Kommentar om veldedige forfattere (Ny Tid)

De myke harde pakkene
Disse bøkene er gode. Men ikke først og fremst som litteratur.
Av Halvor Finess Tretvoll
Veldedighetslitteratur. Forrige uke skrev Ny Tid om problemene knyttet til veldedighet. Da hadde allerede professor Terje Tvedt tatt et oppgjør med NRKs tv-aksjon i Samtiden. Og sist helg var forfatter blant TV2-artistene som skulle redde Afrika i beste sendetid.
Han er ikke det eneste bokmennesket som har kastet seg på veldedighetsbølgen i sesongen for slikt. I høst har nemlig Knut Nærum skrevet Sneglemannen for Redd Barna. Pengene fra salget går til skolegang i konfliktområder. Suksessforfatter og Harry Potters mor J. K. Rowling ga på sin side nylig ut Skalden Skurres historier. Pengene hun tjener på disse nye eventyrene fra trolldomsuniverset rundt Galtvort gymnas, går Children’s High Level Group, et hjelpefond forfatteren selv stiftet i 2005 for å komme barnehjemsbarn i Europa til unnsetning.
Rowling gjorde noe liknende i 2001, da inntektene fra boka Rumpeldunk gjennom tidene ble gitt til veldedighetsorganisasjonen Comic Relief, som ble stiftet for å hjelpe ofrene for sultkatastrofen i Etiopia i 1985.
Også Redd Barna har gitt ut veldedige bøker tidligere, og vil gjøre det igjen. I 2007 skrev nevnte Jo Nesbø Det hvite hotellet, som solgte i 40 000 eksemplarer og ga organisasjonen to millioner kroner. Neste år står Unni Lindell for tur.
Klissete
Tv2kjendisgallaens representasjon av De andre og de melkehvite hjelperne er rimelig kjip, om vi skal tro Bjørn Eidsvåg. Forfatter og fjellklatrer Greg Mortenson, som besøkte Oslo denne uka, er nok ikke så veldig mye bedre. I salgsskuskessen Three Cups of Tea: One Man's Mission to Fight Terrorism and Build Nations, forteller han hvordan han etter å ha blitt skadet i et forsøk på å nå toppen av K2, bestemte seg for å bygge skoler på den pakistanske og afghanske landsbygda. Han har gitt 28 000 barn skolegang, men er det ikke noe med boktittelen?
Med mindre man er mot hjelpeprosjekter og originale finansieringsmetoder som sådan, må man kunne si at oppleggene for senhøstens to veldedige bokutgivelser på norsk, er mindre problematiske.
Likevel kan man ha sine tvil om innholdet i dem er like høytidsstemt, og om det er litterært godt. Den myke harde pakken fra Nærum er også både myk – eller snarere slimete – og hard – ja, rimelig voldelig – på innsiden. Boka åpner med setningen «Hvis du lesere dette, har noe gått galt». Man kan trygt kalle det et frampeik. Gjennom vitenskapsmannen Arne Mills’ etterlatte dagbok og e-postutvekslingene mellom Arnes samboer Amalie Wang og venninnen Hedda Petersen, rulles en ganske klebrig historie opp. Arne vil gjøre folk mer lik sneglene gjennom å endre våre genetiske koder. For høy fart er nemlig problemet, i alt fra hans haltende privatliv til Midtøsten-konflikten. Som Arne skriver i dagboka: «Det er ikke dårlig tid som skaper hastverk, det er hastverk som skaper dårlige tider».
Paradoksalt nok er det Arnes hastverk med snegleserumet som fører til den tragiske konklusjonen. Han bruker seg selv som prøve… eh… snegle, før det er helt trygt. Slutten skal ikke avsløres, men at den militære etterretningstjenesten følger nøye med, gir en slags pekepinn.
Moralisme
Dette må ha vært et overskuddsarbeid for Nærum. Selv har han sagt, noe fleipete muligens, at ideen dukket opp under en ferietur til fuktige Cornwall i England på 90-tallet. Den har blitt okay med årene. Og den nye langsomheten er jo i vinden. Dette budskapet understrekes dessuten av at Amalie Wang jobber på «Time Spare», et selskap som tar foreldre ut av tidsklemma. Men moralen blir likevel noe sånt: selv de beste hensikter kan føre til forferdelige resultater. På mange måter er denne litt pussige moralen faktisk å foretrekke framfor den andre veldedige førjulsutgivelsen.
Rowling har levert en samling korte eventyr, etter sigende skrevet av skalden Skurre for mange hundre år siden og nå oversatt fra originalrunene av Harry Potters venninne Hermine. Her er skurker og helter, en hyggelig tone som handler om toleranse mellom trollmenn og gomper – altså vanlige mennesker – og refleksjoner rundt døden og kjærligheten. Men mellom hvert eventyr lar Rowling professorale Humlesnurr forklare moralen så tydelig at det blir noe pekefingeraktig over det.
Med andre ord: De to utgivelsene gir kanskje forfatteren og bokkjøperen god samvittighet uten at vi får skeive iscenesettelser rett i fleisen. Pengene kommer nok også godt med. Mer enn noen halvtimers lett romjulskos for leseren er det ikke.■

Knut Nærum
Sneglemannen
Aschehoug (2008)
90 sider

J.K. Rowling
Skalden Skurres historier
Cappelen Damm (2008)
127 sider

Kommentar om bokserier (Ny Tid)

Sakprosaserienes gjenkomst
Unipub har en ny serie. Cappelens upopulære fyller 60. Men hva vil forlagene med seriene sine?
Av Halvor Finess Tretvoll
Det druknet kanskje i lanseringskjøret til Hauge-biografien eller Lie-samtaleboka. Men det rører faktisk på seg blant de små og smale bokseriene, uten at de dermed er noe nærmere å få plass i bokhandlenes utstillingsvinduer eller ved arrangementer som den store – og ikke så godt besøkte – litteraturfestligheten på Lillestrøm sist helg.
Det var med andre ord ikke bare din skyld om du gikk glipp av at Cappelens upopulære skrifter fylte 60 år denne høsten. Også andre forlag utgir rekker av prosa under liknende overskrifter, og med tilsvarende liten drahjelp. Noen serier strekker seg i likhet med Upop-bøkene over flere tiår, som Thorleif Dahls kulturbibliotek. Andre er avgrenset i tid eller antall titler, som Unipubs nystartede «Begreper i historien»-serie. Man finner serier basert på produksjonsstøtte, som Pax og Utenriksdepartementets Mundus-serie, og de som er en utgiftspost forlagene regnskapsfører under investeringer i kulturell kapital. Noen har høy utgivelsesfrekvens, som Universitetsforlagets «Hva er?»-serie, mens man tviler på om det fortsatt er liv i enkelte, helt til det plutselig dukker opp et nytt eksemplar i kulturredaksjonens posthylle.
Studenter i tweed
De siste ukene har det kommet flere slike. Blant dem: Giorgi Agambens Midler uten mål, Helge Jordheims oversettelse av artiklene om imperialisme i storverket Geschichtliche Grundbegriffe. Historisches Lexikon zur politisch-sozialen Sprache fra 1972-92) og Jacoubs de Voragines middelaldersamling av helgenlegender.
Det er aldeles strålende. Samtidig bekrefter det at seriene, med unntak av Gyldendals Arena, som tar sikte på å oversette dokumentarbøker om det redaktør Aslak Nore mener er vår tids viktigste problemstillinger, lever beskjedne liv. I alle fall om man tar med i betraktningen at et eller annet lyst forlagshode har pønsket ut en samlet profil og felles layout. Presumptivt av en grunn. Eller med en plan.
Engang i tiden var Cappelens upopulære paradoksalt nok et populært konsept blant studenter i tweed med sitt ganske freidige utvalg og antisalgsvennlige salgsstrategi. Dette blir aldri kioskveltere eller debatt i Redaksjon 1, for å si det forsiktig, og kanskje skal man være fornøyd med at forlagene fortsatt utgir smale bøker, om sosialteori for eksempel. Mange slike bøker hadde aldri kommet ut om det ikke var for det lille puffet seriekonseptene tross alt gir.
Men Cappelens upopulære hadde noe mer. Man kan kalle det energi, og de tidlige bøkene i serien ble utgitt samtidig som Studentersamfundet i Oslo arrangerte ukentlige Upop-møter. Det var kvalitet – og identitet.
I det den ofte oversette sakprosaseriefronten igjen er i bevegelse, med Unipubs nysatsning, Upops jubileum og relativt ferske satsninger som Arena og Mundus, kan man spørre hva forlagene egentlig vil med slike prosjekter. Hvilke funksjoner fyller de i dag?
I virkeligheten er Arena utliggeren, den ensomme svalen blant gråspurv, bruddet med en ellers ganske entydig tendens. «Hva er?»-serien kommer i en slags mellomposisjon, med sin formidlingsiver, mens de utgivelsene som henvender seg til det utvidede begrep om akademia, først og fremst ser ut til å søke nødhavn i pensumlistene, og ikke evner å skape noen påtakelig interesse utover fagmiljøene.
Problembøkene
Noen av de norske seriene er levninger etter folkeopplysningsprosjekter, ment som introduksjoner til den vestlige kulturarven, spredere av borgerlig dannelse til nasjonen og tilgjengeliggjøring av klassikere på riksmål eller nynorsk. Alt ettersom. Andre har hatt mer problematiserende siktemål. Men vi har ingenting som minner om forlaget Gallimards Bibliothèque de la Pléiade i Frankrike. Serien, som stammer fra 1930-tallet, er en institusjon. Å bli utgitt i Pléiaden anses som en enorm anerkjennelse, noe som bare i ytterste unntakstilfeller skjer før vedkommende har gått bort. Serien har med andre ord evnen til å kanonisere utvalgte forfatterskap. Den får betydning og blir betydningsfull.
Upop-boka til Agamben viser at filosofien kan ha noe viktig å si om brennbare politiske debatter. Og nykommeren til Unipub gir bakgrunn for å diskutere om USA er et imperium på sotteseng.
Men hva med Gyldendals, Ariadne- eller Pegasus-serie? Eller Pax Labyrinth og Pax Artes? Treffer de noen idéstrømning? For noen år siden ga de samme forlagene ut henholdsvis en tradisjonsrik Fakkel- og en kritisk Palimpsest-serie. Det er ikke bare du som bør skamme deg om du ikke husker det.■

Omtalte bøker

Giorgio Agamben
Midler uten mål
Notater om politikk
Cappelens upopulære skrifter (2008)
174 sider

Helge Jordheim og Iver B. Neumann
Imperium. Imperialisme
Unipub – Begreper i historien (2008)
155 sider

Jacobus de Voragine
Legenda Aurea
Helgenlegender fra middelalderen
Thorleif Dahls kulturbibliotek (2008)
558 sider

Kommentar om bokmesser (Ny Tid)

Bokhøstfinalen
Etter at bokfolket denne helgen har feiret seg selv på høstens tredje store litteraturarrangementet, må bransjen baske med noen nye utfordringer.
Av Halvor Finess Tretvoll
Det står da glitrende til med litteraturen i landet, ikke sant? Man har funnet det fornuftig å diskutere sakprosaens kvalitetskriterier i kjølvannet av Dagbladets sommerkåring og Kulturrådets egne evalueringsrapport. Men det er bare hyggelig så lenge innkjøpsordningen for denne typen litteratur utvides i neste års statsbudsjett. Ikke engang finanskrisa ser ut til å skremme, for det sies at bøker selger godt i nedgangstider.

Med litterære popstjerner på lang rekke, et lanseringskjør der samtaleboka med bursdagsbarnet Haakon Lie (101) stjal det største showet og salgslokomotiver som biografiene om Jens Christian Hauge og den helbredende snåsamannen, vil konklusjonen trolig bli at det har vært en innbringende høst. I de fleste kanaler.
Forlagsmafia?
Det nye er imidlertid satsingen på storslåtte litteraturmesser for folket. Det har allerede vært to gigantarrangementer i østlandsområdet på noen korte høstmåneder: Bok i byen, som Tanum står bak, og bokfesten i Operaen, som Bokklubbene inviterte til. I det Forleggerforeningen gjenoppliver sin bokmesse etter 12 års dvale og dermed setter kronen på formidlingsverket i Lillestrøm denne helgen, kan det imidlertid vise seg at distribusjonssystemet for litteratur er i ferd med å gjennomgå større endringer enn bransjen har tatt inn over seg. Både på nettsalg og elektroniske leseplattformer framstår Norge blottet for offensive aktører av betydning.
I den forbindelse framstår debatten om hvorvidt makta over boka har blitt både usynlig og uanstendig i hendene til Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug som et værvarsel foran en omkamp om den skjøre balansen i bransjen. Med sine eierinteresser i bokhandlerleddet og bokklubbene er disse tre forlagene tyngdepunktene som alt annet i det litterære kretsløpet tilsynelatende graviterer mot. Og det får småforlagsfolkets selvutnevnte talsmann Arve Juritzen til å utbryte: mafiavirksomhet! På den andre siden er det nettopp i mindre forlag som Kagge og Bazar at pengehaugene vokser raskest.
I forbindelse med aviskrangelen pekte imidlertid nettbokhandelveteran Ivar Tronsmo på noe vesentlig: Til Aftenposten sa han at maktkonsentrasjonen hindrer opprettelsen av flere konkurransedyktige og uavhengige nettbokhandler i Norge. «På nettet får de små forlagene en salgskanal hvor de kan hevde seg og på nettet selges den smale litteraturen,» hevdet han.
E-boka
Forlagsansatte føler trolig at lunsjsalaten truer med å komme i retur når noen foreslår enda et seminar om e-boka. Men den kommer til å bli viktig i nettsalget av litteratur.
I år har Amazon lansert sin e-bokleser Kindle, som nå kan skilte med nærmere 200 000 tilgjengelige titler. Og da Kulturrådet arrangerte sitt seminar om e-boka tidligere i høst var det en slags fellesforståelse om at tiden snart er inne også for et norsk e-bokmarked.
Selv fotfolk i forlagene her i landet kan nå observeres med en lesedings i hånda. Spørsmålet er om forlagene de representerer, og resten av det norske litterære systemet, evner å tilpasse seg en ny virkelighet.
De har sittet lenge på gjerde, men kanskje kan forsøkene med nye salgskanaler for papirboka ses i sammenheng med en viss uro for framtiden. Ikke alt har gått like bra denne høsten: Ifølge Dagbladet kjøper for eksempel sørgelig få kioskkunder Magnus S. Rønningens Oppskriften for deg som vil opp og fram på Deli de Luca.
Bokmesser som den på Lillestrøm kan imidlertid vise seg å bli viktige i tilknytning til et litterært salgssystem på nett. I Frankfurt, London, Gøteborg og Bologna er det først og fremst rettighetssalg på tvers av landegrensene som diskuteres over de små bordene i messehallene. Og nettopp rettighetsproblematikk vil bli avgjørende for e-bokas framtid. Betyr for eksempel Amazons USA-begrensning at man i Norge må vente til e-boka vi ønsker oss er oversatt?
Krumtappen
Seminarprogrammene på disse store bokmøtestedene er dessuten spekket med store og litt mindre navn fra rare steder. På denne måten blir messene krumtapper i den litterære globaliseringen.
Bokmessa på Lillestrøm ser ut til å komme passelig godt ut av det i sitt første år. Man skal diskutere fulltekstpublisering på nett under tittelen «Er den lange halen digital?» og det blir debatt om «Større konserner og mer konsentrasjon – mindre mangfold og ytringsfrihet?»
Å se Salman Rushdie i samtale med utenriksminister Jonas Gahr Støre har dessuten potensial til å bli et grensesprengende høydepunkt. Deretter tynnes det imidlertid noe ut i de internasjonale rekken.
Det er med andre ord nok av utfordringer å baske med når forlagsfolket våkner etter årets siste bokfest på mandag.■

Kommentar om politisk journalistikk

Ubehaget i eteren

Mediedebatten har gått i reprise denne uka. Den burde ha kommet et skritt lenger.

Av Halvor Finess Tretvoll, bokansvarlig i Ny Tid

[medier] Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) vil avskaffe «kommentariatets diktatur» og redde demokratiet fra «terningkast, ekspertpaneler, standup-komikere og personfokus». I siste nummer av Samtiden skriver de at norske mediers dekning av politikk er «smittet av sportsjournalistikken», og at den lider av skandalerytteri og kommentatorvelde.
Lysbakken og Røe Isaksen fortjener klaps på skulderen, ettersom de forsøker å sette ord på et ubehag i eteren, som de to – i det minste om vi skal tro de vel 200 frammøtte ved lanseringsdebatten i Aschehougs kantine mandag kveld – ikke er alene om å føle. Samtidig seilte imidlertid kommentatorstanden, representert ved Kyrre Nakkim (NRK), Anders Giæver (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet), rimelig ubesværlig gjennom uværet.
Kritikken som kommer til uttrykk i Samtiden er nemlig ikke presis nok. Ikke er analysen særlig avansert heller, noe som lett skaper et inntrykk av en litt flat mediedebatt i reprisesending. Men som Marie Simonsen innrømmet under lanseringsdebatten: «Dere kunne rammet oss hardere.»
Å etterlyse en mer «objektiv» politisk kommentarjournalistikk er for eksempel å knytte an til et uoppnåelig og naivt journalistikkideal. Norsk offentlighet trenger snarere et større mangfold av subjektive kommentatorstemmer som kan få fram ulike aspekter ved de politiske prosessene. Det ville kanskje betydd litt for saken om Manuela Ramin-Osmundsen om kommentatorene ikke hadde oppført seg som flokkdyr på Løvebakken, for å snakke med Sigurd Allern, og hadde helt sikkert skapt en mer interessant debatt.
Det er heller ikke veldig elegant å klage på at mediefolk nærmest har tilranet seg et fortolkningsmonopol i politiske spørsmål når journalistenes verdensbilde samtidig utfordres gjennom mer eller mindre velskrevne og veltenkte bidrag på nettet.
Lysbakkens og Røe Isaksens ubehag, som de to oppdaget etter kommunevalgkampen sist høst, er imidlertid uttrykk for en uro knyttet til en utvikling av demokratiet og offentligheten som er virkelig nok.
Kommunikasjonen mellom folk og ledere forvitrer som en paradoksal følge av en velstandsøkning som fører til at den interessedrevne politikken, basert på brede folkelige organisasjoner, mister noe av sin relevans, mens statsstyring i stadig større grad blir et spørsmål om teknikk og de politiske partiene nærmer seg hverandre og midten av det politiske spektrum.
Det er trist om man ønsker et størst mulig politisk engasjement, men det henger også sammen med et relativt lavt konfliktnivå i vår del av verden. Tendensen preger også mange europeiske land, og den fører til at politikernes og medienes mer og mer desperate forsøk på å nå fram, får den utilsiktede følge at stadig flere fremmedgjøres.
Vil man gjøre noe med det, må man undersøke noen mer grunnleggende strukturer enn taletidsfordelingen ved NRKs folkemøter i kommunevalgkampen. Da kunne vi fått en mindre flat og forutsigbar debatt.