En strateg i solnedgang (Ny Tid)

Tron Øgrims reiste fra Maos Kina til Silicon Valley på en ideologisk kjepphest.

Halvor Finess Tretvoll, hovedanmelder i Ny Tid

[essay/nekrolog] «Natt til 4. juli 68 STEINA jeg USAs ambassade,» har Tron Øgrim, som døde så altfor tidlig den 23. mai, bekjent i en novelle i boka Menneskesønnen. Året etter forlot han landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti sammen med en skokk ungdom fra SUF. De slamret med dørene – og stiftet AKP(m-l).
Oppsal-gutten Øgrim ble partistrategen og sjefideologen i det nye partiet. Men der Rune Slagstads nasjonale strateger skapte embetsmannsstaten og venstrekapitalismen, satte Øgrim først og fremst spor etter seg i kulturlivet. Han regnes i dag som opphavet til ideene bak avisa Klassekampen, plateselskapet Mai og forlaget Oktober.
Ambisjonene var imidlertid så mye større da han red i krigen på sin stolte ganger, væpnet med leninisme, beundring for Enver Hoxas Albania og – altså – småstein påtenkt imperialismens høyborg i Drammensveien: Norge skulle omskapes i Mao Tsetungs bilde.

Totalitære fantasier

Det kan vekke berettiget undring at Øgrim så sent som i 1985 holdt fast ved denne ambisjonen. Men Tron Øgrim tok et politisk oppgjør – først delvis skjult bak et pseudonym, deretter eksplisitt. I Prosa (6/2003) fulgte jeg denne utviklingen gjennom forfatterskapet hans.
Øgrims første bok het Proletariatets demokratiske diktatur og baserte seg på et foredrag holdt ved Det norske Studentersamfund. Det var en kraftfull debut, med et innhold som stod i sentrum for striden før landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti (SF) vinteren 1969. SF-veteran Finn Gustavsen hadde foreslått at tilhengere av diktatur – i enhver form – skulle ut av partiet. Forslaget ble trukket da det ble klart at bruddet mellom SF og SUF(m-l) ville komme uansett, men Øgrims tekst understreket hvor stor avstanden var på dette tidspunktet: «Vi som bygger på marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning hevder at arbeiderklassen umulig kan skape sosialisme uten ved hjelp av proletariatets demokratiske diktatur,» skrev han.
For Øgrim var ikke demokrati det samme som tale-, møte- og organisasjonsfrihet, men snarere at «folket tar makta og styrer politikken ut fra sine interesser». Diktatur, på den andre siden, var noe Øgrim fant i alle klassesamfunn. I Norge styrer storborgerskapet gjennom statens og monopolkapitalens diktatur.
Denne omdefineringen av ordene «demokrati» og «diktatur» løper som en tråd gjennom hoveddelen av Øgrims forfatterskap. I Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion, skrev han for eksempel: «Vil vi ikke styrte dette kapitalistiske systemet og undertrykke det med nødvendige midler som revolusjonær krig, revolusjonært diktatur og revolusjonær terror, så fortsetter kapitalismens diktatur og terror til evig tid.»
Øgrims forsvarte også ukritisk «de sosialistiske landene» – Kina under Mao, Sovjet før Krusjtsjov, Demokratisk Kampuchea, og Albania. I Proletariatets demokratiske diktatur avviste han bastant enhver innvending mot disse landene: Stalin-tiden, den var stort sett bra. Utrenskningene i 30-årene rammet klassefienden mest – ikke folket. Om det fantes feilsteg, skyldtes det at «proletariatets diktatur ikke eksisterte i stor nok grad, ikke hersket uinnskrenket på alle områder i Sovjetunionen på denne tida».

Å strigle dyret

Det gikk ti år mellom Proletariatets demokratiske diktatur og Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion. I mellomtiden var Øgrim blitt bryggeriarbeider og fagforeningsmann. Men så oppdaget partistrategen mørke skyer i horisonten. I Marxismen – Vitenskap eller åpenbaringsreligion var det om å gjøre å holde orden i egne rekker. I forordet skrev Øgrim: «Denne boka er ikke 'den offisielle lanseringa av AKP(m-l)s siste linjeskifte, vedtatt i sentralkomiteen'. Den er heller ikke 'den uoffisielle offisielle lanseringa av AKP(m-l)s siste linjeskift, vedtatt av sentralkomiteen, men etterpå av taktiske grunner forkledd som et debattinnlegg av Tron Øgrim'.»
Den forfatterposituren som avtegnet seg i hovedteksten ga imidlertid et ganske annet bilde: AKP(m-l)s ideolog holder kadrene i ørene. Øgrim tok avstand fra de mest vulgære tendensene i egen bevegelse: Den religiøse marxismen, etterplapringen av Kina i ett og alt, at jazz og moderne kunst er borgerlig og at Komintern var en fornuftig organisasjonsform. Og dermed snudde han også den symbolske økonomien i bevegelsen på hodet: «For å få overtaket på den borgerlige kritikken av marxismen, må vi dokumentere at den marxistiske kritikken av marxismens resultater er bedre, og virkelig løser problemer,» skrev han.
Strategien var å skape en vitenskapelig marxisme, som tok lærdom av den marxistisk-leninistiske verdensbevegelsens feil og tilpasset de klassiske teoriene til lokale forhold. Det var imidlertid en «vitenskapelighet» som, ved siden av manglende kildehenvisninger, gjorde bruk av en retorikk som skulle bli særegen for partiet, kjennetegnet av ordet «hovedsida»: «Hovedsida var at den sosialistiske Oktoberrevolusjonen åpna et nytt kapittel i verdenshistoria. Den propaganderte for vennskap og likhet mellom nasjoner, folk og stater... Hovedsida ga håp om nye og bedre forhold mellom mennesker på jorda.» Kina tok et oppgjør med Stalins feil, men der kritikerne mente at også Kina har lik i lasten, svarte Øgrim at selv om kulturrevolusjonen kanskje varte for lenge, var den nødvendig. Hovedsida ved den var bra. I Kambodsja var mer enn hovedsida bra: «Jeg er mektig imponert over Kampuchea, som jeg trur er et ekte sosialistisk land,» skrev Øgrim. Bare ett sted ga han Røde Khmer kritikk: «[J]eg kan ikke følge Pol Pot når han tre år etter frigjøringa sa at Demokratisk Kampuchea hadde skapt et samfunn som var ’helt reint’. Jeg trur det var en overdrivelse.»
Å søke tilbake til røttene var et logisk skritt for en partistrateg som så feil ved det som skulle være verdensrevolusjonens spydspiss i Norge. Øgrim hadde også rett i at suksessen ml-bevegelsen nøt i de første sju-åtte årene var i ferd med å forsvinne. Han trodde imidlertid at en striglet ideologisk kjepphest ville være mer utholdende.
Det var en feilslutning. Hans Rosinante forble et gammelt øk. Bevegelsen ble stadig mindre og mer marginal etter 1979. Likevel fulgte Øgrim malen fra Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion i Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l).
Boka ble til i en kraftanstrengelse i løpet av mai 1982. En forvokst pamflett til innvortes bruk i AKP(m-l), kalte Øgrim den. Han ville stake ut en kurs som kunne ta både ham og bevegelsen ut av uføret.
Men igjen var det «vår utilstrekkelige forståelse av kapitalismen, og vår utilstrekkelige analyse av samfunnsforholda og den kapitalistiske utviklinga i vårt eget samfunn, som... fører til vår utilstrekkelige forståelse av sosialismens nødvendighet, mulighet og sannsynlige karakter i vårt land». Øgrim tok fortsatt ikke et oppgjør med den marxistiske fatalismen, troen på revolusjonens historiske nødvendighet.

Teknospåmannen

Slik skulle det fortsette i tre år til. Men i Grisen før jul fra 1985 skjedde det noe. «Vi» i teksten var ikke lenger ml-bevegelsen, men det store vi, vi nordmenn. Øgrim hadde funnet et nytt emne: Samfunnets møte med ny teknologi.
Øgrim inntok spåmannens positur i Grisen før jul, og leverte nattsvarte teknodystopier. Gud har plassert Norge i en osteklokke. Der trives vi fordi livet tilsynelatende er trygt, hevdet han. Men ute i den store verden var den teknologiske utviklingen i ferd med å endre alt. Konsekvensene kan bli krig og massearbeidsledighet. Derfor må arbeiderklassen stå mer samlet enn tidligere – få større klassebevissthet. Så lenge det ikke skjer, skrev Øgrim, kan den strategiske situasjonen best oppsummeres slik: «VI ER GRISEN, OG SNART ER DET JUL.»
En klassisk marxistisk teknologideterminisme truet fortsatt med å gjøre menneskene til ansvarsløse marionetter i de økonomiske kreftenes dukketeater. Og i tekstens kroker spøkte fortsatt et lite vi som måtte forsvares. Men Øgrim nølte nå mer.
Deretter forsvant han fra bokhandlernes hyller. Han gikk ut av ledelsen til AKP(m-l) og sluttet også som fagforeningsmann for å vie seg til datajournalistikken. Det resulterte i en imponerende mengde artikler i fag- og bransjeblader, aviser og tidsskrifter, fast spalte i PC World i en årrekke, og en blog om data og samfunn, kalt «Under en stein i skogen».
I mellomtiden debuterte imidlertid Eirik Austey som skjønnlitterær forfatter. Slik ble han presentert av forlaget på baksiden av På sporet etter det ukjente dyret fra 1990: «Eirik Austey (44) har vært sjømann, ligningsfunksjonær og leder av et transportbyrå i Edinburgh, Skottland. Han bor i Hedmark. Ut over det nekter han å kommentere rykter om livet sitt.» Teksten er ledsaget av et bilde av Franz Kafka.
Mer enn ti år tidligere, i etterordet til Jernkorset. Kapitlet som ble vekk, hadde Øgrim presentert sitt litteratursyn, et program for virkelig revolusjonær arbeiderlitteratur. Den skulle ta skarpere politisk stilling og «konkret kritisere den nåværende kapitalistiske samfunnsordninga». Arbeiderklassen skulle spille helterollen, revisjonister skulle angripes og litteraturen vise frem et sannferdig bilde av klasseforholdene, mente han.
At Øgrim dermed gjorde litterære kvalitetsbegreper overflødige, er en sak. En annen er om Eirik Austey levde opp til den ekte arbeiderlitteraturens strenge politiske krav.

Det skjønnlitterære eksilet

Han gjorde ikke det, og dermed kom bruddet i Øgrims forfatterskap. Austey var nemlig Øgrims skjønnlitterære alter ego.
I Tyskeren mot Stretermish (1985) foregår handlingen før første verdenskrig. Klassekamp sto fortsatt sentralt i denne blandingen av fantasy og politisk thriller, men sannferdigheten i skildringene er nok noe mangelfull. I På sporet etter det ukjente dyret fjernet Øgrim seg ytterligere fra den revolusjonære arbeiderlitteraturen. Den halvabsurde miksen av små prosatekster var snarere preget av kontraster mellom det abstrakt billedlige («Ei ganske lita jente flyter i lufta i et rom. Halvveis opp til taket er rommet fylt av svevende hvite sukkerkorn.») og det naivistisk konkrete («10 år/hoppa strikk/slo kneet i haka/så hu måtte til tannlegen!»).
Austeys tredje bok, Oslo smelta inn i et stykke blått glass, var en ny mørk framtidsvisjon, der verden er delt inn i parkland (landene i Sør), himmel og skrotland. Europa kom i sistnevnte kategori, og Oslo ble en ruin befolket av villmenn. Øgrim unnlot nå å kritisere kapitalismen eksplisitt og konkret.
I løpet av de seks årene som gikk mellom første og siste bok av Eirik Austey falt Sovjetunionen, og det var ikke lenger mulig å neglisjere overgrepene på Pol Pots «Killing fields».

Et eksplisitt oppgjør

Da Øgrim igjen skrev ikke-fiksjon, var linjeskiftet fullført. Han mente selv at Hilsen til en generasjon kvikksølv fra 1997 (Ny utgave på Oktober i 2000) var en oppfølger til Grisen før jul, men forsvaret av diktaturet, den mekaniske materialismen, revolusjonens nødvendighet og de fem stores uangripelighet var borte. Øgrim spilte i denne siste boka på et større repertoar av analyseredskaper, og ga til og med det marxister kaller overbygningen kraft til å påvirke historien. Det var med andre ord et helhjertet, men kanskje også hjerteskjærende, oppgjør: «Jeg er en gammal raddis, nå resirkulert som Pønk Datajournalist,» skrev han.
Den skarpe dikotomien mellom de to alternativene i Grisen før jul, kommunisme eller katastrofe, hadde mistet troverdighet. Oppgjøret ble så eksplisitt som man kan forlange: «Problemet for tradisjonelle sosialister/kommunister er altså at SAMTIDIG som kritikken mot det nåværende sosiale og økonomiske systemet vokser, har den KONKRETE samfunnsmodellen de har stilt opp som løsning, slutta å være meningsfylt.»
Istedenfor revolusjon ville den «resirkulerte» Øgrim kjempe innenfor et etablert politisk system. Etter å ha analysert skjebnen til industribyen Høyanger, kvinnenes plass i det nye samfunnet og spådd at de fysiske pengene vil forsvinne, lanserte han i Kvikksølv en ny radikal politikk. På kort sikt ville han forsvare ytringsfriheten og drive kulturkamp om innhold på internett, kjempe for retten til informasjon, frihet fra overvåkning og gratis nettilgang for de fattigste. (De siste årene bidro han aktivt til den norske utgaven av Wikipedia.) På lengre sikt holdt han fast ved noen mer omfattende visjoner: At informasjon blir gratis, at samfunnet garanterer fysisk og kulturelt livsgrunnlag, omsorg og sikkerhet for alle sine medlemmer, samt personlig og kulturell frihet.
Da Øgrim endelig innrømmet ungdomssyndene, ble imidlertid resignasjonen synlig. Den proletære ridder som skremte vannet av et forsoffent borgerskap på 70-tallet kunne blitt en nasjonal strateg som satte dype spor i det norske samfunnet – istedenfor har resultatet av hans virke som forfatter blitt en politisk anakronisme, noen skjønnlitterære bøker av varierende kvalitet og en samling mer eller mindre troverdige hypoteser om samfunnet etter datarevolusjonen.
Tron Øgrims liv var utvilsomt begivenhetsrikt, med retning, med mening, med engasjement. Likevel kan kanskje forfatterskapet hans oppsummeres slik: Tron Øgrim var strategen som ramlet av kjepphesten.

Folkelig kosmopolitikk (Dagbladet)

FRP-KODEN: FrP-koden løses ikke ved at Jens Stoltenberg lærer seg Grandiosa-dansen og Jonas Gahr-Støre går i grilldress.

Innlegg av Hans Erik Næss Masterstipendiat ved forskningsprogrammet Culcom (Kulturell kompleksitet i det nye Norge)


VÅRENS STORE «snakkis» er Magnus E. Marsdals bok Frp-koden. Hva er forklaringene på Frps vekst de siste tjue årene? Overraskende lite skrives i boken om hva det er med selve Frp som gjorde at partiet fikk 22,1 prosent av stemmene ved forrige stortingsvalg. Bøttevis med kjeft får derimot «venstreeliten», som på tross av navnet er en ideologisk mangfoldig kategori av akademikere, kulturpersonligheter og politikere.
Marsdals argument går omtrent sånn: Innhyllet i selvhøydelig meningståke og forført av en slu nyliberalisme, skjønner ikke «den politiske statsadelen» at ansvaret for høyrepopulismens oppsving og arbeiderklassens misnøye ligger i deres hender. Dokumentasjonen på at dette stemmer er tidvis overbevisende. Likevel er kritikken mot venstreeliten litt ufortjent. To representanter for den har allerede gjort et av de mest relevante - om ikke det mest grundige - forsøkene på å revitalisere den sosialdemokratiske politikken i Norge.

BIDRAGET HAR tittelen «Kosmopolitikk» og kom fra sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og sosiolog Halvor Finess Tretvoll i 2006. Her forsøker de å foredle den teoretiske kosmopolitismen om til håndgripelig kosmopolitikk. Hovedgrepet er å fjerne venstresidens hang til å se alt gjennom nasjonalstatens linse. Grunnen er at skillet mellom innriks- og utenrikspolitikk blir stadig mer irrelevant. Derfor inntar Eriksen og Tretvoll et overnasjonalt blikk på blant annet miljøspørsmål, velferdsstatens utfordringer og Muhammed-karikaturene. Identitet, religion og kultur må også tas på alvor som politiske dimensjoner ved globalisering. Reaksjonene på karikaturene viste at det er kort vei fra Jyllands-Posten til Beirut.
Eriksen og Tretvoll bryter også med venstresidens evne til å være prinsipielt bekymret for fremtiden, og de kritiserer LO for ikke å ha tatt innover seg at det norske arbeidsmarkedet i realiteten er transnasjonalt.
Hovedargumentet i Kosmopolitikk er imidlertid at mange politiske konflikter ikke lar seg begrepsfeste langs den tradisjonelle høyre/venstre-aksen. Marsdal viser også dette ved at Frp-velgernes meninger om økonomi ofte står til venstre for Ap. Til sammen fremtvinger dette en optimistisk politikk frigjort fra antikvariske partibøker - i Eriksen og Tretvolls øyne en kosmopolitikk som bedre balanserer kravene til likhet med retten til å være forskjellige. Men hvor ble det av debatten? Det fra begynnelsen rike ordskiftet om kosmopolitikkens muligheter og begrensninger har stilnet fullstendig. Responsen på Frp-koden danner imidlertid et bindeledd til arbeidet med å tilrettelegge for et kosmopolitisk Norge.

BINDELEDDET KAN kan oppsummeres i et stikkord som ble sørgelig oversett forrige gang debatten levde: «folkelig». For mange er kosmopolitisme en filosofisk tankeøvelse uten rot i virkeligheten. Men kosmopolitikkens gjennomslagskraft ligger i de nære ting. Like mye som det handler om Immanuel Kants verdensborger og arven fra de gamle grekerne, dreier det om retten til å gå på dansebandfestival uten at trendpolitiet kommer vraltende med hevede pekefingre. Eventuelt å kunne ta seg en sommerøl til grillkotelettene i Sofienbergparken i Oslo, uten å bli stemplet som fyllik og truet med bøter. Folkelighet, i betydningen det motsatte av alle former for overdrevent snobberi, er heller ikke uforenelig med intellektuell kapital. Hemingway drakk med folk på gaten i Pamplona og skrev seg til en Nobelpris i litteratur. Andy Warhol var uhyre eksentrisk, men har likevel blitt allemannseie i popkulturen. Og utenriksminister Jonas Gahr Støre - akademiker fra den franske eliteskolen Sciences-Po og en av «Armani-demokratene» som får tyn i Marsdals bok - har gjennom gjentatte målinger vist at han er regjeringens mest populære politiker.
Vi behøver altså ikke å akseptere de kulturelle delelinjene mellom Frp og røkla, eller Folket og Eliten, som Marsdal tegner opp. Ideen om at folkelighet skal reserveres for Frp-velgere eller D.D.E.-fans er like presis som at Bjørnstjerne Bjørnson skal ha copyright på «norsk litteratur».
Frp-koden løses derfor ikke ved at kjendiser slutter å si at de synes partiets velgere er idioter (bare si hva dere mener, men det er naivt å tro at noen bryr seg). Heller ikke ved at Jens Stoltenberg lærer seg Grandiosa-dansen eller at Jonas Gahr Støre går ekstra mye i grilldress.

KODENS NØKKEL lages på egen hånd ved å presentere et kosmopolitisk program som er forankret i det norske folks hverdagsliv. I et flerkulturelt samfunn innebærer det at kravene til likhet og retten til forskjellighet varierer. I praksis betyr dette mange ting; innføringsbøker i samfunnskunnskap på videregående, som sier at vi kan sove trygt om natta selv om naboene våre heter Hong eller Wieniawski; en kulturelite som uten å hvine av forakt lar folk dra på AmCar-treff; en eldreomsorg som vet å verdsette de som bygde landet; eller en miljøvernstrategi som ikke bare lar de rike kjøpe seg fri fra sin del av forurensningsbyrden, men belønner de som ønsker å gjøre en innsats.
Utsiktene til en slik verdirevolusjon medfører naturligvis kostnader og betingelser. Men selv om Norge er det eneste landet i verden med så mye penger at det ikke vet hva det skal bruke dem til, trenger ikke dette bli så dyrt. Møbelkjeden IKEA oppdaget at flere av sine ansatte gikk med private hijaber. Samtidig var det uniformsplikt. Løsningen var å designe en jobb-hijab sammen med brukerne. Så upretensiøst, så hverdagslig - og kosmopolitikk i et nøtteskall.

PØLSE ELLER IKKE PØLSE, det er med andre ord egentlig ikke spørsmålet. Hijab og grilldress, uten sammenligning for øvrig, er ingens fiender. Derimot finnes det nok av reelle tyranner å bekjempe. En folkelig kosmopolitikk vil hjelpe oss med å peke dem ut. På samme tid vil vi samles rundt de verdiene som virkelig betyr noe. Spørsmålet er bare om regjeringen Stoltenberg våger å ta kosmopolitikken inn i varmen.

Intervju: Allis Helleland (Ny Tid)

Allis i eventyrland
Den nye direktøren ved Nasjonalmuseet mener de store sverdslagene er forbi og at bare det «sjove» arbeidet gjenstår.
Halvor Finess Tretvoll, København

[Kunst] – Jeg har besteget et «bjerg», sier Allis Helleland.
Det kunne saktens vært behagelig å bli, innrømmer hun. Men fra sitt kontor med utsikt over parkområdet Østre Anlæg i København fikk hun øye på et nytt fjell langt borte i horisonten. Da kom trangen til å bestige også den neste fjellknausen.
Slik forklarer kunsthistorikeren, som de siste 13 årene har ledet Statens Museum for Kunst (SMK) i København, beslutningen om å overta direktørstillingen ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i august.
Ved SMK har hun loset et stort nybygg i havn. Det gamle huset fra 1896 er også modernisert. I tillegg kan Helleland skryte av å ha skapt det mest besøkte kunstmuseet i Danmark. Hun er stolt av å «ha hengt det spennende opp på veggen», som hun sier, og av å ha åpnet museet for «unge, gamle og næringslivet».

– Det er erfaringene som kan komme godt med i den nye jobben, tror den tiltredende museumsdirektøren.
– Likevel må det vel ha vært en stor beslutning å reise nordover?
– Ja, det betyr jo at familiens tilværelse brytes opp og skal gjenetableres et annet sted. Men jeg er moden for noen nye utfordringer. Og da styreleder Christian Bjelland ringte fra Oslo med jobbtilbudet var det som å forelske seg på nytt. Etter at ideen hadde slått rot kunne jeg ikke tenke på annet, forteller hun.
Ettersom Norge er Allis Hellelands eventyrland – hun har en norsk mann, og hadde alt sett fram til en pensjonisttilværelsen ved hytta på Sørlandet – var det ifølge henne selv «predestinert» at hun skulle ende i Norge. Før eller siden.

Rabalder og halvgamle menn
Likevel og jo da. Det er et høyt og bratt fjell Helleland skal gi seg i kast med. Men hun tror tiden for de store sverdslagene er forbi ved Nasjonalmuseet.
– Nå gjenstår kun det «sjove» arbeidet, sier hun.
Helleland tenker først og fremst på det nye museumsbygget som skal reises på Tullinløkka. Hun mener det vil bli en smal sak å få verdenskjente arkitekter interessert og håper nybygget kan stå ferdig til 200-årsjubileet for uavhengigheten – fra nettopp Danmark – i 2014. Helleland vil også gjøre Nasjonalmuseet til «en like deilig og publikumsvennlig museum som SMK». Det skal bringes inn i den nye tid.
Det er imidlertid en kontroversiell institusjon hun overtar. Rabalderet har vedvart etter sammenslåingen av Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Arkitekturmuseet i 2003. I sentrum for kontroversen befant Hellelands forgjenger Sune Nordgren seg. Museumsideologier har stått steilt mot hverandre. Deler av fagmiljøet satte seg på bakbeina.
– Til tider har det gått hardt for seg. Reorganiseringen av Nasjonalgalleriets utstilling ble beskrevet som en «postmoderne tsunami», det har dukket opp fortrolige dokumenter fra Nordgrens tidligere arbeidssteder og ifølge svenske aviser ble din forgjenger kjeppjaget fra Norge. Er du bekymret for tonen i den norske debatten?
– Nei. Det var mye motstand da jeg begynte ved SMK også. Endring skaper alltid konflikt, og det er først og fremst snakk om halvgamle menn som ikke har så lett for å innstille seg på nye forhold. Da gjelder det å ha en visjon, og å få huset med seg. Man får også respekt av god forskning og gode resultater, utstillinger og besøkstall. Motstanden dør nok ut etter et par år.
Mottagelsen har heller ikke vært utelukkende hjertelig. Det har blitt hevdet at det kontroversielle Nasjonalmuseet har fått en like kontroversiell direktør. Da Helleland ble gjenutnevnelsen til direktørjobben i København, skrev Ekstrabladet: «Hendes vigtigste kvalifikation, da hun blev ansat for ni år siden, var hendes jyskhed. At hun var… egensindig, nedadsnobbende, stærk… og i besiddelse af en religiøs – til fundamentalisme grænsende – vilje til at ville have sin vilje.» Politiken brukte overskriften «Statens Museum for besynderlig ledelse» og kritiserte både innkjøprspolitikken og formidlingsprofilen. Forskningen var blitt «prioriteret ned under gulvtæppet på den ærværdige institution», het det.

Ikke en kunsthall
I Norge har Lars Roar Langslet, en av Nordgrens sterkeste kritikere, lagt vekt på betydningen av kunnskap om norsk billedkunsts historie. Selv forteller Helleland at hun fikk sin utdannelse i norsk kunsthistorie ved Blåfarveværket.
– De har hatt en perlerekke av utstillinger de siste 30 årene, sier hun.
Om det beroliger Langslett er usikkert, men Helleland legger også vekt på at hun i motsetning til Nordgren er kunsthistoriker, at hun vet hva det vil så å lede et nasjonalmuseum, og at det er noe annet enn å lede en kunsthall.
– Nasjonalmuseet skal være et museum. Det skal handle om å bevare en kulturarv, ikke bare om samtidskunsten. Først når det museale grunnarbeidet er i orden, med forskning, utdanning og formidling, kan man tillate seg å leke litt, sier hun.
I København viste hun leken med blant annet utstillingen «Matisse &», der tre samtidskunstnere gikk i dialog med den gamle mesterens verker. Noe tilsvarende kunne man kanskje gjøre med Munch, foreslår Helleland, når alt det andre er i orden.
Museets fornemste oppgave er nemlig å gjøre gammel kunst relevant i dag.
Men Matisse-utstillingen skapte debatt. I 1996 viste Helleland dessuten moteskaperen Erik Mortensens klær sammen med eldre utenlandske verker. Da ble det virkelig baluba.
– Ja, det var oppstandelse her da. Det ble sagt at man ikke kunne gjøre noe slikt i et billedkunstmuseum, men det kan man faktisk – en gang i blant.
– En slik sjangerblanding går godt sammen med fokuset på tverrfaglighet ved Nasjonalmuseet. Også det har sine motstandere. Hva er din kommentar?
– Skillene mellom de ulike fagområdene er en 200 år gammel anakronisme som stammer fra encyklopediene på slutten av 1700-tallet. I dag blandes det hele sammen igjen, på tvers av slike kunstige skiller. Jeg kan gå på fotballkamp den ene timen og nyte avansert opera den neste. De unge mikser musikk, film og kunst hele tiden. Derfor er det ganske naturlig å stille ut design og billedkunst side om side. Det er heller ikke noe nytt, bare se på Moma eller Metropolitan i New York.

Publikum er ikke idioter
I Norge er de ulike museumsområdene slått sammen, og Helleland ser fram til det tverrfaglige arbeidet. Men hun legger raskt til at det ikke skal gå på bekostning av den spesialiserte kunnskapen – om glass, nasjonalromantikken eller renessansemalerier.
– Jeg vil jo være dypt avhengig av ekspertene, og er ikke selv noen spesialist på norsk kunst, sier hun.
– Debatten i Norge har også skapt konflikt i fagmiljøene. Er det viktig for deg å forene frontene?
– Det er simpelthen nødvendig. Om ikke kunstnerne og fagmiljøene er med, rammer det hele museet. Det vil nok alltid finnes kritikere, og det skal alltid være debatt om en nasjonalmuseum, men det er viktig for meg å skape dialog.
– Det har allerede kommet kritikk mot deg fra kunstnere som frykter at samtidkunsten vil lide under ditt styre. Hva vil du si til dem?
– Det undrer meg, for jeg har gitt samtidskunsten stor plass ved SMK. Jeg tror det kan bunne i at kritikerne ikke vet så mye om hva som har foregått her. Jeg kjenner ikke disse kunstnerne, men det skal jeg nok komme til å gjøre etter hvert.
– Mari Slaattelid har sagt til Morgenbladet: «Styret har ansatt en person som... har vært talsmann for myndighetenes og forvaltningens kunstsyn, mot fagmiljøets. Å gå med på at besøkstall skal være målestokk for om museet fyller oppgaven sin, er populisme. På samme måte som å overhøre fagmiljøets vurderinger, for å tekkes bevilgende myndigheter med antielitisme som program.» Det er ganske harde ord?
– Ja, men hadde hun gjort den umake å slå opp på vår hjemmeside, ville hun sett at kritikken ikke treffer. Noen tror at det er populisme om mange mennesker kommer på en utstilling, men selv om en utstilling er populær, så kan den være grundig. Å si noe annet er å se på publikum som idioter.

Misjon og musikklounge
For Helleland har det vært et mål å åpne museet. Det stod i stillingsbeskrivelsen da hun begynte ved SMK.
– Jeg ser på det som et misjonsarbeide, sier Helleland.
Kunsten blir nemlig ikke bedre av at få bruker den.
– Det er viktig for meg å nå flere målgrupper, alt fra kunstnerder til de som er i et kunstmuseum for første gang.
– Ved å bruke kjendiser som såkalte guider slik du har gjort ved SMK? Undergraver ikke det den kunstfaglige formidlingen?
– Det handler om å møte publikum der de er. Når gjennomsnittsalderen er for høy, vil jeg gripe de unge. Å bruke folk fra tv eller populærkulturen, kan skape en lavere terskel. Vi har også hatt en ukentlig musikklounge med dj’er og kunst. Det har vært en stor suksess. Og vi har egne omvisninger for folk i fødselspermisjon, der barnevogn er velkommen og det er helt i orden at man blir forstyrret av spedbarnsgråt.
Åpenheten omfatter også kontakt med private bedrifter. I et intervju har Helleland en gang sagt at «erhvervslivets knowhow er gavnligt for kunsten og kulturen, for vi skal også drive forretning.»
– Og på spørsmål om det er grenser for samarbeidet mellom kunsten og næringslivet, svarte du: «Vi er endnu ikke stødt på nogen.» Hvordan ser du på relasjonen mellom kunst og kapital i dag?
– Vi setter våre egne grenser som museum. Men det er klart at vi er avhengige av næringslivet. SMKs 60 millioner danske kroner over statsbudsjettet dekker kun basisutgiftene. Dersom vi vil ha særutstillinger med bokutgivelser og formidling, trenger vi penger.
– Så det er en dyd av nødvendighet?
– Ja. Men det er ikke bare pengene jer er interessert i. Gjennom kontakt med næringslivet kan man også skape interesse for kunst i en ny gruppe.
– Men kan ikke kultursponsingen gå for langt?
– Jeg har ikke opplevd at det har gått på bekostning av fagligheten, eller at noen har forsøkt å påvirke innholdet i en utstilling, om det er noe slikt du sikter til. Men det er klart at man må være litt strategisk. Det er ikke alle sponsorer som vil støtte en avansert samtidskunstutstilling. Da kan man imidlertid gå et annet sted.

Deilig med oppmerksomhet
– Er du overrasket over at det har blitt såpass mye debatt i Norge etter at du ble utnevnt?
– Det er alltid debatt i kunstverdenen. Tenk så ille det hadde vært om folk var likeglade. Jeg synes det er deilig med oppmerksomhet. På 1980-tallet var det en streik blant vaktene ved SMK som førte til at museet ble stengt i flere måneder. Det var det ingen som la merke til. I dag ville noe slikt skapt ramaskrik. Heldigvis.
Om noen år vil også Nasjonalmuseet være i alles bevissthet, som en nødvendig og uomgjengelig kulturinstitusjon, dersom Helleland får det som hun vil. Da gjenstår det å se om fjellheimen i det norske eventyrland lar seg bestige slik de danske «bjerge» gjorde.
Allis Helleland føler seg trygg på at det skal gå.■

htr@nytid.no

Allis Helleland

• Født 21. juni 1953 i Vandborg på Nordvest-Jylland.
• Har vært direktør ved Statens museum for kunst i København siden 1994.
• Er gift med nordmannen Håkon Ejnar Helleland. De har to døtre på henholdsvis 18 og 20 år. I tillegg har mannen fire voksne barn fra et tidligere ekteskap.
• Har vært museumsinnspektør ved Museet på Koldinghus, Aarhus Kunstmuseum og Nordjyllands Kunstmuseum, samt kunstanmelder i avisen Berlingske Tidende.
• Er utdannet kunsthistoriker fra Århus universitet og skrev sin magisteravhandling om den danske gullaldermaleren Christoffer Wilhelm Eckersberg og hans forhold til Europa.
• Sitter i flere styrer, blant annet for den Hirschsprungske Samling og Det danske Bibelseskab
• Har mottatt en rekke priser og er utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.