Folkelig kosmopolitikk (Dagbladet)

FRP-KODEN: FrP-koden løses ikke ved at Jens Stoltenberg lærer seg Grandiosa-dansen og Jonas Gahr-Støre går i grilldress.

Innlegg av Hans Erik Næss Masterstipendiat ved forskningsprogrammet Culcom (Kulturell kompleksitet i det nye Norge)


VÅRENS STORE «snakkis» er Magnus E. Marsdals bok Frp-koden. Hva er forklaringene på Frps vekst de siste tjue årene? Overraskende lite skrives i boken om hva det er med selve Frp som gjorde at partiet fikk 22,1 prosent av stemmene ved forrige stortingsvalg. Bøttevis med kjeft får derimot «venstreeliten», som på tross av navnet er en ideologisk mangfoldig kategori av akademikere, kulturpersonligheter og politikere.
Marsdals argument går omtrent sånn: Innhyllet i selvhøydelig meningståke og forført av en slu nyliberalisme, skjønner ikke «den politiske statsadelen» at ansvaret for høyrepopulismens oppsving og arbeiderklassens misnøye ligger i deres hender. Dokumentasjonen på at dette stemmer er tidvis overbevisende. Likevel er kritikken mot venstreeliten litt ufortjent. To representanter for den har allerede gjort et av de mest relevante - om ikke det mest grundige - forsøkene på å revitalisere den sosialdemokratiske politikken i Norge.

BIDRAGET HAR tittelen «Kosmopolitikk» og kom fra sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og sosiolog Halvor Finess Tretvoll i 2006. Her forsøker de å foredle den teoretiske kosmopolitismen om til håndgripelig kosmopolitikk. Hovedgrepet er å fjerne venstresidens hang til å se alt gjennom nasjonalstatens linse. Grunnen er at skillet mellom innriks- og utenrikspolitikk blir stadig mer irrelevant. Derfor inntar Eriksen og Tretvoll et overnasjonalt blikk på blant annet miljøspørsmål, velferdsstatens utfordringer og Muhammed-karikaturene. Identitet, religion og kultur må også tas på alvor som politiske dimensjoner ved globalisering. Reaksjonene på karikaturene viste at det er kort vei fra Jyllands-Posten til Beirut.
Eriksen og Tretvoll bryter også med venstresidens evne til å være prinsipielt bekymret for fremtiden, og de kritiserer LO for ikke å ha tatt innover seg at det norske arbeidsmarkedet i realiteten er transnasjonalt.
Hovedargumentet i Kosmopolitikk er imidlertid at mange politiske konflikter ikke lar seg begrepsfeste langs den tradisjonelle høyre/venstre-aksen. Marsdal viser også dette ved at Frp-velgernes meninger om økonomi ofte står til venstre for Ap. Til sammen fremtvinger dette en optimistisk politikk frigjort fra antikvariske partibøker - i Eriksen og Tretvolls øyne en kosmopolitikk som bedre balanserer kravene til likhet med retten til å være forskjellige. Men hvor ble det av debatten? Det fra begynnelsen rike ordskiftet om kosmopolitikkens muligheter og begrensninger har stilnet fullstendig. Responsen på Frp-koden danner imidlertid et bindeledd til arbeidet med å tilrettelegge for et kosmopolitisk Norge.

BINDELEDDET KAN kan oppsummeres i et stikkord som ble sørgelig oversett forrige gang debatten levde: «folkelig». For mange er kosmopolitisme en filosofisk tankeøvelse uten rot i virkeligheten. Men kosmopolitikkens gjennomslagskraft ligger i de nære ting. Like mye som det handler om Immanuel Kants verdensborger og arven fra de gamle grekerne, dreier det om retten til å gå på dansebandfestival uten at trendpolitiet kommer vraltende med hevede pekefingre. Eventuelt å kunne ta seg en sommerøl til grillkotelettene i Sofienbergparken i Oslo, uten å bli stemplet som fyllik og truet med bøter. Folkelighet, i betydningen det motsatte av alle former for overdrevent snobberi, er heller ikke uforenelig med intellektuell kapital. Hemingway drakk med folk på gaten i Pamplona og skrev seg til en Nobelpris i litteratur. Andy Warhol var uhyre eksentrisk, men har likevel blitt allemannseie i popkulturen. Og utenriksminister Jonas Gahr Støre - akademiker fra den franske eliteskolen Sciences-Po og en av «Armani-demokratene» som får tyn i Marsdals bok - har gjennom gjentatte målinger vist at han er regjeringens mest populære politiker.
Vi behøver altså ikke å akseptere de kulturelle delelinjene mellom Frp og røkla, eller Folket og Eliten, som Marsdal tegner opp. Ideen om at folkelighet skal reserveres for Frp-velgere eller D.D.E.-fans er like presis som at Bjørnstjerne Bjørnson skal ha copyright på «norsk litteratur».
Frp-koden løses derfor ikke ved at kjendiser slutter å si at de synes partiets velgere er idioter (bare si hva dere mener, men det er naivt å tro at noen bryr seg). Heller ikke ved at Jens Stoltenberg lærer seg Grandiosa-dansen eller at Jonas Gahr Støre går ekstra mye i grilldress.

KODENS NØKKEL lages på egen hånd ved å presentere et kosmopolitisk program som er forankret i det norske folks hverdagsliv. I et flerkulturelt samfunn innebærer det at kravene til likhet og retten til forskjellighet varierer. I praksis betyr dette mange ting; innføringsbøker i samfunnskunnskap på videregående, som sier at vi kan sove trygt om natta selv om naboene våre heter Hong eller Wieniawski; en kulturelite som uten å hvine av forakt lar folk dra på AmCar-treff; en eldreomsorg som vet å verdsette de som bygde landet; eller en miljøvernstrategi som ikke bare lar de rike kjøpe seg fri fra sin del av forurensningsbyrden, men belønner de som ønsker å gjøre en innsats.
Utsiktene til en slik verdirevolusjon medfører naturligvis kostnader og betingelser. Men selv om Norge er det eneste landet i verden med så mye penger at det ikke vet hva det skal bruke dem til, trenger ikke dette bli så dyrt. Møbelkjeden IKEA oppdaget at flere av sine ansatte gikk med private hijaber. Samtidig var det uniformsplikt. Løsningen var å designe en jobb-hijab sammen med brukerne. Så upretensiøst, så hverdagslig - og kosmopolitikk i et nøtteskall.

PØLSE ELLER IKKE PØLSE, det er med andre ord egentlig ikke spørsmålet. Hijab og grilldress, uten sammenligning for øvrig, er ingens fiender. Derimot finnes det nok av reelle tyranner å bekjempe. En folkelig kosmopolitikk vil hjelpe oss med å peke dem ut. På samme tid vil vi samles rundt de verdiene som virkelig betyr noe. Spørsmålet er bare om regjeringen Stoltenberg våger å ta kosmopolitikken inn i varmen.