Anmeldt: Åsne Seierstad: De krenkede (Ny Tid)

Tårer for Tsjetsjenia

Åsne Seierstad har skrevet en rystende bok om en glemt krig. Man kunne faktisk forvente litt mer.

[russland] Det var i Groznyj at Åsne Seierstad skrev sin første krigsreportasje som uerfaren frilansjournalist i 1995. At hun vender tilbake til hovedstaden i den russiske utbryterrepublikken Tsjetsjenia for å fortelle om de menneskelige konsekvensene av konflikten, er derfor også en reise i forfatterens fortid.
Ikke det at hun selv er blant De krenkede, selvfølgelig, men erfaringene lar seg lese både på og mellom linjene. At Seierstad tar med opplevelsene fra den gang – fra en grøft der kulene haglet rundt henne, fra bygater med snikskyttere på hustakene, fra en veisperring der en russisk soldat ville tvinge henne med inn i skogen – gjør det dessuten mulig å gi et riss av krigens årsaker og dynamikk på en lesverdig måte.
Det er smart løst, for uten denne bakgrunnsinformasjonen ville hoveddelen av boka, som handler om situasjonen i dag og krigens ødeleggende virkning på det tsjetsjenske samfunnet, vært vanskeligere tilgjengelig.

Journalistisk begavelse
Grepet viser også fram forskjellen i åpenhet journalister møtte under den første Tsjetsjenia-krigen i 1994-95 og under den andre i 1999-2001. I nåtidsplanet, som utspiller seg fra 2005 til våren 2007, må Seierstad reise inn i skjul, eller som del av en offisiell journalistdelegasjon arrangert av russerne.
Hun gjør begge deler, og gjør et nummer ut av det, men så lenge hun får så mye igjen blir den tydelige tilstedeværelse i teksten uproblematisk. Hovedpersonen Hadizat, engelen i Groznyj, driver for eksempel et barnehjem, der Seierstad holder hus en stund, og begivenhetene der skaper sammenheng i framstillingen.
Her er noen av de mest rystende enkeltskjebnene samlet under ett tak: En jente har blitt systematisk misbrukt av sin onkel etter at foreldrene døde. En gutt har drept sin søster fordi hun var «vanæret». Også det etter at foreldrene døde.
Dialogene er tette, vanskelige, finstemte og rystende. I det hele tatt viser Seierstad seg som en journalistisk begavelse når hun får folk i tale i slike situasjoner. I løpet av ti sider møter hun også to av separatistenes store profiler, nemlig Djokhar Dudajev og Aslan Maskhadov. Senere, i det som nok er en av de mest avslørende skildringen en norsk forfatter har skrevet om et diktatur på tomgang, besøker og intervjuer hun Ramzan Kadyrov, den tidligere opprøreren som nå er moskvatro president. Han sitter på Putins nåde, men styrer ved hjelp av en privat milits republikken med jernhånd. Scenene fra kontoret hans, der Che Guevara av en eller annen grunn henger på veggen og mannen blamerer seg for åpen mikrofon, gir et rystende bilde av hvordan Tsjetsjenias styre igjen er i ferd med å råtne på rot.

Effektiv kryssklipping
Man kan mene mye om forholdet til kildene i Bokhandleren i Kabul, men man kommer ikke vekk fra at Åsne Seierstad er en av få journalister i Norge som viderebringer historier fra en verden i brann. Hun kombinerer enkeltmenneskers – sivilbefolkningens, kvinnenes og barnas – fortellinger med intervjuer med maktmennesker. Kryssklippingen er effektiv, og uten at det rammer den journalistiske integriteten får hun satt en del skap på rett plass.
Forfatteren bruker også andre metoder i vekslingen mellom det nære og de historiske og politiske sammenhengene: Hun besøker gamle Abdullah, som ble deportert av Stalins sammen med tre hundre tusen andre tsjetsjenere i 1944. Og hun bruker en tv-kveld for å få fram hvordan nyhetene mest minner om absurd teater, med aktører som virker like lattervekkende som de er grusomme.
Dermed blir alle enkelthistoriene, om en gammel kvinne som har mistet tre sønner, om moren til en av terroristene fra Dubrovka-teateret, og om en russisk soldat som har blitt skadet i kamp, noe langt mer enn en katalog over overgrep og tragedier.

«Tsjetsjenisering»
I likhet med Seierstad Balkan-bøker, gir også De krenkede innsikt i historiene og meningene til vanlige mennesker. Man kommer på en måte bak fiendebildene, der folk får snakke ut, og finner både menneskelighet og umenneskelighet. På tsjetsjensk side er radikal islamisme i ferd med å få fotfeste. Antall æresdrap øker, sharialover søkes innført. På russisk side råder korrupsjonen i de væpnede styrkene og rasistiske holdninger sprer seg i det russiske samfunnet.
Det mest dramatiske er likevel «tsjetsjeniseringen» av konflikten. Nå står tjsetsjener mot tsjetsjener. Russerne har overlatt det skitne arbeidet til sine tidligere fiender, og et system av angiveri og overvåkning, med forsvinninger og tortur, har fått feste.

Mangelfull analyse
Man kan hevde at konfliktene i Kaukasus er glemt i norsk presse. Men det er ikke tilfellet i den norske bokhøsten. Av den grunn melder det seg en følelse av at man kunne forventet noe mer enn det Seierstad leverer. Hun mangler analytiske grep som kunne løfte boka videre opp fra den uangripeligheten som ligger i å skape oppmerksomhet rundt konsekvensene av en glemt krig.
Seierstad sper riktignok på med Tolstoj-anekdoter, Pusjkin-sitater og tsjetsjensk mytologi, der ulven spiller rollen som frihetsfigur, og skriver ellers med driv og gode virkemidler. Under en togtur i det siste kapittelet drøftes også sortmalingen av situasjonen med noen russiske medpassasjerer.
Likevel er det noe som mangler, særlig når det gjelder viljen til å sette konflikten inn i en større sammenheng. Her er det for eksempel et regionalt aspekt som Seierstad tar for lett på. Krigen i Tsjetsjenia har blitt stadig tettere bundet sammen med det som skjer i Dagestan, Ingusjetia og Georgia. Det finnes til og med dem som ønsker et nordkaukasisk emirat, og som vil samle radikale islamister på tvers av grensene. Det hadde dessuten vært interessant å få en analyse av hvordan USAs krig mot terror påvirker konflikten og bedømmelsen av den i Russland og utenfor.
Men, men. Om forlaget inkludere en liste med litteraturforslag i neste utgave, skal dette få passere.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Nært, overbevisende og litt lett om en glemt krig.

Åsne Seierstad
De krenkede
Historier fra Tsjetsjenia
Cappelen (2007)
387 sider

Anmeldt: Terje Tvedt: Vannets fremtid (Ny Tid)

Bløt politikk

Vannets framtid vil styre vår framtid, mens vannet selv er ustyrlig. Slikt egner seg best på tv.

[vannmakt] «Jeg jakter på sammenhenger og samler ikke på steder,» heter det i bergensprofessor Terje Tvedts bok En reise i vannets fremtid. Det kunne like gjerne vært sagt i dokumentarserien hans på TV2 med samme navn. Med tanke på at forfatteren og serieskaperen besøker 25 stater i sitt tvillingprosjekt, samtidig som boka låner fritt fra reiselitteraturen og en langhårede tv-Tvedt stadig dukker opp under enda en foss i et land langt borte, er det faktisk ingen liten bragd å innfrir dette løftet.
Her skildres togturen fra Beijing til Tibet, innflyvingen til Kairo og Amsterdam, samt rickshaw-kaos i Dhaka. Vi er med på religiøse seremonier rundt Tana-sjøen i Etiopia og ved Bagmati-elva i Nepal, og i Mexico besøkes en iscenesetting av mayaenes historie, der «røyken fra leirbålene omhyller forestillingen i et mystisk slør,» som Tvedt skriver.
Likevel kommer aldri sammenhengene i skyggen av hans omfangsrike personlighet. Tvedt er i tur og orden på vannbar i Paris, en demning i Lesotho og innunder grønnlandsisen. Men det er det gode grunner til.


Usikkerhetens tidsalder
Hovedpoenget, i både serien og boka, er nemlig at fenomenene vann og samfunn bestandig har vært knyttet til hverandre – og også vil være det, nå når vi går inn i «usikkerhetens tidsalder».
Ikke bare er bekymringene om klimaendringer i virkeligheten bekymringer om endringer i vannets kretsløp. Vannkontroll vil også bli en geopolitisk faktor, og det er betydelig konfliktpotensial mellom nedstrøms- og oppstrømsstater, noe som vil forsterke allerede eksisterende konfliktlinjer. I India vil man foreksempel knytte sammen Indus, Ganges og Brahmaputra, noe som har skapt protester i både Bangladesh og Pakistan. I Kina har man allerede begynt på et storstilt kanalprosjekt som skal bringe vann fra Yangtze i sør til det tørre nord, noe som gjør det tvilsomt at landet noensinne vil gi slipp på Tibet. Og langs Nilen planlegger både Etiopia, Sudan og Egypt irrigasjonsprosjekter som truer Nilavtalen fra 1959. Selv i Spania krangler de ulike regionene om vannet fra Ebro-elva. Og da Sør-Afrika angrep Lesotho i 1998, var det for å sikre vannforsyningen til Johannesburg.
Fuktige Norge skiller seg som vanlig positivt ut. Her er det største problemet minikraftverkutbygging i Distrikts-Norge. Som det heter på en reklameplakat for Norges Småkraftverk AS: «Eier du en elv? Ring 03870».

Gode analyser
En reise i vannets fremtid, i begge formater, gir altså interessante analyser, for eksempel av innflytelsen «klimaspåmennene» får idet menneskeheten blir stadig mer avhengig av å kontrollere de livsnødvendige, men flyktige vannmassene. Når katastrofer truer, kan også demokratiet uthules, skriver Tvedt. Man kan dermed plassere ham mellom den tyske sosiologen Ulrich Beck, som har skrevet om sammenhengen mellom risiko og kosmopolitisme, og aktivisten Naomi Klein, som i The Shock Doctrine beskriver hvordan noen få tjener seg søkkrike på andres klimaulykke. Tvedt understreker at noen har interesse av utviklingen, og mener det er naivt å tro at klimaet vil samle verden. Samtidig ender han med en betinget teknologioptimisme og et håp om at mer internasjonalt samarbeid kan begrense vannkonfliktene. Det er ballansert, om enn litt vagt.

Dårlig flyt
Dessverre skjemmes boka av slurv og hastverk. Ikke bare veksles det mellom «kubikkmeter» og «m3». Forfatteren bruker også arealmålet «acre», som vel få i Norge har et intuitivt forhold til (en acre er omtrent 4047 kvadratmeter, eller 4,047 dekar).
Verre blir det når både Tre kløfter-dammen i Kina og Itaipú-dammen i Brasil, ifølge Tvedt, er verdens største. Han hevder også at Kina i gjennomsnitt har bygget tre dammer i døgnet det siste halve århundret, noe som, etter litt hoderegning, må være en overdrivelse, om da ikke kineserne samtidig har fjernet to i døgnet i den samme perioden. Tvedt skriver nemlig – i neste setning – at landet i dag har 19 000 demninger. Om man gidder, finner man ut at det er cirka 18 260 dager i 50 år.
Man kan ikke annet enn å klø seg i hodet av den manglende kvalitetssikringen. Det meste annet er nemlig forbasket påkostet: Papiret er tykt, fargebildene er mange, formatet er overveldende.
Kort sagt har En reise i vannets fremtid de ytre trekkene til en fullgod «coffee table»-bok. Men heller ikke språket reflekterer sjangerens krav til flyt. Det skyldes ikke at emnet er for komplekst, men at setningene er det. Se bare her: «Enhver meningsfull reise i vår tid, 800 år etter Marco Polo og 50 år etter The Third Eye (en bok som offisielt var forfattet av Tuesday Lobsang Rampa og markedsført som en førstehånds beretning om tibetansk mystisisme og som solgte i millioner før det ble oppdaget at den var skrevet av en rørleggersønn fra Cornwall, Cyril Hoskins, som aldri hadde satt sine ben i Tibet), må søke å frigjøre blikket fra den tradisjonelle reiselitteraturens eksotiserende mystikk.»
Det blir ikke bedre av at billedtekstene er en blanding av repetisjoner fra hovedteksten og tvedtsk intimitet, som at han elsker fotballnasjonen Brasil. Inntrykket av en ikke fullkomment velutviklet selvinnsikt, som man får når ambisjonsnivå og resultat spriker, forsterkes dessuten idet forfatteren skriver at «heller ikke jeg kan la være å betrakte tibetanerne som eksotiske turistobjekter i deres eget land». Tenk litt over hva dette heller ikke innebærer, fra en som har fått Fritt Ord-prisen for å kritisere norsk selvgodhet i utviklingsdebatten.

Velprodusert
Dokumentarserien har færre svakheter, noe som nok henger sammen med at Tvedts fortellerstemme blir mindre påtrengende når han forsvinner blant de buldrende vannmassene. Programmene har trolig også vært hovedfokuset hans. Her kommer Tvedts evner som formidler av fagkunnskap, bygget opp gjennom år med forskning om vannets samfunnsbetydning, til sin rett i det som må være blant de mest velproduserte dokumentarene i norsk tv-historie. Vesentlige og underkommuniserte sammenhenger blir dermed løftet fram på en måte som når utover fagmiljøene og miljøorganisasjonene. Se med andre ord siste episode den 11. november. Boka kan du la ligge.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Vått, men bare halvgodt.

Terje Tvedt
En reise i vannets fremtid
Kagge (2007)
172 sider

Erik Hannemann , Anders Taylor Larsen , Robert Stengård , Terje Tvedt
En reise i vannets fremtid
Panopticon (2007)
3 episoder

Anmeldt: Anonym: Kindereggeffekten (Ny Tid)

Svanemerkedansen

Kindereggeffekten er kun to ting på en gang: Halvslapp miljøthriller og semismart satire.

[miljøskrøner] Forfatteren bak Kongepudler har igjen skvist sitronene på St. Moriz, der vedkommende, ifølge forordene, har skrevet både sin forrige og sin nye bok. Han, hun eller hva som nå skjuler seg bak pseudonymet «Anonym», har faktisk fått noen dråper syrlighet ut av det også, og er tilbake med en intrigespekket politisk thriller om de norske elitenes hyttebonanza, grådighet og grønnvasking.
Denne gangen er Trond Giske borte (og Ari Behn har bare en birolle), mens lille Petter Stordalen spretter rundt i bar overkropp blant hyttetomtene på Hafjell med grandiose planer om et verdensledende miljøsenter og luksushotell. Ved siden av regjeringens partiledertrio, Hans Geelmuyden, kronprins Haakon, og de fleste pengekjendisene i landet (Trygve Hegnar er av en eller annen grunn utelatt), er det han som får størsteparten av oppmerksomheten i denne delvis vellykkede oppfølgeren til Kagge forlags frekke fjorårssuksess.

For flytende
I Kindereggeffekten er det en klam liksomkonsensus som påtales, preget av alt for mye medieopportunisme, og litt for få ærlige overbevisninger. Fiffen forsøker desperat å skaffe seg klimatroverdighet i 2009, men har egennytte og maktambisjoner for øyet.
Det er dog ikke alle som vil være med på kommunikasjonsstrategikjøret. Ikke bare er det sand i bensinen og løse skruer på anleggsmaskinene ved Stordalens prestisjebyggeri. En av hans utallige (og miljøvennlige) biler blir også satt i brann på den nybygde, CO2-nøytrale (!) flyplassen. På en hytte som eies av Rema-Reitan d.y. sitter dessuten fem desillusjonerte miljøfanatikere og pusser våpnene sine før den storslåtte åpningen av Hafjell Internasjonale Miljøsenter. Og i løypa ligger en død kommunestyrerepresentant med skistaven i brystet...
Slikt blir det helt grei og småvittig spenningslitteratur av. Her er nyttige idioter, stupide politifolk, og skjulte agendaer. Men mellom cliffhangere og kapitteltitler hentet fra Bob Dylands låter, kunne teksten med fordel vært strammet litt inn, særlig når det gjelder alle sidesporene den allerede mangslungne historien forfølger.

Miljødrama
Det dramatiske høydepunktet, en «eventfest» (der selv champagnekjølerne er fylt med is fra en isbre), går riktignok unna: Storheter som Al Gore (og Paris Hilton) har ankommet Hafjell på stripe og feirer sin gode samvittighet. Etter at Stordalen og Robbie Williams har sunget duett går det riktig ille under en gondolbanetur i måneskinnet. En eksplosjon etterlater tre døde – og en hardt skadd miljøguvernør fra California i en tilstand som minner om Terminator 2.
Det er slike hentydninger som løfter boka. Kronprinsesse Mette-Marit siterer for eksempel ustanselig Krigføringens kunst av kinesiske Sun Zi, mens hun håndterer samuraisverd som Uma Thurman i Kill Bill (ikledd gul treningsdress med sorte striper).
Det skal vise seg nyttig når attentatene, eksplosjonene og sabotasjen rulles opp, og det kommer for en dag at det er sterkere krefter enn miljøekstremister som står bak.

Subtilitet savnet
Verre er det at Kindereggeffekten har svakheter som politisk satire. En vellykket karikatur forstørrer som kjent sider ved virkeligheten. Som vanlig bor djevelen i detaljene: Det godt kan tenkes at Jonas Gahr Støre ønsker å bli generalsekretær i FN, men det er tvilsomt om det blir et «folkekrav» at Helen Bjørnøy kommer tilbake som miljøvernminister (to ganger). At Knut Olav Åmås skulle skrive en kronikk i avisen der han selv er debattredaktør, vitner dessuten om slurv, og det hadde kostet lite om Helen Bjørnøys engelskkunnskaper var mer i tråd med virkelighetens. Hun snakker ikke med «Oxford-aksent».
For all del. Det er anledninger til å trekke på smilebåndet: Bjørn Rune Gjelsten opptrer med motorsportvenner fra Dubai, samt en evinnelig hang til å «fokusære» på det ene eller det andre, og Øystein Stray Spetalen er en akkurat passe absurd kriminell, utstyrt med VIF-jakke og pistol. Men her er det for mye som skrives med store bokstaver.
Kongepudler hadde fortjent en subtil oppfølger, men fikk i stedet en litt for enkel etterligning.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Datostemplet miljømoro.

Anonym
Kindereggeffekten
En miljøthriller om mord, makt og mye penger
Kagge (2007)
354 sider