Strålende mottagelse

"Sigurd Evensmo. Alene blant de mange" kalles i Aftenposten en "biografibauta over et menneske hvis liv virkelig inviterer til akkurat det". Avisas politiske redaktør Harald Stanghelle skriver i sin anmeldelse:

"La det være sagt med det samme: Det er en strålende biografi Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll har skrevet... Boken forteller om ideene - og om hvor bitter fraksjonskampene kan være. Den forteller også om de personlige omkostningene. Om depresjon, alkoholisme og utroskap. Om dette mangfoldige livet som gnager seg inn i sjelene - og som meisler ut en personlighet. For slik fremstår Sigurd Evensmo. I all din kraft, og som et dramatisk tidsvitne. Og alle som er opptatt av vår egen tid bør lese om den tid som var. I Stian Bromark og Halvor Finess Tretvolls Evensmo-biografi fortelles den med veltalenhet, innsikt og kjærlighet. Det er en presatsjon!"

I Dagsavisen skriver Thorvald Steen: "Enten du oppfatter deg som radikal eller ikke, er biografien "Alene blant de mange" en bok du bør lese denne høsten. Verket sier ikke bare noe vesentlig om Sigurd Evensmos liv, men om hele Norges historie". Steen bruker ord som "sober", "grundig", "elegant", "dyktig", "kostelig" og "innsiktsfullt". I anmeldelsen heter det:

"Sigurd Evensmos forhold til Randi har forfatterne skildret både vakkert og sterkt. Det er et kjærlighetsforhold som blir fulgt og diskutert i opp- og nedturer... Dette er en imponerende biografi, uten snev av sensasjonsmakeri."

I Morgenbladet skriver Lasse Midtun:

"Bromark og Tretvoll kommer frem til sin kalibrering av Evensmo-skikkelsen på interessant vis... En ny generasjon biografer er på banen... Hans stadig tydeligere profil beskrives både godt og grundig... Det er både liv og virke som driver denne biografien frem, det er som det skal være."

Kultursak om kriselitteratur

Kriselitteraturen
2008 var året da finanskrisen vekket Marx til live og gjort frimarkedsforfattere grønne. Men kampen om bøkene som vil forme framtiden har bare så vidt begynt.
Av Halvor Finess Tretvoll
Sakprosa. Under Halloween i London tidligere i høst kunne man feste til et uvanlig tema utenfor de tomme lokalene til den konkursrammede banken Lehman Brothers: «Dance on the grave of capitalism». Samtidig børstes det verden over støv av Karl Marx’ hovedverk Kapitalen, som kom ut i tre bind fra 1867 til 1894. I Japan gis boka i disse dager ut i tegneserieform, mens salget er tredoblet i Tyskland. Regissør Alexander Kluge vil til og med filmatisere den.
Det blir utvilsomt en kunstnerisk utfordring. Og Kapitalen får neppe heller trone alene når finanskrisen skal oppsummeres. Men den boklige kampen om hvilken versjon av det som skjedde og hva som bør skje etterpå er i gang.
Paradigmeskifte
– Jeg har Kapitalen i bokhylla, men jeg har faktisk aldri lest den, innrømmer Torbjørn Røe Isaksen.
Redaktøren for Minerva og den nynominerte kandidaten til Stortinget for Høyre og Telemark mener det er uaktuelt at marxismen skal gjøre comeback på grunn av finanskrisen.
– Den er like død og begravd nå som for fem år siden, hevder han.
Samtidig mener Røe Isaksen at det er slående hvor lite den radikale venstresiden får ut av finanskrisen.
– Det er ikke noe sug etter grunnleggende systemendring. I alle fall ikke foreløpig, sier han.
Og likevel er noe i ferd med å skje. Stortingskandidaten kommer med en spådom han håper aldri vil gå i oppfyllelse.
– Man kan forestille seg at finanskrisen 2008 blir et vendepunkt, slik depresjonen på 1930-tallet banet vei for Franklin D. Roosevelts New Deal eller valget av Margareth Thatcher i 1979 ble en symbolsk start på den såkalte høyrebølgen, sier han.
Nå spør Røe Isaksen, til tross for at hans pessimistiske syn på frihandelens vegne blir møtt med en viss bekymring hos partifellene:
– Er det nå sånn at det dominerende økonomiske systemet, som vi har hatt de siste 30 årene, spiller fallitt? Får dette konsekvenser for de liberale reformene vi har sett siden 1980?
Nestleder i SV Audun Lysbakken er enig i at det har åpnet seg et rom for et paradigmeskifte i den økonomiske debatten. Han spør ikke, men slår fast at høyresidens ideer, som har hatt hegemoniet siden 80-tallet, har gått tom for damp.
– Rommet for å diskutere alternativer er større: bare se på den enorme strømmen av radikal litteratur som har kommet de siste årene. Nå gis det ut mye, for ti år siden var det så godt som ingenting, sier han.
Lysbakken er dessuten dundrende uenig med Røe Isaksen i at det er slående hvor lite den radikale venstresiden har fått ut av krisen.
– De siste fem årene har vi opplevd et stemningsskifte som tydelig viser hvor kolossalt nederlaget for høyresiden har vært. Selve grunnsteinen i markedsliberalismen, troen på at frislipp av markeder og privatisering skulle fører til høy og stabil økonomisk vekst, har vist seg å være feil, sier han.
– Kapitalen av Karl Marx ser ut til å selge stadig bedre. Noen steder, som i Tyskland, er salget tredoblet siden i fjor. Tror du dette har sammenheng med finanskrisen?
– Helt sikkert. Den grunnleggende forståelsen av hvordan kapitalismen fungerer og hvordan den skaper kriser står seg godt. Vi så det samme da «dotcom»-boblen sprakk: Mange næringslivsfolk kastet seg over Marx, fordi de der kunne finne forklaringer på mekanismene bak nedgangen.
Jakter på krisebøker
Under bokmessa i Frankfurt tidligere i høst jaktet forlag fra hele verden på den virkelig gode boka om finanskrisen. Sigmund Sørensen fra Cappelen Damm sa den gang at «Alle vil gjerne ha en slik bok» (Aftenposten 18.10.). Nå forteller han til Ny Tid at forlaget ennå ikke har kjøpt inn noe.
– Men vi har ting på gang selv, sier han.
– Hva er det dere ser etter i en slik bok?
– Den kan ikke bare være deskriptiv og utelukkende forklare hva som har skjedd, men må også få fram en klar polemisk stemme. Vi vil gjerne ha en forfatter som tar stilling og melder seg på i en debatt, en forfatter med ordentlig klo.
Også Harald Engelstad i Aschehoug er på jakt etter boka om finanskrisen.
– Vi vil gjerne være med på å belyse samtiden, og dette er et viktig spørsmål, sier han.
Forlagsredaktør Engelstad mener faglig tyngde, personlig autoritet og formidlingsevne er tre nøkkelord som beskriver det Aschehoug søker i denne sammenhengen.
Redaksjonsjef for dokumentarlitteratur Jan Swensson i Gyldendal er enig. Også han jakter på kriselitteratur anno 2008.
– Da vi var i Frankfurt så vi at her kommer det mange titler. Og vi lukter på dem, slik mange andre gjør. Men krisen utvikler seg rakst, og en bok kan fort bli utdatert. Derfor må man satse på noe litt mer tidløst. Det må være solid, og gjerne polemisk. Kanskje noe som går litt tilbake i tid og trekker noen paralleller, sier Swensson.
Parallelt med krisens eskalering har det allerede kommet en rekke bøker som de norske forlagene kan velge og vrake mellom når de skal gjøre innkjøp på bokmesser som den i Frankfurt.
Spørsmålet Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen stiller seg er hva som kjennetegner det idémessige innholdet i dem, og om noen av dem kan bli de neste tiårenes svar på bøkene som tidligere har blitt skoledannende og fått politisk betydning. I det historiske idélandskapet som den nye kriselitteraturen skriver seg inn i utgjør Kapitalen, John Maynard Keynes’ magnum opus The General Theory of Employment, Interest and Money fra 1936 og Milton Friedmans frihandelsklassiker Capitalism and Freedom fra 1962 noen viktige merkesteinene.
På spørsmål om hvilke bøker som i dag er best egnet til å forstå det som har skjedd, trekker Røe Isaksen fram George Coopers The Origin of Financial Crises. Central Banks, Credit Bubbles, and the Efficient Market Fallacy, Martin Wolfs Fixing Global Finance og Mark Zandis Financial Shock. A 360º Look at the Subprime Mortgage Implosion, and How to Avoid the Next Financial Crisis når han skal foreslå kriselitteratur senhøsten 2008.
Lysbakken holder på sin side noen klassikere fra globaliseringsdebatten opp i lyset, og legger dermed ikke skjul på at han unner seg et lite «Hva var det vi sa?».
For den som vil forstå finanskrisen foreslår han: Joseph Stiglitz’ Globalization and Its Discontents og Walden Bellos Deglobalization. Ideas for a New World Economy, samt Bent Sofus Tranøys Markedets makt over sinnene, Erik Reinerts Global økonomi. Hvordan de rike ble rike og hvorfor de fattige blir fattigere og Rune Skarsteins Økonomi på en annen måte. Makt og penger fra europeisk føydalisme til globalisert kapitalisme.
De tre siste har SV-nestlederen trukket fram fordi han mener den dominerende retningen i økonomifaget mangler begreper for det som har skjedd i høst.
– Finanskrisen tydeliggjør at faget og dets forfattere har hatt en politisk slagside. Få advarte for eksempel mot en finanssektor som vokste seg alt for stor eller så at det var viktige forskjeller på finanssektoren og andre deler av økonomien. Derfor er det nå tid for å sette seg inn i tankegangen til de økonomene som har stått utenfor den dominerende måten å tenke økonomi på de siste 30 årene, sier han.
Samtidig er det ingen tvil om at krisen kommer på et dårlig tidspunkt for venstresiden, slik Lysbakken ser det.
– Jeg tror ikke vi er sterke nok til å utnytte denne muligheten nå. I Europa er den partipolitiske venstresiden svakere enn den har vært på veldig lenge, og den er ikke rede til å ta det politiske initiativet. Men på sikt håper jeg blant annet at den nyliberale innflytelsen i de sosialdemokratiske partiene kan forvitre, sier SV-politikeren.
Frykter reaksjonen
Høyres unge og beleste stortingskandidat tror at fagøkonomene vil bli enige om en kombinasjon av markedssvikt og styringssvikt når krisen skal oppsummeres. Men i den brede opinionen, mener han, vil først og fremst markedssvikten bli vektlagt.
Slik John Maynard Keynes’ og Milton Friedmans bøker har blitt fortettede symboler på de dominerende ideologiske retningene i to etterfølgende perioder – den første for velferdsstatene i etterkrigstiden og den andre for liberaliseringen på 1980-tallet – påpeker han at vi nå kan få en bok som blir symbolet på enda en ny tilnærming om, la oss si, 30 år fra i dag.
Samtidig minner Røe Isaksen om at historien formes av ettertiden, og at vi gjerne vil ordne den på en måte som gir mening for oss. Han forteller at det kom ut bøker av Friedrich Hayek, som siden skulle bli dominerende, da Keynes´ General Theory ble allmennlesning hos beslutningstakere og premissleverandører i den økonomiske politikken.
– Det kan godt være vi går inn i en tid der markedsskepsis finner større klangbunn hos folk. Men det betyr ikke at en motreaksjon er utelukket senere. Dessuten kan det vel hende at hele krisen blåser over raskere enn ventet. Og det er jo i så fall kjedelig for denne artikkelen, sier Røe Isaksen.
Også Audun Lysbakken har sine tvil når det gjelder omfanget av det ideologiske paradigmeskiftet som eventuelt kunne få sitt symbolske uttrykk i bøkene som har kommet og vil komme i kjølvannet av krisen.
– Ser man historisk på det, forstår man at kriser skaper frykt, og frykt skaper på sin side grobunn for reaksjonære bevegelser. Dette er Naomi Klein inne på i boka Sjokkdoktrinen fra 2007. Selv om jeg tror det vil bli større rom for alternative syn, er det langt fra gitt at krisen vil føre til mindre markedsliberalisme, sier han.
Han mener også at det er farlig dersom venstresiden tror krisen er bra for den.
– Det har vi hatt en tendens til: Vi har ventet på en krise som skulle vise at vi har hatt rett hele tiden, istedenfor å overbevise folk gjennom å presentere alternativene. Det er en skummel strategi, sier han.
Den egentlige krisen
For Røe Isaksen er sammenhengen mellom finanskrisen og globaliseringsdebatten en annen enn den Lysbakken impliserer i sine forslag til kriselitteratur. Høyremannen er uenig i at globaliseringsmotstanderne skriver de beste bøkene om krisen, men han ser for seg at krisen kan ha bidratt til globaliseringsmotstandernes gjennomslag. Da Thomas L. Friedmans globalisringsvennlige bok The Lexus and the Olive Tree kom ut i 1999 var tiden fremdeles preget av liberal fremtidsoptimisme og troen på et fritt globalt marked.
Nå poengterer Røe Isaksen at tre begivenheter har gitt denne optimismen et skudd for baugen:
– Terrorangrepene den 11. september 2001 viste at åpne samfunn er sårbare samfunn, klimadebatten har reist spørsmål om en grønnere økonomi og så er det finanskrisen som har reist spørsmålet om graden av kontroll og regulering i det frie markedet, sier Røe Isaksen.
Nevnte Thomas L. Friedman er også et eksempel på at klimaspørsmål har dukket opp på høyre bredd av strømmen med kriselitteratur det siste året. I Hot, Flat and Crowded. Why We Need a Green Revolution – and How It Can Renew America, som er blant de fem mest solgte amerikanske sakprosabøkene i 2008, tar Friedman et betydelig skritt i klimavennlig retning. Han mener at både finanskrisen og miljøkrisen – samt Amerikas omdømmekrise – kan løses ved å satse tungt på en grønnere økonimi.
– Man må kunne kalle det et kinderegg, altså tre ting på en gang. Tror også du at finanskrisen også kan få betydning for kampen mot den globale oppvarmingen, Lysbakken?
– Jeg har ikke lest boka, og er ingen stor tilhenger av Thomas Friedman. Han har argumentert for en form for globalisering som er en del av problemet, og ikke en del av løsningen. Den store bekymringen er dessuten at kampen mot den mer ødeleggende klimakrisen blir skadelidende fordi finanskrisen får forrang. Samtidig mener jeg at to av nøklene for å skape en grønnere økonomi er fordeling og politisk styring. Det er umulig å få ned klimagassutslippene på annen måte. Finanskrisen peker i samme retning. Slik sett har de to krisene en del av de samme svarene, sier SV-nestlederen.
Han argumenterer også for det er noen grunnleggende drivkrefter i kapitalismen, knyttet til konsentrasjon av makt og ressurser og tvang til ekspansjon, som må tøyles både om vi ønsker en mer stabil økonomi og dersom vi ønsker å løse klimakrisen.
– Ok. Dersom du selv skulle skrevet bok om finanskrisen: Hva ville tittelen vært?
– Det måtte blitt: Mye mer demokrati, sier Lysbakken.
– Hvorfor?
– Fordi jeg tror dette er nøkkelspørsmålet: Hvordan overfører man mer makt til samfunnet og til mennesker og organer som kan ta mer samfunnsmessig hensyn enn profittmaksimering?
– Og hva med deg, Torbjørn Røe Isaksen. Hvilken tittel skulle din bok hatt?
– Mea Culpa? Nei da. Kanskje noe sånt som Fortsatt verdt å forsvare. Det skal sies at jeg har kritisert grådighetskulturen og den kortsiktige kapitalismen også før finanskrisen. Nå tror jeg at man må forsvare det åpne samfunnet. Tiden er inne for å finpusse den liberale rustningen litt, med den siste tidens erfaringer i mente.
Om det er akkurat dette Swennson, Engelstad og Sørensen var ute etter, er vel helst et åpent spørsmål.■

Ny sakprosa om finanskrisen
Paul Muolo: Chain of Blame. How Wall Street Caused the Mortgage and Credit Crisis, Wiley (2008), 352 sider.
Robert Schiller: The Subprime Solution. How Today's Global Financial Crisis Happened, and What to Do about It, Princeton University Press (2008), 208 sider.
Charles Morris: The Trillion Dollar Meltdown: Easy Money, High Rollers, and the Great Credit Crash, Public Affairs (2008), 224 sider.
Richard Bitner: Confessions of a Subprime Lender. An Insider's Tale of Greed, Fraud, and Ignorance, Wiley (2008), 208 sider.
Kevin Phillips: Bad Money: Reckless Finance, Failed Politics, and the Global Crisis of American Capitalism, Viking (2008), 256 sider.
Niall Ferguson: The Ascent of Money. A Financial History of the World, Penguin Press (2008), 432 sider
George Soros: The New Paradigm for Financial Markets. The Credit Crisis of 2008 and What It Means, PublicAffairs (2008), 208 sider.

kultursak om biografier og anstendighet (Ny Tid)

På anstendigheten løs
Mens debatten om biografienes anstendighet raser igjen, er det en sindig fortelling om en gammel mann fra Snåsa som har størst suksess.
Av Halvor Finess Tretvoll
[Avsløringer] Mekanikken som biografiforfatterne har sett seg lei på er såre enkel: Bøkene er bredt anlagt og dypt granskende om hele menneskeliv og deres plass i historien. Pressen finner det de vil ha – erotikken – og lar resten i fred mellom de stive permene.
Det hele blir selvfølgelig godt stoff for debatten ingen bokhøst er komplett uten. Men noe er nytt i årets biografidisputt: Både pressen og bokbransjen går i seg selv i kjølvannet av alle forsidene om det pirrende og pikante. Dessuten er den overveldende salgsvinneren blant årets biografier, med forfatterens egne ord, «uten både sex og krim og ekteskapsbrudd».
I Dagsavisen (21.11)og Aftenposten (20.11) har Mode Steinkjær og Arnhild Skre problematisert pressens appell til våre drifter og lyster i dekningen av årets biografier. Og etter flere utgivelser i fjor og i år har Paul Bjerke initiert en debatt i tidsskriftet Prosa om bokbransjen trenger en egen kodifisert bransjeetikk, en slags Vær varsom-plakat for forleggere.
Ifølge forfatteren Ny Tid har snakket med er det første bra og det andre svært uheldig.
Frustrerte forfattere
Dagen etter lanseringen på Litteraturhuset har Dagbladets vinklet på Jens Christian Hauges utroskap. Under tittelen «Løy for kona og folket» skriver avisa mye om Hauges utenomekteskapelige forhold. Og betraktelig mindre om de andre sidene ved den nasjonale strategens liv.
– Det er klart slikt er frustrerende for biografiforfattere, sier bokas bakmann Olav Njølstad.
I likhet med høstens andre biografiforfattere mener han at en biografi skal gjøre leseren kjent med mennesket bak det offentlige virke eller det litterære verket. Njølstad er enig med dem i at private forhold har en berettiget plass så lenge de fyller en funksjon og er relevante i den helhetlige sammenhengen.
– Men i avisene rives de pirrende detaljene gjerne ut av sammenhengen når nyhetsdesken begynner å hakke i en bok på jakt etter sensasjonsstoff, sier han.
Njølstad synes dette er respektløst overfor forfatteren, boka og den biograferte.
– Det er en ganske tvilsom form for journalistikk, hevder han, og begrunner det med at verket ikke blir presentert på sine egne premisser, men på en måte som skal virke pirrende for avisleserne.
Ragnar Kvam Jr. opplevde på sin side at VG nesten utelukkende vinklet på Thor Heyerdahls damehistorier etter lanseringen i Gyldendalhuset den 19. november. Det vil si: Helt til slutt i en sidesak la avisa til: «Påskeøya-ekspedisjonen og dramatikken rundt RA-ekspedisjonen er også beskrevet.»
Til Ny Tid sier Kvam Jr. at boka hans nesten utelukkende handler om noe annet enn utropskap. Forfatteren synes det er trist at VG la så ensidig vekt på Heyerdahls forhold til sine elskerinner.
– De oppfattet det nok som en sensasjon, og at de skriver om det er ikke rart. Men når de trekker fram dette og ingenting annet, føler man at man er underlagt en form for sensur – en løssalgssensur – fordi de andre aspektene blir helt borte, sier han.
Mer enn få andre forfattere kjenner Sverre Gunnar Haga til det turbulente forholdet mellom pressen og biografien, der menneskelivet som skal skildres blir den uskyldige tredjepart.
Han er gammel tabloidjournalist, og sier at han var klar over hva vinklingen ville bli da han lanserte Gudfaren. Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene tidligere i høst. Selv var Haga journalist og delaktig i dekningen av bindet i Tor Bomann-Larsens kongebiografi, der det ble hevdet at Olav muligens ikke var Kong Haakons sønn.
Likevel reagerte han på oppslaget i VG som fokuserte på det faktum at Monn-Iversen hadde en familie nummer to, altså en annen familie og en elskerinne:
– Jeg opplevde det som en smule urettferdig, egentlig. Det framstod som om dette var en skandalebok, hvilket det selvfølgelig ikke er. Samtidig ble jeg ikke overrasket. Jeg vet jo hvordan kulturredaksjonene tenker, sier han.
Fokuset i artikkelen var riktignok hvorvidt det var rett i å ha med opplysningene av hensyn til Monn-Iversens første familie. Likevel synes Haga det var skuffende at andre aspekter ved bok ikke ble vektlagt. Han mener det har gått automatikk i denne enøydheten.
Velkommen selvrefleksjon
De tre forfatterne er glade for at pressen nå har begynt å reflektere over biografidekningen sin (og særlig konkurrentenes). Arnhild Skre beskrev det som «mediemishandling», mens Mode Steinkjær mener mediene først og fremst avslører seg selv i disse artiklene, og at det hele er en «gravskrift over sensasjonsmedienes seriøse journalistiske vurderinger av biografisjangeren».
– Det var nytt, og jeg likte det godt, sier Kvam Jr., om anfallet av redaksjonell selvrefleksjon.
Njølstad mener på sin side at pressen bør spørre seg hvilke interesser man egentlig tjener ved å gi så skjeve framstillinger. Og Haga håper at redaksjonene nå vil vurdere om det ikke blir for endimensjonalt med det ensidige fokuset.
Også stipendiat ved høgskolen i Volda Paul Bjerke mener at medienes rolle er problematisk. Men han peker også mot bokbransjen, seinest i Prosa under tittelen «Unntak fra folkeskikken. Om bransjemoral i et forlags-journalistisk kompleks» (nr. 6/2008), og hevder at forfattere og forlag har et selvstendig ansvar for inntrykket som skapes.
Verst synes han «Mia & Røkke»-affæren er. Pressen lot seg riktignok friste til å trykke historien om den uskyldige sengedelingen som Mia Gundersen og medforfatter Hege Storhaug hadde skildret i Jeg er Mia, for å deretter å innse hvor eklatant dette bruddet på god presseskikk var. Men, skriver han, «Gundersen gjør ingen forsøk i boka på å begrunne hvorfor denne episoden er med».
I utgivelser som Njølstads Hauge-biografi mener Bjerke at sammenhengen er tydeligere. Likevel ser han problemer med argumentet om at bare pressen har skylden når de private opplysningene får dominere dekningen så det går på personvernet løs.
– I dagens mediesituasjon vet jo forlag og biografer hva som vil bli brukt av det de skriver, og dette bør de ta hensyn til, sier han.
Bjerke mener også at begge parter har interesse av at dagens situasjon fortsetter.
– Man selger ingen bøker dersom ingen får vite om den, og selv om det kanskje ikke er tilstrekkelig med mediedekning, så er det en nødvendig forutsetning for salg. Mediene får på den andre siden enkle og billige oppslag servert på et sølvfat, sier han.
Hauge-biograf Njølstad er enig i at forfattere og forlag må tenke seg om. Både i forhold til den biografertes ettermæle og i forhold til vedkommendes nærmeste har man et ansvar som biograf, synes han.
– Men man kan ikke la vær å skrive om ting som er viktig for den historien man vil fortelle bare fordi pressen kan komme til å maltraktere det. Det blir å gi opp ambisjonen om å skrive ærlige biografier. Dels bør forfattere og forlag gå i seg selv, og vite at man står inne for den måten tingene fremstilles på, men i enda større grad bør pressen ta den samme runden, sier Njølstad.
– Nå vet vi jo hvordan pressen fungerer. Veldig overraskende er det vel derfor ikke at Hauges eskapader ble avismat. Ser du noen måte å unngå at man skriver i boka kan framstå som utleverende i avisformat?
– Jeg tror vi som biografer må være villige til å ta den støyten. Men en uheldig konsekvens kan bli at politikere og andre offentlige personer skremmes til mindre åpenhet. De kan bli mer omhyggelige med å brenne historisk materiale og de eller noen i deres familie kan bli mer pågående i sine forsøk på å styre et biografiprosjekt, sier han.
Motvekt til kommersialismen
Utleveringsproblematikken som pressedekningen av høstens biografier har brakt i fokus, kan løses ved å etablere et bransjeetisk rammeverk for bokbransjen, mener Paul Bjerke. I et forhold som har blitt skakkjørt må begge parter gå i seg selv, mener han.
I debatten som har fulgt i kjølvannet av utspillet hans, har det blitt henvist til at det allerede eksisterer en bransjekodeks i bransjen. Men Bjerke vil vite hva som skjuler seg bak begrepet «god forlagsskikk».
– Dette er vanskelige etiske og moralske spørsmål. Derfor mener jeg at de bør diskuteres åpent, og det kan best oppnås om de formuleres klart. Da kan også vi andre delta i debatten, sier han.
– En ting er det man kunne kalle utleveringer av andre i biografidekningen. Noe annet er selvutleveringer. I høst har det kommet en rekke bøker om tabubelagte temaer, som å leve med Aids, spiseforstyrrelser, rusproblemer – eller til og med avhengighet av nettdating. Ser du også på dette feltet et behov for en institusjonalisert bransjekodeks?
– Det kan nok være fornuftig. Enhver avis vet at det er tekster den ikke kan trykke av hensyn til kilden. Dette er et reelt problemer som journalister baler med til daglig. Selv om forfattere har bedre tid, er det klart at de samme typene vurderinger må gjøre seg gjeldene også her. At noen er villige til å utlevere seg selv er ikke et argument for at de bør få lov og forlagets hjelp. En del av disse utleveringene er godt stoff i vårt mediebilde. Så her støter anstendigheten an mot de kommersielle interessene. Og det er også poenget med mitt forslag: En bransjekodeks kan være en motvekt til kommersialismen. Det er ingen tvil om at Vær varsom-plakaten fungerer slik i pressen, sier Bjerke.
Han får motbør av biografene Ny Tid har snakket med. Haga velger å tro at anstendigheten fortsatt er et sentralt element i norsk forleggeri
– Det er ingen i bokbransjen som ikke fanger opp juridiske og moralske dilemmaer i en bokutgivelse. Jeg tror dette forslaget vil bli til hinder, ikke bare for forfattere og forleggere, men også for leserne. Det innebærer en moralsk båndtvang som til syvende og sist forhindrer oss i å uttrykke det frie ord, sier han.
Njølstad mener på sin side at det er viktige forskjeller mellom biografien og dagsavisen.
– I en avisredaksjon skjer ting raskt, og da er en plakat nyttig, mens biografiprosjekter gjerne strekker seg over flere år og tilbyr nok tid til å vurdere de etiske sidene ved utgivelsen på en selvstendig og skikkelig måte, sier han.
Njølstad mener likevel at forlagene bør tenke over hvem som har format stort nok til å fortjene en biografi. På forlagssiden blir det problematisk med karaktermord i biografiform om personer som verken er viktige eller interessante nok, hevder han
– Her kan det være en motsetning mellom forlagenes kommersielle interesser og anstendigheten i bransjen. Men der vi har å gjøre med mennesker av et visst format, må man tåle at et helhetlig bilde tegnes, sier Njølstad.
Et kontrapunkt fra Snåsa
Debatten om anstendighet i biografiene er sannsynligvis like gammel som sjangeren selv. De siste årene har det vært en gjengagner. I fjor startet det for eksempel med Frode Gryttens påstand om at biografiene er «Se & hør for intellektuelle». Lite tyder også på at debatten stilner med årets utvikling. De tre biografene som har merket presset fra pressen i år, tror andre vil havne i samme situasjon høsten 2009. Ragnar Kvam Jr. er til og med lei hele greia.
– Jeg synes ikke dette er en veldig interessant debatt lenger, sier han.
Kanskje kan høstens biografiske utgivelser peke ut av den evinnelige problematiseringen.
Det er nemlig en snill biografi om Joralf Gjerstad og hans varme hender som har solgt klart best i høst. I skrivende stund er det trykket 82 000 eksemplarer av boka.
– Ja. Det er befriende og herlig. Boka er høstens store overraskelse, der Anna i ødemarka møter New Age. Nå kommer det sikkert en flom av liknende bøker, om en gammel fisker som har snakket med draugen i 40 år, eller noe slikt, sier Sverre Gunnar Haga.
Han tror suksessen til Snåsamannen kan føre til at vi endelig slutter å diskutere biografiens etikk.
– Ingenting er bedre enn solid «show don’t tell», som kan vise vei ut av blindleia, sier han.
Selv mener forfatteren av Snåsamannen, Ingar Sletten Kolloen, at hovedpersonen kunne hatt den ene eller andre seksuelle legningen, vært utro mot kona eller hatt andre problemer i ekteskapet. Han hadde likevel ikke tatt det med i boka, fordi det rett og slett ikke er relevant for historien. Og da, mener Sletten Kolloen, finnes det ikke et eneste seriøst menneske som ville hevde at de borgerlige pikanteriene burde være med.
Forfatteren forteller likevel at Snåsamannen viser private sider ved hovedpersonen.
– Jeg har stilt noen ganske nærgående spørsmål, ikke om seksualmoral, men om hva slags etiske normer Joralf Gjerstad tilslutter seg. Jeg har også måttet trenge ganske dypt inn i familieforholdene, slik at jeg kunne finne ut hvordan det er å være ham, sier Sletten Kolloen.
Biografen har tidligere skrevet om Tor Jonsson og Knut Hamsun. Og i begge tilfeller har han, etter eget sigende, unnlatt å ta med private tildragelser når det ikke føyer seg meningsfullt inn i helheten.
– En av grunnene til at det ble to bøker om Knut Hamsun var at jeg måtte beskrive ekteskapet mer utførlig enn planlagt, ikke fordi det i seg selv var interessant, men fordi jeg kunne vise hvordan det i bok etter bok slo ned i Knut Hamsuns forfatterskap. Og du husker kanskje det forferdelige bråket om at jeg skulle bruke Hamsuns psykoanalyse? Da jeg inkluderte det med i boka en stund senere, var det imidlertid ingen som tok opp igjen debatten. Det var fordi jeg holdt igjen og mente at slikt må brukes på en skikkelig måte, sier han.
Han mener biografer alltid vil måtte gjøre slike vurderinger, og at bevisstheten om det er sterk i lauget.
– Ikke for å rakke ned på bestemte publikasjoner, men jeg kjenner en del biografer, og ingen av oss kunne jobbet i Se og Hør, sier Sletten Kolloen.
– Men hva fører en debatt som den i høst til, sett fra biografens ståsted?
– Jeg tror at vi blir mer og mer oppmerksomme på hvordan man formulerer seg, også i boka. Akkurat som anmeldere skriver slik at de ikke blir misbrukt i forlagenes annonser, tenker biografer at vi må være forsiktige for å unngå at det vi skriver blir trukket ut av sammenhengen.
Utviklingen kan komme til å presse seg fram helt uavhengig av Paul Bjerke. Men ikke alle biografiforfattere synes dette er særlig heldig.
– Har du noe forslag til hvordan man kan unngå at deler av pressen bruker det til sensasjonsartede skandaleoppslag, Kvam Jr.?
– Løssalgsavisene kommer aldri til å legge denne ballen død. Den eneste måten er å unnlate å skrive om private detaljer. Men da får man vel høre at her kommer det ikke fram noe nytt, og at boka har blitt jævlig kjedelig.
– Et Catch-22, med andre ord?
– Ja, men det får nå bare være sånn. Jeg kan ikke la meg styre av frykt eller redsel for det som kommer i avisene. Hvis vi skulle ta hensyn til pressedekningen som kan bli resultatet av det vi skriver i bøkene våre, og dermed gå utenom det som bidrar til å gi et helhetlig bilde av den biograferte, underlegger vi oss en form for sensur, avslutter Kvam Jr.■

Ingar Sletten Kolloen
Snåsamannen.
Kraften som helbreder
Gyldendal (2008)
238 sider

Ragnar Kvam Jr.
Thor Heyerdahl
Mannen og verden
Gyldendal (2008)
450 sider

Sverre Gunnar Haga
Gudfaren.
Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene
Gyldendal (2008)
260 sider

Olav Njølstad
Jens Chr. Hauge.
Fullt og helt
Aschehoug (2008)
896 sider