Anmeldt: Henning Kristoffersen: Det nye Kina (Ny Tid)

Den kinesiske OL-floka

Sett fra Beijing må fakkelstafetten fortone seg som et alvorlig tap av ansikt.

Av Halvor Finess Tretvoll

[kina] Ilden får ikke brenne i fred om dagen, der den er på vei mot Beijing-lekene. Da OL-fakkelen passerte London sist søndag, ble 35 personer, som demonstrerte mot menneskerettighetsbrudd i Tibet, arrestert da de forstyrret det som skulle være en triumfferd for det kinesiske lederskapet. I Paris klarte demonstrantene å presse arrangørene til å slokke ilden. Flere ganger. Og i de fleste andre europeiske hovedsteder drøftes boikott – i det minste av åpningsseremonien.
Samtidig har Henning Kristoffersen, mangeårig leder for BIs virksomhet i Kina, gitt ut bok. Ifølge forfatteren selv skal den være til praktisk hjelp for norskinger som vil drive business i Midtens rike.

PR-katastrofe
Rett skal være rett. Kristoffersen gjør også mer enn det. Her kommer vi et stykke inn i kinesisk tenkemåte. Det nye Kina kan til og med forklare hvor lite hyggelige oppmerksomheten som blir Beijing-OL til del må være for Kommunistpartiet.
Ikke bare beskriver boka hvordan lekene, som er de dyreste noensinne, en gang for alle skulle vise verden solsiden av det nye Kina. Forfatteren understreker også betydningen av det å få og det å tape «ansikt» i kinesisk kultur. Begrepet «mianzi», som direkte oversatt betyr «fasade», er en helt avgjørende størrelse – på individnivå, familienivå og på samfunnsnivå. De siste 150 årene før Kommunistpartiet tok makten var en sammenhengende periode med ydmykelser fra Vesten, skriver Kristoffersen, mens OL i august skulle bli begivenheten der «Kinas gjenreiste storhet vises frem».
Sett fra Den forbudte by, er det som nå skjer lite annet enn katastrofalt, med andre ord. Det spørs om det hjelper at Kommunistpartiet har hyret inn et stort internasjonalt pr-byrå.

Globalpolitisk utfordring
Å lese Kristoffersens bok mens tv-bildene fra protestaksjoner mot kinesiske menneskerettighetsbrudd fyller skjermen, skaper også refleksjoner som strekker seg forbi debatten om forholdet mellom sport og politikk.
Kina er i ferd med å bli en makt så stor at den i Det hvite hus anses som det nye århundrets viktigste strategiske trussel, skriver tidligere Economist-redaktør Bill Emmot i Rivals. Han mener USAs og Indias atomsamarbeid er et forsøk fra Washingtons side på å skape en regional maktballanse i Asia, og mener at det er i disse relasjonene de neste tiårenes verdenspolitikk vil formes.
Når man sammenstiller det med Kristoffersens perspektiv, kommer en mulig verdikonflikt, mellom nye og gamle stormakter, men også mellom demokrati og diktatur, til syne.
Om ansvarlige vestlige ledere i så fall vil kunne gjøre stort mer enn å holde seg borte fra symboltunge arrangementer, er usikkert. I handelspolitikken vil det fortsatt foregå trefninger, selvfølgelig. Men virkelig å sette makt bak kravene om endringer i Kinas politiske struktur? Grensen for hva man kan tolerer i internasjonal politikk er vanskelig nok å trekke, når vi ikke står overfor det 21. århundrets nye stormakt.
Det som gjør situasjonen ytterligere problematisk, er at kinesere flest ser ut til å være rimelig fornøyd med tingenes tilstand. Som Kristoffersen skriver: «Vi må ta inn over oss at en rekke tiltak som startes av partiet, men som strider mot våre egne verdier, genuint støttes av store deler av det kinesiske folk.»
Man kunne nøyd seg med å påpeke at forfatteren ikke helt er på linje med Amnesty International her. Samtidig er det nødvendig å forstå det kinesiske perspektivet på alt fra ettbarnspolitikken, via regimets propagandabruk til Beijings steile holdning i forhold til Taiwan og Tibet.

Syv år i Shanghai
Kristoffersen fikk sine første erfaringer fra Kina i 1989, da han ble med faren, en kremmersjel fra Sandefjord, for å kjøpe billige møbler, som siden skulle selges dyrt i Norge. Deretter ble det syv år i Shanghai.
Til å begynne med trodde han at kineserne, om han bare fikk dem på tomannshånd, ville dele hans motstand mot dødsstraff og støtte studentene fra Den himmelske freds plass. Det gjorde de sjelden. Istedenfor oppdaget forfatteren at de unge på mange måter sa seg tilfreds med status quo. De ønsket seg en bedre hverdag, ja. Men noe egentlig politisk engasjement fantes ikke.
I Det nye Kina får man vite hvordan dette henger sammen med en utbredt kinesisk pragmatisme. Selv medlemmer av den voksende middelklassen, som potensielt kunne blitt en utfordring for Kommunistpartiet, ser stort sett ut til å ønske seg partimedlemskap, fordi det åpner dører og er en betingelse for høyere stillinger. I likhet med regimet selv, ser de ofte partiet som en garantist for stabilitet. Det er igjen en forutsetning for fortsatt vekst.
Slik viser det seg at vestlige forståelsesmåter sjelden forteller hele historien om dynamikkene i det kinesiske samfunnet. Den kinesiske nasjonalismen, slik den kommer til uttrykk i forhold til Taiwan og Tibet, er for eksempel ikke først og fremst et resultat av partiets propaganda, slik Kristoffersen ser det. Snarere har den «vokst frem fra folket selv».

Pragmatisme og harmoni?
Da Deng Xiaoping tok over etter Mao, startet han de økonomiske reformene med ordene: «Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus.» Poenget hans var at «sosialisme med et kinesisk ansikt» godt kunne bety markedsøkonomi kombinert med en politisk jernhånd. Da Jiang Zemin gikk av som partiformann forsvant selv den kommunistiske retorikken, mens bedriftsledere ble invitert inn i varmen. Dette ensidige fokuset på økonomisk vekst har fremdeles sine tilhengere, men dagens leder, Hu Jintao, ønsker også å bevare «harmonien» i det kinesiske samfunnet, som lider kraftig av voksesmertene. Spenningene mellom by og land, og mellom generasjonene, øker. Den rivende utviklingen skaper også tapere og store miljøproblemer.
Framtiden vil derfor kreve mer pragmatisme av det kinesiske lederskapet. Regimet i Beijing er kanskje sårbart for press på grunn av OL, noe som for eksempel ble utnyttet da Kina ble overtalt til å aksepterte FN-soldater i Darfur. Men det er et åpent spørsmål om dette også vil være effektivt i forhold til politiske rettigheter i Kina.
Ifølge Det nye Kina er uthaling av tiden en utbredt kinesisk forhandlingsteknikk. Kinesiske bedriftsledere ser ut til å mene at tiden som oftest arbeider for dem. Med årlige vekstrater på ti prosent, er det ikke underlig om også de politiske lederne av og til tenker slik i debatter om menneskerettigheter og demokrati.
Hva politikere og aksjonister i Vesten bør tenke, er et annet spørsmål.


Aktuelle bøker

Henning Kristoffersen
Det nye Kina
Universitetsforlaget (2008)
194 sider

Bill Emmot
Rivals
How the Power Struggle Between China, India and Japan Will Shape our next decade
Pinguin (2008)
314 sider