mandag 30. april 2007

Intervju: Allis Helleland (Ny Tid)

Allis i eventyrland
Den nye direktøren ved Nasjonalmuseet mener de store sverdslagene er forbi og at bare det «sjove» arbeidet gjenstår.
Halvor Finess Tretvoll, København

[Kunst] – Jeg har besteget et «bjerg», sier Allis Helleland.
Det kunne saktens vært behagelig å bli, innrømmer hun. Men fra sitt kontor med utsikt over parkområdet Østre Anlæg i København fikk hun øye på et nytt fjell langt borte i horisonten. Da kom trangen til å bestige også den neste fjellknausen.
Slik forklarer kunsthistorikeren, som de siste 13 årene har ledet Statens Museum for Kunst (SMK) i København, beslutningen om å overta direktørstillingen ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i august.
Ved SMK har hun loset et stort nybygg i havn. Det gamle huset fra 1896 er også modernisert. I tillegg kan Helleland skryte av å ha skapt det mest besøkte kunstmuseet i Danmark. Hun er stolt av å «ha hengt det spennende opp på veggen», som hun sier, og av å ha åpnet museet for «unge, gamle og næringslivet».

– Det er erfaringene som kan komme godt med i den nye jobben, tror den tiltredende museumsdirektøren.
– Likevel må det vel ha vært en stor beslutning å reise nordover?
– Ja, det betyr jo at familiens tilværelse brytes opp og skal gjenetableres et annet sted. Men jeg er moden for noen nye utfordringer. Og da styreleder Christian Bjelland ringte fra Oslo med jobbtilbudet var det som å forelske seg på nytt. Etter at ideen hadde slått rot kunne jeg ikke tenke på annet, forteller hun.
Ettersom Norge er Allis Hellelands eventyrland – hun har en norsk mann, og hadde alt sett fram til en pensjonisttilværelsen ved hytta på Sørlandet – var det ifølge henne selv «predestinert» at hun skulle ende i Norge. Før eller siden.

Rabalder og halvgamle menn
Likevel og jo da. Det er et høyt og bratt fjell Helleland skal gi seg i kast med. Men hun tror tiden for de store sverdslagene er forbi ved Nasjonalmuseet.
– Nå gjenstår kun det «sjove» arbeidet, sier hun.
Helleland tenker først og fremst på det nye museumsbygget som skal reises på Tullinløkka. Hun mener det vil bli en smal sak å få verdenskjente arkitekter interessert og håper nybygget kan stå ferdig til 200-årsjubileet for uavhengigheten – fra nettopp Danmark – i 2014. Helleland vil også gjøre Nasjonalmuseet til «en like deilig og publikumsvennlig museum som SMK». Det skal bringes inn i den nye tid.
Det er imidlertid en kontroversiell institusjon hun overtar. Rabalderet har vedvart etter sammenslåingen av Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Arkitekturmuseet i 2003. I sentrum for kontroversen befant Hellelands forgjenger Sune Nordgren seg. Museumsideologier har stått steilt mot hverandre. Deler av fagmiljøet satte seg på bakbeina.
– Til tider har det gått hardt for seg. Reorganiseringen av Nasjonalgalleriets utstilling ble beskrevet som en «postmoderne tsunami», det har dukket opp fortrolige dokumenter fra Nordgrens tidligere arbeidssteder og ifølge svenske aviser ble din forgjenger kjeppjaget fra Norge. Er du bekymret for tonen i den norske debatten?
– Nei. Det var mye motstand da jeg begynte ved SMK også. Endring skaper alltid konflikt, og det er først og fremst snakk om halvgamle menn som ikke har så lett for å innstille seg på nye forhold. Da gjelder det å ha en visjon, og å få huset med seg. Man får også respekt av god forskning og gode resultater, utstillinger og besøkstall. Motstanden dør nok ut etter et par år.
Mottagelsen har heller ikke vært utelukkende hjertelig. Det har blitt hevdet at det kontroversielle Nasjonalmuseet har fått en like kontroversiell direktør. Da Helleland ble gjenutnevnelsen til direktørjobben i København, skrev Ekstrabladet: «Hendes vigtigste kvalifikation, da hun blev ansat for ni år siden, var hendes jyskhed. At hun var… egensindig, nedadsnobbende, stærk… og i besiddelse af en religiøs – til fundamentalisme grænsende – vilje til at ville have sin vilje.» Politiken brukte overskriften «Statens Museum for besynderlig ledelse» og kritiserte både innkjøprspolitikken og formidlingsprofilen. Forskningen var blitt «prioriteret ned under gulvtæppet på den ærværdige institution», het det.

Ikke en kunsthall
I Norge har Lars Roar Langslet, en av Nordgrens sterkeste kritikere, lagt vekt på betydningen av kunnskap om norsk billedkunsts historie. Selv forteller Helleland at hun fikk sin utdannelse i norsk kunsthistorie ved Blåfarveværket.
– De har hatt en perlerekke av utstillinger de siste 30 årene, sier hun.
Om det beroliger Langslett er usikkert, men Helleland legger også vekt på at hun i motsetning til Nordgren er kunsthistoriker, at hun vet hva det vil så å lede et nasjonalmuseum, og at det er noe annet enn å lede en kunsthall.
– Nasjonalmuseet skal være et museum. Det skal handle om å bevare en kulturarv, ikke bare om samtidskunsten. Først når det museale grunnarbeidet er i orden, med forskning, utdanning og formidling, kan man tillate seg å leke litt, sier hun.
I København viste hun leken med blant annet utstillingen «Matisse &», der tre samtidskunstnere gikk i dialog med den gamle mesterens verker. Noe tilsvarende kunne man kanskje gjøre med Munch, foreslår Helleland, når alt det andre er i orden.
Museets fornemste oppgave er nemlig å gjøre gammel kunst relevant i dag.
Men Matisse-utstillingen skapte debatt. I 1996 viste Helleland dessuten moteskaperen Erik Mortensens klær sammen med eldre utenlandske verker. Da ble det virkelig baluba.
– Ja, det var oppstandelse her da. Det ble sagt at man ikke kunne gjøre noe slikt i et billedkunstmuseum, men det kan man faktisk – en gang i blant.
– En slik sjangerblanding går godt sammen med fokuset på tverrfaglighet ved Nasjonalmuseet. Også det har sine motstandere. Hva er din kommentar?
– Skillene mellom de ulike fagområdene er en 200 år gammel anakronisme som stammer fra encyklopediene på slutten av 1700-tallet. I dag blandes det hele sammen igjen, på tvers av slike kunstige skiller. Jeg kan gå på fotballkamp den ene timen og nyte avansert opera den neste. De unge mikser musikk, film og kunst hele tiden. Derfor er det ganske naturlig å stille ut design og billedkunst side om side. Det er heller ikke noe nytt, bare se på Moma eller Metropolitan i New York.

Publikum er ikke idioter
I Norge er de ulike museumsområdene slått sammen, og Helleland ser fram til det tverrfaglige arbeidet. Men hun legger raskt til at det ikke skal gå på bekostning av den spesialiserte kunnskapen – om glass, nasjonalromantikken eller renessansemalerier.
– Jeg vil jo være dypt avhengig av ekspertene, og er ikke selv noen spesialist på norsk kunst, sier hun.
– Debatten i Norge har også skapt konflikt i fagmiljøene. Er det viktig for deg å forene frontene?
– Det er simpelthen nødvendig. Om ikke kunstnerne og fagmiljøene er med, rammer det hele museet. Det vil nok alltid finnes kritikere, og det skal alltid være debatt om en nasjonalmuseum, men det er viktig for meg å skape dialog.
– Det har allerede kommet kritikk mot deg fra kunstnere som frykter at samtidkunsten vil lide under ditt styre. Hva vil du si til dem?
– Det undrer meg, for jeg har gitt samtidskunsten stor plass ved SMK. Jeg tror det kan bunne i at kritikerne ikke vet så mye om hva som har foregått her. Jeg kjenner ikke disse kunstnerne, men det skal jeg nok komme til å gjøre etter hvert.
– Mari Slaattelid har sagt til Morgenbladet: «Styret har ansatt en person som... har vært talsmann for myndighetenes og forvaltningens kunstsyn, mot fagmiljøets. Å gå med på at besøkstall skal være målestokk for om museet fyller oppgaven sin, er populisme. På samme måte som å overhøre fagmiljøets vurderinger, for å tekkes bevilgende myndigheter med antielitisme som program.» Det er ganske harde ord?
– Ja, men hadde hun gjort den umake å slå opp på vår hjemmeside, ville hun sett at kritikken ikke treffer. Noen tror at det er populisme om mange mennesker kommer på en utstilling, men selv om en utstilling er populær, så kan den være grundig. Å si noe annet er å se på publikum som idioter.

Misjon og musikklounge
For Helleland har det vært et mål å åpne museet. Det stod i stillingsbeskrivelsen da hun begynte ved SMK.
– Jeg ser på det som et misjonsarbeide, sier Helleland.
Kunsten blir nemlig ikke bedre av at få bruker den.
– Det er viktig for meg å nå flere målgrupper, alt fra kunstnerder til de som er i et kunstmuseum for første gang.
– Ved å bruke kjendiser som såkalte guider slik du har gjort ved SMK? Undergraver ikke det den kunstfaglige formidlingen?
– Det handler om å møte publikum der de er. Når gjennomsnittsalderen er for høy, vil jeg gripe de unge. Å bruke folk fra tv eller populærkulturen, kan skape en lavere terskel. Vi har også hatt en ukentlig musikklounge med dj’er og kunst. Det har vært en stor suksess. Og vi har egne omvisninger for folk i fødselspermisjon, der barnevogn er velkommen og det er helt i orden at man blir forstyrret av spedbarnsgråt.
Åpenheten omfatter også kontakt med private bedrifter. I et intervju har Helleland en gang sagt at «erhvervslivets knowhow er gavnligt for kunsten og kulturen, for vi skal også drive forretning.»
– Og på spørsmål om det er grenser for samarbeidet mellom kunsten og næringslivet, svarte du: «Vi er endnu ikke stødt på nogen.» Hvordan ser du på relasjonen mellom kunst og kapital i dag?
– Vi setter våre egne grenser som museum. Men det er klart at vi er avhengige av næringslivet. SMKs 60 millioner danske kroner over statsbudsjettet dekker kun basisutgiftene. Dersom vi vil ha særutstillinger med bokutgivelser og formidling, trenger vi penger.
– Så det er en dyd av nødvendighet?
– Ja. Men det er ikke bare pengene jer er interessert i. Gjennom kontakt med næringslivet kan man også skape interesse for kunst i en ny gruppe.
– Men kan ikke kultursponsingen gå for langt?
– Jeg har ikke opplevd at det har gått på bekostning av fagligheten, eller at noen har forsøkt å påvirke innholdet i en utstilling, om det er noe slikt du sikter til. Men det er klart at man må være litt strategisk. Det er ikke alle sponsorer som vil støtte en avansert samtidskunstutstilling. Da kan man imidlertid gå et annet sted.

Deilig med oppmerksomhet
– Er du overrasket over at det har blitt såpass mye debatt i Norge etter at du ble utnevnt?
– Det er alltid debatt i kunstverdenen. Tenk så ille det hadde vært om folk var likeglade. Jeg synes det er deilig med oppmerksomhet. På 1980-tallet var det en streik blant vaktene ved SMK som førte til at museet ble stengt i flere måneder. Det var det ingen som la merke til. I dag ville noe slikt skapt ramaskrik. Heldigvis.
Om noen år vil også Nasjonalmuseet være i alles bevissthet, som en nødvendig og uomgjengelig kulturinstitusjon, dersom Helleland får det som hun vil. Da gjenstår det å se om fjellheimen i det norske eventyrland lar seg bestige slik de danske «bjerge» gjorde.
Allis Helleland føler seg trygg på at det skal gå.■

htr@nytid.no

Allis Helleland

• Født 21. juni 1953 i Vandborg på Nordvest-Jylland.
• Har vært direktør ved Statens museum for kunst i København siden 1994.
• Er gift med nordmannen Håkon Ejnar Helleland. De har to døtre på henholdsvis 18 og 20 år. I tillegg har mannen fire voksne barn fra et tidligere ekteskap.
• Har vært museumsinnspektør ved Museet på Koldinghus, Aarhus Kunstmuseum og Nordjyllands Kunstmuseum, samt kunstanmelder i avisen Berlingske Tidende.
• Er utdannet kunsthistoriker fra Århus universitet og skrev sin magisteravhandling om den danske gullaldermaleren Christoffer Wilhelm Eckersberg og hans forhold til Europa.
• Sitter i flere styrer, blant annet for den Hirschsprungske Samling og Det danske Bibelseskab
• Har mottatt en rekke priser og er utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.




Intervju: Carsten Jensen (Ny Tid)

Den danske mannen og havet

Av Halvor Finess Tretvoll

[Marstal, Danmark] – Her ble romanen Vi, de druknede til, sier Carsten Jensen.
Han tusler rundt i sitt feriehus, dukker gjennom den lave døra fra kjøkkenet og serverer røkt ål.
-- Det er faktisk en dansk delikatesse. Og den skal ut av sitt læraktige skinn før den fortæres, forklarer forfatteren, essayisten og journalisten.
Ålen skal nytes med kaldt øl, som han har kjøpt på nærbutikken. Drikken var i bæreposen da Jensen ønsket velkommen til Marstal på ferjekaia, og viste frem havna i den lille småbyen på øya Ærø sør for Fyn.
-- Her lå det en gang tett i tett med seilskip i vinteropplag på denne tiden av året, sa han da.
Så rundet vi et hjørne og lot havet forsvinne bak hustakene. Man fikk et inntrykk av hvordan småbyens struktur er et resultat av det danske eneveldets sosiale dynamikk.
-- Byen ble bygget av de jordløse, de som ikke fikk plass, men som klamret seg fast i den skrinne skråninga og måtte leve av havet. Det var trangt. Men havet var mulighetenes land, der skipsgutten kunne bli kaptein, og kapteinen reder, sa Jensen, før han stoppet opp foran et gult inneklemt hus.
Nå om dagen selger en tidligere skipper ål nede på brygga.
-- Han er en gammel bekjent av min far, sier Jensen.
Og det er kun derfor bysbarnet Carsten har fått fisk av ham. For her tynnes det i rekkene. Selv blant ålen i havet. Den har blitt verdifull. Derfor er gaven verdt å nevne.
Det fraflytningstruede Marstal-samfunnet har nemlig omfavnet forfatteren etter bokutgivelsen. Det er solgt 900 bøker i en by med 3000 innbyggere.
På veien gjennom ”strædene” og ”gadene” løftet byen på hatten.

Carsten Jensens feriehus ligger i en gate som ”peker ned mot verdenshavet”, som det heter i boka. Og over røkt ål forteller forfatteren om da Carsten var en ”lille dreng” og barnepiken hadde fått kandiserte fikener av sin kjæreste.
-- Fikenene var kjøpt i Antwerpen, men i mine små ører lød det som ”i en annen verden”, sier han.
Det er en klassisk Marstal-historie som uttrykker ånden i romanen: En annen verden var innen rekkevidde. Boka handler om tre generasjoner marstalboere, og beskriver sjømannen som ville erobre den, omfavne den. Vi møter Laurids Madsen, som kjempet i slaget ved Eckernförde under den dansk-tyske krig i 1849, ble sprengt til himmels da skipet Christian den Ottende gikk i lufta, så St. Peters ræv utenfor perleporten, og landet trygt igjen på sine tunge sjøstøvler. Han ender på Samoa etter å ha forlatt kone og barn. Sønnen Albert, som jakter på sin far i Stillehavet, ender opp med et skrumphode som engang satt på James Cooks kropp, og han blir til slutt stefar til Knud Erik Friis som seiler for engelskmennene under 2. verdenskrig.
De representerer Danmarks glemte kosmopolitter, ifølge en anmelder.
-- Sjømannen har en åpenhet for verden, og Danmark var en sjøfartsnasjon. Du blir ikke kulturrelativist, som vel er det verste man kan være i Danmark i dag, men vissheten om at det finnes andre kulturer gjør noe med deg. I dag er dette glemt. Det er bondens stabile verdensbilde, og ikke sjømannens utferdstrang, som har kommet til å dominere den kollektive hukommelsen vår. Danmark ble til slutt et postindustrielt velferdssamfunn, men det er bonden, Grundtvig og kristendommen som har seiret i den danske kulturkampen, sier forfatteren.

I Marstal eksisterte imidlertid en danskhet som ikke bar preg av innesluttet nasjonalisme.
-- Den var snarere preget av egalitarisme, selvstendighet og et ganske usedvanlig fremsyn og utsyn, sier han.
På den korte spaserturen til feriehuset passerte vi minnesteinen, som skipsreder Boye i virkeligheten – og Albert Madsen i romanen – fikk reist til minne om moloen som beskytter havna mot bølgene. Byens borgere brukte 40 år på å bygge den over en kilometer lange barrieren. Det var en kollektiv kraftanstrengelse, og derfor står det ”enighet gjør sterk” på steinen – både i romanen og da vi gikk forbi den i levende live.
-- Selvfølgelig var det noen som hadde mer enn andre, men sannheten er at alle begynte samme sted. Byens rederier er bygget opp av folk som startet som skipsgutter, og Marstal var preget av en stor sosial mobilitet, sier Jensen.
Selv Bondesofus i boka, en virkelig storkar, som i virkeligheten het Hans Clausen Christensen og ble kalt Bondehans, var bare en jordbrukssønn med talent.

Men mens Marstals enighet gjorde sterk og byen ble Danmarks nest største sjøfartsby på 1890-tallet, med 346 skip, hvorav bare 50 var eid av store rederier, begynte danskene å demontere sjømannen som nasjonal figur.
-- Danmark var engang en stormakt i Nord-Europa, men fra 1600-tallet tapte vi den ene krigen etter den andre, forteller Jensen.
-- Og vi håndterte ikke disse tapsopplevelsene særlig godt, sier han.
Nederlagene ble snarere sett som et bevis på moralske høyverdighet og overlegenhet.
-- ”Det som utad tapes, skal innad vinnes,” ble et munnhell, sier Jensen.
Mens de danske skipsredere oppdaget verdensmarkedet, ble Danmark preget av en myte om uskyldighet.
-- Folk tror i dag at den første dansk-tyske krig, som jeg beskriver i første del av boka, stod mellom den lille nasjonen Danmark og det autoritære Tyskland. Sannheten er imidlertid at det var snakk om en borgerkrig innenfor det danske eneveldet. De tyske opprørerne var i virkeligheten en folkelig milits. Det blir aldri sagt rett ut, men det går opp for hovedpersonen Laurids Madsen, som er i kongens klær, at han kjemper på feil side.
Danmark har også vært en kolonimakt.
-- Men selv det har vi fortrengt. Vi dyrker vår uskyldighet. Vi er besatt av denne tanken. Det er en kronisk uskyld, mer en nevrose enn en analyse av vår historie, fastslår Jensen, før han bedyrer at Vi, de druknede ikke er en politisk bok.
Likevel må man jo spørre:
-- Hadde dansk politikk og debatt sett annerledes ut dersom sjømannskulturen ikke var blitt fortrengt?
Carsten Jensen svarer med to eksempler:
-- Den danske militærbasen ved Basra heter Camp Eden. 140 år etter uskyldighetsmytens oppstandelse oppkaller vi altså vår sterkt befestede leir i Irak – med maskingevær og pansrede kjøretøy – etter paradishagen. Det er et standupnummer i ørkensanden, en nevrotisk benektelsesstrategi, sier han først.
Hos Bertel Herder, som var integrasjonsminister for noen år siden, finner han for det andre et verdenssyn han sammenligner med en etnisk, nasjonal og kulturell Berlinmur.
-- Det er den postnazisiste avløseren for rasismen, nemlig kulturalismen, som kommer til uttrykk. Kulturalismens konsekvens er ikke Auswitch, men omskoleringsleiren. Man kan si at dansk integrasjonspolitikk i dag er en kulturell omskoleringsleir.

-- Sjømannskulturen i romanen er også preget av vold, dekkets justis, et sterkt begrep om ære, en ganske barsk maskulinitet og en form for kynisme. Du skildrer herjede menn som blir harde selv. Er det egentlig så mye å ta vare på her?
-- Marstal var rent faktisk et matriarkat. Det daglige livet i byen tilhørte kvinnene. Mennene var på sjøen i lange perioder, og de kom ikke alltid hjem. Dessuten er det jo på de dårlige skipene at volden rår. Man lærer noe om innbyrdes avhengighet på et skipsdekk. Dersom en svikter, går det ut over alle sammen.
-- Så det er mer et spørsmål om autoritet, og rett bruk av autoritet?
-- Ja. Hvis en kaptein er for autoritær, mister mannskapet initiativ. Romanpersonen Albert Madsen sammenligner det med at skipet ligger vindstille. Dersom Kapteinen er for svak, er det som om skipet seiler i storm med full seilføring. Det handler om å finne en ballanse. Romanen veksler hele tiden mellom å skildre sivilisasjon og bestialitet.

Vi bryter opp. Går ut i gatene. Vandrer rundt i skumringen mens Carsten Jensen beklager seg over at bestefarens hus ikke er holdt skikkelig i stand. Ja, over at skipsreder Boyes høyborg i Prinsegade heller ikke er det, for den saks skyld. Da dampbåtene erstattet seilskipene, stagnerte Marstal. Sjøfarten havnet på museum.
-- Jeg har villet spørre deg om fortellerstemmen. Du bruker et kollektivt ”vi”, et slags kor fra en gresk tragedie, som kommenterer utviklingen. Hvor kommer det fra?
-- Det er Marstals vi. Det er byens menn som snakker til oss. Romanens enkelthistorier ville ikke henge sammen dersom de var skildret med vidt forskjellige vinkler. Og en tradisjonell allvitende forteller ville ikke fungert i 2006. Mennesker kommer og går, men byens kollektiv består, sier Jensen.
Det blir bedratt og har sine egne fordommer. Det er kommenterende og reflekterende. Og det sitter, billedlig talt, på kneipa i Toldbodgaden. Den heter Weber & Co i romanen. Vi passer i tussmørket.
-- Det er rimelig modig å skildre sjømannskulturen så direkte som du gjør. Og den historiske romanen har jo sine fallgruver. Hvorfor var det viktig for deg å unngå en ironisk distanse til emnet?
-- Fordi det ville vært et fullkomment feilgrep. Det ville blitt ”hallo, her kommer jeg, en superintellektuell fra København som stirrer ned på folk med en superutdannet distanse”. Det har jeg ikke villet. Ironi er basert på postmodernismens ideologi. Det er en filosofi for pubertetsgutter, og jeg er ikke lenger i puberteten. Jeg har skrevet denne boken i en hensynløs likegyldighet overfor sesongens litterære moter. Jeg har vært bedøvende lammende likeglad. Til de overakademiske anmeldernes overveielser om hvorvidt man overhode kan skrive en slik roman i 2006, vil jeg si at det har jeg gjort. Den er her.
-- Og hva blir det neste? Flere romaner? Eller vil du tilbake til journalistikken?
-- Jeg har 20 produktive år igjen. Og de vil jeg vie forfatterskapet. Jeg vil ikke lenger ha et forpliktende fast engasjement til en dansk avis. Det er forresten gjensidig. Ingen dansk avis vil ha meg lenger.
-- Hvorfor er det blitt slik?
-- Det vet jeg i grunnen ikke. Men jeg betrakter det ikke som et martyrium, men misunnelse spiller nok en rolle. Dansk journalistikk er preget av jantelov, forklarer Jensen, som plutselig angrer på at han har sagt dette.
-- Det er saken og boka rimelig uvedkommende. Og jeg kan kun si det til deg fordi du er norsk. Jeg ville aldri sagt dette til en dansk avis.

Vi passerer huset til skipsreder Grube, som også har stått modell for en skikkelse i Vi, de druknede og ser huset der romanpersonen Anton forsøker å skyte en stork i skorsteinen. Så går vi innom kirka, der Carsten Jensen vil vise fram altertavla. Den er malt av Jens Erik Carl Rasmussen, som også figurerer i romanen, og viser en korsfestet Jesus omgitt av disipler.
-- Det er byens skippere som har stått modell for disiplene, forklarer Jensen.
Jesus ligner en lokal snekker. Verkstedet hans lå rett ved kirken, og han hadde et ulovlig serveringssted som bigesjeft.
-- Her kunne man gå i kirken en søndag og så drikke bayer hos Jesus etter gudstjenesten, forteller forfatteren.
Han kommer også med en avsløring. Den neste romanen skal handle om maleren Rasmussen. Og det vil vise seg at han er far til den mystiske kvinnen Sophie Smith i Vi, de druknede, en dame som på et tidspunkt planter en grunnleggende tvil i Knud Erik Friis og senere føder en gutt i Nord-Atlanteren under et torpedoangrep mot en konvoi under 2. verdenskrig.
-- Det var jammen godt gjettet, sier Jensen, som insisterer på et siste stopp.
Det er byens store sjøfartsmuseum. Det er bilde av senkningen av Hydra under 1. verdenskrig. Som i romanen står det at en kar ved navn Ravn har knipset det fra en tysk ubåt. Vi ser et bilde av modellen for Knud Erik Friis ombord i Nordica, et skip som i romanen har fått navnet Nimbus. Et eget rom er viet remediene Marstals sjømenn brakte med seg hjem. Man finner afrikanske spyd og en ryggvirvel fra en hval. Her er det skillpaddeskall og aske fra et vulkanutbrudd under fjerne himmelstrøk. Man finner en ring og et armbånd i elfenben som ble ”afmonteret en død negerkvinde”. Av en eller annen grunn er ikke de sistnevnte smykkene med i romanen.


Carsten Jensen:
Er født 24. juli 1952 i byen Marstal på øya Ærø sør for Fyn i Danmark.
Bor i København, men har et feriehus i fødebyen.
Har en datter fra et tidligere ekteskap.
Skrev nylig den bestselgende romanen Vi, de druknede, om tre generasjoner marstalboere. Det var hans tredje roman, men i egne øyne den første vellykkede.
Er kjent som essayist, reisebokforfatter og samfunnsrefser.
Slo igjennom med reisebøkene Jeg har set verden begynde (1996) og
Jeg har hørt et stjerneskud (1997). For førstnevnte mottok han den høythengende litteraturprisen Boghandlernes gyldne laubær.

FOTOTEKST: -- Marstal var åsted for mine første erotiske erfaringer, avslører Carsten Jensen. Nå er byen åsted for handlingen i romanen hans Vi, de druknede.





Museenes mørke hjerte (Dagbladet)

SITAT

”Vi var bedre og lykkeligere før dere hvite kom til vårt land. Vi hadde alt det vi trengte og manglet ingenting, men nå mangler og behøver vi alt.”
Som en av få nordiske Kongo-farer viderebrakte den norske handelsmannen Johan Scharffenberg kongolesernes syn.

HOVEDSAK

Museenes mørke hjerte

Nordens etnografiske museer bugner over av gjenstander fra Kongo. Endelig spørres det om hvordan de havnet her.

Av Halvor Finess Tretvoll

(Oslo/København/Brussel:) Tar man en titt i magasinene til de etnografiske museene i Norden, finner man nærmere 30 000 gjenstander fra kolonitidens Kongo. I Oslo er hver åttende gjenstand fra det herjede sentralafrikanske landet, uten at det så langt har blitt reist spørsmål om hvordan tingene endte her, eller hvorfor samlingen er så uforholdsmessig stor, blant andre enn en snever krets av fagfolk.
Og det til tross for at Kongos tragedie også er et lite stykke norgeshistorie, at innsamlingshistoriene kunne inngått i Joseph Conrads roman Mørkets hjerte, og at museene fråtset i en offentlig fascinasjon for kolonibestrebelsene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Mens Belgias rufsete fortid i Kongo har ført til en gryende selvransaking ved Det kongelige Sentral-Afrika-museet i Belgia (se spalte), er de nordiske kolonieventyrene dekket av støv og sløv glemsel. Her er det ikke snakk om et nasjonalt traume. I generasjoner har Kongo-erfaringene snarere vært henvist til en kulturell skyggetilværelse, der de utgjør et reservoar av ganske lumre forestillinger.
En dansk sjokoladedrikk fikk for eksempel tilnavnet ”Congobajer” på 1960-tallet. I et noe annet lys står bipersonen i Carsten Jensens historiske roman Vi, de druknede fra 2006, som kommer hjem fra kolonien med en avhugget hånd.

Ifølge Jensen er hånden inspirert av en ring og et armbånd i elfenben som sjøfartsmuseet i forfatterens fødeby Marstal er i besittelse av. I den forklarende teksten i museets monter heter det at smykkene ble ”afmonteret en død negerkvinde”. Når vandreutstillingen Kongospor, som kommer til Kulturhistorisk Museum i Oslo 27. april, børster støvet av tilsvarende gjenstander og deres innsamlingshistorie, er det med andre ord kort mellom de museumspolitiske ubehagelighetene.
Det bekrefter Espen Wæhle, nordmannen som var ansvarlig da utstillingen ble vist på Nationalmuseet i København, og som har skrevet manus til utstillingen sammen med den danske forfatteren og journalisten Peter Tygesen.
-- De 30 000 gjenstandene endte i våre etnografiske museer da kolonialismen i Kongo kulminerte mellom 1880 og 1930, forklarer han.
Ikke bare utgjorde stormaktenes imperiale eskapader den logistiske infrastrukturen for museenes ekspedisjoner. De fleste av spydene, maskene, amulettene, trefigurene, pilene og buene stammer også fra kolonialismens nordiske fotsoldater. De var offiserer, sjømenn og misjonærer som kom hjem med suvenirer og trofeer, rappet i en landsby, plukket med fra slagmarken – eller på mer hederlig vis kjøpt av driftige kongolesere som slik kunne vri noen grunker ut av nordboerne.
Ifølge Wæhle var denne handelen med etnografika – som ble relativt utbredt – den mest ærerike økonomiske aktiviteten kolonialistene bedrev.
-- Det viser dobbeltheten i vårt historiske forhold til Kongo, sier han.

Da stormaktenes kammerspill var over på Berlin-konferansen i 1885, og Kong Leopold II av Belgia hadde etablert Fristaten Kongo som sitt enorme private gods, skulle imidlertid de nordiske Kongo-farerne raskt bli uunnværlige tannhjul i det brutale kolonimaskineriet.
I likhet med Joseph Conrads hovedperson kaptein Marlow reiste nærmere tusen nordiske sjømenn opp Kongo-elva, der utallige overgrep mot lokalbefolkningen ble begått. Alt i 1905 skrev historikeren H. Jenssen-Tusch at ”det er svenske, norske og danske skipskapteiner, styrmenn, maskinister og skipshåndtverkere, som i ... første rekke har muliggjort belgiernes erobring av Congolandet”.
Nordiske offiserer kommanderte også enheter i kolonihæren. Etter hjemkomsten behandlet en av dem, den norske løytnanten Parelius, opplevelsene i romanen Trope: ”Ville de ikke ha fred, men underkastelse, ville de få krig og utryddelse... Når stammene strittet imot, herjet vi og ødela over alt, hvor vi fôr frem... Vi var på straffeekspedisjon mot opprørere og barbarer,” skrev han.
Parelius lot også en romanfigur fortelle: ”Jeg... har drukket for meget palmevin. Så jeg kommer i pralende stemning: Her er jeg hersker over tusener av sjeler. Makt! Det er når ens eget sinn som en dirrende kile trenger inn i andre sinn. Og hvor jeg enn går, er jeg loven og livet.”
-- Det var under slike forhold, mens Leopold plyndret Kongo for naturressurser, at museenes magasiner ble beriket med noe av det ypperste menneskeheten har frembrakt, forteller Wæhle.
I alt mottok de etnografiske museene i Norden de private samlingene til 450 hjemvendte Kongo-farere.

Også misjonærene var blant dem som tok med seg gjenstander hjem. De ville understreke misjonsbehovet blant ”avgudsdyrkerne”. Ved siden av gjorde de også en solid innsats for bevaringen av kongolesisk språk og kultur, og lot kongoleserne skrive sine egne historier om kolonimøtene. Men først og fremst gikk innsamlingen hånd i hånd med bestrebelsene for å erstatte kongolesernes religion med kristendommen. Om en utstilling av Kongo-gjenstander i 1920 kunne man for eksempel i den svenske avisen Missionsförbundet, lese: ” Jeg går her blant avgudene og takker Gud.” Slik var innsamlingen intimt knyttet til den kolonialistiske ideologiens tre c-er: Christianity, Civilisation og Commerce.
Kolonibestrebelsene i Kongo ble imidlertid også delikat mat for den folkelige fantasien, noe som kan forklare museenes voldsomme interesse. Selv små provinsaviser trykket oppdageren Henry M. Stanleys reisebrev fra denne siste hvite pletten på kartet. Det ble skrevet mer en 100 bøker om opplevelsene i kolonien. Og belgiernes kamp mot de arabiske slavehandlerne, som med base på Zanzibar hadde fått innflytelse så langt vestover som Kongo, ble fulgt med kulerunde øyne.
-- Kolonialiseringen av Kongo dominerte dagsorden slik Irak-krigen gjør det i dag, sier Wæhle.
Da det nye historiske museet åpnet i Oslo i 1904, var det faktisk ikke bare Amundsen-utstillingen, men også Kongo-gjenstandene, som trakk massene.

Selv sandalene til den mest beryktede av de arabiske slavehandlerne, Tippu Tip, havnet i Norden, og er i dag en del av vandreutstillingen. Slike gjenstander dunstet av det uberørte, dyriske, og – uutalt, men like fullt tilstede – det erotiske. Hundrevis av mulattbarn ble da også resultatet av skandinavenes Kongo-opphold. Men etter det man vet, var det bare en norsk offiser (Albert Joleik) som tok med seg sønnen sin tilbake. Han fikk navnet Olav.
De etnografiske gjenstandene kom derimot til Norden i en stri strøm. De gikk fra å være levende brukskunst, til å bli forstenet kultur. Først som manndomssymboler for innsamleren, deretter i museenes tablåer.
Vandreutstillingen, som også inneholder en bredere refleksjon over de nordisk-kongolesiske forbindelsenes fortid og nåtid, gjør opp for deler av den neglisjeringen Kongo-samlingenes historie har lidd under.


UNDERSAK
Kongens museum

I en park, ved en kunstig innsjø, kun en trikketur utenfor Brussel, ligger det monumentale Sentral-Afrika-museet i Tervuren. En gang var det krumtappen i Kong Leopolds propagandaapparat. I dag kunne man kalle det et metamuseum, altså en utstilling som viser hvordan et museum så ut, og hvordan museet selv så på kolonitiden, i 1960. Her har tiden stått stille. Lenge.
Det er noen få unntak. Et av dem er en spesialutstilling i 2005 om Belgias imperialistiske fortid. Den førte til bråk i et land der kolonitiden stadig utløser et alvorlig skyldkompleks.
-- Det gikk ikke en dag uten avisdebatt om kolonitiden. Det ble starten på en nasjonal selvransaking, sier museumsdirektør Guido Gryseels.
I en omtale av spesialutstillingen i The New York Review of Books skrev imidlertid Adam Hochschild at den var “halvhjertet og unnvikende”, framhevet de gode intensjonene hos kolonisatorene og skjulte omfanget av de kongolesiske ofrene. “Det var som om et jødisk museum i Berlin ikke skulle nevne Holocaust,” hevdet forfatteren av Kong Leopolds arv.
-- Hochschild har en tendens til å se bare sort og hvitt, er Gryseels kommentar.
Dersom man vandrer gjennom den mindre, men permanente, utgaven av spesialutstillingen, som han i dag har tildelt et hjørne av museet, er imidlertid forsiktigheten i oppgjøret fortsatt synlig. Om kolonialismen heter det for eksempel at den tidligere ble ”fremstilt i et flatterende lys, som et siviliserende prosjekt”, men ”nå blir betraktet mer kritisk”. Blir betraktet? Mer kritisk?
-- Vi forsøker å være konstruktivt kritiske, men folk må også få gjøre seg opp sin egen mening. Det er ikke vår rolle å ha en egen posisjon, forklarer museumsdirektøren.
Han leder imidlertid en institusjon der navnene til 1508 belgiere som omkom i Kongo er gravert inn i veggene, mens de døde kongoleserne er så godt som fraværende.
Et av de største rommene, med plansjer om bomull, kaffe, kobber – og gummi – nevner heller ikke at to private selskapene fikk kontroll over enorme skogområder i 1892, med vide fullmakter til å benytte tvangsarbeid, skrive ut skatter og opprette egne private hærer. Og det til tross for at denne ”gummiterroren” ble selve kjennemerket på utbyttingen av Kongo.

NOTISER

Kongo-veteranenes museum
I tillegg til det store Afrikamuseet ved Tervuren i utkanten av Brussel, finnes det også et annet Kongo-museum i Belgia. Det ligger i Namur, og er en hyllest til byens koloniveteraner. Utstillingen problematiserer overhode ikke den belgiske imperialismen, men glorifiserer kampen mot de arabiske slavehandlerne, og hevder at de innfødtes motstand satte Kongos sosiale og økonomiske utvikling i fare.

Kongo-bøker
Kong Leopolds arv av Adam Hochschild er den best kjente framstillingen av brutaliteten i Kongo-fristaten, og har ført til at kolonihistorien igjen har blitt løftet fram i offentligheten.
In the Footsteps of Mr. Kurtz av Michela Wrong knyttes kolonihistorien til Kongos skjebne under diktatoren Mobutu Sese Seko.
Congo, formoder jeg av den danske journalisten Peter Thygesen, er en av de grundigste bøkene om Kongos historie som er skrevet av en nordisk forfatter de siste årene.