Anmeldt: Barbara Ehrenreich: Dancing in the Streets

Dansbar historie

Barbara Ehrenreich har skrevet historien om gatefestenes politikk.

[sosiologi] Dansefeber er ikke et nytt fenomen, ifølge Barbara Ehrenreich. Og heller ikke noe som gjør seg best på tv. Det suggererende ved dansen, det som skaper vår kollektive sans for rytme, oppstår nemlig først når vi er deltakere, og ikke bare tilskuere, som hun skriver.
I Dancing in the Streets feller forfatteren bitre tårer over at menneskene har mistet denne kontakten med en rytmiske fortid. Spontan utfoldelse i gatene var en gang limet som bandt samfunn sammen, slår hun skråsikkert fast. Nå er den menneskelige trangen til å bevege seg i takt tapt av synet, blitt korrumpert av kulturindustrien eller kuet av tonedøve makthavere, om de så er amerikanske kristne av den humørløse typen eller saudiarabiske wahabister.

Dansemani
Den nye boka til forfatteren bak Kjøpt og underbetalt og Lokket og lurt feirer med andre ord det menneskelige potensialet for kollektive gledesutbrudd i alt fra ringleik, via sufiislam og afrikanske stammeritualer til VM i fotball.
Ehrenreich begynner imidlertid i riktig gamle dager. Kanskje ble rytmesansen til som et forsvar mot rovdyr, forestiller hun seg. Så følger vi festlighetene via de gamle grekernes dionysiske orgier, der tilhengerne danset i skogen om natten, og middelalderens karneval. Vi møter ekstatiske prester og 50-tallets rockeopprør, den romerske Cybele-sekten, der mennene kastrerte seg selv, og utbrudd av dansemani i tyske og italienske byer på 13-, 14- og 1500-tallet.
Samtidig forteller boka historien om en langvarig kamp mellom folkets livslyst og elitenes tendens til å ville kvele den kollektive kroppsligheten som arbeidere og bønder, koloniserte og slaver har hengitt seg til som rekreasjon eller som religionsutøvelse gjennom århundrene. Kampen strekker seg tilbake til Romerriket og forsterkes igjen etter hvert som opprørstendenser ble en del av den europeiske karnevalstradisjonen i senmiddelalderen. I våre dager er det de spektakulære, men pasifiserende mediebegivenhetene, som truer den frilynte selvutfoldelsen.

Barbarisk og dyrisk
Analysen av den retorikken som tidligere ble brukt i slike angrep mot gatefestene gjør alene boka verdt å lese. Det er en slående likhet mellom de militaristiske romernes forfølgelse av dem som dyrket vinguden Bacchus, kirkens forbud mot festligheter i middelalderen, kolonistenes syn på de kolonisertes tradisjoner og etterkrigstidens motstand mot rock. Ritualene, festivalene eller konsertene ble ansett som barbariske og promiskuøse, syndige og dyriske. De fremmet homoseksualitet og – vel, vel – kannibalisme.
Her rører Ehrenreich utvilsomt ved noe vesentlig, nemlig vestlige eliters oppfatning av De andre, samt et svært puritansk trekk ved det (nord)europeiske sjelslivet, nemlig kravet om å stå imot suget fra «jungelrytmene».

Halvspekulativt
I det hele tatt utviser Ehrenreich en imponerende evne til å trekke slike paralleller. Dessverre krever flere av de originale hypotesene en mer overbevisende argumentasjon enn den hun leverer. Et av de mest spekulative kapitlene i Dancing in the Streets konstruerer for eksempel en sammenheng mellom 1600-tallets innstramning overfor festlighetene og en melankolsk epidemi som oppstod på omtrents samme tid blant britiske litterater. Et annet sted hevder forfatteren at Jesus og Dionysos var nært beslektet. Ja, kanskje var det slik at de tidlige kirkesamfunn formet myten om Jesus i Dionysos bilde, som hun skriver. Det er vel bare kanskje.
Boka blir dessuten svakere jo nærmere vi kommer vår egen tid. At et fenomen som Love Parade, Berlins årlige gatefest med over en million deltagere, først blir nevnt mot slutten av etterordet, er symptomatisk for den mangelfulle framstillingen av utviklingen etter – la oss si – Woodstock. Det kan nok henge sammen med at forfatteren neppe har slått ut håret selv de siste tiårene.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

ANMELDT

Ujevnt fra forfatteren bak Kjøpt og underbetalt
Barbara Ehrenreich
Dancing in the Streets
A History of Collective Joy
Metropolitan Books (2006)
322 sider

Reportasje: Brussel (Ny Tid)

Halvveis til 100

Det blir boller og ballonger når EU feirer fødselsdag. Men hva skjer når festen er over?

Halvor Finess Tretvoll, Brussel

[eu] De eldre herrene som signerte Roma-traktaten den 25 mars 1957, og dermed skapte det indre marked, forventet neppe at 50-årsjubileet skulle feires med «Europäische Clubnacht» i Berlin. Og heller ikke at en gruppe fallskjermhoppere i EU-flaggets farger vil gjøre formasjonshopp over Slovenia.
Men i tillegg til hundrevis av seminarer, konferanser og utstillinger om EUs fortid og framtid, et direktesendt tv-show med Simply Red og Julio Iglesias, samt flere store gatefester, er det dette som preger Europa om dagen.

Punsjeboller og antifascister
De 4500 «romkuglene», altså punsjebollene, som EU-kommisjonens kontor i København vil del for å feire «Rom-traktaten», hadde kanskje falt mer i smak rundt forhandlingsbordet. Men da de eldre herrene en sjelden gang tittet opp fra de statsrettslige spissfindighetene, var det utover et Europa som stavret seg opp av skyttergravene, der ideen om et europeisk fellesskap kunne love varig fred.
Den viktigste strategen bak samlingen av Europa etter krigen, Jean Monnet, mente for eksempel at «fred er umulig dersom statene i Europa gjenoppbygges på basis av nasjonal suverenitet». Han slo også fast at «de europeiske landene er for små til å sikre den nødvendige økonomiske veksten og sosiale utviklingen».
I Storbritannia, argumenterte en gruppe som kalte seg Federal Union alt tidlig i krigen for en europeisk union når Hitler var knust. Og på Mussolinis fangeøy Ventotene skrev antifascistene Altiero Spinelli og Ernesto Rossi et innflytelsesrikt manifest der de gikk inn for et fritt og forent Europa.

Voksesmerter?
Når Agbar-tårnet, et av de arkitektoniske landemerket i Barcelona, under jubileet vil «skinne i den europeiske samlingens farger», som kommisjonen skriver, er det mot en slik bakgrunn.
Etter grunnlovstraktatens skjebne og uenigheten om Tyrkia kan man imidlertid spørre om 50-åringen alt har pådratt seg hjerte- og karsykdommer, eller bare lider av voksesmerter i sen alder. European Policy Center (EPC), en av de mest anerkjente tenketankene i EU-hovedstaden, forsøker å finne det ut.
– EU-toget er på skinnene igjen, sier Guillaume Durand, som er en av forskerne der.
Hvor det skal og hvor langt det kommer, er et annet spørsmål, innrømmer han.
Etter Roma-traktaten har den europeisk integrasjonen gått gradvis fremover, slik Monnet så for seg. I 1967 skapte man ett felles råd og en felles kommisjon for Kull- og stålunionen fra 1952, fellesmarkedet og et atomenergisamarbeid. I 1979 foregikk de første direktevalgene til Europaparlamentet og i 1984 fikk en aldrende Altiero Spinelli parlamentet til å vedta en traktatskisse om etableringen av en Europeisk Union. I løpet av årene som fulgte ble ideene herfra gradvis implementert gjennom Maastricht-traktaten (1992), Amsterdam-traktaten (1997) og Nice-traktaten (2003). Men forsommeren 2005 kollapset forsøket på å skape en europeisk grunnlovstraktat.
– Konstitusjonsteksten er død og begravd. Ingen i Frankrike eller Nederland vil ta i den eksisterende teksten med ildtang. En eventuelt slanket traktat ville heller ikke blitt kalt en konstitusjon, spår Durand.
I praksis vil EU altså bli nødt til å gå inn i nye runder med tunge forhandlinger. Og det er langt fra sikkert at man kan berge substansen i grunnlovsteksten.
– Mange av vanskene i Frankrike og Nederland er knyttet til de fire frihetene i Roma-traktaten. Og de kommer man ikke unna, sier Durand.
Han tviler imidlertid på at konstitusjonen var det egentlige problemet.
– Og da er det også tvilsomt om den vil bli løsningen på EUs vanskeligheter. Legitimitet er noe man må bevises, hver dag året rundt. Å fylle den europeiske hverdagen med demokratisk substans i form av debatter og påvirkningsmuligheter er viktigere enn nye traktater, sier han, og slår fast at dette naturligvis tar tid.
– Legitimitet på et slikt nivå er ikke noe som etableres i løpet av noen år, men i løpet av noen generasjoner. Nasjonsbyggingsprosessene i de ulike europeiske landene viser at slike prosesser er komplekse, rotete og fulle av tilbakeslag. 50 år er egentlig ikke så mye i en slik sammenheng, forklarer han.

EU-hæren
Ifølge John Kotsopoulos, en av Durands kolleger fra EPC, er utenrikspolitikken et av svært få området der folk faktisk forventer at EU skal spille en større rolle.
I 1955 skapte Jean Monnet Action Committee for the United States of Europe etter at European Defense Community, et tidlig forsøk på en felles sikkerhetspolitikk, med en egen EU-hær, hadde feilet. I våre dager har dette kommet på dagsorden igjen.
– Egentlig har det vært en interesse for økt samarbeid i utenrikspolitikken helst siden Roma-traktaten. Og EU er allerede en tung aktør i verden. Både i utviklingspolitikken og i handelspolitikken snakker Europa med en stemme, sier Kotsopoulos.
– Apropos den kombinasjonen. Handelspolitikken som føres er vel ikke akkurat utviklingsvennlig?
– WTO-forhandlingene er en vanskelig sak. EU er helt nødt til å se på seg kritisk på handelsstrukturene. Endringer i landbrukspolitikken er det som vil svi mest, men det signaliseres en villighet til gjøre innrømmelser nå, sier han.
Også innen sikkerhetspolitikken er EU i ferd med å etablere seg som en langt tyngre aktør, noe som blant annet har skapt en diskusjon om Natos framtid.
– På dette området har EU faktisk noen forser. Vi kan aldri konkurrere med USA militært, men utviklingen etter den kalde krigen har ført til at det legges mindre vekt på statssikkerhet og større vekt på individuell sikkerhet. Derfor har EU spesialisere seg på krisehåndtering og konfliktforebygging, forteller Kotsopoulos.

EU vs. USA?
EUs kampgrupper, der også Norge er med, skal etableres innen 2010, med opptil 60 000 soldater.
– Kampgruppene kom ganske lydløst på banen, og det har ennå ikke vært noen diskusjon om hvor de kunne tenkes å bli sendt til. Men på grunn av intern uenighet kan man tro at EU vil holde seg borte fra de mest sensitive konfliktene. Kanskje tar man heller ansvar for noen av de glemte krigene, sier han.
Storbritannia, Irland og Danmark kom med i unionen i 1973, Storbritannia først etter at Charles de Gaulle hadde lagt ned veto to ganger, på grunn av uenighet om landbrukspolitikken og bekymringer om Storbritannias bånd til USA.
– Hvordan ser du utviklingen i det transatlantiske forholdet i dag?
– Det er mangefasettert. I noen sammenhenger er det en forskjell i tilnærming som bunner i noen dype filosofiske uenigheter. Andre ganger, som i Iran-spørsmålet, spiller EU på lag med USA, sier Kotsopoulos.

EU og de «svartmuskede»
I 1980 fulgte Hellas etter Danmark, Irland og Storbritannia, og i 1986 ble også Spania og Portugal medlemmer, noe som skapte frykt for svartmuskede middelhavsfolk hos bekymrede nordeuropeere. Det gikk letter for Finnland, Sverige og Østerrike, som ble med da Norge sa nei for andre gang. Men etter utvidelsene i 2004 har tilsvarende bekymringer gjenoppstått. Utvidelsesprosessen er mindre populær enn på lenge. Likevel er forhandlinger med Tyrkia i gang.
Alt på 1400-tallet snakket man om å forene Europa mot den tyrkiske fienden. George av Podebrady i Böhmen foreslo for eksempel en kristen union i 1464. Amanda Akçakoca, også hun fra EPC, mener imidlertid at Tyrkia, som det eneste muslimske landet, historisk sett har vendt seg vestover, og at det derfor er et naturlig verdifellesskap mellom Tyrkia og EU.
¬¬– Tror du Tyrkia noensinne vil bli medlem?
– Personlig både håper og tror jeg det, men hvem vet, sier hun.
Så langt har ingen land startet forhandlingsprosessen for så å bli nektet medlemskap.
– Men for tyrkere flest er prosessen viktigere enn medlemskapet. Man finner seg ikke i å bli behandlet annerledes. EU må overbevise dem om at de er velkomne, sier Akçakoca.
– Og det går ikke så bra, eller?
– Spørsmålet har blitt innenrikspolitikk i mange av de gamle medlemslandene. Den europeiske befolkningen er ikke bare skeptisk til Tyrkia, men også til hele utvidelsesprosessen. De opplever et økt press på velferdsgodene og jobbsikkerheten etter den store utvidelsesrunden i 2004 og etter at Bulgaria og Romania ble medlem ved nyttår.

Tyrkisk trøbbel
– Men er det ikke trøbbel i Tyrkia også?
– Jo da. Tyrkias imperiale fortid kan bli et problem. Tyrkerne er ikke vant til å følge instruksjoner. Kypros-spørsmålet og forholdet til den kurdiske minoriteten kan også bli vanskelig, sier hun.
Det pågår dessuten en intens maktkamp i Ankara, og mye avhenger av det forestående valget. Dersom nasjonalistene kommer i regjering, vil det skape problemer for reformprosessen.
– Men dagens Tyrkia er ikke det samme som Tyrkia for fem år siden, og landet vil heller ikke være det samme om ti nye år, sier Akçakoca.

Etter festen
Det er med andre ord nok av spørsmål EU må besvare når blomsterdekorasjonen med Europa-kartet, som Wiens Reservegarten vil skape, har visnet. Etter at man i Luxembourg har spist opp den enorme kaka som skal pyntes med stjerner og blå marsipan til jubileet, vil de igjen dominere Europa. Men foreløpig er det kake igjen.■

htr@nytid.no

2007 avgjør EUs framtid
Presidentvalg i Frankrike i april/mai. Høyrekandidaten Nicolas Zarkosy har ytret støtte til en «mini-traktat» med elementer av konstitusjonsteksten. Sosialistenes Ségolène Royal har lagt fram et ambisiøst europaprogram og åpnet for at en ny traktat ikke omfatter alle EU-landene.
EU-toppmøte i Berlin i juni. Angela Merkel vil bruke formannskapsperioden til å lage en timeplan for en ny traktatsprosess etter grunnlovsfadesen. Det forventes at toppmøte gir svar på spørsmålet om veien framover.
Parlamentsvalg i Tyrkia i november. Den sittende regjeringen til Recep Tayyip Erdogan har problemer, og valgresultatet kan få konsekvenser for medlemskapsforhandlingene.

EU-ideens historie
I 1728 foreslo abboten Charles-Irénée Castel fra klosteret i Saint-Pierre en europeisk liga bestående av 18 selvstendige stater, med felles økonomi og grenser.
I 1814 skrev de franske soslialistene Saint-Simon og Augustin Thierry et essay kalt De la réorganisation de la société européenne, som blant annet inneholdt forslag om et europaparlament.
I 1923 stiftet den Østerikske greven Richard Coudenhove-Kalergi Pan-Europa-bevegelsen, som i dag skryter av å være den eldste organisasjonen med europeisk fellesskap som mål. Den ønsker å samle verdensdelen på kristendommens grunn, uten «nihilisme, ateisme og umoralsk konsumerisme». Både Thomas Mann, Charles de Gaulle og Konrad Adenauer har vært medlem.
John Maynard Keynes støttet ideen om en europeisk føderasjon etter at den franske statsministeren Aristide Briand presenterte Memorandum on the organisation of a system of European Federal Union for Folkeforbundet i 1930.
Under krigen argumenterte også Nazi-Tysklands økonomer for en europeisk konføderasjon, med felles valuta og sentralbank i Berlin. Hadde de fått det slik, ville Norge blitt medlem.

Roma-traktaten
Underskrevet av Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg den 25. mars 1957.
Etablerte det indre markedet med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.
Ble senere den viktigste delen av den økonomiske «pilaren»i det europeiske samarbeidet da EU ble dannet i 1993.
Grunnlaget for mange av beslutningsprosedyrene og de juridiske avtalene i dagens EU stammer Roma-traktaten.

Med sprettert mot blokkpolitikken (Ny Tid)

Med sprettert mot blokkpolitikken

Ungarn, Suez og en famøs førsteside i Orientering

Av Halvor Finess Tretvoll

[essay] «Maktblokkene vanæret i øst og vest». Disse ordene fylte hele bredden av Orienterings førsteside den 10. november 1956. I øst hadde sovjetiske tropper gått til stormangrep på Budapest, der Imre Nagy sto i spissen for et opprør mot russisk overherredømme. I vest hadde England og Frankrike bombet og invadert Egypt under skalkeskjul av å skulle beskytte Suezkanalen.
Luften i Orienterings redaksjonslokaler på loftet i Akersgata må ha vært stinn av trykksverte og svett raseri. Det luktet verdenskrig. Redaksjonen hadde laget det kraftigste oppslaget i avisens historie, skal vi tro redaktør Sigurd Evensmo. Det var rettet mot maktpolitikken: Bare «russisk våpenmakt og politiske gangstermetoder» holder Østblokken sammen, skrev avisen. Vestblokken hadde «ved sin gemene selvtekt» latt Nato «tjene en imperialistisk aggresjon».
Oppslaget skulle bli en av de aller tydeligste manifestasjonen av avisens politiske linje: Orientering stod mellom stormaktsblokkene, på en tredje vei. Veteranene fra 1956 har stadig vendt tilbake til denne førstesiden. Episoden tjener for eksempel som avslutningsnummer i Sigurd Evensmos memoarbok Ut i kulda fra 1978.
Et sted i dypet av sjelen til den politiske bevegelsen som startet med Orientering, men som siden ble til SV, dirrer det fremdeles: Nato-motstand, USA-skepsis og en følelse av at Sovjetunionens sammenbrudd ikke utfordrer SV i like stor grad som venstresosialister av andre sjatteringer. Det går en linje fra førstesiden til disse fenomenene.
Men hvor velfundert var egentlig holdningen, som skulle bli en ryggmargsrefleks i SV, da den fikk sin ilddåp for 50 år siden? Hvordan ser den famøse førstesiden ut fra et jubileumsår med SV i regjering?

Revolusjon i Ungarn. Boken Twelve Days av Victor Sebestyen, en eksilungarer som har skrevet for britiske aviser i en årrekke, gir Orientering rett i svært mye. Fra slutten av 40-tallet styrte Mátyás Rákosi – «stalins beste elev» – Ungarn med jernklo. Det hemmelige politiet ÁVH var overalt. Tortur var utbredt og regimet var paranoid. Sant og usant var et politisk spørsmål. En statsstyrt prisøkning på basisvarer ble for eksempel beskrevet som «et dødelig slag i ansiktet på imperialistene og de vestlige krigshisserne» i den offisielle pressen. Det ble satt i gang skueprosesser mot regimets motstandere. Den drøyeste rammet László Rajk, en utfordrer til Rákosi i kommunistpartiet, og hans «titoistisk trotskistiske spioner». Rajk ble tvunget til å tilstå, og til å spille rollen han var blitt tildelt på tiltalebenken. Det var til og med flere «prøver». Rajk ante ikke hvilken rettssak som var den «egentlige» før han ble henrettet. Prosessene som fulgte varte i tre år, og over 1.3 millioner mennesker ble rettsforfulgt. Av kommunistpartiets 850 000 medlemmer var halvparten i fengsel, eksil, arbeidsleire – eller døde – i 1953. En enkeltskjebne viser vannviddet: János Cseri ble arrestert med en kameratgjeng i en bar. Gjengen hadde sunget en forbudt patriotisk sang fra mellomkrigstiden, men siden Cseri var dritings og lå under et bord, deltok han ikke. ÁVH løste det lille problemet ved å fastslå at Cseri, om han hadde vært edru, ville stemt i. På det grunnlaget ble den festglade men uheldige fyren muret inne.
Stalins død i 1953 og Nikita Khrusjtsjovs hemmelige oppgjør med stalinismen på kommunistpartiets kongress i 1956, skapte en forventning om frigjøring i Øst-Europa. Den 23. oktober 1956 eksploderte den ungarske trykkokeren. En studentdemonstrasjon endte i væpnet opprør. Demonstrantene ropte «Russkikk haza» (russere reis hjem!) og rev de røde stjernene ble ned fra offentlige bygninger. Revolusjonsråd dukket frem som hvitveis om våren. Regimet kollapset og landet var i kaos. Hatede ÁVH-folk ble lynsjet, drept og hengt opp i lyktestolpene etter føttene. Folk kjempet mot sovjetiske tanks med molotovcocktails og håndvåpen. Utrolig nok så det likevel ut til at revolusjonen skulle lykkes. Imre Nagy tok over som statsminister og lovet reformer. Sovjetlederne var tilsynelatende villige til å forhandle og en slags ro senket seg over Budapest. Men istedenfor å trekke troppene ut av Ungarn, reorganiserte russerne styrkene sine. De fikk inn forsterkninger og knuste opprøret i en voldsom maktdemonstrasjon den 4. november. Budapest lå i ruiner.

Østblokken vanæret. «Sovjet vil operere som om Østblokken er uforandret, men utenfor Sovjets grenser vet folkene at dette er et narrespill,» skrev Orientering. I dag er det lett å se at avisen hadde rett. Østblokken var vanæret.
Orientering skrev også at mellomkrigstidens ungarske elite, som gikk i allianse med Hitler-Tyskland og kjempet sammen med nazistene under krigen, forsøkte å vinne kontroll over revolusjonen. Det er et faktum som lenge har vært tabu i Ungarn. Orientering var altså forut for sin tid, kan man si. Men ikke helt. Avisen håpet på et nytt tilskudd til de sammenslutningen av alliansefrie land. Et som gikk «sin egen vei fram til sosialismen,» som det het. Jugoslavia under Tito var forbildet, men skal vi tro Victor Sebestyen gikk Tito god for aksjonen mot ungarerne da Nikita Khrusjtsjov reiste rundt i de sosialistiske landene i forkant av angrepet. Da revolusjonen var slått ned, ble Nagy lovet asyl i den Jugoslaviske ambassaden i Budapest. Han holdt seg der i over to uker, men ble til slutt sviktet av Tito og havnet i fengsel. Den 16. juni 1958 ble han henrettet.

En politisk fadese. Frankrike og Englands angrep mot Egypt representerer på mange måter speilbildet av Sovjets maktbruk i Ungarn. Orientering påpekte denne dynamikken – den ene maktblokkens overgrep tjente som unnskyldning for den andres maktmisbruk: «En uhyggelig vekselvirkning er i gang, med drift mot et stadig mer omfattende internasjonalt anarki,» het det. Tilsynelatende viste både vestmaktene og østblokken muskler høsten 1956, men i virkeligheten var det snarere snakk om tydelige og dype sprekker i de to alliansene. Ungarn ville bryte med Warszawa-pakten. I Suez-krisen ble de transatlantiske spenningene i forbindelse med konfliktene i Midtøsten synlig for første, men som kjent ikke siste, gang. Det ble vanskeligere for USA å kritisere Sovjet når landets egne allierte gjorde seg skyldig i noe tilsvarende. Ikke minst derfor har Suez-krisen gått inn i historien – ikke bare som den første oljekrigen – men også som en politisk fadese av dimensjoner.
Da Egypts president Gamal Abdel Nasser annonserte at han ville nasjonalisere Suez-kanalen i en kraftpatriotisk tale den 26. juli 1956, så den britiske statsministeren Anthony Eden i kryss. Storbritannias rolle i Midtøsten var under press, og i Edens øyne var det Nasser som ledet an i renkespillet mot det britiske imperiets tilstedeværelse i regionen.
Ifølge boken Suez 1956 av Barry Turner, en britisk journalist og forfatter, så Eden Suezkanalen som Europas livline. Historisk var den navlestrengen mellom moderlandet og India. Nå passerte oljeforsyningene fra Golfen gjennom kanalen. At den antivestlige panarabisten Nasser skulle få kontroll, var rett og slett uakseptabelt.

Imperium på overtid. Den britiske tilstedeværelsen langs kanalsonen hadde blitt stadig mindre populær blant egypterne. Britene ble tvunget til å bygge ned. Det ble forhandlet, men forhandlingene brøt stadig sammen. En gang skyldtes det noe så idiotisk som uenighet om uniformeringen av soldatene og de sivilt ansatte ved britenes base. Det var som å diskutere «hvor mange engler som kan danse på et knappenålshode», ifølge Turner. Sannheten var at Storbritannia befant seg i en absurd posisjon. Statsministeren var en sykelig, pilleknaskende politiker med personlighetsforstyrrelser. «Uten tvil ikke en politiker som kunne håndtere kriser. Men en som var i stand til å skape dem.» Landet brukte enorme summer på en militærbase som strengt tatt var unødvendig, bare for å bevise at man fortsatt kunne gjøre seg gjeldende i Midtøsten.
Eden og resten av den tilårskomne politiske eliten i Storbritannia og Frankrike tviholdt nemlig på de imperiale aspirasjonene og tradisjonene. Uten koloniene er vi ingenting, lød det i Frankrike. Uten imperiet er vi bare noen millioner mennesker på en øy, het det i Storbritannia.
Situasjonen var overmoden. Suez-politikken må sees som et desperat forsøk på det umulige: Å holde sammen to imperier som ikke lenger var bærekraftige. Suez-krisen var utvilsomt kjennetegnet av «imperialistisk aggresjon», som Orientering skrev, men den markerer samtidig slutten på europeisk fullblodsimperialisme.

Konspirasjonen mot Egypt. Etter Suez har USA tatt over de europeiske stormaktenes rolle i verden. Men i 1956 kunne man nærmest – og pussig nok – mistenke den republikanske presidenten Dwight D. Eisenhower for å ha vært medlem i Orienterings redaksjon. Nasser vendte seg til Sovjet for å få våpenstøtte, men han var ikke interessert i å bytte ut britenes åk med Moskvas. Derfor søkte han til de alliansefrie statene, og hadde kontakt med Tito i Jugoslavia. Eisenhower hadde ingen intensjoner om å endre på det. Helt etter Orienterings hjerte, med andre ord.
Våpenkjøpet fra Sovjet var likevel avgjørende for England og Frankrike. Eden, franskmennene og Israel la i skjul en plan om at Israel skulle angripe Egypt gjennom Sinaiørkenen, slik at Eden og hans franske kollega fikk anledningen de ventet på. Frankrike og England ville kreve våpenhvile, for så å okkupere kanalsonen når Egypt, som ventet, nektet å bøye seg. Planen ble iverksatt den 31. oktober 1956.
Den britisk-fransk-israelske konspirasjonen var et forsøk på å gi et skinn av legitimitet til en totalt illegitim kampanje. Ikke ulikt hva USA de siste årene har gjort i Irak, mener Turner. Men i 1956 var rollene byttet om. USA stod på FNs linje. Britene og franskmennene gikk til aksjon alene. President Eisenhower nektet å støtte invasjonsplanene. Han sendte istedenfor en stor flåtestyrke til Middelhavet – for sikkerhets skyld – og støttet økonomiske sanksjoner mot England og Frankrike i FN.
Da Eden til slutt sa stopp, og det ble besluttet at det skulle sendes en FN-styrke til Egypt, hadde byen Port Said ved kanalmunningen i Middelhavet falt. Flere tusen egyptere var døde.

Mot blokkpolitikken? Vestblokken var saktens vanæret. Men USA hadde stått på for en diplomatisk løsning. Om amerikanerne kan kritiseres for noe høsten 1956, må det være at de ikke løftet en finger for å støtte frihetskjemperne i Ungarn. Det mener i alle fall Victor Sebestyen. McCarthyismen var over sin mest paranoide fase, og det var aldri meningen at president Eisenhowers antikommunistiske retorikk skulle overføres til praktisk politikk. Amerikanerne var på dette tidspunket langt mindre aggressive enn Orientering trodde. I Suez-krisen gjorde USA sitt ytterste for å avverge den katastrofen som Eden hadde stelt i stand. Dersom USA sviktet på noen måte i Ungarn, var det ved å gjøre for lite for sent.
Noe slikt var det selvfølgelig ingen i Orienterings redaksjon som kunne få seg til å skrive. Hvorfor ikke? Fordi det ville være å ta side i kampen mellom stormaktene. En kamp avisen helst ville ha avlyst så raskt som mulig. Det er synlig i den famøse førstesidens to andre slagord. Også de med krigstyper. For det første følgende krav: «Norden må finne sin egen vei». Norge burde gjøre det klart i Nato at fortsatt norsk medlemskap var uforenelig med stormaktspolitikk. «Under alle omstendigheter har vi både rett og plikt til å fri oss fra et direkte eller indirekte medansvar for en fortsettelse av aggresjonen,» het det, selv om dette er å trekke ansvaret vel langt. Nato hadde lite med saken å gjøre.
For det andre – og det er viktigere i denne sammenhengen: «Orientering – alltid mot blokkpolitikken,» slo redaksjonen programmatisk fast. Norge burde støtte alle tiltak i FN som med fredelige midler fremmer frigjøring og demokratisering i Øst-Europa og en ordning i Midtøsten som sikrer freden uten å krenke statenes suverenitet – «uten å tjene stormaktenes særinteresser».
Men kan man være mot blokkpolitikken? Kan man se for seg internasjonal politikk og sikkerhetspolitikk uten «stormaktenes særinteresser»? Kan man bedrive politikk dersom man ikke tåler den ekle stanken av makt og allianser? Den svært tiltalende idealismen, følelsen av at det stod om menneskehetens fremtid, frykten for et atomragnarok og kullsviertroen på det gode i menneskene til tross: Det er i orden å ha en slik holdningen i opposisjon. Men i regjeringsposisjon demrer det for de fleste at verden er et skittent, rotete sted. SV skal ha mye av æren for at Norge nå vil satse mer på den humanitære enn på den militære siden i Afghanistan, men selv ikke SV kan fra regjeringsposisjon kreve at alle soldatene skal ut av landet. Noen ganger finnes det ikke et alternativ som er bedre enn de andre, bare mindre ondt. Slik er – dessverre – internasjonal politikk. Av og til trenger man viljen til å bruke makt. President Eisenhower hadde makt til å hjelpe de Ungarske opprørerne, kanskje til seier. Han kunne – og burde kanskje – ha brukt den. Orientering kjempet med sprettert mot blokkpolitikken.

Paradokset. Begivenhetene i 1956, og Orienterings stillingtaken til dem, betydde likevel et enormt løft for avisen. På mange måter var dette det første store skrittet i retning av økt innflytelse i norsk offentlighet og politikk for den Nato-kritiske opposisjonen i Arbeiderpartiet. I Ut i kulda avslutter Evensmo med et sitat fra julenummeret i 1956: «Fra oktoberdagene da verden på ny gikk i skred, har vi som aldri før hatt tilgang av nye lesere og nye skribenter, en daglig strøm av brev og henvendelser fra folk som har funnet sine egne tanker og følelser uttrykt i denne vesle lappen.
Men så hiver vi altså likevel ikke hatten i taket over medgangen, ettersom vi sysler med bakgrunnen for den. Det er seismografen som slår ut.
Vi drømte sant å si om en gang å bli aldeles overflødige.»
Det skjedde som kjent ikke. Orientering ble til SF, som ble til SV, som kom i regjering. Paradokset er at den holdningen som for 50 år siden satte fart i prosessen nå nærmest har blitt en umulighet.