Foredrag om Kosmopolitikk

FRA WALL STREET TIL WALL-E
en radikal politikk for centrum/venstre

Holdt ved Ceveas lanseringskonferanse i København den 4. oktober 2008

Wall street er i krise. Jeg vil likevel snakke om Wall-E – den nye animasjonsfilmen fra Pixar – fordi den kan inspirere til et politisk perspektivskifte som
1) bryter med en vekstfilosofi som er til forkleinelse for andre og like viktige hensyn, så som sammenheng, kreative mellomrom, å ha tid til de tingene som bare kan gjøres langsomt
2) kan hjelpe oss ut av et arbeidslive der folk blir utbrente, og så fleksible at begrepet om fritid forvitrer.
3) er nødvendig fordi forbruket vårt neppe er bærekraftig, og i alle fall ikke vil være det dersom de nye mellomlagene i framvoksende økonomier som Kina, India og Brasil skal opp på samme nivå.
Jeg snakker om et perspektivskifte som setter livskvalitet foran levestandard.

Måske har noen av jer sett filmen i biografen. Jeg sier likevel litt om handlingen: Det er en fremtidsfabel. Åpningsscenen viser jordkloden, sett fra verdensrommet – dere vet: Dette ikoniske bildet, som får oss til å føle oss så små i det store intet, men som også frambringer en forståelse av at vi alle har et felles ansvar for denne planeten.
Etter hvert som kameralinsen zoomer inn, skjønner vi at noe er galt fatt. Først passerer vi et lag av utrangerte satelitter, så tett at det har skjult den triste sannheten på planetens overflate, der det ikke lenger finnes liv. En fortidig forbruksskarusell har gått så fullstendig for fort at samfunnets bærekraft ble borte. Det eneste som er igjen er ruiner av enorme kjøpesentre, en skrotørken – og en ensom Waste Allocation Load Lifter – Earth Class, altså Wall-E, som utrettelig samler skrot, presser det sammen og stabler det i høyden. Det er også noen få kakkerlakker, men de kan vi holde utenfor.
Det multinasjonale selskapet Buy’n’Large er ansvarlig for misseren. 700 år før handlingen i filmen, og noen år fram i tid i forhold til i dag, kontrollerte Buy’n’Large all økonomisk aktivitet på jorda – og politikken også. Det gikk ikke bra, og selskapet etterlot seg derfor en serie roboter som Wall-E i et forsøk på å rydde opp i skrotørkenen. Menneskene ble evakuert i stjernekrysseren The Axiom – et navn som filmskaperne har valgt med omhu, vil jeg tro.
Wall-E er den siste gjenværende roboten på jorda, og han fortsetter utrettelig sitt slit, inntil blankpolerte Eve dukker opp. Hun er utsendt fra The Axiom for å undersøke om planeten igjen er blitt beboelig. Wall-E, som etter 700 års ensomhet har utviklet en personlighet, forelsker seg i denne skinnende skjønnheten, og forærer henne en like ensom plante, et første tegn på at livet er i ferd med å vende tilbake til jorden. Det fører til at EVE tar hånd om planten, går i standby-modus og blir hentet tilbake til moderskipet. Wall-E følger med sin kjære.
Om bord i The Axiom har menneskeheten videreutviklet forbrukskulturen som førte til at de måtte forlate jorden. Buy’n’Large er sørger fremdeles for alle, og følger med på alt.
Menneskene flyr rundt i hver sin svevestol. De har ikke trengt å ta et skritt på generasjoner og er derfor fete. For å unngå at det skulle bli ubehagelig har The Axiom redusert gravitasjonskraften. Dermed har menneskenes beinmasse blitt betydelig mindre, og nå er de ikke lenger i stand til å reise seg. Slik har de blitt enda mer avhengige av sine svevestoler.
All mat serveres i flytende form. I et beger, og med sugerør. For eksempel: Cupcake in a cup. En hær av robottjenere står til menneskenes disposisjon. De hjelper dem blant annet med å kle på seg.
Menneskene kommuniserer ved hjelp av skjermterminaler, plassert like foran ansiktet deres i svevestolen. De enser hverandre knapt.
Ingen stiller spørsmål ved denne situasjonen. De er jo – i en viss forstand – lykkelige. Og i the Axiom har man til og med funnet en effektiv løsning på avfallsproblemet denne livsformen medfører. Det sendes rett og slett ut i rommet. Den absurde forbruksfesten kan derfor fortsette til evig tid.

Jeg trenger neppe å si det: Denne Brave New World-aktige visjonen er intet forbilde for samfunnsutviklingen. Den lykken som menneskene lever i om bord på The Axiom er en falsk lykke. Hva har den med oss å gjøre? Filmen er en karikatur. Og karikaturer forstørrer og overdriver trekk ved virkeligheten. Trekk som allerede er der. Det er dette som gjør Wall-E til noe langt mer enn en hyggelig familiefilm a la Finding Nemo eller Toy Story. Den er også det. Men først og fremst presenterer den en sterk kritikk av et forbruksdrevet økonomisk system og den tilhørende ensidige vekstfilosofien. Den er et filmatisk argument for det politiske skiftet jeg allerede har varslet at dette foredraget skal handle om: Fra levestandard til livskvalitet.

Dersom man mener at det er en viktig politisk målsetning å legge til rette for at folk skal kunne leve gode liv, oppstår det et spørsmål: Hva legger vi i et begrep som lykke, eller tilfredshet. Hva betyr det at et liv er godt?
Lykke kan ikke måles, sies det, og det er åpenbart riktig. Ingen kan vite hvordan det er å være deg, og du kan i alle fall ikke si det til en ansatt ved et forskningsinstitutt eller en tenketank. Dessuten skal det ikke utelukkes at når forskeren en dag står på døren, vil du falle for fristelsen til å fremstille deg i et særlig positivt lys. Derfor er det gode grunner til å være skeptisk til kvantitative «lykkeundersøkelser» som foregir å måle den gjennomsnittelige well-being, den subjektive opplevelsen av velvære, i en befolkning. Noen av disse undersøkelsene er endog globalt komparative og opererer med nasjonale rangeringer. For ikke lenge siden endte Nigeria på topp; noen år tidligere var det Bangladesh som seiret. USA og Storbritannia ligger relativt dårlig an på disse skalaene, mens Danmark og de andre nordiske landene hevder seg forholdsvis bra.
På grunn av metodeproblemene vet vi ikke helt hva dette betyr. I noen land er det uhøflig på grensen til det ufine å påstå at man ikke har det helt bra. I andre land er det ikke god tone å være altfor tilfreds. Mye av den såkalte lykkelitteraturen er også, det må man kunne si, preget av en rimelig stor dose selvhjelpshumbug. Den mister de sosiale og kulturelle strukturer av syne.
Likevel er forskningen om livskvalitet relevant for å besvare spørsmålet om det gode liv. Det har blant annet dannet seg en tverrfaglig konsensus om at money can’t buy you love. Materiell velstandsøkning har stor betydning for de fattigste, selvfølgelig, og fører til økt livskvalitet i disse gruppene. Men ut over et visst nivå er andre ting vel så viktige. Det sammenfaller godt med moralen i Wall-E.
Man kunne si om våre deilige velferdsstater: Vi har alt, men det er også alt vi har. Vi er som Storeulv fra Disneys klassiske tegneserie, men etter at han har spist de tre grisene. Vi vet ikke lenger hva vi skal ta oss til. Kanskje lider vi av en mild form for ”affluenza” (et ord sammensatt av affluence og infuensa), en tilstand som skal være oppdaget hos amerikansk ungdom (alt galt kommer jo derfra), og som menneskene om bord i The Axiom i alle fall må kunne sies å være rammet av. Det er snakk om en følelse av at livet i luksus er tomt og uengasjerende.
Man kunne også brukt øya Nauru som eksempel. Gjennomsnittsinntekten er verdens nest høyeste. Næringsgrunnlaget er fosfatforekomster fra fuglemøkk, som fremmedarbeidere er satt til å utvinne. Nauruinnbyggerne selv skummer fløten på de vakre strendene. Men de kjedet seg, så de begynte å drikke og å spise feit mat. På øye er det heldigvis også en veistubb på drøye to mil. Den omkranser Nauru, og her forlystet folk seg med fyllekjøring i høy fart. Det ble en yndet avveksling i et søvndyssende liv uten forpliktelser eller utfordringer. Ved siden av sukkersyke og hjertesvikt er trafikkulykker nå den viktigste dødsårsaken på øya, og en vesentlig årsak til at levealderen har sunket som en konsekvens av den rike råvaretilgangen.

Velstandsøkning alene er altså ikke avgjørende for livskvaliteten i et samfunn. Det er andre ting som avgjør. Man hva? Man kan hente deler av svaret fra et uventet hold. Charles Darwins lære om kampen for å overleve som den sentrale faktor i artenes utvikling har aldri slått an som en kilde til politisk innsikt, annet enn blant liberalister. Verken konservative, liberalere, sosialister eller anarkister liker å tenke på menneskets natur som basert på et konkurranseinstinkt. Men det er heller ikke nødvendig hvis man leser og bruker Darwin på den riktige måten.
For det første ville det være fundamentalistisk å gå til Darwin eller hans etterfølgere med en forventning om å finne fyldestgjørende svar på spørsmål som har å gjøre med mennesker og samfunn. Den forteller alt om grunnmuren, men ingenting om interiøret eller nipset på peishylla.
For det andre er ikke evolusjonslæren nødvendigvis en individualistisk ideologi om konkurranse. Darwin trodde det selv, men det skyldtes nok mest av alt hans manglende interesse for sitt eget samfunn. Marx så dette intellektuelle tomrommet hos sin samtidige tydelig da han skrev til Engels, etter å ha lest i Artenes opprinnelse, at evolusjonsteorien ga dem det perfekte naturvitenskapelige grunnlaget for en materialistisk filosofi. Samtidig gjorde han narr av Darwin for dennes ubevisste bruk av sin samtids rådende ideologi. Skulle man ta alt Darwin sa på alvor, ville det være som om hele evolusjonshistorien var et produkt av konkurrerende individer, fra amøbene og utover, som handlet ut fra motiver som minnet om dem som styrte amerikanske finansmenn i opptakten til krisen verden nå står midt i.
For det tredje er det fullt mulig for mennesker å stritte imot det som måtte være lagt ned i dem fra naturens side. Det gjør vi da også. Hele tiden. Hvis mennesket har noen natur, består den blant annet i at mennesker alltid forsøker å overskride sin natur – og ofte klarer det.
Når alt dette er sagt, må det også tiføyes at darwinismens generelle innsikter om mennesket gir noen viktige hint om hva et godt samfunn er, og litt om hvordan det gode liv kan se ut. Det er etter hvert mange som har påpekt at darwinismen faktisk kan tolkes som en lære om hvorfor samarbeid lønner seg. Først ute var Alfred Russel Wallace, mannen som formulerte den moderne utviklingslæren parallelt med, og uavhengig av, Darwin. Til forskjell fra Darwin mente Wallace at krig var evolusjonsmessig ulønnsomt ettersom de tapreste og edleste var de første til å bli drept. Etter å ha levd blant dayakene på Borneo en tid, kom han også til samarbeid ga adaptive fordeler. Uten samarbeid ville ”det primitive menneske” bukke under meget raskt. Darwin var for sin del tilbøyelig til å fremheve konkurranseinstinktet som viktigere, men ingen gode argumenter taler for det. Forskning om ulikhet og livskvalitet viser med all tydelighet at samfunn preget av tillit, relativt høy grad av likhet og utstrakt lokal solidaritet, skårer høyere på indikatorer som forventet levealder enn mer fragmenterte, individualistiske og klassedelte samfunn.
Etter kommunismens fall, demokratisering og galopperende deregulering av de østeuropeiske økonomiene har nedgangen i forventet levealder vært merkbar i de fleste av landene bak jernteppet. I Russland ligger den nå på rundt 58 år for menn, sammenlignet med 65 år i 1987. Det er en tydelig statistisk sammenheng mellom økningen i økonomisk ulikhet og mortalitet i samtlige østeuropeiske land. I Slovenia, Tsjekkia og Slovakia har nedgangen vært liten, og den økonomiske ulikheten har heller ikke økt nevneverdig. Russland og Moldova befinner seg i den motsatte enden av skalaen. Den samme tendensen er også påtagelig i rike land.
Likevel må det vedgås at den individualistiske tolkningen av Darwin også har noe for seg. En årsak til at sosialismen har slått feil overalt, er at den har ført til en pulverisering av personlig ansvar. Folk flest i sosialistiske land følte bokstavelig talt at de ikke hadde eiendomsrett til sine egne aktiviteter. Ettersom personlig initiativ i arbeidslivet er fraværende, blir selvrealisering på jobben vanskelig. I det sivile samfunn blir selvrealisering for mange umulig, siden friheten er så begrenset at både kunstnere, forfattere og produsenter av systemkritiske pamfletter må reise i eksil for å gjøre det de vil.
Det gode samfunn har elementer av både den kollektivistiske og den individualistiske darwinismen. Det virker stimulerende på initiativ og ansvarliggjør individet, samtidig som det forutsetter tillit og en høy grad av økonomisk likhet. Det er kjedelig å måtte innrømme det, men det gode samfunn minner en hel del om det sosialdemokratiske ideal. Ikke desto mindre har den skandinaviske modellen noen åpenbare mangler. Den er for sosialistisk på enkelte områder og for lite sosialistisk på andre. Modellen er for sosialistisk forsåvidt som det offentlige blander seg inn i borgernes liv på utidige måter. Ikke desto mindre er den for lite sosialistisk i og med at den tillater for store klasseforskjeller og reproduserer sosial ulikhet.

Det gode liv har også andre fiender enn sosial ulikhet og manglende ansvarliggjøring. Faktum er at den nye, tidsbesparende og effektiviserende teknologien har gjort oss så tidsbesparende og effektive at vi ikke har tid til noen verdens ting lenger, minst av alt å gjøre en skikkelig jobb.
Statistikken tilsier at antall arbeidstimer har gått ned i Vest-Europa siden 1970-tallet. Vi har flere feriedager og går fra jobben tidligere enn før. Samtidig opplever en voksende del av arbeidsstyrken ikke lenger et tydelig skille mellom arbeidstid og fritid.
Av og til har vi sett reklamekampanjer for bærbare datamaskiner som lokker med at de gjør det mulig å ta med seg arbeidet hvor som helst: på en strand ved Middelhavet, i en flytogterminal, på kafé. Dette skjer. Om det fører til at man blir mer fleksibel, er en annen diskusjon.
For en stund siden kunne vi lese i avisen om et dansk reklamebyrå som hadde nedlagt forbud mot bruk av e-post i kjernetiden, fem–seks timer om dagen. Grunnen var at e-posten hindret de ansatte i å gjøre jobben sin. Noen måneder senere rapporterte BBC om en advokat som på vegne av klient undersøkte mulighetene for å få et lovforbud mot at sjefer ringte sine ansatte utenom arbeidstid. Det er interessant at slike spørsmål kommer på dagsorden. Det ville de ikke ha gjort for ti år siden.
Begge eksemplene gir en pekepinn om at arbeidslivet har gjennomgått store forandringer i løpet av kort tid. Hva et godt arbeidsmiljø innebærer, hva som er årsakene til slitasje og stress, hvor grensene går mellom arbeid og fritid; disse og mange andre problemer reises på nye måter, og må finne nye løsninger i et arbeidsliv som er mer basert på informasjonsteknologi enn på industriell teknologi.
Det er mye positivt ved endringene i arbeidsmarkedet, men en hver forside har en bakside. Det oppstår blant annet knapphet på bestemte ressurser. Noen av dem ante vi ikke engang fantes. Det er som med luften vi puster i. Det hadde ikke falt noen inn at den var en ressurs før den ble forurenset av industriutslipp. Her er en kort liste over noen slike ressurser.
1. Sammenheng og helhet. Teknologien fører til at arbeid (og andre ting vi foretar oss) blir oppstykket i stadig mindre biter. Det er knapt om tid, mange muligheter og oppgaver, og mange som har krav på en liten del av oss – helst med én gang. Når arbeidslivet og samfunnet for øvrig i tillegg forandrer seg i rasende fart, kan det være uhyre vanskelig å se sin egen rolle i en større sammenheng. Hva er det egentlig jeg driver med; hvilket overordnet prosjekt inngår dette i; hvilken fortelling er det jeg spiller en rolle i? Det er ikke tilfeldig at ord som “narrativ” og “historiefortelling” i løpet av de siste årene er blitt vanlige uttrykk i lederfilosofi.
2. Langsomhet. Det er mye som kan gjøres raskt, men det finnes også ting som bare kan gjøres langsomt. Å tenke, for eksempel. Eller å gjøre en helhetsvurdering av et felt, legge opp en langsiktig plan eller skrive en grundig rapport. I informasjonssamfunnet er det verdens minste problem å gjøre ting fort; det er verre med det langsomme. Det blir det sjelden tid til, for det er så mye som må gjøres fort før man kan sette seg ned med det langsomme. Prisen for denne ubevisste prioriteringen er høy. Stress er som kjent ikke et resultat av at man gjør for mye, men et resultat av at man ikke får gjort det man skal.
3. Mellomrom. Hvis man ønsker å legge forholdene til rette for kreativitet, er det bare én måte å gjøre det på: ved å skape muligheter for mellomrom. I dag har de en tendens til å bli fylt opp – av mobilsamtaler på vei fra jobb, av bilradio, reklame, e-post, tv-serier, effektive arbeidslunsjer og så videre. Når man forvalter sin fleksibilitet på en slik måte at alle mellomrom blir fylt opp, finnes det ikke lenger slingringsmonn. Det er ikke akkurat fleksibelt. Noe av det mest kreative man kan gjøre, er å ligge på sofaen og se i taket. Innimellom. Det er nemlig bare når det ikke skjer noe spesielt at hva som helst kan skje.
4. Utilgjengelighet. Selvfølgelig er det fantastisk at man kan stå under en palme på Bali og ringe til sine kolleger i København, og mange har glede av å kunne bruke internett når de er en helg i sitt sommerhus. Men det er også mange som lengter etter en effektiv av-knapp. Før i tiden, altså før 1980-tallet, var det nok også vanlig med hektiske arbeidsdager, men det var en forskjell i forhold til i dag: Etter klokken 17 skjedde det ikke noe mer den dagen. Reiste man på fjellet eller til et badehotell i Gileleije, kunne man ikke nås før man kom hjem.

Et ord som har festet seg i hverdagsspråket i løpet av de siste par årene er utbrenthet. Denne metaforen er særdeles treffende. Ordet utbrenthet viser jo til varme: den som er rammet, brenner billedlig talt opp innenfra. Og varme er intet annet enn hastighet, ifølge fysikkens definisjoner. Det er liten tvil om at utbrenthet henger sammen med et arbeidsliv som har utviklet seg i tett forbindelse med en informasjonsteknologi som skaper et potensielt uendelig antall muligheter.
Teknologien kan selvfølgelig ikke sette grensene for seg selv. Det er vi som må gjøre det. I motsatt fall risikerer vi en økt teknologifiendtlighet, ettersom mange vil trekke den feilslutning at det er teknologien som fører til utbrenthet og fremmedgjøring.
Oppgaven som i dag gjenstår, ligner på utfordringene fra 1800-tallet. Denne gangen dreier det seg imidlertid ikke om å håndtere den industrielle revolusjon, men informasjonsrevolusjonen og dens bivirkninger. Det er et stykke igjen.

Statsviter Ottar Hellevik har skrevet boka Jakten på den norske lykken, en usedvanlig solid utgivelse til en ”lykkebok” å være. Den baserer seg på store datasett, den såkalte ”norsk monitor”-undersøkelsen, som blant annet gjør det mulig å følge utviklingen over tid, se på forholdene mellom generasjoner og variasjoner mellom så og si alle mulige gruppeinndelinger.
Ifølge Hellevik er forholdet mellom inntekter og utgifter det avgjørende. Han mener lykkefølelsen er større når man har råd til å dekke sine basale utgifter. Men han er også inne på noe vesentlig når han påpeker at basale behov er en plastisk størrelse. I hans øyne er det positivt dersom en idealistisk verdiorientering erstatter en materialistisk. Da vil nemlig sjansene til å oppfylle de behovene man oppfatter som basale øke, selv uten at inntektene nødvendigvis øker. Og hva du synes at du trenger er igjen avhengig av det generelle verdiklimaet i et samfunn. Ifølge Hellevik henger det en plakat på Kastrup, med budskapet: ”Go on and spoil yourself. Shoping is good for you!” Jeg så den selv, da jeg landet i morges. Og jeg tenkte: Den bidrar neppe i riktig retning.
En mer idealistisk verdiorientering er også helt avgjørende for at forbruket skal være bærekraftig. Det er i sannhet et lykketreff: Vi kan bli lykkeligere og mer miljøvennlige på samme tid. I all fritiden vi ikke bruker foran flatskjermen, kan vi skape utvikling og redusere fattigdom!
Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Den som bekymrer seg over verdens tragedier har jo endel bekymringer, og bekymringer – viser forskningen – virker negativt på lykkefølelsen. Jo mer man frykter innvandrere, for eksempel, jo mindre lykkelig er man. Men dette gjelder ikke alle bekymringer. Når det gjelder miljøtrusler er de moderat bekymrede de lykkeligste. De som ikke ser noen problemer, er mindre lykkelige, og de som mener det er for sent å gjøre noe er aller minst lykkelige.
Igjen er poenget dette med å ha et meningsfullt prosjekt. Akkurat nå er det få prosjekter som ser ut til å ha større betydning enn å sikre at den økonomiske utviklingen blir bærekraftig.

Det The (Un)happy Planet Index er et kraftig argument for at det er mulig å leve lange og lykkelige liv uten å forbruke mer enn vår del av verdens ressurser, og uten å forurense mer enn at det er bærekraftig. Rangeringen har tre komponenter: Forventet levealder, økologisk fotavtrykk og subjektiv følelse av velvære. NEF (The New Economics Foundation), som står bak, påpeker at denne måten å rangere land på er et gunstig alternativ til de mer vanlige BNP-rangeringene som vekstfilosofien foreskriver.
Resultatet er på mange måter overraskende. Indeksen viser at man kan frambringe et visst lykkenivå med ulik grad av bærekraftighet. Og det er ikke i de vestlige samfunnsmodellene – heller ikke de skandinaviske velferdsstatene – man med størst karboneffektivitet nærmer seg lange og gode liv. De fem første landende er Vanuatu (en øystat i stillehavet), Colombia, Costa Rica, Dominica (en del av det britiske samveldet, som ligger mellom to franske oversjøiske territorier, nemlig Guadeloupe og Martinique), samt Panama.
Kina er på 31. plass, India på 62. plass og Brasil på 63. Mens USA kommer på 150. plass. Storbritannia på 108. plass. Danmark kommer på 99 plass (det er best i Skandinavia, med Norge på en 115. plass og Sverige som nummer 119.)
Mer interessant er kanskje noen av de generelle funnene. Hovedkonklusjonen er at øystater generelt skårer høyt. Det har trolig sammenheng med en sterkere bevissthet om de naturgitte begrensningene, en resurstilgang som forutsetter effektivitet, og muligens også et nettere sosialt nettverk, altså en sterkere fellesskapsfølelse. Men som nevnt, kan også øyer som Nauru få problemer dersom ressurstilgangen blir for stor.

Akkurat som i stjerneskipet The Axiom, var problemet at øyboerne kjedet seg. Materielt sett hadde de alt de kunne be om. Levestandarden er den ingenting å si på, men både på øya og i filmen er det tydelig at livskvaliteten har store mangler. Ja, den ”lykken” som manifesters er tom. Det er et sug etter noe mer i den på overflaten bekymringsfrie tilværelsen: Man kunne si at den har en uutholdelig letthet. Det er faktisk ganske tydelig i Wall-E. Forviklingene om bord i The Axiom fører blant annet til at menneskene gjenoppdager hverandre – fellesskapet. De bryter ut av kokongen som svevestolene med skjermterminalene utgjør, og kommer hverandre i møte, enkelte av dem.
Det avgjørende vendepunktet i filmen kommer når kapteinen om bord i et lyst øyeblikk ber stjerneskipets sentrale datamaskin vise ham jorden. Han lar seg fascinere av de grønne engene, mat som ikke kommer i drikkebeger, osv. Planten Wall-E og Eve bringer tilbake til stjerneskipet er signalet man har ventet på. Men autopiloten har også sine ordre, diktert av Buy’n’large, om ikke å reise tilbake under noen omstendighet. Kapteinen kjemper seg opp på beina, og får overmannet autopiloten ved en kraftanstrengelse, og setter likevel kursen mot den ødelagte kloden. Han forstår at oppgaven er vanskelig, men setter seg fore å reetablere livet på jorden.
Forskningen til Hellevik viser at lykkefølelsen i stor grad avhenger av hvordan du tar det. Mer enn av hvordan du har det. Og det kapteinen på Axiom har maktet, er å bryte ut av et verdimønster som gir en falsk lykkefølelse.
Menneskene i filmen vil få det tøffere på jorda. De vil til gjengjeld oppleve gleden av å overvinne utfordringer. De vil måtte kjempe, men de vil ha meningsfylte oppgaver.
Selv Thomas L. Friedman, forfatteren bak The World is Flat, ser nå ut til å ha forstått denne sammenhengen mellom betydningen av kollektive prosjekter og den store uløste oppgaven som ligger foran oss når det gjelder å sikre en økologisk bærekraftig utvikling. Det vitner tittelen på hans nye bok om. Den er for tiden den mestselgende sakprosaboka i USA, ifølge New York Times. Og den heter: Hot, Flat and Crowded. Why We Need a Green Revolution – and How it Can Renew America.

La meg til slutt legge si noen ord om Wall Street likevel. Finanssektoren er hjertet i den internasjonale økonomien. Men de kompliserte finansinstrumentene som noen knapt har oversikt over, hedgefundene, derivativene, forsikringene, har gjort risikosituasjonen uoversiktlig. Dermed forvitrer tilliten i markedene. Det sier noe om hvor sårbar den globaliserte økonomien er, og hvor viktig det er å ha noen politiske instrumenter for å styre det markedet alene ikke makter å kontrollere.
Jeg sier ikke at det er fornuftig å ta lett på den situasjonen vi nå står oppe i. Den er naturligvis alvorlig, og krisen merkes allerede i arbeidsmarkedet, blant lånekunder og på den offentlige budsjettplanleggingen. Men samtidig representerer den kanskje også en anledning til å ta et skritt tilbake, til å spørre om økonomisk vekst er det eneste etterstrebelsesverdige målet
Kanskje trenger vi til syvende og sist ikke bare en tiltakspakke fra den amerikanske kongressen, men også ledere som tør å ta i alle fall et skritt eller to i den retningen kapteinen på The Axiom gikk i da han, nettopp: brøyt med aksiomene – overvant en autopilotstyrt forbrukskultur – og reiste tilbake til jorden for å bygge opp igjen en klode og danne et nytt samfunn som finner andre kilder til tilfredshet enn å slurpe Cupcake in a cup fra en svevestol. Det må i det minste være en av vyene for et nytt sentrum-venstre!
Takk for oppmerksomheten.