Anmeldt: Fareed Zakaria: The Post American World & Robert Kagan: The Return of History and the End of Dreams (Ny Tid)

Resten reiser seg

Vi er på vei mot en «etteramerikansk» geopolitikk. Nå har også USAs intellektuelle skjønt det.

[verdensorden] Mens norske skribenter fremdeles finner glede i å gneldrer om en mer eller mindre reell kulturkollisjon mellom Islam og Vesten, har USAs viktigste meningsdannere gått lei av den rituelle posisjonsmarkeringen. I alle fall om vi skal dømme etter to ferske bøker som allerede har fått betydelig oppmerksomhet i amerikanske medier.
Det er sjelden Robert Kagan, kjent for den europakritiske pamfletten Of Paradise and Power, og liberaleren Fareed Zakaria, som skrev The Future of Freedom, er enige om noe. Men nå reflekterer begge over framveksten av en ny verdensorden der USAs allmektighet utfordres av økningen i den økonomiske muskelmassen til land som India og Kina. De har begge oppdaget at det etter alt å dømme er disse landenes nye maktpotensial som i størst grad vil prege geopolitikken i tiårene som kommer.
For Kagan er den radikale islamismen så bakstreversk at den allrid kan bli en betydelig inspirasjonskilde på globalt nivå. For Zakaria er alt snakket om appeasement et godt eksempel på den såkalte «islamdebattens» begrensninger. Dersom vår tid først skal sammenliknes med 1938, som han skriver, så er Iran Romania, og definitivt ikke Hitlers tredje rike.

Tilbake til maktpolitikken
Kagan blir betraktet som en neokonservativ hauk, og var ved siden av William Kristol initiativtaker til Project of a New American Century i 1997. I den nye boka The Return of History hevder han at euforien etter Berlinmurens fall var en historisk feiltakelse. Kagan kaller – paradoksalt nok – det rosenrøde framtidsbildet som ble tegnet på 1990-tallet for en postmoderne drøm om framskritt og universalisme. Nå må det igjen vike for god gammeldags realpolitikk. Og igjen, skriver han, vil styresett være avgjørende for et lands alliansetilknytning. Historien var, med andre ord, ikke slutt likevel.
I Kagans nye verden stiller hel- og halvdiktaturene opp på geledd. Derfor må Vesten samle seg mot trusselen fra et revansjelystent Russland, et selvhevdende Kina og et hårsårt Iran. Kagan ser for seg «a concert of democracies», som er fri for Sikkerhetsrådets handlingslammelse. FNs inneffektivitet stammer jo nettopp fra vår tids avgjørende splittelse mellom autoritære og demokratiske stormakter, som han skriver.
Appellen er altså klar, om enn mindre skarpt formulert enn i Of Paradise and Power: Verdens demokratier må igjen stå sammen og stå opp, noe Kagan allerede ser anslag til i den indisk-amerikanske atomavtalen og de siste to-tre årenes reduksjon i de transatlantiske spenningene som oppstod i 2003.
Til grunn for argumentet ligger den samme impulsen som i forrige bok.
Maktpolitikk er et nødvendig «onde» i en verden preget av nasjonalstatlig rivalisering, eller for å bruke Kagans egne ord: Han spør om en multipolar verden ville være å foretrekke framfor en unipolar orden der USA fremstår som en snill kjempe, en hyggelig hegemon, og svarer selv at «perhaps for Beijing, Moscow and Teheran it would». Det underforstås selvfølgelig at situasjonen er en annen for Paris, Berlin, London, Washington – eller Oslo.

En ny geopolitikk
Uten å havne i naiv idealisme er Fareed Zakaria på mange måter inkarnasjonen av den globaliseringsvennlige optimismen Kagan på et både stilsikkert og politisk betent vis maler til grus i sin bok. For Zakaria er glansbildet selvopplevd – han flyttet som 18-åring fra Mumbai til New York, der han lyktes overordentlig godt – og han hyller det, først og fremst i Newsweeks spalter. I The Post American World legger Zakaria også vekt på de positive utviklingstrekkene i verden i dag: færre kriger og mindre fattigdom. Han skriver at «power is shifting away from nation-states, up, down and sideway» og hevder at dette gjør klassisk maktpolitikk mindre effektiv.
På tross av den felles samtidsdiagnosen – India og Kinas vekst endrer de geopolitiske forholdene – er Zakarias resept en ganske annen enn Kagans: Løsningen på de nye utfordringene er ikke mer stormaktsrivalisering, en kraftigere amerikansk vektlegging av militærmakt, eller en ekskluderende løsning på geopolitikkens legitimitetsproblematikk. Snarere må USA bryte med en fryktdreven isolasjonisme, fokusere mer på brede og bindende avtaler enn snevre nasjonale interesser og bruke diplomatiske midler til å skaffe seg internasjonal støtte.
Zakaria, som gir utførlige analyser av både Kinas og Indias politiske valg og strategiske handlingsrom, mener det er avgjørende å ikke presse de framvoksende stormaktene til å måtte velge mellom å være for eller mot Vesten. Istedenfor bør de stimuleres til å slå inn på en «vestlig» utviklingsvei, men på deres egne premisser, slik at det globale politiske systemet endres i prosessen. Som han skriver: «Progress means compromise» i våre dager.
I Zakarias øyne bør USA gjøre som Tysklands første kansler Otto von Bismarck, og ikke som britene da solen faktisk gikk ned over deres imperium. Mens britene lukket seg inne, var Bismarcks strategi å knytte sterkere bånd til de andre stormaktene enn det de hadde med hverandre. Dermed ble Berlin et knutepunkt for europeisk politikk på slutten av 1800-tallet, slik Washington, i Zakarias øyne, kan bli det for verden i dag, om man ikke i mellomtiden går i spinn over større spredning av mulighetene for geopolitiske innflytelse.

Et århundre skapes
Hvorvidt Kagan eller Zakaria vil vinne frem i den politisk-filosofiske debatten, er et åpent spørsmål. Det skrives fortsatt mye om Irak-krigen, selvfølgelig, og vi er i den forbindelse vitne til en gryende selvransaking, en begynnende bearbeiding av et traume, som kan få en størrelsesorden som minner om Vietnamkrigens etterspill. Likevel har de to, sine ulikheter til tross, et interessant perspektiv: I framtidens historiebøker vil både unipolariteten og «krigen mot terror» ofres noen få setninger, mens fremveksten av nye aktører på den geopolitiske scenen, og USAs reaksjoner på dette, vil definere et århundre.

Omtalt av Halvor Finess Tretvoll

Fareed Zakaria
The Post American Wolrd
W. W. Norton & Company (2008)
292 sider

Robert Kagan
The Return of History and the End of Dreams
Alfred A. Knopf (2008)
121 sider