Anmeldt: Samantha Power: Redningsmannen (Ny Tid)

Flammen de slukket

Samantha Power skriver rystende og reflektert om FN-toppen som ble drept i Irak for snart fem år siden.

[fn] Klokka 16.28 den 19. august 2003 ble Sergio Vieira de Mellos kontor i Canal Hotel, som var FNs hovedkvarter i Baghdad, forvandlet til et rykende krater.
Vieira de Mello, brasilianeren som i en alder av 55 var blitt utpekt av Kofi Annan til å lede FN-operasjonen i det okkuperte Irak, hadde forsøkt å finne en rolle for verdensorganisasjonen. På den ene siden trengte han et godt forhold til Paul Bremer, den amerikanske administratoren. På den andre siden måtte han unngå at FN ble assosiert med okkupantene.
Nå var den vanskelige ballansegangen hans minste bekymring. Etter eksplosjonen lå han fastklemt under betongen, mens livet, som i stor grad hadde handlet om å forholde seg – intellektuelt og praktisk – til dilemmaer av denne typen, ebbet ut.
Med Vieira de Mello døde ikke bare en av FNs mest inspirerende skikkelse. Han personifiserte også verdensorganisasjonens strev med å få grep om en ustabil og uoversiktelig verdensorden.
Det mener i alle fall Samantha Power, professor ved Harvards John F. Kennedy School of Government. Som hun skriver i Redningsmannen. Serigo Vieira de Mello og kampen for en annen verden: «Han døde under det sammenstyrtede Canal Hotel – med vekten av FN hvilende over seg.»

Pragmatist og idalist
Power, som har vært i Oslo denn uka, slo gjennom med A Problem from Hell i 2002. Der skildret hun folkemordenes historie og foreslo en humanitær intervensjonisme. I sin nye bok beskriver hun en mann, som fra da han fikk sin første jobb i Geneve i 1969 – via Bangladesh, Sudan, Kypros, Mosambik, Libanon, Kambodsja, Bosnia, Rwanda, Kongo, Kosovo og Øst-Timor – veide realisme og idealisme for å finne løsninger på tilsvarende utfordringer innenfor en FN-sammenheng.
Etter Berlinmurens fall så framtiden lys ut for en verdensorganisasjon som hadde vært handlingslammet under stormaktenes etterkrigsrivalisering.Vieira de Mello ble i de avgjørende årene som fulgte mannen FN tydde til i vanskelige postkonfliktsituasjoner.
Det er liten tvil om at hans til tider selvutslettende lojalitet er beundringsverdig. Samtidig gjorde han store feil. Ikke bare var han en notorisk kvinnebedårer. Det var også politiske blundere, som fikk tildels alvorlige konsekvenser. I Bosnia ble Vieira de Mello gitt tilnavnet «Serbio» etter å ha pleiet intim omgang med krigsforbryteren Radovan Karadzic, og i Kambodsja drakk han vin med Røde Khmer-lederen Ieng Sary.
Formålet var alltid nobelt, som å unngå at Røde Khmer trakk seg fra den skjøre fredsavtalen eller å oppnå at serberne i Bosnia lettet presset på enklaven Gorazde. I det første tilfelle fikk han kanskje utsatt det uunngåelige, mens han i det siste kan sies å ha utsatt et nødvendig oppgjør med serbisk aggressivitet.
Vieira de Mellos devise var å snakke med alle, å fokusere på framtiden, ikke fortiden. Men etter hvert som uhyrlighetene i Rwanda og Srebrenica gikk opp for ham, reviderte han synet sitt. Det var grenser også for FNs nøytralitet. Grove forbrytelser kunne ikke i lengden gå ustraffet, selv om det var kortsiktige humanitære gevinster knyttet til lovnader om immunitet.
De samme hendelsene gjorde ham til en tilhenger av at verdenssamfunnet griper inn for å beskytte en befolkning når staten ikke lenger vil – om nødvendig med militæremakt. Han kom fram til at humanitære intervensjoner kunne legitimeres selv uten FN-mandat. Vieira de Mello var riktignok bekymret for at slike unntak skulle skape presedens, men mannen som i 1968 sloss med politiet ved Sorbonne, hadde tilbakelagt en betydelig distanse.
Power, som var rådgiver for Barack Obama inntil hun kom med noen vel friske karakteristikker av Hillary Clinton, betrakter utviklingen som en evne til å lære av sine egne og FNs feil. Dialektikken mellom prinsipper og pragmatisme hadde til slutt skapt en moden Vieira de Mello, som tok hensyn til politiske, og byråkratiske begrensninger, samtidig som han presset på der det var mulig å skape en litt bedre verden, på lang sikt.

Rystende «dobbeltbiografi»
At Gyldendals nye dokumentarserie Arena åpner med Powers bok, tyder på kvalitetsbevissthet. Samtidig er det et modig valg, all den tid Redningsmannen langt fra lar seg fordøye på et par ettermiddager. På den andre siden kan man vanskelig tenke seg en bok som i større grad rettferdiggjør et langvarig opphold på nattbordet til den som ønsker å dukke ned i dilemmaene knyttet til det internasjonale samfunnets kriseberedskap – kveld eller kveld.
Det skyldes først og fremst forfatterens evne til å koble en fascinerende og rystende enkeltskjebne med historisk refleksjon omkring den sikkerhetspolitiske utviklingen fra dekolonialiseringen, via 90-tallets intermesso, til 2000-tallets «krig mot terror».
Som Power selv skriver, er dette en «dobbeltbiografi», om en kompleks mann og om en kompleks verden. Det dukker også opp et tredje refleksjonsnivå, som forfatteren kunne gjort mer ut av. Vieira de Mello var filosof, og skrev avhandlinger om forholdet mellom filosofisk refleksjon og politisk handling når han ikke var i felten.
Om man skulle ønske mer, måtte det være at Power tok bedre vare på dette oppsparket. De politisk-fiosofisk aspektene ved dilemmaene som verdenssamfunnet må ta stilling til var noe Vieira de Mello ivrig diskuterte, men hennes egne forsøk på å formulere filosofiens politiske implikasjoner – og omvendt – er sjelden inngående. Noe slikt kunne imidlertid bidratt til at blikket ble løftet fra en nitidig kronologisk arrangert og til tider overveldende detaljrikdom.

FN må lære å si nei
Når det er sagt gir Redningsmannen impulser til å tenke gjennom avgjørende spørsmål. Ikke minst i et Norge der «FN-linja» har blitt politisk allemannseie, byr Power på motstand. Etter lesningen er det vanskeligere å akseptere de mest primitive refleksene i den utenrikspolitiske debatten.
En av bokas tankevekkende innslag handler om at landene i sikkerhetsrådet til tider bruker FN som fikenblad. Stormaktene er ansvarlige for beslutningen om en operasjon. Likevel er det FN som får skylden når kompetansen og ressursene ikke matcher forventningene. I en rapport ved årtusenskifte het det at FN må lære seg å si «nei» til uløselige oppdrag. Det var et standpunkt Vieira de Mello hadde forståelse for.
Kanskje kunne det også forhindret en operasjon i et Irak som alt var i ferd med å falle fra hverandre på grunn av beslutninger amerikanerne fattet i «den gylne timen», helt tidlig i postkonfliktfasen.
Etter et drøyt tiår, der verdensorganisasjonens hadde gått fra å se store muligheter til å bli overkjørt av en amerikansk regjering og dens «koalisjon av villige», var FN imidlertid desperate etter igjen å spille en rolle. Den de sendte var som vanlig Sergio Vieira de Mello. Denne gangen kom han ikke tilbake.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Samantha Power
Redningsmannen
Serigo Vieira de Mello og kampen for en annen verden
Oversatt av Guro Dimmen og Gunnar Nyquist
Gyldendal (2008)
576 sider