Anmeldt: Scott Lucas: The Betrayal of Dissent (Ny Tid)

Dissidentens svik?

Svikefull dissident eller humanistisk sosialist? Det er spørsmålet som konfronterer George Orwells arvtakere.

Det har åpnet seg en intellektuell front innen den venstreorienterte delen av den engelskspråklige verden de siste årene. Det vil si: Den har vært der lenge, men ble tydelig i sin nye form en gang etter 11. september 2001. Tidligere gikk grensen mellom kommunister og sosialister av en mer frihetlig tapning. I dag gir en del liberale og venstreorienterte skribenter, forfattere, forskere og journalister støtter nå kampen mot det de oppfatter som fascistiske eller fascistliknende strømninger i den arabiske verden, mens andre ser kampen mot amerikansk imperialisme som den viktigste.
Blant de mest markante på den førstnevnte fløyen er Christopher Hitchens, Zbigniew Brzezinski og Paul Berman. Sistnevntes bok Terror og liberalisme kom på norsk hos Dinamo forlag tidligere i år – det var tankevekkende lesning. Disse er flankert av mer renhårede liberalister som Thomas Friedman, Richard Rorty og Michael Ignatieff. Til felles har de en frykt for islamsk fundamentalisme – den forstått de som vår tids totalitære fare, noe som igjen kan rettferdiggjøre bruk av blant annet militær makt i deres øyne.
På den andre siden står folk som John Fisk, George Monbiot, John Pilger og Noam Chomsky, flankert av pop- og tv-stjerner som Dixie Chicks, Barbra Straisand og Martin Sheen. De intellektuelle av disse mener liberalerne inngår i en uhellig allianse med imperialister og makthavere i vest. Selv blir de beskyldt for å ha et for ensidig syn på internasjonal politikk og å være uklare når det gjelder støtten til mer eller mindre diktatoriske regimer.
Her har konflikten stått lenge, men nå har de sistnevnte fått hjelp av Scott Lucas. Med boken The Betrayal of Dissent – Beyond Orwell, Hitchens and the new american century forsøker han å kontre det han oppfatter som et hegmoni i aviser og tidsskrifter i USA. Et moralsk majoritetssyn han mener tjener krigskåte neokonservative krefter.

Svik fra sykesengen?
Det hele begynner med den humanistiske venstresidens helt – George Orwell. Det er til denne kilden Scott Lucas går for å rive grunnen vekk under den liberale venstresidens syn. Orwell - den humanistiske og frihetlige venstresidens ukronede konge - var ikke verdt signingsferden bøkene hans har vært igjennom etter forfatterens tidlige død i 1950, mener Lucas. Bildet av en uredd intellektuell som kjempet mot tre onder - imperialisme, fascisme og kommunisme - som tegnes i alt fra bøker som 1984, Animal Farm og Homage to Catalonia til faktisk kamp på bakken som soldat og journalist under den spanske borgerkrigen, bør justeres en god del, mener han. George Orwell har blitt til St. George for de liberale intellektuelle, og en rekke av dem bruker "What would George do?" som ledestjerne i politiske og moralske spørsmål på tross av at både tide og kampene som må kjempes er milevidt forskjellige fra det de var under den kalde krigen, er argumentet. Den moralske renheten forsvinner dessuten, mener Lucas, dersom man går Orwells prosjekt og fremtoning nærmere etter i sømmene.
Fra sykesengen på et sanatorium for tuberkuløse skal Orwell helt på tampen av livet nemlig ha angitt i alt 135 kulturpersoner -- beskyldt for å lefle med kommunismen -- til den britiske etterretningen. 38 av dem var visstnok fortsatt i live i juni 2003, noe som er årsaken til at navnene fortsatt holdes skjult av den britiske regjeringen. Nøyaktig hvem det er snakk om er imidlertid ikke så viktig. For som Lucas skriver: "The significance of "The List" is not what it says about the 38, but what it offers us about Orwell."
At Orwell i sitt angrep på den totalitære venstresiden med viten og vilje gikk i den britiske stats tjeneste er en ting. Det viser seg imidlertid at tankene han etterlot seg i bøkene også hadde potensial for kommunistjegerne i den amerikanske staten. Amerikanske agenter knyttet til en spesialenhet kalt Psykological Warfare Workshop skal ha tilnærmet seg Orwells enke Sonia for å få filmrettighetene til Animal farm kort tid etter mannens død. Det endte med kinopremiere i 1954 på en animasjonsfilm produsert av CIA kontakt Louis de Rochemonte. Manuskripthjelp fikk den fra den CIA-støttede American Committe for Cultural Freedom, slik spillefilmen 1984 fra to år senere også gjorde. Men altså: Animal Farm. Prisen Sonia hadde satt for rettighetene - det var å bli introdusert for Clark Gable, noe amerikanerne villig gikk med på.

Ingen engel
Men verken listen, eller det faktum at Orwells verker viste seg å være svært attraktive for informasjons- og kulturarbeidet til anti-kommunistene i CIA, er nok til å forklare hvorfor Lucas er så opptatt av å rive Orwell ned fra den moralske pidestallen. Mannen har blitt brukt politisk av en rekke av både den tradisjonelle venstresiden og den beinharde tacherismen. To eksempler for klare seg: John Pilger - australieren og kritikeren av den nyliberale verdensorden - brukte Orwells 1984 i boken New Rulers of the World. Rupert Murdochs tabloid the Sun meldte i 1984: "As 1984 opens, we have been spared the Orwellian nightmare. We have liberty under Margareth Tatcher. We have hope of a better tomorrow."For å tydeliggjøre Lucas' posisjon bør det her bemerkes at John Pilgers bruk av Orwell følges av denne kommentaren: "Even this use of the icon risks confusion and self-destruction."
Det er altså ikke bare den politiske funksjonen han spiller i dag, men også selve kjernen i Orwells og hans etterfølgeres prosjekt Lucas er ute etter. Der finner han i tillegg til den politiske støtten til antikommunistene uklarheter og inkonsistens -ikke sannhetens og frihetens forsvar. De mange og ulike posisjoner Orwell i løpet av relativt kort tid inntok i forhold til viktige stridsspørsmål, er viktige i så måte: "Orwell was far from a constant saint. Over the next five years he would joint he independent Labour Prty only to put it behind him, embrace pacifism only to condemn pacifists as accomplices of Fascism, place hope in enlightened intellectuals only to dismiss them as quislings, raise up the common people only to condemd them as stupid and indolent, and turn former allies into nemeses not only of Orwell but of England."

Nok en liste
Orwells liste over de 38 er ikke den eneste listen som opptar Scott Lucas. Det at Christopher Hitchens etter 19. september 2001 har hengt ut "the mad, bad and dangerous" i sine spalter representerer ifølge ham en tilsvarende om ikke verre meningsterror overfor politiske og intellektuelle motstandere enn det Orwell stod for. Hitchens har forsøkt å leve opp til Orwells ettermæle, og er slik det tydeligste bindeleddet Lucas kunne finne mellom Orwell og dagens liberale venstreside og den fokus på totalitære tendenser i den islamske verden. Men snakker man om politisk vingling var Orwell konsistent i forhold til det Hitchens er, ifølge Lucas: "Orwell had positioned himself as a valiant opponent of both wouldbe warriors and pacifists, but he had done so at different points in his career. Hitchens had achieved the impossible by assulting everyone at once."
Så har da også Hitchens i etterkant av 11. september vært i heftig debatt med tilhengere av den tradisjonelle og anti-amerikanske venstresiden representert ved blant annet Noam Chomsky.
Orwell tok sin fundamentale beslutning i begynnelsen av den kalde krigen: "If one were compelled to choose between Russia and America ... I would always choose America," har han skrevet. Tilsvarende er grunntonen i de liberale intellektuelles angrep på så vell islamsk fundamentalisme som på den tradisjonelle venstresiden: "Dersom man på et tidspunkt blir konfrontert med det utilbørlige valget mellom USA med alle sine imperialistiske feiltrinn og neokonservative ideologi og en arabisk verden hvor kvinnefrigjøringen har kommet svært kort og samfunnet dikteres av religiøse lover og maktmennesker som påberoper seg guddommelig autoritet, vil alle vestlige med fornuften i behold velge førstnevnte." Det er en intuitiv appell i dette.
Problemet for Scott Lucas er at de liberale intellektuelle går glipp av nyansene og andre mulige posisjoner. De sverger i bunn og grunn til Bush-doktrinens "Either you are with us, og you are with the terrorists". Orwell lot det være "no ground between support of the freedom-loving West and the tyrants of Moscow." Likheten er slående. Det har avfødt en lakonisk kommentar fra Lucas' penn. Han mener Orwell og Hitchens har til felles at de latterliggjør og tier i hjel andres standpunkter: "They stand on the shoulders of straw men," skriver han. Også Paul Berman, som er den med mest gjennomslag av de liberale terrormotstanderne her i landet foreløpig, får unngjelde: "Christopher Hitchens "the romantic" … Paul Berman "the idealist", almost all whom had written of others in the "Left" as unacceptable for questioning the War on Terror…"
Sett fra den andre siden åpner imidlertid heller ikke Scott Lucas og hans meningsfeller opp for alternative posisjoner i noen særlig større grad. Kanskje speilvender de snarere slagordet og hevder: "Enten er du med oss, eller du er med imperialistene." Den islamske fundamentalismen blir i så fall redusert til en politisk og samfunnsmessig parentes. Eller, i likhet med "serbisk fascisme" under Kosovo-krisen, et retorisk og ideologisk redskap som kan erstatte tomrommet den røde fare etterlot seg etter kommunismens fall for de liberale intellektuelle som har sviktet den rette anti-imperialistiske linjen. Tatt på alvor som politisk og sosial realitet blir den i alle fall ikke alltid.
Om forskjellen her er liten eller stor, for det være opp til den enkelte å bedømme, men ett er sikkert: Det bør være mulig å insistere på en posisjon som kan kritisere både fundamentalisme innen islam og konglomeratet av næringslivsinteresser og imperiale ambisjoner. La oss håpe øyeblikket hvor vi må foreta et endelig valg ikke kommer.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll