Museenes mørke hjerte (Dagbladet)

SITAT

”Vi var bedre og lykkeligere før dere hvite kom til vårt land. Vi hadde alt det vi trengte og manglet ingenting, men nå mangler og behøver vi alt.”
Som en av få nordiske Kongo-farer viderebrakte den norske handelsmannen Johan Scharffenberg kongolesernes syn.

HOVEDSAK

Museenes mørke hjerte

Nordens etnografiske museer bugner over av gjenstander fra Kongo. Endelig spørres det om hvordan de havnet her.

Av Halvor Finess Tretvoll

(Oslo/København/Brussel:) Tar man en titt i magasinene til de etnografiske museene i Norden, finner man nærmere 30 000 gjenstander fra kolonitidens Kongo. I Oslo er hver åttende gjenstand fra det herjede sentralafrikanske landet, uten at det så langt har blitt reist spørsmål om hvordan tingene endte her, eller hvorfor samlingen er så uforholdsmessig stor, blant andre enn en snever krets av fagfolk.
Og det til tross for at Kongos tragedie også er et lite stykke norgeshistorie, at innsamlingshistoriene kunne inngått i Joseph Conrads roman Mørkets hjerte, og at museene fråtset i en offentlig fascinasjon for kolonibestrebelsene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Mens Belgias rufsete fortid i Kongo har ført til en gryende selvransaking ved Det kongelige Sentral-Afrika-museet i Belgia (se spalte), er de nordiske kolonieventyrene dekket av støv og sløv glemsel. Her er det ikke snakk om et nasjonalt traume. I generasjoner har Kongo-erfaringene snarere vært henvist til en kulturell skyggetilværelse, der de utgjør et reservoar av ganske lumre forestillinger.
En dansk sjokoladedrikk fikk for eksempel tilnavnet ”Congobajer” på 1960-tallet. I et noe annet lys står bipersonen i Carsten Jensens historiske roman Vi, de druknede fra 2006, som kommer hjem fra kolonien med en avhugget hånd.

Ifølge Jensen er hånden inspirert av en ring og et armbånd i elfenben som sjøfartsmuseet i forfatterens fødeby Marstal er i besittelse av. I den forklarende teksten i museets monter heter det at smykkene ble ”afmonteret en død negerkvinde”. Når vandreutstillingen Kongospor, som kommer til Kulturhistorisk Museum i Oslo 27. april, børster støvet av tilsvarende gjenstander og deres innsamlingshistorie, er det med andre ord kort mellom de museumspolitiske ubehagelighetene.
Det bekrefter Espen Wæhle, nordmannen som var ansvarlig da utstillingen ble vist på Nationalmuseet i København, og som har skrevet manus til utstillingen sammen med den danske forfatteren og journalisten Peter Tygesen.
-- De 30 000 gjenstandene endte i våre etnografiske museer da kolonialismen i Kongo kulminerte mellom 1880 og 1930, forklarer han.
Ikke bare utgjorde stormaktenes imperiale eskapader den logistiske infrastrukturen for museenes ekspedisjoner. De fleste av spydene, maskene, amulettene, trefigurene, pilene og buene stammer også fra kolonialismens nordiske fotsoldater. De var offiserer, sjømenn og misjonærer som kom hjem med suvenirer og trofeer, rappet i en landsby, plukket med fra slagmarken – eller på mer hederlig vis kjøpt av driftige kongolesere som slik kunne vri noen grunker ut av nordboerne.
Ifølge Wæhle var denne handelen med etnografika – som ble relativt utbredt – den mest ærerike økonomiske aktiviteten kolonialistene bedrev.
-- Det viser dobbeltheten i vårt historiske forhold til Kongo, sier han.

Da stormaktenes kammerspill var over på Berlin-konferansen i 1885, og Kong Leopold II av Belgia hadde etablert Fristaten Kongo som sitt enorme private gods, skulle imidlertid de nordiske Kongo-farerne raskt bli uunnværlige tannhjul i det brutale kolonimaskineriet.
I likhet med Joseph Conrads hovedperson kaptein Marlow reiste nærmere tusen nordiske sjømenn opp Kongo-elva, der utallige overgrep mot lokalbefolkningen ble begått. Alt i 1905 skrev historikeren H. Jenssen-Tusch at ”det er svenske, norske og danske skipskapteiner, styrmenn, maskinister og skipshåndtverkere, som i ... første rekke har muliggjort belgiernes erobring av Congolandet”.
Nordiske offiserer kommanderte også enheter i kolonihæren. Etter hjemkomsten behandlet en av dem, den norske løytnanten Parelius, opplevelsene i romanen Trope: ”Ville de ikke ha fred, men underkastelse, ville de få krig og utryddelse... Når stammene strittet imot, herjet vi og ødela over alt, hvor vi fôr frem... Vi var på straffeekspedisjon mot opprørere og barbarer,” skrev han.
Parelius lot også en romanfigur fortelle: ”Jeg... har drukket for meget palmevin. Så jeg kommer i pralende stemning: Her er jeg hersker over tusener av sjeler. Makt! Det er når ens eget sinn som en dirrende kile trenger inn i andre sinn. Og hvor jeg enn går, er jeg loven og livet.”
-- Det var under slike forhold, mens Leopold plyndret Kongo for naturressurser, at museenes magasiner ble beriket med noe av det ypperste menneskeheten har frembrakt, forteller Wæhle.
I alt mottok de etnografiske museene i Norden de private samlingene til 450 hjemvendte Kongo-farere.

Også misjonærene var blant dem som tok med seg gjenstander hjem. De ville understreke misjonsbehovet blant ”avgudsdyrkerne”. Ved siden av gjorde de også en solid innsats for bevaringen av kongolesisk språk og kultur, og lot kongoleserne skrive sine egne historier om kolonimøtene. Men først og fremst gikk innsamlingen hånd i hånd med bestrebelsene for å erstatte kongolesernes religion med kristendommen. Om en utstilling av Kongo-gjenstander i 1920 kunne man for eksempel i den svenske avisen Missionsförbundet, lese: ” Jeg går her blant avgudene og takker Gud.” Slik var innsamlingen intimt knyttet til den kolonialistiske ideologiens tre c-er: Christianity, Civilisation og Commerce.
Kolonibestrebelsene i Kongo ble imidlertid også delikat mat for den folkelige fantasien, noe som kan forklare museenes voldsomme interesse. Selv små provinsaviser trykket oppdageren Henry M. Stanleys reisebrev fra denne siste hvite pletten på kartet. Det ble skrevet mer en 100 bøker om opplevelsene i kolonien. Og belgiernes kamp mot de arabiske slavehandlerne, som med base på Zanzibar hadde fått innflytelse så langt vestover som Kongo, ble fulgt med kulerunde øyne.
-- Kolonialiseringen av Kongo dominerte dagsorden slik Irak-krigen gjør det i dag, sier Wæhle.
Da det nye historiske museet åpnet i Oslo i 1904, var det faktisk ikke bare Amundsen-utstillingen, men også Kongo-gjenstandene, som trakk massene.

Selv sandalene til den mest beryktede av de arabiske slavehandlerne, Tippu Tip, havnet i Norden, og er i dag en del av vandreutstillingen. Slike gjenstander dunstet av det uberørte, dyriske, og – uutalt, men like fullt tilstede – det erotiske. Hundrevis av mulattbarn ble da også resultatet av skandinavenes Kongo-opphold. Men etter det man vet, var det bare en norsk offiser (Albert Joleik) som tok med seg sønnen sin tilbake. Han fikk navnet Olav.
De etnografiske gjenstandene kom derimot til Norden i en stri strøm. De gikk fra å være levende brukskunst, til å bli forstenet kultur. Først som manndomssymboler for innsamleren, deretter i museenes tablåer.
Vandreutstillingen, som også inneholder en bredere refleksjon over de nordisk-kongolesiske forbindelsenes fortid og nåtid, gjør opp for deler av den neglisjeringen Kongo-samlingenes historie har lidd under.


UNDERSAK
Kongens museum

I en park, ved en kunstig innsjø, kun en trikketur utenfor Brussel, ligger det monumentale Sentral-Afrika-museet i Tervuren. En gang var det krumtappen i Kong Leopolds propagandaapparat. I dag kunne man kalle det et metamuseum, altså en utstilling som viser hvordan et museum så ut, og hvordan museet selv så på kolonitiden, i 1960. Her har tiden stått stille. Lenge.
Det er noen få unntak. Et av dem er en spesialutstilling i 2005 om Belgias imperialistiske fortid. Den førte til bråk i et land der kolonitiden stadig utløser et alvorlig skyldkompleks.
-- Det gikk ikke en dag uten avisdebatt om kolonitiden. Det ble starten på en nasjonal selvransaking, sier museumsdirektør Guido Gryseels.
I en omtale av spesialutstillingen i The New York Review of Books skrev imidlertid Adam Hochschild at den var “halvhjertet og unnvikende”, framhevet de gode intensjonene hos kolonisatorene og skjulte omfanget av de kongolesiske ofrene. “Det var som om et jødisk museum i Berlin ikke skulle nevne Holocaust,” hevdet forfatteren av Kong Leopolds arv.
-- Hochschild har en tendens til å se bare sort og hvitt, er Gryseels kommentar.
Dersom man vandrer gjennom den mindre, men permanente, utgaven av spesialutstillingen, som han i dag har tildelt et hjørne av museet, er imidlertid forsiktigheten i oppgjøret fortsatt synlig. Om kolonialismen heter det for eksempel at den tidligere ble ”fremstilt i et flatterende lys, som et siviliserende prosjekt”, men ”nå blir betraktet mer kritisk”. Blir betraktet? Mer kritisk?
-- Vi forsøker å være konstruktivt kritiske, men folk må også få gjøre seg opp sin egen mening. Det er ikke vår rolle å ha en egen posisjon, forklarer museumsdirektøren.
Han leder imidlertid en institusjon der navnene til 1508 belgiere som omkom i Kongo er gravert inn i veggene, mens de døde kongoleserne er så godt som fraværende.
Et av de største rommene, med plansjer om bomull, kaffe, kobber – og gummi – nevner heller ikke at to private selskapene fikk kontroll over enorme skogområder i 1892, med vide fullmakter til å benytte tvangsarbeid, skrive ut skatter og opprette egne private hærer. Og det til tross for at denne ”gummiterroren” ble selve kjennemerket på utbyttingen av Kongo.

NOTISER

Kongo-veteranenes museum
I tillegg til det store Afrikamuseet ved Tervuren i utkanten av Brussel, finnes det også et annet Kongo-museum i Belgia. Det ligger i Namur, og er en hyllest til byens koloniveteraner. Utstillingen problematiserer overhode ikke den belgiske imperialismen, men glorifiserer kampen mot de arabiske slavehandlerne, og hevder at de innfødtes motstand satte Kongos sosiale og økonomiske utvikling i fare.

Kongo-bøker
Kong Leopolds arv av Adam Hochschild er den best kjente framstillingen av brutaliteten i Kongo-fristaten, og har ført til at kolonihistorien igjen har blitt løftet fram i offentligheten.
In the Footsteps of Mr. Kurtz av Michela Wrong knyttes kolonihistorien til Kongos skjebne under diktatoren Mobutu Sese Seko.
Congo, formoder jeg av den danske journalisten Peter Thygesen, er en av de grundigste bøkene om Kongos historie som er skrevet av en nordisk forfatter de siste årene.

Avventende optimisme (Prosa)

Anmeldt av Mina Gerhardsen

Kosmopolitikk. En optimistisk politikk for det 21. århundre er en tidstypisk bok. Framtidsoptimismen er i ferd med å entre historien igjen. Spørsmålet er om bøker som denne gir inspirasjon eller fører til desillusjon.Optimismegraden i verden går i bølger. I etterkrigstiden var optimismen stor og ambisjonene tilsvarende. Så kom den gradvise nedturen, med 1990-tallet som ga noe som i ettertiden ligner et bråstopp for enhver form for tillit til at verden kan finne fram til de gode løsningene. Nå er framtidsoptimismen i ferd med å entre historien igjen både i den nasjonale og den internasjonale debatten.
Her hjemme skrev statsminister Jens Stoltenberg i høst en artikkel om framtidsoptimisme i tidsskriftet Samtiden og har senere fulgt opp dette i årets nyttårstale. Budskapet er at de siste 20 årene har vært de mest framgangsrike i vår historie og at det finnes veldig mange tegn på at mye går i riktig retning. Levealderen øker, fattigdommen reduseres og mange av de store miljøproblemene, som ozonhull og svovelutslipp, har vi klart å løse. Det gir grunnlag for å tro at vi også vil klare de neste utfordringene, ifølge statsministeren.
Like før jul lanserte VGs kommentator Elisabeth Skarsbø Moen sin forklaring på hvorfor Frp gjør det så bra: De framstår som framtidsoptimister. Folket vil ikke ha politikere som lister opp all verdens elendighet og urettferdighet. De vil ha politikere som har tro på at det finnes løsninger på alt. Tidligere visepresident Al Gore kombinerer 1990-tallets pessimisme med den nye optimismen. Gjennom sin film “An uncomfortable truth” viser han alvoret i klimatrusselen, men han gir samtidig løsninger og tro på at dette skal vi klare – om vi bare velger det.

Tidstypisk utgivelse Boken Kosmopolitikk er slik sett tidstypisk, med undertittelen En optimistisk politikk for det 21. århundre. Den er en del av denne nye optimistbølgen. Det er ingen liten oppgave forfatterne Halvor Finess Trettvoll og Thomas Hylland Eriksen har tatt på seg i boken. Hensikten ser nemlig ut til å være å forklare verden – og skissere ønsker for dens videre retning. De lister opp alle verdens store problemer, fra demokratiunderskudd og miljøproblemer til fattigdom og migrasjon, og søker samtidig å finne en løsning på alt. Et slikt prosjekt kunne selvsagt fort blitt for tungt og for langt. Forfatterne lykkes imidlertid. Bokens gode språk og velflytende formuleringer gjør problemstillingene tilgjengelige og helheten leseverdig. Uten at sakene framstilles altfor lett.
Finess Tretvoll og Hylland Eriksen har et klart premiss for framtidsdebatten: Globaliseringen må være utgangspunktet. Demonstrantene fra Seattle eller Attac-bevegelsen har lite støtte å hente her. Det er i den globaliserte verden framtiden finnes. Fenomenet globalisering har en iboende kraft som ikke kan motkjempes – derfor må det være premisset. Som de skriver: “Å være mot globalisering er som å være mot Golfstrømmen”. Basert på dette premisset er det kosmopolitikken utformes. Det store målet er en rettferdig verden. Virkemidlet er en klode der rettigheter og plikter ikke følger nasjonale grenser. Veien dit er universelle løsninger kombinert med stort rom for mangfold.
Boken gir gode analyser av vår tid. Noen av områdene som dekkes, rammes tidvis av at de er svært grundig diskutert fra før, som kritikken av bistand der alle argumenter er inkludert. Dette oppleves mer som et pliktløp enn som nye betraktninger. Til gjengjeld løftes andre og kanskje mindre åpenbare temaer fram, i for eksempel kapitlet om risikosamfunnet. Det tar opp sentrale problemstillinger knyttet til mange av drivkreftene i dagens politiske verden. Vi styres for mye av frykt, enten det er for sykdom eller terror, og lar den teoretiske muligheten for fare overskygge det faktum at vi aldri før i verdens historie har hatt bedre forutsetninger til å forutse fare og risiko, og til å forebygge eller håndtere det som skjer.

Norge som problem eller løsning? Boken hopper litt fram og tilbake mellom de nasjonale og internasjonale perspektivene. Problemene som tas opp er internasjonale, mens kritikken rettes mot Norge. Vi snakker for mye om hva som står i Dagbladet og VG, og for lite om de store spørsmålene. Våre samfunnsdebattanter er for opptatt med å plassere seg i ulike båser, i stedet for å diskutere viktige saker. Vi driver med administrasjon, ikke med strategi og politikk. Sosialdemokratiene i Norden har vist seg å være verdens beste velferdsmodeller for å sikre god fordeling kombinert med sterk verdiskaping, men de sliter med å møte globaliseringen. I stedet for å ta i bruk nye muligheter, brukes gamle løsninger. Og vi har kastet bort muligheten til å bli et annerledesland – i hvert fall til nå.
Gitt en kontekst der forfatterne mener at Norge har alle muligheter til å gjøre en forskjell i verden gjennom å foreta kloke og gode valg, leverer de samtidig et sprukkent fundament vi kan gjøre dette ut fra. Den optimismen som rår i bokens introduksjon og avslutning, er høyst fraværende når aktørene som eventuelt skal iverksette den nasjonale snuoperasjonen omtales. Men med en “så lenge det er liv er det håp”-holdning lanseres et alternativt Norge. “(...) et høyteknologisk miljøparadis basert på global tenkning og solidaritet uten sentimentalitet”.
En av bokens styrker er eksempelbruk og de mange referansene til andre bøker som tar opp aktuelle og relaterte emner. Eksemplene gir bilder, og visualiserer stoffet for leseren: Som for eksempel at Sahara-ørkenen var grønn under forrige istid, da temperaturen bare var fem grader lavere enn i dag. Tydeligere kan dramatikken i klimaendringer vanskelig illustreres. Forfatterne inkluderer både tenkere de er enige og uenige med. Slik blir det bredde i teksten, og slik gir boken inspirasjon til å lese mer. Den blir en slags “kosmopolitikk for dummies” – en introduksjon til en rekke av de store temaene i alle “krig, fred, religion og sånn”-samtalene.
Etter å ha vært gjennom snaue 200 sider med beskrivelser av alle verdens uløste oppgaver, og ikke minst varsler om hvor ille det kan bli, går det likevel an å oppleve et snev av desillusjon – på tross av alle forslag til løsninger. Hovedbudskapet er likevel klart: “Det er ingen grunn til å møte de endrede rammeforholdene med noe annet enn håp og optimisme”. Så sånn er det med den saken.

Anmeldt: John Grisham: The Innocent Man (Ny Tid)

Lov og urett i USA

John Grishams mest spennende bok er ingen thriller.

[sakprosakrim] Den 21 år gamle bartenderen Debra Sue Carter blir funnet voldtatt og kvalt på gulvet i leiligheten sin i den lille byen Ada i Oklahoma. Boligen er endevendt. Mordet er bestialsk. Den eller de som stod bak ugjerningen har etterlatt en ketchupflaske i offerets rektum og trusler skrevet med ketchup på kjøkkenveggen. Det er spor etter en voldsom kamp, og byens politi tror det må ha vært to gjerningsmenn.
Mistanken faller raskt på Ronald Keith Williamson, en tidligere lokal baseballhelt som havnet på skråplanet da drømmen om proffspill raknet, og Dennis Fritz, en ungdomsskolelærer med en gammel narkotikadom på samvittigheten. Politiet virker sikre i sin sak, men både Fritz og Williamson nekter enhver befatning med drapet. Bevisene mot dem er dessuten syltynne.
Likevel havner en av dem på death row. Den andre i fengsel på livstid. Er de to virkelig skyldige?

Det høres ut som opptakten til en John Grisham-bok av beste merke. Men denne historien er faktisk for god til å være usann. The Innocent Man er ingen ny juridisk thriller fra den bestselgende forfatteren, men hans første sakprosabok, med sitater fra rettssaken og brev fra fengselet. Det hele er basert på et solid stykke kildearbeid. Forfatteren har pløyd gjennom tusenvis av sider fra avhør, legejournaler og lokalavisen Ada Evening News. Han har foretatt intervjuer med de fleste av sakens hovedpersoner og han har besøkt småbyen et snes ganger. Resultatet har blitt en overbevisende og sjokkerende fortelling om mordet som skjedde i 1982, rettssakene som foregikk i 1987 og – ikke minst – tiden etterpå.

Justismord
Man blir unektelig minnet om Truman Capotes klassiker In Cold Blood, der forfatteren følger etterforskningen og rettssaken mot Perry Smith og Dick Hickock etter de brutale drapene på fire medlemmer av familien Clutter i Kansas i 1959. Både Capote og Grisham ble gjort oppmerksomme på drapssakene de beskriver gjennom artikler i New York Times. Begge er skjønnlitterære forfattere som vet å bruke dramaturgien også i en saklig skildring av en kriminalsak. Og forskjellen mellom nabostatene Kansas og Oklahoma er i høyden av teoretisk interesse når det gjelder den trykkende småbymentaliteten i de to bøkene.
Grishams fortelling om Fritz og Williamson er imidlertid også en rystende avsløring av den amerikanske rettssystemets dystre bakside. Der Capote utvikler bånd til en av morderne, får Grisham sympati med to uskyldig dømte menn.

Skandaløs prosess
Det viser seg nemlig at Williamson og Fritz er ofre for justismord. Etter drapet ønsket Adas borgere fortgang i saken. Politiet og påtalemakten var kanskje under press. Men det rettferdiggjør ikke den slappe etterforskning, fabrikasjon av beviser og en farse av en rettssak.
Listen over skandaløse hendelser er lang, men her er noen høydepunkter: Det begynner med at politiet aldri avhører den siste personen som så Carter i live. Deretter blir en slags tilståelse presset frem etter uttallige timer i avhør. Et fingeravtrykk, etterlatt i offerets blod, utelukket først de to mistenkte, men etter en vennlig telefon endrer eksperten forklaring.
Under rettssaken ble det dessuten fortiet at en annen også hadde tilstått drapet. Det ble heller aldri foretatt noen vurdering av Williamsons mentale helse, selv om han åpenbart hadde problemer. Og politiet brukte tystere fra fengselet der de to siktede satt varetektsfengslet. Som takk for å fortelle at de hadde hørt Williamson og Fritz tilstå ugjerningen, fikk tysterne redusert sine egne straffer. En av dem var også involvert i narkotikahandel med politiet, skulle det vise seg senere.

Politisk dimensjon
Dette er med andre ord ingen lystig lesing. Til tross for at boka er skrevet av John Grisham, egner The Innocent Man seg dårlig som påskelektyre. Forfatterens skifte fra fiksjon til fakta er også et skifte fra den heseblesende underholdningen i bøker som Pelikanrapporten og Firmaets mann til tragisk alvor.
At det tar over ti år med juridisk nevekamp å få en uskyldig mann vekk fra death row er liksom ikke like festlig når man vet at det er snakk om virkelige hendelser. Og hadde det ikke vært for dommer Frank H. Seay, som i ellevte time lot seg overbevise av sine medarbeidere om at det var behov for en ny rettssak, ville faktisk Williamson blitt henrettet med giftsprøyte. Istedenfor endte han med uhelbredelige mentale sår.
Slik får The Innocent Man, som i månedsvis har ligget på bestselgerlistene i USA, også en klar politisk dimensjon. Ikke bare må boka leses som et eneste langt argument mot dødsstraff. Den stiller også spørsmål ved fengselsforholdene, kriminalomsorgens evne til å ta hånd om psykisk syke og det hårreisende i at man vanskelig kan kreve erstatning etter justismord i USA.
I en kriminalitetsfokusert kultur med egne tv-kanaler viet til rettssaker, der biljakt på direkten er blant de mest populære nyhetsformatene og alle de store bokhandlene har en egen True Crime-avdeling, kunne dette lett blitt et spekulativt drama fra virkeligheten. Men Grisham fråtser ikke i elendigheten. Han bruker heller historien om Ada og justismordet til å stille noe svært betimelige spørsmål.

Hvor er systemkritikken?
Når det er sagt, har The Innocent Man også svakere sider. Boka hadde for eksempel hatt godt av et noteapparat. Mer alvorlig er det at man får en snikende mistanke om at det som egentlig sjokkerer den amerikanske leseren er hovedpersonenes hudfarge. De er nemlig hvite menn, mens det er USAs afroamerikanere som oftest havner i deres fortvilte situasjon. Dermed forsvinner systemet ut av syne, mens én enkelthistorie som treffer lesende middelklassefolk i mellomgulvet stjeler all oppmerksomheten.
Grisham nevner heldigvis dette når han skal forklare den store medieinteressen de to rettssakene etter hvert fikk, og kanskje er det prisen man må betale for å nå ut med et viktig budskap, men her hadde en noe grundigere selvrefleksjon vært på sin plass.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

ANMELDT

Mord og justismord i sørstatene

John Grisham
The Innocent Man
Murder and Injustice in a Small Town
Doubleday (2006)
360 sider