Sierra Leone: Borgerkrigsmytologien (Dagbladet)

SITAT:

”Her kan ingen snakke om et paradis på jord. Paradiset har sin urokkelige plass på den andre siden av døden, og på denne siden trives uretten, grusomheten, småligheten.”
Graham Greene i romanen Den dypeste grunn, som er basert på forfatterens opphold i Sierra Leone under 2. verdenskrig.

HOVEDSAK:

Borgerkrigsmytologien

Krigsherjede Sierra Leone forsøker å forsone seg med fortiden. Men mens landet avholder valg, preger mytene historieskrivingen.

Av Halvor Finess Tretvoll

(FREETOWN:) Etter alle kriger må det skrives. Traumer skal bearbeides, raseriet formildes. Krigsårsakene, ansvarsforholdene og skyldkompleksene bør analyseres. Men idet Sierra Leone i dag går til urnene, i det andre president- og parlamentsvalget etter at 1990-tallets brutale borgerkrig tok slutt, lider historieskrivingen en trefoldig vanskjebne.

I vestlige populærfremstillinger dominerer en rekke reduserende fremstillingsmåter, som om Afrika er et kontinent uten aktører med rasjonelle politiske målsetninger og strategier. I den politiske hanekampen erstattes soberheten med kortsiktige maktambisjoner, som om den allerede spente stemningen ikke kan piskes ytterligere opp dersom historien manipuleres. Og i iveren etter utvikling i fremtiden glemmer både internasjonale og lokale aktører å dvele ved fortiden, som om sårene skulle bli borte når man slutter å snakke om dem.
Fortellingene om krigen er dekket av et mykt og lag av myter. Dermed forsinkes den nødvendige nasjonale sjelegranskingen, det tunge kulturelle arbeidet som må gjøres for å hindre at katastrofen gjentar seg.

Mytene
Blood Diamond er et talende eksempel. Ikke bare kjører de på venstre side av veien i denne storfilmen (den er skutt i Sør-Afrika), mens man i Sierra Leone holder seg til høyre så lenge humpene ikke tvinger en over i motgående veibane. Og ikke bare vil enhver som kjenner språkene i Sierra Leone le seg fillete når Leonardo DiCaprio forsøker seg på krio. Man får også inntrykk av at krigsårsaken var diamanter og ingenting annet, når de glitrende steinene i virkeligheten kun bidro til å forlenge volden, ved siden av andre naturressurser.
Man hører også ofte av at opprørerne i Revolutionary United Front (RUF) ikke hadde noen politiske ideer eller troverdige klagemål, men dannelsen av denne geriljagruppen henger sammen med et sammenbrudd i utdannings- og helsetjenesten og utstrakt korrupsjon. Ja faktisk hadde RUF en viss støtte i sivilbefolkningen ved begynnelsen av krigen, før volden fikk sin selvforsterkende egendynamikk.
At ”The rebels” var en enhetlig og lett identifiserbar størrelse som kjempet mot en klart definert regjeringshær, er nok en utbredt halvsannhet, for eksempel i mye av pressedekningen fra Sierra Leone. Det er egentlig mer treffende å snakke om ”soldier-rebels” eller ”sobels”, altså en sammenblanding av ulike geriljagrupper, forsvarsmilitser, regjeringsstyrker og fredsbevarende soldater, som i større eller mindre grad glemte hva krigen handlet om for heller å grave etter mineraler eller smugle godsakene ut via nabolandet Liberia, gjerne i kompaniskap på tvers av frontlinjene.
Selv da utviklingsminister Erik Solheim besøkte dette vestafrikanske landet tidligere i sommer, ble en av mytene gjentatt i det materialet han ble forelagt av en frivillig organisasjon som arbeider der. Det heter der at det var ”opprørsgeriljaen” som stormet Freetown i januar 1999. Dermed går tankene til RUF, som også er den eneste væpnede gruppen som nevnes i teksten. Men i virkeligheten var de hovedansvarlige restene av Johnny Paul Koromas militærjunta Armed Forces Revolutionary Council (AFRC), som hadde hatt makten i 1997-98.

En skitten krig
Memoarboken A Long Way Gone, som forlaget Spartacus gir ut på norsk i høst, er faktisk et langt bedre bidrag til historieskrivingen.
Etter å ha mistet familien under et angrep havner forfatteren Ishmael Beah i en landsby som er kontrollert av hæren. Der får han valget mellom å kjempe på regjeringens side eller bli overlatt til seg selv og RUF-soldatene som har omringet landsbyen. Han velger det første og tar imot en AK-47, samt noen kraftige doser ”brown-brown”, som den oppkvikkende blandingen av krutt og kokain kalles. Så går han amok i skogene og i landsbyene.
Det er enkelt å forstå hva som står på spill. En 13-14-åring i en slik situasjon, uten andre sosiale nettverk enn troppens, uten andre muligheter til å skaffe seg mat enn plyndring, blir i stand til det uhyggeligste. I denne skitne krigen var det ikke bare RUF som hadde blod på hendene. Også regjeringshæren, kuppmakeren Valentine Strasser og hans National Provisional Ruling Council (NPRC) som hadde makten i 1992-1996, AFRC, de sivile forsvarsmilitsene og den nigerianske ECOMOG-styrken sto bak ufattelige overgrep.

Maktarroganse
I Freetown – en hovedstad uten en eneste bokhandel, uten en eneste kinosal – har imidlertid kulturprodukter som A Long Way Gone og Blood Diamond begrenset betydning. Der utspiller historiedebatten seg først og fremst på den partipolitiske scenen.
I valgkampen har begge de to største partiene, opposisjonspartiet All People’s Congress (APC) og regjeringspartiet Sierra Leone People’s Party (SLPP), forsøkt å slå politisk mynt på den postkoloniale historien.
Ifølge SLPPs presidentkandidat Solomon Berewa var det korrupsjonen og statssammenbruddet under APCs ettpartistyre på 1970- og 80-tallet som førte til krigen. APCs presidentkandidat Ernest Bai Koroma har derimot uttalt at den samme perioden medførte enorme forbedringer når det kommer til infrastruktur og sosial utvikling, mens SLPP, som satt med makten i 1996-97 og fra 1998 til dagens valg, har blod på hendene.
Spør man Joseph Humper, som ledet landets freds- og forsoningskommisjon fra 2002-2005, vil han si at ”ja. Politikerne peker på hverandre, og ikke på seg selv.” I hans øyne strekker årsaksrekkene seg tilbake til perioden like etter uavhengigheten i 1961, da både APC og SLPP bidro til korrupsjonen og sammenbruddet i offentlige tjenester.

Selektiv stillhet
Den detaljerte rapporten Humpers kommisjon leverte fra seg blir ansett som en av de grundigste fortellingene om krigen så langt, og den gjør et solid forsøk på å avkrefte mytene om konflikten. Dette landet kollapset for eksempel ikke på mystisk vis en klar vårdag. Krigsutbruddet ses snarere som en protesthandling utført av frustrert ungdom som hadde sett seg lei på de etablerte politiske miljøenes maktarroganse.
Likevel er den blitt møtt med taushet i Sierra Leone, mener Humper, som påpeker at kommisjonen bare fikk halvparten av pengene den var lovet, om lag 5 millioner dollar. Spesialdomstolen for Sierra Leone har til sammenligning et årlig budsjett på rundt 30 millioner dollar.
”Jeg er ikke imot spesialdomstolen, men jeg mener dette er problematisk all den tid Freds- og forsoningskommisjonen retter seg mot en hel nasjon, mens spesialdomstolen bare kan dømme en håndfull personer,” sier Hummper.
Også forskeren David Keen skriver i sin fagbok Conflict and Collusion in Sierra Leone at ”det har dannet seg en kultur av selektiv stillhet som både internasjonale og lokale aktører bidrar til”.
Dermed forblir den latente aggresjonen, det skjulte sinnet og hatet, som naturligvis gror i et samfunn etter ti år med voldshandlinger, i for stor grad ubearbeidet. Også det vil være en avgjørende utfordring for vinneren av dagens valg.


SIDESAK:

Bling bang

Diamanter finansierte borgerkrigen. Men dette er bare en av sammenhengene mellom Sierra Leones tragedie og hip hop-kulturen som undersøkes i en ny dokumentarfilm


I Blood Diamond sier Leonardo Di Caprios rollefigur Danny Archer: ”in America, it's bling bling. But out here it's bling bang”. Vi får også se noen musikkvideoklipp der det ustanselig blinker i artistenes edelstener. Regissør Edward Zwick gjør imidlertid ikke stort mer ut av forholdet mellom amerikanske populærkultur og borgerkrigen i Sierra Leone.
I dokumentarfilmen Bling: A planet Rock, som vises på Film fra Sør-festivalen senere i høst, får man derimot hele historien. Ikke bare har diamantene, som blant annet forlenget borgerkrigen i Sierra Leone, blitt glitrende velstandssymboler i den amerikanske hiphop-kulturen. Denne kulturen har også solid gjennomslag i det vestafrikanske landet, og var med på å skape det symbolske universet både RUF og andre væpnede grupper forholdt seg til. Det er ikke uten grunn at en av kommandantene i den brutale gjengen West Side Boys valgte ”2Pac” som sitt nom de guere, eller at barnesoldatene i mangel på uniformer kledde seg i t-skjorter med Tupac Shakurs hode på brystet.
I Bling: A planet Rock møter vi gode gamle Raekwon fra Wu-Tang Clan, juvelér TV Johny Dang og medeieren i hans diamantsmykkebedrift rapperen Paul Wall, samt reggaton-artisten Tego Calderón på tur til Sierra Leone. Forfatter av A Long Way Gone Ishmael Beah er med som guide, og han viser frem både diamantgruvene og leire for de som mistet armer eller bein da RUF hakket løs med machetene. Det er noe i alle fall Raekwon har tungt for å svelge.
Om denne dokumentarfilmen kan stoppe gangsterrappens diamantfascinasjonen er kanskje tvilsomt, men i Sierra Leone har hiphop-universet også fått positive følger etter krigen. En av de få nystartede bedriftene i Freetown heter for eksempel Ice Ice Baby og leverer isbiter til fiskerne på stranda. Den skal ifølge BBC gå riktig godt.


NOTISER:


De første dommene
I sommer startet rettssaken mot Liberias tidligere president Charles Taylor, men Spesialdomstolen for Sierra Leone avga også de første fellende dommene da tre medlemmer av Armed Forces Revolutionary Council (AFRC) ble kjent skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. De tre, Alex Tamba Brima, Brima Bazzy Kamara og Santigie Borbor Kanu ble idømt til sammen 145 års fengsel. AFRC-leder Johnny Paul Koroma er derimot på frifot, hvis han da ikke ble drept i Liberia i 2003. Det pågår fortsatt etterforskning for å fastslå hans skjebne.

Snuff-film
De mest tilgjengelige krigsskildringene i Sierra Leone er dvd-er med mer eller mindre redigerte råklipp av kamphandlinger og overgrep. Man får kjøpt dem på gatehjørnene. I den mest bearbeidede enden av skalaen finner man den prisbelønte Unicef-fotograf Sorious Samuras dokumentarfilm Cry Freetown, som på tross av sine grusomme bilder fra invasjonen av hovedstaden i 1999, har blitt vist på både CNN og SVT. I den andre enden finner man er rene snuff-aktige titler som ECOMOG in action og Heoroes of the RUF.