fredag 17. oktober 2008

Kronikk om Sigurd Evensmo (Aftenposten)

Å hate elva Missouri

Forfatteren, journalisten og radikaleren Sigurd Evensmo, som døde for nøyaktig 30 år siden, kan inspirere venstresiden til å få et mer avslappet forhold til USA.

Av:
Stian Bromark, journalist og forfatter
stian.bromark@hotmail.com
Halvor F. Tretvoll, journalist og forfatter
halvor.tretvoll@gmail.com

Skal man dømme etter drømmene i Europas valgkampdekning, vil alt bli fryd og gammen bare en demokrat kommer til makten etter åtte år med Bush-vanstyre. Men det er å lure seg selv.
Vårt ambivalente forhold til USA stikker dypere, og er uavhengig av sittende presidenter. Venstresideveteran Johan Galtungs siste bok er et oppgjør med ”NUL” (den norske utenriksledelsen). Forfatteren vil se Norge utenfra, men ender kanskje likevel med å se USA fra et velprøvd norsk perspektiv.
Han mener Norge er americafilia cronica, og nærer selv et kronisk hat til det amerikanske imperiet. Men ikke til USA, understreker han. Og så gir han sitt bud på den norske lesningen av fadervår: ”Fader vår, du som bor i Washington. Helliget vorde dine bomber, skje din globalisering. Komme ditt imperium som i Amerika så også på jorden. Gi oss i dag vår daglige nød. Og vi forlater deg din skyld, selv om du aldri vil forlate dine skyldrene. For verden er din med din allmakt. Til din ære. Til historiens ende.”
I NRK-journalist Joar Hoel Larsen siste bok ”Dead og alive”, blandes myter og realiteter, politikk og populærkultur. Hoel Larsen tar avstand fra det europeiske hat/kjærlighetsforholdet til USA, men slynger samtidig lassoen rundt følgende idé: Amerikas selvbilde som guds forlengede arm er nybyggermentalitet og en nasjonalhistorisk nødvendighet. ”Spranget […] er ikke så langt fra president Andrew Jacksons kamp mot de 'fem siviliserte stammer' i 1832, til vår tids militære tokter rundt Eufrat og Tigris, et av sivilisasjonens arnesteder. Intet er nytt under solen,” skriver han.
Dette er forutsigbar sjargong og logikk på venstresiden. Veien ut finnes kanskje i fortiden: Sigurd Evensmo (1912-1978), forfatteren av etterkrigssuksessen ”Englandsfarere” (1945) og avisa Orienterings første redaktør, var forkjemper for Det tredje standpunkt mellom Øst og Vest og betraktes i dag som en av venstresidens helter. Overraskende for noen kanskje, var hans USA-syn mer nyansert enn det mange av hans åndelige barn og barnebarn gir uttrykk for i dag.
Høsten 1951 drar den kjente NATO-kritikeren på en lengre USA-tur sponset av det amerikanske utenriksdepartementet, for ”å lære amerikansk samfunnsliv og ’the American way of life’ å kjenne på nært hold”. Han forstår kjapt å skille klinten fra hveten. Det skjer i et middagsselskap i Chicago. I begynnelsen er gjestene reserverte, og samtalene går trått. Til slutt tar Evensmo affære og forteller litt om seg selv, siden han tross alt er hedersgjest. Han snakker om Norge, om sosialismen og om bruddet med Arbeiderpartiet. Da bryter isen, og spørsmålene hagler.
Senere får han en forklaring fra verten. Middagsgjestene var universitetsfolk med liberal legning og fryktet at Evensmo, siden han var på en kostbar sponset tur fra selveste State Departement, var en alliert av de amerikanske myndighetene og dermed en mccartyist. De blir gode venner. Amerikanere er ikke farlig. USAs antikommunistiske politikk har mange svakheter og rammer ikke minst, ja kanskje først og fremst, amerikanerne selv.
Reisen går fra Atlanterhavet til Stillehavet. Han besøker byer som San Francisco og Los Angeles og rekker til og med en reise gjennom sørstatene til New Orleans. Tre, fire dager i hver by. 17 stater, 20 byer. ”Jeg møtte en ubegrenset valgfrihet og velvilje overfor grådige ønsker[…]Fra første øyeblikk kom jeg på bølgelengde med noen av dem som skulle assistere meg, og de var gjerne intellektuelle […] Men de sterkeste føderal-nasjonalister jeg møtte, var norsk-amerikanere, og selskapelig samvær med dem kunne røyne på som ingen andre.”
Sigurd Evensmo får den samme følelsen som andre progressive intellektuelle gjennom tidende har fått i møte med USA: Det er veldig dette landet. Så fullt av energi, så ungdommelig, så kontrastfullt, i motsetning til det sedate Europa. I New York får han til og med oppleve direktesendt tv for første gang.
Evensmo blir forvirret. Som han svarer en amerikansk journalist som spør om Evensmos inntrykk av landet etter noen måneder på veien: ”Jeg kunne ha fortalt deg mine inntrykk etter de første tre ukene. Men nå, etter tre måneder, er jeg helt forvirret. Jeg må vente med å felle noen dommer inntil jeg har rukket å tenke meg om”.
Programmet er mer enn fullt. Han får knapt tid til å svelge inntrykkene. Han er der som ”student”, men vel så mye som journalist. Han intervjuer arbeidere og fagforeningsledere, som han mener representerer ”det andre Amerika”, og han setter seg inn i ”neger-problematikken” i både sør og nord.
Vel hjemme igjen, noen dager før juleaften, blir han intervjuet av Arbeiderbladet om sine opplevelser. Da sier han at hans inntrykk ikke har forandret seg stort, men at det er viktig å få dem bekreftet.
Samtidig understreker han at ”Amerika rommer alt, fra det beste til det dårligste”, og det er ingen liten oppdagelse for en USA-kritisk nordmann på 1950-tallet.
Sigurd Evensmo registrerer selv på reisen at det er noe som kan kalles et europeisk ”Amerika-hat”, et hat som får besøkende ensidig til å fokusere på de negative trekkene og glemme de positive. Dette hatet er uavhengig av sittende presidenter. Allerede i første årgang av Orientering, 11. september 1953, skriver han en leder som behandler temaet, fordi avisa har blitt beskyldt for å være et arnested for skribenter som er ”Amerikafiendtlige”. Å være mot Amerika, er som å være mot floden Missouri, mener han:
”Hele tiden kunne vi ha svart at bare svermere hater eller elsker et land eller et folk og at vi ikke er slike svermere. Den som ’hater’ USA, kunne like gjerne bekjenne et innbidt hat til floden Missouri, og den som like enkelt presenterer seg som ’venn av USA’, kunne like gjerne erklære sin uforbeholdne kjærlighet til Rocky Mountains. Og det bør politikerne heller overlate til poetene”.
Dette er kjernen av problemet. Norge er et land som fortsatt består av USA-hatere og venner av USA, gjerne fordelt til venstre og til høyre i det politiske landskapet. Landet er mektig, ja, men de formene dekningen av valgkampen inntar, minner mest av alt om sykelig besettelse. Etter åtte år med Bush er forventningene til Obama enorme, ikke minst på venstresiden. De vil bli skuffet, som de alltid har blitt det før, og forsterket i troen på at det er hensiktsmessig å være motstander av elva Missouri.

fredag 10. oktober 2008

Anmeldt: Sirri Gedde-Dahl, Anne Hagstad og Alf Endre Magnussen: Korrupsjon i Norge (Ny Tid)

Korrupsjon i bokform
Graveteamet bak Aftenpostens avsløringer trekker korrupsjonslitteraturen i journalistisk retning
Av Halvor Finess Tretvoll
Som Ny Tid skrev for noen uker siden dumper Norge på den siste korrupsjonsrangeringen til Transparency International. Vi har havnet på 14. plass, mens vi tidligere lå på topp ti. Organisasjonens norske generalsekretær Jan Borgen mener det skyldes at myndighetene ikke tar problemet på alvor.
Nå kommer den fjerde boka om korrupsjon i Norge på to år. Det kan altså se ut som om forlagene er i ferd med å overgå de politisk ansvarlige på dette området. I det minste bekrefter bokfolket en tendens til at korrupsjon blir viet stadig større oppmerksomhet i samfunnet: Fra 1990 til 2004 ble 52 personer dømt for korrupsjon, de neste tre årene ble 49 personer og selskaper straffet og alene i år er 22 domfelt, mens ytterligere 20-24 personer og selskaper står tiltalt. Flere av sakene vil komme for retten i høst.
Tapt uskyld
Så merkelig er den boklige oppmerksomheten rundt dette egentlig ikke. Korrupsjonssaker, med skandalepotensial, store penger, varslernes kvaler og maktspillet i kulissene burde smidig kunne tilpasses den salgsvennlige dokumentarlitteraturens krav.
Likevel er det sjelden at korrupsjonsavsløringer kommer i bokform. Både På BA-HR bakke av Kari Breirem fra 2007 og Per-Yngve Monsens Muldvarp i Siemens fra i våres forteller varslerens selvopplevde og vanskelige versjon. Også Eva Joly bruker seg selv i sine memoarliknende bøker, fjorårets inkludert.
I disse dager gir også Kagge ut en korrupsjonsbok, skrevet av tre utrettelige skupprisvinnere fra Aftenposten. I forhold til Breirem, Monsen og Joly trekkes korrupsjonslitteraturen dermed i en mer journalistisk retning.
Forfatternes gjennomgang av saker de selv og andre har brakt fram i lyset viser med all tydelighet at Norge, om vi noensinne trodde vi hadde den, nå har mistet uskylden i korrupsjonssammenheng. Det mest slående enkeltkapittelet er en nokså tørr oversikt på 14 sider over nærmere 40 korrupsjonssaker, som er satt sammen etter søk i offentlig tilgjengelige kilder. Men heller ikke Korrupsjon i Norge bringer nye opplysninger i særlig grad.
Boka nøyer seg med å skildre de siste årenes korrupsjonssaker ved Ullevål, Undervisningsbygg, Røde Kors, Bærum kommune – og så videre – på en måte som viser korrupsjonens gru ved blant annet å påpeke fellestrekk og faresignaler, fristelser og forutsetninger for frynsete foretningsetikk.
Den klart mest spektakulære enkeltsaken er utvilsomt korrupsjonsskandalen på Nedre Romerike, der vannverkssjef og småkonge Ivar T. Henriksen i realiteten «innførte en privat skatt for innbyggerne på Romerike for å finansiere sitt eget private jakteventyr i Sør-Afrika».
Det var forfatterne som i sin tid avslørte Henriksen og hans kumpaner. Nå gir de en samlet framstilling av historien, samtidig som de finner fellestrekk med andre saker, særlig Ullevål-saken: Mangelfulle anbudsrunder i det offentlige, hastetildeling av oppdrag, sviktende kontrollrutiner, overfakturering, et mangelfullt varslervern, med mer.
Denne vekslingen mellom analyse og narrativt driv fortsetter gjennom hele boka. Med utgangspunkt i skildringen av bestikkelser i en sak mot Screen Communication og smøreturer i legemiddelindustrien kommer også gråsonene til syne, og mot slutten drøftes medienes rolle i avsløringene.
«Ingen kommentar»
Flere ganger vender forfatterne tilbake til sentrale personligheter i korrupsjonssakene, for eksempel nevnte Henriksen. Men det kommer lite ut av disse gjensynene. Det er også her man i størst grad blir oppmerksom på at framstillingen ikke alltid hever seg over det man vanligvis finner i forfatternes vante publikasjonsform.
Likevel tyder denne boka på at det er mulig å behandle korrupsjon i dokumentarprosa som noe annet en personlige – og rett nok dramatiske – fortellinger.
I forlengelsen av dette kunne man for eksempel håpe på en bok om StatoilHydros korrupsjonssaker i en situasjon der norsk oljeindustri er i en omfattende internasjonaliseringsprosess. I denne boka gir samtalen med konsernsjef Helge Lund lite nytt, utover en understrekning av at selskapet er seg bevisst utfordringene og tar korrupsjonstrusselen alvorlig. Tre ganger på en side svarer han imidlertid med variasjoner over «ingen kommentar».■

Aktuell bok
Siri Gedde-Dahl, Anne Hafstad og Alf Endre Magnussen
Korrupsjon i Norge
Kagge forlag (2008)
288 sider


søndag 5. oktober 2008

Anmeldt: Geert Mak: Europa. En reise gjennom det 20. århundret (Ny Tid)

Jakten på Europas sjel
Geert Mak graver i det 20. århundre og finner menneskene i skyttergravene og folkene bak ideologiene. Han behandler traumene verdensdelen ikke kan gi slipp på.
Av Halvor Finess Tretvoll
Den nederlandske forfatteren og journalisten Geert Mak reiste Europa rundt i 1999, for å gjøre opp status ved slutten av et århundre, og for å «lære hva det rommer, dette tåkete begrepet ’Europa’». På mandag kommer han til Norge med oversettelsen av det nesten 800 sider lange mesterverket bestrebelsene endte i.
Mak var utsendt av NRC Handelsblatt, som hver dag gjennom hele året publiserte et av hans reisebrev på forsiden. Det er disse tekstene som har vært utgangspunktet for Europa. En reise gjennom det 20. århundret, men de er supplert med annet, sydd sammen på nytt og overskrider derfor det opprinnelige konseptet.
Istedenfor en nederlandsk næringslivsavis sin fikse millenniumsidé, er dette en av de dypeste, menneskeligste og mest utfordrende refleksjonene over Europas turbulente århundre som noensinne er skrevet – en tragedie, denne gangen formidlet i 66 kapitler, som vi ikke har anledning til å glemme, verken fem, ti eller femti år etter århundreskiftet.
Overveldende nærhet
I løpet av turen er Mak innom de fleste europeiske storbyene, noen av dem – som Berlin, Wien, London, Paris og Moskva – endog flere ganger. Han er også i Guernica, Dunkerque, Verdun, Stalingrad og Auschwitz, steder som har fått sitt navn skrevet i blod, noe som er et hovedpoeng. Dermed er dette en reiseskildring i både rom og tid. Kanskje mest det siste.
Like fullt består prøven i å overvinne en distanse. Om det er geografi eller år som skiller leseren fra emnet, spiller liten rolle. Det er evnen til å formidle på tvers av avstand Europa bør måles etter. Og det makter Mak til fulle.
Hans epos vokser nemlig ut av de mange scenene, minibiografiene, dagbokutdragene, samtalene og øyenvitneskildringene som er denne bokas byggesteiner. Den europeiske fortellingen formidles fra grunnplanet, fra perspektivet til Irfan Orga – en gutt som opplevde utbruddet av første verdenskrig i Istanbul – og fra mange andres: den pensjonerte forleggeren Wolf Jobst Siedlers, skyttergravenes, journalisten Joseph Roths (vi aner et forbilde), Odessas. Og så videre.
Det skaper en til tider overveldende nærhet. Enkelte steder inntar selv fortellerstemmen et slikt førstepersonsståsted. «Jeg» betegner i passasjer på opp til fem sider – de er avmerket med noen unnselige anførselstegn – en embetsmannssønn som er med på innmarsjen i Polen, farge- og smaksstoffabrikanten som er barnebarnet til keiser Wilhelm II, den uheldige som ble nødt til å fortelle Hitler sannheten om Stalingrad, den italienske antifascisten og fagforeningspioneren Vittorio Foa, en av de nederlandske forhandlerne før dannelsen av Kull- og stålunionen eller en forsker ved universitetet i Bucuresti på 1980-tallet.
Hukommelsens politikk
Noe av det mest slående ved denne fragmentariske og omflakkende materien er de lange linjene som langsomt avtegner seg, og at de ofte krysser det som etter hvert har blitt vante og litt for enkle forestillinger om Europas sjel og kvaler. De bryter skolebøkenes og storavisenes hermetiske framstillingsformer og erstatter dem med glitrende eksempler på kritisk og utfordrende historieskriving.
Det er neppe riktig at dadaismen betydde nesten like mye for kunsten som Lenin betydde for politikken i det 20. århundre. Men med unntak av denne ene, grovt feildimensjonerte sammenlikningen, presenterer Mak forfriskende innsikter. Han befinner seg ikke i forskningsfronten, men det var heller aldri målet. Dette er et journalistisk verk, der forfatteren utkjemper et slag i kampen for en mer nyansert og mindre politisert historieforståelse.
Ved siden av Maks brudd med det etnosentriske vesteuropeiske blikket, ikke minst i forbindelse med den andre verdenskrigen, og hans vektlegging av begivenhetene i Sentral- og Øst-Europa, kan man lage en liste med eksempler:
Wien var på begynnelsen av 1900-tallet grobunn for de destruktive ideologiene som skulle prege verdensdelen i mange tiår. Georg von Schönerer nektet allerede på slutten av 1800-tallet jøder adgang til sine møter, hilste med «Heil» og dyrket en Führer.
Lenins seierskronede reise gjennom Sverige og Finland til St. Petersburg i 1917 skjedde med tyskernes hjelp. De ville skape kaos i fiendeleiren, og det var også derfor de betalte størsteparten av Lenins revolusjon.
Det fortsetter: Felttoget i Italia var minst like dramatisk som landgangen i Normandie, men har fått langt mindre oppmerksomhet. Frankrikes feighet, kollaborasjon og Vichy, ble skjult bak de Gaulles fortelling om heltemot og résistance. Og flere russiske offiserer, med obersts rang eller høyere, døde for Stalins hånd, enn for Hitlers.
Det er med andre ord få lesere som ikke vil oppdage blindflekker i sin historieforståelse stilt overfor Europa. Forfatteren samler også trådene med ujevne mellomrom, og da blir det kan hende enda tydeligere.
Frykten for et nytt München har vært nevnt i debatten etter Russlands krig mot Georgia. Men på 1930-tallet var det et nytt Sarajevo alle fryktet. Skuddene som drepte tronarvingen den 28. juni 1914 satte i gang et skred av hendelser som nærmest noe motvillig drev verdensdelen ut i en altomfattende krig. For Geert Mak er begge disse byene av betydning. De representerer hvert sitt onde, og rundt dem kretser fortsatt debattene om krig og fred.
Mangfoldets Europa
Det er Maks kombinasjon av liberal omgang med perspektivvekslinger og hans varsomt styrende hånd i mangfoldet av enkelthendelser som skaper disse effektene. Da oppstår det som må være bokas viktigste innsikt: Europa er erindringspolitikkens verdensdel. Over alt strever folket med sin forhistorie: Av og til er målet å glemme, av og til har det vært å opphøye en partisk versjon til den ene og allmenngyldige Sannheten. Og den har i sin tur kunnet veksle med regimeskiftene i området.
Slik blir minnesmerkene over massakrene og slagene, heltene og skurkene i det blodigste århundret stoppunkter på Gert Maks rute. I Kiev står det et estetisk makkverk av et monument over de mange hundre tusen som ble drept der av nazistene. I De falnes dal ved Madrid ligger Franco, fremdeles med friske blomster på graven.
Mak er innom så godt som alle de dramatiske hendelsene i Europa på 1900-tallet – unntaket måtte være de to Balkan-krigene i 1912 og 1913, som han knapt nevner – og leter etter sporene som er lagt igjen, sparker i jorda så knoklene kommer fram på nytt og tar dramaet som ligger skjult i den kollektive hukommelsen på alvor.
Hele tiden strekker han seg etter svar på to spørsmål: Hvordan forholder vi oss til fortiden? Og hva har dette Europa som hanglet seg gjennom 1900-tallet å by framtiden?
På mange måter er de to sider av samme sak, om vi skal tro denne boka. Gert Mak skriver: «Man kan undre på hvorvidt hele diskusjonen om ’europeisk identitet’ har noe for seg, eller om den ikke strider mot hele historien til ’begrepet Europa’. For hvis det er noe som kjennetegner den europeiske sivilisasjonen, så er det mangfoldet.»
I omtalen av en glitrende, men også nokså dyster bok, skal dette lyspunktet bli siste ord.■

Geert Mak
Europa
en reise gjennom det 20. århundret
Cappelen Damm (2008)
778 sider


lørdag 4. oktober 2008

Foredrag om Kosmopolitikk

FRA WALL STREET TIL WALL-E
en radikal politikk for centrum/venstre

Holdt ved Ceveas lanseringskonferanse i København den 4. oktober 2008

Wall street er i krise. Jeg vil likevel snakke om Wall-E – den nye animasjonsfilmen fra Pixar – fordi den kan inspirere til et politisk perspektivskifte som
1) bryter med en vekstfilosofi som er til forkleinelse for andre og like viktige hensyn, så som sammenheng, kreative mellomrom, å ha tid til de tingene som bare kan gjøres langsomt
2) kan hjelpe oss ut av et arbeidslive der folk blir utbrente, og så fleksible at begrepet om fritid forvitrer.
3) er nødvendig fordi forbruket vårt neppe er bærekraftig, og i alle fall ikke vil være det dersom de nye mellomlagene i framvoksende økonomier som Kina, India og Brasil skal opp på samme nivå.
Jeg snakker om et perspektivskifte som setter livskvalitet foran levestandard.

Måske har noen av jer sett filmen i biografen. Jeg sier likevel litt om handlingen: Det er en fremtidsfabel. Åpningsscenen viser jordkloden, sett fra verdensrommet – dere vet: Dette ikoniske bildet, som får oss til å føle oss så små i det store intet, men som også frambringer en forståelse av at vi alle har et felles ansvar for denne planeten.
Etter hvert som kameralinsen zoomer inn, skjønner vi at noe er galt fatt. Først passerer vi et lag av utrangerte satelitter, så tett at det har skjult den triste sannheten på planetens overflate, der det ikke lenger finnes liv. En fortidig forbruksskarusell har gått så fullstendig for fort at samfunnets bærekraft ble borte. Det eneste som er igjen er ruiner av enorme kjøpesentre, en skrotørken – og en ensom Waste Allocation Load Lifter – Earth Class, altså Wall-E, som utrettelig samler skrot, presser det sammen og stabler det i høyden. Det er også noen få kakkerlakker, men de kan vi holde utenfor.
Det multinasjonale selskapet Buy’n’Large er ansvarlig for misseren. 700 år før handlingen i filmen, og noen år fram i tid i forhold til i dag, kontrollerte Buy’n’Large all økonomisk aktivitet på jorda – og politikken også. Det gikk ikke bra, og selskapet etterlot seg derfor en serie roboter som Wall-E i et forsøk på å rydde opp i skrotørkenen. Menneskene ble evakuert i stjernekrysseren The Axiom – et navn som filmskaperne har valgt med omhu, vil jeg tro.
Wall-E er den siste gjenværende roboten på jorda, og han fortsetter utrettelig sitt slit, inntil blankpolerte Eve dukker opp. Hun er utsendt fra The Axiom for å undersøke om planeten igjen er blitt beboelig. Wall-E, som etter 700 års ensomhet har utviklet en personlighet, forelsker seg i denne skinnende skjønnheten, og forærer henne en like ensom plante, et første tegn på at livet er i ferd med å vende tilbake til jorden. Det fører til at EVE tar hånd om planten, går i standby-modus og blir hentet tilbake til moderskipet. Wall-E følger med sin kjære.
Om bord i The Axiom har menneskeheten videreutviklet forbrukskulturen som førte til at de måtte forlate jorden. Buy’n’Large er sørger fremdeles for alle, og følger med på alt.
Menneskene flyr rundt i hver sin svevestol. De har ikke trengt å ta et skritt på generasjoner og er derfor fete. For å unngå at det skulle bli ubehagelig har The Axiom redusert gravitasjonskraften. Dermed har menneskenes beinmasse blitt betydelig mindre, og nå er de ikke lenger i stand til å reise seg. Slik har de blitt enda mer avhengige av sine svevestoler.
All mat serveres i flytende form. I et beger, og med sugerør. For eksempel: Cupcake in a cup. En hær av robottjenere står til menneskenes disposisjon. De hjelper dem blant annet med å kle på seg.
Menneskene kommuniserer ved hjelp av skjermterminaler, plassert like foran ansiktet deres i svevestolen. De enser hverandre knapt.
Ingen stiller spørsmål ved denne situasjonen. De er jo – i en viss forstand – lykkelige. Og i the Axiom har man til og med funnet en effektiv løsning på avfallsproblemet denne livsformen medfører. Det sendes rett og slett ut i rommet. Den absurde forbruksfesten kan derfor fortsette til evig tid.

Jeg trenger neppe å si det: Denne Brave New World-aktige visjonen er intet forbilde for samfunnsutviklingen. Den lykken som menneskene lever i om bord på The Axiom er en falsk lykke. Hva har den med oss å gjøre? Filmen er en karikatur. Og karikaturer forstørrer og overdriver trekk ved virkeligheten. Trekk som allerede er der. Det er dette som gjør Wall-E til noe langt mer enn en hyggelig familiefilm a la Finding Nemo eller Toy Story. Den er også det. Men først og fremst presenterer den en sterk kritikk av et forbruksdrevet økonomisk system og den tilhørende ensidige vekstfilosofien. Den er et filmatisk argument for det politiske skiftet jeg allerede har varslet at dette foredraget skal handle om: Fra levestandard til livskvalitet.

Dersom man mener at det er en viktig politisk målsetning å legge til rette for at folk skal kunne leve gode liv, oppstår det et spørsmål: Hva legger vi i et begrep som lykke, eller tilfredshet. Hva betyr det at et liv er godt?
Lykke kan ikke måles, sies det, og det er åpenbart riktig. Ingen kan vite hvordan det er å være deg, og du kan i alle fall ikke si det til en ansatt ved et forskningsinstitutt eller en tenketank. Dessuten skal det ikke utelukkes at når forskeren en dag står på døren, vil du falle for fristelsen til å fremstille deg i et særlig positivt lys. Derfor er det gode grunner til å være skeptisk til kvantitative «lykkeundersøkelser» som foregir å måle den gjennomsnittelige well-being, den subjektive opplevelsen av velvære, i en befolkning. Noen av disse undersøkelsene er endog globalt komparative og opererer med nasjonale rangeringer. For ikke lenge siden endte Nigeria på topp; noen år tidligere var det Bangladesh som seiret. USA og Storbritannia ligger relativt dårlig an på disse skalaene, mens Danmark og de andre nordiske landene hevder seg forholdsvis bra.
På grunn av metodeproblemene vet vi ikke helt hva dette betyr. I noen land er det uhøflig på grensen til det ufine å påstå at man ikke har det helt bra. I andre land er det ikke god tone å være altfor tilfreds. Mye av den såkalte lykkelitteraturen er også, det må man kunne si, preget av en rimelig stor dose selvhjelpshumbug. Den mister de sosiale og kulturelle strukturer av syne.
Likevel er forskningen om livskvalitet relevant for å besvare spørsmålet om det gode liv. Det har blant annet dannet seg en tverrfaglig konsensus om at money can’t buy you love. Materiell velstandsøkning har stor betydning for de fattigste, selvfølgelig, og fører til økt livskvalitet i disse gruppene. Men ut over et visst nivå er andre ting vel så viktige. Det sammenfaller godt med moralen i Wall-E.
Man kunne si om våre deilige velferdsstater: Vi har alt, men det er også alt vi har. Vi er som Storeulv fra Disneys klassiske tegneserie, men etter at han har spist de tre grisene. Vi vet ikke lenger hva vi skal ta oss til. Kanskje lider vi av en mild form for ”affluenza” (et ord sammensatt av affluence og infuensa), en tilstand som skal være oppdaget hos amerikansk ungdom (alt galt kommer jo derfra), og som menneskene om bord i The Axiom i alle fall må kunne sies å være rammet av. Det er snakk om en følelse av at livet i luksus er tomt og uengasjerende.
Man kunne også brukt øya Nauru som eksempel. Gjennomsnittsinntekten er verdens nest høyeste. Næringsgrunnlaget er fosfatforekomster fra fuglemøkk, som fremmedarbeidere er satt til å utvinne. Nauruinnbyggerne selv skummer fløten på de vakre strendene. Men de kjedet seg, så de begynte å drikke og å spise feit mat. På øye er det heldigvis også en veistubb på drøye to mil. Den omkranser Nauru, og her forlystet folk seg med fyllekjøring i høy fart. Det ble en yndet avveksling i et søvndyssende liv uten forpliktelser eller utfordringer. Ved siden av sukkersyke og hjertesvikt er trafikkulykker nå den viktigste dødsårsaken på øya, og en vesentlig årsak til at levealderen har sunket som en konsekvens av den rike råvaretilgangen.

Velstandsøkning alene er altså ikke avgjørende for livskvaliteten i et samfunn. Det er andre ting som avgjør. Man hva? Man kan hente deler av svaret fra et uventet hold. Charles Darwins lære om kampen for å overleve som den sentrale faktor i artenes utvikling har aldri slått an som en kilde til politisk innsikt, annet enn blant liberalister. Verken konservative, liberalere, sosialister eller anarkister liker å tenke på menneskets natur som basert på et konkurranseinstinkt. Men det er heller ikke nødvendig hvis man leser og bruker Darwin på den riktige måten.
For det første ville det være fundamentalistisk å gå til Darwin eller hans etterfølgere med en forventning om å finne fyldestgjørende svar på spørsmål som har å gjøre med mennesker og samfunn. Den forteller alt om grunnmuren, men ingenting om interiøret eller nipset på peishylla.
For det andre er ikke evolusjonslæren nødvendigvis en individualistisk ideologi om konkurranse. Darwin trodde det selv, men det skyldtes nok mest av alt hans manglende interesse for sitt eget samfunn. Marx så dette intellektuelle tomrommet hos sin samtidige tydelig da han skrev til Engels, etter å ha lest i Artenes opprinnelse, at evolusjonsteorien ga dem det perfekte naturvitenskapelige grunnlaget for en materialistisk filosofi. Samtidig gjorde han narr av Darwin for dennes ubevisste bruk av sin samtids rådende ideologi. Skulle man ta alt Darwin sa på alvor, ville det være som om hele evolusjonshistorien var et produkt av konkurrerende individer, fra amøbene og utover, som handlet ut fra motiver som minnet om dem som styrte amerikanske finansmenn i opptakten til krisen verden nå står midt i.
For det tredje er det fullt mulig for mennesker å stritte imot det som måtte være lagt ned i dem fra naturens side. Det gjør vi da også. Hele tiden. Hvis mennesket har noen natur, består den blant annet i at mennesker alltid forsøker å overskride sin natur – og ofte klarer det.
Når alt dette er sagt, må det også tiføyes at darwinismens generelle innsikter om mennesket gir noen viktige hint om hva et godt samfunn er, og litt om hvordan det gode liv kan se ut. Det er etter hvert mange som har påpekt at darwinismen faktisk kan tolkes som en lære om hvorfor samarbeid lønner seg. Først ute var Alfred Russel Wallace, mannen som formulerte den moderne utviklingslæren parallelt med, og uavhengig av, Darwin. Til forskjell fra Darwin mente Wallace at krig var evolusjonsmessig ulønnsomt ettersom de tapreste og edleste var de første til å bli drept. Etter å ha levd blant dayakene på Borneo en tid, kom han også til samarbeid ga adaptive fordeler. Uten samarbeid ville ”det primitive menneske” bukke under meget raskt. Darwin var for sin del tilbøyelig til å fremheve konkurranseinstinktet som viktigere, men ingen gode argumenter taler for det. Forskning om ulikhet og livskvalitet viser med all tydelighet at samfunn preget av tillit, relativt høy grad av likhet og utstrakt lokal solidaritet, skårer høyere på indikatorer som forventet levealder enn mer fragmenterte, individualistiske og klassedelte samfunn.
Etter kommunismens fall, demokratisering og galopperende deregulering av de østeuropeiske økonomiene har nedgangen i forventet levealder vært merkbar i de fleste av landene bak jernteppet. I Russland ligger den nå på rundt 58 år for menn, sammenlignet med 65 år i 1987. Det er en tydelig statistisk sammenheng mellom økningen i økonomisk ulikhet og mortalitet i samtlige østeuropeiske land. I Slovenia, Tsjekkia og Slovakia har nedgangen vært liten, og den økonomiske ulikheten har heller ikke økt nevneverdig. Russland og Moldova befinner seg i den motsatte enden av skalaen. Den samme tendensen er også påtagelig i rike land.
Likevel må det vedgås at den individualistiske tolkningen av Darwin også har noe for seg. En årsak til at sosialismen har slått feil overalt, er at den har ført til en pulverisering av personlig ansvar. Folk flest i sosialistiske land følte bokstavelig talt at de ikke hadde eiendomsrett til sine egne aktiviteter. Ettersom personlig initiativ i arbeidslivet er fraværende, blir selvrealisering på jobben vanskelig. I det sivile samfunn blir selvrealisering for mange umulig, siden friheten er så begrenset at både kunstnere, forfattere og produsenter av systemkritiske pamfletter må reise i eksil for å gjøre det de vil.
Det gode samfunn har elementer av både den kollektivistiske og den individualistiske darwinismen. Det virker stimulerende på initiativ og ansvarliggjør individet, samtidig som det forutsetter tillit og en høy grad av økonomisk likhet. Det er kjedelig å måtte innrømme det, men det gode samfunn minner en hel del om det sosialdemokratiske ideal. Ikke desto mindre har den skandinaviske modellen noen åpenbare mangler. Den er for sosialistisk på enkelte områder og for lite sosialistisk på andre. Modellen er for sosialistisk forsåvidt som det offentlige blander seg inn i borgernes liv på utidige måter. Ikke desto mindre er den for lite sosialistisk i og med at den tillater for store klasseforskjeller og reproduserer sosial ulikhet.

Det gode liv har også andre fiender enn sosial ulikhet og manglende ansvarliggjøring. Faktum er at den nye, tidsbesparende og effektiviserende teknologien har gjort oss så tidsbesparende og effektive at vi ikke har tid til noen verdens ting lenger, minst av alt å gjøre en skikkelig jobb.
Statistikken tilsier at antall arbeidstimer har gått ned i Vest-Europa siden 1970-tallet. Vi har flere feriedager og går fra jobben tidligere enn før. Samtidig opplever en voksende del av arbeidsstyrken ikke lenger et tydelig skille mellom arbeidstid og fritid.
Av og til har vi sett reklamekampanjer for bærbare datamaskiner som lokker med at de gjør det mulig å ta med seg arbeidet hvor som helst: på en strand ved Middelhavet, i en flytogterminal, på kafé. Dette skjer. Om det fører til at man blir mer fleksibel, er en annen diskusjon.
For en stund siden kunne vi lese i avisen om et dansk reklamebyrå som hadde nedlagt forbud mot bruk av e-post i kjernetiden, fem–seks timer om dagen. Grunnen var at e-posten hindret de ansatte i å gjøre jobben sin. Noen måneder senere rapporterte BBC om en advokat som på vegne av klient undersøkte mulighetene for å få et lovforbud mot at sjefer ringte sine ansatte utenom arbeidstid. Det er interessant at slike spørsmål kommer på dagsorden. Det ville de ikke ha gjort for ti år siden.
Begge eksemplene gir en pekepinn om at arbeidslivet har gjennomgått store forandringer i løpet av kort tid. Hva et godt arbeidsmiljø innebærer, hva som er årsakene til slitasje og stress, hvor grensene går mellom arbeid og fritid; disse og mange andre problemer reises på nye måter, og må finne nye løsninger i et arbeidsliv som er mer basert på informasjonsteknologi enn på industriell teknologi.
Det er mye positivt ved endringene i arbeidsmarkedet, men en hver forside har en bakside. Det oppstår blant annet knapphet på bestemte ressurser. Noen av dem ante vi ikke engang fantes. Det er som med luften vi puster i. Det hadde ikke falt noen inn at den var en ressurs før den ble forurenset av industriutslipp. Her er en kort liste over noen slike ressurser.
1. Sammenheng og helhet. Teknologien fører til at arbeid (og andre ting vi foretar oss) blir oppstykket i stadig mindre biter. Det er knapt om tid, mange muligheter og oppgaver, og mange som har krav på en liten del av oss – helst med én gang. Når arbeidslivet og samfunnet for øvrig i tillegg forandrer seg i rasende fart, kan det være uhyre vanskelig å se sin egen rolle i en større sammenheng. Hva er det egentlig jeg driver med; hvilket overordnet prosjekt inngår dette i; hvilken fortelling er det jeg spiller en rolle i? Det er ikke tilfeldig at ord som “narrativ” og “historiefortelling” i løpet av de siste årene er blitt vanlige uttrykk i lederfilosofi.
2. Langsomhet. Det er mye som kan gjøres raskt, men det finnes også ting som bare kan gjøres langsomt. Å tenke, for eksempel. Eller å gjøre en helhetsvurdering av et felt, legge opp en langsiktig plan eller skrive en grundig rapport. I informasjonssamfunnet er det verdens minste problem å gjøre ting fort; det er verre med det langsomme. Det blir det sjelden tid til, for det er så mye som må gjøres fort før man kan sette seg ned med det langsomme. Prisen for denne ubevisste prioriteringen er høy. Stress er som kjent ikke et resultat av at man gjør for mye, men et resultat av at man ikke får gjort det man skal.
3. Mellomrom. Hvis man ønsker å legge forholdene til rette for kreativitet, er det bare én måte å gjøre det på: ved å skape muligheter for mellomrom. I dag har de en tendens til å bli fylt opp – av mobilsamtaler på vei fra jobb, av bilradio, reklame, e-post, tv-serier, effektive arbeidslunsjer og så videre. Når man forvalter sin fleksibilitet på en slik måte at alle mellomrom blir fylt opp, finnes det ikke lenger slingringsmonn. Det er ikke akkurat fleksibelt. Noe av det mest kreative man kan gjøre, er å ligge på sofaen og se i taket. Innimellom. Det er nemlig bare når det ikke skjer noe spesielt at hva som helst kan skje.
4. Utilgjengelighet. Selvfølgelig er det fantastisk at man kan stå under en palme på Bali og ringe til sine kolleger i København, og mange har glede av å kunne bruke internett når de er en helg i sitt sommerhus. Men det er også mange som lengter etter en effektiv av-knapp. Før i tiden, altså før 1980-tallet, var det nok også vanlig med hektiske arbeidsdager, men det var en forskjell i forhold til i dag: Etter klokken 17 skjedde det ikke noe mer den dagen. Reiste man på fjellet eller til et badehotell i Gileleije, kunne man ikke nås før man kom hjem.

Et ord som har festet seg i hverdagsspråket i løpet av de siste par årene er utbrenthet. Denne metaforen er særdeles treffende. Ordet utbrenthet viser jo til varme: den som er rammet, brenner billedlig talt opp innenfra. Og varme er intet annet enn hastighet, ifølge fysikkens definisjoner. Det er liten tvil om at utbrenthet henger sammen med et arbeidsliv som har utviklet seg i tett forbindelse med en informasjonsteknologi som skaper et potensielt uendelig antall muligheter.
Teknologien kan selvfølgelig ikke sette grensene for seg selv. Det er vi som må gjøre det. I motsatt fall risikerer vi en økt teknologifiendtlighet, ettersom mange vil trekke den feilslutning at det er teknologien som fører til utbrenthet og fremmedgjøring.
Oppgaven som i dag gjenstår, ligner på utfordringene fra 1800-tallet. Denne gangen dreier det seg imidlertid ikke om å håndtere den industrielle revolusjon, men informasjonsrevolusjonen og dens bivirkninger. Det er et stykke igjen.

Statsviter Ottar Hellevik har skrevet boka Jakten på den norske lykken, en usedvanlig solid utgivelse til en ”lykkebok” å være. Den baserer seg på store datasett, den såkalte ”norsk monitor”-undersøkelsen, som blant annet gjør det mulig å følge utviklingen over tid, se på forholdene mellom generasjoner og variasjoner mellom så og si alle mulige gruppeinndelinger.
Ifølge Hellevik er forholdet mellom inntekter og utgifter det avgjørende. Han mener lykkefølelsen er større når man har råd til å dekke sine basale utgifter. Men han er også inne på noe vesentlig når han påpeker at basale behov er en plastisk størrelse. I hans øyne er det positivt dersom en idealistisk verdiorientering erstatter en materialistisk. Da vil nemlig sjansene til å oppfylle de behovene man oppfatter som basale øke, selv uten at inntektene nødvendigvis øker. Og hva du synes at du trenger er igjen avhengig av det generelle verdiklimaet i et samfunn. Ifølge Hellevik henger det en plakat på Kastrup, med budskapet: ”Go on and spoil yourself. Shoping is good for you!” Jeg så den selv, da jeg landet i morges. Og jeg tenkte: Den bidrar neppe i riktig retning.
En mer idealistisk verdiorientering er også helt avgjørende for at forbruket skal være bærekraftig. Det er i sannhet et lykketreff: Vi kan bli lykkeligere og mer miljøvennlige på samme tid. I all fritiden vi ikke bruker foran flatskjermen, kan vi skape utvikling og redusere fattigdom!
Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Den som bekymrer seg over verdens tragedier har jo endel bekymringer, og bekymringer – viser forskningen – virker negativt på lykkefølelsen. Jo mer man frykter innvandrere, for eksempel, jo mindre lykkelig er man. Men dette gjelder ikke alle bekymringer. Når det gjelder miljøtrusler er de moderat bekymrede de lykkeligste. De som ikke ser noen problemer, er mindre lykkelige, og de som mener det er for sent å gjøre noe er aller minst lykkelige.
Igjen er poenget dette med å ha et meningsfullt prosjekt. Akkurat nå er det få prosjekter som ser ut til å ha større betydning enn å sikre at den økonomiske utviklingen blir bærekraftig.

Det The (Un)happy Planet Index er et kraftig argument for at det er mulig å leve lange og lykkelige liv uten å forbruke mer enn vår del av verdens ressurser, og uten å forurense mer enn at det er bærekraftig. Rangeringen har tre komponenter: Forventet levealder, økologisk fotavtrykk og subjektiv følelse av velvære. NEF (The New Economics Foundation), som står bak, påpeker at denne måten å rangere land på er et gunstig alternativ til de mer vanlige BNP-rangeringene som vekstfilosofien foreskriver.
Resultatet er på mange måter overraskende. Indeksen viser at man kan frambringe et visst lykkenivå med ulik grad av bærekraftighet. Og det er ikke i de vestlige samfunnsmodellene – heller ikke de skandinaviske velferdsstatene – man med størst karboneffektivitet nærmer seg lange og gode liv. De fem første landende er Vanuatu (en øystat i stillehavet), Colombia, Costa Rica, Dominica (en del av det britiske samveldet, som ligger mellom to franske oversjøiske territorier, nemlig Guadeloupe og Martinique), samt Panama.
Kina er på 31. plass, India på 62. plass og Brasil på 63. Mens USA kommer på 150. plass. Storbritannia på 108. plass. Danmark kommer på 99 plass (det er best i Skandinavia, med Norge på en 115. plass og Sverige som nummer 119.)
Mer interessant er kanskje noen av de generelle funnene. Hovedkonklusjonen er at øystater generelt skårer høyt. Det har trolig sammenheng med en sterkere bevissthet om de naturgitte begrensningene, en resurstilgang som forutsetter effektivitet, og muligens også et nettere sosialt nettverk, altså en sterkere fellesskapsfølelse. Men som nevnt, kan også øyer som Nauru få problemer dersom ressurstilgangen blir for stor.

Akkurat som i stjerneskipet The Axiom, var problemet at øyboerne kjedet seg. Materielt sett hadde de alt de kunne be om. Levestandarden er den ingenting å si på, men både på øya og i filmen er det tydelig at livskvaliteten har store mangler. Ja, den ”lykken” som manifesters er tom. Det er et sug etter noe mer i den på overflaten bekymringsfrie tilværelsen: Man kunne si at den har en uutholdelig letthet. Det er faktisk ganske tydelig i Wall-E. Forviklingene om bord i The Axiom fører blant annet til at menneskene gjenoppdager hverandre – fellesskapet. De bryter ut av kokongen som svevestolene med skjermterminalene utgjør, og kommer hverandre i møte, enkelte av dem.
Det avgjørende vendepunktet i filmen kommer når kapteinen om bord i et lyst øyeblikk ber stjerneskipets sentrale datamaskin vise ham jorden. Han lar seg fascinere av de grønne engene, mat som ikke kommer i drikkebeger, osv. Planten Wall-E og Eve bringer tilbake til stjerneskipet er signalet man har ventet på. Men autopiloten har også sine ordre, diktert av Buy’n’large, om ikke å reise tilbake under noen omstendighet. Kapteinen kjemper seg opp på beina, og får overmannet autopiloten ved en kraftanstrengelse, og setter likevel kursen mot den ødelagte kloden. Han forstår at oppgaven er vanskelig, men setter seg fore å reetablere livet på jorden.
Forskningen til Hellevik viser at lykkefølelsen i stor grad avhenger av hvordan du tar det. Mer enn av hvordan du har det. Og det kapteinen på Axiom har maktet, er å bryte ut av et verdimønster som gir en falsk lykkefølelse.
Menneskene i filmen vil få det tøffere på jorda. De vil til gjengjeld oppleve gleden av å overvinne utfordringer. De vil måtte kjempe, men de vil ha meningsfylte oppgaver.
Selv Thomas L. Friedman, forfatteren bak The World is Flat, ser nå ut til å ha forstått denne sammenhengen mellom betydningen av kollektive prosjekter og den store uløste oppgaven som ligger foran oss når det gjelder å sikre en økologisk bærekraftig utvikling. Det vitner tittelen på hans nye bok om. Den er for tiden den mestselgende sakprosaboka i USA, ifølge New York Times. Og den heter: Hot, Flat and Crowded. Why We Need a Green Revolution – and How it Can Renew America.

La meg til slutt legge si noen ord om Wall Street likevel. Finanssektoren er hjertet i den internasjonale økonomien. Men de kompliserte finansinstrumentene som noen knapt har oversikt over, hedgefundene, derivativene, forsikringene, har gjort risikosituasjonen uoversiktlig. Dermed forvitrer tilliten i markedene. Det sier noe om hvor sårbar den globaliserte økonomien er, og hvor viktig det er å ha noen politiske instrumenter for å styre det markedet alene ikke makter å kontrollere.
Jeg sier ikke at det er fornuftig å ta lett på den situasjonen vi nå står oppe i. Den er naturligvis alvorlig, og krisen merkes allerede i arbeidsmarkedet, blant lånekunder og på den offentlige budsjettplanleggingen. Men samtidig representerer den kanskje også en anledning til å ta et skritt tilbake, til å spørre om økonomisk vekst er det eneste etterstrebelsesverdige målet
Kanskje trenger vi til syvende og sist ikke bare en tiltakspakke fra den amerikanske kongressen, men også ledere som tør å ta i alle fall et skritt eller to i den retningen kapteinen på The Axiom gikk i da han, nettopp: brøyt med aksiomene – overvant en autopilotstyrt forbrukskultur – og reiste tilbake til jorden for å bygge opp igjen en klode og danne et nytt samfunn som finner andre kilder til tilfredshet enn å slurpe Cupcake in a cup fra en svevestol. Det må i det minste være en av vyene for et nytt sentrum-venstre!
Takk for oppmerksomheten.

fredag 3. oktober 2008

Anmeldt: Magnus Marsdal: Mannen uten egenskaper (Ny Tid)

Oppgjøret med «stoltenbergerne»
Forfatteren bak FRP-koden vil ha høyere skatter nå.
Jens Stoltenberg er en mann uten egenskaper, melder Magnus Marsdal i sin nye bok. Eller han er muligens «en samling egenskaper uten mann». Det går ut på det samme for den radikale forfatteren.
Tittelen har han uansett lånt fra Robert Musil. I det aldri fullførte trebindsverket Der Mann ohne Eigenschaften beskrives det kulturelle og politiske forfallet i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn før utbruddet av første verdenskrig. Det er fin de siècle og tradisjonalisme på tomgang, en menneskelig hulhet med sivilisasjonstruende potensial.

Parallellene fra Wien på begynnelsen av 1900-tallet til Norge anno 2008 er i høyden få. Politikeren Marsdal gjør da heller ingen krav på noe bredere slektskap med den litterære mesteren Musil. Stoltenberg er ingen personifisering av en europeisk stormakts dødsdans. I Marsdals øyne er han bare en høyrepolitiker i fåreklær, en sosialliberaler i feil parti, eller i beste fall en utrolig feig sosialdemokrat.
Uhellig skatteløfte
Det er også en annen vesentlig forskjell: Musil startet på sitt livs store prosjekt i 1921, og fortsatte arbeidet resten av livet. De to første bindene kom ut på 1930-tallet, mens det siste ble utgitt posthumt i 1942. Marsdal har på sin side skrevet et nytt essay på 70 sider. Han har lagt betydelig arbeid i det, men ingenting tyder på den samme oppofrelsen over skrivemaskinen. Resten av innholdet i Mannen uten egenskaper og andre problemer i norsk politikk er opptrykk av spisse artikler og kronikker fra aviser som VG, Dagbladet og Klassekampen, tidsskrifter som Prosa, Samtiden og Demo, samt det ikke så framgangsrike nyhetsmagasinet Memo.
Her er det oppgjør med Hege Storhaug, Erik Solheim og Stein Erik Hagen. Tittelessayet fortjener likevel størst oppmerksomhet. I det argumenterer Marsdal godt for sin diagnose av Stoltenberg og hans flokk på høyresiden i Det norske arbeiderparti, unnskyld… i «Det norske administrasjonspartiet». Hovedsynden er den helligheten de tillegger sitt eget skatteløfte fra valgkampen i 2005 og hvordan de har latt seg svinebinde av det.
Essayet er rammet inn av en sterk historie om Terje, som er nattevakt på et sykehjem, og som på grunn av nedbemanning må velge om han skal ta seg av fru Hansen som har falt og brukket lårhalsen eller Marit som ligger for døden. Det er en billedliggjøring av kontrasten mellom offentlig fattigdom og privat rikdom.
Ved hjelp av sine beste evner og litt statistikk forsøker Marsdal å motbevise høyresidens blinde tro på at det er slik vi bør ha det. Ikke bare skaper skattelettepolitikken i anglosaksiske land flere fattige, høyere spedbarnsdødelighet og større økonomisk ulikhet. Den er også mindre effektiv i økonomiske termer enn en tradisjonell nordisk og egalitær samfunnsmodell. Når man spør på en bestemt måte viser også tallenes tale at en god bråte nordmenn (78 prosent) sier seg villige til å betale mer skatt for en god helse- og eldreomsorg.
Hender, ikke grunker
Marsdal stiller et godt spørsmål i forlengelsen av dette. Med flertall i Stortinget, folkemeningen på sin side og høykonjunktur i økonomien: Hvordan har regjeringspartiene maktet å falle som en stein på meningsmålingene? Svaret er ikke fullt så godt, men det fungerer i forfatterens politiske prosjekt: Problemet er «stoltenbergerne», deres skattestopp og deres konsernaktige styre av Norge ASA. Bare noen få helter står fram: De vaskekte rødgrønne, de folkelige og radikale, som ikke er representert i Administrasjonspartiet, og knapt nok i maktkorridorene i SV eller Sp heller. De skal forandre Norge. Men først må de, i forfatterens øyne, forandre venstresiden.
Marsdal (og Victor Norman, som han støtter seg til) har trolig rett i den realøkonomiske analysen av at skatteøkning er den mest fornuftige formen for velstandsoverføring fra privat til offentlig sektor. Det er, som de begge sier, ikke bare å pøse oljepenger inn i økonomien. Problemet er antall hender, ikke antall grunker. Om mannen bak FRP-koden også har rett i at venstresiden i et valgkampår kan skape entusiasme ved å forklare velgerne at skatt er gøy, framstår imidlertid som mer tvilsomt. En slik linje ville vært en strategisk gamble som får McCains valg av visepresidentkandidat til å gå i ett med en kremgul tapet.
Det kan likevel være han har rett. Vi vil bare aldri få anledning til å teste det ut. Til det har «Stoltenbergerne» for stor makt.■

Magnus Marsdal
Mannen uten egenskaper.
Og andre problemer i norsk politikk
Manifest (2008)
214 sider

Kultursak om Trond S. Paulsen: Iskald krig (Ny Tid)

Haakon Lie kritisk til ny bok
Norge sendte i hemmelighet 50 tonn ammunisjon til Israel under Yom Kippur-krigen i 1973, ifølge ny bok. – Fri fantasi at jeg sto bak, sier Haakon Lie (103). Men norsk forsker gir støtte til de nye opplysningene.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Ny bok] I forrige uke kom Aps tidligere partisekretær Haakon Lie med boka Slik jeg ser det nå, der han blant annet innrømmet at han burde vært mer kritisk til israelsk politikk. Nå kommer en ny bok som antyder at nettopp Lie var blant dem som sto bak en oppsiktsvekkende militærtransport til et Israel i krig:
Klokken litt over fire natt til mandag 8. oktober 1973 ble 50 tonn ammunisjon, om lag 2000 stridsvognsgranater av kaliber 105 millimeter, fjernet fra hærens våpenlager på Hauerseter. De ble i hemmelighet kjørt til den militære flyplassen på Gardermoen, der fire Herkules transportfly og en Transall-maskin ventet.
Våpnene skulle til Israel, som to dager tidligere, den 6. oktober, hadde blitt angrepet av Egypt og Syria i Yom Kippur-krigen. Dette kommer fram i Iskald krig. Norsk etterretningsagent bak Jernteppet, som Trond S. Paulsen gir ut på Aschehoug denne uka. Her heter det også at våpnene fra Norge ankom Israel seks dager før landet fikk tilsvarende hjelp av USA, og at det var motstand mot å hente ut våpen fra amerikanske lagre i flere europeiske land.
Paulsen påpeker at offisiell norsk politikk tilsa full stopp i våpeneksporten til land i krig. Generelt var det også stor tilbakeholdenhet når det gjelder salg av militært utstyr til partene i Midtøsten.
Hvem sto bak?
I oktober 1973 hadde regjeringen til Lars Korvald (Kr.F.) sine siste dager, men ifølge Paulsen var den ikke involvert i beslutningen om å levere våpen til Israel. Han skriver derfor: «De som organiserte leveransen, må ha opererte utenfor det regulære politiske og administrative systemet. De visste at regjeringen ikke kunne si ja til en slik støtte. Leveransen til Israel måtte derfor holdes strengt hemmelig, også i forhold til politisk og militær ledelse».
Den nye arbeiderpartiregjeringen, med Trygve Bratteli i spissen, tok ikke over før 16. oktober, mer enn en uke etter sjauingen på Hauerseter. Likevel antyder Paulsen at sentrale aktører i Arbeiderpartiet kan ha hatt en finger med i spillet. Særlig to kandidater peker seg ut, nemlig den mektige partisekretæren Haakon Lie, og den tidligere hjemmefrontskjempen Jens Christian Hauge.
I 1973 var Haakon Lie en svoren Israel-venn. I samtaler med forfatteren har den å 103 år gamle Lie sagt at han ikke kjenner til noen militær støtte under Yom Kippur-krigen. Han henviser til Jens Christian Hauge, som på sin side har hevdet at Haakon Lie «ville starte en kampanje for Israels sak. Det var ingen liten alliert for staten Israel».
Høyst sannsynlig
- Dette er helt nye opplysninger for meg, sier Hilde Henriksen Waage, som er historieprofessor ved Universtietet i Oslo.
Hun kan ikke bekrefte informasjonen i Iskald krig, men mener at en ammunisjonstransport høsten 1973 er svært sannsynlig. Hun er også enig med Paulsen i at Lie og Hauge må betraktes som de to mest sannsynlige bakmennene.
- Hvis de har gjort det, så føyer det seg inn i et mønster, og hvis de har gjort det, så er det ikke rart at det skjedde i 1973, sier Henriksen Waage.
Hun peker på en lang forhistorie med Israel-vennlig politikk, og et rulleblad i forhold til forsøk på hemmelige våpentransporter.
- Den offisielle norske politikken var at man ikke skulle levere våpen til stater i krig, men i både 1948, 1956 og 1967 forsøkte Lie å gjøre unntak for Israel. En gang ville han for eksempel selge 30 utrangerte fly til landet, forteller hun.
Det viser, ifølge Midtøsten-eksperten, at sterke krefter i Arbeiderpartiet var villige til å ta noen snarveier for å redde David mot en arabisk Goliat.
I både 1956 og i 1967 var støtten til Israel entydig og massiv på tvers av det politiske landskapet i Norge. Ifølge forskeren endret dette seg noe i 1973. Likevel var det nettopp da våpenleveransen fant sted, ifølge Paulsen.
- For første gang kjempet Israel en tofrontskrig. Til å begynne med var situasjonen også alvorlig for de israelske styrkene. De ble overrasket, og det på jødenes helligste dag, Yom Kippur. Det er nærmest hevet over tvil at Israel i en slik situasjon tigget om våpen fra sine støttespillere, og de politiske komplikasjonene som forsinket leveransene fra USA bidro trolig til at Norge ble spurt, forklarer Henriksen Waage.
Hun mener en hovedgrunn for hemmeligholdet må ha vært hensynet til å handle raskt.
- Det som undrer meg er hvordan man kan gjøre sånt «på egenhånd». Det må jo ha vært noen i systemet som har godkjent en slik aksjon, påpeker professoren.
Lie reagerer
Paulsen stiller i boka et retorisk spørsmål: «Hvem styrte saken og fant frem til dem som kunne organisere og gjennomføre arbeidet?» Og han svarer selv: «Haakon Lie… en stor venn av Israel, hadde i 1973 fortsatt stor innflytelse i det norske samfunnet.»
- Dette er fri fantasi, sier Haakon Lie til Ny Tid. Han benekter å ha vært borti noen våpentransport.
- I 1973 gjorde jeg ikke annet enn å organisere en pengeinnsamling. Så våpen? Nei det hadde jeg ingenting med å gjøre. Det samme gjaldt Finnlandskrigen, sier Lie, som dermed avviser Paulsens argument om at han også tidligere, i februar 1940, skal ha bidratt i en hemmelig våpentransport til et land i krig.
Flyene som Henriksen Waage nevner, forteller han imidlertid at han forsøkte å få av gårde. Men om de nådde fram, det vet han ikke. Det var Jens Christian Hauge som stod for den slags.
I boka skriver Paulsen at våpenleveransen kan ha funnet sted også uten Lie eller Hauges medvirkning, og peker på en utbredt sympati for Israel i det norske forsvaret på begynnelsen av 1970-tallet. «Uttlånet» av i alt 2000 stridsvognsgranater fra Hauerseter kan ha vært en del av et løpende militært samarbeid mellom Norge og USA, og det kan ha blitt ansett som lite hensiktsmessig på høyt militært hold å få det klarert tjenesteveien.
- Tror du det er sannsynlig at det overhodet kan ha skjedd noen transport av våpen fra Norske militære lagre til Israel i 1973, Haakon Lie?
- Nei. Vi satt ikke i regjering på det tidspunktet. Og jeg tviler på om Korvald ville sendt våpen.
Hauge manglet innflytelsen
Mandag den 13. oktober kommer Olav Njølstads biografi over Jens Christian Hauge. Han kan fortelle at den påståtte våpentransporten ikke vil bli omtalt.
Likevel ønsker Njølstad å kommentere den.
- Jeg fant ingen spor etter noen slik våpenforsendelse i Hauges etterlatte papirer, men det betyr jo ikke at den ikke kan ha funnet sted, sier han i en e-post til Ny Tid.
Biografen utelukker heller ikke at Hauge kan ha vært kjent med eller delaktig i operasjonen.
- Men personlig har jeg svært liten tro på at Hauge var involvert, sier han.
Det skyldes ikke at Hauge ville vært motstander av å forsyne Israel med våpen i en kritisk situasjon. Ifølge Njøstad så han Israel som et offer for et arabisk overraskelsesangrep.
- Hauge mente at landet utkjempet en desperat og legitim forsvarskrig mot en tallmessig overlegen fiende, og at vestlige land hadde både rett og plikt til å bistå, sier forfatteren.
Han ser likevel ikke at Hauge på 1970-tallet lenger hadde den operasjonelle innflytelse i Forsvaret som måtte til for å iverksette en slik operasjon bak regjeringens og forsvarsledelsens rygg.
- Det hadde vært mer typisk for Hauge å troppe opp på forsvarsministerens kontor, slå knyttneven i bordet og fortelle ham at Norge ikke måtte svikte Israel hvis det kom anmodning om våpenhjelp. Hvis Paulsen skulle ha rett i at forsendelsen fant sted, vil jeg snarere gjette på at initiativet kom fra USA og at det hele ble ordnet på diskret vis gjennom norsk-amerikanske militære kanaler, sier han.
Flere avsløringer
I Iskald krig avslører Paulsen også at det foregikk hemmelige norske etterretningsoperasjoner i landene bak jernteppe senere enn det som så langt har vært kjent. I Lund-rapporten skapes det, ifølge forfatteren, et inntrykk av at det ikke ble sendt agenter inn i Sovjetunionen med norsk hjelp etter 1954. I boka, som formidler historien til etterretningsveteranen Hoel (et dekknavn), fortelles det imidlertid om flere slike turer.
I 1972 snek Hoel seg inn til et militært område ved Alakurtti, på jakt etter informasjon om kapasiteten til feltflyplassene russerne bygde opp på Kolahalvøya. I 1974 jaktet Hoel på en sovjetisk superubåt ved Szczecin i Polen, og i 1976 reiste han til Meissen i DDR for å undersøke om de sovjetiske stridsvognene hadde blitt modernisert.■

Trond S. Paulsen
Iskald krig
Norsk etterretningsagent bak Jernteppet
Aschehoug (2008)
277 sider