Intervju med Kwame Anthony Appiah (Ny Tid)

Kosmopolitten i komiteen
Princeton-professor Kwame Anthony Appiah sitter i juryen som denne uka offentliggjorde vinneren av årets Holbergpris. Han har en historie som minner om Barack Obamas.
Av Halvor Finess Tretvoll
[kosmopolitisme] Fra en stol i en lobby i et upersonlig flyplasshotell rekker den distingvert filosofiprofessoren fram en hånd.
– Anthony, sier han, før han spør.
– Og du?
Når man rister lanken og presenterer seg, innser man at kamuflasjen er fullkommen. Det nøytrale mellomnavnet er det som i størst grad skjuler mannens fascinerende historie. Fornavnet Kwame stammer fra Ghana, dit moren reiste da landet het Gullkysten. Hun giftet seg med faren Joe Appiah, en fremstående jurist og politiker.
At Kwame Anthony ikke brukte etternavn da han hilste velkommen, kan på den andre siden tilskrives den uformelle omgangstonen kun briter med adelige aner behersker til fulle. En av Kwames oldefedre på morssiden var Laubour-leder i Overhuset fra 1929-31. Bestefaren var finansminister i regjeringen til Clement Attlee.

Dermed står Kwame Anthony Appiah, eller Kwane Anthony Akroma-Ampim Kusi Appiah, mellom kolonimakt og koloni, tradisjoner og hypermodernitet. Ved siden av engelsk, fransk, tysk og latin, snakker han Asante Twi, det vanligste talemålet i Ghana.
Han kom fra Bergen kvelden før Ny Tid møter ham. Og om et par timer går flyet tilbake til New York, der filosofen og forfatteren bor sammen med sin partner Henry Finger i en leilighet i kunstnerbydelen Chelsea på Manhattan.
– Er det ikke forferdelig at alle disse hotellene likner hverandre på en prikk? spør Appiah, og slår armene ut.
Han har selvfølgelig et poeng med en slik uttalelse om flyplasshotellenes kjedsomhet. Det er ikke denne typen globalisering han tenker på når han etterlyser en mer kosmopolitisk verden. Han ønsker ingen global og gradvis sammensmeltning av ulike kulturelle uttrykk eller ulike sosiale organisasjonsmåter. Snarere tvert imot.
– Det er fremdeles avgjørende å tenke på kosmopolitisme som en form for universalisme, sier filosofen.
Men, legger han til.
– Det er snakk om en spesiell form for universalisme, som åpner opp for forskjellighet, ja endog feirer det.
– Dette krever en slags forklaring.
– Ja, sier Appiah.
Toleransens grenser
Sir Richard Francis Burton, den britiske oppdageren, orientalisten og poeten skrev et dikt en gang på 1800-tallet, som Appiah siterer i boka Cosmopolitanism. Ethics in a World of Strangers fra 2006: «All Faith is false, all Faith is true:/Truth is the shattered mirror strown/In myriad bits; while each believes/His little bit the whole to own».
– Det virker som om denne bereiste fyren beskriver en verden der konkurrerende oppfatninger av det sanne og det gode ender i konflikt. Han ser ut til å mene at vi trenger større ydmykhet, og at den kan vise seg å stå i kontrast til fordringer om allmenngyldighet, selv når det er snakk om en moderat universalisme som din?
– Vel, jeg er moralsk realist. Det betyr at jeg tror man kan avdekke en sannhet om etiske spørsmål. Likevel mener jeg at det i praksis vil og må være flere veier til det gode liv. Ulike leveformer passer forskjellige folk. En av de viktigste grunnene til at jeg har vært i Norge disse ukene, er for eksempel et ønske om å være i nærheten av mine nevøer. I Ghana er morbror den viktigste omsorgspersonene for barna. Min søsters barn er altså mitt ansvar, og selv om jeg ikke føler dette ansvaret så sterkt som jeg ville gjort i Ghana, er jeg mer opptatt av det enn du ville vært. Poenget er at det finnes ulike former for familieliv. Å hevde at den ene er bedre enn den andre ser jeg ingen gode argumenter for.
Appiah har i løpet av karrieren skrevet om afroamerikansk filosofi, tatt et oppgjør med multikulturalismen og reflektert over identitetsbegrepets betydning. Han har hatt en rekke posisjoner ved de mest prestisjefylte universitetene i USA – fra Harvard og Yale til Princeton, der han i dag er Laurance S. Rockefeller-professor og tilknyttet universitetets senter for «Human Values». For boka In My Father's House: Africa in the Philosophy of Culture mottok han flere litterære og akadmeiske priser.
I likhet med Burton legger filosofiprofessoren i dag vekt på behov for å forstå hvordan «de andre» tenker om og opplever verden. Han mener vi kan få et inntrykk av dette gjennom en rekke konkrete møter menneske til menneske. Dette er i sin tur grunnlaget for en kosmopolitisk samtale som kan gjøre det enklere å håndtere konflikter mellom ulike verdenssyn i en globalisert tid der de stadig oftere støter sammen, slik han ser det.
– En viktig del av det som foregår i den globale debatten nå er å undersøke hva ulike retninger og grupper kan bli enige om. Og vi har faktisk nådd ganske langt, bare tenk på menneskerettighetene, sier han.
Samtalen har også en annen effekt. Den gjør det lettere å ha tillit til hverandre. Den kan dermed bedre forholdene for sameksistens.
– Menneskerettighetene er et interessant eksempel, ettersom de brytes systematisk mange steder. Bør man, ut i fra et kosmopolitisk standpunkt, banke respekten for dem inn i politiske ledere med en annen agenda? Eller for å spørre på en annen måte: Hvor går grensene for den kosmopolitiske toleransen din?
– Jeg ønsker ikke å gi noe klart svar på det spørsmålet, og det skyldes en frykt for å lukke den kosmopolitiske samtalen, sier han.
Appiah kommer inn på diskusjonen om ytringsfrihetens grenser etter Muhammed-krisen. Han peker på de allerede etablerte begrensningene for ytringsfriheten, det være seg i forhold til trusler mot staters sikkerhet, eller at han ikke har kunnet fortelle at Fredric R. Jameson får årets Holbergpris før offentliggjørelsen denne uka. Han beskriver dem som fornuftige.
– Dernest mener jeg at de globale debattene må foregå i en respektfull tone. Jeg ønsker ikke noe sterkere institusjonalisert blasfemivern, men jeg mener det er klokt å vise moderasjon, sier han.
– Du lever selv åpent i et homofilt partnerskap, og i visse deler av verden steiner man folk for den slags. Når må den kosmopolitiske samtalen stoppe opp?
– Noen samtaler skal stoppe, og du peker på et godt eksempel. Samtidig er det lettere å overtale noen til å slutte å idømme dødsstraff for homofili dersom man har snakket med dem. Man kunne sendt inn «the marines», og i noen tilfeller kan det være nødvendig. På den andre siden er det langt fra sikkert at en slik framgangsmåte skaper det ønskede resultatet.
– Ok. Også den tyske filosofen Jürgen Habermas har lagt vekt på kommunikasjon, slik du gjør med din forståelse av den kosmopolitiske samtalen. Hvordan stiller du deg til hans filosofi, som rett nok kan begrunne allmenngyldighet, men som samtidig har noe kunstig og proseduralt over seg?
– Jeg er ikke særlig betatt av alle reglene og forutsetningene han legger inn i sin kommunikasjonsforståelse. De fremstår som virkeighetsfjerne, sier Appiah.
Han beskriver utgangspunktet sitt slik: La oss snakke sammen. Om jeg kjeder deg, så går du. Om vi hygger oss, så fortsetter vi.
– Det er umulig å hoppe ut av de sosiale rollene i en reell samtalesituasjon. Dermed er også den kosmopolitiske samtalen preget av verdens skjeve fordeling. Et stort ansvar havner på de mektiges side – også om de skal lære noe av samtalen, sier han.
– I Habermas’ øyne er nettopp maktforskjellene ødeleggende for ønsket om å komme fram til en enighet - en universalisme, om du vil – som både «vi» og «de andre» kan skrive under på.
– Jeg kommer fra en tidligere koloni, og har sett at også klodens «tjenerklasse» har visse epistemiske privilegier. De kjenner de mektiges skitne hemmeligheter. Det er alltid slik at de mektige har fordeler i den store globale samtalen, men det er ikke entydig. Enhver indisk intellektuell kan en masse om Thomas Jefferson eller Karl Marx. Men hvor mange vestlige intellektuelle kan mye om den indiske idéhistorien? Jeg sier: La oss i Vesten møte opp for å lytte denne gangen.
USAs kosmopolitiske håp
Med en mor fra Storbritannia, en far fra Ghana og en forflytning fra det globale systemets periferi til dets absolutte sentrum på Manhattan i New York, kan man slumpe til å se paralleller mellom Appiahs liv og Barack Obamas.
– Hvordan ser du på hans kandidatur til presidentskapet?
– Jeg deler det håpet folk ser i ham, et håp om å løse opp i det sammensuriet av skyldfølelse og rasisme som preger forholdet mellom hvite amerikanere og afroamerikanere, sier Appiah.
Filosofen, som selv har arbeidet mye med raserelasjoner i USA, mener det er et problem som har stått svært sentralt i amerikansk politisk historie.
– Det virker også som om Obama representerer en slags politisk fornyelse, eller kanskje snarere en fornyelse av politikken?
– Det har du rett i. Hans popularitet kan i alle fall delvis forklares med et ønske hos mange for en slags «nøytral politikk», en slags politikktranscenderende politikk. Med det framstår for meg som den rene galskap. En slik president kan komme til å likne en monark i bestemte henseender. Det blir for eksempel vanskeligere å kritisere en «commander in Chief» som i stil og retorikk overskrider de politiske skillelinjene.
Likevel er det liten tvil om at Appiah støtter demokratenes kandidat i valget 4. november.
– Han har et klart kosmopolitisk temperament. Han har også løftet fram et kosmopolitisk håp på USAs vegne. Og det er jeg selvfølgelig glad for.
– Han ser også ut som en realpolitiker, uten dine filosofiske betraktninger. Og det er vel helt nødvendig skal han ha noen sjanse mot McCain?
– Det er opplagt. En konkret sak som ligger meg på hjertet er produksjonen av biodrivstoff fra mais. Det er en hårreisende politikk. Likevel støtter Obama at dette skal fortsette. Det gjør ham til en ekte politiker, på godt og vondt. Jeg har imidlertid tillit til at han vet det at er galt, og til at han tenker over det. Her er den store kontrasten til George W. Bush. Han bryr seg ikke.
Etter Cosmopolitanism har Appiah skrevet boka Experiments in Ethics, der han forsøker å knytte empirisk samfunnsforskning tetter til etikken og moralfilosofien. Nå arbeider han på to nye bøker.
– Den ene skal handle om begrepet «Vesten»?
– Det stemmer. Jeg har villet undersøke hva det er vi snakker om når vi snakker om denne størrelsen. Målet er å vise fram de mange ulike betydningene, og at det dermed er en sterk grad av kontekstualitet involvert i bruken av dette begrepet, sier forfatteren.
Han bruker følgende eksempel: Står man på en bro i Istanbul med blikket vendt mot den asiatiske delen av byen, betyr ordet noe annet enn om man snur seg rundt og ser mot Europa.
– Og den andre boken?
– Den skal handle om ærens betydning for utviklingen av kosmopolitiske praksiser.
Dermed snur Appiah debattens vante retorikk om en tett sammenheng mellom ære og intoleranse på hodet. Han forklarer at da han arbeidet med Cosmopolitanism kom han over litteratur om den gamle kinesiske tradisjonen med å binde sammen føttene til unge jenter.
– Da denne praksisen forsvant etter en debatt på 1800-tallet, viste det seg at argumentet som virkelig nådde gjennom til det kinesiske lederskapet var at sammensnøringen av jentenes føtter ble en skamplett på nasjonens ære. Dette virket overraskende og merkelig, så jeg bestemte meg for å undersøke feltet nærmere. Siden har jeg funnet ut at noe av det samme var tilfellet da duellering ikke lenger framsto som ærefult for ridderlige europeiske menn. Også opphevelsen av slaveriet henger faktisk sammen med noe liknende. Det vil si: Den henger sammen med utbredelsen av en oppfatning om arbeidets verdighet, avslutter Appiah.■

Kwame Anthony Appiah (f. 1954)
Filosof ved Princeton University og forfatter av bøker om identitet og moralfilosofi, samt tre detektivromaner.
Sønn av den ghanesiske politikeren Joe Appiah og den britiske barnebokforfatteren Peggy Crips.
Han bor sammen med sin partner Henry Finger i en leilighet i kunstnerbydelen Chelsea på Manhattan.
Var nylig i Norge for å besøke sin søsters hytte i Hurdal, kjøre Hurtigruta og være med på møter i komiteen som deler ut Holbergprisen.

Bøker av Appiah
Sakprosa:
Experiments in Ethics (2008)
Cosmopolitanism. Ethics in a World of Strangers (2006)
The Ethics of Identity (2005)
Color Conscious: The Political Morality of Race (1996)
In My Father's House: Africa in the Philosophy of Culture (1992)
Krim:
Another Death in Venice: A Sir Patrick Scott Investigation (1995)
Nobody Likes Letitia (1994)
Avenging Angel (1990)