Avventende optimisme (Prosa)

Anmeldt av Mina Gerhardsen

Kosmopolitikk. En optimistisk politikk for det 21. århundre er en tidstypisk bok. Framtidsoptimismen er i ferd med å entre historien igjen. Spørsmålet er om bøker som denne gir inspirasjon eller fører til desillusjon.Optimismegraden i verden går i bølger. I etterkrigstiden var optimismen stor og ambisjonene tilsvarende. Så kom den gradvise nedturen, med 1990-tallet som ga noe som i ettertiden ligner et bråstopp for enhver form for tillit til at verden kan finne fram til de gode løsningene. Nå er framtidsoptimismen i ferd med å entre historien igjen både i den nasjonale og den internasjonale debatten.
Her hjemme skrev statsminister Jens Stoltenberg i høst en artikkel om framtidsoptimisme i tidsskriftet Samtiden og har senere fulgt opp dette i årets nyttårstale. Budskapet er at de siste 20 årene har vært de mest framgangsrike i vår historie og at det finnes veldig mange tegn på at mye går i riktig retning. Levealderen øker, fattigdommen reduseres og mange av de store miljøproblemene, som ozonhull og svovelutslipp, har vi klart å løse. Det gir grunnlag for å tro at vi også vil klare de neste utfordringene, ifølge statsministeren.
Like før jul lanserte VGs kommentator Elisabeth Skarsbø Moen sin forklaring på hvorfor Frp gjør det så bra: De framstår som framtidsoptimister. Folket vil ikke ha politikere som lister opp all verdens elendighet og urettferdighet. De vil ha politikere som har tro på at det finnes løsninger på alt. Tidligere visepresident Al Gore kombinerer 1990-tallets pessimisme med den nye optimismen. Gjennom sin film “An uncomfortable truth” viser han alvoret i klimatrusselen, men han gir samtidig løsninger og tro på at dette skal vi klare – om vi bare velger det.

Tidstypisk utgivelse Boken Kosmopolitikk er slik sett tidstypisk, med undertittelen En optimistisk politikk for det 21. århundre. Den er en del av denne nye optimistbølgen. Det er ingen liten oppgave forfatterne Halvor Finess Trettvoll og Thomas Hylland Eriksen har tatt på seg i boken. Hensikten ser nemlig ut til å være å forklare verden – og skissere ønsker for dens videre retning. De lister opp alle verdens store problemer, fra demokratiunderskudd og miljøproblemer til fattigdom og migrasjon, og søker samtidig å finne en løsning på alt. Et slikt prosjekt kunne selvsagt fort blitt for tungt og for langt. Forfatterne lykkes imidlertid. Bokens gode språk og velflytende formuleringer gjør problemstillingene tilgjengelige og helheten leseverdig. Uten at sakene framstilles altfor lett.
Finess Tretvoll og Hylland Eriksen har et klart premiss for framtidsdebatten: Globaliseringen må være utgangspunktet. Demonstrantene fra Seattle eller Attac-bevegelsen har lite støtte å hente her. Det er i den globaliserte verden framtiden finnes. Fenomenet globalisering har en iboende kraft som ikke kan motkjempes – derfor må det være premisset. Som de skriver: “Å være mot globalisering er som å være mot Golfstrømmen”. Basert på dette premisset er det kosmopolitikken utformes. Det store målet er en rettferdig verden. Virkemidlet er en klode der rettigheter og plikter ikke følger nasjonale grenser. Veien dit er universelle løsninger kombinert med stort rom for mangfold.
Boken gir gode analyser av vår tid. Noen av områdene som dekkes, rammes tidvis av at de er svært grundig diskutert fra før, som kritikken av bistand der alle argumenter er inkludert. Dette oppleves mer som et pliktløp enn som nye betraktninger. Til gjengjeld løftes andre og kanskje mindre åpenbare temaer fram, i for eksempel kapitlet om risikosamfunnet. Det tar opp sentrale problemstillinger knyttet til mange av drivkreftene i dagens politiske verden. Vi styres for mye av frykt, enten det er for sykdom eller terror, og lar den teoretiske muligheten for fare overskygge det faktum at vi aldri før i verdens historie har hatt bedre forutsetninger til å forutse fare og risiko, og til å forebygge eller håndtere det som skjer.

Norge som problem eller løsning? Boken hopper litt fram og tilbake mellom de nasjonale og internasjonale perspektivene. Problemene som tas opp er internasjonale, mens kritikken rettes mot Norge. Vi snakker for mye om hva som står i Dagbladet og VG, og for lite om de store spørsmålene. Våre samfunnsdebattanter er for opptatt med å plassere seg i ulike båser, i stedet for å diskutere viktige saker. Vi driver med administrasjon, ikke med strategi og politikk. Sosialdemokratiene i Norden har vist seg å være verdens beste velferdsmodeller for å sikre god fordeling kombinert med sterk verdiskaping, men de sliter med å møte globaliseringen. I stedet for å ta i bruk nye muligheter, brukes gamle løsninger. Og vi har kastet bort muligheten til å bli et annerledesland – i hvert fall til nå.
Gitt en kontekst der forfatterne mener at Norge har alle muligheter til å gjøre en forskjell i verden gjennom å foreta kloke og gode valg, leverer de samtidig et sprukkent fundament vi kan gjøre dette ut fra. Den optimismen som rår i bokens introduksjon og avslutning, er høyst fraværende når aktørene som eventuelt skal iverksette den nasjonale snuoperasjonen omtales. Men med en “så lenge det er liv er det håp”-holdning lanseres et alternativt Norge. “(...) et høyteknologisk miljøparadis basert på global tenkning og solidaritet uten sentimentalitet”.
En av bokens styrker er eksempelbruk og de mange referansene til andre bøker som tar opp aktuelle og relaterte emner. Eksemplene gir bilder, og visualiserer stoffet for leseren: Som for eksempel at Sahara-ørkenen var grønn under forrige istid, da temperaturen bare var fem grader lavere enn i dag. Tydeligere kan dramatikken i klimaendringer vanskelig illustreres. Forfatterne inkluderer både tenkere de er enige og uenige med. Slik blir det bredde i teksten, og slik gir boken inspirasjon til å lese mer. Den blir en slags “kosmopolitikk for dummies” – en introduksjon til en rekke av de store temaene i alle “krig, fred, religion og sånn”-samtalene.
Etter å ha vært gjennom snaue 200 sider med beskrivelser av alle verdens uløste oppgaver, og ikke minst varsler om hvor ille det kan bli, går det likevel an å oppleve et snev av desillusjon – på tross av alle forslag til løsninger. Hovedbudskapet er likevel klart: “Det er ingen grunn til å møte de endrede rammeforholdene med noe annet enn håp og optimisme”. Så sånn er det med den saken.

Anmeldt: John Grisham: The Innocent Man (Ny Tid)

Lov og urett i USA

John Grishams mest spennende bok er ingen thriller.

[sakprosakrim] Den 21 år gamle bartenderen Debra Sue Carter blir funnet voldtatt og kvalt på gulvet i leiligheten sin i den lille byen Ada i Oklahoma. Boligen er endevendt. Mordet er bestialsk. Den eller de som stod bak ugjerningen har etterlatt en ketchupflaske i offerets rektum og trusler skrevet med ketchup på kjøkkenveggen. Det er spor etter en voldsom kamp, og byens politi tror det må ha vært to gjerningsmenn.
Mistanken faller raskt på Ronald Keith Williamson, en tidligere lokal baseballhelt som havnet på skråplanet da drømmen om proffspill raknet, og Dennis Fritz, en ungdomsskolelærer med en gammel narkotikadom på samvittigheten. Politiet virker sikre i sin sak, men både Fritz og Williamson nekter enhver befatning med drapet. Bevisene mot dem er dessuten syltynne.
Likevel havner en av dem på death row. Den andre i fengsel på livstid. Er de to virkelig skyldige?

Det høres ut som opptakten til en John Grisham-bok av beste merke. Men denne historien er faktisk for god til å være usann. The Innocent Man er ingen ny juridisk thriller fra den bestselgende forfatteren, men hans første sakprosabok, med sitater fra rettssaken og brev fra fengselet. Det hele er basert på et solid stykke kildearbeid. Forfatteren har pløyd gjennom tusenvis av sider fra avhør, legejournaler og lokalavisen Ada Evening News. Han har foretatt intervjuer med de fleste av sakens hovedpersoner og han har besøkt småbyen et snes ganger. Resultatet har blitt en overbevisende og sjokkerende fortelling om mordet som skjedde i 1982, rettssakene som foregikk i 1987 og – ikke minst – tiden etterpå.

Justismord
Man blir unektelig minnet om Truman Capotes klassiker In Cold Blood, der forfatteren følger etterforskningen og rettssaken mot Perry Smith og Dick Hickock etter de brutale drapene på fire medlemmer av familien Clutter i Kansas i 1959. Både Capote og Grisham ble gjort oppmerksomme på drapssakene de beskriver gjennom artikler i New York Times. Begge er skjønnlitterære forfattere som vet å bruke dramaturgien også i en saklig skildring av en kriminalsak. Og forskjellen mellom nabostatene Kansas og Oklahoma er i høyden av teoretisk interesse når det gjelder den trykkende småbymentaliteten i de to bøkene.
Grishams fortelling om Fritz og Williamson er imidlertid også en rystende avsløring av den amerikanske rettssystemets dystre bakside. Der Capote utvikler bånd til en av morderne, får Grisham sympati med to uskyldig dømte menn.

Skandaløs prosess
Det viser seg nemlig at Williamson og Fritz er ofre for justismord. Etter drapet ønsket Adas borgere fortgang i saken. Politiet og påtalemakten var kanskje under press. Men det rettferdiggjør ikke den slappe etterforskning, fabrikasjon av beviser og en farse av en rettssak.
Listen over skandaløse hendelser er lang, men her er noen høydepunkter: Det begynner med at politiet aldri avhører den siste personen som så Carter i live. Deretter blir en slags tilståelse presset frem etter uttallige timer i avhør. Et fingeravtrykk, etterlatt i offerets blod, utelukket først de to mistenkte, men etter en vennlig telefon endrer eksperten forklaring.
Under rettssaken ble det dessuten fortiet at en annen også hadde tilstått drapet. Det ble heller aldri foretatt noen vurdering av Williamsons mentale helse, selv om han åpenbart hadde problemer. Og politiet brukte tystere fra fengselet der de to siktede satt varetektsfengslet. Som takk for å fortelle at de hadde hørt Williamson og Fritz tilstå ugjerningen, fikk tysterne redusert sine egne straffer. En av dem var også involvert i narkotikahandel med politiet, skulle det vise seg senere.

Politisk dimensjon
Dette er med andre ord ingen lystig lesing. Til tross for at boka er skrevet av John Grisham, egner The Innocent Man seg dårlig som påskelektyre. Forfatterens skifte fra fiksjon til fakta er også et skifte fra den heseblesende underholdningen i bøker som Pelikanrapporten og Firmaets mann til tragisk alvor.
At det tar over ti år med juridisk nevekamp å få en uskyldig mann vekk fra death row er liksom ikke like festlig når man vet at det er snakk om virkelige hendelser. Og hadde det ikke vært for dommer Frank H. Seay, som i ellevte time lot seg overbevise av sine medarbeidere om at det var behov for en ny rettssak, ville faktisk Williamson blitt henrettet med giftsprøyte. Istedenfor endte han med uhelbredelige mentale sår.
Slik får The Innocent Man, som i månedsvis har ligget på bestselgerlistene i USA, også en klar politisk dimensjon. Ikke bare må boka leses som et eneste langt argument mot dødsstraff. Den stiller også spørsmål ved fengselsforholdene, kriminalomsorgens evne til å ta hånd om psykisk syke og det hårreisende i at man vanskelig kan kreve erstatning etter justismord i USA.
I en kriminalitetsfokusert kultur med egne tv-kanaler viet til rettssaker, der biljakt på direkten er blant de mest populære nyhetsformatene og alle de store bokhandlene har en egen True Crime-avdeling, kunne dette lett blitt et spekulativt drama fra virkeligheten. Men Grisham fråtser ikke i elendigheten. Han bruker heller historien om Ada og justismordet til å stille noe svært betimelige spørsmål.

Hvor er systemkritikken?
Når det er sagt, har The Innocent Man også svakere sider. Boka hadde for eksempel hatt godt av et noteapparat. Mer alvorlig er det at man får en snikende mistanke om at det som egentlig sjokkerer den amerikanske leseren er hovedpersonenes hudfarge. De er nemlig hvite menn, mens det er USAs afroamerikanere som oftest havner i deres fortvilte situasjon. Dermed forsvinner systemet ut av syne, mens én enkelthistorie som treffer lesende middelklassefolk i mellomgulvet stjeler all oppmerksomheten.
Grisham nevner heldigvis dette når han skal forklare den store medieinteressen de to rettssakene etter hvert fikk, og kanskje er det prisen man må betale for å nå ut med et viktig budskap, men her hadde en noe grundigere selvrefleksjon vært på sin plass.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

ANMELDT

Mord og justismord i sørstatene

John Grisham
The Innocent Man
Murder and Injustice in a Small Town
Doubleday (2006)
360 sider

Anmeldt: Barbara Ehrenreich: Dancing in the Streets

Dansbar historie

Barbara Ehrenreich har skrevet historien om gatefestenes politikk.

[sosiologi] Dansefeber er ikke et nytt fenomen, ifølge Barbara Ehrenreich. Og heller ikke noe som gjør seg best på tv. Det suggererende ved dansen, det som skaper vår kollektive sans for rytme, oppstår nemlig først når vi er deltakere, og ikke bare tilskuere, som hun skriver.
I Dancing in the Streets feller forfatteren bitre tårer over at menneskene har mistet denne kontakten med en rytmiske fortid. Spontan utfoldelse i gatene var en gang limet som bandt samfunn sammen, slår hun skråsikkert fast. Nå er den menneskelige trangen til å bevege seg i takt tapt av synet, blitt korrumpert av kulturindustrien eller kuet av tonedøve makthavere, om de så er amerikanske kristne av den humørløse typen eller saudiarabiske wahabister.

Dansemani
Den nye boka til forfatteren bak Kjøpt og underbetalt og Lokket og lurt feirer med andre ord det menneskelige potensialet for kollektive gledesutbrudd i alt fra ringleik, via sufiislam og afrikanske stammeritualer til VM i fotball.
Ehrenreich begynner imidlertid i riktig gamle dager. Kanskje ble rytmesansen til som et forsvar mot rovdyr, forestiller hun seg. Så følger vi festlighetene via de gamle grekernes dionysiske orgier, der tilhengerne danset i skogen om natten, og middelalderens karneval. Vi møter ekstatiske prester og 50-tallets rockeopprør, den romerske Cybele-sekten, der mennene kastrerte seg selv, og utbrudd av dansemani i tyske og italienske byer på 13-, 14- og 1500-tallet.
Samtidig forteller boka historien om en langvarig kamp mellom folkets livslyst og elitenes tendens til å ville kvele den kollektive kroppsligheten som arbeidere og bønder, koloniserte og slaver har hengitt seg til som rekreasjon eller som religionsutøvelse gjennom århundrene. Kampen strekker seg tilbake til Romerriket og forsterkes igjen etter hvert som opprørstendenser ble en del av den europeiske karnevalstradisjonen i senmiddelalderen. I våre dager er det de spektakulære, men pasifiserende mediebegivenhetene, som truer den frilynte selvutfoldelsen.

Barbarisk og dyrisk
Analysen av den retorikken som tidligere ble brukt i slike angrep mot gatefestene gjør alene boka verdt å lese. Det er en slående likhet mellom de militaristiske romernes forfølgelse av dem som dyrket vinguden Bacchus, kirkens forbud mot festligheter i middelalderen, kolonistenes syn på de kolonisertes tradisjoner og etterkrigstidens motstand mot rock. Ritualene, festivalene eller konsertene ble ansett som barbariske og promiskuøse, syndige og dyriske. De fremmet homoseksualitet og – vel, vel – kannibalisme.
Her rører Ehrenreich utvilsomt ved noe vesentlig, nemlig vestlige eliters oppfatning av De andre, samt et svært puritansk trekk ved det (nord)europeiske sjelslivet, nemlig kravet om å stå imot suget fra «jungelrytmene».

Halvspekulativt
I det hele tatt utviser Ehrenreich en imponerende evne til å trekke slike paralleller. Dessverre krever flere av de originale hypotesene en mer overbevisende argumentasjon enn den hun leverer. Et av de mest spekulative kapitlene i Dancing in the Streets konstruerer for eksempel en sammenheng mellom 1600-tallets innstramning overfor festlighetene og en melankolsk epidemi som oppstod på omtrents samme tid blant britiske litterater. Et annet sted hevder forfatteren at Jesus og Dionysos var nært beslektet. Ja, kanskje var det slik at de tidlige kirkesamfunn formet myten om Jesus i Dionysos bilde, som hun skriver. Det er vel bare kanskje.
Boka blir dessuten svakere jo nærmere vi kommer vår egen tid. At et fenomen som Love Parade, Berlins årlige gatefest med over en million deltagere, først blir nevnt mot slutten av etterordet, er symptomatisk for den mangelfulle framstillingen av utviklingen etter – la oss si – Woodstock. Det kan nok henge sammen med at forfatteren neppe har slått ut håret selv de siste tiårene.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

ANMELDT

Ujevnt fra forfatteren bak Kjøpt og underbetalt
Barbara Ehrenreich
Dancing in the Streets
A History of Collective Joy
Metropolitan Books (2006)
322 sider