Anmeldt: Anonym: Kindereggeffekten (Ny Tid)

Svanemerkedansen

Kindereggeffekten er kun to ting på en gang: Halvslapp miljøthriller og semismart satire.

[miljøskrøner] Forfatteren bak Kongepudler har igjen skvist sitronene på St. Moriz, der vedkommende, ifølge forordene, har skrevet både sin forrige og sin nye bok. Han, hun eller hva som nå skjuler seg bak pseudonymet «Anonym», har faktisk fått noen dråper syrlighet ut av det også, og er tilbake med en intrigespekket politisk thriller om de norske elitenes hyttebonanza, grådighet og grønnvasking.
Denne gangen er Trond Giske borte (og Ari Behn har bare en birolle), mens lille Petter Stordalen spretter rundt i bar overkropp blant hyttetomtene på Hafjell med grandiose planer om et verdensledende miljøsenter og luksushotell. Ved siden av regjeringens partiledertrio, Hans Geelmuyden, kronprins Haakon, og de fleste pengekjendisene i landet (Trygve Hegnar er av en eller annen grunn utelatt), er det han som får størsteparten av oppmerksomheten i denne delvis vellykkede oppfølgeren til Kagge forlags frekke fjorårssuksess.

For flytende
I Kindereggeffekten er det en klam liksomkonsensus som påtales, preget av alt for mye medieopportunisme, og litt for få ærlige overbevisninger. Fiffen forsøker desperat å skaffe seg klimatroverdighet i 2009, men har egennytte og maktambisjoner for øyet.
Det er dog ikke alle som vil være med på kommunikasjonsstrategikjøret. Ikke bare er det sand i bensinen og løse skruer på anleggsmaskinene ved Stordalens prestisjebyggeri. En av hans utallige (og miljøvennlige) biler blir også satt i brann på den nybygde, CO2-nøytrale (!) flyplassen. På en hytte som eies av Rema-Reitan d.y. sitter dessuten fem desillusjonerte miljøfanatikere og pusser våpnene sine før den storslåtte åpningen av Hafjell Internasjonale Miljøsenter. Og i løypa ligger en død kommunestyrerepresentant med skistaven i brystet...
Slikt blir det helt grei og småvittig spenningslitteratur av. Her er nyttige idioter, stupide politifolk, og skjulte agendaer. Men mellom cliffhangere og kapitteltitler hentet fra Bob Dylands låter, kunne teksten med fordel vært strammet litt inn, særlig når det gjelder alle sidesporene den allerede mangslungne historien forfølger.

Miljødrama
Det dramatiske høydepunktet, en «eventfest» (der selv champagnekjølerne er fylt med is fra en isbre), går riktignok unna: Storheter som Al Gore (og Paris Hilton) har ankommet Hafjell på stripe og feirer sin gode samvittighet. Etter at Stordalen og Robbie Williams har sunget duett går det riktig ille under en gondolbanetur i måneskinnet. En eksplosjon etterlater tre døde – og en hardt skadd miljøguvernør fra California i en tilstand som minner om Terminator 2.
Det er slike hentydninger som løfter boka. Kronprinsesse Mette-Marit siterer for eksempel ustanselig Krigføringens kunst av kinesiske Sun Zi, mens hun håndterer samuraisverd som Uma Thurman i Kill Bill (ikledd gul treningsdress med sorte striper).
Det skal vise seg nyttig når attentatene, eksplosjonene og sabotasjen rulles opp, og det kommer for en dag at det er sterkere krefter enn miljøekstremister som står bak.

Subtilitet savnet
Verre er det at Kindereggeffekten har svakheter som politisk satire. En vellykket karikatur forstørrer som kjent sider ved virkeligheten. Som vanlig bor djevelen i detaljene: Det godt kan tenkes at Jonas Gahr Støre ønsker å bli generalsekretær i FN, men det er tvilsomt om det blir et «folkekrav» at Helen Bjørnøy kommer tilbake som miljøvernminister (to ganger). At Knut Olav Åmås skulle skrive en kronikk i avisen der han selv er debattredaktør, vitner dessuten om slurv, og det hadde kostet lite om Helen Bjørnøys engelskkunnskaper var mer i tråd med virkelighetens. Hun snakker ikke med «Oxford-aksent».
For all del. Det er anledninger til å trekke på smilebåndet: Bjørn Rune Gjelsten opptrer med motorsportvenner fra Dubai, samt en evinnelig hang til å «fokusære» på det ene eller det andre, og Øystein Stray Spetalen er en akkurat passe absurd kriminell, utstyrt med VIF-jakke og pistol. Men her er det for mye som skrives med store bokstaver.
Kongepudler hadde fortjent en subtil oppfølger, men fikk i stedet en litt for enkel etterligning.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Datostemplet miljømoro.

Anonym
Kindereggeffekten
En miljøthriller om mord, makt og mye penger
Kagge (2007)
354 sider