Kultursak om kriselitteratur

Kriselitteraturen
2008 var året da finanskrisen vekket Marx til live og gjort frimarkedsforfattere grønne. Men kampen om bøkene som vil forme framtiden har bare så vidt begynt.
Av Halvor Finess Tretvoll
Sakprosa. Under Halloween i London tidligere i høst kunne man feste til et uvanlig tema utenfor de tomme lokalene til den konkursrammede banken Lehman Brothers: «Dance on the grave of capitalism». Samtidig børstes det verden over støv av Karl Marx’ hovedverk Kapitalen, som kom ut i tre bind fra 1867 til 1894. I Japan gis boka i disse dager ut i tegneserieform, mens salget er tredoblet i Tyskland. Regissør Alexander Kluge vil til og med filmatisere den.
Det blir utvilsomt en kunstnerisk utfordring. Og Kapitalen får neppe heller trone alene når finanskrisen skal oppsummeres. Men den boklige kampen om hvilken versjon av det som skjedde og hva som bør skje etterpå er i gang.
Paradigmeskifte
– Jeg har Kapitalen i bokhylla, men jeg har faktisk aldri lest den, innrømmer Torbjørn Røe Isaksen.
Redaktøren for Minerva og den nynominerte kandidaten til Stortinget for Høyre og Telemark mener det er uaktuelt at marxismen skal gjøre comeback på grunn av finanskrisen.
– Den er like død og begravd nå som for fem år siden, hevder han.
Samtidig mener Røe Isaksen at det er slående hvor lite den radikale venstresiden får ut av finanskrisen.
– Det er ikke noe sug etter grunnleggende systemendring. I alle fall ikke foreløpig, sier han.
Og likevel er noe i ferd med å skje. Stortingskandidaten kommer med en spådom han håper aldri vil gå i oppfyllelse.
– Man kan forestille seg at finanskrisen 2008 blir et vendepunkt, slik depresjonen på 1930-tallet banet vei for Franklin D. Roosevelts New Deal eller valget av Margareth Thatcher i 1979 ble en symbolsk start på den såkalte høyrebølgen, sier han.
Nå spør Røe Isaksen, til tross for at hans pessimistiske syn på frihandelens vegne blir møtt med en viss bekymring hos partifellene:
– Er det nå sånn at det dominerende økonomiske systemet, som vi har hatt de siste 30 årene, spiller fallitt? Får dette konsekvenser for de liberale reformene vi har sett siden 1980?
Nestleder i SV Audun Lysbakken er enig i at det har åpnet seg et rom for et paradigmeskifte i den økonomiske debatten. Han spør ikke, men slår fast at høyresidens ideer, som har hatt hegemoniet siden 80-tallet, har gått tom for damp.
– Rommet for å diskutere alternativer er større: bare se på den enorme strømmen av radikal litteratur som har kommet de siste årene. Nå gis det ut mye, for ti år siden var det så godt som ingenting, sier han.
Lysbakken er dessuten dundrende uenig med Røe Isaksen i at det er slående hvor lite den radikale venstresiden har fått ut av krisen.
– De siste fem årene har vi opplevd et stemningsskifte som tydelig viser hvor kolossalt nederlaget for høyresiden har vært. Selve grunnsteinen i markedsliberalismen, troen på at frislipp av markeder og privatisering skulle fører til høy og stabil økonomisk vekst, har vist seg å være feil, sier han.
– Kapitalen av Karl Marx ser ut til å selge stadig bedre. Noen steder, som i Tyskland, er salget tredoblet siden i fjor. Tror du dette har sammenheng med finanskrisen?
– Helt sikkert. Den grunnleggende forståelsen av hvordan kapitalismen fungerer og hvordan den skaper kriser står seg godt. Vi så det samme da «dotcom»-boblen sprakk: Mange næringslivsfolk kastet seg over Marx, fordi de der kunne finne forklaringer på mekanismene bak nedgangen.
Jakter på krisebøker
Under bokmessa i Frankfurt tidligere i høst jaktet forlag fra hele verden på den virkelig gode boka om finanskrisen. Sigmund Sørensen fra Cappelen Damm sa den gang at «Alle vil gjerne ha en slik bok» (Aftenposten 18.10.). Nå forteller han til Ny Tid at forlaget ennå ikke har kjøpt inn noe.
– Men vi har ting på gang selv, sier han.
– Hva er det dere ser etter i en slik bok?
– Den kan ikke bare være deskriptiv og utelukkende forklare hva som har skjedd, men må også få fram en klar polemisk stemme. Vi vil gjerne ha en forfatter som tar stilling og melder seg på i en debatt, en forfatter med ordentlig klo.
Også Harald Engelstad i Aschehoug er på jakt etter boka om finanskrisen.
– Vi vil gjerne være med på å belyse samtiden, og dette er et viktig spørsmål, sier han.
Forlagsredaktør Engelstad mener faglig tyngde, personlig autoritet og formidlingsevne er tre nøkkelord som beskriver det Aschehoug søker i denne sammenhengen.
Redaksjonsjef for dokumentarlitteratur Jan Swensson i Gyldendal er enig. Også han jakter på kriselitteratur anno 2008.
– Da vi var i Frankfurt så vi at her kommer det mange titler. Og vi lukter på dem, slik mange andre gjør. Men krisen utvikler seg rakst, og en bok kan fort bli utdatert. Derfor må man satse på noe litt mer tidløst. Det må være solid, og gjerne polemisk. Kanskje noe som går litt tilbake i tid og trekker noen paralleller, sier Swensson.
Parallelt med krisens eskalering har det allerede kommet en rekke bøker som de norske forlagene kan velge og vrake mellom når de skal gjøre innkjøp på bokmesser som den i Frankfurt.
Spørsmålet Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen stiller seg er hva som kjennetegner det idémessige innholdet i dem, og om noen av dem kan bli de neste tiårenes svar på bøkene som tidligere har blitt skoledannende og fått politisk betydning. I det historiske idélandskapet som den nye kriselitteraturen skriver seg inn i utgjør Kapitalen, John Maynard Keynes’ magnum opus The General Theory of Employment, Interest and Money fra 1936 og Milton Friedmans frihandelsklassiker Capitalism and Freedom fra 1962 noen viktige merkesteinene.
På spørsmål om hvilke bøker som i dag er best egnet til å forstå det som har skjedd, trekker Røe Isaksen fram George Coopers The Origin of Financial Crises. Central Banks, Credit Bubbles, and the Efficient Market Fallacy, Martin Wolfs Fixing Global Finance og Mark Zandis Financial Shock. A 360º Look at the Subprime Mortgage Implosion, and How to Avoid the Next Financial Crisis når han skal foreslå kriselitteratur senhøsten 2008.
Lysbakken holder på sin side noen klassikere fra globaliseringsdebatten opp i lyset, og legger dermed ikke skjul på at han unner seg et lite «Hva var det vi sa?».
For den som vil forstå finanskrisen foreslår han: Joseph Stiglitz’ Globalization and Its Discontents og Walden Bellos Deglobalization. Ideas for a New World Economy, samt Bent Sofus Tranøys Markedets makt over sinnene, Erik Reinerts Global økonomi. Hvordan de rike ble rike og hvorfor de fattige blir fattigere og Rune Skarsteins Økonomi på en annen måte. Makt og penger fra europeisk føydalisme til globalisert kapitalisme.
De tre siste har SV-nestlederen trukket fram fordi han mener den dominerende retningen i økonomifaget mangler begreper for det som har skjedd i høst.
– Finanskrisen tydeliggjør at faget og dets forfattere har hatt en politisk slagside. Få advarte for eksempel mot en finanssektor som vokste seg alt for stor eller så at det var viktige forskjeller på finanssektoren og andre deler av økonomien. Derfor er det nå tid for å sette seg inn i tankegangen til de økonomene som har stått utenfor den dominerende måten å tenke økonomi på de siste 30 årene, sier han.
Samtidig er det ingen tvil om at krisen kommer på et dårlig tidspunkt for venstresiden, slik Lysbakken ser det.
– Jeg tror ikke vi er sterke nok til å utnytte denne muligheten nå. I Europa er den partipolitiske venstresiden svakere enn den har vært på veldig lenge, og den er ikke rede til å ta det politiske initiativet. Men på sikt håper jeg blant annet at den nyliberale innflytelsen i de sosialdemokratiske partiene kan forvitre, sier SV-politikeren.
Frykter reaksjonen
Høyres unge og beleste stortingskandidat tror at fagøkonomene vil bli enige om en kombinasjon av markedssvikt og styringssvikt når krisen skal oppsummeres. Men i den brede opinionen, mener han, vil først og fremst markedssvikten bli vektlagt.
Slik John Maynard Keynes’ og Milton Friedmans bøker har blitt fortettede symboler på de dominerende ideologiske retningene i to etterfølgende perioder – den første for velferdsstatene i etterkrigstiden og den andre for liberaliseringen på 1980-tallet – påpeker han at vi nå kan få en bok som blir symbolet på enda en ny tilnærming om, la oss si, 30 år fra i dag.
Samtidig minner Røe Isaksen om at historien formes av ettertiden, og at vi gjerne vil ordne den på en måte som gir mening for oss. Han forteller at det kom ut bøker av Friedrich Hayek, som siden skulle bli dominerende, da Keynes´ General Theory ble allmennlesning hos beslutningstakere og premissleverandører i den økonomiske politikken.
– Det kan godt være vi går inn i en tid der markedsskepsis finner større klangbunn hos folk. Men det betyr ikke at en motreaksjon er utelukket senere. Dessuten kan det vel hende at hele krisen blåser over raskere enn ventet. Og det er jo i så fall kjedelig for denne artikkelen, sier Røe Isaksen.
Også Audun Lysbakken har sine tvil når det gjelder omfanget av det ideologiske paradigmeskiftet som eventuelt kunne få sitt symbolske uttrykk i bøkene som har kommet og vil komme i kjølvannet av krisen.
– Ser man historisk på det, forstår man at kriser skaper frykt, og frykt skaper på sin side grobunn for reaksjonære bevegelser. Dette er Naomi Klein inne på i boka Sjokkdoktrinen fra 2007. Selv om jeg tror det vil bli større rom for alternative syn, er det langt fra gitt at krisen vil føre til mindre markedsliberalisme, sier han.
Han mener også at det er farlig dersom venstresiden tror krisen er bra for den.
– Det har vi hatt en tendens til: Vi har ventet på en krise som skulle vise at vi har hatt rett hele tiden, istedenfor å overbevise folk gjennom å presentere alternativene. Det er en skummel strategi, sier han.
Den egentlige krisen
For Røe Isaksen er sammenhengen mellom finanskrisen og globaliseringsdebatten en annen enn den Lysbakken impliserer i sine forslag til kriselitteratur. Høyremannen er uenig i at globaliseringsmotstanderne skriver de beste bøkene om krisen, men han ser for seg at krisen kan ha bidratt til globaliseringsmotstandernes gjennomslag. Da Thomas L. Friedmans globalisringsvennlige bok The Lexus and the Olive Tree kom ut i 1999 var tiden fremdeles preget av liberal fremtidsoptimisme og troen på et fritt globalt marked.
Nå poengterer Røe Isaksen at tre begivenheter har gitt denne optimismen et skudd for baugen:
– Terrorangrepene den 11. september 2001 viste at åpne samfunn er sårbare samfunn, klimadebatten har reist spørsmål om en grønnere økonomi og så er det finanskrisen som har reist spørsmålet om graden av kontroll og regulering i det frie markedet, sier Røe Isaksen.
Nevnte Thomas L. Friedman er også et eksempel på at klimaspørsmål har dukket opp på høyre bredd av strømmen med kriselitteratur det siste året. I Hot, Flat and Crowded. Why We Need a Green Revolution – and How It Can Renew America, som er blant de fem mest solgte amerikanske sakprosabøkene i 2008, tar Friedman et betydelig skritt i klimavennlig retning. Han mener at både finanskrisen og miljøkrisen – samt Amerikas omdømmekrise – kan løses ved å satse tungt på en grønnere økonimi.
– Man må kunne kalle det et kinderegg, altså tre ting på en gang. Tror også du at finanskrisen også kan få betydning for kampen mot den globale oppvarmingen, Lysbakken?
– Jeg har ikke lest boka, og er ingen stor tilhenger av Thomas Friedman. Han har argumentert for en form for globalisering som er en del av problemet, og ikke en del av løsningen. Den store bekymringen er dessuten at kampen mot den mer ødeleggende klimakrisen blir skadelidende fordi finanskrisen får forrang. Samtidig mener jeg at to av nøklene for å skape en grønnere økonomi er fordeling og politisk styring. Det er umulig å få ned klimagassutslippene på annen måte. Finanskrisen peker i samme retning. Slik sett har de to krisene en del av de samme svarene, sier SV-nestlederen.
Han argumenterer også for det er noen grunnleggende drivkrefter i kapitalismen, knyttet til konsentrasjon av makt og ressurser og tvang til ekspansjon, som må tøyles både om vi ønsker en mer stabil økonomi og dersom vi ønsker å løse klimakrisen.
– Ok. Dersom du selv skulle skrevet bok om finanskrisen: Hva ville tittelen vært?
– Det måtte blitt: Mye mer demokrati, sier Lysbakken.
– Hvorfor?
– Fordi jeg tror dette er nøkkelspørsmålet: Hvordan overfører man mer makt til samfunnet og til mennesker og organer som kan ta mer samfunnsmessig hensyn enn profittmaksimering?
– Og hva med deg, Torbjørn Røe Isaksen. Hvilken tittel skulle din bok hatt?
– Mea Culpa? Nei da. Kanskje noe sånt som Fortsatt verdt å forsvare. Det skal sies at jeg har kritisert grådighetskulturen og den kortsiktige kapitalismen også før finanskrisen. Nå tror jeg at man må forsvare det åpne samfunnet. Tiden er inne for å finpusse den liberale rustningen litt, med den siste tidens erfaringer i mente.
Om det er akkurat dette Swennson, Engelstad og Sørensen var ute etter, er vel helst et åpent spørsmål.■

Ny sakprosa om finanskrisen
Paul Muolo: Chain of Blame. How Wall Street Caused the Mortgage and Credit Crisis, Wiley (2008), 352 sider.
Robert Schiller: The Subprime Solution. How Today's Global Financial Crisis Happened, and What to Do about It, Princeton University Press (2008), 208 sider.
Charles Morris: The Trillion Dollar Meltdown: Easy Money, High Rollers, and the Great Credit Crash, Public Affairs (2008), 224 sider.
Richard Bitner: Confessions of a Subprime Lender. An Insider's Tale of Greed, Fraud, and Ignorance, Wiley (2008), 208 sider.
Kevin Phillips: Bad Money: Reckless Finance, Failed Politics, and the Global Crisis of American Capitalism, Viking (2008), 256 sider.
Niall Ferguson: The Ascent of Money. A Financial History of the World, Penguin Press (2008), 432 sider
George Soros: The New Paradigm for Financial Markets. The Credit Crisis of 2008 and What It Means, PublicAffairs (2008), 208 sider.

kultursak om biografier og anstendighet (Ny Tid)

På anstendigheten løs
Mens debatten om biografienes anstendighet raser igjen, er det en sindig fortelling om en gammel mann fra Snåsa som har størst suksess.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Avsløringer] Mekanikken som biografiforfatterne har sett seg lei på er såre enkel: Bøkene er bredt anlagt og dypt granskende om hele menneskeliv og deres plass i historien. Pressen finner det de vil ha – erotikken – og lar resten i fred mellom de stive permene.
Det hele blir selvfølgelig godt stoff for debatten ingen bokhøst er komplett uten. Men noe er nytt i årets biografidisputt: Både pressen og bokbransjen går i seg selv i kjølvannet av alle forsidene om det pirrende og pikante. Dessuten er den overveldende salgsvinneren blant årets biografier, med forfatterens egne ord, «uten både sex og krim og ekteskapsbrudd».
I Dagsavisen (21.11)og Aftenposten (20.11) har Mode Steinkjær og Arnhild Skre problematisert pressens appell til våre drifter og lyster i dekningen av årets biografier. Og etter flere utgivelser i fjor og i år har Paul Bjerke initiert en debatt i tidsskriftet Prosa om bokbransjen trenger en egen kodifisert bransjeetikk, en slags Vær varsom-plakat for forleggere.
Ifølge forfatteren Ny Tid har snakket med er det første bra og det andre svært uheldig.
Frustrerte forfattere
Dagen etter lanseringen på Litteraturhuset har Dagbladets vinklet på Jens Christian Hauges utroskap. Under tittelen «Løy for kona og folket» skriver avisa mye om Hauges utenomekteskapelige forhold. Og betraktelig mindre om de andre sidene ved den nasjonale strategens liv.
– Det er klart slikt er frustrerende for biografiforfattere, sier bokas bakmann Olav Njølstad.
I likhet med høstens andre biografiforfattere mener han at en biografi skal gjøre leseren kjent med mennesket bak det offentlige virke eller det litterære verket. Njølstad er enig med dem i at private forhold har en berettiget plass så lenge de fyller en funksjon og er relevante i den helhetlige sammenhengen.
– Men i avisene rives de pirrende detaljene gjerne ut av sammenhengen når nyhetsdesken begynner å hakke i en bok på jakt etter sensasjonsstoff, sier han.
Njølstad synes dette er respektløst overfor forfatteren, boka og den biograferte.
– Det er en ganske tvilsom form for journalistikk, hevder han, og begrunner det med at verket ikke blir presentert på sine egne premisser, men på en måte som skal virke pirrende for avisleserne.
Ragnar Kvam Jr. opplevde på sin side at VG nesten utelukkende vinklet på Thor Heyerdahls damehistorier etter lanseringen i Gyldendalhuset den 19. november. Det vil si: Helt til slutt i en sidesak la avisa til: «Påskeøya-ekspedisjonen og dramatikken rundt RA-ekspedisjonen er også beskrevet.»
Til Ny Tid sier Kvam Jr. at boka hans nesten utelukkende handler om noe annet enn utropskap. Forfatteren synes det er trist at VG la så ensidig vekt på Heyerdahls forhold til sine elskerinner.
– De oppfattet det nok som en sensasjon, og at de skriver om det er ikke rart. Men når de trekker fram dette og ingenting annet, føler man at man er underlagt en form for sensur – en løssalgssensur – fordi de andre aspektene blir helt borte, sier han.
Mer enn få andre forfattere kjenner Sverre Gunnar Haga til det turbulente forholdet mellom pressen og biografien, der menneskelivet som skal skildres blir den uskyldige tredjepart.
Han er gammel tabloidjournalist, og sier at han var klar over hva vinklingen ville bli da han lanserte Gudfaren. Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene tidligere i høst. Selv var Haga journalist og delaktig i dekningen av bindet i Tor Bomann-Larsens kongebiografi, der det ble hevdet at Olav muligens ikke var Kong Haakons sønn.
Likevel reagerte han på oppslaget i VG som fokuserte på det faktum at Monn-Iversen hadde en familie nummer to, altså en annen familie og en elskerinne:
– Jeg opplevde det som en smule urettferdig, egentlig. Det framstod som om dette var en skandalebok, hvilket det selvfølgelig ikke er. Samtidig ble jeg ikke overrasket. Jeg vet jo hvordan kulturredaksjonene tenker, sier han.
Fokuset i artikkelen var riktignok hvorvidt det var rett i å ha med opplysningene av hensyn til Monn-Iversens første familie. Likevel synes Haga det var skuffende at andre aspekter ved bok ikke ble vektlagt. Han mener det har gått automatikk i denne enøydheten.
Velkommen selvrefleksjon
De tre forfatterne er glade for at pressen nå har begynt å reflektere over biografidekningen sin (og særlig konkurrentenes). Arnhild Skre beskrev det som «mediemishandling», mens Mode Steinkjær mener mediene først og fremst avslører seg selv i disse artiklene, og at det hele er en «gravskrift over sensasjonsmedienes seriøse journalistiske vurderinger av biografisjangeren».
– Det var nytt, og jeg likte det godt, sier Kvam Jr., om anfallet av redaksjonell selvrefleksjon.
Njølstad mener på sin side at pressen bør spørre seg hvilke interesser man egentlig tjener ved å gi så skjeve framstillinger. Og Haga håper at redaksjonene nå vil vurdere om det ikke blir for endimensjonalt med det ensidige fokuset.
Også stipendiat ved høgskolen i Volda Paul Bjerke mener at medienes rolle er problematisk. Men han peker også mot bokbransjen, seinest i Prosa under tittelen «Unntak fra folkeskikken. Om bransjemoral i et forlags-journalistisk kompleks» (nr. 6/2008), og hevder at forfattere og forlag har et selvstendig ansvar for inntrykket som skapes.
Verst synes han «Mia & Røkke»-affæren er. Pressen lot seg riktignok friste til å trykke historien om den uskyldige sengedelingen som Mia Gundersen og medforfatter Hege Storhaug hadde skildret i Jeg er Mia, for å deretter å innse hvor eklatant dette bruddet på god presseskikk var. Men, skriver han, «Gundersen gjør ingen forsøk i boka på å begrunne hvorfor denne episoden er med».
I utgivelser som Njølstads Hauge-biografi mener Bjerke at sammenhengen er tydeligere. Likevel ser han problemer med argumentet om at bare pressen har skylden når de private opplysningene får dominere dekningen så det går på personvernet løs.
– I dagens mediesituasjon vet jo forlag og biografer hva som vil bli brukt av det de skriver, og dette bør de ta hensyn til, sier han.
Bjerke mener også at begge parter har interesse av at dagens situasjon fortsetter.
– Man selger ingen bøker dersom ingen får vite om den, og selv om det kanskje ikke er tilstrekkelig med mediedekning, så er det en nødvendig forutsetning for salg. Mediene får på den andre siden enkle og billige oppslag servert på et sølvfat, sier han.
Hauge-biograf Njølstad er enig i at forfattere og forlag må tenke seg om. Både i forhold til den biografertes ettermæle og i forhold til vedkommendes nærmeste har man et ansvar som biograf, synes han.
– Men man kan ikke la vær å skrive om ting som er viktig for den historien man vil fortelle bare fordi pressen kan komme til å maltraktere det. Det blir å gi opp ambisjonen om å skrive ærlige biografier. Dels bør forfattere og forlag gå i seg selv, og vite at man står inne for den måten tingene fremstilles på, men i enda større grad bør pressen ta den samme runden, sier Njølstad.
– Nå vet vi jo hvordan pressen fungerer. Veldig overraskende er det vel derfor ikke at Hauges eskapader ble avismat. Ser du noen måte å unngå at man skriver i boka kan framstå som utleverende i avisformat?
– Jeg tror vi som biografer må være villige til å ta den støyten. Men en uheldig konsekvens kan bli at politikere og andre offentlige personer skremmes til mindre åpenhet. De kan bli mer omhyggelige med å brenne historisk materiale og de eller noen i deres familie kan bli mer pågående i sine forsøk på å styre et biografiprosjekt, sier han.
Motvekt til kommersialismen
Utleveringsproblematikken som pressedekningen av høstens biografier har brakt i fokus, kan løses ved å etablere et bransjeetisk rammeverk for bokbransjen, mener Paul Bjerke. I et forhold som har blitt skakkjørt må begge parter gå i seg selv, mener han.
I debatten som har fulgt i kjølvannet av utspillet hans, har det blitt henvist til at det allerede eksisterer en bransjekodeks i bransjen. Men Bjerke vil vite hva som skjuler seg bak begrepet «god forlagsskikk».
– Dette er vanskelige etiske og moralske spørsmål. Derfor mener jeg at de bør diskuteres åpent, og det kan best oppnås om de formuleres klart. Da kan også vi andre delta i debatten, sier han.
– En ting er det man kunne kalle utleveringer av andre i biografidekningen. Noe annet er selvutleveringer. I høst har det kommet en rekke bøker om tabubelagte temaer, som å leve med Aids, spiseforstyrrelser, rusproblemer – eller til og med avhengighet av nettdating. Ser du også på dette feltet et behov for en institusjonalisert bransjekodeks?
– Det kan nok være fornuftig. Enhver avis vet at det er tekster den ikke kan trykke av hensyn til kilden. Dette er et reelt problemer som journalister baler med til daglig. Selv om forfattere har bedre tid, er det klart at de samme typene vurderinger må gjøre seg gjeldene også her. At noen er villige til å utlevere seg selv er ikke et argument for at de bør få lov og forlagets hjelp. En del av disse utleveringene er godt stoff i vårt mediebilde. Så her støter anstendigheten an mot de kommersielle interessene. Og det er også poenget med mitt forslag: En bransjekodeks kan være en motvekt til kommersialismen. Det er ingen tvil om at Vær varsom-plakaten fungerer slik i pressen, sier Bjerke.
Han får motbør av biografene Ny Tid har snakket med. Haga velger å tro at anstendigheten fortsatt er et sentralt element i norsk forleggeri
– Det er ingen i bokbransjen som ikke fanger opp juridiske og moralske dilemmaer i en bokutgivelse. Jeg tror dette forslaget vil bli til hinder, ikke bare for forfattere og forleggere, men også for leserne. Det innebærer en moralsk båndtvang som til syvende og sist forhindrer oss i å uttrykke det frie ord, sier han.
Njølstad mener på sin side at det er viktige forskjeller mellom biografien og dagsavisen.
– I en avisredaksjon skjer ting raskt, og da er en plakat nyttig, mens biografiprosjekter gjerne strekker seg over flere år og tilbyr nok tid til å vurdere de etiske sidene ved utgivelsen på en selvstendig og skikkelig måte, sier han.
Njølstad mener likevel at forlagene bør tenke over hvem som har format stort nok til å fortjene en biografi. På forlagssiden blir det problematisk med karaktermord i biografiform om personer som verken er viktige eller interessante nok, hevder han
– Her kan det være en motsetning mellom forlagenes kommersielle interesser og anstendigheten i bransjen. Men der vi har å gjøre med mennesker av et visst format, må man tåle at et helhetlig bilde tegnes, sier Njølstad.
Et kontrapunkt fra Snåsa
Debatten om anstendighet i biografiene er sannsynligvis like gammel som sjangeren selv. De siste årene har det vært en gjengagner. I fjor startet det for eksempel med Frode Gryttens påstand om at biografiene er «Se & hør for intellektuelle». Lite tyder også på at debatten stilner med årets utvikling. De tre biografene som har merket presset fra pressen i år, tror andre vil havne i samme situasjon høsten 2009. Ragnar Kvam Jr. er til og med lei hele greia.
– Jeg synes ikke dette er en veldig interessant debatt lenger, sier han.
Kanskje kan høstens biografiske utgivelser peke ut av den evinnelige problematiseringen.
Det er nemlig en snill biografi om Joralf Gjerstad og hans varme hender som har solgt klart best i høst. I skrivende stund er det trykket 82 000 eksemplarer av boka.
– Ja. Det er befriende og herlig. Boka er høstens store overraskelse, der Anna i ødemarka møter New Age. Nå kommer det sikkert en flom av liknende bøker, om en gammel fisker som har snakket med draugen i 40 år, eller noe slikt, sier Sverre Gunnar Haga.
Han tror suksessen til Snåsamannen kan føre til at vi endelig slutter å diskutere biografiens etikk.
– Ingenting er bedre enn solid «show don’t tell», som kan vise vei ut av blindleia, sier han.
Selv mener forfatteren av Snåsamannen, Ingar Sletten Kolloen, at hovedpersonen kunne hatt den ene eller andre seksuelle legningen, vært utro mot kona eller hatt andre problemer i ekteskapet. Han hadde likevel ikke tatt det med i boka, fordi det rett og slett ikke er relevant for historien. Og da, mener Sletten Kolloen, finnes det ikke et eneste seriøst menneske som ville hevde at de borgerlige pikanteriene burde være med.
Forfatteren forteller likevel at Snåsamannen viser private sider ved hovedpersonen.
– Jeg har stilt noen ganske nærgående spørsmål, ikke om seksualmoral, men om hva slags etiske normer Joralf Gjerstad tilslutter seg. Jeg har også måttet trenge ganske dypt inn i familieforholdene, slik at jeg kunne finne ut hvordan det er å være ham, sier Sletten Kolloen.
Biografen har tidligere skrevet om Tor Jonsson og Knut Hamsun. Og i begge tilfeller har han, etter eget sigende, unnlatt å ta med private tildragelser når det ikke føyer seg meningsfullt inn i helheten.
– En av grunnene til at det ble to bøker om Knut Hamsun var at jeg måtte beskrive ekteskapet mer utførlig enn planlagt, ikke fordi det i seg selv var interessant, men fordi jeg kunne vise hvordan det i bok etter bok slo ned i Knut Hamsuns forfatterskap. Og du husker kanskje det forferdelige bråket om at jeg skulle bruke Hamsuns psykoanalyse? Da jeg inkluderte det med i boka en stund senere, var det imidlertid ingen som tok opp igjen debatten. Det var fordi jeg holdt igjen og mente at slikt må brukes på en skikkelig måte, sier han.
Han mener biografer alltid vil måtte gjøre slike vurderinger, og at bevisstheten om det er sterk i lauget.
– Ikke for å rakke ned på bestemte publikasjoner, men jeg kjenner en del biografer, og ingen av oss kunne jobbet i Se og Hør, sier Sletten Kolloen.
– Men hva fører en debatt som den i høst til, sett fra biografens ståsted?
– Jeg tror at vi blir mer og mer oppmerksomme på hvordan man formulerer seg, også i boka. Akkurat som anmeldere skriver slik at de ikke blir misbrukt i forlagenes annonser, tenker biografer at vi må være forsiktige for å unngå at det vi skriver blir trukket ut av sammenhengen.
Utviklingen kan komme til å presse seg fram helt uavhengig av Paul Bjerke. Men ikke alle biografiforfattere synes dette er særlig heldig.
– Har du noe forslag til hvordan man kan unngå at deler av pressen bruker det til sensasjonsartede skandaleoppslag, Kvam Jr.?
– Løssalgsavisene kommer aldri til å legge denne ballen død. Den eneste måten er å unnlate å skrive om private detaljer. Men da får man vel høre at her kommer det ikke fram noe nytt, og at boka har blitt jævlig kjedelig.
– Et Catch-22, med andre ord?
– Ja, men det får nå bare være sånn. Jeg kan ikke la meg styre av frykt eller redsel for det som kommer i avisene. Hvis vi skulle ta hensyn til pressedekningen som kan bli resultatet av det vi skriver i bøkene våre, og dermed gå utenom det som bidrar til å gi et helhetlig bilde av den biograferte, underlegger vi oss en form for sensur, avslutter Kvam Jr.■

Ingar Sletten Kolloen
Snåsamannen.
Kraften som helbreder
Gyldendal (2008)
238 sider

Ragnar Kvam Jr.
Thor Heyerdahl
Mannen og verden
Gyldendal (2008)
450 sider

Sverre Gunnar Haga
Gudfaren.
Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene
Gyldendal (2008)
260 sider

Olav Njølstad
Jens Chr. Hauge.
Fullt og helt
Aschehoug (2008)
896 sider

Kultursak om de glemte polarheltene (Ny Tid)

De glemte heltene i isen
Heller enn ringdans rundt snøtotempæler av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen bringer bokhøsten i Polaråret fortellinger om pionerene som ble visket ut av det nasjonale minnet.
Av Halvor Finess Tretvoll
Fridtjof Nansen og Roald Amundsens kamp mot skruisen var også Norges kamp for selvstendighet. De var ikoner og ble hovedpersoner i den norske urfortellingen. I årtier har vi fulgt i deres fotefar – og skrevet bøker om det. Neste uke kommer for eksempel praktverket Norge i Antarktis på Schibsted.
Først og fremst er imidlertid bokhøsten i Det internasjonale polaråret preget av at den enhetlige heltefortellingen sprekker opp som et isflak i storm. Fire utgivelser handler om de modige mennene, som fordi de ble nazister, var hvalfangere eller jobbet for fremmede makter, er holdt utenfor historien om den unge nasjonen som plantet flagg og fant seg selv i snøen.
Hvalfangst og nazisme
Alf R. Jacobsen har skrevet Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger. Boka beskriver hvordan Foyn (1809-1894) oppfant granatharpunen og ble avgjørende for Norges første oljeeventyr. Ifølge forordet la han grunnlaget for en global hvalfangstindustri. Foyn selv ble en av de rikeste og mest berømte personene i sin samtid, og flere generasjoner har møtt ham, kjempende mot hvalrossen, i Nordahl Rolfsens lesebok. Alt dette ga ham «samme status i folket som polarheltene».
Men så ble han glemt. Forfatteren skriver at hans fravær av refleksjon rundt de hardhendte fangstmetodene er tankevekkende, og kaller det «en påminnelse om ubehaget i vår velstand». Dette var også med på å viske ham ut av historien.
Den andre av bokhøstens gjenoppdagede polarfarere er Adolf Hoel (1879-1964). Ifølge biografien Adolf Hoel. Den glemte polarpioneren skapte han kontinuitet i Svalbard-forskningen, opprettet Norsk polarinstitutt, og var delaktig i bestrebelsene etter å sikre norsk herredømme over Svalbard, Jan Mayen og Dronning Mauds land.
På 30-tallet ga han seg i kast med mer omstridte prosjekter, som den norske «okkupasjonen» av Grønnland i 1931 og bestrebelsene etter å slå kloa i øygruppa Otto Sverdrup kartla ved inngangen til Nordvestpassasjen.
– Hoel var så kjent og anerkjent som feltbiolog og administrator at han til og med ble karikert i avisene, sier forfatter Frode Skarstein.
Men i etterkrigstiden er Hoel nærmest fraværende i fortellingene om de norske polardådene.
– Hva skjedde?
– Hoel meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) i 1933. Og da krigen kom ble han bedt om å være rektor ved Universitetet i Oslo. Dette voldte ham en del samvittighetskvaler, men han hadde den nødvendige kompetansen og mente at det ville være bedre om han tok på seg oppgaven enn at en tysker eller en NS-mann uten universitetstilknytning skulle gjøre det, sier Skarstein.
Dette fikk likevel konsekvenser for Hoel etter fredsslutningen. Polarforskeren mistet alle verv og professortittelen sin. Deretter forsvant han fra den norske polarfortellingen.
– Jeg kan ikke se at noen bevisst har visket ham vekk, men etter landsviksdommen er navnet hans utelatt. Man kunne ikke lenger bruke ham som en «knagg» å henge hendelser på. Derfor endte polarhistorieskrivingen med å omtale bragdene hans, men ikke mannen, sier Skarstein.
– Likevel står det fremdeles en byste av ham hos Polarinstituttet?
– Jo da. De husker ham. Men man er ikke særlig interessert i å trekke ham fram. Instituttet har vært behjelpelige i arbeidet med boka, men nå som dets grunnlegger har fått sin første biografi er det merkelig at det ikke omtales på hjemmesidene. De har valgt å gå stille i dørene.
Under fremmed flagg
Carsten Borchgrevink (1864-1934) ledet den første ekspedisjonen som overvintret i Antarktis. Ifølge David Vogt, som har skrevet Vår glemte polarhelt. Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900, kan betydningen av dette vanskelig overvurderes.
– Borchgrevink var prøvekaninen som gjorde det ingen andre turte: å overleve den tøffe antarktiske vinteren. Slik muliggjorde han ekspedisjonene til Robert Falcon Scott (1868-1912) og Ernest Shackleton (1874-1922). Ved å overvintre kunne man utnytte den lyse årstiden bedre, og sjansene til å nå Sørpolen økte, forklarer Vogt.
I Norge har likevel Borchgrevink havnet i en polarhistorisk bresprekk.
– Han gikk i glemmeboka fordi han var norsk og seilte under Union Jack. Slik falt han mellom to stoler og ble ubrukelig i nasjonsbyggingsøyemed. I England ble han uglesett fordi krefter i Royal Geographic Society ville ha en ren britisk ekspedisjon. Og i Norge ønsket man den politiske symbolverdien til en Nansen eller en Amundsen fram mot 1905, sier Vogt
Borchgrevink var ikke den eneste norske polfareren som sviktet sitt snødekte fedreland. Geir Hasle har skrevet Isens menn under fremmed flagg. Boka består av fortellinger om polfarere som ga seg i kast med kulda for andre nasjoner enn Norge.
– Ære være Nansen og Amundsen, men norsk polarhistorie omfatter jo så mange flere. Og dette har gått folk flest hus forbi, sier han.
Mange var fangstfolk som Foyn, eller matroser og maskinister, og med unntak av Borchgrevink ledet de ingen ekspedisjoner. De fleste er ukjente for andre enn polarhistorikerne.
– Og det er det jo en grunn til, sier Hasle, som mener boka han har skrevet handler om «tapernes felttog», om de som fattet gale avgjørelser eller ikke viste naturkreftene nok respekt.
– Polarekspedisjonene var datidens måneferder. Da måtte noen begå feiltrinn som andre kunne dra nytte av. Man kan si mye om Nansen og Amundsen, men de vant sine slag, og de var norske. Derfor står de fram i historien, sier forfatteren.
Han peker særlig på ekspedisjonen Wilhelm Filchner (1877-1957) ledet i Weddelhavet fra 1911 til 1912. Her toppet de sedvanlige personmotsetningene som kunne oppstå på den trange plassen om bord i et innefryst skip i isødet seg. Om bord i den ombygde selfangeren «Deutchland» var også de to norske sjømennene Paul Bjørvig og Morten Olaisen. De ble vitne til maktkampen mellom ekspedisjonslederen og båtens kaptein. Den inneholdt intriger, sabotasje, mytteri, syfilisgalskap og selvmord, i tillegg til et voldsomt basketak med elementene.
– At Hollywood ikke har fått øynene opp for dette episke dramaet er et mysterium. Det må rett og slett skyldes at ekspedisjonen var tysk og at kappløpet mellom Amundsen og Scott, som foregikk samme år, har blitt oppfattet som mer pirrende, sier Hasle.
Den norske kosmologien
Professor Nina Witoszek, som for ti år siden skrev boka Norske naturmytologier, mener fortellingene om nordmenn som erobret nytt land ved polene har skrevet seg inn i vårt kollektive minne.
Ifølge professoren, som jobber ved Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo, har dette dype røtter. Helt fra vikingtiden har den norske erfaringen vært preget av å finne seg selv i utferdstrangen.
Hun peker på en «frontier»-mentalitet som har gitt polarfortellingen fascinasjonskraft. Og det på en særegen måte: Kampen med naturen er også en kamp for å overvinne seg selv.
Witoszek mener det er et klart protestantisk drag over denne tendensen til å forstå verden som arena for individets åndelige kamp.
– Jeg tror disse tre motivene sitter dypt i norske tekster, i eventyr og i anekdoter man hører i barndommen. De appellerer til gutter, og noen jenter også, og påvirker drømmer og forventninger. Elementene har føyet seg pent sammen i den norske kosmologien, sier hun.
Witoszek ser også et pragmatisk element i den norske naturmytologien. Hun mener det har handlet om å inngå et partnerskap med naturen.
– I det norske polareventyret vinner man først når man arbeider sammen med naturkreftene, sier professoren.
Dette er synlig i kontrasten mellom de norske suksessene og Scotts fiasko i Antarktis.
– Britenes natursyn kan oppsummeres i uttrykket. «A room with a view». Scott manglet rett og slett en adaptiv kode. Ekspedisjonen slo leir på steder med utsikt, som samtidig var svært utsatt for vær og vind, og de hadde problemer med å spise dyrene sine. Dette viser til interessante kulturelle forskjeller i forholdet til naturen, forklarer Witoszek.
– Men hva slags betydning har det at det nå kommer så mange polarbøker som utfordrer den norske fortellingen om pionertiden og om Nansens og Amundsens plass i den?
– Det er interessant. Jeg tror det har å gjøre med at nordmenn i dag utforsker sin identitet og kanskje vil komme til å definere seg selv på et mer problematiserende vis. Jeg ser en mer bevisst tvilende og selvrefleksiv tilnærming til spørsmålet om hva det vil si å være norsk. Hurra-mytologien erstattes med en kritisk undersøkelse av et selvbilde som presenterer nordmenn som naturens mestere og verdens gode samaritaner.
Dette er noe forfatterne bak årets polarhistorieskred sier seg enig i. Ifølge Skarstein er det opplagt at et nasjonalt motiv lå til grunn da bestemte personer ble trukket fram og polarhistorien fikk en enhetlig form.
– Jeg har lurt på om Hoel ville blitt en del av den norske polarfortellingen dersom det ikke hadde vært for krigen. Det kan være at han hadde blitt for tørr og kjedelig uansett. Men kanskje henger bokbølgen sammen med at nasjonsbyggingsmotivet har blitt mindre viktig i dag, sier Skarstein.
– Og hva mener du er årsakene til at så mange ukjente polarpionerer trekkes fram fra glemselen nettopp nå, Vogt?
– Det er godt spørsmål. Et element av tilfeldighet er det nok. Men jeg tror man kan si at den norske polarhistorien fremdeles er ukomplett, og at vi nå har kommet til et punkt hvor det er mulig å gjøre noe med det.
Berserk i Nordvestpassasjen
Nasjonale helligdommer er også humoristmat. Gjengen bak Ut i vår hage tok for noen år siden tak i polarproblematikken. Børge Ousland skulle bli den første til å gå til sydpolen til fots, ifølge sketsjen der han velger ut ekspedisjonsdeltagere med hver sin spisskompetanse. Sverre Tyvold (Bård Tufte Johansen) er narkoman og kan takle den strenge kulden, fordi han hver vinter står 14-16 timer i døgnet utenfor Oslo S, iført mokasiner og joggebukse. Anita Velstrand spiser nesten ingen ting, fordi hun er anorektiker. Men, som Ousland sier, «hun drikker mye Tab X-tra, og det er litt drass». Autisten Rolf Yngve Sæter (Harald Eia) holder nitidig oversikt over forsyningssituasjonen. Og ifølge Ousland er det verken dårlige klær eller dårlig utstyr som knekker slike ekspedisjoner, bare dårlig humør. Derfor deltar også Geir Olav Frikstad. Han har Downs syndrom og er alltid blid. Den siste polfareren er den piperøykende trebarnsfaren Sigurd Jervold (Atle Antonsen). Hans oppgave er å holde motet oppe: «Nå er det ikke langt igjen, dere».
Med sine piratferder i Nordishavet om bord i seilbåten «Berserk» leker også Jarle Andhøy med norsk polarhistorie på tv-skjermene. For noen uker siden begynte en ny sesong på NRK. Denne gangen går turen nord for Canada. Kaptein Andhøy har gitt ut bok om ekspedisjonen, kalt Berserk gjennom Norvdvestpassasjen.
– Før var det skuter av tre og menn av stål. Nå er det bare plastbåter og treskaller. Vi vil erstatte velferdssamfunnets trygghet med det enkle og naturlige vikinglivet. Vi vil gripe nuet og leve i pakt med havet, sier han til Ny Tid.
Andhøy forteller at målet er å seile i polarheltenes kjølvann. For første gang siden Amundsen gjorde det for 101 år siden fører han en norsk seilbåt gjennom Nordvestpassasjen.
– Amundsen var en punker i motsetning til den tedrikkende engelske marinen som hadde forsøkt å finne snarveien til Asia i flere århundrer. Han skyldte kreditorene cash og stakk av. Og da han satte seil hadde han med hele den norske nasjonalfølelsen i lasta, sier han.
– Dere vil ha mer Norwegian Power, altså?
– De norske polarheltene vant sin storhet med enkle midler. Amundsen, en Mr. Nobody, satte Norge på verdenskartet foran nesa på stormaktene. Vi seiler altså i norske interesseområder, sier Andhøy, før han understreker hvor viktig et tydelig skille mellom oss og dem er.
I samme ånd har «Berserk» forsøkt å gjenerobre norsk land på Otto Sverdrup-øyene. Kapteinen ser med vantro på den norske regjeringens opptreden i den saken. Sverdrup ville annektere et område som var omtrent halvparten så stort som det norske fastlandet. På grunn av manglende oppfølging ble det aldri noe av.
– Nå er tiden kommet for at regjeringen retter opp denne historiske urettferdigheten, eller i det minste forteller det norske folk hvorfor den lar sjansen gå fra seg. Hadde vi vært en stormakt som Russland eller USA, ville spørsmålet vært hvor mange kanonbåter som ble sendt, sier han.
Dette ville også gitt Norge et godt forhandlingskort i det nye kappløpet om ressursene i nordområdene, mener Andhøy.
– Sverdrup tilbød seg å bli spion for Canada, fordi han var så forbanna på norske myndigheter. Nå må kortene på bordet, utbryter han.
– Hvordan reagerte Canada på deres brave framstøt?
– Vi ble arrestert og halve mannskapet ble deportert. Det var tydelig at canadiske myndigheter gjorde alt de kunne for å stoppe oss.
– Og har dere flere territorielle krav?
– Nei, ikke for tiden. Men alt kan skje.
Andhøy legger til at det var ytterligere et delmål for ferden. Det ryktes nemlig at Amundsen fikk en etterkommer i Gjøahavn.
– Og dere fant vedkommende?
– Jada. Dette er basert på muntlige kilder, men vi fant en inuitt med markante øyenbryn og stor nese, som var et hode høyere enn alle andre der oppe.
At det var barnebarnet til Amundsen er Andhøy helt sikker på.
Polarlitteraturens røtter
I tillegg til å se polarfortellingene og deres virkehistorie i et humoristisk lys er Berserk gjennom Nordvestpassasjen en polarreisebok som avslører ytterligere en trend i årets kaldeste bøker.
Som Witoszek påpeker har klimaproblematikken gitt polarområdene ny betydning.
– Nord er i ferd med å få en mytologisk status igjen, som symbol på en undergangsstemning, sier Witoszek
– Også dere vil bidra til klimaforskningen, skipper Andhøy?
– Helt klart! Otto Sverdrup-øyene er egentlig et sted det skal være umulig å nå med seilbåt. Sverdrup ble stoppet av isen og måtte reise videre med hundespann, mens vi kunne seile helt fram. Slik viser vi konsekvensene av klimaendringene, sier han.
Med færre smilehull gjør også Knut Espen Solbergs Smeltende Arktis og Jan Gunnar Winthers Klimagåten Antarktis det samme.
Jørgen Alnæs ga i vår ut boka I eventyret om norske reiseskildringer gjennom historien. Nå gir han Ny Tid et riss av polarreisebøkenes historie: Etter Amundsens siste ekspedisjon ble det helt dødt. Med ett unntak på 1930-tallet skjedde ingenting før i 1962, da Bjørn Staib gikk den samme løypa som Nansen over innlandsisen på Grønnland.
– Fra da av og i tre tiår dreide alt seg om å reise i deres kjølvann, forteller Alnæs.
Det var Erling Kagge og Børge Ousland som brøyt med fotspormetaforene da de satte ut på strabasiøse ekspedisjoner uten hjelp.
– Kagge og Ousland la selv begrensninger på turene og gjorde dem til sportslige bragder. Fra og med 1990 har det vært trenden. Men utviklingen gjorde ikke polfarerlitteraturen mer interessant. Bøkene ender med en blanding av å dyrke hundre år gamle helter og egne prestasjoner som ikke er så imponerende. De skildrer dessuten lange, ensomme skiturer, og det er i virkeligheten ikke så mye å skrive hjem om.
Witoszek kaller på sin side de uttallige reprisene på polfarerpionerenes ekspedisjoner et ritual som skal bekrefter den norske identiteten.
– Det oppstår også en villmarksromantikk i disse bøkene. Likevel er det ofte en nasjonal klangbunn her. Et slags «Yes, we can» på norsk, sier hun.
– Nå har jo selv Se og hør vært på Nordpolen, og for noen år siden kom det en bok som heter Alenemødre på ski over Grønland. Har det ikke vært et ganske akutt behov for nytenkning i denne sjangeren, Alnæs?
– Jo da. Den kan tendere mot det parodiske av og til. Ousland har gått til Nordpolen om vinteren, med hodelykt, og da nærmer man seg trolig karikaturen.
Alnæs mener imidlertid at Ousland kan ha kommet på sporet av noe mer enn Nansen i sin siste bok. Den skildrer riktignok en gjentakelse av polarheltenes strabaser sammen med Hjalmar Johansen (1867-1913) i 1895, men den har også elementer av klimaforskning i seg. I Winthers og Solbergs bøker er dette enda tydeligere. Sistnevnte var involvert i et prosjekt som het «I Roald Amundsens fotspor – 100 år etter» for noen år siden, men dokumenterer i sin siste bok inuittenes opplevelse av klimaforandringene. Boka veksler mellom å beskrive reisen og å presentere forskningsresultatene.
– At man kombinerer forskning og eventyr er ikke helt nytt. Monica Kristensens Mot 90 grader syd fra 1987 gjør noe av det samme. Når det er sagt så er dette en god bok, og et unntak i perioden den ble til i, sier Alnæs.
At flere nå følger etter kan gi en etterlengtet vitamininnsprøytning i sjangeren, tror reiselitteraturhistorikeren.
Han mener også at de likner mer på noen av de første polfarerfortellingene enn det Kagge og Ouslands bøker gjør.
– Men det gjenstår å se hvilken plass klimaforskningen får – om det er krydder eller om det er et blir bærende for historien, avslutter han.
Mens årets polarbiografer har trukket fram de ukjente heltene, har altså disse forfatterne spadd opp polarlitteraturens røtter. Når vintersporten inntar tv-ruta i mellom fem og sju timer hver lørdag og søndag, er det muligens et avbrekk fra de nasjonalt oppbyggelige skiskyttersendingene verdt.■

Knut Espen Solberg
Smeltende Arktis
Cappelen Damm (2008)
153 sider

Jan Gunnar Winther
Klimagåten Antarktis
Gyldendal (2008)
238 sider

Børge Ousland
I Nansens spor
Ousland design (2008)

Alf R. Jacobsen
Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger
Aschehoug (2008)
377 sider

Geir Hasle
Isens menn under fremmed flagg
Vega (2008)
174 sider

Diverse bidragsytere
Norge i Antarktis
Schibsted Forlag (2008)

Jarle Andhøy
Berserk gjennom Nordvestpassasjen
Flyt Forlag (2008)

Frode Skarstein
Adolf Hoel. Den glemte polarpioneren
Happy Jam Factory (2008)
288 sider

David Vogt
Vår glemte polarhelt. Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900
Aschehoug (2008)
288 sider

Kultursak om Trond S. Paulsen: Iskald krig (Ny Tid)

Haakon Lie kritisk til ny bok
Norge sendte i hemmelighet 50 tonn ammunisjon til Israel under Yom Kippur-krigen i 1973, ifølge ny bok. – Fri fantasi at jeg sto bak, sier Haakon Lie (103). Men norsk forsker gir støtte til de nye opplysningene.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Ny bok] I forrige uke kom Aps tidligere partisekretær Haakon Lie med boka Slik jeg ser det nå, der han blant annet innrømmet at han burde vært mer kritisk til israelsk politikk. Nå kommer en ny bok som antyder at nettopp Lie var blant dem som sto bak en oppsiktsvekkende militærtransport til et Israel i krig:
Klokken litt over fire natt til mandag 8. oktober 1973 ble 50 tonn ammunisjon, om lag 2000 stridsvognsgranater av kaliber 105 millimeter, fjernet fra hærens våpenlager på Hauerseter. De ble i hemmelighet kjørt til den militære flyplassen på Gardermoen, der fire Herkules transportfly og en Transall-maskin ventet.
Våpnene skulle til Israel, som to dager tidligere, den 6. oktober, hadde blitt angrepet av Egypt og Syria i Yom Kippur-krigen. Dette kommer fram i Iskald krig. Norsk etterretningsagent bak Jernteppet, som Trond S. Paulsen gir ut på Aschehoug denne uka. Her heter det også at våpnene fra Norge ankom Israel seks dager før landet fikk tilsvarende hjelp av USA, og at det var motstand mot å hente ut våpen fra amerikanske lagre i flere europeiske land.
Paulsen påpeker at offisiell norsk politikk tilsa full stopp i våpeneksporten til land i krig. Generelt var det også stor tilbakeholdenhet når det gjelder salg av militært utstyr til partene i Midtøsten.
Hvem sto bak?
I oktober 1973 hadde regjeringen til Lars Korvald (Kr.F.) sine siste dager, men ifølge Paulsen var den ikke involvert i beslutningen om å levere våpen til Israel. Han skriver derfor: «De som organiserte leveransen, må ha opererte utenfor det regulære politiske og administrative systemet. De visste at regjeringen ikke kunne si ja til en slik støtte. Leveransen til Israel måtte derfor holdes strengt hemmelig, også i forhold til politisk og militær ledelse».
Den nye arbeiderpartiregjeringen, med Trygve Bratteli i spissen, tok ikke over før 16. oktober, mer enn en uke etter sjauingen på Hauerseter. Likevel antyder Paulsen at sentrale aktører i Arbeiderpartiet kan ha hatt en finger med i spillet. Særlig to kandidater peker seg ut, nemlig den mektige partisekretæren Haakon Lie, og den tidligere hjemmefrontskjempen Jens Christian Hauge.
I 1973 var Haakon Lie en svoren Israel-venn. I samtaler med forfatteren har den å 103 år gamle Lie sagt at han ikke kjenner til noen militær støtte under Yom Kippur-krigen. Han henviser til Jens Christian Hauge, som på sin side har hevdet at Haakon Lie «ville starte en kampanje for Israels sak. Det var ingen liten alliert for staten Israel».
Høyst sannsynlig
- Dette er helt nye opplysninger for meg, sier Hilde Henriksen Waage, som er historieprofessor ved Universtietet i Oslo.
Hun kan ikke bekrefte informasjonen i Iskald krig, men mener at en ammunisjonstransport høsten 1973 er svært sannsynlig. Hun er også enig med Paulsen i at Lie og Hauge må betraktes som de to mest sannsynlige bakmennene.
- Hvis de har gjort det, så føyer det seg inn i et mønster, og hvis de har gjort det, så er det ikke rart at det skjedde i 1973, sier Henriksen Waage.
Hun peker på en lang forhistorie med Israel-vennlig politikk, og et rulleblad i forhold til forsøk på hemmelige våpentransporter.
- Den offisielle norske politikken var at man ikke skulle levere våpen til stater i krig, men i både 1948, 1956 og 1967 forsøkte Lie å gjøre unntak for Israel. En gang ville han for eksempel selge 30 utrangerte fly til landet, forteller hun.
Det viser, ifølge Midtøsten-eksperten, at sterke krefter i Arbeiderpartiet var villige til å ta noen snarveier for å redde David mot en arabisk Goliat.
I både 1956 og i 1967 var støtten til Israel entydig og massiv på tvers av det politiske landskapet i Norge. Ifølge forskeren endret dette seg noe i 1973. Likevel var det nettopp da våpenleveransen fant sted, ifølge Paulsen.
- For første gang kjempet Israel en tofrontskrig. Til å begynne med var situasjonen også alvorlig for de israelske styrkene. De ble overrasket, og det på jødenes helligste dag, Yom Kippur. Det er nærmest hevet over tvil at Israel i en slik situasjon tigget om våpen fra sine støttespillere, og de politiske komplikasjonene som forsinket leveransene fra USA bidro trolig til at Norge ble spurt, forklarer Henriksen Waage.
Hun mener en hovedgrunn for hemmeligholdet må ha vært hensynet til å handle raskt.
- Det som undrer meg er hvordan man kan gjøre sånt «på egenhånd». Det må jo ha vært noen i systemet som har godkjent en slik aksjon, påpeker professoren.
Lie reagerer
Paulsen stiller i boka et retorisk spørsmål: «Hvem styrte saken og fant frem til dem som kunne organisere og gjennomføre arbeidet?» Og han svarer selv: «Haakon Lie… en stor venn av Israel, hadde i 1973 fortsatt stor innflytelse i det norske samfunnet.»
- Dette er fri fantasi, sier Haakon Lie til Ny Tid. Han benekter å ha vært borti noen våpentransport.
- I 1973 gjorde jeg ikke annet enn å organisere en pengeinnsamling. Så våpen? Nei det hadde jeg ingenting med å gjøre. Det samme gjaldt Finnlandskrigen, sier Lie, som dermed avviser Paulsens argument om at han også tidligere, i februar 1940, skal ha bidratt i en hemmelig våpentransport til et land i krig.
Flyene som Henriksen Waage nevner, forteller han imidlertid at han forsøkte å få av gårde. Men om de nådde fram, det vet han ikke. Det var Jens Christian Hauge som stod for den slags.
I boka skriver Paulsen at våpenleveransen kan ha funnet sted også uten Lie eller Hauges medvirkning, og peker på en utbredt sympati for Israel i det norske forsvaret på begynnelsen av 1970-tallet. «Uttlånet» av i alt 2000 stridsvognsgranater fra Hauerseter kan ha vært en del av et løpende militært samarbeid mellom Norge og USA, og det kan ha blitt ansett som lite hensiktsmessig på høyt militært hold å få det klarert tjenesteveien.
- Tror du det er sannsynlig at det overhodet kan ha skjedd noen transport av våpen fra Norske militære lagre til Israel i 1973, Haakon Lie?
- Nei. Vi satt ikke i regjering på det tidspunktet. Og jeg tviler på om Korvald ville sendt våpen.
Hauge manglet innflytelsen
Mandag den 13. oktober kommer Olav Njølstads biografi over Jens Christian Hauge. Han kan fortelle at den påståtte våpentransporten ikke vil bli omtalt.
Likevel ønsker Njølstad å kommentere den.
- Jeg fant ingen spor etter noen slik våpenforsendelse i Hauges etterlatte papirer, men det betyr jo ikke at den ikke kan ha funnet sted, sier han i en e-post til Ny Tid.
Biografen utelukker heller ikke at Hauge kan ha vært kjent med eller delaktig i operasjonen.
- Men personlig har jeg svært liten tro på at Hauge var involvert, sier han.
Det skyldes ikke at Hauge ville vært motstander av å forsyne Israel med våpen i en kritisk situasjon. Ifølge Njøstad så han Israel som et offer for et arabisk overraskelsesangrep.
- Hauge mente at landet utkjempet en desperat og legitim forsvarskrig mot en tallmessig overlegen fiende, og at vestlige land hadde både rett og plikt til å bistå, sier forfatteren.
Han ser likevel ikke at Hauge på 1970-tallet lenger hadde den operasjonelle innflytelse i Forsvaret som måtte til for å iverksette en slik operasjon bak regjeringens og forsvarsledelsens rygg.
- Det hadde vært mer typisk for Hauge å troppe opp på forsvarsministerens kontor, slå knyttneven i bordet og fortelle ham at Norge ikke måtte svikte Israel hvis det kom anmodning om våpenhjelp. Hvis Paulsen skulle ha rett i at forsendelsen fant sted, vil jeg snarere gjette på at initiativet kom fra USA og at det hele ble ordnet på diskret vis gjennom norsk-amerikanske militære kanaler, sier han.
Flere avsløringer
I Iskald krig avslører Paulsen også at det foregikk hemmelige norske etterretningsoperasjoner i landene bak jernteppe senere enn det som så langt har vært kjent. I Lund-rapporten skapes det, ifølge forfatteren, et inntrykk av at det ikke ble sendt agenter inn i Sovjetunionen med norsk hjelp etter 1954. I boka, som formidler historien til etterretningsveteranen Hoel (et dekknavn), fortelles det imidlertid om flere slike turer.
I 1972 snek Hoel seg inn til et militært område ved Alakurtti, på jakt etter informasjon om kapasiteten til feltflyplassene russerne bygde opp på Kolahalvøya. I 1974 jaktet Hoel på en sovjetisk superubåt ved Szczecin i Polen, og i 1976 reiste han til Meissen i DDR for å undersøke om de sovjetiske stridsvognene hadde blitt modernisert.■

Trond S. Paulsen
Iskald krig
Norsk etterretningsagent bak Jernteppet
Aschehoug (2008)
277 sider

Kultursak om oljenasjonen Norge (Ny Tid)

Petrokulturen
På skolen het det at alle eventyr har en moral. Men hva er moralen i det norske oljeeventyret? Og hvorfor kommer bølgen av kulturuttrykk som stiller dette spørsmålet først nå?
Av Halvor Finess Tretvoll
40 år etter det første oljefunnet på norsk sokkel kommer den første store kulturelle utblåsningen. I norsk kulturhistorie kan petroen vise seg å bli viktigere enn protestene i Paris samme året.
Kanskje begynte det med Øyvind rimbereids diktepos Solaris korrigert fra 2004, en undervannsfabel i et underliggjørende språk som utleverer petroleumsproduksjonen til skjønnlitteraturen.
Nå følger sakprosaen, samtidskunsten og dokumentarfilmen etter.
Hundreårsperspektivet
Eivind Tolås har regissert Olje, som vil bli vist på NRK. Dokumentarfilmserien består av fem episoder, som tar for seg skattejakten på 60-tallet, hvordan samfunn som Stavanger har blitt forandret av funnene, Alexander Kielland-ulykken, de ikoniske betongplattformene, samt politikernes strev med å håndtere alt dette.
Når Ny Tid hvorfor «petrostorien» er viktig, svarer Tolås at spørsmålet er overraskende.
- Oljen er jo den vesentligste næringa i Norge, og det vi lever av. Så klart det er betydningsfullt, sier han.
- Hvorfor tror du da at det har tatt så lang tid før vi får en slik bølge av petrokulturprodukter?
- Det var umulig å vite hvor stort dette skulle bli, noe som det er lett å glemme når man problematiserer oljenasjonen i dag. Det tar dessuten tid før en såpass dramatisk samfunnsendring synker inn og kan bli gjenstand for refleksjon, sier regissøren.
Også bøkene Fra dypet. Nordsjødykkernes historie og Norges evige rikdom. Oljen, gassen og petrokronene er fersk historieskriving fra norsk sokkel.
Statoils første administrerende direktør Arve Johnsen står bak sistnevnte.
- Etter Ekofisk-funnet i 1969 skjønte vi at dette hadde et hundreårsperspektiv, sier han.
Johnsen var selv en sentral aktør i de første årene med oljeproduksjon i Norge, og i boka forteller han petrohistorien fra innsiden. Da han begynte i Statoil besto kontorene av en leilighet i Stavanger. At selskapet en mannsalder senere har bidratt til en enorm velstandsvekst i Norge, skyldes en liten håndfull mennesker, med Jens Evensen, Trygve Lie, Johan B. Holte og Jens Christian Hauge i spissen. De fattet, ifølge Johnsen, noen avgjørende beslutninger allerede på 60-tallet.
- La meg si det sånn at vi var heldige. Men det var ikke tilfeldig. En del nøkkelpersoner så hvilke teknologiske og forvaltningsmessige utfordringer som lå der og drev fram utviklingen i et samarbeid mellom privat og statlig virksomhet, sier han.
Statoil-veteranen tror den store suksessen har vært en viktig årsak til at det så langt har vært lite diskusjon om Norges oljeeventyr. Selv vil han gjøre opp regnskap etter 50 år med petroleumsaktivitet.
- Dessuten følte jeg meg utfordret da Eivind Reiten og Helge Lund slo sammen Statoil og Hydro. Jeg mener nemlig at det hadde vært tjenelig for de neste 50 årene med en sunn konkurranse, sier han.
Også oljefondets vekst har betydning for boksuget knyttet til petroleumssektoren, tror den tidligere Statoil-sjefen.
- Denne omdanningen fra reserver på bunnen til reserver i banken har gjort folk oppmerksom på rikdommen. Norge er i ferd med å bli en nyrikt land, og det har enorm effekt på det politiske livet, sier Johnsen.
Historien nedenfra
Sammen med Le Monds mann i Norden, Olivier Truc, har Christian Catomeris i SVT skrevet Fra dypet. Her forteller det svensk/franske forfatterparet en annen versjon av petroeventyret.
Omslaget er prydet av en dykker som planter det norske flagget på havbunnen. Bildet henspiller på Buzz Aldrins flaggheising på månen, slik den ble foreviget i 1969. Statoil brukte deretter de to bildene ved siden av hverandre i en profileringskampanje. Regjeringens planer om CO2-rensing er altså ikke den første allusjonen mellom petroen og månelandingen. Pionérdykkerne i Nordsjøen presset, i likhet med Buzz og Neal Armstrong, kroppen og teknologien til det ytterste.
- Krevde velferden et menneskeoffer?
- Ja, det vil jeg si. I alle fall for at den skulle kunne virkeliggjøres så raskt, sier Catomeris.
Han og forfatterkollega Truc har villet se det norske oljeeventyret som en del av en global historie. Men de vil også formidle den lille dykkers kamp mot overmakten.
- Hvordan ser norsk petrohistorie ut fra bunnen?
- Norges utvikling fra fattigdom til mektig oljenasjon er fascinerende. Men fortellingen framstår også som en saga. Og når framgangen slik gjøres til et eventyr, forsvinner skyggesidene. Vi har hatt lyst til å løfte fram det som bryter med en ensidig fortelling om nasjonens framvekst, sier Catomeris.
Han mener også det er en mannlig verden som beskrives i boka, ikke bare hos dykkerne, men også hos selskapene og i staten.
- Det er snakk om en machokultur som presser framover for enhver pris. Den er ofte fartsblind, den handler om å erobre nye territorier, og den trekkes i retning av et cowboyideal, sier Catomeris.
Etter en granskningsrapport for noen år siden besluttet regjeringen å tilby kollektiv anerkjennelse og individuelle kompensasjoner for arbeidet i Nordsjøen. For forfatterne av Fra dypet marker dette enden på en æra, ettersom dykkerne dermed fikk en slags oppreising. Samtidig har erstatningssummens størrelse ført til to runder i retten. I den første tapte staten, men saken ble anket. Denne uka falt dommen i den andre: Staten har ikke erstatningsansvar. Denne gangen er det dykkerne som anker, og saken går direkte til Høyesterett.
- En sort flekk i selvbildet
Billedkunstner Marianne Heier har i verket Pionér latt en av dykkerne komme til orde. Han sier: «Ned til max 25 meter: pene farger, nydelige skjær, skjellvekst, tangvekst, fiskeliv... 100 meter: en grå lystone, og havbunnen har ikke noe særlig vekst. Så det er ingen reflekser i sjøen. Jeg har vært på 300 meter: Totalt mørke. Totalt.
Jeg har bare jobbet i to – tre situasjoner der totalt mørke har vært en fordel. Jeg har vært glad jeg ikke har sett det som skjedde.»
Heier har også investert et statlig kunststipend i offshoreindustrien – eller «reinvestert», som hun sier, ettersom pengene også kom derfra. Slik hun ser det er nemlig sokkelen som norsk samtidskunst står på den norske kontinentalsokkelen i Nordsjøen.
- Jeg synes også det er interessant å se hvordan dette nedfelles i den estetiske retorikken rundt nasjonen Norge. Ta for eksempel ideen om forholdet mellom norsk kunst og norsk natur. Det er ikke fjell og fjord som driver kunsten i Norge i dag. Det er oljepengene. Det landskapet som gir liv til norsk kunst er bunnen av Nordsjøen, snarere enn den norske fjellheimen, sier heier.
Verket Saga Night er en asfaltert veistubb på Maihaugen i Lillehammer, der norgeshistorien er representert i form av bolighus fra ulike epoker. Dette lille veidekket begynner brått, og avbryter den lyse grusveien som har tatt de besøkende gjennom 16-, 17- og 1800-tallet, og forbi 50- og 60-tallet. Heier har villet kommentere stedets sømløse framstilling av den norske fortellingen om nøysomhet og slit, som om det ikke inntraff noe fundamentalt nytt med det første oljefunnet.
- Det at oljehistorien er utelatt, her og andre steder, viser at det finnes et blindfelt i vårt selvbilde og historieforståelse. Man får inntrykk av at den norske rikdommen er basert på hardt arbeid gjennom generasjoner, forteller hun.
I forbindelse med overrekkelsen av kunstverket tidligere i år sa Heier: «Historien om det moderne Norge handler ikke først og fremst om tålmodighet, tradisjoner, nøysomhet og slit, men om et lykketreff.»
- Det som ser ut som arvesølv, er i virkeligheten hittegods, fortsetter hun nå, før hun påpeker at den norske pietistiske tradisjonen gjør sliteren til en figur vi nødig gir slipp på.
- Vi liker ham bedre enn Espen Askeladd. For dersom vi har slitt for velstanden, tilhører den oss og vi behøver ikke dele den med noen. Dersom det hele var et lykketreff, blir en slik holdning mye mer problematisk.
Espen Askeladd-metaforen slår ikke helt an hos tidligere Statoil-sjefen og forfatter av Norges evige rikdom Arve Johnsen.
- Jeg har aldri sagt at vi har fortjent denne formuen. Det kunne ikke falle meg inn. Men når jeg ikke sammenlikner med Askeladden handler det om at tilnærmingen vår har vært alt for systematisk, sier han.
- Ok. Men fører ikke «lykketreffet» likevel til at vi har et stort ansvar?
- Det er det ingen tvil om. Jeg har aldri vært noen tilhenger av bistand, men som jeg skriver i boka, håper jeg at vi bruker noe av rikdommen vår på «utdanning, moderne samferdsel, ny næringsvirksomhet og fornuftige miljøinvesteringer i så vel Norge som i utviklingsland», sier han.
Ressursforbannelsen
I den ferske antologien Norge. En diagnose, skriver Martin E. Sandbu at oljeeventyret har passert middagshøyden, og at det «er betimelig å spørre hva det betyr for oss». Sandbu, som er styreleder i tenketanken Liberalt Laboratorium og seniorforsker ved Wharton School, peker på at det å gjøre det bra med olje er unntaket, snarere enn regelen, globalt sett.
Norge skiller seg naturligvis fra land som Nigeria og Venezuela.
- Men nettopp derfor kan det være vanskelig å se at også Norge er utsatt for et negativt press, sier han.
Problemet oppstår fordi petropenger er så godt som gratis.
- Derfor skal vi være på vakt overfor en utvikling vi har sett i land vi vanligvis ikke liker å sammenlikne oss med: Jo mer uavhengig staten blir av borgerne, desto svakere kontroll får de med statens handlinger. Vi kan få en stat som drysser gudegitte gaver utover befolkningen. Og da blir den nærmest overflødig. Vi ender lett med å bli klienter som forsøker å innynde oss, snarere enn borgere som ønsker å påvirke, sier han.
Sandbu har ikke noe imot høye statlige utgifter.
- Men jeg vil ha en stat som er tvunget til å rettferdiggjøre valgene sine. Det hele har vært svært behagelig. Men maktbruk bør helst ikke være behagelig, sier han.
Simen Sætre, som er journalist i Morgenbladet og for tiden skriver på boka Petromania, er enig med Sandbu i at samfunnskontrakten endrer seg når store pengesummer ubesværet havner hos statens toppsjikt.
Til Ny Tid sier Sætre at han har sett nærmere på andre oljenasjoner for å lære noe om Norge. Forfatteren har vært i land som Kuwait, Venezuela, Turkmenistan, Gabon, Forente Arabiske Emirater og Angola. Han har også bodd en periode i Qatar.
- Her i landet finnes det en refleks som sier at Norge er noe helt eget og usammenlignbart. Men det er langt på vei varianter av de samme økonomisk-politiske mekanismene som gjør seg gjeldene i alle oljeland, sier han.
- Er debatten om oljens sosiale, politiske og kulturelle konsekvenser større i petrolandene du har besøkt, enn i Norge?
- Den er i alle fall ofte bredere. Den skaper større engasjement og er også mer befestet. Det er forskjeller, men i en del land virker det som om den er bedre utviklet enn i Norge. At oljeprisene er høy har folk fått med seg, for å si det sånn.
- I tillegg har kanskje debatten i Norge et behov for å bli åpnet opp, slik at det paradoksale misforholdet mellom oljens betydning og den begrensede refleksjonen rundt den minskes?
- Det er motivasjonen min: Å ta tilbake feltet. Jeg har følelsen av at det har vært overlatt til eksperter på den ene siden og selvpiskere på den andre. Min generasjon har hatt et fjernt forhold til det hele, og jeg har lyst til å bringe det nærmere gjennom å gi oss et språk vi kan bruke om det, sier Sætre.
Trollet i eventyret
Arve Johnsen mener på sin side at petrorikdommen fører til en viss bedagelighet: Viktige reformer blir utsatt fordi den politiske kostnaden er for stor, og fordi det ikke er maktpåliggende å gjøre noe med problemene nå.
Likevel frykter han ikke at staten kan bli for velstående, og mener det er få farer knyttet til store oljeinntekter i et demokrati. At Norge er et lysende unntak i den globale petroleumshistorien henger sammen med kombinasjonen av sentral styring, ressursforvaltning, samarbeidet med private aktører og en skikkelig formueforvaltning, mener han.
Den tidligere Statoil-sjefen er også skeptisk til Sandbus argument om at borgerne kan ende som klienter.
- Men vi kan bli arrogante troll, sier han.
I boka bruker Johnsen Peer Gynts møte med Dovregubben, der det heter: «Troll, vær det selv – nok!»
- Vi kan bli slike troll, noe vi så ved de to EU-avstemningene. Å si nei til et tett samarbeid i Europa er rimelig trollete, spør du meg. Vi har også et stort nasjonalt mindreverdighetskompleks: Frykten fro fremmede. Det er ikke typisk norsk å være god, men andre ord. Det er typisk norsk å være selvgod, sier han.
- Det må være med unntak av i petroleumssektoren det da?
- Ja, det er visst unntaket som bekrefter regelen.■

Olje i kulturlivet
Arve Johansen: Norges evige rikdom. Oljen, gassen og petrokronene, Aschehoug (2008)
Christian Catomeris og Olivier Truc: Fra dypet. Nordsjødykkernes historie, Spartacus (2008)
Eivind Tolås: Olje, Pandora film/Nrk (2008)
Marianne Heier: Pionér, Landscape og Saga Night (2007/2008)
Simen Sætre: Petromania, Kagge (dato ikke klar)
Erik Grønner: Brent B, Gyldendal (2007)
Eirik Wekre: Operasjon Snøhvit, Gyldendal (2008)
Leif Henriksen: Fjorten dager i Nordsjøen, Gyldendal (2008)
Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert, Gyldendal (2004)