Anmeldt: Geert Mak: Europa. En reise gjennom det 20. århundret (Ny Tid)

Jakten på Europas sjel
Geert Mak graver i det 20. århundre og finner menneskene i skyttergravene og folkene bak ideologiene. Han behandler traumene verdensdelen ikke kan gi slipp på.
Av Halvor Finess Tretvoll
Den nederlandske forfatteren og journalisten Geert Mak reiste Europa rundt i 1999, for å gjøre opp status ved slutten av et århundre, og for å «lære hva det rommer, dette tåkete begrepet ’Europa’». På mandag kommer han til Norge med oversettelsen av det nesten 800 sider lange mesterverket bestrebelsene endte i.
Mak var utsendt av NRC Handelsblatt, som hver dag gjennom hele året publiserte et av hans reisebrev på forsiden. Det er disse tekstene som har vært utgangspunktet for Europa. En reise gjennom det 20. århundret, men de er supplert med annet, sydd sammen på nytt og overskrider derfor det opprinnelige konseptet.
Istedenfor en nederlandsk næringslivsavis sin fikse millenniumsidé, er dette en av de dypeste, menneskeligste og mest utfordrende refleksjonene over Europas turbulente århundre som noensinne er skrevet – en tragedie, denne gangen formidlet i 66 kapitler, som vi ikke har anledning til å glemme, verken fem, ti eller femti år etter århundreskiftet.
Overveldende nærhet
I løpet av turen er Mak innom de fleste europeiske storbyene, noen av dem – som Berlin, Wien, London, Paris og Moskva – endog flere ganger. Han er også i Guernica, Dunkerque, Verdun, Stalingrad og Auschwitz, steder som har fått sitt navn skrevet i blod, noe som er et hovedpoeng. Dermed er dette en reiseskildring i både rom og tid. Kanskje mest det siste.
Like fullt består prøven i å overvinne en distanse. Om det er geografi eller år som skiller leseren fra emnet, spiller liten rolle. Det er evnen til å formidle på tvers av avstand Europa bør måles etter. Og det makter Mak til fulle.
Hans epos vokser nemlig ut av de mange scenene, minibiografiene, dagbokutdragene, samtalene og øyenvitneskildringene som er denne bokas byggesteiner. Den europeiske fortellingen formidles fra grunnplanet, fra perspektivet til Irfan Orga – en gutt som opplevde utbruddet av første verdenskrig i Istanbul – og fra mange andres: den pensjonerte forleggeren Wolf Jobst Siedlers, skyttergravenes, journalisten Joseph Roths (vi aner et forbilde), Odessas. Og så videre.
Det skaper en til tider overveldende nærhet. Enkelte steder inntar selv fortellerstemmen et slikt førstepersonsståsted. «Jeg» betegner i passasjer på opp til fem sider – de er avmerket med noen unnselige anførselstegn – en embetsmannssønn som er med på innmarsjen i Polen, farge- og smaksstoffabrikanten som er barnebarnet til keiser Wilhelm II, den uheldige som ble nødt til å fortelle Hitler sannheten om Stalingrad, den italienske antifascisten og fagforeningspioneren Vittorio Foa, en av de nederlandske forhandlerne før dannelsen av Kull- og stålunionen eller en forsker ved universitetet i Bucuresti på 1980-tallet.
Hukommelsens politikk
Noe av det mest slående ved denne fragmentariske og omflakkende materien er de lange linjene som langsomt avtegner seg, og at de ofte krysser det som etter hvert har blitt vante og litt for enkle forestillinger om Europas sjel og kvaler. De bryter skolebøkenes og storavisenes hermetiske framstillingsformer og erstatter dem med glitrende eksempler på kritisk og utfordrende historieskriving.
Det er neppe riktig at dadaismen betydde nesten like mye for kunsten som Lenin betydde for politikken i det 20. århundre. Men med unntak av denne ene, grovt feildimensjonerte sammenlikningen, presenterer Mak forfriskende innsikter. Han befinner seg ikke i forskningsfronten, men det var heller aldri målet. Dette er et journalistisk verk, der forfatteren utkjemper et slag i kampen for en mer nyansert og mindre politisert historieforståelse.
Ved siden av Maks brudd med det etnosentriske vesteuropeiske blikket, ikke minst i forbindelse med den andre verdenskrigen, og hans vektlegging av begivenhetene i Sentral- og Øst-Europa, kan man lage en liste med eksempler:
Wien var på begynnelsen av 1900-tallet grobunn for de destruktive ideologiene som skulle prege verdensdelen i mange tiår. Georg von Schönerer nektet allerede på slutten av 1800-tallet jøder adgang til sine møter, hilste med «Heil» og dyrket en Führer.
Lenins seierskronede reise gjennom Sverige og Finland til St. Petersburg i 1917 skjedde med tyskernes hjelp. De ville skape kaos i fiendeleiren, og det var også derfor de betalte størsteparten av Lenins revolusjon.
Det fortsetter: Felttoget i Italia var minst like dramatisk som landgangen i Normandie, men har fått langt mindre oppmerksomhet. Frankrikes feighet, kollaborasjon og Vichy, ble skjult bak de Gaulles fortelling om heltemot og résistance. Og flere russiske offiserer, med obersts rang eller høyere, døde for Stalins hånd, enn for Hitlers.
Det er med andre ord få lesere som ikke vil oppdage blindflekker i sin historieforståelse stilt overfor Europa. Forfatteren samler også trådene med ujevne mellomrom, og da blir det kan hende enda tydeligere.
Frykten for et nytt München har vært nevnt i debatten etter Russlands krig mot Georgia. Men på 1930-tallet var det et nytt Sarajevo alle fryktet. Skuddene som drepte tronarvingen den 28. juni 1914 satte i gang et skred av hendelser som nærmest noe motvillig drev verdensdelen ut i en altomfattende krig. For Geert Mak er begge disse byene av betydning. De representerer hvert sitt onde, og rundt dem kretser fortsatt debattene om krig og fred.
Mangfoldets Europa
Det er Maks kombinasjon av liberal omgang med perspektivvekslinger og hans varsomt styrende hånd i mangfoldet av enkelthendelser som skaper disse effektene. Da oppstår det som må være bokas viktigste innsikt: Europa er erindringspolitikkens verdensdel. Over alt strever folket med sin forhistorie: Av og til er målet å glemme, av og til har det vært å opphøye en partisk versjon til den ene og allmenngyldige Sannheten. Og den har i sin tur kunnet veksle med regimeskiftene i området.
Slik blir minnesmerkene over massakrene og slagene, heltene og skurkene i det blodigste århundret stoppunkter på Gert Maks rute. I Kiev står det et estetisk makkverk av et monument over de mange hundre tusen som ble drept der av nazistene. I De falnes dal ved Madrid ligger Franco, fremdeles med friske blomster på graven.
Mak er innom så godt som alle de dramatiske hendelsene i Europa på 1900-tallet – unntaket måtte være de to Balkan-krigene i 1912 og 1913, som han knapt nevner – og leter etter sporene som er lagt igjen, sparker i jorda så knoklene kommer fram på nytt og tar dramaet som ligger skjult i den kollektive hukommelsen på alvor.
Hele tiden strekker han seg etter svar på to spørsmål: Hvordan forholder vi oss til fortiden? Og hva har dette Europa som hanglet seg gjennom 1900-tallet å by framtiden?
På mange måter er de to sider av samme sak, om vi skal tro denne boka. Gert Mak skriver: «Man kan undre på hvorvidt hele diskusjonen om ’europeisk identitet’ har noe for seg, eller om den ikke strider mot hele historien til ’begrepet Europa’. For hvis det er noe som kjennetegner den europeiske sivilisasjonen, så er det mangfoldet.»
I omtalen av en glitrende, men også nokså dyster bok, skal dette lyspunktet bli siste ord.■

Geert Mak
Europa
en reise gjennom det 20. århundret
Cappelen Damm (2008)
778 sider