Anmeldt: Naomi Klein: The Rise of Disaster Capitalism (Ny TId)

Kampen mot krisekapitalismen

Katastrofeprofitørene utgjør den nye globale overklassen, mener Naomi Klein.

[politikk] Det er syv år siden Naomi Klein ble antiglobaliseringsglobetrotter og de nye sosiale bevegelsenes favorittguru. Hun hadde skrevet No Logo, en tittel som ironisk nok ble en identitetsmarkør blant de unge og radikale. I den kanadiske aktivistkjendisens nye bok, som kommer på norsk om noen uker, er refrenget kanskje mindre nynnbart, men minst like uomgjengelig.
The Shock Doctrine er mer enn en «viktig bok». Den er mer enn «grundig», «utfordrende», «engasjert», «original», eller hvilket staffasjepreget adjektiv man enn skulle velge. Den er snarere blant de få bøkene som vanskelig kan avfeies, selv for den som er uenige i både premisser og konklusjoner.

Stor fallhøyde
Ikke bare har Klein og hennes lille armé av assistenter og advokater (som forlangte originaldokumenter for å kunne forsvare henne mot eventuelle søksmål) tatt seg bryet med å sjekke faktaopplysningene i de sedvanlige avsløringene av kynisme i den globale økonomien, og likevel funnet usedvanlig mye snusk og uredelighet. Begrepene «sjokkdoktrine» og «katastrofekapitalisme» er også vektige bidrag til en samtidsdiagnose– selv om man skulle komme til å problematisere dem etter å ha tenkt seg om en stund.
Det som virkelig øker prosjektets fallhøyde er imidlertid forsøket på å reformulere de siste 30 årenes historie. Klein kritiserer etablerte rammeverk for politisk tenkning, som sammenhengen mellom demokrati og kapitalisme (hun mener frihandel først og fremst settes igjennom ved hjelp av autoritære midler), de ideologiske implikasjonene av Sovjetunionens sammenbrudd (ryktene om sosialismens død er bevisst overdrevet) og at det skal ha funnet et sted en global læringsprosess som gjør de økonomiske hestekurene mer humane enn tidligere (slik fraskriver den «nyliberalistiske» ideologien seg ansvaret for lidelsen og elendigheten som er påført verden i dens navn).

Krisen som mulighet
Forfatterens hovedpoeng er at vi ikke lenger befinner oss i samme båt. Istedenfor har de tiltagende krisene, om det så er snakk om kupp og kriger eller orkaner og tsunamier, skapt profittmuligheter for de få og gitt de mektige anledning til å gjennomføre upopulære liberalistiske reformer. Med hovedskurk og nobelprisvinner Milton Friedmans ord: «Only a crisis... produces real change. When that crisis occurs, the actions that are taken depend on the ideas that are lying around.»
Ettersom nettopp denne frihandelsdogmatikerens ideer har «ligget rundt» de siste tiårene, og penetrert både de internasjonale finansinstitusjonene og vestlige regjeringer, rammes ofrene av enda et sjokk i kjølvannet av krisene, ifølge Klein. Hun tenker på den økonomiske sjokkterapien, med dens betingelser om privatisering og budsjettkutt, kjennetegnet av åtseleterlignende multinasjonale selskap som kaster seg over restene.
Våpen og kaviar
Klein følger framveksten av denne uhyggelige nye verdensorden. Hun identifiserer startpunktet hos diktatoren Augusto Pinochets Chile og det foreløpige crescendoet i Irak, der selve krigføringen har blitt en pengemaskin for katastrofeprofitørene. Hun har også vært i Argentina, Kina, Sør-Afrika og Russland, der Boris Jeltsin brukte tanks mot parlamentet for å tvinge igjennom frihandelsbonanzaen som skapte gjengen av styrtrike oligarker. Finanskrisen i Asia ble bevisst forlenget og brukt til å åpne de relativt beskyttede økonomiene, skriver hun, og på Sri Lanka nektet regjeringen fiskerne å vende tilbake til strendene etter tsunamien, slik at de rike hotellgjestene skulle få større tumleplass. Dermed sto krisekapitalismens absolutte tapere mot de absolutte vinnerne. Ifølge Klein representerer fløyene ikke to verdensdeler, men to århundrer.
En av de mest slående indikatorene er den såkalte «guns & caviar»-indeksen. Tidligere var det slik at når salget av jagerfly (guns) økte, sank salget av privatjetfly (caviar). Vel. Det var tidligere.
Fra Irak til New Orleans blir både sikkerhetsoppdrag og gjenoppbyggingskontrakter nå delt ut til selskaper som Halliburton og Blackwater. Pentagon alene betaler denne industrien 230 milliarder dollar i året. Det er ikke lenger snakk om fri konkurranse, men om en intrikat sammenblanding av penger og politikk. Klein kaller det «corporatism». Blant mafiosoene finner vi folk som Donald Rumsfeld og Dick Cheney, begge erketypiske katastrofeprofitører.
Det hele passer svært godt sammen, i en konsistent utviklingslinje. Klein forteller for eksempel at det britiske militæret brukte kodenavnet «Operation Corporate» under Falklandskrigen i 1982. Tilfeldig? Neppe.

Modig, men ensidig
Det er liten tvil om at The Shock Doctrine påpeker kritikkverdige forhold, ikke minst når det gjelder privatiseringen av krigen i Irak og at krisehåndtering nå overlates til næringslivet. Men forfatteren overdriver sannsynligvis planleggingsiveren til katastrofeprofitørene. At de skulle føre klimafiendtlig politikk og terrorfremmende krigføring for å skape flere kriser, som de så kan tjene penger på, blir i overkant manisk.
Det er dessuten kun et utsnitt av historien som fortelles. Klein nevner for eksempel ikke såkalte «failed states» som Somalia eller Zimbabwe, der liberaliseringspresset er mindre, mens bekymringsmeldinger om landenes destabiliserende rolle kommer nærmest ukentlig, og det fra Washington, krisekapitalismens Mekka i Kleins øyne. Å redusere konfliktene i Irak til økonomi, eller å hevde at Kinas økonomiske vekst tjener få andre kinesere enn partinomenklaturet og dets sønner, blir også ensidig, på grensen til det fordummende.
Klein knytter dessuten effekten av de økonomiske sjokkene til tortur. Heller ikke det er helt vellykket. Selv om Klein utvilsomt leverer interessante perspektiver på torturens natur og avslører stadig CIA-innblanding, forblir enhver likhet raskt kun en overflatelikhet når sammenlikningen går på tvers av skillet mellom individ- og kollektivnivå. Selv med god penn og varmt engasjement kan man ikke utviske forskjellen mellom psykologiske og sosiale prosesser.

Uklart og lite konstruktivt
Konsekvensene av en slik analytisk kreativitet ses også i at bokas nøkkelbegreper blir uklare. Sjokkdoktrinen er på den ene siden en strategi, som rett nok er kynisk, men likevel ofte har vært en del av det politiske spillet. Den har også blitt brukt av venstresiden, som da økonomen John Maynard Keynes fikk overalt Franklin D. Roosevelt til å gjenomføre New Deal på 30-tallet etter børskrakket i 1929. På den andre siden beskrives denne doktrinen nærmest som noe nyliberalistene har kokt i hop på egenhånd. Når også den økonomiske sjokkterapien og torturens sjokkvirkning inkluderes i begrepet, sprenger det sine egne rammer, og blir mindre fruktbart, analytisk sett.
Så lenge Klein gir Friedman rett i at kriser skaper endringsmuligheter, er det dessuten delvis venstresidens ansvar at frihandelsdogmatikken har fått slikt gjennomslag. Dessverre bøter ikke Klein nevneverdig på den praktisk-politiske idétørken. De som har lurt på nøyaktig hvilken annen verden som er mulig (og ønskelig) i antiglobaliseringsbevegelsens øyne, får fortsatt smuler.
Det kommer riktignok noen vage tilslutningserklæringer i retning Keynes, og en relativt klar avvisning av både autoritær kommunisme og fremmedfiendtlige innslag i antiglobaliseringsbevegelsen. Men først og fremst lengter Klein etter den «tredje veien» som ble avstengt da friedmanittene fikk innflytelse over IMF, Verdensbanken og den amerikanske regjeringen. Når det kommer til nåværende praktisk-politiske forbilder står hun igjen med en broket forsamling bestående av folk som Evo Morales, Hugo Chaves og – ja, faktisk – Hizbollahs leder Hassan Nasrallah. Det er vel heller tvilsomt om de representerer et helt problemfritt alternativ.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

Viktig aktivisme, som ikke holder helt inn.

Naomi Klein
The Shock Doctrine
The Rise of Disaster Capitalism
Alfred A. Knopf (2007)
662 sider

Anmeldt: Hva er fundamentalisme? og Hva er islam? (Ny Tid)

Beskjedenhetens kunst
Når Hva er-serien kaster seg over brennbare spørsmål, er det med nyanser og nøkternhet.

[religion] Universitetsforlaget har gitt ut to nye Hva er-bøker og lansert dem med et debattarrangement om religion. Man kunne kanskje la seg forskrekke når Hva er islam? og Hva er fundamentalisme? kobles sammen på denne måten, men bøkene får én raskt på bedre tanker.
Kari Vogt og Torkel Brekke, begge religionshistorikere ved Universitetet i Oslo, har nemlig mestret den evinnelige ballansegangen mellom deskriptivitet og normativitet på en ganske forbilledlig måte.
Heller enn å konstruere kunstige sammenhenger mellom islam og fundamentalisme, danner de i fellesskap en motvekt til forenklingstyranniet.

Nøktern soberhet
Mens førsteamanuensis Vogt vil gjøre «et beskjedent forsøk på å overbevise leseren om at kunnskap... er nødvendig og ønskelig», setter førsteamanuensis Brekke seg som mål å skrive tydelig om tingene.
Denne ulikheten er imidlertid først og fremst en overflateeffekt, som illustrerer at Hva er-bøkene på den ene siden bør gi bakgrunnskunnskap til aktuelle debatter og på den andre representerer mer nøytral kunnskapsformidling. Forfatterne, som begge har flere bøker bak seg, trekkes da også mot sine respektive motsatser.
Brekkes definisjon av fundamentalisme gjør for eksempel boka uegnet for den som jakter på skjeggete trusselbilder. Her er ingen dystopier av «nå kommer de og tar oss»-typen, bare en sober og nøktern analyse av fundamentalismen i dens opprinnelige kristne form, samt refleksjoner omkring overføringsverdien til andre kontekster.
Det er diskutabelt om hindusjåvinister i India eller radikale buddhistmunker på Sri Lanka faller inn under begrepet, mens man godt kan snakke om jødisk og islamsk fundamentalisme, mener Brekke. Som han ganske riktig skriver, må vi «bare være nøye på hva vi mener når vi bruker ordet». Hvis ikke forsvinner nyansene og vi skaper mer fremmedgjøring enn forståelse.

Antimodernisme
Forfatteren knytter begrepet til en religiøs reaksjon på meningstapet i moderniteten. Den vil reversere sekulariserings- og differensieringsprosessenes nedbryting av Guds autoritet i samfunnslivet og fars autoritet familielivet, men trenger slettes ikke å føre til vold eller – enda mindre – terrorisme, om noen skulle tro det. Faktisk er det langt vanligere at de som passer til beskrivelsen isolerer seg fra storsamfunnet eller utviser et fredelig offentlig engasjement for å påvirke familielovgivning, skolevesen eller vitenskap.
Det er da også betimelig – dessverre – å minne om at fundamentalister flest ikke bør ses som «irrasjonelle og voldelige monstre», selv om vi nok heller ikke, som forfatteren skriver, har noe særlig å lære av deres dype bekymring over vår tids fragmentering.

Mer kritisk
På tross av et mer forsiktig forord, er Kari Vogt faktisk nærmere en kritisk deltagerposisjon. Mens Brekke angriper håpløs begrepsbruk i media, vektlegger Vogt den politisk-historiske dynamikken som førte til at noen retninger vant fram, mens andre ble marginalisert. Slik kommer, ikke bare variasjonsbredden, men også foranderligheten innen islam til syne.
Her er mye informasjon det er verdt å minne om når samfunnsdebatten tar sine sedvanlige kullkast – som at et ønske om å forene framskritt og religion fantes allerede hos egypteren Muhammad Abduh (d.1905), eller at en folkelig-pietistisk vekkelse som handler mer om fromhet enn om politisk-religiøse ståsteder er en viktig side ved islams utvikling i dag.

Klare sympatier
Når Vogt skildrer konflikten mellom reformvenner og konservative, er det likevel ikke vanskelig å se hvor sympatien ligger. Det er heller ikke vanskelig å dele Vogts bekymring for at en del stivbent tekstlesning kan gi legitimitet til praksiser som strider mot viktige likestillingsidealer, eller til og med menneskerettighetene.
For Brekke er kombinasjonen av antiklerikalisme og bokstavtro tolkning noe av kjernen i fundamentalismen, på tvers av religionsgrensene. For Vogt er det ønskelig at mer tekstkritiske lesningstradisjoner kommer tydeligere til syne.
Moralen må bli noe slikt: Det er kanskje uenighet om hvor stort problemet er, men det finnes fundamentalistiske strømninger innen islam, som innen kristendommen. Poenget må være at de ikke behøver å ha like stor betydning i all framtid.■

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll


Befriende stødig og nyansert.

Torkel Brekke
Hva er fundamentalisme?
Universitetsforlaget (2007)
152 sider

Kari Vogt
Hva er islam?
Universitetsforlaget (2007)
145 sider

Reportasje: Sierra Leone

Skjebnevalget

Fem år etter den blodige borgerkrigen går Sierra Leone til urnene i et valg som kan bli blant de viktigste i landets historie.

Halvor Finess Tretvoll, Freetown
htr@nytid.no

[demokrati] Siaka Stevens Street i sentrum av hovedstaden: Så langt øye rekker er gata farget rød av Ernest Bai Koromas tilhengere. Presidentkandidaten for det største opposisjonspartiet All People’s Congress (APC) viser muskler i valgkampen.
– Gå ut i gatene, reis til hvert eneste hjørne av landet! Da vil du se at vi har vunnet dette valget allerede, sier generalsekretæren i partiet, Victor Bockarie Foh, der han står i et hav av rødt.
Noen få dager tidligere viste også Sierra Leone People’s Party (SLPP) styrke. På hvert eneste gatehjørne kunne man se de grønne t-skjortene og plakatene med bilde av Solomon Berewa, visepresident i dagens regjering og presidentkandidat for regjeringspartiet. Og også SLPPs generalsekretær Jacob Jusu Saffa føler at seieren er så godt som sikret før valget den 11. august.
– Folk vet hvor mye vi har gjort for Sierra Leone, og vi vil gjøre mer. Jeg er trygg på seier, fordi velgerne skjønner at risikoen knyttet til et regjeringsskifte er alt for stor, sier han til Ny Tid.

Åpent valg
I et land der de eneste meningsmålingene i forkant av lørdagens valg har vært avisenes sms-avstemninger, har partiene få andre muligheter til å framvise oppslutning enn slike massemønstringer og den tilhørende skråsikkerheten. Av den grunn er det eneste man kan fastslå med en viss sikkerhet at dette lille vestafrikanske landet ikke får en «rød/grønn» regjering. Til det er forholdet mellom arvefiendene APC og SLPP for anstrengt.
På de fleste andre måter er valget, det andre etter den brutale borgerkrigen som herjet landet på 1990-tallet, svært åpent. Ikke bare har man gått over til et nytt valgsystem, der parlamentsmedlemmene må forholde seg til en valgkrets istedenfor nasjonale forholdstall, noe som allerede på forhånd har hindret mange sittende parlamentarikere i å stille. Den politiske dynamikken forstyres også av et nytt parti.
APC har tradisjonelt hatt sin maktbase nord og vest i landet. SLPP i sør og øst. Det første med størst støtte blant Temne-folket. Det andre blant mendene. Men i 2005 brøyt People’s Movement for Democratic Change (PMDC) ut av SLPP på grunn av strid om partilederjobben, og kan med den karismatiske presidentkandidaten Charles Margai – en mende og sønn av den andre og nevø til den første presidenten etter uavhengigheten i 1961 – kapre nok stemmer i sør og øst til i alle fall å tvinge fram en andre valgomgang.
Selvsagt føler også PMDC seg sikre på seier.
– SLPP er religion i sørøst. APC er religion i nord. Vi står i mellom, blant alle dem som er lei av denne rivaliseringen. Dannelsen av PMDC var helt nødvendig, og med Margais lederegenskaper vil vi vinne dette valget, sier Paran Umar Tarawally, som er visegeneralsekretær i PMDC.
Valguro
Den nåværende presidenten Ahmad Tejan Kabbah, som har sittet med makten siden 1996, har bestemt seg for å gå etter to presidentperioder, slik grunnloven foreskriver. Det er ingen selvfølge i afrikansk politikk – kolleger som Yoweri Museveni i Uganda og Robert Mugabe i Zimbabwe har begge endret grunnloven for å kunne sitte lenger. Dermed har forhåpningene om et fredelig regimeskifte i Sierra Leone vært høye.
Sikkerhetssituasjonen har også bedret seg etter at store FN-styrker og en mindre britisk spesialstyrke skapte stabilitet i landet i 2002 – ja, så mye at FN-styrkene nå stort sett er trukket ut, mens britene konsentrerer seg om å gi opplæring til hæren.
Situasjonen er likevel labil, og sommerens valg blir sett på som en test på hvor langt Sierra Leone har kommet i statsbyggingsprosessen. Ifølge FNs generalsekretærs spesialutsending i landet, Victor Angelo, er dette valget et viktig skritt på veien mot demokratisk konsolidering. FN og en rekke partnerorganisasjoner mener imidlertid at uroligheter i forbindelse med valgkampen nå truer med å avspore prosessen.
-- Siden den offisielle valgkampstarten har det kommet en rekke rapporter om trusler og vold. Det gir grunn til den dypeste bekymring og truer den demokratiske prosessen, sier han.
Med en arbeidsledighet blant unge menn som ligger stabilt rundt 70 prosent kan man vanskelig utelukke flere uroligheter i dagene og ukene som kommer. Samtidig mener de fleste observatører at situasjonen i den krigstrette nasjonen neppe utarter til mer enn demonstrasjoner i Freetown og andre viktige byer som Bo og Kenema, der det allerede har vært flere sammenstøt mellom tilhengere av PMDC, APC og SLPP.
Ved et veiskille
Så langt har den største saken i valgkampen vært Muammar al-Gadafis statsbesøk. Ikke bare spilte Gadafi en rolle i borgerkrigen i og med at opprørsgruppen RUFs leder Foday Sankoh fikk våpen og militær trening i Libya. Og ikke bare blandet Gadafi seg inn i valget av visepresidentkandidat for Berewa. Det kom også fram at en stor rislast fra Libya aldri nådde fram til befolkningen i Sierra Leone. Utvilsomt symbolsk viktig i et land hvor folk sier at de ikke har spist dersom de ikke har spist ris.
Ifølge en undersøkelse foretatt av BBC World Trust Fund er det imidlertid tilgang til utdanning, vann og strøm som vekker det største engasjementet. Det er altså retningen på den langsomme gjenoppbyggings- og utviklingsprosessen det står om i helgens valg.
PMDC fremstiller seg selv som «lov og orden»-partiet og vil også privatisere alt fra (den allerede sporadiske) avfallshåndteringen, via (den like sporadiske) kraftforsyningen, til det (faktisk velfungerende) televerket.
– På den måten håper vi å skape flere jobbmuligheter og et mer foretningsvennlig klima, sier Tarawally.
Saffa fra SLPP trekker frem statsbygging, sikkerhet og utvikling som de viktigste prioritetene i neste presidentperiode, og legger vekt på den enorme ungdomsarbeidsløsheten.
– Det er både moralsk og sikkerhetspolitisk nødvendig å gjøre noe med den, sier han.
Saffa mener problemet er størst på landsbygda og i de små byene, der nesten 75 prosent av befolkningen holder til.
– Det er også der jobbene må skapes, veien bygges og elektrisiteten sikres, sier han.
APC blir derimot betraktet som et Freetown-orientert parti, men i manifestet, som ifølge Bockarie Foh, «vil vise vei ut av mørket, av dekadansen, av korrupsjonen», legges det vekt på generelle mål som å bedre styresettet, sikre bærekraftig utvikling og bryte fattigdomssirkelen.
Store utfordringer
At det haster å gjøre noe med fattigdomsproblemene og korrupsjonen er det få som bestrider. Skjebnen til vannkraftverket ved Bumbuna nord i landet er en talende illustrasjon på hvor frustrerende langsomt utviklingen går. Etter mer en 30 år med planlegging, byggestart og byggestopp, har det fortsatt ikke levert strøm til en eneste husstand. Da byggingen sist ble stoppet, under krigen, gjenstod bare 15 prosent av arbeidet. Men i de fem årene som gikk fra da av og til fredsslutningen, ble prosjektet satt langt tilbake. Nå står høyspentmastene spredt i landskapet, mens ledningene er borte. Kobberet i dem har blitt solgt, eller er smeltet om til kokekar, av noen som så seg i stand til det i den kaotiske situasjonen. Resultatet er at selv hovedstadsbefolkningen, det vil si den forholdsvis beskjedne andelen som er knyttet til det offentlige kraftnettet, har strøm i omlag en time hver dag.
En gang gikk det også en toglinje fra Cotton Tree i det gamle kreolske området av Freetown til Station Hill helt øverst på en av de skogkledde åsene rundt byen, der de britiske kolonialistene hadde bosatt seg. Men som så mye annet i dette fra naturens side rike landet har linjen – med sviller og alt – forsvunnet. Det gjør trolig Sierra Leone til den eneste staten i verden som har et jernbanemuseum, men ingen jernbane.
Hvem har skylden?
Partiene er da også enige om at det er mye som har gått galt. Men de strides om hvem som har ansvaret. Dersom man spør Saffa fra SLPP, vil han svare at APC har skylden.
– De satt ved makten i 24 år etter uavhengigheten. Det er 24 grunner til ikke å stemme på dem. Folk så resultatene av deres vannstyre. Korrupsjonen var massiv. Det manglet bøker i skolene, medisiner i sykehusene. De lokale myndighetsstrukturene ble ødelagt. Det hele kollapset til slutt, og det skapte frustrasjonen som førte til borgerkrigen, sier han.
Bockarie Foh fra APC legger derimot skylden på SLPP.
– De står for lovnader de ikke kan holde. Vi står for handling der det trengs. Hva har de fått til på elleve år? Å bringe Sierra Leone til bunnen av UNDPs Human Development Index. Vi representerer redningen. Vår kandidat, Ernest Bai Koroma, vil bringe lys til landet, sier han.
PMDC mener at både SLPP og APC har stått for dysfunksjonelle regjeringer.
– Det vi trenger er en sterk og klok leder. Sierra Leone hadde ikke behøvd å være et fattig land, men vi trenger en mann som Charles Margai, en leder som vet hvordan vi bør benytte oss av naturressursene, sier Tarawally.
– Du er ikke redd for at PMDC er for avhengige av enkeltpersonen Margai?
– Jeg må innrømme at partiet er et resultat av troen på at få har hans karisma og lederegenskaper, men jeg vil si, og det med styrke, at PMDC har støttespillere i alle sosiale og etniske grupper.
Tiden etter valget
Selv om de politiske spenninger ikke skulle gi seg utslag i en voldelig valgdag, er det nok av skjær i sjøen når Sierra Leone nå går til urnene. Selv om det internasjonale samfunnet har store forhåpninger, og også støtter valget økonomisk gjennom blant annet UNDP, som finansierer den nasjonale valgkommisjonen, og internasjonale observatører fra både EU, USA og Den afrikanske union, ble deler av den direkte budsjettstøtten holdt tilbake av tunge vestlige donorer tidligere i år, noe SLPP reagerer på.
– Det er snakk om sabotasje! En grunnleggende uærlighet. En konspirasjon, sier Saffa
– Hvordan da? Hva skulle motivasjonen for denne konspirasjonen være?
– Det er ikke et spørsmål om motivasjon. Men et spørsmål om konsekvenser. Og konsekvensen er at valgkampen blir vanskeligere for oss, fordi vi som regjeringsparti har hatt ansvaret for statens økonomi også før valget, sier han.
For opposisjonspartiene er det snarere muligheten for valgfusk som bekymrer.
– Det har kommet beskyldninger fra PMDCs om at dere planlegger valgfusk, og fra APC om at dere forsøker å likvidere toppfolkene deres. Hva er din kommentar til det, Saffa?
– Vi har ikke tid til å likvidere noen, eller til å rigge valget. Vi bruker tiden på å vinne fleste stemmer.
– Og dersom det skulle vise seg at SLPP ikke går av med seieren. Hvordan vil dere reagere?
– Vi kommer ikke til å tape. Og når vi vinner, vil politiet, og om nødvendig hæren, skride til verket dersom taperne lager bråk.
Det kan med andre ord raskt vise seg at tiden etter valgdagen blir like avgjørende som selve stemmegivningen. Uansett hvem som vinner, er faren tilstede for at de andre partiene vil protestere mot resultatet når det blir offentliggjort senere denne måneden.
– Hvordan til APC reagere om dere ikke skulle vinne?
– Det er et spørsmål så hypotetisk at jeg ikke ser noen grunn til å svare, sier Bockarie Foh.
Tarawally fra PMDC sier de vil akseptere resultatene, så lenge de er troverdige.
– Og hvem kommer til å bestemme det?
– Situasjonen vil være avgjørende.
– Hva med observatørene?
– Bare dersom de har observert godt nok.

Sierra Leone
• Tidligere britisk koloni som ble uavhengig i 1961. I dag bor det 6,1 millioner mennesker i landet.
• Da Revolutionary United Front (RUF) angrep fra Liberia i 1991 startet en 11 år lang borgerkrig.
• Krigen var særdeles brutal, med massive overgrep mot sivilbefolkningen fra alle sider.
• Etter en FN-intervensjon, og ved hjelp av britiske spesialstyrker, lyktes det å sette en stopper for kamphandlingene i 2002.
• Det vil bli avholdt president- og parlamentsvalg den 11. august i år.