Kultursak om oljenasjonen Norge (Ny Tid)

Petrokulturen
På skolen het det at alle eventyr har en moral. Men hva er moralen i det norske oljeeventyret? Og hvorfor kommer bølgen av kulturuttrykk som stiller dette spørsmålet først nå?
Av Halvor Finess Tretvoll
40 år etter det første oljefunnet på norsk sokkel kommer den første store kulturelle utblåsningen. I norsk kulturhistorie kan petroen vise seg å bli viktigere enn protestene i Paris samme året.
Kanskje begynte det med Øyvind rimbereids diktepos Solaris korrigert fra 2004, en undervannsfabel i et underliggjørende språk som utleverer petroleumsproduksjonen til skjønnlitteraturen.
Nå følger sakprosaen, samtidskunsten og dokumentarfilmen etter.
Hundreårsperspektivet
Eivind Tolås har regissert Olje, som vil bli vist på NRK. Dokumentarfilmserien består av fem episoder, som tar for seg skattejakten på 60-tallet, hvordan samfunn som Stavanger har blitt forandret av funnene, Alexander Kielland-ulykken, de ikoniske betongplattformene, samt politikernes strev med å håndtere alt dette.
Når Ny Tid hvorfor «petrostorien» er viktig, svarer Tolås at spørsmålet er overraskende.
- Oljen er jo den vesentligste næringa i Norge, og det vi lever av. Så klart det er betydningsfullt, sier han.
- Hvorfor tror du da at det har tatt så lang tid før vi får en slik bølge av petrokulturprodukter?
- Det var umulig å vite hvor stort dette skulle bli, noe som det er lett å glemme når man problematiserer oljenasjonen i dag. Det tar dessuten tid før en såpass dramatisk samfunnsendring synker inn og kan bli gjenstand for refleksjon, sier regissøren.
Også bøkene Fra dypet. Nordsjødykkernes historie og Norges evige rikdom. Oljen, gassen og petrokronene er fersk historieskriving fra norsk sokkel.
Statoils første administrerende direktør Arve Johnsen står bak sistnevnte.
- Etter Ekofisk-funnet i 1969 skjønte vi at dette hadde et hundreårsperspektiv, sier han.
Johnsen var selv en sentral aktør i de første årene med oljeproduksjon i Norge, og i boka forteller han petrohistorien fra innsiden. Da han begynte i Statoil besto kontorene av en leilighet i Stavanger. At selskapet en mannsalder senere har bidratt til en enorm velstandsvekst i Norge, skyldes en liten håndfull mennesker, med Jens Evensen, Trygve Lie, Johan B. Holte og Jens Christian Hauge i spissen. De fattet, ifølge Johnsen, noen avgjørende beslutninger allerede på 60-tallet.
- La meg si det sånn at vi var heldige. Men det var ikke tilfeldig. En del nøkkelpersoner så hvilke teknologiske og forvaltningsmessige utfordringer som lå der og drev fram utviklingen i et samarbeid mellom privat og statlig virksomhet, sier han.
Statoil-veteranen tror den store suksessen har vært en viktig årsak til at det så langt har vært lite diskusjon om Norges oljeeventyr. Selv vil han gjøre opp regnskap etter 50 år med petroleumsaktivitet.
- Dessuten følte jeg meg utfordret da Eivind Reiten og Helge Lund slo sammen Statoil og Hydro. Jeg mener nemlig at det hadde vært tjenelig for de neste 50 årene med en sunn konkurranse, sier han.
Også oljefondets vekst har betydning for boksuget knyttet til petroleumssektoren, tror den tidligere Statoil-sjefen.
- Denne omdanningen fra reserver på bunnen til reserver i banken har gjort folk oppmerksom på rikdommen. Norge er i ferd med å bli en nyrikt land, og det har enorm effekt på det politiske livet, sier Johnsen.
Historien nedenfra
Sammen med Le Monds mann i Norden, Olivier Truc, har Christian Catomeris i SVT skrevet Fra dypet. Her forteller det svensk/franske forfatterparet en annen versjon av petroeventyret.
Omslaget er prydet av en dykker som planter det norske flagget på havbunnen. Bildet henspiller på Buzz Aldrins flaggheising på månen, slik den ble foreviget i 1969. Statoil brukte deretter de to bildene ved siden av hverandre i en profileringskampanje. Regjeringens planer om CO2-rensing er altså ikke den første allusjonen mellom petroen og månelandingen. Pionérdykkerne i Nordsjøen presset, i likhet med Buzz og Neal Armstrong, kroppen og teknologien til det ytterste.
- Krevde velferden et menneskeoffer?
- Ja, det vil jeg si. I alle fall for at den skulle kunne virkeliggjøres så raskt, sier Catomeris.
Han og forfatterkollega Truc har villet se det norske oljeeventyret som en del av en global historie. Men de vil også formidle den lille dykkers kamp mot overmakten.
- Hvordan ser norsk petrohistorie ut fra bunnen?
- Norges utvikling fra fattigdom til mektig oljenasjon er fascinerende. Men fortellingen framstår også som en saga. Og når framgangen slik gjøres til et eventyr, forsvinner skyggesidene. Vi har hatt lyst til å løfte fram det som bryter med en ensidig fortelling om nasjonens framvekst, sier Catomeris.
Han mener også det er en mannlig verden som beskrives i boka, ikke bare hos dykkerne, men også hos selskapene og i staten.
- Det er snakk om en machokultur som presser framover for enhver pris. Den er ofte fartsblind, den handler om å erobre nye territorier, og den trekkes i retning av et cowboyideal, sier Catomeris.
Etter en granskningsrapport for noen år siden besluttet regjeringen å tilby kollektiv anerkjennelse og individuelle kompensasjoner for arbeidet i Nordsjøen. For forfatterne av Fra dypet marker dette enden på en æra, ettersom dykkerne dermed fikk en slags oppreising. Samtidig har erstatningssummens størrelse ført til to runder i retten. I den første tapte staten, men saken ble anket. Denne uka falt dommen i den andre: Staten har ikke erstatningsansvar. Denne gangen er det dykkerne som anker, og saken går direkte til Høyesterett.
- En sort flekk i selvbildet
Billedkunstner Marianne Heier har i verket Pionér latt en av dykkerne komme til orde. Han sier: «Ned til max 25 meter: pene farger, nydelige skjær, skjellvekst, tangvekst, fiskeliv... 100 meter: en grå lystone, og havbunnen har ikke noe særlig vekst. Så det er ingen reflekser i sjøen. Jeg har vært på 300 meter: Totalt mørke. Totalt.
Jeg har bare jobbet i to – tre situasjoner der totalt mørke har vært en fordel. Jeg har vært glad jeg ikke har sett det som skjedde.»
Heier har også investert et statlig kunststipend i offshoreindustrien – eller «reinvestert», som hun sier, ettersom pengene også kom derfra. Slik hun ser det er nemlig sokkelen som norsk samtidskunst står på den norske kontinentalsokkelen i Nordsjøen.
- Jeg synes også det er interessant å se hvordan dette nedfelles i den estetiske retorikken rundt nasjonen Norge. Ta for eksempel ideen om forholdet mellom norsk kunst og norsk natur. Det er ikke fjell og fjord som driver kunsten i Norge i dag. Det er oljepengene. Det landskapet som gir liv til norsk kunst er bunnen av Nordsjøen, snarere enn den norske fjellheimen, sier heier.
Verket Saga Night er en asfaltert veistubb på Maihaugen i Lillehammer, der norgeshistorien er representert i form av bolighus fra ulike epoker. Dette lille veidekket begynner brått, og avbryter den lyse grusveien som har tatt de besøkende gjennom 16-, 17- og 1800-tallet, og forbi 50- og 60-tallet. Heier har villet kommentere stedets sømløse framstilling av den norske fortellingen om nøysomhet og slit, som om det ikke inntraff noe fundamentalt nytt med det første oljefunnet.
- Det at oljehistorien er utelatt, her og andre steder, viser at det finnes et blindfelt i vårt selvbilde og historieforståelse. Man får inntrykk av at den norske rikdommen er basert på hardt arbeid gjennom generasjoner, forteller hun.
I forbindelse med overrekkelsen av kunstverket tidligere i år sa Heier: «Historien om det moderne Norge handler ikke først og fremst om tålmodighet, tradisjoner, nøysomhet og slit, men om et lykketreff.»
- Det som ser ut som arvesølv, er i virkeligheten hittegods, fortsetter hun nå, før hun påpeker at den norske pietistiske tradisjonen gjør sliteren til en figur vi nødig gir slipp på.
- Vi liker ham bedre enn Espen Askeladd. For dersom vi har slitt for velstanden, tilhører den oss og vi behøver ikke dele den med noen. Dersom det hele var et lykketreff, blir en slik holdning mye mer problematisk.
Espen Askeladd-metaforen slår ikke helt an hos tidligere Statoil-sjefen og forfatter av Norges evige rikdom Arve Johnsen.
- Jeg har aldri sagt at vi har fortjent denne formuen. Det kunne ikke falle meg inn. Men når jeg ikke sammenlikner med Askeladden handler det om at tilnærmingen vår har vært alt for systematisk, sier han.
- Ok. Men fører ikke «lykketreffet» likevel til at vi har et stort ansvar?
- Det er det ingen tvil om. Jeg har aldri vært noen tilhenger av bistand, men som jeg skriver i boka, håper jeg at vi bruker noe av rikdommen vår på «utdanning, moderne samferdsel, ny næringsvirksomhet og fornuftige miljøinvesteringer i så vel Norge som i utviklingsland», sier han.
Ressursforbannelsen
I den ferske antologien Norge. En diagnose, skriver Martin E. Sandbu at oljeeventyret har passert middagshøyden, og at det «er betimelig å spørre hva det betyr for oss». Sandbu, som er styreleder i tenketanken Liberalt Laboratorium og seniorforsker ved Wharton School, peker på at det å gjøre det bra med olje er unntaket, snarere enn regelen, globalt sett.
Norge skiller seg naturligvis fra land som Nigeria og Venezuela.
- Men nettopp derfor kan det være vanskelig å se at også Norge er utsatt for et negativt press, sier han.
Problemet oppstår fordi petropenger er så godt som gratis.
- Derfor skal vi være på vakt overfor en utvikling vi har sett i land vi vanligvis ikke liker å sammenlikne oss med: Jo mer uavhengig staten blir av borgerne, desto svakere kontroll får de med statens handlinger. Vi kan få en stat som drysser gudegitte gaver utover befolkningen. Og da blir den nærmest overflødig. Vi ender lett med å bli klienter som forsøker å innynde oss, snarere enn borgere som ønsker å påvirke, sier han.
Sandbu har ikke noe imot høye statlige utgifter.
- Men jeg vil ha en stat som er tvunget til å rettferdiggjøre valgene sine. Det hele har vært svært behagelig. Men maktbruk bør helst ikke være behagelig, sier han.
Simen Sætre, som er journalist i Morgenbladet og for tiden skriver på boka Petromania, er enig med Sandbu i at samfunnskontrakten endrer seg når store pengesummer ubesværet havner hos statens toppsjikt.
Til Ny Tid sier Sætre at han har sett nærmere på andre oljenasjoner for å lære noe om Norge. Forfatteren har vært i land som Kuwait, Venezuela, Turkmenistan, Gabon, Forente Arabiske Emirater og Angola. Han har også bodd en periode i Qatar.
- Her i landet finnes det en refleks som sier at Norge er noe helt eget og usammenlignbart. Men det er langt på vei varianter av de samme økonomisk-politiske mekanismene som gjør seg gjeldene i alle oljeland, sier han.
- Er debatten om oljens sosiale, politiske og kulturelle konsekvenser større i petrolandene du har besøkt, enn i Norge?
- Den er i alle fall ofte bredere. Den skaper større engasjement og er også mer befestet. Det er forskjeller, men i en del land virker det som om den er bedre utviklet enn i Norge. At oljeprisene er høy har folk fått med seg, for å si det sånn.
- I tillegg har kanskje debatten i Norge et behov for å bli åpnet opp, slik at det paradoksale misforholdet mellom oljens betydning og den begrensede refleksjonen rundt den minskes?
- Det er motivasjonen min: Å ta tilbake feltet. Jeg har følelsen av at det har vært overlatt til eksperter på den ene siden og selvpiskere på den andre. Min generasjon har hatt et fjernt forhold til det hele, og jeg har lyst til å bringe det nærmere gjennom å gi oss et språk vi kan bruke om det, sier Sætre.
Trollet i eventyret
Arve Johnsen mener på sin side at petrorikdommen fører til en viss bedagelighet: Viktige reformer blir utsatt fordi den politiske kostnaden er for stor, og fordi det ikke er maktpåliggende å gjøre noe med problemene nå.
Likevel frykter han ikke at staten kan bli for velstående, og mener det er få farer knyttet til store oljeinntekter i et demokrati. At Norge er et lysende unntak i den globale petroleumshistorien henger sammen med kombinasjonen av sentral styring, ressursforvaltning, samarbeidet med private aktører og en skikkelig formueforvaltning, mener han.
Den tidligere Statoil-sjefen er også skeptisk til Sandbus argument om at borgerne kan ende som klienter.
- Men vi kan bli arrogante troll, sier han.
I boka bruker Johnsen Peer Gynts møte med Dovregubben, der det heter: «Troll, vær det selv – nok!»
- Vi kan bli slike troll, noe vi så ved de to EU-avstemningene. Å si nei til et tett samarbeid i Europa er rimelig trollete, spør du meg. Vi har også et stort nasjonalt mindreverdighetskompleks: Frykten fro fremmede. Det er ikke typisk norsk å være god, men andre ord. Det er typisk norsk å være selvgod, sier han.
- Det må være med unntak av i petroleumssektoren det da?
- Ja, det er visst unntaket som bekrefter regelen.■

Olje i kulturlivet
Arve Johansen: Norges evige rikdom. Oljen, gassen og petrokronene, Aschehoug (2008)
Christian Catomeris og Olivier Truc: Fra dypet. Nordsjødykkernes historie, Spartacus (2008)
Eivind Tolås: Olje, Pandora film/Nrk (2008)
Marianne Heier: Pionér, Landscape og Saga Night (2007/2008)
Simen Sætre: Petromania, Kagge (dato ikke klar)
Erik Grønner: Brent B, Gyldendal (2007)
Eirik Wekre: Operasjon Snøhvit, Gyldendal (2008)
Leif Henriksen: Fjorten dager i Nordsjøen, Gyldendal (2008)
Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert, Gyldendal (2004)