Anmeldt: Fareed Zakaria: The Post American World & Robert Kagan: The Return of History and the End of Dreams (Ny Tid)

Resten reiser seg

Vi er på vei mot en «etteramerikansk» geopolitikk. Nå har også USAs intellektuelle skjønt det.

[verdensorden] Mens norske skribenter fremdeles finner glede i å gneldrer om en mer eller mindre reell kulturkollisjon mellom Islam og Vesten, har USAs viktigste meningsdannere gått lei av den rituelle posisjonsmarkeringen. I alle fall om vi skal dømme etter to ferske bøker som allerede har fått betydelig oppmerksomhet i amerikanske medier.
Det er sjelden Robert Kagan, kjent for den europakritiske pamfletten Of Paradise and Power, og liberaleren Fareed Zakaria, som skrev The Future of Freedom, er enige om noe. Men nå reflekterer begge over framveksten av en ny verdensorden der USAs allmektighet utfordres av økningen i den økonomiske muskelmassen til land som India og Kina. De har begge oppdaget at det etter alt å dømme er disse landenes nye maktpotensial som i størst grad vil prege geopolitikken i tiårene som kommer.
For Kagan er den radikale islamismen så bakstreversk at den allrid kan bli en betydelig inspirasjonskilde på globalt nivå. For Zakaria er alt snakket om appeasement et godt eksempel på den såkalte «islamdebattens» begrensninger. Dersom vår tid først skal sammenliknes med 1938, som han skriver, så er Iran Romania, og definitivt ikke Hitlers tredje rike.

Tilbake til maktpolitikken
Kagan blir betraktet som en neokonservativ hauk, og var ved siden av William Kristol initiativtaker til Project of a New American Century i 1997. I den nye boka The Return of History hevder han at euforien etter Berlinmurens fall var en historisk feiltakelse. Kagan kaller – paradoksalt nok – det rosenrøde framtidsbildet som ble tegnet på 1990-tallet for en postmoderne drøm om framskritt og universalisme. Nå må det igjen vike for god gammeldags realpolitikk. Og igjen, skriver han, vil styresett være avgjørende for et lands alliansetilknytning. Historien var, med andre ord, ikke slutt likevel.
I Kagans nye verden stiller hel- og halvdiktaturene opp på geledd. Derfor må Vesten samle seg mot trusselen fra et revansjelystent Russland, et selvhevdende Kina og et hårsårt Iran. Kagan ser for seg «a concert of democracies», som er fri for Sikkerhetsrådets handlingslammelse. FNs inneffektivitet stammer jo nettopp fra vår tids avgjørende splittelse mellom autoritære og demokratiske stormakter, som han skriver.
Appellen er altså klar, om enn mindre skarpt formulert enn i Of Paradise and Power: Verdens demokratier må igjen stå sammen og stå opp, noe Kagan allerede ser anslag til i den indisk-amerikanske atomavtalen og de siste to-tre årenes reduksjon i de transatlantiske spenningene som oppstod i 2003.
Til grunn for argumentet ligger den samme impulsen som i forrige bok.
Maktpolitikk er et nødvendig «onde» i en verden preget av nasjonalstatlig rivalisering, eller for å bruke Kagans egne ord: Han spør om en multipolar verden ville være å foretrekke framfor en unipolar orden der USA fremstår som en snill kjempe, en hyggelig hegemon, og svarer selv at «perhaps for Beijing, Moscow and Teheran it would». Det underforstås selvfølgelig at situasjonen er en annen for Paris, Berlin, London, Washington – eller Oslo.

En ny geopolitikk
Uten å havne i naiv idealisme er Fareed Zakaria på mange måter inkarnasjonen av den globaliseringsvennlige optimismen Kagan på et både stilsikkert og politisk betent vis maler til grus i sin bok. For Zakaria er glansbildet selvopplevd – han flyttet som 18-åring fra Mumbai til New York, der han lyktes overordentlig godt – og han hyller det, først og fremst i Newsweeks spalter. I The Post American World legger Zakaria også vekt på de positive utviklingstrekkene i verden i dag: færre kriger og mindre fattigdom. Han skriver at «power is shifting away from nation-states, up, down and sideway» og hevder at dette gjør klassisk maktpolitikk mindre effektiv.
På tross av den felles samtidsdiagnosen – India og Kinas vekst endrer de geopolitiske forholdene – er Zakarias resept en ganske annen enn Kagans: Løsningen på de nye utfordringene er ikke mer stormaktsrivalisering, en kraftigere amerikansk vektlegging av militærmakt, eller en ekskluderende løsning på geopolitikkens legitimitetsproblematikk. Snarere må USA bryte med en fryktdreven isolasjonisme, fokusere mer på brede og bindende avtaler enn snevre nasjonale interesser og bruke diplomatiske midler til å skaffe seg internasjonal støtte.
Zakaria, som gir utførlige analyser av både Kinas og Indias politiske valg og strategiske handlingsrom, mener det er avgjørende å ikke presse de framvoksende stormaktene til å måtte velge mellom å være for eller mot Vesten. Istedenfor bør de stimuleres til å slå inn på en «vestlig» utviklingsvei, men på deres egne premisser, slik at det globale politiske systemet endres i prosessen. Som han skriver: «Progress means compromise» i våre dager.
I Zakarias øyne bør USA gjøre som Tysklands første kansler Otto von Bismarck, og ikke som britene da solen faktisk gikk ned over deres imperium. Mens britene lukket seg inne, var Bismarcks strategi å knytte sterkere bånd til de andre stormaktene enn det de hadde med hverandre. Dermed ble Berlin et knutepunkt for europeisk politikk på slutten av 1800-tallet, slik Washington, i Zakarias øyne, kan bli det for verden i dag, om man ikke i mellomtiden går i spinn over større spredning av mulighetene for geopolitiske innflytelse.

Et århundre skapes
Hvorvidt Kagan eller Zakaria vil vinne frem i den politisk-filosofiske debatten, er et åpent spørsmål. Det skrives fortsatt mye om Irak-krigen, selvfølgelig, og vi er i den forbindelse vitne til en gryende selvransaking, en begynnende bearbeiding av et traume, som kan få en størrelsesorden som minner om Vietnamkrigens etterspill. Likevel har de to, sine ulikheter til tross, et interessant perspektiv: I framtidens historiebøker vil både unipolariteten og «krigen mot terror» ofres noen få setninger, mens fremveksten av nye aktører på den geopolitiske scenen, og USAs reaksjoner på dette, vil definere et århundre.

Omtalt av Halvor Finess Tretvoll

Fareed Zakaria
The Post American Wolrd
W. W. Norton & Company (2008)
292 sider

Robert Kagan
The Return of History and the End of Dreams
Alfred A. Knopf (2008)
121 sider

Anmeldt: Ian Buruma: Mord i Amsterdam (Ny Tid)

Drapet som rystet Europa

Mord i Amsterdam går til kjernen av det problematiske møtet mellom Vesten og radikal islamisme.

[litteraturfestival] I dag, fredag 30. mai, debatterer Ian Buruma og den franske filosofen Pascal Bruckner Europas flerkulturelle framtid under Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Tidligere i år utga Arneberg forlag Bruckners botferdighetens tyranni, og nå lanserer Gyldendal sin andre Arena-bok, nemlig Burumas Mord i Amsterdam. Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh.
Dermed er noe av det beste som er skrevet om den både uomgjengelige, komplekse og pinefulle debatten rundt toleransens grenser blitt tilgjengelig på norsk. Mord i Amsterdam vant blant annet Los Angeles Times’ pris for beste current interest-bok da den ble utgitt i USA i 2006, og i motsetning til Bruckners ensidige angrep på det han oppfatter som Vestens selvhat, gir Buruma en virkelighetsnær og tankevekkende behandling av Europas møte med islamismen i dens voldeligste og mest uforsonlige versjon.
Dette er forfatterens store fortjeneste. Som en liberal og kosmopolitisk skribent, med tidligere og nåværende redaktørjobber og akademiske stillinger i Tokyo, London, Hong Kong, Budapest, New York og Berlin, borer han i en begivenhet som sjokkerte verden og hans opprinnelige hjemland. Istedenfor å vike unna det som er vanskelig tar han intellektuelt tak i en hendelse som truet med å sprenge den Nederlandske «polderidyllen» og som kastet de tolerante nederlenderne ut i en identitetskrise der både opplysningstiden, krigshistorien og 1960-tallets «provobevegelse» ble brukt og delvis manipulert. Dessuten satte den det problematiske møtet mellom Vestens og en voldsforherligende islamistisk strømning på spissen.

Et bestialsk drap
Forvandlingen i Nederland skjedde den 2. november 2004, da Theo van Gogh, en kjederøykende filmskaper og kontroversiell samfunnsdebattant, ble skutt på kloss hold i Amsterdam. Deretter fikk han halsen skåret over og to kniver plantet i brystet. En av dem ble brukt til å stemple et brev fast til van Goghs kropp. Brevet, en forvirret pamflett, inneholdt blant annet drapstrusler mot den somaliskfødte politikeren Ayan Hirsi Ali, som sammen med van Gogh hadde lagd en islamkritisk kortfilm kalt Submission.
Buruma går i konsentriske sirkler rundt den bestialske hendelsen og nærmer seg både bakgrunnen og etterspillet fra stadig nye vinkler. Boka skildrer radikaliseringen av den marokkansk-nederlandske drapsmannen Mohammed Bouyeri i El Tawhïd-moskeen og påvirkningen fra hatpredikanten Abou Khaled, som turnerte mørke bakrom der han fyrte opp under sinnet blant unge i Nederlands «parabolbyer», altså forsteder prydet av parabolantenner rettet inn mot tv-kanaler fra Midtøsten. Buruma beskriver også hvordan van Gogh hadde utviklet seg til en erkenederlandsk medieprovokatør. van Goghs så seg selv som en «bygdetulling», men forfatteren viser hvordan blandingen av sjokkretorikk og ironi var innrettet på en måte som både skulle tas alvorlig og kunne dekke seg bak en spøkefull maske. Denne posøraktige stilen, som Pim Fortuym representerte en litt annen variant av før også han ble drept i et attentat noen år tidligere, var lenge en sprelsk del av den Nederlandske offentligheten, noe de marokkanske og tyrkiske befolkningsgruppene ikke helt har fått med seg, av forståelige grunner.

Intellektuell redelighet
Buruma snakker med Theo van Goghs kolleger, venner og familie, universitetsansatte, en fengselsimam, marokkansk ungdom og Hirsi Ali selv. Resultatet viser til fulle sjangerpotensialet i den reflekterende dokumentarboka. Her er det få entydige dommer, men desto flere innganger til et problemfelt som alt for ofte forfaller til polarisert skittkasting.
Slik sett utstråler Buruma en beundringsverdig rederlighet. Å hevde at dette er enkel eller uten paradokser vitner om uinnskrenket intellektuell sløvhet. Det er like dumt å gå i vranglås ved det ene eller det andre ytterpunktet. Både venstreorienterte toleranseforkjempere, som lukker øynene for overgrep mens de mer eller mindre direkte beskylder folk med andre meninger for rasisme, og arrogante forsvarere av såkalte vestlige verdier, som ser feighet og unnfallenhet hos enhver «naivist» med ønske om å respektere andres kultur og religion, har oversett at det er et dilemma som fordrer en viss ydmykhet i kjernen av debatten. De bør kjøpe Mord i Amsterdam straks, og helst ta den innover seg før neste Tabloid-sending på TV2.

Konfliktfylt egenterapi
Likevel er det skildringen av hva et slikt voldelig, men også tragisk anslag mot ytringsfriheten, rettsstaten og demokratiet gjør med et liberalt vestlig samfunn som
treffer leseren i størst grad. Gjennom å knytte reaksjonsmønstrene etter drapet til noen vesentlige aspekter ved nyere Nederlandsk historie, for eksempel «søylesystemet», som lenge delte samfunnet inn etter religiøs tilhørighet, selvbildet som frilynthetens forsvarere når det kommer til seksualitet og narkotika, eller krigshistorien, som fortsatt gjør seg gjeldende med en kombinasjon av skyldfølelse og selvgodhet, leverer forfatteren en sosiologisk-journalistisk analyse av et traumatisert samfunns forsøk på egenterapi. Tilsvarende viktig er skillet mellom landsbykulturen til hardtarbeidende førstegenerasjonsinnvandrerne fra Rif-fjellene i Marokko og den renhetsfikserte Takfir-ideologien som noen få mistilpassede unge, gjerne etter å ha opplevd velferdsstatens blanding av sandpåstrøing og avvisning, knytter seg til.
Mange av personlighetene Buruma møter må leve under konstant politibeskyttelse, noe som vitner om det skyhøye konfliktnivået et politisk drap kan forårsake. Etter attentatet ble det også vekselvis satt fyr på moskeer og kirker.

Problematisk forord
Dersom man skulle tenke seg riktig godt om etter å ha lest Burumas bok er spørsmålet hvordan Norge hadde reagert dersom noe liknende hadde skjedd i vårt samfunn, og ikke, som Shabana Rehman tror mot slutten av forordet, om noe liknende kan skje her. Mens muligheten for det sistnevnte er marginal, men til stede dessverre, fremstår tanken på de eventuelle reaksjonene som minst like urovekkende.
Rehman, som var konferansier under litteraturfestivalens åpningsgalla, er i det hele tatt ute i et lett problematisk ærend på sine drøye fem sider. Hennes versjon av humanismen og fritenkeriet ender nemlig med en slagside i kampen mot «hårsåre antidemokrater som er så personlig fornærmet på vegne av døde profeter at de kjemper med nebb og klør for å påvirke og innskrenke opplysningstidens viktigste konsekvens».
Slik bruker Rehman Mord i Amsterdam til å fremme en posisjon, eller i det minste en retorikk, som Buruma kan hevdes å avkle rimelig effektivt. Det ville trolig passet bedre i Pascal Bruckners bok.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Den evinnelige islamdebattens klokeste innlegg så langt.

Ian Buruma
Mord i Amsterdam
Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh
Gyldendal (2008)
237 sider

Anmeldt: Jørgen Alnæs: I eventyret (Ny Tid)

Ut på litteratur

Reiseskildringer er ikke først og fremst et vindu til verden, men et speil for oss som leser dem.

[selvbilde] Skrivende nordmenn – med og uten ski på beina – har det siste drøye århundret pakket kofferten et uttall ganger. Det har blitt bøker av slikt. Og et utvalg av denne litteraturen grubler Jørgen Alnæs over i den ferske boka I eventyret.
Alnæs, som er anmelder i Dagsavisen og til daglig jobber ved Høgskolen i Oslo, har hatt et ønske om å restituere det man lett kan oppfatte som en småsjuskete sjanger. Manndom tar møydom i bok etter bok, om sistnevnte så er representert ved frimodige men uskyldsrene «hulahulakvinner» eller urørt natur og hvite flekker på kartet.
Den heltemodige forfatteren må kjempe mot isnende kulde eller kannibaler – alt ettersom. Men i følge Alnæs er det også etterlatt velskrevet og verdifull litteratur i kjølvann og skipor. Thor Heyerdahl er for eksempel en undervurdert forfatter, skal vi tro I eventyret, og Helge Ingstads Pelsjegerliv fra 1931 er en klar favoritt.
Først og fremst er det likevel en beskrivelse og analyse av utviklingen i sjangeren og sjangerforventingene Alnæs presenterer. Det gir ham anledning til å si en hel del om hvordan Norge har sett på verden og seg selv gjennom årtiene. Og det igjen, henger nettopp sammen med at reiseskildringen er en populær sjanger, med rufsete romantikk og vågemot, skulle man tro.

Rasisme og imperialisme
Da Nansen og Amundsen sleit seg gjennom isen, og i alle fall da de skrev om det etterpå, var de umiddelbare hjemlige omgivelsene preget av et forsøk på å skape en norsk nasjonalmytologi i forbindelse med uavhengighetskampen. Vi skulle være best om vinteren. Vi skulle være først der det var kaldest.
Polarheltenes bøker er symptomer på dette. Men de skjønte også at de måtte formulere fortellingene sine på en måte som tilfredsstilte leserens spenningsbehov. «Få ting er nemlig mer kjedsommelig enn kryssingen av et bredplatå,» som Alnæs skriver. De valgte noen både enkle og vellykkede grep. Ifølge I eventyret er helten som trosser dødsangsten i den gode saks tjeneste en stadig tilbakevendende figur.
Det kunne være skruis og kulde, men det var ofte også andre farer som truet nordmannen der ute i verden. I få sjangere har de dramaturgiske behovene blitt oppfylt ved hjelp av en så usminket rasisme. Et par titler kan antyde hvordan reisebokforfattere har fremstilt andre som umenneskelige og livsfarlige: Blandt menneskeædere. Fire aars reise i Australien og Under tropernes himmel – To aar blandt hode-jægerne paa Borneo. Aller verst, ifølge Alnæs, var Yngvar Martens Blandt tropenes tigre og på vidda her hjemme fra 1932, der forfatteren bokstavelig talt jakter på indianere i Paraguay, nærmest for moro skyld. Både Heyerdahl og den eksentriske rallykjøreren Greta Molander, som sto for flere halsbrekkende bilturer, hadde dessuten et anstrengt forhold til sine sannsynligvis menneskespisende medmennesker.

Problematisk kritikk
Allerede i 1895 finner Alnæs imidlertid et moteksempel, en kontrast, som han stadig vender tilbake til for å illustrere poengene sine. I Eivind Astrups bok Blandt Nordpolens naboer framstilles ikke bare inuittene på Grønnland mer respektfullt enn det tiden den er skrevet i skulle tilsi. Forfatteren er også ute i et ærend som siden ble et markant trekk ved norske reiseskildringer. Astrup reiste ikke som koloniherre for å kartlegge og underlegge seg nye områder. Han ønsket snarere «å søke seg bort fra sivilisasjonen». Det var noe Ingstad og andre plukket opp igjen i mellomkrigstiden.
Dermed åpenbarer det seg et kritisk aspekt ved reiseskildringene, skal vi tro I eventyret, og det handler om å bryte med den vestlige tilværelsen – ikke bare med den besteborgerlige familien, men med hele det urbane, livsfjerne, kunstige livet.
Det kan imidlertid virke som om Alnæs har vandret ut i et mer problematisk landskap enn han ser ut til å anerkjenne akkurat her. Kanskje er imperialistisk kartleggingsiver erstattet med eventyrlyst. Men det tvetydige i denne formen for lengsel etter det opprinnelige kommer ikke godt nok til uttrykk, og en lang tradisjon for alvorlig idéhistorisk refleksjon omkring sammenhengen mellom kritikk av «den degenererte europeiske kulturen» og visse strømninger innenfor nazismen forlates til fordel for en vag tilslutning til den kritikken som blant annet kommer til uttrykk i nazisten Per Imerslunds bok Hestene står salet og filosofen Martin Heidegger – også han nazisympatisør – sitt begrep om egentlighet.

Den tapte drømmen om paradisøya

De fascinerende vendingene i Alnæs’ reisebokhistorie fortsetter imidlertid i etterkrigstiden, og nå er også en sterkere problematisering til stede. Fremtiden i våre hender-gründer Erik Damman tar for eksempel med seg hele familien til Samoa-øyene i Stillehavet. På den ene siden søker han en livsstil med mindre stress og pengemas, men han kan kun gjøre det som et resultat av det velstandssamfunnet han stammer fra. Dammann kan også, i motsetning til de andre innbyggerne på øya, flytte hjem igjen dersom noe skulle skje.
Fra Dammann og Arne Næss, via Erling Kagge til Lars Monsen skjer så det foreløpig siste vendepunktet i det Alnæs kaller «sakprosaens populærlitteratur». Og kanskje er også det et vendepunkt i det norske selvbildet. Landets reisende sønner, og bare noen få døtre, har vendt seg innover, til kontemplasjonen, etter en kort periode på 90-tallet da de forsøkte å gå i Nansens og Amundsens fotspor.
Monsen vil verken vinne seire for Norge eller kritisere landet. Han ønsker ingen alternativ og bedre tilværelse et annet sted, men vil «trekke seg tilbake, være alene og dyrke naturen og ensomheten».
For å sette det på spissen: Er det dette billigflyselskapene har betydd for reiseboksjangeren? Hva sier det i så fall om oss selv? Alnæs svarer ikke klart når det kommer til vår tid, men han har inspirert spørsmålet. Også det viser vel at reiseskildringer er egnet for tankevirksomhet. For ikke å snakke om en bok om reiseskildringer.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

En dannelsestur gjennom norske reiseskildringer

Jørgen Alnæs
I eventyret
Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim
Cappelen (2008)
330 sider