Anmeldt: Amal Aden: Se oss (Ny Tid)

Boktendenser

Amal Aden vil gjerne provosere. Er det ikke på tide å komme videre nå?

[integrering] En norsksomalisk kvinne i 20 årene, som av hensyn til sin egen sikkerhet skriver under pseudonym, slynger ifølge forlaget «ut provoserende generaliseringer» i boka Se oss, som ble lansert denne uka. Det er trolig «multikultinaivistene» på venstresiden, og muligens noen i Civita, det forventes en instinktiv reaksjon fra.
Aschehoug skryter av at Aden «maler med bred pensel». Men å fortape seg i dette forutsigbare forløpet, er i beste fall kjedelig. Og det skyldes ikke innholdet i dette nye bidraget i «oppgjør med sine egne»-sjangeren, som er «kontroversielt» nok: Det somaliske miljøet i Oslo er preget av notorisk trygdesnylteri, hatblandet frykt for de hvite vantro, overgrep og systematisk omsorgssvikt, arkaiske æreskodekser og drøvtygging av det narkotiske stoffet khat.
Man kunne godt protestert. Boka virker stigmatiserende og bekrefter verdensforståelsen til et alt for populært parti. Da ville man imidlertid spille på nettopp dette partiets premisser. Det er heller ikke påtvingende, noe som henger sammen med en uavklart relasjon mellom tekst og virkelighet i Se oss. Den første og største delen av boka er en dokumentarisk fortelling i jeg-form og presens. Den er ifølge forordet «ikke selvopplevd». Samtidig hevdes det at den baserer seg på «harde fakta» og at «den er sann».
Det norsksomaliske miljøet skildres gjennom øynene til den fiktive 13-åringen Yasmin. Grepet skaper selvfølgelig en «hardtslående» bok, men svingslagene har av samme grunn en tendens til å virke veivete.
Dette blir særlig tydelig når det barnlige språket plutselig gir rom for vurderinger en 13-åring neppe har kapasitet til. Når det står «jeg tenker…»; er det da forfatteren Aden, og ikke jenta Yasmin, vi har å forholde oss til?
Man kunne mistenke forlaget for å oppmuntre til denne gjennomtenkte vagheten i grenselandet mellom skjønnlitteraturen og debattsjangeren: Barnets ansvarsfrihet, sårbarhet og beskyttelseskrav på den ene siden. De politiske posisjonene jeg-stemmen henviser til når den fortolker alt i en bestemt retning, på den andre.
I bokas siste del får vi Adens meninger. Også de er formulert i et enkelt språk. Sannsynligvis er det gjort for å skape en forbindelseslinje mellom fiksjonen og faksjonen, men de upresise anklagene det resulterer i fører snarere til at sprengkraften blir borte.
Vi får blant annet høre at noen norsksomaliske organisasjoner som offisielt arbeider for integrering i virkeligheten fremmer frykt for storsamfunnets verdier. Men vi får aldri vite hvilke organisasjoner det dreier seg om. Den typiske vendingen er ordet «mange». Hvor mange er dét?
Barneombud Reidar Hjermann har levert en såkalt blurb til omslaget, og han hevder: «Hvis bare noe i denne boken stemmer, har vi en viktig jobb å gjøre». Nå vet vi at noe av det Aden skriver stemmer for noen grupper, og at en del sosiale problemer er utbredt i den somaliske befolkningen i Norge. At Hjermann tar forbehold er det likevel verdt å merke seg.
Forsker Kathrine Fangen, som har skrevet boka Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge (2008), bekrefter dette. Til Aftenposten sier hun: «Noen av påstandene passer for noen, men alle gjelder ikke på noen måte for alle».
At boka ikke provoserer i særlig grad, selv om forlaget altså forsøker å mane fram en reaksjon, henger trolig sammen med at «naivistene» iblant oss etter hvert har skjønt at det finnes uløste utfordringer i det mangfoldige Norges, og at de gjerne vil diskutere det på en skikkelig måte.
Er det denne utviklingen utgivelsen og mottakelsen av Se oss illustrerer? I så fall kan den egentlige diskusjonen endelig begynne. Aden har mistet tålmodigheten med mennene som slår mødrene, og mødrene som slår barna. Hun vil ha harde tiltak nå.
Man kunne istedenfor pekt på at sameksistens er vanskelig og at de tar tid, på at halvparten av de 20 000 somalierne i Norge har vært her i mindre enn fem år, og på at møtet med et fremmed samfunn i seg selv kan skape isolasjon og sosiale problemer. Kanskje kan den neste boka fra Adens redaktør i Aschehoug handle om disse utfordringene. Det er neppe like provoserende, men minst like betydningsfullt.

Amal Aden
Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne
Aschehoug (2008)
190 sider

Anmeldt: Robert Byron: Veien til Oxiana (Ny Tid)

Reiselitteraturens far
Krigen i Afghanistan gir bokklassikeren, som nå kommer ut i Aschehougs Spor-serie, ny aktualitet.
[langtur] Overklassebriten Robert Byron likte neppe å pakke kofferten selv, men i Veien til Oxiana legger han ut på det som skal vise seg å bli en svært strabasiøs reise gjennom Persia, som Iran het på begynnelsen av 30-tallet, og derfra videre østover.
Ikke bare ble resultatet en reiseskildring i dagbokform som med rette regnes blant sjangerens definerende tekster. Den får også fornyet aktualitet av målet for prøvelsene: Afghanistan.
Dette topper seg når man innser at brorparten av skildringen fra turen gjennom det i dag krigsherjede landet er viet strekningen mellom Meymaneh og Mazar-e Sharif. Oxiana er altså stedet der de norske soldatene i ISAF-styrken befinner seg.
At boka fremstiller dette golde landskapet som forklokkende, er i seg selv oppsiktsvekkende for den som har forlest seg på nyhetsmeldinger. Og at den i overkant britiske Byron faktisk har en dyptfølt interesse for historien og kulturen til menneskene han møter, særlig den klassiske arkitekturen på stedet, gjør boka oppkvikkende også i et politisk perspektiv.
De intensive, presise og av og til langdryge beskrivelsene av gamle moskeer og gravsteder kombineres dessuten med et mellommenneskelig vidd, som i perioder får leseren til å klukkle.
Man kan godt innvende at kartleggingsprosjekter av forfatterens type går litt for godt overens med en arkaisk orientalisme, og Byron kan så absolutt te seg ufordragelig. Samtidig viser han reiseboklitteraturens potensial for ektefølt nysgjerrighet. Og det har senere bidragene i sjangeren, i alle fall de mest interessante, kunnet videreføre fra denne boka.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Robert Byron
Veien til Oxiana
Aschehoug (2008)
306 sider

Anmeldt: Knut Olav Åmås (red.): Norge. En diagnose (Ny Tid)

Teksten og makten
Knut Olav Åmås har levert et viktig innlegg i debatten om den innflytelsesrike sakprosaen.

[sakprosa] Etter debatten på Litteraturhuset for en drøy uke siden skulle man kanskje tro at det var unødvendig å si mer om sesongens kultursnakkis, altså Dagbladets kåring av den mest innflytelsesrike norske etterkrigssakprosaen.
De sommerbrune snakkesalige, med paneldeltakerne Andreas Hompeland, Karianne Bjellås Gilje, Henrik Thue, Jan Arild Snoen og Einar Lie i spissen, fikk da også pratet seg tomme denne torsdagskvelden.
Idet vi skal gå hjem, billedlig talt, er det imidlertid at Knut Olav Åmås utgir Norge. En diagnose, en bok som samler øyeblikksbilder og framtidsutsikter, skrevet av i alt ti såpass forskjellige pratmakere som Civita-sjef Kristin Clemet og Blitz-veteran Stein Lillevolden.
Med sin alltid velutviklede sans for timing, har Aftenpostens debattredaktør dermed levert et innspill etter «show, don’t tell»-metoden, og det til et av de få uforløste emnene i debatten på Litteraturhuset: Hva er det egentlig som skal til for at sakprosaen får reell innflytelse?
Viljen til innflytelse
I Norge. En diagnose er det implisitte svaret at de kritiske og de teknokratiske kunnskapskulturene bør nærme seg hverandre. Eller sagt annerledes: Den intellektuelle må spille maktens spill. Og den praktiske politikeren bør tenke større tanker.
Denne tonen i boka henger utvilsomt sammen med Åmås’ engasjement for å bedre offentlighetens funksjonsmåte, men det er også relevant i forhold til debatten om Dagbladets kåring, der nettopp mangelen på praktisk-politiske tekster blant de 25 utvalgte ble påtalt, og der spørsmålet om hva det vil si at en sakprosabok endrer samfunnet fremdeles står rimelig åpent.
Skal man tro Åmås’ forord, er meningen å diskutere landets utvikling de neste ti årene: «Ja, hva slags Norge ser vi egentlig for oss i dag? ...Hvordan kan vi så komme dit – hvilke tiltak og endringer, hvilken politikk og tenkemåte krever dette av det norske samfunnet?» spør han.
At Norge. En diagnose ikke alltid lever opp til ambisjonen om å kombinere tankesvev med en vilje til innflytelse, viser kanskje hvor vanskelig det er å finne tekster med disse kvalitetene. Børge Brende skriver for eksempel så flatt at man mistenker ham for ikke å ha lagt håpet om noen flere år i en statsrådsstol fra seg, mens Lillevolden neppe vinner gehør for sine imponerende, men standhaftige motperspektiver denne gangen heller.
Janne Haaland Matlarys forsøker på sin side å analysere skolepolitikken i lys av den norske frykten for elitismen, og med henvisninger til både PISA-undersøkelsene og Platons dialoger, nærmer hun seg kanskje idealet om den maktglade akademiker.
Når det er sagt, har hun et betraktelig dårligere poeng enn Martin E. Sandbu, som sannsynligvis bidrar med bokas viktigste innlegg. Ikke bare åpner «Peer Gynt og rentenist» med en fiktiv reportasje fra et korrupt og hardbarka norsk oljemiljø i Ekvatorial-Guinea om ti-tyve år, noe som viser farene ved internasjonaliseringen av den norske oljebransjen. Artikkelen påpeker også hvordan en svulmende statlig pengesekk kan komme til å undregrave demokratiet i Norge.
Når staten blir uavhengig av skatteinntekter, forvitrer nemlig den sosiale kontrakten mellom myndigheter og borgere.
De nasjonale mytene
Spriket i Åmås’ bok er til dels stort, men det er noen felles punkter som tekstene danser rundt: UNDPs årlige oversikt over menneskelig utvikling, som i seks år fram til 2007 hadde Norge på topp, Gro Harlem Brundtlands famøse uttalelse om at det er typisk norsk å være god og kreative forslag til hvordan oljeformuen bør brukes.
Slik sett står Norges selvforhold i sentrum for mange av diskusjonene. Nina Dessau, Gabi Gleichmann, Arne Ruth og Sara Azmeh Rasmussen anskuer de norske mytologiene fra randsonen når de skriver om henholdsvis miljø, vekslingen mellom selvforherligelse og selvpisking, norsk uttakt og religionens rolle. Lillevolden skriver på sin side at «forsvaret av den norske nasjonalstaten har fått utvikle seg til et venstresideprosjekt, mens internasjonal solidaritet bare har blitt et pyntelig ideologisk underkapittel for å skille seg fra den mer ubehagelige nasjonalismen».
Dermed peker Norge. En diagnose også mot et nytt tema i debatten om den viktige sakprosaen, som knapt ble nevnt i viraken rundt Dagbladets kåring: Er det ikke som refleksjon rundt Norges plass i verden, og verdens plass i Norge, at sakprosaen har en av sine viktigste oppgaver i dag?
I så fall representerer denne boka en begynnelse. Tidvis er den også svært god.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Knut Olav Åmås (red.)
Norge. En diagnose
Schibsted (2008)
266 sider