Anmeldt: Gudmund Skjeldal: Fallande snø (Ny Tid)

Lengselen etter det hvite

Er en overutviklet fornemmelse for snø bra for klimadebatten?

[klima] «Seint i november skal det snø,» skriver Gudmund Skjeldal. «Fell snøen då, fell verda på plass». For idéhistorikeren er det «vissa om vinteren vi kan mista» når kloden blir varmere.
Skjeldal forstår heldigvis at skiføret i Nordmarka ikke er det viktigste klimaspørsmålet. Kanskje er det også politisk effektivt å skrive innenfor en horisont som bekrefter sentrale forestillinger i skinasjonen Norge.
Men samtidig burde en såpass belest eksskiløper ha reflekterer over sitt eget utgangspunkt. «Åtvaringa om moralisering er ein måte å knebla mogleg kritikk på», heter det. Skjeldal kunne ha skrevet mer, eller i det minste søkt å unngå en konfrontasjon med klimavenner som føler ubehag i forhold til skimytologien.
På den andre siden: Lengselen etter det hvite er ektefølt og kroppsliggjort. Og det er en forutsetning for at han kan skrive essayistisk og stilsikkert i sin todelte bok. Første del er en velkomponert blanding av kulturhistorie, barndomsminner og politikk. Her er «I´m dreaming of a white Christmas» og renessanseforfatteren Bartolomeo Sacchi, som mente at fallende snø var en av adelsmannens 16 gleder. Dessuten setter en hare vinterspor i lille Gudmunds sinn, mens FNs klimarapporter understreker alvoret.
Den siste delen er et renskåret oppgjør med Jens Stoltenberg og hans klimapolitikk, formulert med utgangspunkt i forfatterens erfaringer fra Hvit Vinter-initiativet. Statsministerens motvilje mot å ta klimakutt på hjemmebane, og den dobbeltmoralen som er knyttet til nordsjøolje og det norske selvbildet sables elegant ned. Det gjør Fallende snø til et velformulert innlegg med et miljøengasjementet det til syvende og sist er vanskelig å mislike.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Klimadebatt på blåswix-føre.

Gudmund Skjeldal
Fallande snø
Den norske klimautfordringa
Samlaget (2008)
185 sider

Anmeldt: Fredrik Taylor: Berlinmuren (Ny Tid)

Muren som delte verden
Fredrick Taylor skriver solid og nyansert om den kalde krigens mest symbolladde konstruksjon
[historie] I 28 år var DDR-toppene Walter Ulbrichts og Erich Honeckers «antifascistiske beskyttelsesmur» et åpent sår i Berlins bylegeme. Til byggverk å være, ble Berlinmuren også et sjeldent potent politisk symbol. Ikke bare framsto den som et av de potensielle brennpunktene under den kalde krigen. Den tungt befestede grenselinjen som delte Berlin var også manifestasjonen av kommunismens paranoid-byråkratiske kontrollbehov og Europas påtvungne deling.

Minnet om muren
Britiske Frederick Taylor, som tidligere har skrevet om de alliertes terrorbombing av Dresden i 1945, gjør i Berlinmuren en hederlig innsats for at vi ikke skal glemme dette. Han plasserer seg i betryggende avstand fra «ostalgisk» mimring, og viderefører istedenfor den kritiske bearbeidingen av DDR-tiden som Anna Funders bok Stasiland og filmen De andres liv har bidratt til. Samtidig kaster Taylor et annet og mer nyanserikt lys over betongen og piggtråden, sammenlignet med det som var vanlig i for eksempel vesttyske Axel Springers presseimperium.
Muren ga opphav til både virkelig heroisme og politisk heltedådsdyrking, store menneskelige ofre og martyrer som passet inn i den ene eller andre sidens propagandaplaner. I den grad forestillingene som ble skapt av politiske årsaker forsatt har fotfeste, er Berlinmuren et verdifullt korrektiv. Boka er solid og omfattende historieskriving, men det er dette som gjør den interessant og kontroversiell.
Mot murmytologiene
Få tviholder trolig på Ulbrichts og Honeckers bortforklaringer og selvbedrag, men at det kan være behov for å revidere en del vestlig murmytologi er det lett å overse. Taylors blanding av politisk-historiske analyser og detaljrike anekdoter om mange av dem som ble viet enorm medieoppmerksomhet på grunn av sitt forhold til muren, gir et godt utgangspunkt i så måte.
Som en følge av Potsdamavtalen etter andre verdenskrig hadde Berlin blitt delt mellom seierherrene, og det på tross av at byen lå et godt stykke inn i det sovjetiskokkuperte området. Avtalen, som blant annet innebar fri avgang for de allierte, ble satt under press allerede sommeren 1948, da Sovjetunionen en periode stengte gjennomfartsårene fra Vest-Tyskland til Vest-Berlin, og man ble nødt til å organisere en luftbro som overgår de fleste logistikkoperasjoner i historien.
Da piggtråden ble rullet ut langs grenselinja mellom den sovjetiske okkupasjonssonen og de engelske, franske og amerikanske sektorene i byen natta mellom 12. og 13. august 1961, fryktet mange at den kalde krigen skulle bli mer enn varm nok. Ifølge Taylors analyse var denne krigsfaren til stede, men aldri overveldende.
Avmaktens mur
Taylor har blant annet lett i gamle DDR-arkiver, i biblioteket etter John F. Kennedy og i arkiver i London og Washington (men ikke i Moskva). Det han fant var at den undertrykkende muren paradoksalt nok handlet like mye om avmakt som om maktmisbruk.
Ulbricht, lederen i Tysklands sosialistiske enhetsparti og Øst-Tysklands første sterke mann, bygde den fordi hans økonomiske og politiske system fikk titusenvis til å rømme, noe som truet eksistensgrunnlaget til staten han var i ferd med å skape. Nikita Khrusjtsjov, Sovjetunionens mektig leder, aksepterte dette. Men med Taylors ord og en filmreferanse var det «halen som hadde logret med hunden». En irritert Khrusjtsjov, som var oppmerksom på krigsfaren en grensestengning innebar, registrerte at lakeien Ulbricht tilranet seg regien i spillet om Berlin, men istedenfor å ta den tilbake ga han etter for presset, ikke minst fordi han fryktet et tap av ansikt i den kalde krigens prestisjekamp mot USA. I Bonn, hovedstaden i Vest-Tyskland, måtte bundeskansler Konrad Adenaur motvillig se på da muren reiste seg. Det samme gjaldt Willy Brandt, som den gang var borgermester i Vest-Berlin. Han sa i dagene etter 13. august 1961 at ordene var det eneste maktmiddelet han hadde. Og i Washington, der John F. Kennedy nettopp hadde inntatt Det hvite hus, var Berlinmuren bare et av flere store spørsmål i den overordnede kampen mot kommunismen, og ikke alltid det viktigste. Det endte med at USA sendte små, og utelukkende symbolske forsterkninger til Vest-Berlin.
Hykleri og dobbeltmoral
Taylor går langt når det gjelder de vestlige landenes holdning til Berlinmuren. Han påpeker at det ved flere tilfeller var uenighet og en viss spenning mellom vesttyskerne og de vestlige allierte. De mange offentlige protestene til tross: For mange Nato-land «var det bedre med et delt Tyskland enn med et samlet», som forfatteren skriver. Han kaller dette hykleri og dobbeltmoral. Samtidig burde man trolig være tilfreds med at heller ikke USA ville risikere en verdenskrig over Berlinmuren da russiske og amerikanske stridsvogner sto kanonløp til kanonløp ved Checkpoint Charlie i Friedrichstrasse senhøsten 1961.
Da de provisoriske sperringene noen måneder senere var blitt forsterket av en betongmur, flere gjerder, vakttårn, kjøretøysperrer, en såkalt kontrollstripe og soldater med ordre om å skyte for å drepe, ble Berlinmuren en grell påminnelse om jernteppet som delte Europa.
Den mediale og politiserte mytologiseringen av Berlinmuren nådde et høydepunkt omtrent samtidig, da det amerikanske tv-selskapet NBC finansierte en tunnel under muren med 50 000 tyske mark mot at de fikk eksklusive rettigheter til å filme flukten.
Tayler viser hvordan de i begynnelsen så heltemodige fluktorganisasjonene som hjalp østtyskere over til Vest-Berlin de første årene, begynte å ta seg betalt, og stilte krav som «minner om avtalene som blir inngått av ’menneskehandlerne’ som operer mellom den tredje verden og Europa i begynnelsen av det 21. århundre». Heller ikke dette er en del av de sedvanlige fortellingene om Berlinmuren. Spesielt kontroversiell blir analysen når man husker om at DDRs propagandamaskineri gjerne henviste til nettopp «menneskesmuglere» når de beskrev fluktorganisasjonene.
Kollaps
Selv da muren raste natta mellom den 9. og den 10. november 1989, under presset fra folkemassene som endelig så svakhetstegn ved det totalitære DDR-regimet, var den ladet med symbolikk. Ikke bare representerte rivingen at en gjenforening av Europa og kommunismens sammenbrudd var blitt historiske muligheter. Den østtyske staten, som under Honecker hadde forsøkt å berge stumpene gjennom svindelaktig finansakrobatikk og ved å «selge» dissidenter til Vesten, viste også sin totale mangel på prinsipper da den solgte sin «antifascistiske beskyttelsesmur» på en auksjon i Monaco.
Historien blir fullkommen når det viser seg at den som fikk ansvaret for salget var Hagen Koch, Stasi-mannen som 28 år tidligere hadde malt en hvit stripe i asfalten for å markere grensen mellom øst og vest ved Potsdamer Platz, og i Springer-pressen dermed var blitt en personifisering av den umenneskelige pertentligheten som preget DDR. Igjen er det snakk om mytologisering. Og igjen er Taylor kritisk. Men denne anekdoten er så god at den skal få stå.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Berlinmuren i revidert utgave.

Fredrik Taylor
Berlinmuren
13. august 1961 – 9. november 1989
Oversatt av Stein Gabrielsen
Cappelen Damm (2008)
580 sider

Anmeldt: Åsne Seierstad: De krenkede (Ny Tid)

Tårer for Tsjetsjenia

Åsne Seierstad har skrevet en rystende bok om en glemt krig. Man kunne faktisk forvente litt mer.

[russland] Det var i Groznyj at Åsne Seierstad skrev sin første krigsreportasje som uerfaren frilansjournalist i 1995. At hun vender tilbake til hovedstaden i den russiske utbryterrepublikken Tsjetsjenia for å fortelle om de menneskelige konsekvensene av konflikten, er derfor også en reise i forfatterens fortid.
Ikke det at hun selv er blant De krenkede, selvfølgelig, men erfaringene lar seg lese både på og mellom linjene. At Seierstad tar med opplevelsene fra den gang – fra en grøft der kulene haglet rundt henne, fra bygater med snikskyttere på hustakene, fra en veisperring der en russisk soldat ville tvinge henne med inn i skogen – gjør det dessuten mulig å gi et riss av krigens årsaker og dynamikk på en lesverdig måte.
Det er smart løst, for uten denne bakgrunnsinformasjonen ville hoveddelen av boka, som handler om situasjonen i dag og krigens ødeleggende virkning på det tsjetsjenske samfunnet, vært vanskeligere tilgjengelig.

Journalistisk begavelse
Grepet viser også fram forskjellen i åpenhet journalister møtte under den første Tsjetsjenia-krigen i 1994-95 og under den andre i 1999-2001. I nåtidsplanet, som utspiller seg fra 2005 til våren 2007, må Seierstad reise inn i skjul, eller som del av en offisiell journalistdelegasjon arrangert av russerne.
Hun gjør begge deler, og gjør et nummer ut av det, men så lenge hun får så mye igjen blir den tydelige tilstedeværelse i teksten uproblematisk. Hovedpersonen Hadizat, engelen i Groznyj, driver for eksempel et barnehjem, der Seierstad holder hus en stund, og begivenhetene der skaper sammenheng i framstillingen.
Her er noen av de mest rystende enkeltskjebnene samlet under ett tak: En jente har blitt systematisk misbrukt av sin onkel etter at foreldrene døde. En gutt har drept sin søster fordi hun var «vanæret». Også det etter at foreldrene døde.
Dialogene er tette, vanskelige, finstemte og rystende. I det hele tatt viser Seierstad seg som en journalistisk begavelse når hun får folk i tale i slike situasjoner. I løpet av ti sider møter hun også to av separatistenes store profiler, nemlig Djokhar Dudajev og Aslan Maskhadov. Senere, i det som nok er en av de mest avslørende skildringen en norsk forfatter har skrevet om et diktatur på tomgang, besøker og intervjuer hun Ramzan Kadyrov, den tidligere opprøreren som nå er moskvatro president. Han sitter på Putins nåde, men styrer ved hjelp av en privat milits republikken med jernhånd. Scenene fra kontoret hans, der Che Guevara av en eller annen grunn henger på veggen og mannen blamerer seg for åpen mikrofon, gir et rystende bilde av hvordan Tsjetsjenias styre igjen er i ferd med å råtne på rot.

Effektiv kryssklipping
Man kan mene mye om forholdet til kildene i Bokhandleren i Kabul, men man kommer ikke vekk fra at Åsne Seierstad er en av få journalister i Norge som viderebringer historier fra en verden i brann. Hun kombinerer enkeltmenneskers – sivilbefolkningens, kvinnenes og barnas – fortellinger med intervjuer med maktmennesker. Kryssklippingen er effektiv, og uten at det rammer den journalistiske integriteten får hun satt en del skap på rett plass.
Forfatteren bruker også andre metoder i vekslingen mellom det nære og de historiske og politiske sammenhengene: Hun besøker gamle Abdullah, som ble deportert av Stalins sammen med tre hundre tusen andre tsjetsjenere i 1944. Og hun bruker en tv-kveld for å få fram hvordan nyhetene mest minner om absurd teater, med aktører som virker like lattervekkende som de er grusomme.
Dermed blir alle enkelthistoriene, om en gammel kvinne som har mistet tre sønner, om moren til en av terroristene fra Dubrovka-teateret, og om en russisk soldat som har blitt skadet i kamp, noe langt mer enn en katalog over overgrep og tragedier.

«Tsjetsjenisering»
I likhet med Seierstad Balkan-bøker, gir også De krenkede innsikt i historiene og meningene til vanlige mennesker. Man kommer på en måte bak fiendebildene, der folk får snakke ut, og finner både menneskelighet og umenneskelighet. På tsjetsjensk side er radikal islamisme i ferd med å få fotfeste. Antall æresdrap øker, sharialover søkes innført. På russisk side råder korrupsjonen i de væpnede styrkene og rasistiske holdninger sprer seg i det russiske samfunnet.
Det mest dramatiske er likevel «tsjetsjeniseringen» av konflikten. Nå står tjsetsjener mot tsjetsjener. Russerne har overlatt det skitne arbeidet til sine tidligere fiender, og et system av angiveri og overvåkning, med forsvinninger og tortur, har fått feste.

Mangelfull analyse
Man kan hevde at konfliktene i Kaukasus er glemt i norsk presse. Men det er ikke tilfellet i den norske bokhøsten. Av den grunn melder det seg en følelse av at man kunne forventet noe mer enn det Seierstad leverer. Hun mangler analytiske grep som kunne løfte boka videre opp fra den uangripeligheten som ligger i å skape oppmerksomhet rundt konsekvensene av en glemt krig.
Seierstad sper riktignok på med Tolstoj-anekdoter, Pusjkin-sitater og tsjetsjensk mytologi, der ulven spiller rollen som frihetsfigur, og skriver ellers med driv og gode virkemidler. Under en togtur i det siste kapittelet drøftes også sortmalingen av situasjonen med noen russiske medpassasjerer.
Likevel er det noe som mangler, særlig når det gjelder viljen til å sette konflikten inn i en større sammenheng. Her er det for eksempel et regionalt aspekt som Seierstad tar for lett på. Krigen i Tsjetsjenia har blitt stadig tettere bundet sammen med det som skjer i Dagestan, Ingusjetia og Georgia. Det finnes til og med dem som ønsker et nordkaukasisk emirat, og som vil samle radikale islamister på tvers av grensene. Det hadde dessuten vært interessant å få en analyse av hvordan USAs krig mot terror påvirker konflikten og bedømmelsen av den i Russland og utenfor.
Men, men. Om forlaget inkludere en liste med litteraturforslag i neste utgave, skal dette få passere.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Nært, overbevisende og litt lett om en glemt krig.

Åsne Seierstad
De krenkede
Historier fra Tsjetsjenia
Cappelen (2007)
387 sider