det er seismografen som slår ut.
Vi drømte sant å si om en gang å bli aldeles overflødige.»
Det skjedde som kjent ikke. Orientering ble til SF, som ble til SV, som kom i regjering. Paradokset er at den holdningen som for 50 år siden satte fart i prosessen nå nærmest har blitt en umulighet.

Kampen om venstresidens sjel (Samtiden)

Kampen om venstresidens sjel

Venstresiden prøver å finne seg selv på nytt etter høyrebølgen og murens fall, men leter rådløst på feil sted i et landskap der nasjonalstatens og industrialismens begrepskart ikke lenger kan vise vei. Vi trenger en sosialliberal fløy med et gjennomtenkt kosmopolitisk prosjekt.

Av Halvor Finess Tretvoll

Den norske fortellingen om en industriarbeiderklasse som kjemper seg igjennom borgerskapets hegemoni på fredelig vis for endelig å oppfylle den franske revolusjonens lovnader for alle, er ikke gyldig lenger. Det skyldes ikke at kampen for frihet, likhet og brorskap er vunnet, men at fortellingens subjekt, arbeiderklassen, ikke er seg selv lik, og at en norsk fortelling ikke lenger kan være rammen for politikken.
Selve kjernefortellingen i den norske venstresidens selvforståelse ble utfordret ved overgangen til 1980-tallet. Siden sosialdemokratiets kollaps, høyrebølgen og kommunismens sammenbrudd, har venstresiden forsøkt å finne seg selv på nytt – uten å lykkes. Nå foregår det en kamp om venstresidens sjel, om hvilke politisk-teoretiske kart som skal erstatte de tapte.
En sosialliberal fløy står mot en venstrekonservativ fløy. På et konkret politisk nivå gjelder konflikten bioteknologi, kjønnsnøytrale ekteskap, statskirken og ytringsfrihet. På et ideologisk nivå står striden mellom dem som ønsker en fremtidsrettet og kosmopolitisk venstreside som er liberal i kultur-, verdi- og rettighetsspørsmål, og dem som tviholder på nasjonalstaten og konflikten mellom arbeid og kapital, ser verdirelativistiske spøkelser på høylys dag og tror den liberale venstresiden er nyliberalismens løpegutter.
De venstrekonservative sitter med en følelse av ideologisk selvtilstrekkelighet og gråter over en forgangen tid. Mens den liberale venstresiden er først og fremst pragmatisk – med liten interesse for ideologi, teori og politisk filosofi. Den mangler begreper som kan gi mening og sammenheng til hverdagspolitikken. Man kan si det slik: En del av venstresiden gjør de gamle fortellingene til besvergelser. Den andre delen er ikke interessert i kjernefortellinger overhodet. Slik preger antiintellektualismen begge fløyene.
Denne gordiske knuten har blitt stadig strammere etter hvert som venstresidens idé- og identitetskrise utviklet seg gjennom tre faser: sosialdemokratiets kollaps rundt 1979, Berlinmurens fall i 1989 og «De nye bevegelsenes» oppvåkning i 1999. I grålysningen for ny samfunnsbygging fra venstre, idet vi igjen kan få en flertallsregjering fra venstresiden som gjør slutt på 25 år med høyredreining , må spørsmålet stilles på nytt: Hvordan skal venstresiden forstå sin egen rolle i en verden som er grunnleggende endret?

1979: Venstrekonservatisme på norsk
Mot 1970-tallets slutt hadde både den korporative statsbyråkratiske blandingsøkonomien og maoismen spilt fallitt. Rune Slagstad forstod tidlig behovet for nye ideer og hevdet at venstresiden led av politisk «forlegenhet og rådvillhet overfor et samfunn som befinner seg på overgangen fra det industrielle til det post-industrielle samfunn.»
Den 4. mars 1979, fra talerstolen på SVs landsmøte i Tønsberg, foreskrev Slagstad sin medisin, en kommunal økopolitisk sosialisme: «Mens nøkkelordet for det industrielle vekstsamfunnet har vært ekspansjon, så er nøkkelordet for det samfunnet vi vil skape grense», sa han. Og: «Den revolusjonære sosialismen er i dag konservativ. Det er revolusjonært i dagens Norge å gå inn for å bevare det som Willoch og Gjerde vil bryte ned. Som en intim kjenner av den norske tenkemåten, Georg Johannesen fra Bergen, sa for en tid siden: ’Vi må være (…) mer konservative enn Høyre: Vi står for det som Norge har stått for i 150 år, og som nå er truet fra Høyre, DNA o.l.’.»
Foredraget «sosialisme på norsk» var fremsynt på noen punkter: Den bipolare verden var i ferd med å endres til en multipolar verden med nye tyngdepunkter i Kina, Japan og Vest-Europa. Industriproduksjonen i Vesten ville bli flyttet til u-land og informasjonsteknologien skulle medføre store endringer. Slagstad kritiserte også stalinismen og ønsket en demokratisk sosialisme à la Praha-våren og Pariserkommunen. Og han ville sette grenser for forbruk og produksjon for å sikre en økologisk bærekraftig utvikling.
Men Slagstad ville i tillegg styrke nasjonalstatens grenser og sette grenser for teknologisk innovasjon. Han var bekymret over de sosiale og kulturelle konsekvensene av samfunnsutviklingen, over at tradisjonene og de tette fellesskapene ble truet. Teknologipessimisme og sjølberging var Slagstads svar, men i møte med en økonomi som har blitt global mens politikken og jussen forblir nasjonal, holder det ikke med en maskinknusingens sosialisme på norsk.
Dessverre er teknologiangsten og nasjonale grenser fortsatt fremtredende i venstresidens tankegang. Vi ser det i bioteknologidebatten: Av de rød-grønne partiene går Sp mot en revisjon av en av verdens strengeste bioteknologilover, mens SV har en guffent vinglete historie i dette spørsmålet. Og vi ser det i EU-saken.
Det var noe nytt og annerledes kom inn i partipolitikken på venstresiden denne marsdagen i 1979: Venstresiden skulle ikke lenger gå i front for samfunnsutviklingen. Det ble radikalt å være konservativ.
I et intervju om kulturradikalismens fremtid i Ny Tid for bare et år siden, sa Anders Heger: «Jeg vil si til radikalerens unnskyldning. Det er ikke vi som har endret oss. Det er tiden (…) Dette handlet tidligere om rettigheter. Men i dag er det bare noen ytterst få rettighetskamper igjen å kjempe. Vi har nådd nullpunktet, og rettighetskampen her i Norge har blitt en egoistisk kamp.» Det finnes altså grenser for rettighetskamp. Men samtidig er venstresiden splittet i spørsmål om homofiles rettigheter og i spørsmålet om statskirken.
I 1979 stod Slagstad i SF-tradisjonen mellom DNA og stalinistene. Dette var et viktig bidrag til venstresidens idéutvikling i perioden fra NATO-striden i DNA i 1949 til avisa Orientering gikk inn i 1975. Men så gikk det altså skeis.
Det store unntaket er Steinar Hansson. Han begynte sin karriere i tidsskriftet Kontrast og var redaktør i Ny Tid da avisen fortsatt var under SVs kontroll. I motsetning til Slagstad engasjerte han seg etter hvert i det Anders Giæver i forordet i boken Redaktøren kaller «en stadig fornyelse og modernisering av den offentlige debatten. En radikalisme som ikke var tilbakeskuende som så mye av den koagulerte venstresiden, men som søkte nye løsninger i en globalisert verden». Som Anders Heger sa i intervjuet: Steinar Hansson «representerer overlevelsesstrengen vi [en fornyet kulturradikalisme/venstreside] må knytte oss til». Men dette fremstår i dag mest som en fjern mulighet. Steinar Hanssons visjon – en kosmopolitisk og liberal venstreside med et gjennomtenkt helhetssyn – drukner i enkel sak til sak-politikk på den ene siden og nostalgiske krokodilletårer på den andre.

Å hoppe i Etna etter Solstad
Grunnen for vendingen i mars 1979 var beredt innen filosofien og sosialteorien. Opprørerne fra 1968 fant inspirasjon i tysk ny-marxisme – særlig hos Frankfurterskolen og dens etterkommere. For tenkere som Theodor W. Adorno er konservativ resignasjon nærmest blitt en revolusjonær aktivitet.
68’ernes teoriimport var tross alt et positivt unntak: Kontinental filosofi ble gjort relevant i den norske politiske virkeligheten. Men den stoppet med sekstiåtteropprørets kollaps. En ny generasjon franske filosofer som brøt igjennom på 70-tallet representerte en utfordring til venstrekonservativismen. Men de fikk ikke gjennomslag i Norge.
Kjartan Fløgstad har skildret et av de første møtene norske intellektuelle hadde med disse nye filosofiske strømningene fra kontinentet. En delegasjon norske forfattere møtte semiotikeren Per Aage Brandt på et seminar i Aarhus i 1975. Etter et foredrag om «Skrifta skriftar skriftet i former og tider og modus som dei tre sosialrealistane frå Noreg aldri hadde høyrt gjete», formulerer Brandt et spørsmål til en av gjestene. Fløgstad skriver: «Dag Solstad heldt pusten, Espen Haavardsholm heldt pusten, eg lukka augene og bad ei stille bøn om at det ikkje var meg spørsmålet var retta til.» Den heldige var Solstad. Og så kommer det: «’Borgarleg metafysikk!’ sa Dag Solstad og klappa munnen igjen.»
Han nektet å ta den postmoderne utfordring på alvor. Den ellers svært dyktige filosofen Hans Skjervheim sammenligner i essayet «Invitasjon til (kulturelt (?)) sjølvmord?» Derridas dekonstruksjon med å hoppe i Etna. Dette var typiske reaksjoner, kanskje særlig for den nynorske intelligentsia som Skjervheim tilhørte – Jon Hellesnes og Gunnar Skirbekk har det på samme måten – men ikke bare der.
Tidsskriftet Profil i perioden 1984--89 er ett unntak. Vinduet under Jan Kjærstads redaktørtid et annet. Morgenbladet under Truls Lie et tredje. Men på venstresiden i stort kom kritikken og karikaturen av postmodernismen før et alvorlig forsøk på å forstå utfordringene den stiller opp.
Klassekampens ansvarlige redaktør, Bjørgulv Braanen, er blant dem som fortsatt gliser når han kan levere et nålestikk mot dekonstruksjon eller poststrukturalisme. Kanskje skyldes det at postmodernismen har vekket stadig irritasjon i avisen hans de siste ti årene. Det dramatiske høydepunktet i kampen om postmodernismen i Norge er redaktørstriden der i 1997. Paul Bjerke var redaktør. Eivind Røssaak hadde ansvaret for kultursidene. Sistnevnte hadde i flere artikler rettet fokus mot det postmoderne som fenomen, epokekarakteristikk og stilretning. Han hadde til og med gjort den skjebnesvangre feilen å trykke et intervju med den franske psykoanalytikeren og poststrukturalisten Julia Kristeva.
Det falt ikke i god jord hos Klassekampens «venner», som i denne sammenheng betyr et AKP (m-l) med aksjemajoritet. Intervjuet var «jålete» og forbeholdt åndseliten, kan man lese på nettforumet KK-forum i tiden forut for det skjebnesvangre oppgjøret. Røssaak redigerte rett nok kultursidene med svak hånd, men det utslagsgivende var følelsen av fremmedhet som de nye perspektivene fremkalte hos eierne. Resultatet ble at Røssaak sa opp etter massivt press, Bjerke ble sparket av AKP (m-l), det store flertallet av journalistene gikk på dagen og Jon Michelet ble ny redaktør.
Boken Postmodernismen og de intellektuelle fra 1998 er Røssaaks forsvarstale. Han viser hvordan venstresiden ikke lyttet da den burde:

Det er påfallende at to så uforenlige norske 68-er-fløyer som de Mao-vennlige ml-erne og de habermas-vennlige sf-erne i dag møtes i den konservative kulturkritikken som oppfatter postmodernisme som en form for dekadanse og nihilisme som forhindrer en veltilpasset deltakelse i samfunnet.

Også i kampen om venstresidens sjel tegnes det fiendebilder. Det heter at postmodernismen har vunnet et kulturelt hegemoni, at den egentlig er relativistisk eller nihilistisk, og at venstresiden må bekjempe de postmoderne impulsene i kulturen og akademia fordi de bygger ned forsvarsverkene mot nyliberalismen. Venstresidens kosmopolitiske og liberale elite har sviktet massene og inngått allianser med markedsliberalistene, sies det. Argumenter som Røssaaks om en kulturkonservativ allianse på venstresiden er egentlig et røykteppe som skjuler dette sviket. Det samme gjelder multikulturalisme og toleranse, et positivt syn på globalisering og kampen mot religiøs og politisk fundamentalisme. Men ved siden av nyliberalismen er dette noen av dagens største politiske utfordringer.

Skjervheim på Skiphelle
La oss se nærmere på denne «venstreliberale eliten». Dersom det finnes en slik elite i Norge, må den ha sitt foretrukne tilholdssted i Arbeiderpartiet. Hvordan gikk det til at Ap stjal Høyres klær, mens Høyre var ute og badet?
Gro Harlem Brundtland hadde tatt over etter Odvar Nordli både som partileder og statsminister i 1981, men da Høyre gjorde sitt beste valg noensinne samme høst, gikk hun av. Da Brundtland kom i regjering igjen fem år senere, i mai 1986, var partiet ikke til å kjenne igjen. I partikontorets kroker hadde en Einar Førde, en Gudmund Hernes, lenge levert premisser for en glideflukt vekk fra det klassiske sosialdemokratiet. Partiet hadde gjennomgått et hamskifte som har preget det siden.
Grovt sett finnes det to syn på det som skjedde. På den ene siden hevdes det at partiet gikk til høyre og begynte å føre en nyliberalistisk politikk, at det fra 1986 videreførte Willochs program. Dag Østerberg og Håvard Nilsen fremstiller utviklingen slik i sin bok Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen. Fra å være et sosialistisk parti, ble Arbeiderpartiet et «elitært sosialliberalt» parti, som gikk inn for deregulering av økonomien og nedbygging av velferdsstaten: «Gro Harlem Brundtland lanser[te] kundenes historiefilosofi: forbrukere i alle land foren eder!» Den keynesianske teoriens dalende gjennomslagskraft, en utbredt oppfatning om at staten var blitt så stor at den hadde styringsproblemer og derfor burde reduseres, medførte en udelt begeistring for nyliberalismen, heter det. «Samtidig ble den liberale opptatthet av ’menneskerettigheter’ mer utbredt; mens oppmerksomheten rundt nyimperialismen, hvor menneskerettighetene danner en hyklersk fasade eller legitimering, dabbet av», skriver Østerberg og Nilsen.
På den andre siden sier man at utviklingen var et svar, noen mener et ufullstendig svar, på de grunnleggende endringene i samfunnet: Globalisering, migrasjon, en flerkulturell situasjon, og kanskje viktigst, at arbeiderklassen var borte som politisk grunnfjell, noe som henger sammen med utdanningsrevolusjonen og økt kjøpekraft i en oljesmurt økonomi. De tidligere tette sammenhengene mellom klassetilhørighet, identitet og politisk ståsted opphørte ved overgangen til konsum- og utdanningssamfunnet. Dermed ble også kortene delt ut på nytt i det politiske spillet. Arbeiderpartiet måtte endre seg radikalt, ikke bare for å beholde oppslutningen, men også for å kunne føre kampen for menneskenes frihet videre på en relevant måte i en ny tid.
Frem mot valget i 1989 tok Arbeiderpartiet initiativ til en bred «frihetsdebatt». Gro Harlem Brundtland ville «trekke folk med i en grunnleggende debatt om fremtidens samfunn». Hans Skjervheim var invitert til den store åpningskonferansen for denne debatten på Skiphelle konferansesenter ved Drøbak i april 1986. Han advarte mot konsekvensene av postmodernismen, som han så som en oppløsning av skillet mellom gyldig og ugyldig, mellom sant og usant. Skjervheim-biograf Jan Inge Sørbø beskriver de videre begivenhetene slik i Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi:

Så vart det opna for debatt, og ein eldre kar tok ordet. (…) Han hadde arbeidd i postvesenet i eit langt liv, og no var han både skremt og forvirra. (…) Dersom postverket skulle moderniserast ut frå så innvikla teoriar som dei Skjervheim hadde lagt fram her, då spådde han ei mørk framtid. Så sette han seg ned, og det vart taust. Annan respons kom ikkje.

Den liberale venstresiden hadde ikke begreper om teori. Det mangler den fortsatt. Det er på tide å styrke båndene mellom de «sosialliberale» og intellektuelle med en bred samfunnsorientering – ikke bare med sosialøkonomene.

1989: Den tredje blindvei
Da Ap igjen ble satt på gangen under Syses korte regjeringsperiode etter valget i 1989, kollapset de kommunistiske regimene i Øst-Europa, og behovet for en nyorientering av det sosialdemokratiske prosjektet ble tydeligere enn noensinne.
Da Thorbjørn Jagland etter en tid som partisekretær ble valgt til partileder i 1992, hadde han allerede rukket å gi ut boken Min europeiske drøm. Der gir han Europa-spørsmålet dets rettmessige plass på venstresiden. I boken Brev fra 1995 tar han et oppgjør med SVs teknologipessimisme, en arv fra «sosialisme på norsk», slik den kommer til uttrykk i Erik Solheims bok Den store samtalen: Vitenskapen kan brukes i både positive og negative henseender, og det gjelder å bruke den positivt, til å løse miljøproblemer for eksempel. Videre må Solheim føre SV ut av «de bakstreverske og nasjonalistiske kreftenes favntak».
Gammel-SVer Ottar Brox´ allianse med sosiologen Sigurd Skirbekk om den innvandringsfiendtlige boken Gode formål – gale følger? viser at dette var på sin plass. Ifølge maktutreder Øyvind Østerud har det oppstått protestbevegelser mot «elitene» i politikken: nyreligiøse bevegelser, re-nasjonalisering, tradisjonalisme, «høyere murer, nye flagg og bevegelser kledd i gårsdagens kostymer». I Gode formål – gale følger? og Klassekampens velvillige mottagelse av boken, i regi av journalist Jon Hustad og redaktør Braanen, har slik populisme fått gjennomslag også på venstresiden.
Jagland er et unntak. Han ønsker seg en kosmopolitisk venstreside, og han la en helhetlig samfunnsforståelse til grunn. Han trampet kanskje i klaveret etter vann, eller hva det nå heter, når han skulle forklare seg på riksdekkende fjernsyn, men når han skriver at «Sosialdemokratiet må gå foran og skape nye og sterkere demokratiske institusjoner på internasjonalt plan, slik at vi kan håndtere det 21. århundrets store utfordringer», treffer han spikerhodet midt i blinken, for å si det med det som kunne vært hans egne ord.
«Det norske hus» var Jaglands kongstanke. Han ville forene politikere, intellektuelle, arbeidstakere og kapitaleiere i et forsøk på å bygge et kunnskapssamfunn. Da han gikk av etter 36,9-fadesen, og Jens Stoltenberg tok makten etter et bikkjeslagsmål, var denne tanken død – og med det døde også det hittil siste forsøket på en politisk-teoretisk nyorientering innenfor det norske sosialdemokratiet.
Også Anthony Giddens, den britiske sosiologen som er en sentral ideolog bak New Labour, gjorde i Den tredje vei – fornyelsen av sosialdemokratiet, et forsøk på en omfattende fortolkning av venstresidens rolle etter murens fall og endringene i moderniteten. Han mener «[d]et politiske skjelettet trenger (…) teoretisk kjøtt på beina (…) for å gjøre det mulig å utforme en politikk med mer mål og mening.» Vi kunne legge til at det er nødvendig for å unngå venstrepopulistiske utskudd.
Giddens skiller mellom et klassisk sosialdemokrati kjennetegnet av blant annet lineær modernisering, lav økologisk bevissthet, korporativisme, kollektivisme og omfattende statlig dominans over det sivile samfunn. Mot dette setter han «den tredje veis politikk», som utfordrer den økonomiske og kulturelle proteksjonismen og aksepterer at det i dag er mange spørsmål som ligger utenfor høyre/venstre-aksen: Forholdet mellom individet og fellesskapet må omdefineres.
Dette er kloke ord, men i den praktiske politikken ble de dessverre til privatisering og konkurranseutsetting – som hos Stoltenberg i hans første regjering. Arbeiderpartiet skal heller ikke slå seg for hardt på brystet når det gjelder liberale verdier. Partiet er tilhenger av statskirkeordningen og har lange tradisjoner for å styrke de korporative kanalene for innflytelse på bekostning av de parlamentariske.

Piruett tilbake
Den siste vendingen innen Arbeiderpartiet kan oppsummeres med Martin Kolbergs mantra fra landsmøtet i vår: «Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.» Et praktisk-politisk utslag av dette kom allerede på landsmøtets siste dag: LO-lederen ble igjen valgt inn i Arbeiderpartiets styre.
Dagbladets John Olav Egeland kaller LO/Ap-samrøret et «rustent sidespor»: «En verre avsporing av sosialdemokratiets mulighet for fornyelse skal man lete lenge etter. Med sin håndfaste piruett sendte Martin Kolberg partiet bakover i historien.»
Partiet søker nå tilbake til restene av den massebevegelsen som engang bar det frem. Men det er bare i retorikken. Nasjonale strategier, visjoner for samfunnsutviklingen, en politisk-teoretisk forståelse, er mangelvare. Stoltenberg representerer bare en forvaltning av velferdsstaten som er noen grader varmere enn vannet Høyre badet i, og som Bondevik-regjeringen har vasset i de siste fire årene. La oss håpe at verken teknokratiet til Stoltenberg I eller Kolbergs piruett blir dominerende i Stoltenberg II.
Verken økonomisk liberalisering eller venstrekonservatisme kan løfte venstresiden ut av krisen. Vi trenger både en radikal økonomi med henblikk på å skape like muligheter reelt sett, noe som fordrer fordelingspolitikk, og liberale holdninger i rettighetsspørsmål, i kulturspørsmål og i verdispørsmål. Derfor har Anthony Giddens rett når han skriver at venstresiden må motsette seg ønsket om å bevare tradisjonene, familien og nasjonen, at den må motsette seg fremmedfiendtlighet, omfavne globaliseringens positive sider og at individualisme ikke er ensbetydende med moralsk forfall.
Samtidig har Østerberg og Nilsen rett når de peker på de økte forskjellene i livsbetingelser som ble resultatet av hamskiftet i Arbeiderpartiet. Det de ikke har rett i, er å mistenkeliggjøre menneskerettighetene. Og de har heller ikke rett i at styrket individuell frihet på bekostning av statens makt er noe venstresiden alltid skal gå imot.
Når Østerberg og Nilsen skriver at Gro Harlem Brundtlands bakgrunn imøtekom «Arbeiderpartiets dreining i retning av det elitære og det liberale», og når Østerud hevder at «elitene» underveis ble «anti-folkelige, og definerte de bredere samfunnslags meninger og holdninger som reaksjonære», underslås det at sammenhengen mellom det liberale og det elitære ikke er en nødvendig sammenheng. Den elitistiske høyresiden, derimot, har en tendens til å kompensere for mindre statlig styring på det økonomiske området med appeller om moralsk og nasjonal opprustning. Det er denne kombinasjonen av moralisme og markedsliberalisme, synlig i ekteskapet mellom KrF og Høyre, men enda tydeligere i land som Italia, USA og Danmark, som må være hovedmotstanderen for en fornyet venstreside.

Dag Solstad vs. Jan Kjærstad
«Det er jo som å få en telefon fra mafiaen når de gutta der ringer,» sier Jan Kjærstad til Dagbladets journalist Rønnaug Jarlsbo, og nikker mot to menn som står og tripper på gressbakken mellom forfatterens sommerresidens og en lystbåt som skal frakte dem vekk. De to mennene fra «mafiaen», er statsminister Jens Stoltenberg og statssekretær Jan-Erik Larsen. Det er tre uker før valget i 2001, og Larsen har invitert Dagbladet med på tur for å «lage en liten, hyggelig kultursak» der statsministeren snakker med vinneren av Nordisk Råds litteraturpris om Jonas Wergeland-trilogien. Helt uavhengig av det forestående valget, vel å merke. Artikkelen avkler politikkens spinndoktor-fakter, som ikke minst Europas striglede arbeiderpartier har fremmet.
Ole Robert Sunde tar i et glitrende essay om forholdet mellom politikk og litteratur i Samtiden 3/2003 utgangspunkt i et bilde fra Aschehougs hagefest den 22. august 2002: Kjærstad bukker dypt for Kjell Magne Bondevik, som nå var statsminister til tross for Stoltenbergs utflukt med Dagbladet. Om vi i disse to situasjonene ser en forfatter uten ryggrad eller et symbol på en forfatterstand som er underkuet av det Sunde kaller de «sivile monarker», lar vi ligge.
Poenget er at Kjærstad har noe å tilby venstresiden. I et essay i det svenske tidsskriftet 00TAL trekker de to sakprosaforfatterne Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark frem trilogien og vil overføre Kjærstads skjønnlitterære poetikk om Det urene i litteraturen til sin egen sakprosa. For også verden er uren, skriver de: World Trade Centers to tårn var fra den japanske arkitekten Minoru Yamasakis side ment som en hyllest til Mekka og Islam, indianerne i irokeserstammen utviklet prinsipper om demokrati, maktfordeling og ytringsfrihet i USA lenge før europeerne krysset Atlanteren. Men slikt forblir skjult i en verden preget av eurosentrisme og fiendebilder rettet mot islam, jødene og USA. Derfor kan Kjærstads trilogi leses «som en utfordring til det rådende samfunnssynet i Europa under mottoet ’Norge i verden, og verden i Norge’».
Herbjørnsrud og Bromark vil ha «et nytt ideologiløst, globalisert og kosmopolitisk verdensbilde», der fakta som forpurrer de enkle fiendebildene ikke undertrykkes eller underkommuniseres. Veien dit er lang så lenge den liberale venstresiden mangler interesse for slike helhetlige diskusjoner og den politisk-teoretisk skolerte fløyen fortsetter å rotere rundt sin egen akse.
Etter at Dag Solstad foretok sin snuoperasjon på AKPs kulturseminar på Dokka høsten 1980, kunne han inntatt rollen som den som kappet den norske venstresidens gordiske knute. Han var politisk engasjert, dog på den dypt udemokratiske siden. Og han var intellektuell, i sin ungdom i Profil til og med avantgardist. Men allerede på dette seminaret, i slutten av september 1980, var en ny holdning i ferd med å ta feste hos ham: «Jeg vil hevde at arbeiderklassens kultur er fattig, i dårlig form får den servert et reaksjonært innhold (...) Den kulturen som i dag er arbeiderklassens må bekjempes, for den sløver folk ned.»
Det er dette som er elitisme. Pussig nok høres slike synspunkter oftest blant dem som beskylder sosialliberalerne for det samme. Tilbaketrekningsmanøveren fra offentligheten som Solstad foretok med artikkelen «Om meddelelsens problem» sommeren 1997, og som han med Torgeir Larsens ord har gitt «en moralsk og allmenn begrunnelse – det nytter ikke lenger å være intellektuell», utgjør det definitive bunnpunktet. Solstads resignasjon er absolutt.
Det er symptomatisk at venstresidens fremste forfatter, ja, kanskje Norges fremste forfatter overhodet, slik gir sitt «bidrag til den ørlille motstand mot framtida». Tore Rem, som anmeldte boken Artikler 1993-2004, slår fast at «Solstad, etter å ha forlatt offentligheten med en viss brask, har forholdt seg taus på en (…) ordrik måte.» Det er godt sagt: Ordrik – men tyst i alle spørsmål som er viktige for en fornyet radikal posisjon.

1999: Akk, akk, Attac
En av de mest aktive skribentene på KK-forum, der klagesangen over Klassekampen økte i styrke høsten 1996 og våren 1997, het Magnus Marsdal. I et innlegg den 1. oktober 1996 skrev han: «Spørsmålet må stillast slik som Mao gjorde: For kven? For kven vil vi at Klassekampen skal skriva? (…) [F]or å tena kven sine politiske og økonomiske interesser [?] (…) (No vil truleg dei postmoderne skribentar rista på hovudet og le ironisk av at det blir antyda at det finst klasser (…), men det skit eg i, for mitt ærend er berre å bidra til at den postmoderne papirtiger-latteren finn seg andre media enn avisa Klassekampen (...))» En av dem som aller tydeligst har videreført Dag Solstads holdninger til den kulturelle utviklingen, er Morgenbladets litteraturredaktør Bendik Wold.
Sammen har Wold og Marsdal skrevet boken Tredje venstre. Deres visjon er «et sosialistisk folkestyre» – en «livsnytersosialisme nedenfra». Fienden er et trehodet troll bestående av nyliberalismen, «postmodernismen» og kulturindustrien, der de to sistnevnte fungerer som ideologiske støttehjul for førstnevnte. Sosialdemokratiets tredje vei trekkes frem som et eksempel på denne giftige syntesen.
Også Marsdal og Wold forholder seg til en karikatur av postmodernismen. Den er en «vokabularindustri» som lager stadig nye ord uten innhold. Riktignok kan de ulike teoriene som har fått denne merkelappen ha et innhold som er politisk ambivalent, men istedenfor å analysere overganger innenfor, og eventuelle overskridelser av, moderniteten, noe den postmoderne utfordring burde ansporet til, mistenkeliggjøres skribentene: Deres plass i the chattering classes har blendet dem. De ser ikke verden slik den virkelig er på grunn av sin egen klasseposisjon. Da trenger man heller ikke ta dem på alvor.
Marsdal og Wold ender langt nærmere Adornos «frankfurting» enn de selv innrømmer. Alt snakk om identitetsskapende kulturkonsum avfeies som sprøyt med tvilsomme argumenter. De skriver: «Et slikt bilde – av det alltid aktive og selvskapende publikum, et publikum som bruker massemediene til å konstruere sine egne identiteter og verdensbilder på en fri, pluralistisk og demokratisk måte – er basert på en typisk ’postmoderne’ tendens til å glemme at det finnes noe utenfor teksten.» Men poenget er jo at det finnes noe utenfor teksten – en leser i en situasjon. Det er hos denne en kreativ motstand kan oppstå. Og det burde venstresiden dyrket samtidig som den kritiserer eierkonsentrasjon og forflatning i mediene.
Motsatsen til det trehodete trollet er et «tredje venstre» som er individualistisk på en annen måte enn den borgerlige individualismen, mener Marsdal og Wold. Med unntak av eiendomsretten er de store lovnadene fra den franske revolusjon intakte. Det skal bli like rettigheter, mer fritid, mer livsglede. Prosjektet er litt interessant, om enn naivt. Men det har også noen alvorligere svakheter: Drømmen er et stort brudd. Viljen til å jobbe med eksisterende institusjoner som kan utgjøre et politisk og juridisk rammeverk for en globalisert økonomi er fraværende. Marsdal og Wold mangler en diskusjon av velferdsstatens tendens til normativ ensretting og behovet for reformer. Store globale spørsmål som fundamentalisme og totalitarisme berøres ikke.
I innledningen til Tredje venstre beskriver Marsdal og Wold i en replikkveksling hvordan demonstrasjonene mot toppmøtet i World Trade Organization i Seattle den 30. november 1999 vekket dem opp. Denne demonstrasjonen brukes ofte som det symbolske startpunktet for det som kalles «De nye bevegelsene» – først og fremst representert ved organisasjonen Attac i Norge, der Marsdal nå er leder. Men i den norske avdelingen trådte de tradisjonelle venstrekreftene, særlig i fagbevegelsen, raskt inn på arenaen og forhindret en reell nyorientering.
Bjørgulv Braanen skrev i en omtale av Slagstads samling debattartikler som kom ut i vår, at prosjektet i Tredje venstre i grunnen minner om «sosialisme på norsk». Og da er ringen sluttet. Det foreløpig siste forsøket på nytenkning søker tilbake til et prosjekt som er dødt.

2005-2009: En ny venstreside?
Venstresiden trenger en liberal falanks som er noe mer enn politikk fra sak til sak. Den gamle Orienteringskretsen stod mellom DNA og kommunistene. På samme måte må en fornyet venstreside i dag stå mellom det Den tredje vei ble til og Marswolds Tredje venstre.
Det historiske målet for venstresiden er økt frihet for alle. Kollektive løsninger er ett middel, ikke selve målet. Det er en forskjell på likhet og likeverd. Mulighetene for å realisere sitt livsprosjekt må bli likere, noe som innebærer en betydelig grad av omfordeling og en velfungerende velferdsstat. Men samtidig må venstresiden fastholde at det finnes forskjellige veier til det gode liv. Derfor er ikke alle reformer av velferdsstaten grusomme. Som Cathrine Holst har påpekt, belønner den bestemte livsvalg mer enn andre. Venstresiden bør gå inn for å gjøre forsøk med borgerlønn. Samtidig bør andre støtteordninger gjøres mer fleksible. Staten må bli nøytral i verdi og kulturspørsmål. Det betyr blant annet at statskirken må avvikles.
Venstresiden må finne seg selv i rommet mellom moralisme og likegyldighet. I migrasjonens og de globale kulturstrømmers tidsalder, betyr dette at folk må få ha sine forestillinger og vrangforestillinger om livet og kosmos i fred. Men straks et regime bryter med grunnleggende rettigheter må venstresiden klart uttrykke sin harme. Den må ta opp kampen mot fundamentalisme i både religiøse og politiske forkledninger. Den må støtte demokratiske og fredelige revolusjoner i de tidligere Sovjet-vasallene, i Midtøsten og andre steder.
Ideen om Norge må dekonstrueres. Økonomien er global. Da må venstresiden gå inn for å bygge et globalt demokratisk styringssystem basert på eksisterende institusjoner som kan håndtere den. Norge er uforskammet rikt. Venstresiden må anlegge et globalt perspektiv når den snakker om rettferdighet. Når selv Attac lenge hadde kampen mot pensjonsreformen som en av sine hovedsaker, må vi spørre: Hvem er det man først og fremst bør solidarisere seg med? Den norske arbeiderklassen, eller dem som kjemper mot bunnløs fattigdom i Sør? Kan polsk arbeidsimmigrasjon være et middel til utjevning på et europeisk nivå? Skal norsk landbruk vernes på bekostning av fattige bønder som gjerne vil ha tilgang til vestlige markeder?
Venstresiden må komme til enighet med seg selv om at verden ser annerledes ut enn sist den hadde hegemoniet. Den gordiske knuten må kuttes. Det er på tide å åpne debatten om hva venstresiden skal være på nytt.