Anmeldt: Ian Buruma: Mord i Amsterdam (Ny Tid)

Drapet som rystet Europa

Mord i Amsterdam går til kjernen av det problematiske møtet mellom Vesten og radikal islamisme.

[litteraturfestival] I dag, fredag 30. mai, debatterer Ian Buruma og den franske filosofen Pascal Bruckner Europas flerkulturelle framtid under Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Tidligere i år utga Arneberg forlag Bruckners botferdighetens tyranni, og nå lanserer Gyldendal sin andre Arena-bok, nemlig Burumas Mord i Amsterdam. Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh.
Dermed er noe av det beste som er skrevet om den både uomgjengelige, komplekse og pinefulle debatten rundt toleransens grenser blitt tilgjengelig på norsk. Mord i Amsterdam vant blant annet Los Angeles Times’ pris for beste current interest-bok da den ble utgitt i USA i 2006, og i motsetning til Bruckners ensidige angrep på det han oppfatter som Vestens selvhat, gir Buruma en virkelighetsnær og tankevekkende behandling av Europas møte med islamismen i dens voldeligste og mest uforsonlige versjon.
Dette er forfatterens store fortjeneste. Som en liberal og kosmopolitisk skribent, med tidligere og nåværende redaktørjobber og akademiske stillinger i Tokyo, London, Hong Kong, Budapest, New York og Berlin, borer han i en begivenhet som sjokkerte verden og hans opprinnelige hjemland. Istedenfor å vike unna det som er vanskelig tar han intellektuelt tak i en hendelse som truet med å sprenge den Nederlandske «polderidyllen» og som kastet de tolerante nederlenderne ut i en identitetskrise der både opplysningstiden, krigshistorien og 1960-tallets «provobevegelse» ble brukt og delvis manipulert. Dessuten satte den det problematiske møtet mellom Vestens og en voldsforherligende islamistisk strømning på spissen.

Et bestialsk drap
Forvandlingen i Nederland skjedde den 2. november 2004, da Theo van Gogh, en kjederøykende filmskaper og kontroversiell samfunnsdebattant, ble skutt på kloss hold i Amsterdam. Deretter fikk han halsen skåret over og to kniver plantet i brystet. En av dem ble brukt til å stemple et brev fast til van Goghs kropp. Brevet, en forvirret pamflett, inneholdt blant annet drapstrusler mot den somaliskfødte politikeren Ayan Hirsi Ali, som sammen med van Gogh hadde lagd en islamkritisk kortfilm kalt Submission.
Buruma går i konsentriske sirkler rundt den bestialske hendelsen og nærmer seg både bakgrunnen og etterspillet fra stadig nye vinkler. Boka skildrer radikaliseringen av den marokkansk-nederlandske drapsmannen Mohammed Bouyeri i El Tawhïd-moskeen og påvirkningen fra hatpredikanten Abou Khaled, som turnerte mørke bakrom der han fyrte opp under sinnet blant unge i Nederlands «parabolbyer», altså forsteder prydet av parabolantenner rettet inn mot tv-kanaler fra Midtøsten. Buruma beskriver også hvordan van Gogh hadde utviklet seg til en erkenederlandsk medieprovokatør. van Goghs så seg selv som en «bygdetulling», men forfatteren viser hvordan blandingen av sjokkretorikk og ironi var innrettet på en måte som både skulle tas alvorlig og kunne dekke seg bak en spøkefull maske. Denne posøraktige stilen, som Pim Fortuym representerte en litt annen variant av før også han ble drept i et attentat noen år tidligere, var lenge en sprelsk del av den Nederlandske offentligheten, noe de marokkanske og tyrkiske befolkningsgruppene ikke helt har fått med seg, av forståelige grunner.

Intellektuell redelighet
Buruma snakker med Theo van Goghs kolleger, venner og familie, universitetsansatte, en fengselsimam, marokkansk ungdom og Hirsi Ali selv. Resultatet viser til fulle sjangerpotensialet i den reflekterende dokumentarboka. Her er det få entydige dommer, men desto flere innganger til et problemfelt som alt for ofte forfaller til polarisert skittkasting.
Slik sett utstråler Buruma en beundringsverdig rederlighet. Å hevde at dette er enkel eller uten paradokser vitner om uinnskrenket intellektuell sløvhet. Det er like dumt å gå i vranglås ved det ene eller det andre ytterpunktet. Både venstreorienterte toleranseforkjempere, som lukker øynene for overgrep mens de mer eller mindre direkte beskylder folk med andre meninger for rasisme, og arrogante forsvarere av såkalte vestlige verdier, som ser feighet og unnfallenhet hos enhver «naivist» med ønske om å respektere andres kultur og religion, har oversett at det er et dilemma som fordrer en viss ydmykhet i kjernen av debatten. De bør kjøpe Mord i Amsterdam straks, og helst ta den innover seg før neste Tabloid-sending på TV2.

Konfliktfylt egenterapi
Likevel er det skildringen av hva et slikt voldelig, men også tragisk anslag mot ytringsfriheten, rettsstaten og demokratiet gjør med et liberalt vestlig samfunn som
treffer leseren i størst grad. Gjennom å knytte reaksjonsmønstrene etter drapet til noen vesentlige aspekter ved nyere Nederlandsk historie, for eksempel «søylesystemet», som lenge delte samfunnet inn etter religiøs tilhørighet, selvbildet som frilynthetens forsvarere når det kommer til seksualitet og narkotika, eller krigshistorien, som fortsatt gjør seg gjeldende med en kombinasjon av skyldfølelse og selvgodhet, leverer forfatteren en sosiologisk-journalistisk analyse av et traumatisert samfunns forsøk på egenterapi. Tilsvarende viktig er skillet mellom landsbykulturen til hardtarbeidende førstegenerasjonsinnvandrerne fra Rif-fjellene i Marokko og den renhetsfikserte Takfir-ideologien som noen få mistilpassede unge, gjerne etter å ha opplevd velferdsstatens blanding av sandpåstrøing og avvisning, knytter seg til.
Mange av personlighetene Buruma møter må leve under konstant politibeskyttelse, noe som vitner om det skyhøye konfliktnivået et politisk drap kan forårsake. Etter attentatet ble det også vekselvis satt fyr på moskeer og kirker.

Problematisk forord
Dersom man skulle tenke seg riktig godt om etter å ha lest Burumas bok er spørsmålet hvordan Norge hadde reagert dersom noe liknende hadde skjedd i vårt samfunn, og ikke, som Shabana Rehman tror mot slutten av forordet, om noe liknende kan skje her. Mens muligheten for det sistnevnte er marginal, men til stede dessverre, fremstår tanken på de eventuelle reaksjonene som minst like urovekkende.
Rehman, som var konferansier under litteraturfestivalens åpningsgalla, er i det hele tatt ute i et lett problematisk ærend på sine drøye fem sider. Hennes versjon av humanismen og fritenkeriet ender nemlig med en slagside i kampen mot «hårsåre antidemokrater som er så personlig fornærmet på vegne av døde profeter at de kjemper med nebb og klør for å påvirke og innskrenke opplysningstidens viktigste konsekvens».
Slik bruker Rehman Mord i Amsterdam til å fremme en posisjon, eller i det minste en retorikk, som Buruma kan hevdes å avkle rimelig effektivt. Det ville trolig passet bedre i Pascal Bruckners bok.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Den evinnelige islamdebattens klokeste innlegg så langt.

Ian Buruma
Mord i Amsterdam
Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh
Gyldendal (2008)
237 sider