torsdag 31. august 2006

Kosmopolitisk kulturradikalisme (Dagbladet)

Kosmopolitisk kulturradikalisme

Vi må gjenfinne ballansen mellom universalisme og partikularisme.

Av Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll.

Det har vært et polariseringens år. Siden Jyllands-Posten publiserte Muhammad-karikaturene 30. september 2005, er debattklimaet blitt tøffere.
Man må vokte seg vel. Bare se på debattene etter Jostein Gaarders kronikk og bråket omkring forumet til Shabana Rehmnan, Nina Witoszek og Hans Rustad. Vi er blitt mistenksomme. Vi roper opp om trusler mot ytringsfrihet – eller om islamhets – raskere enn før.
Ett år etter tegningene, og fem år etter terrorangrepet mot USA, er det få tendenser som er farligere. Alt snakket om sivilisasjonskonflikter kan vise seg å bli en selvoppfyllende profeti. Det er på tide å bryte med polariseringens logikk, dens destruktive spiral.
Striden om karikaturtegningene viser hvordan globaliseringsprosessen som skyller over oss også omfatter globaliseringen av fornærmelser. Raseriet, de skarpe avislederne og voldsomme gatedemonstrasjonene – fra Indonesia til Marokko – ble selektivt og umiddelbart formidlet tilbake til oss nordboere via tv-skjermen. Ramponerte ambassader, brennende flagg, og livredde norske soldater i Afghanistan møter den tacospisende familien i sofakroken. Bare et lite mindretall stod bak eller støttet volden, men frykten brer seg i stua. Samtidig er mange muslimer overbevist om at vesterlendinger flest vil dem vondt. Ganske få mennesker kan gjøre ubotelig skade i vår tid.

Det finnes ingen enkle veier ut av det underliggende dilemmaet her. Ytringsfriheten er en sentral verdi, og den møter en utfordring som må besvares fra radikal islamisme. Det gjelder å stake ut en kurs i det multikulturelle Europa som både forsvarer minoriteters rettigheter og ytringsfriheten, kvinnefrigjøringen og sekulariseringen. Vi må gjenfinne balansen mellom toleranse og universalisme, en ballanse som synes fjernere for hver omdreining i polariseringsspiralen.

Vårt svar er en syltynn universalisme. Visse verdier skal være allmenne og ukrenkelige, i Oslo og i Peshawar, men et mangfold av veier til det gode liv må anerkjennes som likeverdige. Nøyaktig hvor syltynn en slik universalisme kan være bør imidlertid ikke besvares entydig. Tvilen og kontekstfølsomheten må alltid følge med.
Verken nihilisme eller absolutisme er akseptabelt. Men stadig flere europeiske samfunn deler seg i to langs denne aksen. Danmark og Nederland er først ute, men Norge er i ferd med å følge etter. En halvdel mener problemet er absolutisme, og ønsker større respekt for forskjellighet. Den andre halvdelen mener at problemet er nihilisme. Noen av de sistnevnte har søkt tilbake til faste verdier, som religionen, familien og nasjonen. Men de fleste er opptatt av trusselen islamismen utgjør overfor verdier som ytringsfrihet, likestilling og demokrati. Noen er litt for opptatt av dette.
Det er ikke bare Vebjørn Selbekk, Magazinets redaktør og det kristenkonservative høyres talsmann, som uttrykker frykt for islam. Det samme gjelder for eksempel Ole Jørgen Anfindsen, Kristine Moody, Hans Rustad og Hege Storhaug. Sistnevnte kommer med boken Men størst av alt er friheten i disse dager. Der heter det: ”Den nye innvandringen og religionspolitiske krefters stigende innflytelse kan føre til at vårt demokratis ideologiske grunnlag utvannes.”
Vi innrømmer det: Man kan av og til få følelsen av at valget står mellom opplysning og toleranse for minoriteters levevis. Polariseringens logikk er farlig tiltalende. Men å stille problemet på den måten var noe opplysningsfilosofene avviste allerede på 16- og 1700-tallet. Voltaire gjør det ettertrykkelig i Traktat om toleranse fra 1763. Selv om Voltaire ikke riktig kunne like de protestantiske hugenottenes pietisme, forsvarte han deres rett til å leve etter sin tro. Det har overføringsverdi.
Hege Storhaugs bruk av opplysningsarven mot ”den rene formørkelsen” og ”de nyttige idiotene” som aksepterer den er altså ensidig. I forhold til det som er utbredte holdninger i mange vestlige samfunn, ønsker vi heller en forskyvning av hvilke universelle verdier det er verdt å kjempe for og en utvidelse av området der mangfold er ønskelig. Vi går inn for en kosmopolitisk kulturradikalisme.
Filosofen Kwame Anthony Appiah har i boken Cosmopolitanism gitt et grunnlag for den første delen. Han tar utgangspunkt i opplysningstidens europeiske kosmopolitisme og dens interesse for fremmed litteratur hos forfattere som Goethe, Hume og Richard Burton, som også skrev dikt:

All Faith is false, all Faith is true
Truth is the shattered mirror strown
in myriad bits; while each believes
his little bit the whole to own.

Speilet er knust, og hver og en av oss får bare reflektert en liten bit av sannheten. Fra et slikt perspektiv blir kosmopolittens motstander den som insisterer på at hans lille skår viser Alt og vil tre det nedover ørene på andre – enten han er islamist eller tror blindt på Vestens overlegenhet.
Kosmopolitten vet at det er mange verdier det er verdt å leve for, og at ingen kan leve etter alle. Variasjon og pluralisme blir dermed tegn på demokrati. Ulrich Beck sier det slik i sin siste bok, Cosmopolitan Vision: “Alle er likeverdige, og alle er forskjellige.”
Men det må være grenser for den kosmopolittiske toleransen. Folkemord er uakseptabelt, men også andre menneskerettighetsbrudd vekker vår harme.

Dersom vi går til kulturradikalismen, finner vi en tradisjon som har nærmet seg spørsmålet om universalisme fra motsatt side. Den har forsvart universelle, men også opposisjonelle, verdier. Den hadde sin storhetstid i Norge midt på 1900-tallet. Da var målet å erstatte religion, tradisjon og familie med vitenskap, fornuft og rasjonalitet. Kulturradikalismen har alltid hevdet at kulturelle mønstre er politiske. Det har sjeldent vært en mer aktuell innsikt. Men tradisjonen har også noe moraliserende ved seg. Man ville endre de strukturene som undertrykker enkeltmennesket, også hos andre grupper enn den man selv primært identifiserte seg med. I dag vil en ukritisk videreføring av dette prosjektet skape økt motstand, på tross av at verdiene har mye for seg.
Både kosmopolitanismen og kulturradikalismen forholder seg til balansen mellom det partikulære og det universelle, men nærmer seg temaet fra to sider. Svaret vårt ligger i en kombinasjon: En kosmopolitikk som har et begrep om toleransens grenser, og en kulturradikalisme med større følsomhet overfor variasjon.

I dag kjemper den kulturradikale kosmopolitten mot at EU skal bli en kristen klubb, og hun kjemper for at velferdsstaten skal bli verdinøytral. I Norge betyr det blant annet at stat og kirke ettertrykkelig skilles. Pussig nok ble aldri debatten om statskirken og debatten om karikaturtegningene knyttet sammen. Argumenter om at islamismen truer det sekulære demokratiet klinger hult all den tid de samme debattantene ikke uttrykker noen sterk motstand mot statskirken.
Heller enn å frykte at den norske kulturarven utvannes, noe som møtes med problematiske tiltak som KRL-faget, bør staten etterstrebe en frigjøring av det positive potensialet i tverrkulturelle møter. I vår nye bok Kosmopolitikk viser vi hvordan dette kan nedfelles i den konkrete innvandringspolitikken.

Et av de store siviliserende fremskrittene menneskeheten har gjennomgått de siste hundreårene, består i at stadig mindre betraktes som hellig og fritas for kritisk granskning. Det er en prosess som må fortsette, men den må bli mer symmetrisk. Det er hellige kuer å slakte i Vesten også. Hvordan vi enn gjør det må vi bare sørge for at det skjer med takt. De som faktisk er medlem i samfunnet det gjelder bør gå foran.
I karikaturkontroversen ble behovet for en demokratisering av kommunikasjonsmidlene synlig. Vi kan ikke ønske oss en globalisert ytringsfrihetspraksis, der ingen tør å si noe som ikke kunne ha vært sagt hvor som helst. Det ville i realiteten være en innskrenking av ytringsfriheten. Men vi kan ønske oss en spredning av kommunikasjonsmulighetene, slik at flere får en reell anledning til å benytte seg av denne verdifulle rettigheten.

For å bryte med polariseringens destruktive dynamikk, er det nødvendig at noen tar det første skrittet. Århundrer med kolonihistorie tilsier at det er Vestens tur. En utstrakt hånd kan bidra til at progressive krefter på begge sider danner nye allianser. Å i stedet å pleie sine fiendebilder, er å gi fra seg sine beste kort. Den monomane interessen enkelte samfunnsdebattanter har for politisk islam, er et eksempel. En slik holdning er krisemaksimerende, og minner derfor mer om etterkrigstidens maoisme og antikommunisme enn om humanisme. Vårt alternativ er å bygge tverrkulturelle allianser basert på en optimistisk visjon og en syltynn universalisme.