Anmeldt: Haakon Lie: Slik jeg ser det nå (Ny Tid)

Lynglimt fra et politisk uvær
Ap-høvdingen Haakon Lie var en sikkerhetspolitisk doktrine på to bein. I sin nye bok viser 103-åringen en mykere side.
Av Halvor Finess Tretvoll
Bokhøsten har gått i politisk mimremodus, og i den forbindelse er Kåre Willoch for en barnerumpe å regne. Han fyller 80 år den 3. oktober og figurerer i to nye bøker for tiden. Men Haakon Lie kunne vært faren hans. Bokstavelig talt.
Også etter oppmerksomheten å dømme, er den eldste eldst. Lie feiret 103-årsdagen med bløtkake og bokutgivelse sist mandag, mens halve Arbeiderpartiet og de fleste av landets politiske journalister satt i giv akt og andektighet da Partisekretæren (bestemt form, entall. Stor forbokstav) krevde en mer sosial boligpolitikk og kjøp av svenske jagerfly.

Lies ord er ikke lov lenger. Men skogsarbeiderens flis av en intervjubok, viser at det fremdeles lyner i det politiske uværet han helt fra sin første valgkampen – i 1919 – har brakt med seg. I Slik jeg ser det nå, som er skrevet i samarbeid med historiker Hans Olav Lahlum og Aftenpostens londonkorrespondent Hilde Harbo, drar han fram det ene avisutklippet etter det andre. For å mene noe om klimakrisen eller Jonas Gahr Støre.
Lie foreslår nye drabantbyutbygginger, mindre stoppeklokkeomsorg og færre utenlandske tiggere og prostituerte. Våre egne verdige trengende narkomane, vil han derimot hjelpe. For «de er jo våre landsmenn og bysbarn som vi skal føle oss solidariske med».
Vi får vite at Lie var mot privatiseringen av Statoil, at han blir forbanna når miljøbevegelsen ber alenemødre spare på strømmen, og at han for sent oppdaget at også palestinerne er mennesker. Han er heller ingen tilhenger av tidligpensjonsordninger, lyntog eller OL i Tromsø. Og så videre.
Kaldkrigskanonade
Dersom Slik jeg ser det nå er som en storm i innlandet, var imidlertid Slik jeg ser det fra 1975 en orkan over Cuba. Boka solgte 70 000 eksemplarer i løpet av en eneste bokhøst, kom i syv opplag og er i mangt et oppgjør med kretsen omkring herværende avis, da den het Orientering.
Lies debutbok, som Dagbladet plasserte på 24. plass i sin liste over den betydeligste norske sakprosaen i etterkrigstiden, er syrlig antikommunistisk – en kaldkrigskanonade. Den forteller historien om bruddet mellom Orientering og Arbeiderpartiet, og om dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961. Forfatteren, Haakon Lie anno 1975, levner den utenrikspolitiske opposisjonen liten ære. Lie skrev blant annet at resolusjonen fra det berømmelige påskeopprøret i 1958 var «en eneste svindel», og at det var en følelse av lettelse blant partimedlemmene da «utveksten» Orientering ble skåret bort.
Lie er riktignok noe vennligere innstilt overfor Orienterings første redaktør, Sigurd Evensmo, men folk som Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og Berge Furre fremstår som Nikita Khrusjtsjovs nyttige idioter. Selv lyser Lie som en svoren USA-venn, Nato-tilhenger og hard negl.
En mykere mann
Desto mer interessant er begrunnelsen han i Slik jeg ser det nå benytter for å underbygge sitt standpunkt i jagerflyspørsmålet. I dag støtter Lie en regjering der de vankelmodige i SV er med, og han er overraskende nok på linje med SV-veteran Stein Ørnhøi når det gjelder JAS Gripens fortreffelighet.
Ikke bare er flyene bedre egnet enn det amerikanske Joint Strike Fighter til å håndheve norsk suverenitet utenfor kysten, slik «n’Haakon» ser det. Etter Berlinmurens fall er det også lettere å bli en varm tilhenger av det nordiske forsvarssamarbeidet, som i sin tid faktisk var alternativet Orienteringskretsen stilte opp til Nato-medlemskap på 1950-tallet. Den gang var spørsmålet om en nordisk allianse skulle lene seg vestover eller om den skulle stå på en ren nøytralitetslinje, og Lie stod så beinhardt på det første at den nordiske dimensjonen er svært vanskelig å få øye på i Slik jeg ser det.
Lie setter fortsatt den britiske politikeren Ernst Bevin, som etter innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1948 advarte sterkt mot at Norge skulle bli presset til å omfavne Sovjetunionen, høyest av den moderne verdenshistoriens politikere. Men han er nå «svært betenkt» over Natos offensive operasjoner og utvidelse av mandatområdet.
Selv om Partisekretæren tror SV er regjeringens svakeste ledd, ettersom partiet mister stemmer og «ikke har fått fram det som har vært deres grunnleggende oppfatninger i forsvarspolitikk og sikkerhetspolitikk», viser det han sier om finansministeren at en rødstrømpe fra partiet han en gang frådet over faktisk skulle klare å sjarmere ham.
Det tok bare litt tid.■

Haakon Lie, Hans Olav Lahlum og Hilde Harbo
Slik jeg ser det nå
Cappelen Damm (2008)
185 sider

Haakon Lie
Slik jeg ser det
Tiden (1975)
426 sider

Bokessay: Presidenter og populærkultur (Ny Tid)

Duellen i Det ville vesten
Kampen om å bli USAs neste president er også en kamp om historieforståelsen.
Av Halvor Finess Tretvoll
Fredag 26. september møtes John McCain og Barack Obama til duell i solnedgangen over Mississippi.
Det er kanskje lite som minner om Det ville vesten når presidentkandidatene skal diskutere utenriks- og sikkerhetspolitikk i den første av i alt tre debatter under årets valgkamp. Men selv om seksløpere og Stetson-hatter for lengst har blitt byttet ut med pene dresser og oral ammunisjon når mektige menn gjør opp seg imellom, øker forståelsen av hva som står på spill med historieleksjonene i to nye bøker.
Tidligere NRK-korrespondent i USA og Latin-Amerika Joar Hoel Larsen har skrevet Dead or Alive. Cowboyer i amerikansk historie fra Davy Crocket til George W. Bush, mens historiker Hans Olav Lahlum gir ut Presidentene. Fra George Washington til George W. Bush.
En global sheriff?
Forfatterne ender i nærheten av hverandre, slik titlene antyder. Men veiene dit er markant forskjellige. Begge bøkene bruker enkeltpersoner som utgangspunkt for å forstå de lange linjene som har ført fram til den polariserte politiske situasjonen i dagens USA. Likevel representerer presidentene og kuguttene to ulike versjoner av historien.
Da Thomas Jefferson gjennomførte «The Louisianna-purchase» i 1803 og dermed doblet USAs areal, og da James K. Polk gjentok bedriften og doblet landets utstrekning på nytt ved hjelp av en avklaring av nordgrensen og en krig mot Mexico i 1846-48, oppsto et enormt område som skulle siviliseres av den hvite mann. I samtiden ble denne ideologien kalt «Manifest destiny», og den rettferdiggjorde nybyggernes gudegitte rett til å fordrive indianerne. Slik sett ble de hardbarkede cowboyene sivilisasjonens fortropp, og ifølge Hoel Larsen er USAs selvgestaltede globale sheriffrolle en forlengelse av denne tradisjonen.
Theodor Roosevelt satt riktignok på hesteryggen i noen år, og var kvegeier og sheriffassistent på 1880-tallet. Han dannet også et frivillig regiment av venner fra Vesten, kalt «The Rough Riders», som kjempet på Cuba under den spansk-amerikanske krigen i 1898. Men i Lahlums variant er de spredte «indianerkrigene» i denne fasen av USAs historie i høyden et interessant sidesport til hendelsene i Washington og i den langvarige konflikten mellom nord- og sørstatene, som kulminerte i en blodig borgerkrig fra 1861-65.
Symboler i saloonen
Lahlum har laget miniportretter av samtlige amerikanske presidenter så langt, og supplerer det med noen historiske betraktninger. De handler om å vurdere presidentenes relative innsats, kommentere om hver enkelt er over- eller undervurdert, og om å følge spenningene mellom isolasjonisme og internasjonalisme eller idealisme og realisme, samt utviklingen av det amerikanske demokratiet og USAs forhold til omverdenen.
I en solid utgivelse som nøyer seg med å justere bildet av et par presidenter, og som også inkluderer noen sider om de to kandidatene som kjemper om å bli den 44. i rekken, danner det seg etter hvert noen analytiske anslag knyttet til hvilke egenskaper som kreves for å bli president, og for å forbli en vellykket sådan. Man får også et inntrykk av de samfunnsmessige spenningene mellom plantasjeeiere og industriherrer, samt utviklingen av det amerikanske partisystemet. Men i det store og hele er dette tradisjonell og trygg historieskriving.
For Lahlum er perioden mellom Abraham Lincoln, presidenten som vant borgerkrigen, og Woodrow Wilson, presidenten som brakte USA inn i Den første verdenskrigen, forholdsvis uinteressant, en fortelling befolket av middelmådigheter som Chester Arthur, Benjamin Harrison og William McKinley og noen langt større skikkelser som Ulysses S. Grant og nevnte Theodore Roosevelt.
Hoel Larsen ser det annerledes. For ham er disse tiårene på slutten av 1800-tallet cowboyens gullalder, der rett og galt sauses sammen på saloonene, mens folk som Jesse James, Billy the Kid og Wyatt Earp raner banker og tog eller forsøker å stoppe de som gjør det. Han viser hvordan nybyggermentaliteten og grenselandets sosiale struktur har påvirket utviklingen av den amerikanske nasjonalstaten, og påpeker også den slagkraften westernmytologien siden skulle få i amerikansk politikk.
Dermed kommer også en forskjell i historiefilosofi merkbart til uttrykk. For Hoel Larsen er slaget ved Alamo i krigen mot Mexico, general Custers nederlag ved Little Big Horn og bombingen av skipet Maine i krigen mot Spania av stor symbolpolitisk betydning. Det samme gjelder Dime novels om westernheltenes liv og legendariske dødsøyeblikk, samt John Wayne, westernskuespiller og konservativ posterboy med white supremacy-sympatier.
Theodor Roosevelt stilte til borgermestervalget i New York i 1886 under banneret «The cowboy from the Dakotas», men det er først senere at de politiske cowboylegendene har vist seg å få stor slagkraft. På 1950-tallet gjorde John Wayne westernfilmen til en frontlinje i Den kalde krigen, mens Dwight Eisenhower klappet i hendene. Lyndon B. Johnson gikk ofte i støvler og Stetson, mens Ronald Reagan brakte Hollywoods cowboyklisjé til Det hvite hus. Det er disse tradisjonene den sittende presidenten George W. Bush forsøker å leve opp til, og som han eksplisitt henviste til på en pressekonferanse noen dager etter terrorangrepene i september 2001, da han snakket om at Osama bin Laden var «Wanted, dead or alive».
Lincoln vs. Roosevelt
Det er flere eksempler på at historien også spiller en rolle i den pågående kampen om hvem som skal etterfølge Bush. Lahlum minner for eksempel om at Obama lanserte sitt kandidatur på historisk grunn i Springfield, Illinois. Nærmere 150 år tidligere hadde Abraham Lincoln holdt sin berømte tale om USA som et «splittet hjem» på samme sted. Obama gjentok sitt mantra om å forene nasjonen, og knyttet samtidig an til borgerkrigsheltens budskap, noe som virker særlig sterkt ettersom Obama ser ut til å bli den som endelig overskrider USAs rasismetraume. McCain er på sin side ofte omtalt som en «maverick», altså en uavhengig politiker med mot, integritet og egne meninger. Ifølge Hoel Larsen stammer ordet opprinnelig fra 1850-tallet, da advokaten Samuel A. Maverick solgte en bøling kveg videre til en nabo. Maverick hadde vært slepphent med flokken sin og sløv med merkingen. Naboen var derimot såpass ærgjerrig i sitt forsøk på å samle inn Maverick-kveget at han skapte et nytt begrep: en «maverick», altså et flokkmedlem på avveie.
Om det er Abraham Lincoln-fan Obama eller Theodor Roosevelt-tilhenger McCain som lefler mest overbevisende med fortiden i 2008, får vi neppe vite før 4. november. Men at historien lever i amerikansk politikk, virker åpenbart.
Så langt har Obama et knepent forsprang på meningsmålingene. Men idet den første duellen forberedes i småbyen Oxford, Mississippi, er ingenting avgjort.
Mens senatoren som kan bli den første afroamerikanske presidenten har gudbenådede talegaver og jevnlig imponerer når han snakker alene til et stort publikum, stilles det større spørsmål ved hans evner som debattant. Om McCain, på den andre siden, har det blitt sagt at det å diskutere med ham er som å danse med en kaktus.■

Hans Olav Lahlum
Presidentene
Fra George Washington til George W. Bush
Cappelen Damm (2008)
813 sider

Joar Hoel Larsen
Dead or Alive
Cowboyer i amerikansk historie fra Davy Crocket til George W. Bush
Font forlag (2008)
415 sider

Intervju med Kwame Anthony Appiah (Ny Tid)

Kosmopolitten i komiteen
Princeton-professor Kwame Anthony Appiah sitter i juryen som denne uka offentliggjorde vinneren av årets Holbergpris. Han har en historie som minner om Barack Obamas.
Av Halvor Finess Tretvoll
[kosmopolitisme] Fra en stol i en lobby i et upersonlig flyplasshotell rekker den distingvert filosofiprofessoren fram en hånd.
– Anthony, sier han, før han spør.
– Og du?
Når man rister lanken og presenterer seg, innser man at kamuflasjen er fullkommen. Det nøytrale mellomnavnet er det som i størst grad skjuler mannens fascinerende historie. Fornavnet Kwame stammer fra Ghana, dit moren reiste da landet het Gullkysten. Hun giftet seg med faren Joe Appiah, en fremstående jurist og politiker.
At Kwame Anthony ikke brukte etternavn da han hilste velkommen, kan på den andre siden tilskrives den uformelle omgangstonen kun briter med adelige aner behersker til fulle. En av Kwames oldefedre på morssiden var Laubour-leder i Overhuset fra 1929-31. Bestefaren var finansminister i regjeringen til Clement Attlee.

Dermed står Kwame Anthony Appiah, eller Kwane Anthony Akroma-Ampim Kusi Appiah, mellom kolonimakt og koloni, tradisjoner og hypermodernitet. Ved siden av engelsk, fransk, tysk og latin, snakker han Asante Twi, det vanligste talemålet i Ghana.
Han kom fra Bergen kvelden før Ny Tid møter ham. Og om et par timer går flyet tilbake til New York, der filosofen og forfatteren bor sammen med sin partner Henry Finger i en leilighet i kunstnerbydelen Chelsea på Manhattan.
– Er det ikke forferdelig at alle disse hotellene likner hverandre på en prikk? spør Appiah, og slår armene ut.
Han har selvfølgelig et poeng med en slik uttalelse om flyplasshotellenes kjedsomhet. Det er ikke denne typen globalisering han tenker på når han etterlyser en mer kosmopolitisk verden. Han ønsker ingen global og gradvis sammensmeltning av ulike kulturelle uttrykk eller ulike sosiale organisasjonsmåter. Snarere tvert imot.
– Det er fremdeles avgjørende å tenke på kosmopolitisme som en form for universalisme, sier filosofen.
Men, legger han til.
– Det er snakk om en spesiell form for universalisme, som åpner opp for forskjellighet, ja endog feirer det.
– Dette krever en slags forklaring.
– Ja, sier Appiah.
Toleransens grenser
Sir Richard Francis Burton, den britiske oppdageren, orientalisten og poeten skrev et dikt en gang på 1800-tallet, som Appiah siterer i boka Cosmopolitanism. Ethics in a World of Strangers fra 2006: «All Faith is false, all Faith is true:/Truth is the shattered mirror strown/In myriad bits; while each believes/His little bit the whole to own».
– Det virker som om denne bereiste fyren beskriver en verden der konkurrerende oppfatninger av det sanne og det gode ender i konflikt. Han ser ut til å mene at vi trenger større ydmykhet, og at den kan vise seg å stå i kontrast til fordringer om allmenngyldighet, selv når det er snakk om en moderat universalisme som din?
– Vel, jeg er moralsk realist. Det betyr at jeg tror man kan avdekke en sannhet om etiske spørsmål. Likevel mener jeg at det i praksis vil og må være flere veier til det gode liv. Ulike leveformer passer forskjellige folk. En av de viktigste grunnene til at jeg har vært i Norge disse ukene, er for eksempel et ønske om å være i nærheten av mine nevøer. I Ghana er morbror den viktigste omsorgspersonene for barna. Min søsters barn er altså mitt ansvar, og selv om jeg ikke føler dette ansvaret så sterkt som jeg ville gjort i Ghana, er jeg mer opptatt av det enn du ville vært. Poenget er at det finnes ulike former for familieliv. Å hevde at den ene er bedre enn den andre ser jeg ingen gode argumenter for.
Appiah har i løpet av karrieren skrevet om afroamerikansk filosofi, tatt et oppgjør med multikulturalismen og reflektert over identitetsbegrepets betydning. Han har hatt en rekke posisjoner ved de mest prestisjefylte universitetene i USA – fra Harvard og Yale til Princeton, der han i dag er Laurance S. Rockefeller-professor og tilknyttet universitetets senter for «Human Values». For boka In My Father's House: Africa in the Philosophy of Culture mottok han flere litterære og akadmeiske priser.
I likhet med Burton legger filosofiprofessoren i dag vekt på behov for å forstå hvordan «de andre» tenker om og opplever verden. Han mener vi kan få et inntrykk av dette gjennom en rekke konkrete møter menneske til menneske. Dette er i sin tur grunnlaget for en kosmopolitisk samtale som kan gjøre det enklere å håndtere konflikter mellom ulike verdenssyn i en globalisert tid der de stadig oftere støter sammen, slik han ser det.
– En viktig del av det som foregår i den globale debatten nå er å undersøke hva ulike retninger og grupper kan bli enige om. Og vi har faktisk nådd ganske langt, bare tenk på menneskerettighetene, sier han.
Samtalen har også en annen effekt. Den gjør det lettere å ha tillit til hverandre. Den kan dermed bedre forholdene for sameksistens.
– Menneskerettighetene er et interessant eksempel, ettersom de brytes systematisk mange steder. Bør man, ut i fra et kosmopolitisk standpunkt, banke respekten for dem inn i politiske ledere med en annen agenda? Eller for å spørre på en annen måte: Hvor går grensene for den kosmopolitiske toleransen din?
– Jeg ønsker ikke å gi noe klart svar på det spørsmålet, og det skyldes en frykt for å lukke den kosmopolitiske samtalen, sier han.
Appiah kommer inn på diskusjonen om ytringsfrihetens grenser etter Muhammed-krisen. Han peker på de allerede etablerte begrensningene for ytringsfriheten, det være seg i forhold til trusler mot staters sikkerhet, eller at han ikke har kunnet fortelle at Fredric R. Jameson får årets Holbergpris før offentliggjørelsen denne uka. Han beskriver dem som fornuftige.
– Dernest mener jeg at de globale debattene må foregå i en respektfull tone. Jeg ønsker ikke noe sterkere institusjonalisert blasfemivern, men jeg mener det er klokt å vise moderasjon, sier han.
– Du lever selv åpent i et homofilt partnerskap, og i visse deler av verden steiner man folk for den slags. Når må den kosmopolitiske samtalen stoppe opp?
– Noen samtaler skal stoppe, og du peker på et godt eksempel. Samtidig er det lettere å overtale noen til å slutte å idømme dødsstraff for homofili dersom man har snakket med dem. Man kunne sendt inn «the marines», og i noen tilfeller kan det være nødvendig. På den andre siden er det langt fra sikkert at en slik framgangsmåte skaper det ønskede resultatet.
– Ok. Også den tyske filosofen Jürgen Habermas har lagt vekt på kommunikasjon, slik du gjør med din forståelse av den kosmopolitiske samtalen. Hvordan stiller du deg til hans filosofi, som rett nok kan begrunne allmenngyldighet, men som samtidig har noe kunstig og proseduralt over seg?
– Jeg er ikke særlig betatt av alle reglene og forutsetningene han legger inn i sin kommunikasjonsforståelse. De fremstår som virkeighetsfjerne, sier Appiah.
Han beskriver utgangspunktet sitt slik: La oss snakke sammen. Om jeg kjeder deg, så går du. Om vi hygger oss, så fortsetter vi.
– Det er umulig å hoppe ut av de sosiale rollene i en reell samtalesituasjon. Dermed er også den kosmopolitiske samtalen preget av verdens skjeve fordeling. Et stort ansvar havner på de mektiges side – også om de skal lære noe av samtalen, sier han.
– I Habermas’ øyne er nettopp maktforskjellene ødeleggende for ønsket om å komme fram til en enighet - en universalisme, om du vil – som både «vi» og «de andre» kan skrive under på.
– Jeg kommer fra en tidligere koloni, og har sett at også klodens «tjenerklasse» har visse epistemiske privilegier. De kjenner de mektiges skitne hemmeligheter. Det er alltid slik at de mektige har fordeler i den store globale samtalen, men det er ikke entydig. Enhver indisk intellektuell kan en masse om Thomas Jefferson eller Karl Marx. Men hvor mange vestlige intellektuelle kan mye om den indiske idéhistorien? Jeg sier: La oss i Vesten møte opp for å lytte denne gangen.
USAs kosmopolitiske håp
Med en mor fra Storbritannia, en far fra Ghana og en forflytning fra det globale systemets periferi til dets absolutte sentrum på Manhattan i New York, kan man slumpe til å se paralleller mellom Appiahs liv og Barack Obamas.
– Hvordan ser du på hans kandidatur til presidentskapet?
– Jeg deler det håpet folk ser i ham, et håp om å løse opp i det sammensuriet av skyldfølelse og rasisme som preger forholdet mellom hvite amerikanere og afroamerikanere, sier Appiah.
Filosofen, som selv har arbeidet mye med raserelasjoner i USA, mener det er et problem som har stått svært sentralt i amerikansk politisk historie.
– Det virker også som om Obama representerer en slags politisk fornyelse, eller kanskje snarere en fornyelse av politikken?
– Det har du rett i. Hans popularitet kan i alle fall delvis forklares med et ønske hos mange for en slags «nøytral politikk», en slags politikktranscenderende politikk. Med det framstår for meg som den rene galskap. En slik president kan komme til å likne en monark i bestemte henseender. Det blir for eksempel vanskeligere å kritisere en «commander in Chief» som i stil og retorikk overskrider de politiske skillelinjene.
Likevel er det liten tvil om at Appiah støtter demokratenes kandidat i valget 4. november.
– Han har et klart kosmopolitisk temperament. Han har også løftet fram et kosmopolitisk håp på USAs vegne. Og det er jeg selvfølgelig glad for.
– Han ser også ut som en realpolitiker, uten dine filosofiske betraktninger. Og det er vel helt nødvendig skal han ha noen sjanse mot McCain?
– Det er opplagt. En konkret sak som ligger meg på hjertet er produksjonen av biodrivstoff fra mais. Det er en hårreisende politikk. Likevel støtter Obama at dette skal fortsette. Det gjør ham til en ekte politiker, på godt og vondt. Jeg har imidlertid tillit til at han vet det at er galt, og til at han tenker over det. Her er den store kontrasten til George W. Bush. Han bryr seg ikke.
Etter Cosmopolitanism har Appiah skrevet boka Experiments in Ethics, der han forsøker å knytte empirisk samfunnsforskning tetter til etikken og moralfilosofien. Nå arbeider han på to nye bøker.
– Den ene skal handle om begrepet «Vesten»?
– Det stemmer. Jeg har villet undersøke hva det er vi snakker om når vi snakker om denne størrelsen. Målet er å vise fram de mange ulike betydningene, og at det dermed er en sterk grad av kontekstualitet involvert i bruken av dette begrepet, sier forfatteren.
Han bruker følgende eksempel: Står man på en bro i Istanbul med blikket vendt mot den asiatiske delen av byen, betyr ordet noe annet enn om man snur seg rundt og ser mot Europa.
– Og den andre boken?
– Den skal handle om ærens betydning for utviklingen av kosmopolitiske praksiser.
Dermed snur Appiah debattens vante retorikk om en tett sammenheng mellom ære og intoleranse på hodet. Han forklarer at da han arbeidet med Cosmopolitanism kom han over litteratur om den gamle kinesiske tradisjonen med å binde sammen føttene til unge jenter.
– Da denne praksisen forsvant etter en debatt på 1800-tallet, viste det seg at argumentet som virkelig nådde gjennom til det kinesiske lederskapet var at sammensnøringen av jentenes føtter ble en skamplett på nasjonens ære. Dette virket overraskende og merkelig, så jeg bestemte meg for å undersøke feltet nærmere. Siden har jeg funnet ut at noe av det samme var tilfellet da duellering ikke lenger framsto som ærefult for ridderlige europeiske menn. Også opphevelsen av slaveriet henger faktisk sammen med noe liknende. Det vil si: Den henger sammen med utbredelsen av en oppfatning om arbeidets verdighet, avslutter Appiah.■

Kwame Anthony Appiah (f. 1954)
Filosof ved Princeton University og forfatter av bøker om identitet og moralfilosofi, samt tre detektivromaner.
Sønn av den ghanesiske politikeren Joe Appiah og den britiske barnebokforfatteren Peggy Crips.
Han bor sammen med sin partner Henry Finger i en leilighet i kunstnerbydelen Chelsea på Manhattan.
Var nylig i Norge for å besøke sin søsters hytte i Hurdal, kjøre Hurtigruta og være med på møter i komiteen som deler ut Holbergprisen.

Bøker av Appiah
Sakprosa:
Experiments in Ethics (2008)
Cosmopolitanism. Ethics in a World of Strangers (2006)
The Ethics of Identity (2005)
Color Conscious: The Political Morality of Race (1996)
In My Father's House: Africa in the Philosophy of Culture (1992)
Krim:
Another Death in Venice: A Sir Patrick Scott Investigation (1995)
Nobody Likes Letitia (1994)
Avenging Angel (1990)