Reportasje: Sierra Leone

Skjebnevalget

Fem år etter den blodige borgerkrigen går Sierra Leone til urnene i et valg som kan bli blant de viktigste i landets historie.

Halvor Finess Tretvoll, Freetown
htr@nytid.no

[demokrati] Siaka Stevens Street i sentrum av hovedstaden: Så langt øye rekker er gata farget rød av Ernest Bai Koromas tilhengere. Presidentkandidaten for det største opposisjonspartiet All People’s Congress (APC) viser muskler i valgkampen.
– Gå ut i gatene, reis til hvert eneste hjørne av landet! Da vil du se at vi har vunnet dette valget allerede, sier generalsekretæren i partiet, Victor Bockarie Foh, der han står i et hav av rødt.
Noen få dager tidligere viste også Sierra Leone People’s Party (SLPP) styrke. På hvert eneste gatehjørne kunne man se de grønne t-skjortene og plakatene med bilde av Solomon Berewa, visepresident i dagens regjering og presidentkandidat for regjeringspartiet. Og også SLPPs generalsekretær Jacob Jusu Saffa føler at seieren er så godt som sikret før valget den 11. august.
– Folk vet hvor mye vi har gjort for Sierra Leone, og vi vil gjøre mer. Jeg er trygg på seier, fordi velgerne skjønner at risikoen knyttet til et regjeringsskifte er alt for stor, sier han til Ny Tid.

Åpent valg
I et land der de eneste meningsmålingene i forkant av lørdagens valg har vært avisenes sms-avstemninger, har partiene få andre muligheter til å framvise oppslutning enn slike massemønstringer og den tilhørende skråsikkerheten. Av den grunn er det eneste man kan fastslå med en viss sikkerhet at dette lille vestafrikanske landet ikke får en «rød/grønn» regjering. Til det er forholdet mellom arvefiendene APC og SLPP for anstrengt.
På de fleste andre måter er valget, det andre etter den brutale borgerkrigen som herjet landet på 1990-tallet, svært åpent. Ikke bare har man gått over til et nytt valgsystem, der parlamentsmedlemmene må forholde seg til en valgkrets istedenfor nasjonale forholdstall, noe som allerede på forhånd har hindret mange sittende parlamentarikere i å stille. Den politiske dynamikken forstyres også av et nytt parti.
APC har tradisjonelt hatt sin maktbase nord og vest i landet. SLPP i sør og øst. Det første med størst støtte blant Temne-folket. Det andre blant mendene. Men i 2005 brøyt People’s Movement for Democratic Change (PMDC) ut av SLPP på grunn av strid om partilederjobben, og kan med den karismatiske presidentkandidaten Charles Margai – en mende og sønn av den andre og nevø til den første presidenten etter uavhengigheten i 1961 – kapre nok stemmer i sør og øst til i alle fall å tvinge fram en andre valgomgang.
Selvsagt føler også PMDC seg sikre på seier.
– SLPP er religion i sørøst. APC er religion i nord. Vi står i mellom, blant alle dem som er lei av denne rivaliseringen. Dannelsen av PMDC var helt nødvendig, og med Margais lederegenskaper vil vi vinne dette valget, sier Paran Umar Tarawally, som er visegeneralsekretær i PMDC.
Valguro
Den nåværende presidenten Ahmad Tejan Kabbah, som har sittet med makten siden 1996, har bestemt seg for å gå etter to presidentperioder, slik grunnloven foreskriver. Det er ingen selvfølge i afrikansk politikk – kolleger som Yoweri Museveni i Uganda og Robert Mugabe i Zimbabwe har begge endret grunnloven for å kunne sitte lenger. Dermed har forhåpningene om et fredelig regimeskifte i Sierra Leone vært høye.
Sikkerhetssituasjonen har også bedret seg etter at store FN-styrker og en mindre britisk spesialstyrke skapte stabilitet i landet i 2002 – ja, så mye at FN-styrkene nå stort sett er trukket ut, mens britene konsentrerer seg om å gi opplæring til hæren.
Situasjonen er likevel labil, og sommerens valg blir sett på som en test på hvor langt Sierra Leone har kommet i statsbyggingsprosessen. Ifølge FNs generalsekretærs spesialutsending i landet, Victor Angelo, er dette valget et viktig skritt på veien mot demokratisk konsolidering. FN og en rekke partnerorganisasjoner mener imidlertid at uroligheter i forbindelse med valgkampen nå truer med å avspore prosessen.
-- Siden den offisielle valgkampstarten har det kommet en rekke rapporter om trusler og vold. Det gir grunn til den dypeste bekymring og truer den demokratiske prosessen, sier han.
Med en arbeidsledighet blant unge menn som ligger stabilt rundt 70 prosent kan man vanskelig utelukke flere uroligheter i dagene og ukene som kommer. Samtidig mener de fleste observatører at situasjonen i den krigstrette nasjonen neppe utarter til mer enn demonstrasjoner i Freetown og andre viktige byer som Bo og Kenema, der det allerede har vært flere sammenstøt mellom tilhengere av PMDC, APC og SLPP.
Ved et veiskille
Så langt har den største saken i valgkampen vært Muammar al-Gadafis statsbesøk. Ikke bare spilte Gadafi en rolle i borgerkrigen i og med at opprørsgruppen RUFs leder Foday Sankoh fikk våpen og militær trening i Libya. Og ikke bare blandet Gadafi seg inn i valget av visepresidentkandidat for Berewa. Det kom også fram at en stor rislast fra Libya aldri nådde fram til befolkningen i Sierra Leone. Utvilsomt symbolsk viktig i et land hvor folk sier at de ikke har spist dersom de ikke har spist ris.
Ifølge en undersøkelse foretatt av BBC World Trust Fund er det imidlertid tilgang til utdanning, vann og strøm som vekker det største engasjementet. Det er altså retningen på den langsomme gjenoppbyggings- og utviklingsprosessen det står om i helgens valg.
PMDC fremstiller seg selv som «lov og orden»-partiet og vil også privatisere alt fra (den allerede sporadiske) avfallshåndteringen, via (den like sporadiske) kraftforsyningen, til det (faktisk velfungerende) televerket.
– På den måten håper vi å skape flere jobbmuligheter og et mer foretningsvennlig klima, sier Tarawally.
Saffa fra SLPP trekker frem statsbygging, sikkerhet og utvikling som de viktigste prioritetene i neste presidentperiode, og legger vekt på den enorme ungdomsarbeidsløsheten.
– Det er både moralsk og sikkerhetspolitisk nødvendig å gjøre noe med den, sier han.
Saffa mener problemet er størst på landsbygda og i de små byene, der nesten 75 prosent av befolkningen holder til.
– Det er også der jobbene må skapes, veien bygges og elektrisiteten sikres, sier han.
APC blir derimot betraktet som et Freetown-orientert parti, men i manifestet, som ifølge Bockarie Foh, «vil vise vei ut av mørket, av dekadansen, av korrupsjonen», legges det vekt på generelle mål som å bedre styresettet, sikre bærekraftig utvikling og bryte fattigdomssirkelen.
Store utfordringer
At det haster å gjøre noe med fattigdomsproblemene og korrupsjonen er det få som bestrider. Skjebnen til vannkraftverket ved Bumbuna nord i landet er en talende illustrasjon på hvor frustrerende langsomt utviklingen går. Etter mer en 30 år med planlegging, byggestart og byggestopp, har det fortsatt ikke levert strøm til en eneste husstand. Da byggingen sist ble stoppet, under krigen, gjenstod bare 15 prosent av arbeidet. Men i de fem årene som gikk fra da av og til fredsslutningen, ble prosjektet satt langt tilbake. Nå står høyspentmastene spredt i landskapet, mens ledningene er borte. Kobberet i dem har blitt solgt, eller er smeltet om til kokekar, av noen som så seg i stand til det i den kaotiske situasjonen. Resultatet er at selv hovedstadsbefolkningen, det vil si den forholdsvis beskjedne andelen som er knyttet til det offentlige kraftnettet, har strøm i omlag en time hver dag.
En gang gikk det også en toglinje fra Cotton Tree i det gamle kreolske området av Freetown til Station Hill helt øverst på en av de skogkledde åsene rundt byen, der de britiske kolonialistene hadde bosatt seg. Men som så mye annet i dette fra naturens side rike landet har linjen – med sviller og alt – forsvunnet. Det gjør trolig Sierra Leone til den eneste staten i verden som har et jernbanemuseum, men ingen jernbane.
Hvem har skylden?
Partiene er da også enige om at det er mye som har gått galt. Men de strides om hvem som har ansvaret. Dersom man spør Saffa fra SLPP, vil han svare at APC har skylden.
– De satt ved makten i 24 år etter uavhengigheten. Det er 24 grunner til ikke å stemme på dem. Folk så resultatene av deres vannstyre. Korrupsjonen var massiv. Det manglet bøker i skolene, medisiner i sykehusene. De lokale myndighetsstrukturene ble ødelagt. Det hele kollapset til slutt, og det skapte frustrasjonen som førte til borgerkrigen, sier han.
Bockarie Foh fra APC legger derimot skylden på SLPP.
– De står for lovnader de ikke kan holde. Vi står for handling der det trengs. Hva har de fått til på elleve år? Å bringe Sierra Leone til bunnen av UNDPs Human Development Index. Vi representerer redningen. Vår kandidat, Ernest Bai Koroma, vil bringe lys til landet, sier han.
PMDC mener at både SLPP og APC har stått for dysfunksjonelle regjeringer.
– Det vi trenger er en sterk og klok leder. Sierra Leone hadde ikke behøvd å være et fattig land, men vi trenger en mann som Charles Margai, en leder som vet hvordan vi bør benytte oss av naturressursene, sier Tarawally.
– Du er ikke redd for at PMDC er for avhengige av enkeltpersonen Margai?
– Jeg må innrømme at partiet er et resultat av troen på at få har hans karisma og lederegenskaper, men jeg vil si, og det med styrke, at PMDC har støttespillere i alle sosiale og etniske grupper.
Tiden etter valget
Selv om de politiske spenninger ikke skulle gi seg utslag i en voldelig valgdag, er det nok av skjær i sjøen når Sierra Leone nå går til urnene. Selv om det internasjonale samfunnet har store forhåpninger, og også støtter valget økonomisk gjennom blant annet UNDP, som finansierer den nasjonale valgkommisjonen, og internasjonale observatører fra både EU, USA og Den afrikanske union, ble deler av den direkte budsjettstøtten holdt tilbake av tunge vestlige donorer tidligere i år, noe SLPP reagerer på.
– Det er snakk om sabotasje! En grunnleggende uærlighet. En konspirasjon, sier Saffa
– Hvordan da? Hva skulle motivasjonen for denne konspirasjonen være?
– Det er ikke et spørsmål om motivasjon. Men et spørsmål om konsekvenser. Og konsekvensen er at valgkampen blir vanskeligere for oss, fordi vi som regjeringsparti har hatt ansvaret for statens økonomi også før valget, sier han.
For opposisjonspartiene er det snarere muligheten for valgfusk som bekymrer.
– Det har kommet beskyldninger fra PMDCs om at dere planlegger valgfusk, og fra APC om at dere forsøker å likvidere toppfolkene deres. Hva er din kommentar til det, Saffa?
– Vi har ikke tid til å likvidere noen, eller til å rigge valget. Vi bruker tiden på å vinne fleste stemmer.
– Og dersom det skulle vise seg at SLPP ikke går av med seieren. Hvordan vil dere reagere?
– Vi kommer ikke til å tape. Og når vi vinner, vil politiet, og om nødvendig hæren, skride til verket dersom taperne lager bråk.
Det kan med andre ord raskt vise seg at tiden etter valgdagen blir like avgjørende som selve stemmegivningen. Uansett hvem som vinner, er faren tilstede for at de andre partiene vil protestere mot resultatet når det blir offentliggjort senere denne måneden.
– Hvordan til APC reagere om dere ikke skulle vinne?
– Det er et spørsmål så hypotetisk at jeg ikke ser noen grunn til å svare, sier Bockarie Foh.
Tarawally fra PMDC sier de vil akseptere resultatene, så lenge de er troverdige.
– Og hvem kommer til å bestemme det?
– Situasjonen vil være avgjørende.
– Hva med observatørene?
– Bare dersom de har observert godt nok.

Sierra Leone
• Tidligere britisk koloni som ble uavhengig i 1961. I dag bor det 6,1 millioner mennesker i landet.
• Da Revolutionary United Front (RUF) angrep fra Liberia i 1991 startet en 11 år lang borgerkrig.
• Krigen var særdeles brutal, med massive overgrep mot sivilbefolkningen fra alle sider.
• Etter en FN-intervensjon, og ved hjelp av britiske spesialstyrker, lyktes det å sette en stopper for kamphandlingene i 2002.
• Det vil bli avholdt president- og parlamentsvalg den 11. august i år.

Reportasje: Brussel (Ny Tid)

Halvveis til 100

Det blir boller og ballonger når EU feirer fødselsdag. Men hva skjer når festen er over?

Halvor Finess Tretvoll, Brussel

[eu] De eldre herrene som signerte Roma-traktaten den 25 mars 1957, og dermed skapte det indre marked, forventet neppe at 50-årsjubileet skulle feires med «Europäische Clubnacht» i Berlin. Og heller ikke at en gruppe fallskjermhoppere i EU-flaggets farger vil gjøre formasjonshopp over Slovenia.
Men i tillegg til hundrevis av seminarer, konferanser og utstillinger om EUs fortid og framtid, et direktesendt tv-show med Simply Red og Julio Iglesias, samt flere store gatefester, er det dette som preger Europa om dagen.

Punsjeboller og antifascister
De 4500 «romkuglene», altså punsjebollene, som EU-kommisjonens kontor i København vil del for å feire «Rom-traktaten», hadde kanskje falt mer i smak rundt forhandlingsbordet. Men da de eldre herrene en sjelden gang tittet opp fra de statsrettslige spissfindighetene, var det utover et Europa som stavret seg opp av skyttergravene, der ideen om et europeisk fellesskap kunne love varig fred.
Den viktigste strategen bak samlingen av Europa etter krigen, Jean Monnet, mente for eksempel at «fred er umulig dersom statene i Europa gjenoppbygges på basis av nasjonal suverenitet». Han slo også fast at «de europeiske landene er for små til å sikre den nødvendige økonomiske veksten og sosiale utviklingen».
I Storbritannia, argumenterte en gruppe som kalte seg Federal Union alt tidlig i krigen for en europeisk union når Hitler var knust. Og på Mussolinis fangeøy Ventotene skrev antifascistene Altiero Spinelli og Ernesto Rossi et innflytelsesrikt manifest der de gikk inn for et fritt og forent Europa.

Voksesmerter?
Når Agbar-tårnet, et av de arkitektoniske landemerket i Barcelona, under jubileet vil «skinne i den europeiske samlingens farger», som kommisjonen skriver, er det mot en slik bakgrunn.
Etter grunnlovstraktatens skjebne og uenigheten om Tyrkia kan man imidlertid spørre om 50-åringen alt har pådratt seg hjerte- og karsykdommer, eller bare lider av voksesmerter i sen alder. European Policy Center (EPC), en av de mest anerkjente tenketankene i EU-hovedstaden, forsøker å finne det ut.
– EU-toget er på skinnene igjen, sier Guillaume Durand, som er en av forskerne der.
Hvor det skal og hvor langt det kommer, er et annet spørsmål, innrømmer han.
Etter Roma-traktaten har den europeisk integrasjonen gått gradvis fremover, slik Monnet så for seg. I 1967 skapte man ett felles råd og en felles kommisjon for Kull- og stålunionen fra 1952, fellesmarkedet og et atomenergisamarbeid. I 1979 foregikk de første direktevalgene til Europaparlamentet og i 1984 fikk en aldrende Altiero Spinelli parlamentet til å vedta en traktatskisse om etableringen av en Europeisk Union. I løpet av årene som fulgte ble ideene herfra gradvis implementert gjennom Maastricht-traktaten (1992), Amsterdam-traktaten (1997) og Nice-traktaten (2003). Men forsommeren 2005 kollapset forsøket på å skape en europeisk grunnlovstraktat.
– Konstitusjonsteksten er død og begravd. Ingen i Frankrike eller Nederland vil ta i den eksisterende teksten med ildtang. En eventuelt slanket traktat ville heller ikke blitt kalt en konstitusjon, spår Durand.
I praksis vil EU altså bli nødt til å gå inn i nye runder med tunge forhandlinger. Og det er langt fra sikkert at man kan berge substansen i grunnlovsteksten.
– Mange av vanskene i Frankrike og Nederland er knyttet til de fire frihetene i Roma-traktaten. Og de kommer man ikke unna, sier Durand.
Han tviler imidlertid på at konstitusjonen var det egentlige problemet.
– Og da er det også tvilsomt om den vil bli løsningen på EUs vanskeligheter. Legitimitet er noe man må bevises, hver dag året rundt. Å fylle den europeiske hverdagen med demokratisk substans i form av debatter og påvirkningsmuligheter er viktigere enn nye traktater, sier han, og slår fast at dette naturligvis tar tid.
– Legitimitet på et slikt nivå er ikke noe som etableres i løpet av noen år, men i løpet av noen generasjoner. Nasjonsbyggingsprosessene i de ulike europeiske landene viser at slike prosesser er komplekse, rotete og fulle av tilbakeslag. 50 år er egentlig ikke så mye i en slik sammenheng, forklarer han.

EU-hæren
Ifølge John Kotsopoulos, en av Durands kolleger fra EPC, er utenrikspolitikken et av svært få området der folk faktisk forventer at EU skal spille en større rolle.
I 1955 skapte Jean Monnet Action Committee for the United States of Europe etter at European Defense Community, et tidlig forsøk på en felles sikkerhetspolitikk, med en egen EU-hær, hadde feilet. I våre dager har dette kommet på dagsorden igjen.
– Egentlig har det vært en interesse for økt samarbeid i utenrikspolitikken helst siden Roma-traktaten. Og EU er allerede en tung aktør i verden. Både i utviklingspolitikken og i handelspolitikken snakker Europa med en stemme, sier Kotsopoulos.
– Apropos den kombinasjonen. Handelspolitikken som føres er vel ikke akkurat utviklingsvennlig?
– WTO-forhandlingene er en vanskelig sak. EU er helt nødt til å se på seg kritisk på handelsstrukturene. Endringer i landbrukspolitikken er det som vil svi mest, men det signaliseres en villighet til gjøre innrømmelser nå, sier han.
Også innen sikkerhetspolitikken er EU i ferd med å etablere seg som en langt tyngre aktør, noe som blant annet har skapt en diskusjon om Natos framtid.
– På dette området har EU faktisk noen forser. Vi kan aldri konkurrere med USA militært, men utviklingen etter den kalde krigen har ført til at det legges mindre vekt på statssikkerhet og større vekt på individuell sikkerhet. Derfor har EU spesialisere seg på krisehåndtering og konfliktforebygging, forteller Kotsopoulos.

EU vs. USA?
EUs kampgrupper, der også Norge er med, skal etableres innen 2010, med opptil 60 000 soldater.
– Kampgruppene kom ganske lydløst på banen, og det har ennå ikke vært noen diskusjon om hvor de kunne tenkes å bli sendt til. Men på grunn av intern uenighet kan man tro at EU vil holde seg borte fra de mest sensitive konfliktene. Kanskje tar man heller ansvar for noen av de glemte krigene, sier han.
Storbritannia, Irland og Danmark kom med i unionen i 1973, Storbritannia først etter at Charles de Gaulle hadde lagt ned veto to ganger, på grunn av uenighet om landbrukspolitikken og bekymringer om Storbritannias bånd til USA.
– Hvordan ser du utviklingen i det transatlantiske forholdet i dag?
– Det er mangefasettert. I noen sammenhenger er det en forskjell i tilnærming som bunner i noen dype filosofiske uenigheter. Andre ganger, som i Iran-spørsmålet, spiller EU på lag med USA, sier Kotsopoulos.

EU og de «svartmuskede»
I 1980 fulgte Hellas etter Danmark, Irland og Storbritannia, og i 1986 ble også Spania og Portugal medlemmer, noe som skapte frykt for svartmuskede middelhavsfolk hos bekymrede nordeuropeere. Det gikk letter for Finnland, Sverige og Østerrike, som ble med da Norge sa nei for andre gang. Men etter utvidelsene i 2004 har tilsvarende bekymringer gjenoppstått. Utvidelsesprosessen er mindre populær enn på lenge. Likevel er forhandlinger med Tyrkia i gang.
Alt på 1400-tallet snakket man om å forene Europa mot den tyrkiske fienden. George av Podebrady i Böhmen foreslo for eksempel en kristen union i 1464. Amanda Akçakoca, også hun fra EPC, mener imidlertid at Tyrkia, som det eneste muslimske landet, historisk sett har vendt seg vestover, og at det derfor er et naturlig verdifellesskap mellom Tyrkia og EU.
¬¬– Tror du Tyrkia noensinne vil bli medlem?
– Personlig både håper og tror jeg det, men hvem vet, sier hun.
Så langt har ingen land startet forhandlingsprosessen for så å bli nektet medlemskap.
– Men for tyrkere flest er prosessen viktigere enn medlemskapet. Man finner seg ikke i å bli behandlet annerledes. EU må overbevise dem om at de er velkomne, sier Akçakoca.
– Og det går ikke så bra, eller?
– Spørsmålet har blitt innenrikspolitikk i mange av de gamle medlemslandene. Den europeiske befolkningen er ikke bare skeptisk til Tyrkia, men også til hele utvidelsesprosessen. De opplever et økt press på velferdsgodene og jobbsikkerheten etter den store utvidelsesrunden i 2004 og etter at Bulgaria og Romania ble medlem ved nyttår.

Tyrkisk trøbbel
– Men er det ikke trøbbel i Tyrkia også?
– Jo da. Tyrkias imperiale fortid kan bli et problem. Tyrkerne er ikke vant til å følge instruksjoner. Kypros-spørsmålet og forholdet til den kurdiske minoriteten kan også bli vanskelig, sier hun.
Det pågår dessuten en intens maktkamp i Ankara, og mye avhenger av det forestående valget. Dersom nasjonalistene kommer i regjering, vil det skape problemer for reformprosessen.
– Men dagens Tyrkia er ikke det samme som Tyrkia for fem år siden, og landet vil heller ikke være det samme om ti nye år, sier Akçakoca.

Etter festen
Det er med andre ord nok av spørsmål EU må besvare når blomsterdekorasjonen med Europa-kartet, som Wiens Reservegarten vil skape, har visnet. Etter at man i Luxembourg har spist opp den enorme kaka som skal pyntes med stjerner og blå marsipan til jubileet, vil de igjen dominere Europa. Men foreløpig er det kake igjen.■

htr@nytid.no

2007 avgjør EUs framtid
Presidentvalg i Frankrike i april/mai. Høyrekandidaten Nicolas Zarkosy har ytret støtte til en «mini-traktat» med elementer av konstitusjonsteksten. Sosialistenes Ségolène Royal har lagt fram et ambisiøst europaprogram og åpnet for at en ny traktat ikke omfatter alle EU-landene.
EU-toppmøte i Berlin i juni. Angela Merkel vil bruke formannskapsperioden til å lage en timeplan for en ny traktatsprosess etter grunnlovsfadesen. Det forventes at toppmøte gir svar på spørsmålet om veien framover.
Parlamentsvalg i Tyrkia i november. Den sittende regjeringen til Recep Tayyip Erdogan har problemer, og valgresultatet kan få konsekvenser for medlemskapsforhandlingene.

EU-ideens historie
I 1728 foreslo abboten Charles-Irénée Castel fra klosteret i Saint-Pierre en europeisk liga bestående av 18 selvstendige stater, med felles økonomi og grenser.
I 1814 skrev de franske soslialistene Saint-Simon og Augustin Thierry et essay kalt De la réorganisation de la société européenne, som blant annet inneholdt forslag om et europaparlament.
I 1923 stiftet den Østerikske greven Richard Coudenhove-Kalergi Pan-Europa-bevegelsen, som i dag skryter av å være den eldste organisasjonen med europeisk fellesskap som mål. Den ønsker å samle verdensdelen på kristendommens grunn, uten «nihilisme, ateisme og umoralsk konsumerisme». Både Thomas Mann, Charles de Gaulle og Konrad Adenauer har vært medlem.
John Maynard Keynes støttet ideen om en europeisk føderasjon etter at den franske statsministeren Aristide Briand presenterte Memorandum on the organisation of a system of European Federal Union for Folkeforbundet i 1930.
Under krigen argumenterte også Nazi-Tysklands økonomer for en europeisk konføderasjon, med felles valuta og sentralbank i Berlin. Hadde de fått det slik, ville Norge blitt medlem.

Roma-traktaten
Underskrevet av Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg den 25. mars 1957.
Etablerte det indre markedet med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.
Ble senere den viktigste delen av den økonomiske «pilaren»i det europeiske samarbeidet da EU ble dannet i 1993.
Grunnlaget for mange av beslutningsprosedyrene og de juridiske avtalene i dagens EU stammer Roma-traktaten.