Med sprettert mot blokkpolitikken (Ny Tid)

Med sprettert mot blokkpolitikken

Ungarn, Suez og en famøs førsteside i Orientering

Av Halvor Finess Tretvoll

[essay] «Maktblokkene vanæret i øst og vest». Disse ordene fylte hele bredden av Orienterings førsteside den 10. november 1956. I øst hadde sovjetiske tropper gått til stormangrep på Budapest, der Imre Nagy sto i spissen for et opprør mot russisk overherredømme. I vest hadde England og Frankrike bombet og invadert Egypt under skalkeskjul av å skulle beskytte Suezkanalen.
Luften i Orienterings redaksjonslokaler på loftet i Akersgata må ha vært stinn av trykksverte og svett raseri. Det luktet verdenskrig. Redaksjonen hadde laget det kraftigste oppslaget i avisens historie, skal vi tro redaktør Sigurd Evensmo. Det var rettet mot maktpolitikken: Bare «russisk våpenmakt og politiske gangstermetoder» holder Østblokken sammen, skrev avisen. Vestblokken hadde «ved sin gemene selvtekt» latt Nato «tjene en imperialistisk aggresjon».
Oppslaget skulle bli en av de aller tydeligste manifestasjonen av avisens politiske linje: Orientering stod mellom stormaktsblokkene, på en tredje vei. Veteranene fra 1956 har stadig vendt tilbake til denne førstesiden. Episoden tjener for eksempel som avslutningsnummer i Sigurd Evensmos memoarbok Ut i kulda fra 1978.
Et sted i dypet av sjelen til den politiske bevegelsen som startet med Orientering, men som siden ble til SV, dirrer det fremdeles: Nato-motstand, USA-skepsis og en følelse av at Sovjetunionens sammenbrudd ikke utfordrer SV i like stor grad som venstresosialister av andre sjatteringer. Det går en linje fra førstesiden til disse fenomenene.
Men hvor velfundert var egentlig holdningen, som skulle bli en ryggmargsrefleks i SV, da den fikk sin ilddåp for 50 år siden? Hvordan ser den famøse førstesiden ut fra et jubileumsår med SV i regjering?

Revolusjon i Ungarn. Boken Twelve Days av Victor Sebestyen, en eksilungarer som har skrevet for britiske aviser i en årrekke, gir Orientering rett i svært mye. Fra slutten av 40-tallet styrte Mátyás Rákosi – «stalins beste elev» – Ungarn med jernklo. Det hemmelige politiet ÁVH var overalt. Tortur var utbredt og regimet var paranoid. Sant og usant var et politisk spørsmål. En statsstyrt prisøkning på basisvarer ble for eksempel beskrevet som «et dødelig slag i ansiktet på imperialistene og de vestlige krigshisserne» i den offisielle pressen. Det ble satt i gang skueprosesser mot regimets motstandere. Den drøyeste rammet László Rajk, en utfordrer til Rákosi i kommunistpartiet, og hans «titoistisk trotskistiske spioner». Rajk ble tvunget til å tilstå, og til å spille rollen han var blitt tildelt på tiltalebenken. Det var til og med flere «prøver». Rajk ante ikke hvilken rettssak som var den «egentlige» før han ble henrettet. Prosessene som fulgte varte i tre år, og over 1.3 millioner mennesker ble rettsforfulgt. Av kommunistpartiets 850 000 medlemmer var halvparten i fengsel, eksil, arbeidsleire – eller døde – i 1953. En enkeltskjebne viser vannviddet: János Cseri ble arrestert med en kameratgjeng i en bar. Gjengen hadde sunget en forbudt patriotisk sang fra mellomkrigstiden, men siden Cseri var dritings og lå under et bord, deltok han ikke. ÁVH løste det lille problemet ved å fastslå at Cseri, om han hadde vært edru, ville stemt i. På det grunnlaget ble den festglade men uheldige fyren muret inne.
Stalins død i 1953 og Nikita Khrusjtsjovs hemmelige oppgjør med stalinismen på kommunistpartiets kongress i 1956, skapte en forventning om frigjøring i Øst-Europa. Den 23. oktober 1956 eksploderte den ungarske trykkokeren. En studentdemonstrasjon endte i væpnet opprør. Demonstrantene ropte «Russkikk haza» (russere reis hjem!) og rev de røde stjernene ble ned fra offentlige bygninger. Revolusjonsråd dukket frem som hvitveis om våren. Regimet kollapset og landet var i kaos. Hatede ÁVH-folk ble lynsjet, drept og hengt opp i lyktestolpene etter føttene. Folk kjempet mot sovjetiske tanks med molotovcocktails og håndvåpen. Utrolig nok så det likevel ut til at revolusjonen skulle lykkes. Imre Nagy tok over som statsminister og lovet reformer. Sovjetlederne var tilsynelatende villige til å forhandle og en slags ro senket seg over Budapest. Men istedenfor å trekke troppene ut av Ungarn, reorganiserte russerne styrkene sine. De fikk inn forsterkninger og knuste opprøret i en voldsom maktdemonstrasjon den 4. november. Budapest lå i ruiner.

Østblokken vanæret. «Sovjet vil operere som om Østblokken er uforandret, men utenfor Sovjets grenser vet folkene at dette er et narrespill,» skrev Orientering. I dag er det lett å se at avisen hadde rett. Østblokken var vanæret.
Orientering skrev også at mellomkrigstidens ungarske elite, som gikk i allianse med Hitler-Tyskland og kjempet sammen med nazistene under krigen, forsøkte å vinne kontroll over revolusjonen. Det er et faktum som lenge har vært tabu i Ungarn. Orientering var altså forut for sin tid, kan man si. Men ikke helt. Avisen håpet på et nytt tilskudd til de sammenslutningen av alliansefrie land. Et som gikk «sin egen vei fram til sosialismen,» som det het. Jugoslavia under Tito var forbildet, men skal vi tro Victor Sebestyen gikk Tito god for aksjonen mot ungarerne da Nikita Khrusjtsjov reiste rundt i de sosialistiske landene i forkant av angrepet. Da revolusjonen var slått ned, ble Nagy lovet asyl i den Jugoslaviske ambassaden i Budapest. Han holdt seg der i over to uker, men ble til slutt sviktet av Tito og havnet i fengsel. Den 16. juni 1958 ble han henrettet.

En politisk fadese. Frankrike og Englands angrep mot Egypt representerer på mange måter speilbildet av Sovjets maktbruk i Ungarn. Orientering påpekte denne dynamikken – den ene maktblokkens overgrep tjente som unnskyldning for den andres maktmisbruk: «En uhyggelig vekselvirkning er i gang, med drift mot et stadig mer omfattende internasjonalt anarki,» het det. Tilsynelatende viste både vestmaktene og østblokken muskler høsten 1956, men i virkeligheten var det snarere snakk om tydelige og dype sprekker i de to alliansene. Ungarn ville bryte med Warszawa-pakten. I Suez-krisen ble de transatlantiske spenningene i forbindelse med konfliktene i Midtøsten synlig for første, men som kjent ikke siste, gang. Det ble vanskeligere for USA å kritisere Sovjet når landets egne allierte gjorde seg skyldig i noe tilsvarende. Ikke minst derfor har Suez-krisen gått inn i historien – ikke bare som den første oljekrigen – men også som en politisk fadese av dimensjoner.
Da Egypts president Gamal Abdel Nasser annonserte at han ville nasjonalisere Suez-kanalen i en kraftpatriotisk tale den 26. juli 1956, så den britiske statsministeren Anthony Eden i kryss. Storbritannias rolle i Midtøsten var under press, og i Edens øyne var det Nasser som ledet an i renkespillet mot det britiske imperiets tilstedeværelse i regionen.
Ifølge boken Suez 1956 av Barry Turner, en britisk journalist og forfatter, så Eden Suezkanalen som Europas livline. Historisk var den navlestrengen mellom moderlandet og India. Nå passerte oljeforsyningene fra Golfen gjennom kanalen. At den antivestlige panarabisten Nasser skulle få kontroll, var rett og slett uakseptabelt.

Imperium på overtid. Den britiske tilstedeværelsen langs kanalsonen hadde blitt stadig mindre populær blant egypterne. Britene ble tvunget til å bygge ned. Det ble forhandlet, men forhandlingene brøt stadig sammen. En gang skyldtes det noe så idiotisk som uenighet om uniformeringen av soldatene og de sivilt ansatte ved britenes base. Det var som å diskutere «hvor mange engler som kan danse på et knappenålshode», ifølge Turner. Sannheten var at Storbritannia befant seg i en absurd posisjon. Statsministeren var en sykelig, pilleknaskende politiker med personlighetsforstyrrelser. «Uten tvil ikke en politiker som kunne håndtere kriser. Men en som var i stand til å skape dem.» Landet brukte enorme summer på en militærbase som strengt tatt var unødvendig, bare for å bevise at man fortsatt kunne gjøre seg gjeldende i Midtøsten.
Eden og resten av den tilårskomne politiske eliten i Storbritannia og Frankrike tviholdt nemlig på de imperiale aspirasjonene og tradisjonene. Uten koloniene er vi ingenting, lød det i Frankrike. Uten imperiet er vi bare noen millioner mennesker på en øy, het det i Storbritannia.
Situasjonen var overmoden. Suez-politikken må sees som et desperat forsøk på det umulige: Å holde sammen to imperier som ikke lenger var bærekraftige. Suez-krisen var utvilsomt kjennetegnet av «imperialistisk aggresjon», som Orientering skrev, men den markerer samtidig slutten på europeisk fullblodsimperialisme.

Konspirasjonen mot Egypt. Etter Suez har USA tatt over de europeiske stormaktenes rolle i verden. Men i 1956 kunne man nærmest – og pussig nok – mistenke den republikanske presidenten Dwight D. Eisenhower for å ha vært medlem i Orienterings redaksjon. Nasser vendte seg til Sovjet for å få våpenstøtte, men han var ikke interessert i å bytte ut britenes åk med Moskvas. Derfor søkte han til de alliansefrie statene, og hadde kontakt med Tito i Jugoslavia. Eisenhower hadde ingen intensjoner om å endre på det. Helt etter Orienterings hjerte, med andre ord.
Våpenkjøpet fra Sovjet var likevel avgjørende for England og Frankrike. Eden, franskmennene og Israel la i skjul en plan om at Israel skulle angripe Egypt gjennom Sinaiørkenen, slik at Eden og hans franske kollega fikk anledningen de ventet på. Frankrike og England ville kreve våpenhvile, for så å okkupere kanalsonen når Egypt, som ventet, nektet å bøye seg. Planen ble iverksatt den 31. oktober 1956.
Den britisk-fransk-israelske konspirasjonen var et forsøk på å gi et skinn av legitimitet til en totalt illegitim kampanje. Ikke ulikt hva USA de siste årene har gjort i Irak, mener Turner. Men i 1956 var rollene byttet om. USA stod på FNs linje. Britene og franskmennene gikk til aksjon alene. President Eisenhower nektet å støtte invasjonsplanene. Han sendte istedenfor en stor flåtestyrke til Middelhavet – for sikkerhets skyld – og støttet økonomiske sanksjoner mot England og Frankrike i FN.
Da Eden til slutt sa stopp, og det ble besluttet at det skulle sendes en FN-styrke til Egypt, hadde byen Port Said ved kanalmunningen i Middelhavet falt. Flere tusen egyptere var døde.

Mot blokkpolitikken? Vestblokken var saktens vanæret. Men USA hadde stått på for en diplomatisk løsning. Om amerikanerne kan kritiseres for noe høsten 1956, må det være at de ikke løftet en finger for å støtte frihetskjemperne i Ungarn. Det mener i alle fall Victor Sebestyen. McCarthyismen var over sin mest paranoide fase, og det var aldri meningen at president Eisenhowers antikommunistiske retorikk skulle overføres til praktisk politikk. Amerikanerne var på dette tidspunket langt mindre aggressive enn Orientering trodde. I Suez-krisen gjorde USA sitt ytterste for å avverge den katastrofen som Eden hadde stelt i stand. Dersom USA sviktet på noen måte i Ungarn, var det ved å gjøre for lite for sent.
Noe slikt var det selvfølgelig ingen i Orienterings redaksjon som kunne få seg til å skrive. Hvorfor ikke? Fordi det ville være å ta side i kampen mellom stormaktene. En kamp avisen helst ville ha avlyst så raskt som mulig. Det er synlig i den famøse førstesidens to andre slagord. Også de med krigstyper. For det første følgende krav: «Norden må finne sin egen vei». Norge burde gjøre det klart i Nato at fortsatt norsk medlemskap var uforenelig med stormaktspolitikk. «Under alle omstendigheter har vi både rett og plikt til å fri oss fra et direkte eller indirekte medansvar for en fortsettelse av aggresjonen,» het det, selv om dette er å trekke ansvaret vel langt. Nato hadde lite med saken å gjøre.
For det andre – og det er viktigere i denne sammenhengen: «Orientering – alltid mot blokkpolitikken,» slo redaksjonen programmatisk fast. Norge burde støtte alle tiltak i FN som med fredelige midler fremmer frigjøring og demokratisering i Øst-Europa og en ordning i Midtøsten som sikrer freden uten å krenke statenes suverenitet – «uten å tjene stormaktenes særinteresser».
Men kan man være mot blokkpolitikken? Kan man se for seg internasjonal politikk og sikkerhetspolitikk uten «stormaktenes særinteresser»? Kan man bedrive politikk dersom man ikke tåler den ekle stanken av makt og allianser? Den svært tiltalende idealismen, følelsen av at det stod om menneskehetens fremtid, frykten for et atomragnarok og kullsviertroen på det gode i menneskene til tross: Det er i orden å ha en slik holdningen i opposisjon. Men i regjeringsposisjon demrer det for de fleste at verden er et skittent, rotete sted. SV skal ha mye av æren for at Norge nå vil satse mer på den humanitære enn på den militære siden i Afghanistan, men selv ikke SV kan fra regjeringsposisjon kreve at alle soldatene skal ut av landet. Noen ganger finnes det ikke et alternativ som er bedre enn de andre, bare mindre ondt. Slik er – dessverre – internasjonal politikk. Av og til trenger man viljen til å bruke makt. President Eisenhower hadde makt til å hjelpe de Ungarske opprørerne, kanskje til seier. Han kunne – og burde kanskje – ha brukt den. Orientering kjempet med sprettert mot blokkpolitikken.

Paradokset. Begivenhetene i 1956, og Orienterings stillingtaken til dem, betydde likevel et enormt løft for avisen. På mange måter var dette det første store skrittet i retning av økt innflytelse i norsk offentlighet og politikk for den Nato-kritiske opposisjonen i Arbeiderpartiet. I Ut i kulda avslutter Evensmo med et sitat fra julenummeret i 1956: «Fra oktoberdagene da verden på ny gikk i skred, har vi som aldri før hatt tilgang av nye lesere og nye skribenter, en daglig strøm av brev og henvendelser fra folk som har funnet sine egne tanker og følelser uttrykt i denne vesle lappen.
Men så hiver vi altså likevel ikke hatten i taket over medgangen, ettersom vi sysler med bakgrunnen for den. Det er seismografen som slår ut.
Vi drømte sant å si om en gang å bli aldeles overflødige.»
Det skjedde som kjent ikke. Orientering ble til SF, som ble til SV, som kom i regjering. Paradokset er at den holdningen som for 50 år siden satte fart i prosessen nå nærmest har blitt en umulighet.