Kommentar om bokserier (Ny Tid)

Sakprosaserienes gjenkomst
Unipub har en ny serie. Cappelens upopulære fyller 60. Men hva vil forlagene med seriene sine?
Av Halvor Finess Tretvoll
Det druknet kanskje i lanseringskjøret til Hauge-biografien eller Lie-samtaleboka. Men det rører faktisk på seg blant de små og smale bokseriene, uten at de dermed er noe nærmere å få plass i bokhandlenes utstillingsvinduer eller ved arrangementer som den store – og ikke så godt besøkte – litteraturfestligheten på Lillestrøm sist helg.
Det var med andre ord ikke bare din skyld om du gikk glipp av at Cappelens upopulære skrifter fylte 60 år denne høsten. Også andre forlag utgir rekker av prosa under liknende overskrifter, og med tilsvarende liten drahjelp. Noen serier strekker seg i likhet med Upop-bøkene over flere tiår, som Thorleif Dahls kulturbibliotek. Andre er avgrenset i tid eller antall titler, som Unipubs nystartede «Begreper i historien»-serie. Man finner serier basert på produksjonsstøtte, som Pax og Utenriksdepartementets Mundus-serie, og de som er en utgiftspost forlagene regnskapsfører under investeringer i kulturell kapital. Noen har høy utgivelsesfrekvens, som Universitetsforlagets «Hva er?»-serie, mens man tviler på om det fortsatt er liv i enkelte, helt til det plutselig dukker opp et nytt eksemplar i kulturredaksjonens posthylle.
Studenter i tweed
De siste ukene har det kommet flere slike. Blant dem: Giorgi Agambens Midler uten mål, Helge Jordheims oversettelse av artiklene om imperialisme i storverket Geschichtliche Grundbegriffe. Historisches Lexikon zur politisch-sozialen Sprache fra 1972-92) og Jacoubs de Voragines middelaldersamling av helgenlegender.
Det er aldeles strålende. Samtidig bekrefter det at seriene, med unntak av Gyldendals Arena, som tar sikte på å oversette dokumentarbøker om det redaktør Aslak Nore mener er vår tids viktigste problemstillinger, lever beskjedne liv. I alle fall om man tar med i betraktningen at et eller annet lyst forlagshode har pønsket ut en samlet profil og felles layout. Presumptivt av en grunn. Eller med en plan.
Engang i tiden var Cappelens upopulære paradoksalt nok et populært konsept blant studenter i tweed med sitt ganske freidige utvalg og antisalgsvennlige salgsstrategi. Dette blir aldri kioskveltere eller debatt i Redaksjon 1, for å si det forsiktig, og kanskje skal man være fornøyd med at forlagene fortsatt utgir smale bøker, om sosialteori for eksempel. Mange slike bøker hadde aldri kommet ut om det ikke var for det lille puffet seriekonseptene tross alt gir.
Men Cappelens upopulære hadde noe mer. Man kan kalle det energi, og de tidlige bøkene i serien ble utgitt samtidig som Studentersamfundet i Oslo arrangerte ukentlige Upop-møter. Det var kvalitet – og identitet.
I det den ofte oversette sakprosaseriefronten igjen er i bevegelse, med Unipubs nysatsning, Upops jubileum og relativt ferske satsninger som Arena og Mundus, kan man spørre hva forlagene egentlig vil med slike prosjekter. Hvilke funksjoner fyller de i dag?
I virkeligheten er Arena utliggeren, den ensomme svalen blant gråspurv, bruddet med en ellers ganske entydig tendens. «Hva er?»-serien kommer i en slags mellomposisjon, med sin formidlingsiver, mens de utgivelsene som henvender seg til det utvidede begrep om akademia, først og fremst ser ut til å søke nødhavn i pensumlistene, og ikke evner å skape noen påtakelig interesse utover fagmiljøene.
Problembøkene
Noen av de norske seriene er levninger etter folkeopplysningsprosjekter, ment som introduksjoner til den vestlige kulturarven, spredere av borgerlig dannelse til nasjonen og tilgjengeliggjøring av klassikere på riksmål eller nynorsk. Alt ettersom. Andre har hatt mer problematiserende siktemål. Men vi har ingenting som minner om forlaget Gallimards Bibliothèque de la Pléiade i Frankrike. Serien, som stammer fra 1930-tallet, er en institusjon. Å bli utgitt i Pléiaden anses som en enorm anerkjennelse, noe som bare i ytterste unntakstilfeller skjer før vedkommende har gått bort. Serien har med andre ord evnen til å kanonisere utvalgte forfatterskap. Den får betydning og blir betydningsfull.
Upop-boka til Agamben viser at filosofien kan ha noe viktig å si om brennbare politiske debatter. Og nykommeren til Unipub gir bakgrunn for å diskutere om USA er et imperium på sotteseng.
Men hva med Gyldendals, Ariadne- eller Pegasus-serie? Eller Pax Labyrinth og Pax Artes? Treffer de noen idéstrømning? For noen år siden ga de samme forlagene ut henholdsvis en tradisjonsrik Fakkel- og en kritisk Palimpsest-serie. Det er ikke bare du som bør skamme deg om du ikke husker det.■

Omtalte bøker

Giorgio Agamben
Midler uten mål
Notater om politikk
Cappelens upopulære skrifter (2008)
174 sider

Helge Jordheim og Iver B. Neumann
Imperium. Imperialisme
Unipub – Begreper i historien (2008)
155 sider

Jacobus de Voragine
Legenda Aurea
Helgenlegender fra middelalderen
Thorleif Dahls kulturbibliotek (2008)
558 sider

Kommentar om bokmesser (Ny Tid)

Bokhøstfinalen
Etter at bokfolket denne helgen har feiret seg selv på høstens tredje store litteraturarrangementet, må bransjen baske med noen nye utfordringer.
Av Halvor Finess Tretvoll
Det står da glitrende til med litteraturen i landet, ikke sant? Man har funnet det fornuftig å diskutere sakprosaens kvalitetskriterier i kjølvannet av Dagbladets sommerkåring og Kulturrådets egne evalueringsrapport. Men det er bare hyggelig så lenge innkjøpsordningen for denne typen litteratur utvides i neste års statsbudsjett. Ikke engang finanskrisa ser ut til å skremme, for det sies at bøker selger godt i nedgangstider.

Med litterære popstjerner på lang rekke, et lanseringskjør der samtaleboka med bursdagsbarnet Haakon Lie (101) stjal det største showet og salgslokomotiver som biografiene om Jens Christian Hauge og den helbredende snåsamannen, vil konklusjonen trolig bli at det har vært en innbringende høst. I de fleste kanaler.
Forlagsmafia?
Det nye er imidlertid satsingen på storslåtte litteraturmesser for folket. Det har allerede vært to gigantarrangementer i østlandsområdet på noen korte høstmåneder: Bok i byen, som Tanum står bak, og bokfesten i Operaen, som Bokklubbene inviterte til. I det Forleggerforeningen gjenoppliver sin bokmesse etter 12 års dvale og dermed setter kronen på formidlingsverket i Lillestrøm denne helgen, kan det imidlertid vise seg at distribusjonssystemet for litteratur er i ferd med å gjennomgå større endringer enn bransjen har tatt inn over seg. Både på nettsalg og elektroniske leseplattformer framstår Norge blottet for offensive aktører av betydning.
I den forbindelse framstår debatten om hvorvidt makta over boka har blitt både usynlig og uanstendig i hendene til Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug som et værvarsel foran en omkamp om den skjøre balansen i bransjen. Med sine eierinteresser i bokhandlerleddet og bokklubbene er disse tre forlagene tyngdepunktene som alt annet i det litterære kretsløpet tilsynelatende graviterer mot. Og det får småforlagsfolkets selvutnevnte talsmann Arve Juritzen til å utbryte: mafiavirksomhet! På den andre siden er det nettopp i mindre forlag som Kagge og Bazar at pengehaugene vokser raskest.
I forbindelse med aviskrangelen pekte imidlertid nettbokhandelveteran Ivar Tronsmo på noe vesentlig: Til Aftenposten sa han at maktkonsentrasjonen hindrer opprettelsen av flere konkurransedyktige og uavhengige nettbokhandler i Norge. «På nettet får de små forlagene en salgskanal hvor de kan hevde seg og på nettet selges den smale litteraturen,» hevdet han.
E-boka
Forlagsansatte føler trolig at lunsjsalaten truer med å komme i retur når noen foreslår enda et seminar om e-boka. Men den kommer til å bli viktig i nettsalget av litteratur.
I år har Amazon lansert sin e-bokleser Kindle, som nå kan skilte med nærmere 200 000 tilgjengelige titler. Og da Kulturrådet arrangerte sitt seminar om e-boka tidligere i høst var det en slags fellesforståelse om at tiden snart er inne også for et norsk e-bokmarked.
Selv fotfolk i forlagene her i landet kan nå observeres med en lesedings i hånda. Spørsmålet er om forlagene de representerer, og resten av det norske litterære systemet, evner å tilpasse seg en ny virkelighet.
De har sittet lenge på gjerde, men kanskje kan forsøkene med nye salgskanaler for papirboka ses i sammenheng med en viss uro for framtiden. Ikke alt har gått like bra denne høsten: Ifølge Dagbladet kjøper for eksempel sørgelig få kioskkunder Magnus S. Rønningens Oppskriften for deg som vil opp og fram på Deli de Luca.
Bokmesser som den på Lillestrøm kan imidlertid vise seg å bli viktige i tilknytning til et litterært salgssystem på nett. I Frankfurt, London, Gøteborg og Bologna er det først og fremst rettighetssalg på tvers av landegrensene som diskuteres over de små bordene i messehallene. Og nettopp rettighetsproblematikk vil bli avgjørende for e-bokas framtid. Betyr for eksempel Amazons USA-begrensning at man i Norge må vente til e-boka vi ønsker oss er oversatt?
Krumtappen
Seminarprogrammene på disse store bokmøtestedene er dessuten spekket med store og litt mindre navn fra rare steder. På denne måten blir messene krumtapper i den litterære globaliseringen.
Bokmessa på Lillestrøm ser ut til å komme passelig godt ut av det i sitt første år. Man skal diskutere fulltekstpublisering på nett under tittelen «Er den lange halen digital?» og det blir debatt om «Større konserner og mer konsentrasjon – mindre mangfold og ytringsfrihet?»
Å se Salman Rushdie i samtale med utenriksminister Jonas Gahr Støre har dessuten potensial til å bli et grensesprengende høydepunkt. Deretter tynnes det imidlertid noe ut i de internasjonale rekken.
Det er med andre ord nok av utfordringer å baske med når forlagsfolket våkner etter årets siste bokfest på mandag.■

Intervju med Gudmund Skjeldal om Rune Slagstad: (Sporten) En idéhistorisk studie (Ny Tid)

Sporten og kommersen
Gudmund Skjeldal mener (Sporten) er et etterlengtet verk om den postmoderne sportsnasjonen Norge.
Av Halvor Finess Tretvoll
Torsdag denne uka ble Rune Slagstads idrettsoppfølger til De nasjonale strateger lansert med brask og Trond Giske i toppetasjen til et av de store Oslo-hotellene. (Sporten). En idéhistorisk studie, slutter med et bilde av den kjekke «eventministeren»: Han bærer Mira Craig på sine skuldre og er i forfatterens øyne en av fire sportsstrateger som har omformet idretten til et «dionysisk-ekspressivt» og «estetisk-performativt» konkurransespetakkel som fyller stadig større kulturelle flater i det mediale Norge.
Den lange veien fram til denne postmoderne sportsligheten begynner på 1800-tallet. Utviklingslinja går fra idrettsoffiserer som forankret embetsmannsstatens kroppslighet i den militære disiplinen, via venstrestatens og arbeiderpartistatens forsøk på å få «hele folket i form» til den «massehenrivende», globaliserte og stadionfiksert idretten som preger tv-skjermene i dag.
Kongelig sportsidioti
Femmila i Kollen er en liten del av denne fortellingen: Fra starten i 1902 til 1956 gikk den i en eneste lang sløyfe. Etter noen sesonger med to 25-kilometerssløyfer fikk den fast tv-vennlig form på tre ganger 16,7 kilometer i 2000, og til VM i 2011 planlegger man fem runder á 10 kilometer. Dermed blir også sesongens mytologiske høydepunkt, som en gang var «en nasjonal integrasjonsarena» tilpasset stadionsportens tidsalder.
Idéhistoriker Gudmund Skjeldal hadde en av sine største idrettsbragder nettopp i kollenfemmila, og Slagstad siterer fra boka hans Den siste langrennaren, der det heter «kva er langrenn rundt eit stadion? Kva er langrenn utan løyper inn i skogane og ut på viddene?»
Ny Tid har bedt Skjeldal titte på Slagstads storverk og møter ham til en samtale som neppe rekker over hele den 849 sider lange utholdenhetsprøven. Men vi prøver.
– Dette er et etterlengtet verk som det «postmoderne» Norge trenger. Det eneste jeg kan komme på som likner, om ikke i ambisjonsnivå så i grep, er Tor Bomann-Larsens Den evige sne fra 1993, sier han.
Slagstad begynner med en talende scene: Kong Harald sier at hans kone ville kalt ham en «sportsidiot» dersom hun hadde blitt spurt. Forfatteren fortsetter med å hevde at det ikke har gått slik arbeiderpartistatens sportsgeneral Rolf Hofmo forventet. Idrettsidioten forsvant ikke av seg selv da sosialdemokratiet seiret. «I det postsosialdemokratiske Norge er ’sportsidiotien’ tvert om blitt et dominerende, kulturelt uttrykk – med velsignelse også fra den sosialdemokratiske kongen,» skriver Slagstad.
At han bevarer en intellektuell nysgjerrighet stilt overfor spørsmålet om hvordan vi kom dit er imponerende, mener den tidligere skiløperen Skjeldal.
– Slagstad unngår bevisst å gjøre dette til klagende fløytespill (Slagstad er ivrig fløyteentusiast. red.anm.). Han akker seg ikke og unngår den kulturpessimistiske klagesangen du for eksempel finner i Cristopher Laschs The Culture of Narcissism, sier han.
Hva er sporten blitt?
Likevel, eller nettopp derfor, føler Skjeldal en dobbelt uro i forhold til denne boka. Først er det stilen.
– Slagstad er alt for glad i lange sitater. Det fører til brudd på flere nivåer og hemmer flyten. Boka fremstår med mange ulike stilnivåer og -arter, fra 1800-tallsdansk via gammel nynorsk til moderne bokmål. Og alt i mellom. Jeg tror han har blitt for dus med kildene sine, sier han.
Den andre innvendingen kommer i forlengelsen av en diskusjon om parentesen i Slatstads tittel. Vi blir enige om at den skal illustrere at forfatteren ønsker å holde fast et flyktig begrep.
– Men jeg er usikker på om han lykkes. For hva er sporten blitt? La oss snakke fotball, og ikke langrenn som jeg har skrevet om tidligere: Etter kommersialiseringen på 1980- og 90-tallet kan man spørre om det vi ser i Eliteserien eller Premier League egentlig bør kalles fotball, sier Skjeldal.
Idéhistorikeren var selv en svoren Liverpool-tilhenger, men nå fascinerer ikke klubben i rødt lenger.
– Om laget mangler en forsvarsspiller eller en spiss, så kjøper de en. Og fungerer vedkommende dårlig, så selger de ham. At tilhengerne godtar dette er trist. Man har begynt å snakke om «gode og dårlige spillerkjøp». Jeg har venner som gjør det, og da mener jeg de har mistet hjertet et sted på veien, forklarer han.
Slagstad har inkludert en debatt han hadde med bilsettfantasten Jan Erik Vold i Klassekampen.
– Han har en slags sympati for Volds lidenskap. Men kommer Slagstad tett nok på transformasjonen han forsøker å beskrive? Hvor langt kan man følge den? Når slutter «(sporten)» å være sport? På et eller annet tidspunkt burde man heller begynne å kalle det tv. Det er en problemstilling Slagstad slipper litt for lett: Er det egentlig en historisk kontinuitet i det han forsøker å beskrive? spør Skjeldal.
Kulturkritikeren selv
Han protesterer ikke om man deretter skulle komme på å tillegge ham den kulturpessimismen som han mener Slagstad dukker unna. Omtalen (Sporten) fikk i Dagbladet denne uka peker imidlertid på en kulturkritisk undertone i teksten til Slagstad, som kommer til uttrykk i ordene han velger i det tilsynelatende deskriptive språket sitt.
– Jo da, man kan ane noe, men det er ikke tydelig nok. Det som nå er undertoner burde vært gjort eksplisitt, for eksempel i avslutningskapittelet, sier Skjeldal.
– Finnes det ikke også en positiv side ved utviklingen av sporten de siste årene? Fotball-VM er ikke det beste eksempelet, fordi det dreier seg om landslag. Men hva med Champions League? Kan ikke slike arrangementer samle ulike lokaliteter om en felles opplevelse?
– Vel, i mine øyne er det ikke engelske lag som spiller mot hverandre når Manchester United møter Chelsea, men to investorer. Jeg synes spørsmålet er påtrengende, og kan ikke unngå å undre meg over at tilhengerne fremdeles lar seg rive med. Jeg trodde at det dionysiske aspektet ved fotballen skulle forsvinne med bosmandommen, men kanskje er forsidebildet på Slagstads bok også et symbol på hvor tøyelig sportens fascinasjonskraft er.
Skjeldal lar seg ikke henføre lenger, og han mener det er flere enn Vold og ham selv som føler sentimentalitet knyttet til idrettsgledene som forsvant.
– Jeg er kanskje ikke i posisjon til å hevde at Slagstad bør passe seg litt, men jeg opplever en uro knyttet til avstandsbetrakteren som mister respekten for nostalgien. Dette har også en eksistensiell side, avslutter han.■

Ukas leser
Gudmund Skjeldal, f. 1970
Idéhistoriker og tidligere langrennsess
Kritiker av kommersialiseringen av skisporten

Aktuell bok
Rune Slagstad
(Sporten)
En idéhistorisk studie
Pax (2008)
849 sider