Museenes mørke hjerte (Dagbladet)

SITAT

”Vi var bedre og lykkeligere før dere hvite kom til vårt land. Vi hadde alt det vi trengte og manglet ingenting, men nå mangler og behøver vi alt.”
Som en av få nordiske Kongo-farer viderebrakte den norske handelsmannen Johan Scharffenberg kongolesernes syn.

HOVEDSAK

Museenes mørke hjerte

Nordens etnografiske museer bugner over av gjenstander fra Kongo. Endelig spørres det om hvordan de havnet her.

Av Halvor Finess Tretvoll

(Oslo/København/Brussel:) Tar man en titt i magasinene til de etnografiske museene i Norden, finner man nærmere 30 000 gjenstander fra kolonitidens Kongo. I Oslo er hver åttende gjenstand fra det herjede sentralafrikanske landet, uten at det så langt har blitt reist spørsmål om hvordan tingene endte her, eller hvorfor samlingen er så uforholdsmessig stor, blant andre enn en snever krets av fagfolk.
Og det til tross for at Kongos tragedie også er et lite stykke norgeshistorie, at innsamlingshistoriene kunne inngått i Joseph Conrads roman Mørkets hjerte, og at museene fråtset i en offentlig fascinasjon for kolonibestrebelsene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Mens Belgias rufsete fortid i Kongo har ført til en gryende selvransaking ved Det kongelige Sentral-Afrika-museet i Belgia (se spalte), er de nordiske kolonieventyrene dekket av støv og sløv glemsel. Her er det ikke snakk om et nasjonalt traume. I generasjoner har Kongo-erfaringene snarere vært henvist til en kulturell skyggetilværelse, der de utgjør et reservoar av ganske lumre forestillinger.
En dansk sjokoladedrikk fikk for eksempel tilnavnet ”Congobajer” på 1960-tallet. I et noe annet lys står bipersonen i Carsten Jensens historiske roman Vi, de druknede fra 2006, som kommer hjem fra kolonien med en avhugget hånd.

Ifølge Jensen er hånden inspirert av en ring og et armbånd i elfenben som sjøfartsmuseet i forfatterens fødeby Marstal er i besittelse av. I den forklarende teksten i museets monter heter det at smykkene ble ”afmonteret en død negerkvinde”. Når vandreutstillingen Kongospor, som kommer til Kulturhistorisk Museum i Oslo 27. april, børster støvet av tilsvarende gjenstander og deres innsamlingshistorie, er det med andre ord kort mellom de museumspolitiske ubehagelighetene.
Det bekrefter Espen Wæhle, nordmannen som var ansvarlig da utstillingen ble vist på Nationalmuseet i København, og som har skrevet manus til utstillingen sammen med den danske forfatteren og journalisten Peter Tygesen.
-- De 30 000 gjenstandene endte i våre etnografiske museer da kolonialismen i Kongo kulminerte mellom 1880 og 1930, forklarer han.
Ikke bare utgjorde stormaktenes imperiale eskapader den logistiske infrastrukturen for museenes ekspedisjoner. De fleste av spydene, maskene, amulettene, trefigurene, pilene og buene stammer også fra kolonialismens nordiske fotsoldater. De var offiserer, sjømenn og misjonærer som kom hjem med suvenirer og trofeer, rappet i en landsby, plukket med fra slagmarken – eller på mer hederlig vis kjøpt av driftige kongolesere som slik kunne vri noen grunker ut av nordboerne.
Ifølge Wæhle var denne handelen med etnografika – som ble relativt utbredt – den mest ærerike økonomiske aktiviteten kolonialistene bedrev.
-- Det viser dobbeltheten i vårt historiske forhold til Kongo, sier han.

Da stormaktenes kammerspill var over på Berlin-konferansen i 1885, og Kong Leopold II av Belgia hadde etablert Fristaten Kongo som sitt enorme private gods, skulle imidlertid de nordiske Kongo-farerne raskt bli uunnværlige tannhjul i det brutale kolonimaskineriet.
I likhet med Joseph Conrads hovedperson kaptein Marlow reiste nærmere tusen nordiske sjømenn opp Kongo-elva, der utallige overgrep mot lokalbefolkningen ble begått. Alt i 1905 skrev historikeren H. Jenssen-Tusch at ”det er svenske, norske og danske skipskapteiner, styrmenn, maskinister og skipshåndtverkere, som i ... første rekke har muliggjort belgiernes erobring av Congolandet”.
Nordiske offiserer kommanderte også enheter i kolonihæren. Etter hjemkomsten behandlet en av dem, den norske løytnanten Parelius, opplevelsene i romanen Trope: ”Ville de ikke ha fred, men underkastelse, ville de få krig og utryddelse... Når stammene strittet imot, herjet vi og ødela over alt, hvor vi fôr frem... Vi var på straffeekspedisjon mot opprørere og barbarer,” skrev han.
Parelius lot også en romanfigur fortelle: ”Jeg... har drukket for meget palmevin. Så jeg kommer i pralende stemning: Her er jeg hersker over tusener av sjeler. Makt! Det er når ens eget sinn som en dirrende kile trenger inn i andre sinn. Og hvor jeg enn går, er jeg loven og livet.”
-- Det var under slike forhold, mens Leopold plyndret Kongo for naturressurser, at museenes magasiner ble beriket med noe av det ypperste menneskeheten har frembrakt, forteller Wæhle.
I alt mottok de etnografiske museene i Norden de private samlingene til 450 hjemvendte Kongo-farere.

Også misjonærene var blant dem som tok med seg gjenstander hjem. De ville understreke misjonsbehovet blant ”avgudsdyrkerne”. Ved siden av gjorde de også en solid innsats for bevaringen av kongolesisk språk og kultur, og lot kongoleserne skrive sine egne historier om kolonimøtene. Men først og fremst gikk innsamlingen hånd i hånd med bestrebelsene for å erstatte kongolesernes religion med kristendommen. Om en utstilling av Kongo-gjenstander i 1920 kunne man for eksempel i den svenske avisen Missionsförbundet, lese: ” Jeg går her blant avgudene og takker Gud.” Slik var innsamlingen intimt knyttet til den kolonialistiske ideologiens tre c-er: Christianity, Civilisation og Commerce.
Kolonibestrebelsene i Kongo ble imidlertid også delikat mat for den folkelige fantasien, noe som kan forklare museenes voldsomme interesse. Selv små provinsaviser trykket oppdageren Henry M. Stanleys reisebrev fra denne siste hvite pletten på kartet. Det ble skrevet mer en 100 bøker om opplevelsene i kolonien. Og belgiernes kamp mot de arabiske slavehandlerne, som med base på Zanzibar hadde fått innflytelse så langt vestover som Kongo, ble fulgt med kulerunde øyne.
-- Kolonialiseringen av Kongo dominerte dagsorden slik Irak-krigen gjør det i dag, sier Wæhle.
Da det nye historiske museet åpnet i Oslo i 1904, var det faktisk ikke bare Amundsen-utstillingen, men også Kongo-gjenstandene, som trakk massene.

Selv sandalene til den mest beryktede av de arabiske slavehandlerne, Tippu Tip, havnet i Norden, og er i dag en del av vandreutstillingen. Slike gjenstander dunstet av det uberørte, dyriske, og – uutalt, men like fullt tilstede – det erotiske. Hundrevis av mulattbarn ble da også resultatet av skandinavenes Kongo-opphold. Men etter det man vet, var det bare en norsk offiser (Albert Joleik) som tok med seg sønnen sin tilbake. Han fikk navnet Olav.
De etnografiske gjenstandene kom derimot til Norden i en stri strøm. De gikk fra å være levende brukskunst, til å bli forstenet kultur. Først som manndomssymboler for innsamleren, deretter i museenes tablåer.
Vandreutstillingen, som også inneholder en bredere refleksjon over de nordisk-kongolesiske forbindelsenes fortid og nåtid, gjør opp for deler av den neglisjeringen Kongo-samlingenes historie har lidd under.


UNDERSAK
Kongens museum

I en park, ved en kunstig innsjø, kun en trikketur utenfor Brussel, ligger det monumentale Sentral-Afrika-museet i Tervuren. En gang var det krumtappen i Kong Leopolds propagandaapparat. I dag kunne man kalle det et metamuseum, altså en utstilling som viser hvordan et museum så ut, og hvordan museet selv så på kolonitiden, i 1960. Her har tiden stått stille. Lenge.
Det er noen få unntak. Et av dem er en spesialutstilling i 2005 om Belgias imperialistiske fortid. Den førte til bråk i et land der kolonitiden stadig utløser et alvorlig skyldkompleks.
-- Det gikk ikke en dag uten avisdebatt om kolonitiden. Det ble starten på en nasjonal selvransaking, sier museumsdirektør Guido Gryseels.
I en omtale av spesialutstillingen i The New York Review of Books skrev imidlertid Adam Hochschild at den var “halvhjertet og unnvikende”, framhevet de gode intensjonene hos kolonisatorene og skjulte omfanget av de kongolesiske ofrene. “Det var som om et jødisk museum i Berlin ikke skulle nevne Holocaust,” hevdet forfatteren av Kong Leopolds arv.
-- Hochschild har en tendens til å se bare sort og hvitt, er Gryseels kommentar.
Dersom man vandrer gjennom den mindre, men permanente, utgaven av spesialutstillingen, som han i dag har tildelt et hjørne av museet, er imidlertid forsiktigheten i oppgjøret fortsatt synlig. Om kolonialismen heter det for eksempel at den tidligere ble ”fremstilt i et flatterende lys, som et siviliserende prosjekt”, men ”nå blir betraktet mer kritisk”. Blir betraktet? Mer kritisk?
-- Vi forsøker å være konstruktivt kritiske, men folk må også få gjøre seg opp sin egen mening. Det er ikke vår rolle å ha en egen posisjon, forklarer museumsdirektøren.
Han leder imidlertid en institusjon der navnene til 1508 belgiere som omkom i Kongo er gravert inn i veggene, mens de døde kongoleserne er så godt som fraværende.
Et av de største rommene, med plansjer om bomull, kaffe, kobber – og gummi – nevner heller ikke at to private selskapene fikk kontroll over enorme skogområder i 1892, med vide fullmakter til å benytte tvangsarbeid, skrive ut skatter og opprette egne private hærer. Og det til tross for at denne ”gummiterroren” ble selve kjennemerket på utbyttingen av Kongo.

NOTISER

Kongo-veteranenes museum
I tillegg til det store Afrikamuseet ved Tervuren i utkanten av Brussel, finnes det også et annet Kongo-museum i Belgia. Det ligger i Namur, og er en hyllest til byens koloniveteraner. Utstillingen problematiserer overhode ikke den belgiske imperialismen, men glorifiserer kampen mot de arabiske slavehandlerne, og hevder at de innfødtes motstand satte Kongos sosiale og økonomiske utvikling i fare.

Kongo-bøker
Kong Leopolds arv av Adam Hochschild er den best kjente framstillingen av brutaliteten i Kongo-fristaten, og har ført til at kolonihistorien igjen har blitt løftet fram i offentligheten.
In the Footsteps of Mr. Kurtz av Michela Wrong knyttes kolonihistorien til Kongos skjebne under diktatoren Mobutu Sese Seko.
Congo, formoder jeg av den danske journalisten Peter Thygesen, er en av de grundigste bøkene om Kongos historie som er skrevet av en nordisk forfatter de siste årene.