Kultursak om kriselitteratur

Kriselitteraturen
2008 var året da finanskrisen vekket Marx til live og gjort frimarkedsforfattere grønne. Men kampen om bøkene som vil forme framtiden har bare så vidt begynt.
Av Halvor Finess Tretvoll
Sakprosa. Under Halloween i London tidligere i høst kunne man feste til et uvanlig tema utenfor de tomme lokalene til den konkursrammede banken Lehman Brothers: «Dance on the grave of capitalism». Samtidig børstes det verden over støv av Karl Marx’ hovedverk Kapitalen, som kom ut i tre bind fra 1867 til 1894. I Japan gis boka i disse dager ut i tegneserieform, mens salget er tredoblet i Tyskland. Regissør Alexander Kluge vil til og med filmatisere den.
Det blir utvilsomt en kunstnerisk utfordring. Og Kapitalen får neppe heller trone alene når finanskrisen skal oppsummeres. Men den boklige kampen om hvilken versjon av det som skjedde og hva som bør skje etterpå er i gang.
Paradigmeskifte
– Jeg har Kapitalen i bokhylla, men jeg har faktisk aldri lest den, innrømmer Torbjørn Røe Isaksen.
Redaktøren for Minerva og den nynominerte kandidaten til Stortinget for Høyre og Telemark mener det er uaktuelt at marxismen skal gjøre comeback på grunn av finanskrisen.
– Den er like død og begravd nå som for fem år siden, hevder han.
Samtidig mener Røe Isaksen at det er slående hvor lite den radikale venstresiden får ut av finanskrisen.
– Det er ikke noe sug etter grunnleggende systemendring. I alle fall ikke foreløpig, sier han.
Og likevel er noe i ferd med å skje. Stortingskandidaten kommer med en spådom han håper aldri vil gå i oppfyllelse.
– Man kan forestille seg at finanskrisen 2008 blir et vendepunkt, slik depresjonen på 1930-tallet banet vei for Franklin D. Roosevelts New Deal eller valget av Margareth Thatcher i 1979 ble en symbolsk start på den såkalte høyrebølgen, sier han.
Nå spør Røe Isaksen, til tross for at hans pessimistiske syn på frihandelens vegne blir møtt med en viss bekymring hos partifellene:
– Er det nå sånn at det dominerende økonomiske systemet, som vi har hatt de siste 30 årene, spiller fallitt? Får dette konsekvenser for de liberale reformene vi har sett siden 1980?
Nestleder i SV Audun Lysbakken er enig i at det har åpnet seg et rom for et paradigmeskifte i den økonomiske debatten. Han spør ikke, men slår fast at høyresidens ideer, som har hatt hegemoniet siden 80-tallet, har gått tom for damp.
– Rommet for å diskutere alternativer er større: bare se på den enorme strømmen av radikal litteratur som har kommet de siste årene. Nå gis det ut mye, for ti år siden var det så godt som ingenting, sier han.
Lysbakken er dessuten dundrende uenig med Røe Isaksen i at det er slående hvor lite den radikale venstresiden har fått ut av krisen.
– De siste fem årene har vi opplevd et stemningsskifte som tydelig viser hvor kolossalt nederlaget for høyresiden har vært. Selve grunnsteinen i markedsliberalismen, troen på at frislipp av markeder og privatisering skulle fører til høy og stabil økonomisk vekst, har vist seg å være feil, sier han.
– Kapitalen av Karl Marx ser ut til å selge stadig bedre. Noen steder, som i Tyskland, er salget tredoblet siden i fjor. Tror du dette har sammenheng med finanskrisen?
– Helt sikkert. Den grunnleggende forståelsen av hvordan kapitalismen fungerer og hvordan den skaper kriser står seg godt. Vi så det samme da «dotcom»-boblen sprakk: Mange næringslivsfolk kastet seg over Marx, fordi de der kunne finne forklaringer på mekanismene bak nedgangen.
Jakter på krisebøker
Under bokmessa i Frankfurt tidligere i høst jaktet forlag fra hele verden på den virkelig gode boka om finanskrisen. Sigmund Sørensen fra Cappelen Damm sa den gang at «Alle vil gjerne ha en slik bok» (Aftenposten 18.10.). Nå forteller han til Ny Tid at forlaget ennå ikke har kjøpt inn noe.
– Men vi har ting på gang selv, sier han.
– Hva er det dere ser etter i en slik bok?
– Den kan ikke bare være deskriptiv og utelukkende forklare hva som har skjedd, men må også få fram en klar polemisk stemme. Vi vil gjerne ha en forfatter som tar stilling og melder seg på i en debatt, en forfatter med ordentlig klo.
Også Harald Engelstad i Aschehoug er på jakt etter boka om finanskrisen.
– Vi vil gjerne være med på å belyse samtiden, og dette er et viktig spørsmål, sier han.
Forlagsredaktør Engelstad mener faglig tyngde, personlig autoritet og formidlingsevne er tre nøkkelord som beskriver det Aschehoug søker i denne sammenhengen.
Redaksjonsjef for dokumentarlitteratur Jan Swensson i Gyldendal er enig. Også han jakter på kriselitteratur anno 2008.
– Da vi var i Frankfurt så vi at her kommer det mange titler. Og vi lukter på dem, slik mange andre gjør. Men krisen utvikler seg rakst, og en bok kan fort bli utdatert. Derfor må man satse på noe litt mer tidløst. Det må være solid, og gjerne polemisk. Kanskje noe som går litt tilbake i tid og trekker noen paralleller, sier Swensson.
Parallelt med krisens eskalering har det allerede kommet en rekke bøker som de norske forlagene kan velge og vrake mellom når de skal gjøre innkjøp på bokmesser som den i Frankfurt.
Spørsmålet Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen stiller seg er hva som kjennetegner det idémessige innholdet i dem, og om noen av dem kan bli de neste tiårenes svar på bøkene som tidligere har blitt skoledannende og fått politisk betydning. I det historiske idélandskapet som den nye kriselitteraturen skriver seg inn i utgjør Kapitalen, John Maynard Keynes’ magnum opus The General Theory of Employment, Interest and Money fra 1936 og Milton Friedmans frihandelsklassiker Capitalism and Freedom fra 1962 noen viktige merkesteinene.
På spørsmål om hvilke bøker som i dag er best egnet til å forstå det som har skjedd, trekker Røe Isaksen fram George Coopers The Origin of Financial Crises. Central Banks, Credit Bubbles, and the Efficient Market Fallacy, Martin Wolfs Fixing Global Finance og Mark Zandis Financial Shock. A 360º Look at the Subprime Mortgage Implosion, and How to Avoid the Next Financial Crisis når han skal foreslå kriselitteratur senhøsten 2008.
Lysbakken holder på sin side noen klassikere fra globaliseringsdebatten opp i lyset, og legger dermed ikke skjul på at han unner seg et lite «Hva var det vi sa?».
For den som vil forstå finanskrisen foreslår han: Joseph Stiglitz’ Globalization and Its Discontents og Walden Bellos Deglobalization. Ideas for a New World Economy, samt Bent Sofus Tranøys Markedets makt over sinnene, Erik Reinerts Global økonomi. Hvordan de rike ble rike og hvorfor de fattige blir fattigere og Rune Skarsteins Økonomi på en annen måte. Makt og penger fra europeisk føydalisme til globalisert kapitalisme.
De tre siste har SV-nestlederen trukket fram fordi han mener den dominerende retningen i økonomifaget mangler begreper for det som har skjedd i høst.
– Finanskrisen tydeliggjør at faget og dets forfattere har hatt en politisk slagside. Få advarte for eksempel mot en finanssektor som vokste seg alt for stor eller så at det var viktige forskjeller på finanssektoren og andre deler av økonomien. Derfor er det nå tid for å sette seg inn i tankegangen til de økonomene som har stått utenfor den dominerende måten å tenke økonomi på de siste 30 årene, sier han.
Samtidig er det ingen tvil om at krisen kommer på et dårlig tidspunkt for venstresiden, slik Lysbakken ser det.
– Jeg tror ikke vi er sterke nok til å utnytte denne muligheten nå. I Europa er den partipolitiske venstresiden svakere enn den har vært på veldig lenge, og den er ikke rede til å ta det politiske initiativet. Men på sikt håper jeg blant annet at den nyliberale innflytelsen i de sosialdemokratiske partiene kan forvitre, sier SV-politikeren.
Frykter reaksjonen
Høyres unge og beleste stortingskandidat tror at fagøkonomene vil bli enige om en kombinasjon av markedssvikt og styringssvikt når krisen skal oppsummeres. Men i den brede opinionen, mener han, vil først og fremst markedssvikten bli vektlagt.
Slik John Maynard Keynes’ og Milton Friedmans bøker har blitt fortettede symboler på de dominerende ideologiske retningene i to etterfølgende perioder – den første for velferdsstatene i etterkrigstiden og den andre for liberaliseringen på 1980-tallet – påpeker han at vi nå kan få en bok som blir symbolet på enda en ny tilnærming om, la oss si, 30 år fra i dag.
Samtidig minner Røe Isaksen om at historien formes av ettertiden, og at vi gjerne vil ordne den på en måte som gir mening for oss. Han forteller at det kom ut bøker av Friedrich Hayek, som siden skulle bli dominerende, da Keynes´ General Theory ble allmennlesning hos beslutningstakere og premissleverandører i den økonomiske politikken.
– Det kan godt være vi går inn i en tid der markedsskepsis finner større klangbunn hos folk. Men det betyr ikke at en motreaksjon er utelukket senere. Dessuten kan det vel hende at hele krisen blåser over raskere enn ventet. Og det er jo i så fall kjedelig for denne artikkelen, sier Røe Isaksen.
Også Audun Lysbakken har sine tvil når det gjelder omfanget av det ideologiske paradigmeskiftet som eventuelt kunne få sitt symbolske uttrykk i bøkene som har kommet og vil komme i kjølvannet av krisen.
– Ser man historisk på det, forstår man at kriser skaper frykt, og frykt skaper på sin side grobunn for reaksjonære bevegelser. Dette er Naomi Klein inne på i boka Sjokkdoktrinen fra 2007. Selv om jeg tror det vil bli større rom for alternative syn, er det langt fra gitt at krisen vil føre til mindre markedsliberalisme, sier han.
Han mener også at det er farlig dersom venstresiden tror krisen er bra for den.
– Det har vi hatt en tendens til: Vi har ventet på en krise som skulle vise at vi har hatt rett hele tiden, istedenfor å overbevise folk gjennom å presentere alternativene. Det er en skummel strategi, sier han.
Den egentlige krisen
For Røe Isaksen er sammenhengen mellom finanskrisen og globaliseringsdebatten en annen enn den Lysbakken impliserer i sine forslag til kriselitteratur. Høyremannen er uenig i at globaliseringsmotstanderne skriver de beste bøkene om krisen, men han ser for seg at krisen kan ha bidratt til globaliseringsmotstandernes gjennomslag. Da Thomas L. Friedmans globalisringsvennlige bok The Lexus and the Olive Tree kom ut i 1999 var tiden fremdeles preget av liberal fremtidsoptimisme og troen på et fritt globalt marked.
Nå poengterer Røe Isaksen at tre begivenheter har gitt denne optimismen et skudd for baugen:
– Terrorangrepene den 11. september 2001 viste at åpne samfunn er sårbare samfunn, klimadebatten har reist spørsmål om en grønnere økonomi og så er det finanskrisen som har reist spørsmålet om graden av kontroll og regulering i det frie markedet, sier Røe Isaksen.
Nevnte Thomas L. Friedman er også et eksempel på at klimaspørsmål har dukket opp på høyre bredd av strømmen med kriselitteratur det siste året. I Hot, Flat and Crowded. Why We Need a Green Revolution – and How It Can Renew America, som er blant de fem mest solgte amerikanske sakprosabøkene i 2008, tar Friedman et betydelig skritt i klimavennlig retning. Han mener at både finanskrisen og miljøkrisen – samt Amerikas omdømmekrise – kan løses ved å satse tungt på en grønnere økonimi.
– Man må kunne kalle det et kinderegg, altså tre ting på en gang. Tror også du at finanskrisen også kan få betydning for kampen mot den globale oppvarmingen, Lysbakken?
– Jeg har ikke lest boka, og er ingen stor tilhenger av Thomas Friedman. Han har argumentert for en form for globalisering som er en del av problemet, og ikke en del av løsningen. Den store bekymringen er dessuten at kampen mot den mer ødeleggende klimakrisen blir skadelidende fordi finanskrisen får forrang. Samtidig mener jeg at to av nøklene for å skape en grønnere økonomi er fordeling og politisk styring. Det er umulig å få ned klimagassutslippene på annen måte. Finanskrisen peker i samme retning. Slik sett har de to krisene en del av de samme svarene, sier SV-nestlederen.
Han argumenterer også for det er noen grunnleggende drivkrefter i kapitalismen, knyttet til konsentrasjon av makt og ressurser og tvang til ekspansjon, som må tøyles både om vi ønsker en mer stabil økonomi og dersom vi ønsker å løse klimakrisen.
– Ok. Dersom du selv skulle skrevet bok om finanskrisen: Hva ville tittelen vært?
– Det måtte blitt: Mye mer demokrati, sier Lysbakken.
– Hvorfor?
– Fordi jeg tror dette er nøkkelspørsmålet: Hvordan overfører man mer makt til samfunnet og til mennesker og organer som kan ta mer samfunnsmessig hensyn enn profittmaksimering?
– Og hva med deg, Torbjørn Røe Isaksen. Hvilken tittel skulle din bok hatt?
– Mea Culpa? Nei da. Kanskje noe sånt som Fortsatt verdt å forsvare. Det skal sies at jeg har kritisert grådighetskulturen og den kortsiktige kapitalismen også før finanskrisen. Nå tror jeg at man må forsvare det åpne samfunnet. Tiden er inne for å finpusse den liberale rustningen litt, med den siste tidens erfaringer i mente.
Om det er akkurat dette Swennson, Engelstad og Sørensen var ute etter, er vel helst et åpent spørsmål.■

Ny sakprosa om finanskrisen
Paul Muolo: Chain of Blame. How Wall Street Caused the Mortgage and Credit Crisis, Wiley (2008), 352 sider.
Robert Schiller: The Subprime Solution. How Today's Global Financial Crisis Happened, and What to Do about It, Princeton University Press (2008), 208 sider.
Charles Morris: The Trillion Dollar Meltdown: Easy Money, High Rollers, and the Great Credit Crash, Public Affairs (2008), 224 sider.
Richard Bitner: Confessions of a Subprime Lender. An Insider's Tale of Greed, Fraud, and Ignorance, Wiley (2008), 208 sider.
Kevin Phillips: Bad Money: Reckless Finance, Failed Politics, and the Global Crisis of American Capitalism, Viking (2008), 256 sider.
Niall Ferguson: The Ascent of Money. A Financial History of the World, Penguin Press (2008), 432 sider
George Soros: The New Paradigm for Financial Markets. The Credit Crisis of 2008 and What It Means, PublicAffairs (2008), 208 sider.