Sierra Leone: Borgerkrigsmytologien (Dagbladet)

SITAT:

”Her kan ingen snakke om et paradis på jord. Paradiset har sin urokkelige plass på den andre siden av døden, og på denne siden trives uretten, grusomheten, småligheten.”
Graham Greene i romanen Den dypeste grunn, som er basert på forfatterens opphold i Sierra Leone under 2. verdenskrig.

HOVEDSAK:

Borgerkrigsmytologien

Krigsherjede Sierra Leone forsøker å forsone seg med fortiden. Men mens landet avholder valg, preger mytene historieskrivingen.

Av Halvor Finess Tretvoll

(FREETOWN:) Etter alle kriger må det skrives. Traumer skal bearbeides, raseriet formildes. Krigsårsakene, ansvarsforholdene og skyldkompleksene bør analyseres. Men idet Sierra Leone i dag går til urnene, i det andre president- og parlamentsvalget etter at 1990-tallets brutale borgerkrig tok slutt, lider historieskrivingen en trefoldig vanskjebne.

I vestlige populærfremstillinger dominerer en rekke reduserende fremstillingsmåter, som om Afrika er et kontinent uten aktører med rasjonelle politiske målsetninger og strategier. I den politiske hanekampen erstattes soberheten med kortsiktige maktambisjoner, som om den allerede spente stemningen ikke kan piskes ytterligere opp dersom historien manipuleres. Og i iveren etter utvikling i fremtiden glemmer både internasjonale og lokale aktører å dvele ved fortiden, som om sårene skulle bli borte når man slutter å snakke om dem.
Fortellingene om krigen er dekket av et mykt og lag av myter. Dermed forsinkes den nødvendige nasjonale sjelegranskingen, det tunge kulturelle arbeidet som må gjøres for å hindre at katastrofen gjentar seg.

Mytene
Blood Diamond er et talende eksempel. Ikke bare kjører de på venstre side av veien i denne storfilmen (den er skutt i Sør-Afrika), mens man i Sierra Leone holder seg til høyre så lenge humpene ikke tvinger en over i motgående veibane. Og ikke bare vil enhver som kjenner språkene i Sierra Leone le seg fillete når Leonardo DiCaprio forsøker seg på krio. Man får også inntrykk av at krigsårsaken var diamanter og ingenting annet, når de glitrende steinene i virkeligheten kun bidro til å forlenge volden, ved siden av andre naturressurser.
Man hører også ofte av at opprørerne i Revolutionary United Front (RUF) ikke hadde noen politiske ideer eller troverdige klagemål, men dannelsen av denne geriljagruppen henger sammen med et sammenbrudd i utdannings- og helsetjenesten og utstrakt korrupsjon. Ja faktisk hadde RUF en viss støtte i sivilbefolkningen ved begynnelsen av krigen, før volden fikk sin selvforsterkende egendynamikk.
At ”The rebels” var en enhetlig og lett identifiserbar størrelse som kjempet mot en klart definert regjeringshær, er nok en utbredt halvsannhet, for eksempel i mye av pressedekningen fra Sierra Leone. Det er egentlig mer treffende å snakke om ”soldier-rebels” eller ”sobels”, altså en sammenblanding av ulike geriljagrupper, forsvarsmilitser, regjeringsstyrker og fredsbevarende soldater, som i større eller mindre grad glemte hva krigen handlet om for heller å grave etter mineraler eller smugle godsakene ut via nabolandet Liberia, gjerne i kompaniskap på tvers av frontlinjene.
Selv da utviklingsminister Erik Solheim besøkte dette vestafrikanske landet tidligere i sommer, ble en av mytene gjentatt i det materialet han ble forelagt av en frivillig organisasjon som arbeider der. Det heter der at det var ”opprørsgeriljaen” som stormet Freetown i januar 1999. Dermed går tankene til RUF, som også er den eneste væpnede gruppen som nevnes i teksten. Men i virkeligheten var de hovedansvarlige restene av Johnny Paul Koromas militærjunta Armed Forces Revolutionary Council (AFRC), som hadde hatt makten i 1997-98.

En skitten krig
Memoarboken A Long Way Gone, som forlaget Spartacus gir ut på norsk i høst, er faktisk et langt bedre bidrag til historieskrivingen.
Etter å ha mistet familien under et angrep havner forfatteren Ishmael Beah i en landsby som er kontrollert av hæren. Der får han valget mellom å kjempe på regjeringens side eller bli overlatt til seg selv og RUF-soldatene som har omringet landsbyen. Han velger det første og tar imot en AK-47, samt noen kraftige doser ”brown-brown”, som den oppkvikkende blandingen av krutt og kokain kalles. Så går han amok i skogene og i landsbyene.
Det er enkelt å forstå hva som står på spill. En 13-14-åring i en slik situasjon, uten andre sosiale nettverk enn troppens, uten andre muligheter til å skaffe seg mat enn plyndring, blir i stand til det uhyggeligste. I denne skitne krigen var det ikke bare RUF som hadde blod på hendene. Også regjeringshæren, kuppmakeren Valentine Strasser og hans National Provisional Ruling Council (NPRC) som hadde makten i 1992-1996, AFRC, de sivile forsvarsmilitsene og den nigerianske ECOMOG-styrken sto bak ufattelige overgrep.

Maktarroganse
I Freetown – en hovedstad uten en eneste bokhandel, uten en eneste kinosal – har imidlertid kulturprodukter som A Long Way Gone og Blood Diamond begrenset betydning. Der utspiller historiedebatten seg først og fremst på den partipolitiske scenen.
I valgkampen har begge de to største partiene, opposisjonspartiet All People’s Congress (APC) og regjeringspartiet Sierra Leone People’s Party (SLPP), forsøkt å slå politisk mynt på den postkoloniale historien.
Ifølge SLPPs presidentkandidat Solomon Berewa var det korrupsjonen og statssammenbruddet under APCs ettpartistyre på 1970- og 80-tallet som førte til krigen. APCs presidentkandidat Ernest Bai Koroma har derimot uttalt at den samme perioden medførte enorme forbedringer når det kommer til infrastruktur og sosial utvikling, mens SLPP, som satt med makten i 1996-97 og fra 1998 til dagens valg, har blod på hendene.
Spør man Joseph Humper, som ledet landets freds- og forsoningskommisjon fra 2002-2005, vil han si at ”ja. Politikerne peker på hverandre, og ikke på seg selv.” I hans øyne strekker årsaksrekkene seg tilbake til perioden like etter uavhengigheten i 1961, da både APC og SLPP bidro til korrupsjonen og sammenbruddet i offentlige tjenester.

Selektiv stillhet
Den detaljerte rapporten Humpers kommisjon leverte fra seg blir ansett som en av de grundigste fortellingene om krigen så langt, og den gjør et solid forsøk på å avkrefte mytene om konflikten. Dette landet kollapset for eksempel ikke på mystisk vis en klar vårdag. Krigsutbruddet ses snarere som en protesthandling utført av frustrert ungdom som hadde sett seg lei på de etablerte politiske miljøenes maktarroganse.
Likevel er den blitt møtt med taushet i Sierra Leone, mener Humper, som påpeker at kommisjonen bare fikk halvparten av pengene den var lovet, om lag 5 millioner dollar. Spesialdomstolen for Sierra Leone har til sammenligning et årlig budsjett på rundt 30 millioner dollar.
”Jeg er ikke imot spesialdomstolen, men jeg mener dette er problematisk all den tid Freds- og forsoningskommisjonen retter seg mot en hel nasjon, mens spesialdomstolen bare kan dømme en håndfull personer,” sier Hummper.
Også forskeren David Keen skriver i sin fagbok Conflict and Collusion in Sierra Leone at ”det har dannet seg en kultur av selektiv stillhet som både internasjonale og lokale aktører bidrar til”.
Dermed forblir den latente aggresjonen, det skjulte sinnet og hatet, som naturligvis gror i et samfunn etter ti år med voldshandlinger, i for stor grad ubearbeidet. Også det vil være en avgjørende utfordring for vinneren av dagens valg.


SIDESAK:

Bling bang

Diamanter finansierte borgerkrigen. Men dette er bare en av sammenhengene mellom Sierra Leones tragedie og hip hop-kulturen som undersøkes i en ny dokumentarfilm


I Blood Diamond sier Leonardo Di Caprios rollefigur Danny Archer: ”in America, it's bling bling. But out here it's bling bang”. Vi får også se noen musikkvideoklipp der det ustanselig blinker i artistenes edelstener. Regissør Edward Zwick gjør imidlertid ikke stort mer ut av forholdet mellom amerikanske populærkultur og borgerkrigen i Sierra Leone.
I dokumentarfilmen Bling: A planet Rock, som vises på Film fra Sør-festivalen senere i høst, får man derimot hele historien. Ikke bare har diamantene, som blant annet forlenget borgerkrigen i Sierra Leone, blitt glitrende velstandssymboler i den amerikanske hiphop-kulturen. Denne kulturen har også solid gjennomslag i det vestafrikanske landet, og var med på å skape det symbolske universet både RUF og andre væpnede grupper forholdt seg til. Det er ikke uten grunn at en av kommandantene i den brutale gjengen West Side Boys valgte ”2Pac” som sitt nom de guere, eller at barnesoldatene i mangel på uniformer kledde seg i t-skjorter med Tupac Shakurs hode på brystet.
I Bling: A planet Rock møter vi gode gamle Raekwon fra Wu-Tang Clan, juvelér TV Johny Dang og medeieren i hans diamantsmykkebedrift rapperen Paul Wall, samt reggaton-artisten Tego Calderón på tur til Sierra Leone. Forfatter av A Long Way Gone Ishmael Beah er med som guide, og han viser frem både diamantgruvene og leire for de som mistet armer eller bein da RUF hakket løs med machetene. Det er noe i alle fall Raekwon har tungt for å svelge.
Om denne dokumentarfilmen kan stoppe gangsterrappens diamantfascinasjonen er kanskje tvilsomt, men i Sierra Leone har hiphop-universet også fått positive følger etter krigen. En av de få nystartede bedriftene i Freetown heter for eksempel Ice Ice Baby og leverer isbiter til fiskerne på stranda. Den skal ifølge BBC gå riktig godt.


NOTISER:


De første dommene
I sommer startet rettssaken mot Liberias tidligere president Charles Taylor, men Spesialdomstolen for Sierra Leone avga også de første fellende dommene da tre medlemmer av Armed Forces Revolutionary Council (AFRC) ble kjent skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. De tre, Alex Tamba Brima, Brima Bazzy Kamara og Santigie Borbor Kanu ble idømt til sammen 145 års fengsel. AFRC-leder Johnny Paul Koroma er derimot på frifot, hvis han da ikke ble drept i Liberia i 2003. Det pågår fortsatt etterforskning for å fastslå hans skjebne.

Snuff-film
De mest tilgjengelige krigsskildringene i Sierra Leone er dvd-er med mer eller mindre redigerte råklipp av kamphandlinger og overgrep. Man får kjøpt dem på gatehjørnene. I den mest bearbeidede enden av skalaen finner man den prisbelønte Unicef-fotograf Sorious Samuras dokumentarfilm Cry Freetown, som på tross av sine grusomme bilder fra invasjonen av hovedstaden i 1999, har blitt vist på både CNN og SVT. I den andre enden finner man er rene snuff-aktige titler som ECOMOG in action og Heoroes of the RUF.

Museenes mørke hjerte (Dagbladet)

SITAT

”Vi var bedre og lykkeligere før dere hvite kom til vårt land. Vi hadde alt det vi trengte og manglet ingenting, men nå mangler og behøver vi alt.”
Som en av få nordiske Kongo-farer viderebrakte den norske handelsmannen Johan Scharffenberg kongolesernes syn.

HOVEDSAK

Museenes mørke hjerte

Nordens etnografiske museer bugner over av gjenstander fra Kongo. Endelig spørres det om hvordan de havnet her.

Av Halvor Finess Tretvoll

(Oslo/København/Brussel:) Tar man en titt i magasinene til de etnografiske museene i Norden, finner man nærmere 30 000 gjenstander fra kolonitidens Kongo. I Oslo er hver åttende gjenstand fra det herjede sentralafrikanske landet, uten at det så langt har blitt reist spørsmål om hvordan tingene endte her, eller hvorfor samlingen er så uforholdsmessig stor, blant andre enn en snever krets av fagfolk.
Og det til tross for at Kongos tragedie også er et lite stykke norgeshistorie, at innsamlingshistoriene kunne inngått i Joseph Conrads roman Mørkets hjerte, og at museene fråtset i en offentlig fascinasjon for kolonibestrebelsene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Mens Belgias rufsete fortid i Kongo har ført til en gryende selvransaking ved Det kongelige Sentral-Afrika-museet i Belgia (se spalte), er de nordiske kolonieventyrene dekket av støv og sløv glemsel. Her er det ikke snakk om et nasjonalt traume. I generasjoner har Kongo-erfaringene snarere vært henvist til en kulturell skyggetilværelse, der de utgjør et reservoar av ganske lumre forestillinger.
En dansk sjokoladedrikk fikk for eksempel tilnavnet ”Congobajer” på 1960-tallet. I et noe annet lys står bipersonen i Carsten Jensens historiske roman Vi, de druknede fra 2006, som kommer hjem fra kolonien med en avhugget hånd.

Ifølge Jensen er hånden inspirert av en ring og et armbånd i elfenben som sjøfartsmuseet i forfatterens fødeby Marstal er i besittelse av. I den forklarende teksten i museets monter heter det at smykkene ble ”afmonteret en død negerkvinde”. Når vandreutstillingen Kongospor, som kommer til Kulturhistorisk Museum i Oslo 27. april, børster støvet av tilsvarende gjenstander og deres innsamlingshistorie, er det med andre ord kort mellom de museumspolitiske ubehagelighetene.
Det bekrefter Espen Wæhle, nordmannen som var ansvarlig da utstillingen ble vist på Nationalmuseet i København, og som har skrevet manus til utstillingen sammen med den danske forfatteren og journalisten Peter Tygesen.
-- De 30 000 gjenstandene endte i våre etnografiske museer da kolonialismen i Kongo kulminerte mellom 1880 og 1930, forklarer han.
Ikke bare utgjorde stormaktenes imperiale eskapader den logistiske infrastrukturen for museenes ekspedisjoner. De fleste av spydene, maskene, amulettene, trefigurene, pilene og buene stammer også fra kolonialismens nordiske fotsoldater. De var offiserer, sjømenn og misjonærer som kom hjem med suvenirer og trofeer, rappet i en landsby, plukket med fra slagmarken – eller på mer hederlig vis kjøpt av driftige kongolesere som slik kunne vri noen grunker ut av nordboerne.
Ifølge Wæhle var denne handelen med etnografika – som ble relativt utbredt – den mest ærerike økonomiske aktiviteten kolonialistene bedrev.
-- Det viser dobbeltheten i vårt historiske forhold til Kongo, sier han.

Da stormaktenes kammerspill var over på Berlin-konferansen i 1885, og Kong Leopold II av Belgia hadde etablert Fristaten Kongo som sitt enorme private gods, skulle imidlertid de nordiske Kongo-farerne raskt bli uunnværlige tannhjul i det brutale kolonimaskineriet.
I likhet med Joseph Conrads hovedperson kaptein Marlow reiste nærmere tusen nordiske sjømenn opp Kongo-elva, der utallige overgrep mot lokalbefolkningen ble begått. Alt i 1905 skrev historikeren H. Jenssen-Tusch at ”det er svenske, norske og danske skipskapteiner, styrmenn, maskinister og skipshåndtverkere, som i ... første rekke har muliggjort belgiernes erobring av Congolandet”.
Nordiske offiserer kommanderte også enheter i kolonihæren. Etter hjemkomsten behandlet en av dem, den norske løytnanten Parelius, opplevelsene i romanen Trope: ”Ville de ikke ha fred, men underkastelse, ville de få krig og utryddelse... Når stammene strittet imot, herjet vi og ødela over alt, hvor vi fôr frem... Vi var på straffeekspedisjon mot opprørere og barbarer,” skrev han.
Parelius lot også en romanfigur fortelle: ”Jeg... har drukket for meget palmevin. Så jeg kommer i pralende stemning: Her er jeg hersker over tusener av sjeler. Makt! Det er når ens eget sinn som en dirrende kile trenger inn i andre sinn. Og hvor jeg enn går, er jeg loven og livet.”
-- Det var under slike forhold, mens Leopold plyndret Kongo for naturressurser, at museenes magasiner ble beriket med noe av det ypperste menneskeheten har frembrakt, forteller Wæhle.
I alt mottok de etnografiske museene i Norden de private samlingene til 450 hjemvendte Kongo-farere.

Også misjonærene var blant dem som tok med seg gjenstander hjem. De ville understreke misjonsbehovet blant ”avgudsdyrkerne”. Ved siden av gjorde de også en solid innsats for bevaringen av kongolesisk språk og kultur, og lot kongoleserne skrive sine egne historier om kolonimøtene. Men først og fremst gikk innsamlingen hånd i hånd med bestrebelsene for å erstatte kongolesernes religion med kristendommen. Om en utstilling av Kongo-gjenstander i 1920 kunne man for eksempel i den svenske avisen Missionsförbundet, lese: ” Jeg går her blant avgudene og takker Gud.” Slik var innsamlingen intimt knyttet til den kolonialistiske ideologiens tre c-er: Christianity, Civilisation og Commerce.
Kolonibestrebelsene i Kongo ble imidlertid også delikat mat for den folkelige fantasien, noe som kan forklare museenes voldsomme interesse. Selv små provinsaviser trykket oppdageren Henry M. Stanleys reisebrev fra denne siste hvite pletten på kartet. Det ble skrevet mer en 100 bøker om opplevelsene i kolonien. Og belgiernes kamp mot de arabiske slavehandlerne, som med base på Zanzibar hadde fått innflytelse så langt vestover som Kongo, ble fulgt med kulerunde øyne.
-- Kolonialiseringen av Kongo dominerte dagsorden slik Irak-krigen gjør det i dag, sier Wæhle.
Da det nye historiske museet åpnet i Oslo i 1904, var det faktisk ikke bare Amundsen-utstillingen, men også Kongo-gjenstandene, som trakk massene.

Selv sandalene til den mest beryktede av de arabiske slavehandlerne, Tippu Tip, havnet i Norden, og er i dag en del av vandreutstillingen. Slike gjenstander dunstet av det uberørte, dyriske, og – uutalt, men like fullt tilstede – det erotiske. Hundrevis av mulattbarn ble da også resultatet av skandinavenes Kongo-opphold. Men etter det man vet, var det bare en norsk offiser (Albert Joleik) som tok med seg sønnen sin tilbake. Han fikk navnet Olav.
De etnografiske gjenstandene kom derimot til Norden i en stri strøm. De gikk fra å være levende brukskunst, til å bli forstenet kultur. Først som manndomssymboler for innsamleren, deretter i museenes tablåer.
Vandreutstillingen, som også inneholder en bredere refleksjon over de nordisk-kongolesiske forbindelsenes fortid og nåtid, gjør opp for deler av den neglisjeringen Kongo-samlingenes historie har lidd under.


UNDERSAK
Kongens museum

I en park, ved en kunstig innsjø, kun en trikketur utenfor Brussel, ligger det monumentale Sentral-Afrika-museet i Tervuren. En gang var det krumtappen i Kong Leopolds propagandaapparat. I dag kunne man kalle det et metamuseum, altså en utstilling som viser hvordan et museum så ut, og hvordan museet selv så på kolonitiden, i 1960. Her har tiden stått stille. Lenge.
Det er noen få unntak. Et av dem er en spesialutstilling i 2005 om Belgias imperialistiske fortid. Den førte til bråk i et land der kolonitiden stadig utløser et alvorlig skyldkompleks.
-- Det gikk ikke en dag uten avisdebatt om kolonitiden. Det ble starten på en nasjonal selvransaking, sier museumsdirektør Guido Gryseels.
I en omtale av spesialutstillingen i The New York Review of Books skrev imidlertid Adam Hochschild at den var “halvhjertet og unnvikende”, framhevet de gode intensjonene hos kolonisatorene og skjulte omfanget av de kongolesiske ofrene. “Det var som om et jødisk museum i Berlin ikke skulle nevne Holocaust,” hevdet forfatteren av Kong Leopolds arv.
-- Hochschild har en tendens til å se bare sort og hvitt, er Gryseels kommentar.
Dersom man vandrer gjennom den mindre, men permanente, utgaven av spesialutstillingen, som han i dag har tildelt et hjørne av museet, er imidlertid forsiktigheten i oppgjøret fortsatt synlig. Om kolonialismen heter det for eksempel at den tidligere ble ”fremstilt i et flatterende lys, som et siviliserende prosjekt”, men ”nå blir betraktet mer kritisk”. Blir betraktet? Mer kritisk?
-- Vi forsøker å være konstruktivt kritiske, men folk må også få gjøre seg opp sin egen mening. Det er ikke vår rolle å ha en egen posisjon, forklarer museumsdirektøren.
Han leder imidlertid en institusjon der navnene til 1508 belgiere som omkom i Kongo er gravert inn i veggene, mens de døde kongoleserne er så godt som fraværende.
Et av de største rommene, med plansjer om bomull, kaffe, kobber – og gummi – nevner heller ikke at to private selskapene fikk kontroll over enorme skogområder i 1892, med vide fullmakter til å benytte tvangsarbeid, skrive ut skatter og opprette egne private hærer. Og det til tross for at denne ”gummiterroren” ble selve kjennemerket på utbyttingen av Kongo.

NOTISER

Kongo-veteranenes museum
I tillegg til det store Afrikamuseet ved Tervuren i utkanten av Brussel, finnes det også et annet Kongo-museum i Belgia. Det ligger i Namur, og er en hyllest til byens koloniveteraner. Utstillingen problematiserer overhode ikke den belgiske imperialismen, men glorifiserer kampen mot de arabiske slavehandlerne, og hevder at de innfødtes motstand satte Kongos sosiale og økonomiske utvikling i fare.

Kongo-bøker
Kong Leopolds arv av Adam Hochschild er den best kjente framstillingen av brutaliteten i Kongo-fristaten, og har ført til at kolonihistorien igjen har blitt løftet fram i offentligheten.
In the Footsteps of Mr. Kurtz av Michela Wrong knyttes kolonihistorien til Kongos skjebne under diktatoren Mobutu Sese Seko.
Congo, formoder jeg av den danske journalisten Peter Thygesen, er en av de grundigste bøkene om Kongos historie som er skrevet av en nordisk forfatter de siste årene.

Filosofens forræderi? (Dagbladet)

SITAT

”Det vil ikke bli et Khomeini-parti. Det vil ikke bli en Khomeini-regjering.”
Michel Foucault den 26. november 1978.

HOVEDSAK

Filosofens forræderi?

Michel Foucault hadde et godt øye til Ayatollah Khomeini.

Av Halvor Finess Tretvoll

Protestene mot den autoritære monarken ble stadig sterkere. Hundretusener demonstrerte i gatene. En uke før Michel Foucault fløy til Iran i september 1978, hadde sjah Mohammad Reza Pahlavis sikkerhetsstyrker skutt 88 mennesker med maskingevær.
Den innflytelsesrike filosofen Foucault, som inntill da hadde brukt tiden i arkivene for å finne materiale til blant annet Galskapens historie og Kunnskapens arkeologi, kastet seg ut i dramatikken som journalist. Han var i Iran som korrespondent for den italienske avisen Corriere della sera. I det iranske opprøret fant han en sosial energi som manglet hjemme i Frankrike.

Foucault kalte det en ”politisk spiritualitet”, noe Europa ikke hadde sett siden Calvin. Religion i Iran var ikke opium for folket, men en kruttønne, ”i en verden uten ånd”, som han skrev. Revolusjonen mot sjahen og hans amerikanske støttespillere så Foucault som det ”første store opprøret mot det globale systemet, den mest moderne, og den mest sinnssyke, formen for revolt,” en ”frigjøring fra planetens hegemonier”.
Det var selvfølgelig for godt til å være sant. Da han kom hjem til Paris, satte Foucault seg ved skrivemaskinen. Han festet følgende setning til papiret: ”Med ’islamsk stat’ mener ingen i Iran et politisk regime der religiøse lærde skal overvåke og kontrollere.” Men da Khomeini tok makten i februar 1979, var det for å skape nettopp et slikt regime. I dag har dets arvtagere et omstridt atomprogram.

Sjahen hadde et mål om å modernisere Iran – hurtig, autoritært og ved hjelp av et brutalt hemmelig politi. Det var altså gode grunner til å fylle Irans gater i trassig dødsforakt høsten 1978 og vinteren 1979. Det var derfor Foucault ville utfordre oppfatningen om at revolusjonen i Iran var en reaksjonær maktovertagelse. For ham var den enestående, ulik de mange oppstandene i europeisk historie. Opprøret overskred både kapitalismen og kommunismen, det sprengte rammene for den vestlige politikken. Foucault kalte det ”en hel kultur og et helt folks motstand mot en moderniseringsprosess som selv har blitt en anakronisme”. Tabben var at han satset høyt på feil hest.
Fascinasjonen for en eldre herre med helskjegg, som Foucault møtte i eksil i Paris, er slående om man i dag leser filosofens 14 artikler fra Iran. I boken Foucault and the Iranian Revolution presenteres tekstene for første gang samlet på engelsk. Mannen Foucault beundret het Sayyid Ruholla Khomeini, Imamen blant venner.
Khomeini spilte på sjiaenes forestilling om profetens arvtager Alis martyrdød og deres forventing om en frelserimam. Foucault var imponert over kraften i dette religiøse språket, men han fremstår uvitende om ayatollaens hensikter. Han videreformidlet ukritisk retorikken om at kvinner og menn ”ikke skulle stilles ujevnt når det gjelder rettigheter, men forskjellig, siden det er en naturlig forskjell”. Han stolte blindt på forsikringer om at en islamsk stat ville ivareta demokratiet og minoriteters rettigheter. Og han trodde naivt at religionen rakst ville tre i bakgrunnen etter revolusjonen. Men de moderate kreftene ble utmanøvrert. Fanatikerne tok makten i det postrevolusjonære Iran i løpet av 1979. (Se spalte)

Er Foucaults støtte til Khomeini nok et eksempel på de intellektuelles forræderi, deres uhelbredelige hang til totalitære drømmerier? Forfatterne Janet Afary og Kevin B. Anderson mener det, til tross for at Foucault i bøker som Tingenes orden, Klinikkens fødsel og Overvåkning og straff knyttet kunnskap til makt og hevdet at sannhet alltid avhenger av perspektivet til betrakteren. Mange vil kalle det en effektiv vaksine mot utopier og totalitarisme.
Det hele må ha vært en øyeblikksbestemt mangel på politisk dømmekraft, kunne man tenke. Ikke hvis vi skal tro Foucault and the Iranian Revolution. Ifølge Afary og Anderson var fascinasjonen for revolusjonen intimt forbundet med Foucaults filosofi. Forfatterparet skriver blant annet at Foucault ”i alle sine store verk satte premoderne sosiale relasjoner over moderne” og hevder at han manglet kunnskap om Iran i et slik grad at revolusjonsromantikken må betegnes som orientalistisk.

Slik kan Foucault and the Iranian Revolution lese som et innspill i dagens debatt om møtet mellom islam og det kristensekulære Vesten. Boken er et angrep på velmenende europeere, ”de nyttige idiotene for islamismen”, og Foucault-inspirerte argumenter mot ideen om vestlig overlegenhet.
Selv spørsmålet om hvorvidt Foucaults fascinasjon for revolusjonen var et oppgjør med imperialismen, eller et forræderi mot humanismen, er altså blitt dypt politisk i vår polariserte tid. Og Afary og Anderson maner frem et vrengebilde av Foucault. Han satte aldri ”premoderne sosiale relasjoner over moderne”, men stilte det vanskelige spørsmålet om moderniteten virkelig innebar et fremskritt for menneskeheten.
Også beskyldningen om orientalisme er problematisk. Orientalismebegrepets far Edward Said skriver i en artikkel fra 2000 at det ikke var Foucault, men en annen av de franske intellektuelle superstjernene, nemlig Simone de Beauvoir, som tok feil i Iran-spørsmålet. de Beauvoir entret debatten våren 1979 i harnisk over at kvinnene måtte bruke chador i Khomeinis Iran. Mens Afary og Anderson omfavner de Beauvoir , mener Said at hennes prosjekt var ”patroniserende og dumt”. Han hevdet at hun befant seg i ”en sky av meningsladd babbel om islam, slør og kvinner”.

Selv skrev Foucault – i 1978 – at ”spørsmålet om islam som en politisk kraft er essensielt for vår tid og i årene som kommer. Vi kan ikke tilnærme oss det på en intelligent måte dersom vi begynner fra en hatefull posisjon”. Men i de to siste artiklene hans fra Iran blir kritikken av revolusjonens eksesser tydeligere.
Et åpent brev til Mehdi Bazargan, som da var statsminister i Khomeinis overgangsregjering, ble publisert i Le Nouvel Observateur den 14. april 1979. Der minner Foucault Bazargan om forsikringene filosofen hadde fått av den relativt moderate statsministeren da de møttes høsten før. Men samtidig fortsatte de vilkårlige rettssakene i Irans gater. Kvinner og homofile ble henrettet for bagateller. Likene dinglet fra lyktestolpene og religiøse minoriteter fikk det stadig vanskeligere.
Etter den 11. mai 1979 skrev Foucault aldri om Iran igjen.


UNDERSAK

Vendepunktet

Den iranske revolusjonen var den første konfrontasjonen mellom vesten og radikal islamisme, skal vi tro Guests of the Ayatollah av Mark Bowden. Spenningen mellom Iran og USA går imidlertid tilbake til 1953, da president Dwight D. Eisenhower beordret CIA til å organisere et kupp mot den demokratisk valgte Mohammed Mossadeq for å bringe sjahen til makten. Siden støttet amerikanerne sjahens brutale regime.
Det motiverte radikale islamistiske studenter til å storme den amerikanske ambassaden i Teheran den 4. november 1979, ett år etter at Foucault reiste fra landet. Ifølge Mark Bowden var bakmennene knyttet til mannen som skulle bli Khomeinis arvtaker som Irans øverste åndelige leder, Ayatolla Ali Khamenei. Bowden skriver også at dagens iranske president Mahmod Ahmedinejad var en sentral aktør i gruppen som okkuperte ambassaden og holdt 66 gisler i 444 dager.
Ambassadestormingen ble et vendepunkt i maktkampen i det postrevolusjonære Iran. Moderate krefter, som Mehdi Bazargan og Ibrahim Yazdi, henholdsvis statsminister og utenriksminister i Khomeinis overgangsregjering, ble spilt ut over sidelinjen. Khomeini kalte aksjonen ”en andre revolusjon, mer gloriøs enn den første”, og vant oppunionen. Slik ble de siste drømmene om at det nye Iran skulle velge en demokratisk statsform knust.
Gruppen som stod bak aksjonen mot ambassaden kalte seg Muslimske studenter som følger Imamens linje. Da okkupasjonen av ambassaden var et faktum, leste de opp følgende manifest: ”I Gud, den nådige og barmhjertiges navn... Den islamske revolusjonen i Iran representerer en ny seier i kampen mellom verdens folk og de undertrykkende supermaktene. Den har tent håp i de trellbundne nasjoners hjerter... og den har skapt en legende om selvstendighet og ideologisk fasthet hos en nasjon som står imot imperialismen... Vi, Muslimske studenter som følger Imam Khomeinis linje, har okkupert Amerikas spionambassade i protest mot imperialistene og zionistenes sammensvergelser.”

NOTISER

Michel Foucault

Fransk filosof og idéhistoriker, født i 1926 og ansatt ved Collège de France, der han hadde tittelen professor i tankesystemenes historie, fra 1970.
Kjent for sine undersøkelser av galskapens, medisinens, disiplinens og seksualitetens historie.
Kritiserte humanvitenskapene, fremskrittstroen og moderne former for kontroll.
Besøkte Iran to ganger og møtte Kohmeini i Paris høsten 1978.
Døde den 25. juni 1984.

Problematisk blurb
Azar Nafisi, forfatteren bak Reading Lolita in Tehran, omfanver Afary og Anderson på omslaget til Foucault and the Iranian Revolution. Nafasi har imidlertid blitt beskyldt for å løpe Bush-administrasjonens ærend i spørsmålet om forholdet til Iran. Hamid Dabashi, som er professor ved Columbia, har for eksempel sammenlignet Nafisi med Lynndie England, en av soldatene som stod bak overgrepene ved Abu Ghraib-fengselet i Irak.

Historien om et folkemord (Dagbladet)

SITAT

”Hutuer må slutte å føle medlidenhet overfor tutsiene”
Det 8. av ”Hutuenes ti bud”, publisert i avisen Kangura i desember1990.

HOVEDSAK

Historien om et folkemord

Det foregår en kamp om Rwandas tragedie

Av Halvor Finess Tretvoll

(KIGALI:)”Å skrive lyrikk etter Auschwitz er barbarisk,” hevdet Theodor Adorno. Ingen metaforer var sterke nok til å lodde dybden i Holocausts industrialiserte ondskap. Men kan man dikte etter Rwandas hundre apokalyptiske dager fra april til juli 1994? Etter at en million tutsier og moderate hutuer ble slaktet ned med macheter og køller i et tempo som overgikk hva nazistene maktet i gasskamrene?
Spørsmålet stilles sjeldent, som om sivilisasjonssammenbruddet i et afrikansk land – der naboer, kolleger og ektefeller drepte hverandre ved veisperringene, der tusener som hadde søkt tilflukt i landets kirker ble hakket opp mellom benkeradene, ofte med prestens viten og vilje, der leger drepte sine pasienter og professorer sine studenter – ikke skulle medføre alvorlig moralsk og politisk refleksjon i Vesten som alle andre steder. Men når det stilles, er svaret ja – i en forstand som ikke var intendert: Man kan dikte vekk et folkemord.
Ikke bare har hutuer og tutsier interesser i historien om Rwandas blodige vår. Også vestlige land var innblandet – franskmennene støttet huturegjeringen, belgierne spilte en aktiv rolle som tidligere kolonimakt, amerikanerne støttet muligens tutsienes gerilja. Det har gått politikk i debatten om folkemordet. Samtidig er den historiske forståelsen, ved siden av rettsoppgjøret, en nøkkel til forsoning og selvransakelse.

Nylig kom det ut en bok i Paris. Den er skrevet av Abdul Joschua Ruzibiza og heter Rwanda, l’historie secrete (Rwanda, den hemmelige historien). I dag bor Ruzibiza utenfor en middels stor by i Sør-Norge, men han skal tidligere ha vært offiser i tutsienes gerilja RPA (Rwandeese Patriotic Army) som krysset den Ugandisk-Rwandiske grensen i oktober 1990 og til slutt fikk satt en stopper for grusomhetene da den jaget hutumilitsen Interhamwe (”de som dreper sammen”) og den hutudominerte hæren på flukt til Kongo (Zaire) sommeren 1994.
Men Ruzibiza brøyt med RPA og dagens regjeringssjef Paul Kagame. I boken hevder han at det var Kagame som beordret nedskytingen av flyet med president Juvenal Habyarimana over Kigali den 6. april 1994 og at han selv var en del av gruppen som utførte oppdraget. Drapet på presidenten har aldri blitt oppklart, men det er vanlig å hinte til hutuekstremister som slik ryddet av veien den siste hindringen for det de kalte ”den endelige løsningen på tutsiproblemet”. Allerede en time senere var veisperringene på plass i Kigali og husundersøkelsene i gang. Dødslistene over byens tutsier og hutupolitikere som ikke delte ekstremistenes syn var forberedt på forhånd. Militsen var væpnet og trent.

Spør man redaktøren i Rwandas ledende avis The New Times om dette, vil han si at Ruzibiza neppe forteller sannheten. Over en lunsj i Kigali, vil han underhånden si hva han latt seg fortelle av en rwandisk minister: At Ruzibiza har blitt betalt av fransk etterretning for å sverte RPA og Kagames regime. Men denne redaktøren er selv partisk. Han er del av den nye eliten i Rwanda, barn av tutsiflyktninger som etter 30 år i diaspora har vendt hjem og inntatt sentrale posisjoner i tiden siden folkemordet. I fremstillingene av konfliktene som har herjet landene rundt Afrikas store sjøer ser man sjelden mer enn toppen av isfjellet. Det er lag på lag med agendaer. Påstander står mot påstander.

Ti år etter Habyarimanas død, i april i fjor, åpnet folkemordmuseet i Kigali. I minnelunden på området ligger 250 000 ofre i massegraver. Innenfor veggene fortelles historien om hvordan den belgiske kolonimakten delte befolkningen i to grupper. Alle som hadde flere enn ti kuer var tutsier. De andre hutuer. Tutsiene, som utgjorde 15 prosent, ble kolonimaktenes yndlinger, ansett for å være av en annen og høyerestående rase og gitt privilegier innen utdanning, politikk og administrasjon. Men etter en sosial oppstand i 1959 snudde belgierne og da de trakk seg ut noen år senere hadde majoriteten – hutuene – fått makten. Det ble starten på tutsienes diaspora og ”Hutu Power”-ideologien som i løpet av tiårene frem til 1994, næret av frykt for at tutsiene skulle vinne tilbake sine gamle privilegier, førte til stadige massakre og til sist folkemordet.

De ansvarlige for museet forteller at det var lange forhandlinger med seierherrene i Kigalis regjeringskontorer om utstillingens innhold. Men belgierne, som hadde påtatt seg å bidra økonomisk, holdt også tilbake midler. Om det hadde noe med belgiernes interesser i historiefortellingen å gjøre? Trekk dine egne konklusjoner, er svaret man får når man spør.

Museets versjon av historien om folkemordet deles av amerikaneren Philip Gourevitch. Han har skrevet boken We Wish To Innform You that tomorrow We Will Be Killed With Our Families, en feiret reportasje- og intervjubok som skildrer tutsienes lidelser. Men i en artikkel som har blitt spredt på internett de siste ukene – til og med den anerkjente nettsiden Arts & Letters Daily (aldaily.com) har publisert den – beskrives boken som del av ”tutsienes Holocaustmytologi”. Det har blitt en industri, skriver journalisten bak artikkelen, Keith Harmon Snow. Fortellingen om folkemordet i Rwanda har blitt til en forenklet standardhistorie om tutsiofre og hutuovergripere, spredt i media, litteratur, film og akademia. Aller verst er filmen Hotell Rwanda om hvordan hotelldirektøren Paul Rusesabagina redder hundrevis av tutsier som har søkt tilflukt på Hotel des Mille Collines. Selv det som regnes som referanseverket for folkemordet, Alison Des Forges Leave None to Tell the Tale, skal inneholde fri diktning. For egentlig fant det aldri sted noe folkemord, bare en borgerkrig. Eller det var to likestilte folkemord, et på tutsier og et på hutuene som flyktet. Men samtidig har et av Snows viktigste sannhetsvitner, Jean-Marie Hagiro, vært leder for den politiske fløyen av geriljaen FDLR (Forces for the Liberation of Rwanda) som de siste årene har kjempet mot Rwandiske styrker i Øst-Kongo.

Arkitektene bak massedrapene kalles for ”folkemordets forfattere”. De diktet videre på belgiernes rasistiske myte om tutsiene som et fremmed og siviliserende element i Rwanda, og ville sende dem tilbake dit de etter sigende kom fra – til Etiopia via elven Akagera.

Ennå forfattes det om folkemordet. Den endelige historien om årsakene, virkningene og skyldfordelingen er ikke skrevet. Snarere enn å spørre hva Rwandas skjebne kan lære oss om ondskapens problem, kjempes det om hvem som var offer, og om hvem som var overgriper. Men ethvert folkemordet er for viktig til at det skal gå politikk i historieskrivingen.



UNDERSAK

Hutu Power

Ideologien bak folkemordet

Museet i Kigali er delt i to. Den største delen av utstillingen er viet Rwanda. Men det finnes også en mindre del som tar for seg folkemordenes historie. Dermed skriker spørsmålet imot én. Hvordan kunne man tillate nye folkemord etter nazismen, folkemordkonvensjonen og ansvarlige ord om at noe lignende aldri måtte skje igjen?
Men denne kontekstualiseringen av Rwandas vulkanske voldsutbrudd leder også til de særegne moralske utfordringene. I Rwanda ble en tredel av befolkningen drept. To tredeler var på en eller annen måte medskyldige. Hvordan kunne den altomfattende grove volden bli så populær? I motsetning til Holocaust skjedde drapene i full offentlighet. Hvordan kunne en million bli drept på nært hold, ansikt til ansikt?
De ekstreme hutuideologene skapte et bilde av en umenneskelig tutsifiende og spredte det gjennom mediene de kontrollerte, særlig avisen Kengura og Radio Television des Mille Collines. Tutsiene har haler som smådjevler, het det. De var Inyenzi (kakerlakker) som måtte tråkkes på. ”Hvis ikke bortfører tutsien din kone, han voldtar dine barn han forgifter vannet og luften. Og tutsikvinnen, hun forhekser mannen din med rumpeballene sine,” som det heter i En søndag ved bassenget i Kigali. Det var taler og massemøter. Tutsiene ble sammenlignet med ugress som måtte fjernes. Det var unge uutdannede menn som lett kunne rekrutteres til militsene og trenes i å drepe på kommando.
Den lille klikken av ekstreme men mektige hutuer, kalt Akuzaen, lyktes i å skape en situasjon der man måtte velge. Enten er du med oss, eller du er med tutsifienden. De spilte på kolonitidens rasisme og speilvende den. De høye, lysere, melkedrikkende tutsiene med smale neser måtte ikke få dominere Rwandas opprinnelige innbyggere, hutuene.
I en situasjon der alle rwandere hadde identitetskort som viste om du var hutu eller tutsi og den ytre fienden, RPA-geriljaen, var i ferd med å vinne borgerkrigen, vente hutuene seg mot tutsier i Rwanda. ”Vi vil starte med å utslette den indre fienden. Dere vil forsvinne,” het det i Kangura i januar 1994
Et halvt år senere var 300 000 rwandiske barn foreldreløse.

NOTIS

Bøker og filmer om folkemordet

Alison Des Forges´ bok Leave None To Tell the Tale er den mest anerkjente boken om folkemordet i Rwanda ved siden av Gérard Pruniers The Rwanda Crisis 1959-1994. History of a Genocide. Mahmod Mamdani er den best kjente av de få afrikanske forfatterne som har bidratt. I When Victims Become Killers beksriver han hvordan tutsi og hutu gikk fra å være klassebetegnelser til å bli rasebetegnelser under belgiernes kolonistyre og hvordan dette og konflikter rundt tilhørighet og statsborgerskap i det postkoloniale Afrika la grunnlaget for folkemordet. Linda Melvern avslører i A People Betrayed vestens rolle i folkemordet. Generalen som ledet FN-styrkene i landet før folkemordet har skildret sitt møte med konflikten i Shake Hands With the Devil. Den eneste boken om folkemordet som er utgitt på norsk er den i dette selskapet spinkle romanen En søndag ved bassenget i Kigali. Den mest kjente filmen om folkemordet er Hollywoods Hotell Rwanda, men det finnes også andre: Sometimes in April, A hundret days og Shooting dogs som kommer på kino neste år.

Over alle grenser (Dagbladet)

SITAT:
”Folk flytter på seg, og de vil fortsette å gjøre det”

HOVEDSAK:

Over alle grenser

”Den polske rørleggeren” preger debatten om velferd i Europa. Men det er glemt at han har et snes historiske slektninger.

Av Halvor Finess Tretvoll

(BERLIN:)Det er ikke nytt at mennesker krysser grenser i Europa. Det er ikke nytt av de slår seg ned på et fremmed sted og blander seg mer eller mindre smertefritt med befolkningen der. De gjør det stadig, på jakt etter velstand eller på flukt fra forfølgelse og krig. Det er heller ikke nytt – eventuelt gammelt – at noen er mer ønsket enn andre.
Det som forandrer seg er først og fremst forsøkene på å kontrollere menneskestrømmen – hvilke interesser og holdninger som nedfeller seg i lovene, de byråkratiske kategoriene, piggtrådgjerdene og passkontrollene som møter den som reiser. Det som skifter er hvem som innlemmes i samfunnet som borgere med rettigheter og plikter – og hvem som må stå utenfor.

Glemt historie
Det er disse endringene Deutsches Historisches Museum i Berlin sporer i sin siste utstilling. Rusler man inn på den, kommer man ut i andre enden med en følelse av at folkevandringenes historie er en undertrykt del av Europas hukommelse. Den er noe museet vil minne om når mennesker dør i ørkensanden utenfor de spanske enklavene i Marokko, antallet som oppholder seg illegalt i verdensdelen er høyere enn noensinne og velferdskløften i Europa fører til debatt om arbeidere fra de nye EU-landene.
Utstillingen sveiper over de siste 500 års migrasjonshistorie og trekker opp tre store linjer. Om hvordan økonomi og maktinteresser alltid har påvirket hvem som får bli. Fra de tyske fyrsteprinsenes blanding av ideelle og økonomiske motiver når det gjaldt religiøse flyktninger som hugenottene (se egen sak), til de siste tiårenes hær av reservearbeidskraft. Om de ulike formene for grensekontroll. Fra bystaten Hamburgs krav om at jøder bare kunne bruke en av byportene og der møtte en streng sjekk før de slapp inn, til dagens 48-timersregel for asylsøkere. Og om forholdet til myndighetene på det nye hjemstedet. Fra føydalsamfunnet der stand og religion definerte rettigheter og plikter og omstreifere og sigøynere var fritt vilt, til dagens drøm om statsborgerskap i et vestlig land.

Mange motiver
Folk flytter på seg, og de vil fortsette å gjøre det. Sannsynligvis i enda større grad enn før. Men motivene varierer. Fra religionskrigenes Europa, via det forrige århundrets to verdenskriger til tragedien på Balkan på 90-tallet, går det en linje av krig, vold, flukt og tvangsflyttinger. Da nazistene forsøkte å ommøblere Sentral-Europa ved hjelp av konsentrasjonsleire og tvangsarbeidere i krigsindustrien, nådde grusomhetene sitt høydepunkt. I 1944 jobbet 8 millioner utenlandske statsborgere i Tyskland – mange av dem var tvunget vestover fra de okkuperte områdene i Polen og Russland.
Men også den økonomiske migrasjonen har historiske røtter. ”De polske rørleggerne” har mange slektninger – bølger av lykkesøkere og eventyrere. I Tyskland har nederlendere og italienere jobbet i bygningsbransjen – lenge før EU var påtenkt.
Noen hundretusener av disse slektningene var også polske. De tok del i den tyske industrireisningen mot slutten av 1800-tallet. Det vil si: Helt til Bismarck forbød det fra 1885 til 1890 – av frykt for ”polenisering” av Tyskland.

”Vennskap mellom nasjoner”
Tyskland har i løpet av de siste 100 årene vært keiserdømme, Weimar-republikk, Det tredje riket, kommunistisk diktatur og kapitalistisk demokrati. De har alle hatt sine mer eller mindre menneskelige metoder for å kontrollere befolkningsbevegelser. Det er ikke minst denne massive variasjonen i historiske erfaringer som gjør Migrationen 1500-2005 til en interessant utstilling.
Ofte handler metodene om å putte mennesker i administrative kategorier: Flyktninger, folk med arbeidstillatelse, oppholdstillatelse, ureturnerbare asylsøkere.
Nazistene delte befolkningen inn etter rasistiske kriterier i ”Reicsbürger” og ”einfache Staatsangehörige” (med enkel statstilhørighet). Jødene og andre som nazistene karakteriserte som undermennesker mistet stadig flere rettigheter. Det endte i gasskamrene.
Berlin har også erfart hva de fysiske grenseverkene kan bety av menneskelig elendighet. Det er fortsatt sår i bylandskapet der verdens strengest bevoktede grense en gang gikk. Også den var bygget for å kontrollere befolkningsbevegelser – men ikke for å holde folk ute. Det var rett og slett ikke så mange som ville inn. Med unntak av sovjetiske militære, bodde og arbeidet svært få utlendinger i DDR. Da muren falt var de 90 000.
De få som kom fra andre sosialistiske land ble offisielt presentert som et tegn på ”vennskap mellom nasjoner”, men i realiteten ble de isolert fra resten av befolkningen mens Stasi holdt øynene og ørene åpne. I tillegg kom endel studenter fra Afrika og Asia. Også disse ble overvåket – av utdanningsinstitusjonene.

Gjestearbeidere
I 1964 kom ”gjestearbeider” nummer en million til Vest-Tyskland. Siden kom det flere. De ble betraktet og brukt som en reservearme av arbeidere. Det var meningen at de skulle bli i Tyskland i bare noen måneder eller høyst noen få år, men mange av dem likte seg svært godt. Dermed ble ”gjestearbeiderne” til immigranter, selv om det var liten støtte til denne prosessen fra offentlig hold. I 1973 var det kommet 2,6 millioner. Men da sa det stopp – innvandringsstopp. Den ble først opphevet i 1990 – og bare for arbeidstakere i bestemte bransjer, det vil si for høyt kvalifisert arbeidskraft.
Etter 1989 kom en ny bølge fra Øst-Europa. I Polen og det tidligere Sovjet fantes mange ”etniske tyskere”, og de kvalifiserte til statsborgerskap etter tysk syn. Først i 2000 ble denne nasjonalitetsforståelsen – der avstamning definerer din tilhørighet – supplert med et territorielt prinsipp. I dag er det lettere for ikke-tyskere å få statsborgerskap, og er du født på tysk jord av foreldre som har bodd her lenge, får du det automatisk.

Tyske traumer
Tyskerne er opptatt av fortiden. Det er noe historien har lært dem. Det er blant annet derfor begrepet ”gjestearbeidere” har blitt brukt i etterkrigstiden. ”Fremmedarbeidere” var et av nazistenes ord for tvangsarbeiderne fra Øst-Europa.
Da lederen av det nystartede venstrepartiet i Tyskland, Oscar Lafontain, i valgkampen likevel brukte denne betegnelsen om bølgen av arbeidsinnvandrere etter EU-utvidelsen, veltet et spøkelse ut av den tyske historiens skrekkabinett.
Deutsches Historisches Museum har gjort sin lille innsats for at slike ikke hjemsøker Europa igjen.

UNDERSAK

De glade immigranter

En solskinnshistorie om Hugenottene i Tyskland

Det begynte ikke så bra for hugenottene. Selv navnet var ment som spott. Det sies å stamme fra legenden om Kong Hugo. Han går igjen som spøkelse om natten. Og hugenottene skal ha fått navnet fordi de holdt sine hemmelige gudstjenester etter mørkets frembrudd.
Overgrepene toppet seg da Ludvig XVI forbød protestantismen i 1685. Det sendte hugenottene på flukt fra Frankrike. For de som ble tatt ved grensen, ventet galgen eller fengsel. Men omlag 150 000 klarte seg og endte opp i Berlin, der de på det meste utgjorde en femdel av befolkningen.
Deres skjebne er godt kartlagt. Man kan følge den gjennom århundrene, fra den første tiden da hugenottene bodde i kolonier som Friedrichstadt og Dorotheenstadt til de ble en del av storsamfunnet.
Etter hvert slo etterkommerne seg også opp i tysk samfunnsliv. Kristeligdemokraten Lothar de Maizière, som ble statsminister etter DDRs første og eneste frie valg, er et eksempel. Han var etterkommer etter Paul de Maizière som slo seg ned utenfor byen tre hundre år tidligere. Thomas de Maizière, Lothars fetter, er nå blitt kanzleramtchef i Angela Merkels nye regjering.
Hugenottene var håndverkere, entreprenører, handelsmenn og bankmenn, og var derfor ønsket. De bidro sterkt til den kulturelle og økonomiske moderniseringen av Berlin. Det er uvant sett med dagens øyne, men hugenottene hadde gode forhandlingskort og fikk spesielle privilegier, som egne domstoler og rett til å danne kirkesamfunn.
Under krigen mot Napoleon i 1813-15, kjempet de på tysk side. Det samme gjentok seg i 1870-71, og ifølge Bismarck var hugenottene ”de tyskeste av alle tyskere”. Likevel har de utviklet en sterk kollektiv hukommelse om skjebnen de ble til del i Frankrike. Den lever videre etter tre hundre år.
I 1701 begynte arbeidet på to store kirker på torget i det hugenottdominerte Friedrichstadt. De ble rett og slett hetende Französischer Dom og Deutscher Dom. De står der ennå – på det som heter Gendarmenmarkt i hjerte av Berlin.

NOTISER

En moderne klassiker

Amerikanske Saskia Sassens er en av verdens ledende eksperter på migrasjon. Hennes bok Guests and Aliens har blitt en moderne klassiker. I den slår sosiologiprofessoren fast at Vestens migrasjonsregimer er i en krise. Men samtidig viser hun hvordan dagens situasjon bare er én fase i de globale folkeforflytningenes historie. Boken kom på svensk i 2001.

Fra Cæsar til menneskesmugling

I sin siste bok forteller Robert Winder historien om folkevandringer til Storbritannia – fra romerne satte sin fot på øya noen tiår før vår tidsregning, via vikingene, den første inder i nasjonalforsamlingen (1892), den første svarte fotballproffen (før første verdenskrig) til dagens flyktninger. Bloody Foreigners – The Story of Immigration to Britain er gitt ut av forlaget Abacus tidligere i år.