Anmeldt: Jørgen Alnæs: I eventyret (Ny Tid)

Ut på litteratur

Reiseskildringer er ikke først og fremst et vindu til verden, men et speil for oss som leser dem.

[selvbilde] Skrivende nordmenn – med og uten ski på beina – har det siste drøye århundret pakket kofferten et uttall ganger. Det har blitt bøker av slikt. Og et utvalg av denne litteraturen grubler Jørgen Alnæs over i den ferske boka I eventyret.
Alnæs, som er anmelder i Dagsavisen og til daglig jobber ved Høgskolen i Oslo, har hatt et ønske om å restituere det man lett kan oppfatte som en småsjuskete sjanger. Manndom tar møydom i bok etter bok, om sistnevnte så er representert ved frimodige men uskyldsrene «hulahulakvinner» eller urørt natur og hvite flekker på kartet.
Den heltemodige forfatteren må kjempe mot isnende kulde eller kannibaler – alt ettersom. Men i følge Alnæs er det også etterlatt velskrevet og verdifull litteratur i kjølvann og skipor. Thor Heyerdahl er for eksempel en undervurdert forfatter, skal vi tro I eventyret, og Helge Ingstads Pelsjegerliv fra 1931 er en klar favoritt.
Først og fremst er det likevel en beskrivelse og analyse av utviklingen i sjangeren og sjangerforventingene Alnæs presenterer. Det gir ham anledning til å si en hel del om hvordan Norge har sett på verden og seg selv gjennom årtiene. Og det igjen, henger nettopp sammen med at reiseskildringen er en populær sjanger, med rufsete romantikk og vågemot, skulle man tro.

Rasisme og imperialisme
Da Nansen og Amundsen sleit seg gjennom isen, og i alle fall da de skrev om det etterpå, var de umiddelbare hjemlige omgivelsene preget av et forsøk på å skape en norsk nasjonalmytologi i forbindelse med uavhengighetskampen. Vi skulle være best om vinteren. Vi skulle være først der det var kaldest.
Polarheltenes bøker er symptomer på dette. Men de skjønte også at de måtte formulere fortellingene sine på en måte som tilfredsstilte leserens spenningsbehov. «Få ting er nemlig mer kjedsommelig enn kryssingen av et bredplatå,» som Alnæs skriver. De valgte noen både enkle og vellykkede grep. Ifølge I eventyret er helten som trosser dødsangsten i den gode saks tjeneste en stadig tilbakevendende figur.
Det kunne være skruis og kulde, men det var ofte også andre farer som truet nordmannen der ute i verden. I få sjangere har de dramaturgiske behovene blitt oppfylt ved hjelp av en så usminket rasisme. Et par titler kan antyde hvordan reisebokforfattere har fremstilt andre som umenneskelige og livsfarlige: Blandt menneskeædere. Fire aars reise i Australien og Under tropernes himmel – To aar blandt hode-jægerne paa Borneo. Aller verst, ifølge Alnæs, var Yngvar Martens Blandt tropenes tigre og på vidda her hjemme fra 1932, der forfatteren bokstavelig talt jakter på indianere i Paraguay, nærmest for moro skyld. Både Heyerdahl og den eksentriske rallykjøreren Greta Molander, som sto for flere halsbrekkende bilturer, hadde dessuten et anstrengt forhold til sine sannsynligvis menneskespisende medmennesker.

Problematisk kritikk
Allerede i 1895 finner Alnæs imidlertid et moteksempel, en kontrast, som han stadig vender tilbake til for å illustrere poengene sine. I Eivind Astrups bok Blandt Nordpolens naboer framstilles ikke bare inuittene på Grønnland mer respektfullt enn det tiden den er skrevet i skulle tilsi. Forfatteren er også ute i et ærend som siden ble et markant trekk ved norske reiseskildringer. Astrup reiste ikke som koloniherre for å kartlegge og underlegge seg nye områder. Han ønsket snarere «å søke seg bort fra sivilisasjonen». Det var noe Ingstad og andre plukket opp igjen i mellomkrigstiden.
Dermed åpenbarer det seg et kritisk aspekt ved reiseskildringene, skal vi tro I eventyret, og det handler om å bryte med den vestlige tilværelsen – ikke bare med den besteborgerlige familien, men med hele det urbane, livsfjerne, kunstige livet.
Det kan imidlertid virke som om Alnæs har vandret ut i et mer problematisk landskap enn han ser ut til å anerkjenne akkurat her. Kanskje er imperialistisk kartleggingsiver erstattet med eventyrlyst. Men det tvetydige i denne formen for lengsel etter det opprinnelige kommer ikke godt nok til uttrykk, og en lang tradisjon for alvorlig idéhistorisk refleksjon omkring sammenhengen mellom kritikk av «den degenererte europeiske kulturen» og visse strømninger innenfor nazismen forlates til fordel for en vag tilslutning til den kritikken som blant annet kommer til uttrykk i nazisten Per Imerslunds bok Hestene står salet og filosofen Martin Heidegger – også han nazisympatisør – sitt begrep om egentlighet.

Den tapte drømmen om paradisøya

De fascinerende vendingene i Alnæs’ reisebokhistorie fortsetter imidlertid i etterkrigstiden, og nå er også en sterkere problematisering til stede. Fremtiden i våre hender-gründer Erik Damman tar for eksempel med seg hele familien til Samoa-øyene i Stillehavet. På den ene siden søker han en livsstil med mindre stress og pengemas, men han kan kun gjøre det som et resultat av det velstandssamfunnet han stammer fra. Dammann kan også, i motsetning til de andre innbyggerne på øya, flytte hjem igjen dersom noe skulle skje.
Fra Dammann og Arne Næss, via Erling Kagge til Lars Monsen skjer så det foreløpig siste vendepunktet i det Alnæs kaller «sakprosaens populærlitteratur». Og kanskje er også det et vendepunkt i det norske selvbildet. Landets reisende sønner, og bare noen få døtre, har vendt seg innover, til kontemplasjonen, etter en kort periode på 90-tallet da de forsøkte å gå i Nansens og Amundsens fotspor.
Monsen vil verken vinne seire for Norge eller kritisere landet. Han ønsker ingen alternativ og bedre tilværelse et annet sted, men vil «trekke seg tilbake, være alene og dyrke naturen og ensomheten».
For å sette det på spissen: Er det dette billigflyselskapene har betydd for reiseboksjangeren? Hva sier det i så fall om oss selv? Alnæs svarer ikke klart når det kommer til vår tid, men han har inspirert spørsmålet. Også det viser vel at reiseskildringer er egnet for tankevirksomhet. For ikke å snakke om en bok om reiseskildringer.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

En dannelsestur gjennom norske reiseskildringer

Jørgen Alnæs
I eventyret
Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim
Cappelen (2008)
330 sider