Kronikk om Sigurd Evensmo (Aftenposten)

Å hate elva Missouri

Forfatteren, journalisten og radikaleren Sigurd Evensmo, som døde for nøyaktig 30 år siden, kan inspirere venstresiden til å få et mer avslappet forhold til USA.

Av:
Stian Bromark, journalist og forfatter
stian.bromark@hotmail.com
Halvor F. Tretvoll, journalist og forfatter
halvor.tretvoll@gmail.com

Skal man dømme etter drømmene i Europas valgkampdekning, vil alt bli fryd og gammen bare en demokrat kommer til makten etter åtte år med Bush-vanstyre. Men det er å lure seg selv.
Vårt ambivalente forhold til USA stikker dypere, og er uavhengig av sittende presidenter. Venstresideveteran Johan Galtungs siste bok er et oppgjør med ”NUL” (den norske utenriksledelsen). Forfatteren vil se Norge utenfra, men ender kanskje likevel med å se USA fra et velprøvd norsk perspektiv.
Han mener Norge er americafilia cronica, og nærer selv et kronisk hat til det amerikanske imperiet. Men ikke til USA, understreker han. Og så gir han sitt bud på den norske lesningen av fadervår: ”Fader vår, du som bor i Washington. Helliget vorde dine bomber, skje din globalisering. Komme ditt imperium som i Amerika så også på jorden. Gi oss i dag vår daglige nød. Og vi forlater deg din skyld, selv om du aldri vil forlate dine skyldrene. For verden er din med din allmakt. Til din ære. Til historiens ende.”
I NRK-journalist Joar Hoel Larsen siste bok ”Dead og alive”, blandes myter og realiteter, politikk og populærkultur. Hoel Larsen tar avstand fra det europeiske hat/kjærlighetsforholdet til USA, men slynger samtidig lassoen rundt følgende idé: Amerikas selvbilde som guds forlengede arm er nybyggermentalitet og en nasjonalhistorisk nødvendighet. ”Spranget […] er ikke så langt fra president Andrew Jacksons kamp mot de 'fem siviliserte stammer' i 1832, til vår tids militære tokter rundt Eufrat og Tigris, et av sivilisasjonens arnesteder. Intet er nytt under solen,” skriver han.
Dette er forutsigbar sjargong og logikk på venstresiden. Veien ut finnes kanskje i fortiden: Sigurd Evensmo (1912-1978), forfatteren av etterkrigssuksessen ”Englandsfarere” (1945) og avisa Orienterings første redaktør, var forkjemper for Det tredje standpunkt mellom Øst og Vest og betraktes i dag som en av venstresidens helter. Overraskende for noen kanskje, var hans USA-syn mer nyansert enn det mange av hans åndelige barn og barnebarn gir uttrykk for i dag.
Høsten 1951 drar den kjente NATO-kritikeren på en lengre USA-tur sponset av det amerikanske utenriksdepartementet, for ”å lære amerikansk samfunnsliv og ’the American way of life’ å kjenne på nært hold”. Han forstår kjapt å skille klinten fra hveten. Det skjer i et middagsselskap i Chicago. I begynnelsen er gjestene reserverte, og samtalene går trått. Til slutt tar Evensmo affære og forteller litt om seg selv, siden han tross alt er hedersgjest. Han snakker om Norge, om sosialismen og om bruddet med Arbeiderpartiet. Da bryter isen, og spørsmålene hagler.
Senere får han en forklaring fra verten. Middagsgjestene var universitetsfolk med liberal legning og fryktet at Evensmo, siden han var på en kostbar sponset tur fra selveste State Departement, var en alliert av de amerikanske myndighetene og dermed en mccartyist. De blir gode venner. Amerikanere er ikke farlig. USAs antikommunistiske politikk har mange svakheter og rammer ikke minst, ja kanskje først og fremst, amerikanerne selv.
Reisen går fra Atlanterhavet til Stillehavet. Han besøker byer som San Francisco og Los Angeles og rekker til og med en reise gjennom sørstatene til New Orleans. Tre, fire dager i hver by. 17 stater, 20 byer. ”Jeg møtte en ubegrenset valgfrihet og velvilje overfor grådige ønsker[…]Fra første øyeblikk kom jeg på bølgelengde med noen av dem som skulle assistere meg, og de var gjerne intellektuelle […] Men de sterkeste føderal-nasjonalister jeg møtte, var norsk-amerikanere, og selskapelig samvær med dem kunne røyne på som ingen andre.”
Sigurd Evensmo får den samme følelsen som andre progressive intellektuelle gjennom tidende har fått i møte med USA: Det er veldig dette landet. Så fullt av energi, så ungdommelig, så kontrastfullt, i motsetning til det sedate Europa. I New York får han til og med oppleve direktesendt tv for første gang.
Evensmo blir forvirret. Som han svarer en amerikansk journalist som spør om Evensmos inntrykk av landet etter noen måneder på veien: ”Jeg kunne ha fortalt deg mine inntrykk etter de første tre ukene. Men nå, etter tre måneder, er jeg helt forvirret. Jeg må vente med å felle noen dommer inntil jeg har rukket å tenke meg om”.
Programmet er mer enn fullt. Han får knapt tid til å svelge inntrykkene. Han er der som ”student”, men vel så mye som journalist. Han intervjuer arbeidere og fagforeningsledere, som han mener representerer ”det andre Amerika”, og han setter seg inn i ”neger-problematikken” i både sør og nord.
Vel hjemme igjen, noen dager før juleaften, blir han intervjuet av Arbeiderbladet om sine opplevelser. Da sier han at hans inntrykk ikke har forandret seg stort, men at det er viktig å få dem bekreftet.
Samtidig understreker han at ”Amerika rommer alt, fra det beste til det dårligste”, og det er ingen liten oppdagelse for en USA-kritisk nordmann på 1950-tallet.
Sigurd Evensmo registrerer selv på reisen at det er noe som kan kalles et europeisk ”Amerika-hat”, et hat som får besøkende ensidig til å fokusere på de negative trekkene og glemme de positive. Dette hatet er uavhengig av sittende presidenter. Allerede i første årgang av Orientering, 11. september 1953, skriver han en leder som behandler temaet, fordi avisa har blitt beskyldt for å være et arnested for skribenter som er ”Amerikafiendtlige”. Å være mot Amerika, er som å være mot floden Missouri, mener han:
”Hele tiden kunne vi ha svart at bare svermere hater eller elsker et land eller et folk og at vi ikke er slike svermere. Den som ’hater’ USA, kunne like gjerne bekjenne et innbidt hat til floden Missouri, og den som like enkelt presenterer seg som ’venn av USA’, kunne like gjerne erklære sin uforbeholdne kjærlighet til Rocky Mountains. Og det bør politikerne heller overlate til poetene”.
Dette er kjernen av problemet. Norge er et land som fortsatt består av USA-hatere og venner av USA, gjerne fordelt til venstre og til høyre i det politiske landskapet. Landet er mektig, ja, men de formene dekningen av valgkampen inntar, minner mest av alt om sykelig besettelse. Etter åtte år med Bush er forventningene til Obama enorme, ikke minst på venstresiden. De vil bli skuffet, som de alltid har blitt det før, og forsterket i troen på at det er hensiktsmessig å være motstander av elva Missouri.

Kosmopolitisk kulturradikalisme (Dagbladet)

Kosmopolitisk kulturradikalisme

Vi må gjenfinne ballansen mellom universalisme og partikularisme.

Av Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll.

Det har vært et polariseringens år. Siden Jyllands-Posten publiserte Muhammad-karikaturene 30. september 2005, er debattklimaet blitt tøffere.
Man må vokte seg vel. Bare se på debattene etter Jostein Gaarders kronikk og bråket omkring forumet til Shabana Rehmnan, Nina Witoszek og Hans Rustad. Vi er blitt mistenksomme. Vi roper opp om trusler mot ytringsfrihet – eller om islamhets – raskere enn før.
Ett år etter tegningene, og fem år etter terrorangrepet mot USA, er det få tendenser som er farligere. Alt snakket om sivilisasjonskonflikter kan vise seg å bli en selvoppfyllende profeti. Det er på tide å bryte med polariseringens logikk, dens destruktive spiral.
Striden om karikaturtegningene viser hvordan globaliseringsprosessen som skyller over oss også omfatter globaliseringen av fornærmelser. Raseriet, de skarpe avislederne og voldsomme gatedemonstrasjonene – fra Indonesia til Marokko – ble selektivt og umiddelbart formidlet tilbake til oss nordboere via tv-skjermen. Ramponerte ambassader, brennende flagg, og livredde norske soldater i Afghanistan møter den tacospisende familien i sofakroken. Bare et lite mindretall stod bak eller støttet volden, men frykten brer seg i stua. Samtidig er mange muslimer overbevist om at vesterlendinger flest vil dem vondt. Ganske få mennesker kan gjøre ubotelig skade i vår tid.

Det finnes ingen enkle veier ut av det underliggende dilemmaet her. Ytringsfriheten er en sentral verdi, og den møter en utfordring som må besvares fra radikal islamisme. Det gjelder å stake ut en kurs i det multikulturelle Europa som både forsvarer minoriteters rettigheter og ytringsfriheten, kvinnefrigjøringen og sekulariseringen. Vi må gjenfinne balansen mellom toleranse og universalisme, en ballanse som synes fjernere for hver omdreining i polariseringsspiralen.

Vårt svar er en syltynn universalisme. Visse verdier skal være allmenne og ukrenkelige, i Oslo og i Peshawar, men et mangfold av veier til det gode liv må anerkjennes som likeverdige. Nøyaktig hvor syltynn en slik universalisme kan være bør imidlertid ikke besvares entydig. Tvilen og kontekstfølsomheten må alltid følge med.
Verken nihilisme eller absolutisme er akseptabelt. Men stadig flere europeiske samfunn deler seg i to langs denne aksen. Danmark og Nederland er først ute, men Norge er i ferd med å følge etter. En halvdel mener problemet er absolutisme, og ønsker større respekt for forskjellighet. Den andre halvdelen mener at problemet er nihilisme. Noen av de sistnevnte har søkt tilbake til faste verdier, som religionen, familien og nasjonen. Men de fleste er opptatt av trusselen islamismen utgjør overfor verdier som ytringsfrihet, likestilling og demokrati. Noen er litt for opptatt av dette.
Det er ikke bare Vebjørn Selbekk, Magazinets redaktør og det kristenkonservative høyres talsmann, som uttrykker frykt for islam. Det samme gjelder for eksempel Ole Jørgen Anfindsen, Kristine Moody, Hans Rustad og Hege Storhaug. Sistnevnte kommer med boken Men størst av alt er friheten i disse dager. Der heter det: ”Den nye innvandringen og religionspolitiske krefters stigende innflytelse kan føre til at vårt demokratis ideologiske grunnlag utvannes.”
Vi innrømmer det: Man kan av og til få følelsen av at valget står mellom opplysning og toleranse for minoriteters levevis. Polariseringens logikk er farlig tiltalende. Men å stille problemet på den måten var noe opplysningsfilosofene avviste allerede på 16- og 1700-tallet. Voltaire gjør det ettertrykkelig i Traktat om toleranse fra 1763. Selv om Voltaire ikke riktig kunne like de protestantiske hugenottenes pietisme, forsvarte han deres rett til å leve etter sin tro. Det har overføringsverdi.
Hege Storhaugs bruk av opplysningsarven mot ”den rene formørkelsen” og ”de nyttige idiotene” som aksepterer den er altså ensidig. I forhold til det som er utbredte holdninger i mange vestlige samfunn, ønsker vi heller en forskyvning av hvilke universelle verdier det er verdt å kjempe for og en utvidelse av området der mangfold er ønskelig. Vi går inn for en kosmopolitisk kulturradikalisme.
Filosofen Kwame Anthony Appiah har i boken Cosmopolitanism gitt et grunnlag for den første delen. Han tar utgangspunkt i opplysningstidens europeiske kosmopolitisme og dens interesse for fremmed litteratur hos forfattere som Goethe, Hume og Richard Burton, som også skrev dikt:

All Faith is false, all Faith is true
Truth is the shattered mirror strown
in myriad bits; while each believes
his little bit the whole to own.

Speilet er knust, og hver og en av oss får bare reflektert en liten bit av sannheten. Fra et slikt perspektiv blir kosmopolittens motstander den som insisterer på at hans lille skår viser Alt og vil tre det nedover ørene på andre – enten han er islamist eller tror blindt på Vestens overlegenhet.
Kosmopolitten vet at det er mange verdier det er verdt å leve for, og at ingen kan leve etter alle. Variasjon og pluralisme blir dermed tegn på demokrati. Ulrich Beck sier det slik i sin siste bok, Cosmopolitan Vision: “Alle er likeverdige, og alle er forskjellige.”
Men det må være grenser for den kosmopolittiske toleransen. Folkemord er uakseptabelt, men også andre menneskerettighetsbrudd vekker vår harme.

Dersom vi går til kulturradikalismen, finner vi en tradisjon som har nærmet seg spørsmålet om universalisme fra motsatt side. Den har forsvart universelle, men også opposisjonelle, verdier. Den hadde sin storhetstid i Norge midt på 1900-tallet. Da var målet å erstatte religion, tradisjon og familie med vitenskap, fornuft og rasjonalitet. Kulturradikalismen har alltid hevdet at kulturelle mønstre er politiske. Det har sjeldent vært en mer aktuell innsikt. Men tradisjonen har også noe moraliserende ved seg. Man ville endre de strukturene som undertrykker enkeltmennesket, også hos andre grupper enn den man selv primært identifiserte seg med. I dag vil en ukritisk videreføring av dette prosjektet skape økt motstand, på tross av at verdiene har mye for seg.
Både kosmopolitanismen og kulturradikalismen forholder seg til balansen mellom det partikulære og det universelle, men nærmer seg temaet fra to sider. Svaret vårt ligger i en kombinasjon: En kosmopolitikk som har et begrep om toleransens grenser, og en kulturradikalisme med større følsomhet overfor variasjon.

I dag kjemper den kulturradikale kosmopolitten mot at EU skal bli en kristen klubb, og hun kjemper for at velferdsstaten skal bli verdinøytral. I Norge betyr det blant annet at stat og kirke ettertrykkelig skilles. Pussig nok ble aldri debatten om statskirken og debatten om karikaturtegningene knyttet sammen. Argumenter om at islamismen truer det sekulære demokratiet klinger hult all den tid de samme debattantene ikke uttrykker noen sterk motstand mot statskirken.
Heller enn å frykte at den norske kulturarven utvannes, noe som møtes med problematiske tiltak som KRL-faget, bør staten etterstrebe en frigjøring av det positive potensialet i tverrkulturelle møter. I vår nye bok Kosmopolitikk viser vi hvordan dette kan nedfelles i den konkrete innvandringspolitikken.

Et av de store siviliserende fremskrittene menneskeheten har gjennomgått de siste hundreårene, består i at stadig mindre betraktes som hellig og fritas for kritisk granskning. Det er en prosess som må fortsette, men den må bli mer symmetrisk. Det er hellige kuer å slakte i Vesten også. Hvordan vi enn gjør det må vi bare sørge for at det skjer med takt. De som faktisk er medlem i samfunnet det gjelder bør gå foran.
I karikaturkontroversen ble behovet for en demokratisering av kommunikasjonsmidlene synlig. Vi kan ikke ønske oss en globalisert ytringsfrihetspraksis, der ingen tør å si noe som ikke kunne ha vært sagt hvor som helst. Det ville i realiteten være en innskrenking av ytringsfriheten. Men vi kan ønske oss en spredning av kommunikasjonsmulighetene, slik at flere får en reell anledning til å benytte seg av denne verdifulle rettigheten.

For å bryte med polariseringens destruktive dynamikk, er det nødvendig at noen tar det første skrittet. Århundrer med kolonihistorie tilsier at det er Vestens tur. En utstrakt hånd kan bidra til at progressive krefter på begge sider danner nye allianser. Å i stedet å pleie sine fiendebilder, er å gi fra seg sine beste kort. Den monomane interessen enkelte samfunnsdebattanter har for politisk islam, er et eksempel. En slik holdning er krisemaksimerende, og minner derfor mer om etterkrigstidens maoisme og antikommunisme enn om humanisme. Vårt alternativ er å bygge tverrkulturelle allianser basert på en optimistisk visjon og en syltynn universalisme.

En komplett intellektuell (Dagbladet)

SITAT:

”Vi som var hans kamerater vet at med Sigurd Evensmos død er vår generasjons heftigste hjerte sluttet å banke.”
Arne Skouen, 1978.

KRONIKK

En komplett intellektuell

Av Halvor Finess Tretvoll og Stian Bromark.

Vår kompliserte tid krever både kompliserte spørsmål og svar, og en evne til å formidle disse. At Dagbladet tar opp hansken til forsvar for den intellektuelle samfunnsdebattant er betimelig. At avisen samtidig spør hva det vil si å være en slik i dag, er gledelig og nødvendig. Mange flere burde bidra i jakten på et svar.
”En intellektuell er en som blander seg i ting han ikke har noe med,” er Jean-Paul Sartres berømte slogan, som også Dagbladet gjør til sitt. Men Sartres fremste fortjeneste, skal vi tro hans biograf, Bernard-Henry Lévy, var at han flyttet filosofien ned på jorda, slik at den angikk alle. Virkemiddelet var en tabloidvennlig stor kjeft. Suksessen bunnet i at Sartre benyttet flere genre og inntok ulike roller: Han var journalist, romanforfatter, biograf, essayist, litteraturkritiker, dramatiker, filosof, spaltist, og alt i mellom.
Der dette ga Sartre særpreg, mangler imidlertid en slik bredde hos kandidatene Dagbladet så langt har trukket frem.
Mange kunne gjøre Sartre rangen stridig som romanforfatter eller filosof. Det var Maurice Merleau-Ponty som var husfilosofen i Les Temps modernes. Maurice Blanchot var en mer helhjertet politisk aktivist. Og Albert Camus var en større forfatter, noe Sartre innrømmet ved å ta Den fremmede med blant 1900-tallets mesterverk.
Men ingen nådde Sartre til knærne når det gjaldt stilkunstene og bredden i engasjementet. Onde tunger ville ha det til at Sartre var dårlig i alt, og god i ingenting. Gjennomslagskraften tyder på noe annet.

”Vi trenger ingen revitalisering av kulturradikalismen,” skriver Kjetil Jacobsen (10.01.05). Han mener den intellektuelle ”dekonstruerer sin institusjon og overskrider sitt fagfelt”, eller i det minste bør ”utvikle en spesifikk kompetanse og arbeide kritisk i forhold til den”, heller enn å sjonglere med genre og veksle mellom kunst, journalistikk og politikk.
Ifølge Jacobsen må vi feste vår lit til den enkeltes kritikk av sin egen sfære: ”Den mest effektive formen for kritikk er ofte den selvrefleksive som når Staff kritiserer rettsvesenet eller ’Team Antonsen’ fjernsynet.” Dette er en holdning som begrenser. Den intellektuelle kan raskt ende med å sortere sitt eget navlelo.

Vi kan imidlertid være enige i at mellomkrigstidens kulturradikalere ikke hadde en utpreget sans for selvkritikk. Og skal kritikk være troverdig, i alle fall som intellektuell kritikk, er bevissthet om egne blindsoner og eget utgangspunkt viktigere enn noensinne.
Men det betyr verken at man bør avvikle kulturradikalismen eller gå vekk fra idealet om det brede samfunnsengasjementet. Snarere finnes det minst ett særdeles godt eksempel på at det er mulig å kombinere disse hensynene i den norske radikale tradisjonen.
Dersom Sartre var kontinentets mest komplette intellektuell, slik Levy hevder, er Sigurd Evensmo (1912-1978) vårt beste kort her hjemme. Johan Borgen og Tarjei Vesaas var bedre romanforfattere, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle bedre bråkemakere – men ingen av dem kunne måle seg med Evensmo i bredden. For hva var han egentlig? Romanforfatter, redaktør, journalist, reisebokforfatter, filmmanusforfatter, filmsensor, essayist, memoarist, biograf, fagbokforfatter, kulturhistoriker, spaltist, filmanmelder, litteraturanmelder, polemiker? Og hvor hørte han egentlig hjemme? I sosialistpressen (Orientering), i kjønnsløse NRK eller i maktorganet Arbeiderbladet? Svaret er ganske enkelt: Han var alt, og han var over alt.
Også i Sudetland, så å si i øyeblikket før Hitlers horder veltet inn. Derfra skildret han ”tingene med heftighet og hat, han så menneskenes inn- og utside, gjorde ofrene levende, gav samfunnet omkring dem liv,” som Kåre Holt skrev ved Evensmos bortgang i 1978.
Det var her, midt i en journalistisk storbragd, i sentrum av et Europa på randen av krig, at Sigurd Evensmo fant sitt politiske ståsted. Eller det fant ham. Nazismen trigget en humanistisk grunnholdning og en livslang antitotalitarisme. Stormaktenes svik ved München-forliket ble bevegrunn for den livslange skepsisen mot stormaktene i både øst og vest. ”Det tredje standpunkt” var førte til bruddet med Arbeiderpartiet i 1949 og den årelange kampen mot ”the silent killing” som Nato-opposisjonen i Arbeiderpartiet møtte da de skipet avisen Orientering.

Underveis hadde Evensmo debutert som dramatiker med skuespillet Konflikt. Siden ble det også romaner. Mest kjent er Englandsfarere, basert på selvopplevde og dramatiske begivenheter under krigen – han ble tatt for englandsfart utenfor Ålesund, men overlevde ved en tilfeldighet som den eneste av de 19 om bord i skøyta.
Boken ble en bestselger i seiersrusen anno 1945, men den var uten heltedyrkelse: "Når denne krigen en gang er forbi, blir det vel mye snakk om modige folk og feige folk… jeg tror ikke så mye på mot lenger... Jeg tror noen har lært å seire, og noen å stupe, men det kan hende at de som lærte å seire, stuper, og de som lærte å stupe, seierer. Fordi det er en måne på snøen, eller en hund gjør. Eller hunden tier stille, og det er svart natt".
Karl Martin-trilogien – Grenseland (1947), Flaggermusene (1949) og Hjemover (1951) – regnes som høydepunktet i det omfangsrike forfatterskapet. Og er det en ting disse bøkene ikke mangler, så er det selvkritikk. Snarere er de et rivende oppgjør på egne og arbeiderbevegelsens vegne.

Avisen Orientering var Evensmos livsverk. Fra oppstarten i 1953, da han lot seg overtale til å gå inn og hindre at avisen fikk slagside mot Øst, til siste nummer i august 1975, var Evensmo med – enten som redaktør eller i redaksjonskomiteen eller i et horn på veggen.
"Ingen fred å finne" var den siste teksten Evensmo skrev, og den ble publisert i Dagbladet i en serie som skulle lukte på tidsånden fra 1970-tallet. Her trekker han linjene fra 1930-tallet, og fastslår at han siden barndommen aldri har opplevd en dag uten at det har foregått en skjellsettende krig i verden: "Jeg er ingen refsende moralist som vil fremheve min egen fortreffelighet som representant for verdenssamvittigheten, selv om jeg har håpet på og arbeidet … mot alle opprørende hendelser og skremmende utviklingstrekk gjennom den kalde og de mange hete krigenes år... Mens jeg skriver dette, sier jeg til meg selv: Hold kjeft med den nattsvarte pessimismen! Men en drivkraft i meg svarer at jeg må prøve å få iallfall en og annen til å se virkeligheten slik jeg selv ser den".
Evensmo trodde ikke han var noe, men han trodde på noe, og brukte de intellektuelle redskapene som var tilgjengelig, på tvers av sjangergrenser, og i stadig veksling mellom kunst, journalistikk og politikk. Til sammenlikning: Selv Thomas Hylland Eriksen, som kanskje er den mest opplagte kandidaten til Dagbladets kåring, har bare skrevet én roman.
Mens vi venter på nye intellektuelle frontkjempere som er villige til å arbeide seg gjennom og på tvers av samfunnet, kan vi minnes Evensmos høyaktuelle spørsmål fra 1964: "Skal vi være nødt til å innrømme at velferden legger et beskyttende fett-lag rundt samvittigheten?"
Sigurd Evensmo gikk inn i sin tid og kommer ut igjen i vår. Som figur.