Anmeldt: Bernt Hagtvet (red.): Folkemordenes svarte bok (Ny Tid)

Den største forbrytelsen

Folkemordets svarte bok vil utvide vår forståelse av de groveste overgrepene. Men er alt som er forferdelig et folkemord?

Av Halvor Finess Tretvoll

[massevold] Holocaust var en grusomhet så eksepsjonell at de moralske og folkerettslige kategoriene fra før krigen var blitt utilstrekkelige da freden senket seg. Man trengte et nytt ord for å beskrive det Winston Churchill kalte en «navnløs forbrytelse».
Den polske juristen Raphael Lemkin foreslo «genocid», som egentlig betyr «stammemord». Han betraktet dette som en internasjonal forbrytelse og ville at stater forpliktet seg til å hindre og straffe denne groveste formen for kriminalitet, noe han først fikk gjennomslag for i Nürnberg-prosessen.

Politikk og semantikk
Da FNs generalforsamling vedtok Konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord i 1948, så hans livslange bestrebelser ut til å lykkes mer permanent. Men istedenfor å feire, satt Lemkin i en korridor i FN-bygningen og gråt.
Han hadde mistet familien i Holocaust, og var kanskje rørt av et viktig øyeblikk i folkerettens historie. Ifølge Folkemordenes svarte bok, som ble lansert på et seminar i Gamle festsal denne uka, ønsket han imidlertid også en bredere definisjon av forbrytelsen enn det vamle kompromisset vestmaktene og Stalin var blitt enige om.
I antologien, som professor Bernt Hagtvet har redigert, er innsnevringen av folkemordbegrepet gjenstand for kritikk. Slik griper boka inn i en kontrovers som er preget av at det har gått både erindringspolitikk og sikkerhetspolitikk i semantikken.
Forfatterne opererer med varierende definisjoner, men av både enkeltbidrag og utvalget av morderiske begivenheter på de 670 sidene, forstår man at konvensjonens ordlyd er inneffektiv i møte med flere av det 20. århundrets overgrep.
Stalins terror på 1930-tallet faller for eksempel bare delvis inn under den snevre definisjonen. Det samme gjelder Pol Pots skrekkregime i Kambodsja fra 1975 til 1979.
Hovedproblemet er at konvensjonsteksten begrenser folkemord til å gjelde «en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Mot dette fastholder antologien at også systematiske drap på politiske og sosiale grupper bør omfattes.

Problematisk vaghet
Fra Namibias ørkener, der Hererofolket ble slaktet i 1904, til Darfur, der Janjaweed-militsen herjer hundre år senere, går det en blodstenket linje av massive og systematiske overgrep mot sivilbefolkningen. Men det betyr ikke nødvendigvis at alle grusomheter bør betegnes som folkemord, med alt hva dette fører med seg av politiske og moralske implikasjoner.
Det kan finnes gode grunner for å utvide definisjonen. Blant de viktigste er nødvendigheten av å forstå hvordan massevold oppstår, slik at den kan motarbeides. Og da framstår semantiske debatter som irrelevante.
Det eksisterer imidlertid like gode grunner for å opprettholde en relativt snever kategori, forbeholdt hendelser som Holocaust, drapene på 800 000 tutsier og moderate hutuer i Rwanda i 1994 og overgrepene mot den armenske befolkningen i restene av Det ottomanske riket under den første verdenskrigen. En for vag definisjon kan for eksempel føre til at folkemordbegrepet tømmes for noe av sin politiske og moralske kraft.
Kambodsjas «Killing fields» og Stalins utrenskninger av kulakkene faller innenfor en moderat utvidet definisjon, men burde ikke Maos kulturrevolusjon i så fall vært behandlet like utførlig i Folkemordets svarte bok? De systematiske drapene på kommunister i Indonesia i 1965-66 blir viet et eget kapitel. Og ifølge Hagtvet gjør Kina seg skyldig i et «kulturelt folkemord» i Tibet.
Begge disse forbrytelsene er alvorlig, men dersom man først skal utvide folkemordbegrepet såpass: Hva med kurdernes skjebne i Saddam Husseins Irak, hendelsene i Kongo under Kong Leopold, overgrepene mot aboriginerne i Australia eller Mengistu Haile Mariams røde terror i Etiopia i 1978? Listen kan dessverre gjøres lang.
Kenya står forøvrig ikke på den, selv om det tidlig ble gjort forsøk på å kategorisere urolighetene etter valget der som et folkemord in spe. Å sammenlikning Kenya med for eksempel Rwanda tilslører de underliggende årsakene til den kenyanske krisen og fører til en bagatellisering av den velorganiserte masseslakten på tutsier og moderate hutuer.
Folkemordenes svarte bok går aldri så langt, men man kan likevel spørre om ikke boka, et stykke på vei, legitimerer en slik uthuling av begrepet. Dessuten risikerer man altså å tåkelegge dynamikken og årsaksforholdene bak volden når sammenlikningene blir for generelle, og det går i mot bokas uttalte målsetning.
Samtidig er et komparativt blikk nødvendig skal man få økt forståelse for hva som skjer når et samfunn kollapser i omfattende voldshandlinger. Tysklands famøse historikerstrid på 1980-tallet handlet nettopp om et forsøk på å trekke paralleller. Ernest Nolte betraktet Hitlers utrydningsleire som et «svar» på Stalins GULAG-system, noe som virket sterkt provoserende på filosofen Jürgen Habermas, ettersom det kunne tolkes som en bortforklaring av Tysklands fundamentale skyld og ansvar i det som i dag må betraktes som et sivilisatorisk nullpunkt, og som også fikk oss til å uttale ordene «aldri mer».

Verdenssamfunnets ansvar
Antologibidragsyterne er, som de fleste andre, rystet over at grusomhetene og sivilisasjonssammenbruddene likevel ikke ser ut til å opphøre, ofte fordi makt- eller interessepolitikk går foran medmenneskelighet.
Kombinasjonen av en utvidelse av folkemordsbegrepet og dette ønsket om at «Responcibility to protect»-doktrinen skal bli mer enn retorikk, gjør også boka kontroversiell i forhold til debattene om humanitære intervensjoner.
Sist helg skrev Arild Linneberg i Klassekampen at Kjell Arild Nilsens grundige bok Milosevic i krig og i Haag var «enda et bidrag i rekka av antiserbisk propaganda». Linneberg betvilte også påstanden om at Milosevic var ansvarlig for forbrytelser mot menneskeheten under krigene på Balkan på 90-tallet. Dette henger sammen med hans motstand mot Nato-intervensjonen i 1999, og er drevet av en frykt for at humanitære intervensjoner skal bli skalkeskjul for «nykolonialisme».
Linnebergs holdninger deles av flere på venstresiden. Man kan imidlertid vanskelig tenke seg en posisjon som er fjernere fra den som kommer til uttrykk i Folkemordenes svarte bok. Her framstår Natos aksjon overfor Serbia snarere som et unntak fra en like regelmessig som uhyggelig maktpolitisk forkludring av verdenssamfunnets ansvar for å forhindre overgrep, noe som ofte gir seg utslag i forsøk på å sno seg rundt folkemordbegrepet.
USA gjorde det i forbindelse med Rwanda, og mens regimet i Khartoum i dag forsøker å sabotere utplasseringen av en effektiv FN-styrke i Darfur, beskriver EU-parlamentet hendelsene i Sudans vestlige provins som «ensbetydende» med folkemord. Denne «moralske feigheten», for å bruke Hagtves ord, gjør det mulig å unnlate å iverksette sanksjoner. Samtidig viser eksemplene hvor viktig en presis definisjon av folkemordbegrepet er i en aktuell politisk kontekst.

Aktuell bok

Bernt Hagtvet (red.)
Folkemordenes svarte bok
Universitetsforlaget (2008)
670 sider

Anmeldt: Henning Kristoffersen: Det nye Kina (Ny Tid)

Den kinesiske OL-floka

Sett fra Beijing må fakkelstafetten fortone seg som et alvorlig tap av ansikt.

Av Halvor Finess Tretvoll

[kina] Ilden får ikke brenne i fred om dagen, der den er på vei mot Beijing-lekene. Da OL-fakkelen passerte London sist søndag, ble 35 personer, som demonstrerte mot menneskerettighetsbrudd i Tibet, arrestert da de forstyrret det som skulle være en triumfferd for det kinesiske lederskapet. I Paris klarte demonstrantene å presse arrangørene til å slokke ilden. Flere ganger. Og i de fleste andre europeiske hovedsteder drøftes boikott – i det minste av åpningsseremonien.
Samtidig har Henning Kristoffersen, mangeårig leder for BIs virksomhet i Kina, gitt ut bok. Ifølge forfatteren selv skal den være til praktisk hjelp for norskinger som vil drive business i Midtens rike.

PR-katastrofe
Rett skal være rett. Kristoffersen gjør også mer enn det. Her kommer vi et stykke inn i kinesisk tenkemåte. Det nye Kina kan til og med forklare hvor lite hyggelige oppmerksomheten som blir Beijing-OL til del må være for Kommunistpartiet.
Ikke bare beskriver boka hvordan lekene, som er de dyreste noensinne, en gang for alle skulle vise verden solsiden av det nye Kina. Forfatteren understreker også betydningen av det å få og det å tape «ansikt» i kinesisk kultur. Begrepet «mianzi», som direkte oversatt betyr «fasade», er en helt avgjørende størrelse – på individnivå, familienivå og på samfunnsnivå. De siste 150 årene før Kommunistpartiet tok makten var en sammenhengende periode med ydmykelser fra Vesten, skriver Kristoffersen, mens OL i august skulle bli begivenheten der «Kinas gjenreiste storhet vises frem».
Sett fra Den forbudte by, er det som nå skjer lite annet enn katastrofalt, med andre ord. Det spørs om det hjelper at Kommunistpartiet har hyret inn et stort internasjonalt pr-byrå.

Globalpolitisk utfordring
Å lese Kristoffersens bok mens tv-bildene fra protestaksjoner mot kinesiske menneskerettighetsbrudd fyller skjermen, skaper også refleksjoner som strekker seg forbi debatten om forholdet mellom sport og politikk.
Kina er i ferd med å bli en makt så stor at den i Det hvite hus anses som det nye århundrets viktigste strategiske trussel, skriver tidligere Economist-redaktør Bill Emmot i Rivals. Han mener USAs og Indias atomsamarbeid er et forsøk fra Washingtons side på å skape en regional maktballanse i Asia, og mener at det er i disse relasjonene de neste tiårenes verdenspolitikk vil formes.
Når man sammenstiller det med Kristoffersens perspektiv, kommer en mulig verdikonflikt, mellom nye og gamle stormakter, men også mellom demokrati og diktatur, til syne.
Om ansvarlige vestlige ledere i så fall vil kunne gjøre stort mer enn å holde seg borte fra symboltunge arrangementer, er usikkert. I handelspolitikken vil det fortsatt foregå trefninger, selvfølgelig. Men virkelig å sette makt bak kravene om endringer i Kinas politiske struktur? Grensen for hva man kan tolerer i internasjonal politikk er vanskelig nok å trekke, når vi ikke står overfor det 21. århundrets nye stormakt.
Det som gjør situasjonen ytterligere problematisk, er at kinesere flest ser ut til å være rimelig fornøyd med tingenes tilstand. Som Kristoffersen skriver: «Vi må ta inn over oss at en rekke tiltak som startes av partiet, men som strider mot våre egne verdier, genuint støttes av store deler av det kinesiske folk.»
Man kunne nøyd seg med å påpeke at forfatteren ikke helt er på linje med Amnesty International her. Samtidig er det nødvendig å forstå det kinesiske perspektivet på alt fra ettbarnspolitikken, via regimets propagandabruk til Beijings steile holdning i forhold til Taiwan og Tibet.

Syv år i Shanghai
Kristoffersen fikk sine første erfaringer fra Kina i 1989, da han ble med faren, en kremmersjel fra Sandefjord, for å kjøpe billige møbler, som siden skulle selges dyrt i Norge. Deretter ble det syv år i Shanghai.
Til å begynne med trodde han at kineserne, om han bare fikk dem på tomannshånd, ville dele hans motstand mot dødsstraff og støtte studentene fra Den himmelske freds plass. Det gjorde de sjelden. Istedenfor oppdaget forfatteren at de unge på mange måter sa seg tilfreds med status quo. De ønsket seg en bedre hverdag, ja. Men noe egentlig politisk engasjement fantes ikke.
I Det nye Kina får man vite hvordan dette henger sammen med en utbredt kinesisk pragmatisme. Selv medlemmer av den voksende middelklassen, som potensielt kunne blitt en utfordring for Kommunistpartiet, ser stort sett ut til å ønske seg partimedlemskap, fordi det åpner dører og er en betingelse for høyere stillinger. I likhet med regimet selv, ser de ofte partiet som en garantist for stabilitet. Det er igjen en forutsetning for fortsatt vekst.
Slik viser det seg at vestlige forståelsesmåter sjelden forteller hele historien om dynamikkene i det kinesiske samfunnet. Den kinesiske nasjonalismen, slik den kommer til uttrykk i forhold til Taiwan og Tibet, er for eksempel ikke først og fremst et resultat av partiets propaganda, slik Kristoffersen ser det. Snarere har den «vokst frem fra folket selv».

Pragmatisme og harmoni?
Da Deng Xiaoping tok over etter Mao, startet han de økonomiske reformene med ordene: «Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus.» Poenget hans var at «sosialisme med et kinesisk ansikt» godt kunne bety markedsøkonomi kombinert med en politisk jernhånd. Da Jiang Zemin gikk av som partiformann forsvant selv den kommunistiske retorikken, mens bedriftsledere ble invitert inn i varmen. Dette ensidige fokuset på økonomisk vekst har fremdeles sine tilhengere, men dagens leder, Hu Jintao, ønsker også å bevare «harmonien» i det kinesiske samfunnet, som lider kraftig av voksesmertene. Spenningene mellom by og land, og mellom generasjonene, øker. Den rivende utviklingen skaper også tapere og store miljøproblemer.
Framtiden vil derfor kreve mer pragmatisme av det kinesiske lederskapet. Regimet i Beijing er kanskje sårbart for press på grunn av OL, noe som for eksempel ble utnyttet da Kina ble overtalt til å aksepterte FN-soldater i Darfur. Men det er et åpent spørsmål om dette også vil være effektivt i forhold til politiske rettigheter i Kina.
Ifølge Det nye Kina er uthaling av tiden en utbredt kinesisk forhandlingsteknikk. Kinesiske bedriftsledere ser ut til å mene at tiden som oftest arbeider for dem. Med årlige vekstrater på ti prosent, er det ikke underlig om også de politiske lederne av og til tenker slik i debatter om menneskerettigheter og demokrati.
Hva politikere og aksjonister i Vesten bør tenke, er et annet spørsmål.


Aktuelle bøker

Henning Kristoffersen
Det nye Kina
Universitetsforlaget (2008)
194 sider

Bill Emmot
Rivals
How the Power Struggle Between China, India and Japan Will Shape our next decade
Pinguin (2008)
314 sider

Anmeldt: To bøker om Norge i overgangsalderen (Ny Tid)

Et lite land i overgangsalderen

To nye essaysamlinger portretterer det postindustrielle Norge. Og viser motrøslas strev med å gripe den nye tiden.

Av Halvor Finess Tretvoll

[nasjonen] Smelteverket på Odda står kaldt nå. I bygda diskuterer man om det som en gang var klodens største karbidsmelteovn bør på UNESCOS liste over verdenskulturarven. På Raufoss har man derimot opprettet en høyteknologisk næringsklynge med en årlig omsetning på 4,5 milliarder kroner.
På Ekofisk-feltet står en betongkoloss, en ingeniørbragd fra det norske oljeeventyrets barndom, etterlatt i havet, overtatt av selene, mens en ny fase i det samme eventyret har gjort Hammerfest nesten ugjenkjennelig. Nå er også Finnmark, «kanskje den siste bastionen for det gamle Etterkrigs-Noreg», i ferd med å endre seg dramatisk

Motrøslas modernitetstolkning
Marit Eikemo og Nils Rune Langeland forsøker i hver sin essaysamling å forstå dette nye Norge. De skriver begge i spenningsfeltet mellom det som var og det som kommer.
I Stamsund i Lofoten er den gamle fiskemelfabrikken stengt, mens «kunsten og kulturen er i ferd med å overta heile definisjonsmakta i fiskeværet». Drammen er ikke lenger en trelastby, men forstår seg selv som en lysby, med lyspæreprodusenten Osram i en sentral rolle.
Eksemplene er hentet i likt monn fra de to bøkene. Det er riktignok forskjeller mellom dem. Mens Eikemo i Samtidsruinar søker steder og bygninger som har utspilt sin rolle og kanskje kan få en ny, er Langelands Noreg en samling tekster som først sto på trykk i avisa Dag og Tid, opprinnelig presentert som en artikkelserie. Mens Langeland forsøker å kartlegge den folkelige nasjonalkjenslas stilling i dag, og gjør seg til talerør for et agg mot samfunnsvitenskapen i Oslo, kulturradikale 68-ere med folkeforakt og elitistisk naivisme, er Eikemo mindre polemisk og mer personlig.
Lest på Grorudbanen, mellom Stovner og Tøyen, er likevel likhetene tydelige. I lyset fra Ammerudblokkene er det som om Langelad og Eikemo representerer to fløyer i den samme begevelsen, som nå har dukket opp igjen på den andre siden av Arbeiderpartistaten, med ambisjoner om å fortolke det postindustrielle Norge fra motkulturenes perspektiv. Det er vestlandet som skriver – i den ene boka vestlandsmannen, med en tydelig understrøm av maskulinitetsnag, i den andre vestlandskvinnen, med et mer feminint blikk.

På Grorudbanen
Man kan lese Eikemo på vei fra Tøyen til Stovner, om man leser litt raskt. I det man går på t-banen, slår det en at Eikemos bevissthet om Odda-litteraturens klisjeer er kledelig. Etter hvert ser man hvordan hun gjør så forskjellige fenomener som omleggingen av forsvaret, psykiatriens historie og spilleautomatforbudet til gjenstand for intens refleksjon, knyttet til minner og møter. Innen man kommer fram, har man imidlertid også lest om Stovnersenteret.
«Dette er ikkje mitt hood», skriver Eikemo. Hun har vært der tidligere, etter et friidrettsstemne i barndommen, og var til og med forelska i en gutt fra «Stoffner, som bydelen blei kalla på det verste». Men kjenner seg likevel ikke igjen.
Det er ulykken, da taket raste ned i Centra mat høsten 1997, hun tar utgangspunkt i. Den gikk inn på alle som bodde i dalen, men det var samtidig slående hvordan bygget reiste seg på nytt, og faktisk ble utvidet betraktelig. Eikemo føler et ubehag ved dette. Hun har selvfølgelig rett i at det Steen og Strøm-eide kjøpesenteret er et kommersielt sted, og at det var noe av grunnen til den raske normaliseringen.
At plassen også er mer enn penger, for gutten hun var forelsket i, for dem som spiller basket i Stovnerhallen like ved, for jentene som har en jobb ved siden av skolegangen, for barnefamiliene som gjør lørdagsinnkjøpene der, klarer hun ikke helt å leve seg inn i, tross forsøkene.
Hun lurer til slutt på om det kan «skje noko stort og vakkert her òg». Selvfølgelig kan det det.

Oslo indre øst
Langeland kan leses på turen tilbake, om man blar tilsvarende raskt og har mage for mer.
Først og fremst er det folkeåndens stilling i det «det etternasjonale Noreg» Langeland skriver om. Han trekker linjer fra 1800-tallet til det 21. århundre, fra protestantismen til den oljefinansierte opplevelsesøkonomien, og formulerer spisse, provoserende samtidsdiagnoser. Flere av dem er treffende, som ved Dyreparken i Kristiansand, der Julius framstår som det nye Norges apegud. «I dette mangslungne fantasilandskapet av dyr og born kan vi oppleve kimen til ein ny sivilisasjon på nært hald,» skriver Langeland. «Natur, kultur, marknad og barndom går... opp i ei høgre fredsæl, paradisisk sameining.»
Så kommer man fram til Oslo indre øst. I boka: «Sola og dei tretti varmegradane trykkjer menneska ned i gatene. Det er noko brennande afrikansk i lufta,» heter det. Langeland besøker Moskeen i Urtegata. Den er labyrintisk. Forfatteren føler seg som Josef K. i romanen til Kafka. På vei vekk møter han en gruppe menn i Tøyengata, og Langeland føler at han må krysse over til motsatt fortau. Ved Oslo Plaza kommer reaksjonen. «Svarte fuglar stuper innetter og nedetter mot glastårnet, » skriver han. «Er det svaler, undrar eg. Det minner om 11.9. i miniatyr.» Med ett er den store mannen blitt litt redd.

Nasjonens skjebne
Både Samtidsruinar og Noreg kontemplerer over etterkrigsnasjonens stilling. Det er en tapsopplevelse som bearbeides, men ikke uten ambivalens for Eikemos del. Luster i Sognefjorden, der Bosniske flyktninger ble innkvartert på 90-tallet, blir for eksempel effektivt kontrastert med norgesreklame myntet på turister.
Langeland er tydeligere i målet. For ham er «forvitringa av den norske nasjonen» et hovedstadsprosjekt. På Oslo vest drømmes det om å «knekkje dei vestlandske motkulturane». «Det er livsviktig for Oslo å feste det intellektuelle og kulturelle overtaket,» skriver han. «Då kjem nemleg det økonomiske til å fylgje etter.»
Det er da man blir oppmerksom på den rollen globaliseringen spiller, selv i refleksjoner rundt behovet for en postindustriell nasjonal identitet. For Eikemo blir den japanske stjernearkitekten Toyo Itos kokonglignende og mislykkede bygg ved Torrevieja i Spania et dobbeltsidig symbol på de norske solflyktningenes isolasjonisme og hennes egen identitetsbehov. For Langeland blir «Nordvegen», turistløypa langs kysten, der en sveitser bader naken i boblebadet ombord i hurtigruteskipet MS Trollfjord, kilden til en alternativ nasjonalmytologi.
Den postindustrielle norskdomsrøsla er ikke helt fri for ironi den heller, med andre ord.

OMTALT

Marit Eikemo
Samtidsruinar
Spartacus (2008)
222 sider

Nils Rune Langeland
Noreg
Aschehoug (2008)
185 sider