Filosofens forræderi? (Dagbladet)

SITAT

”Det vil ikke bli et Khomeini-parti. Det vil ikke bli en Khomeini-regjering.”
Michel Foucault den 26. november 1978.

HOVEDSAK

Filosofens forræderi?

Michel Foucault hadde et godt øye til Ayatollah Khomeini.

Av Halvor Finess Tretvoll

Protestene mot den autoritære monarken ble stadig sterkere. Hundretusener demonstrerte i gatene. En uke før Michel Foucault fløy til Iran i september 1978, hadde sjah Mohammad Reza Pahlavis sikkerhetsstyrker skutt 88 mennesker med maskingevær.
Den innflytelsesrike filosofen Foucault, som inntill da hadde brukt tiden i arkivene for å finne materiale til blant annet Galskapens historie og Kunnskapens arkeologi, kastet seg ut i dramatikken som journalist. Han var i Iran som korrespondent for den italienske avisen Corriere della sera. I det iranske opprøret fant han en sosial energi som manglet hjemme i Frankrike.

Foucault kalte det en ”politisk spiritualitet”, noe Europa ikke hadde sett siden Calvin. Religion i Iran var ikke opium for folket, men en kruttønne, ”i en verden uten ånd”, som han skrev. Revolusjonen mot sjahen og hans amerikanske støttespillere så Foucault som det ”første store opprøret mot det globale systemet, den mest moderne, og den mest sinnssyke, formen for revolt,” en ”frigjøring fra planetens hegemonier”.
Det var selvfølgelig for godt til å være sant. Da han kom hjem til Paris, satte Foucault seg ved skrivemaskinen. Han festet følgende setning til papiret: ”Med ’islamsk stat’ mener ingen i Iran et politisk regime der religiøse lærde skal overvåke og kontrollere.” Men da Khomeini tok makten i februar 1979, var det for å skape nettopp et slikt regime. I dag har dets arvtagere et omstridt atomprogram.

Sjahen hadde et mål om å modernisere Iran – hurtig, autoritært og ved hjelp av et brutalt hemmelig politi. Det var altså gode grunner til å fylle Irans gater i trassig dødsforakt høsten 1978 og vinteren 1979. Det var derfor Foucault ville utfordre oppfatningen om at revolusjonen i Iran var en reaksjonær maktovertagelse. For ham var den enestående, ulik de mange oppstandene i europeisk historie. Opprøret overskred både kapitalismen og kommunismen, det sprengte rammene for den vestlige politikken. Foucault kalte det ”en hel kultur og et helt folks motstand mot en moderniseringsprosess som selv har blitt en anakronisme”. Tabben var at han satset høyt på feil hest.
Fascinasjonen for en eldre herre med helskjegg, som Foucault møtte i eksil i Paris, er slående om man i dag leser filosofens 14 artikler fra Iran. I boken Foucault and the Iranian Revolution presenteres tekstene for første gang samlet på engelsk. Mannen Foucault beundret het Sayyid Ruholla Khomeini, Imamen blant venner.
Khomeini spilte på sjiaenes forestilling om profetens arvtager Alis martyrdød og deres forventing om en frelserimam. Foucault var imponert over kraften i dette religiøse språket, men han fremstår uvitende om ayatollaens hensikter. Han videreformidlet ukritisk retorikken om at kvinner og menn ”ikke skulle stilles ujevnt når det gjelder rettigheter, men forskjellig, siden det er en naturlig forskjell”. Han stolte blindt på forsikringer om at en islamsk stat ville ivareta demokratiet og minoriteters rettigheter. Og han trodde naivt at religionen rakst ville tre i bakgrunnen etter revolusjonen. Men de moderate kreftene ble utmanøvrert. Fanatikerne tok makten i det postrevolusjonære Iran i løpet av 1979. (Se spalte)

Er Foucaults støtte til Khomeini nok et eksempel på de intellektuelles forræderi, deres uhelbredelige hang til totalitære drømmerier? Forfatterne Janet Afary og Kevin B. Anderson mener det, til tross for at Foucault i bøker som Tingenes orden, Klinikkens fødsel og Overvåkning og straff knyttet kunnskap til makt og hevdet at sannhet alltid avhenger av perspektivet til betrakteren. Mange vil kalle det en effektiv vaksine mot utopier og totalitarisme.
Det hele må ha vært en øyeblikksbestemt mangel på politisk dømmekraft, kunne man tenke. Ikke hvis vi skal tro Foucault and the Iranian Revolution. Ifølge Afary og Anderson var fascinasjonen for revolusjonen intimt forbundet med Foucaults filosofi. Forfatterparet skriver blant annet at Foucault ”i alle sine store verk satte premoderne sosiale relasjoner over moderne” og hevder at han manglet kunnskap om Iran i et slik grad at revolusjonsromantikken må betegnes som orientalistisk.

Slik kan Foucault and the Iranian Revolution lese som et innspill i dagens debatt om møtet mellom islam og det kristensekulære Vesten. Boken er et angrep på velmenende europeere, ”de nyttige idiotene for islamismen”, og Foucault-inspirerte argumenter mot ideen om vestlig overlegenhet.
Selv spørsmålet om hvorvidt Foucaults fascinasjon for revolusjonen var et oppgjør med imperialismen, eller et forræderi mot humanismen, er altså blitt dypt politisk i vår polariserte tid. Og Afary og Anderson maner frem et vrengebilde av Foucault. Han satte aldri ”premoderne sosiale relasjoner over moderne”, men stilte det vanskelige spørsmålet om moderniteten virkelig innebar et fremskritt for menneskeheten.
Også beskyldningen om orientalisme er problematisk. Orientalismebegrepets far Edward Said skriver i en artikkel fra 2000 at det ikke var Foucault, men en annen av de franske intellektuelle superstjernene, nemlig Simone de Beauvoir, som tok feil i Iran-spørsmålet. de Beauvoir entret debatten våren 1979 i harnisk over at kvinnene måtte bruke chador i Khomeinis Iran. Mens Afary og Anderson omfavner de Beauvoir , mener Said at hennes prosjekt var ”patroniserende og dumt”. Han hevdet at hun befant seg i ”en sky av meningsladd babbel om islam, slør og kvinner”.

Selv skrev Foucault – i 1978 – at ”spørsmålet om islam som en politisk kraft er essensielt for vår tid og i årene som kommer. Vi kan ikke tilnærme oss det på en intelligent måte dersom vi begynner fra en hatefull posisjon”. Men i de to siste artiklene hans fra Iran blir kritikken av revolusjonens eksesser tydeligere.
Et åpent brev til Mehdi Bazargan, som da var statsminister i Khomeinis overgangsregjering, ble publisert i Le Nouvel Observateur den 14. april 1979. Der minner Foucault Bazargan om forsikringene filosofen hadde fått av den relativt moderate statsministeren da de møttes høsten før. Men samtidig fortsatte de vilkårlige rettssakene i Irans gater. Kvinner og homofile ble henrettet for bagateller. Likene dinglet fra lyktestolpene og religiøse minoriteter fikk det stadig vanskeligere.
Etter den 11. mai 1979 skrev Foucault aldri om Iran igjen.


UNDERSAK

Vendepunktet

Den iranske revolusjonen var den første konfrontasjonen mellom vesten og radikal islamisme, skal vi tro Guests of the Ayatollah av Mark Bowden. Spenningen mellom Iran og USA går imidlertid tilbake til 1953, da president Dwight D. Eisenhower beordret CIA til å organisere et kupp mot den demokratisk valgte Mohammed Mossadeq for å bringe sjahen til makten. Siden støttet amerikanerne sjahens brutale regime.
Det motiverte radikale islamistiske studenter til å storme den amerikanske ambassaden i Teheran den 4. november 1979, ett år etter at Foucault reiste fra landet. Ifølge Mark Bowden var bakmennene knyttet til mannen som skulle bli Khomeinis arvtaker som Irans øverste åndelige leder, Ayatolla Ali Khamenei. Bowden skriver også at dagens iranske president Mahmod Ahmedinejad var en sentral aktør i gruppen som okkuperte ambassaden og holdt 66 gisler i 444 dager.
Ambassadestormingen ble et vendepunkt i maktkampen i det postrevolusjonære Iran. Moderate krefter, som Mehdi Bazargan og Ibrahim Yazdi, henholdsvis statsminister og utenriksminister i Khomeinis overgangsregjering, ble spilt ut over sidelinjen. Khomeini kalte aksjonen ”en andre revolusjon, mer gloriøs enn den første”, og vant oppunionen. Slik ble de siste drømmene om at det nye Iran skulle velge en demokratisk statsform knust.
Gruppen som stod bak aksjonen mot ambassaden kalte seg Muslimske studenter som følger Imamens linje. Da okkupasjonen av ambassaden var et faktum, leste de opp følgende manifest: ”I Gud, den nådige og barmhjertiges navn... Den islamske revolusjonen i Iran representerer en ny seier i kampen mellom verdens folk og de undertrykkende supermaktene. Den har tent håp i de trellbundne nasjoners hjerter... og den har skapt en legende om selvstendighet og ideologisk fasthet hos en nasjon som står imot imperialismen... Vi, Muslimske studenter som følger Imam Khomeinis linje, har okkupert Amerikas spionambassade i protest mot imperialistene og zionistenes sammensvergelser.”

NOTISER

Michel Foucault

Fransk filosof og idéhistoriker, født i 1926 og ansatt ved Collège de France, der han hadde tittelen professor i tankesystemenes historie, fra 1970.
Kjent for sine undersøkelser av galskapens, medisinens, disiplinens og seksualitetens historie.
Kritiserte humanvitenskapene, fremskrittstroen og moderne former for kontroll.
Besøkte Iran to ganger og møtte Kohmeini i Paris høsten 1978.
Døde den 25. juni 1984.

Problematisk blurb
Azar Nafisi, forfatteren bak Reading Lolita in Tehran, omfanver Afary og Anderson på omslaget til Foucault and the Iranian Revolution. Nafasi har imidlertid blitt beskyldt for å løpe Bush-administrasjonens ærend i spørsmålet om forholdet til Iran. Hamid Dabashi, som er professor ved Columbia, har for eksempel sammenlignet Nafisi med Lynndie England, en av soldatene som stod bak overgrepene ved Abu Ghraib-fengselet i Irak.

Kosmopolitisk kulturradikalisme (Dagbladet)

Kosmopolitisk kulturradikalisme

Vi må gjenfinne ballansen mellom universalisme og partikularisme.

Av Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll.

Det har vært et polariseringens år. Siden Jyllands-Posten publiserte Muhammad-karikaturene 30. september 2005, er debattklimaet blitt tøffere.
Man må vokte seg vel. Bare se på debattene etter Jostein Gaarders kronikk og bråket omkring forumet til Shabana Rehmnan, Nina Witoszek og Hans Rustad. Vi er blitt mistenksomme. Vi roper opp om trusler mot ytringsfrihet – eller om islamhets – raskere enn før.
Ett år etter tegningene, og fem år etter terrorangrepet mot USA, er det få tendenser som er farligere. Alt snakket om sivilisasjonskonflikter kan vise seg å bli en selvoppfyllende profeti. Det er på tide å bryte med polariseringens logikk, dens destruktive spiral.
Striden om karikaturtegningene viser hvordan globaliseringsprosessen som skyller over oss også omfatter globaliseringen av fornærmelser. Raseriet, de skarpe avislederne og voldsomme gatedemonstrasjonene – fra Indonesia til Marokko – ble selektivt og umiddelbart formidlet tilbake til oss nordboere via tv-skjermen. Ramponerte ambassader, brennende flagg, og livredde norske soldater i Afghanistan møter den tacospisende familien i sofakroken. Bare et lite mindretall stod bak eller støttet volden, men frykten brer seg i stua. Samtidig er mange muslimer overbevist om at vesterlendinger flest vil dem vondt. Ganske få mennesker kan gjøre ubotelig skade i vår tid.

Det finnes ingen enkle veier ut av det underliggende dilemmaet her. Ytringsfriheten er en sentral verdi, og den møter en utfordring som må besvares fra radikal islamisme. Det gjelder å stake ut en kurs i det multikulturelle Europa som både forsvarer minoriteters rettigheter og ytringsfriheten, kvinnefrigjøringen og sekulariseringen. Vi må gjenfinne balansen mellom toleranse og universalisme, en ballanse som synes fjernere for hver omdreining i polariseringsspiralen.

Vårt svar er en syltynn universalisme. Visse verdier skal være allmenne og ukrenkelige, i Oslo og i Peshawar, men et mangfold av veier til det gode liv må anerkjennes som likeverdige. Nøyaktig hvor syltynn en slik universalisme kan være bør imidlertid ikke besvares entydig. Tvilen og kontekstfølsomheten må alltid følge med.
Verken nihilisme eller absolutisme er akseptabelt. Men stadig flere europeiske samfunn deler seg i to langs denne aksen. Danmark og Nederland er først ute, men Norge er i ferd med å følge etter. En halvdel mener problemet er absolutisme, og ønsker større respekt for forskjellighet. Den andre halvdelen mener at problemet er nihilisme. Noen av de sistnevnte har søkt tilbake til faste verdier, som religionen, familien og nasjonen. Men de fleste er opptatt av trusselen islamismen utgjør overfor verdier som ytringsfrihet, likestilling og demokrati. Noen er litt for opptatt av dette.
Det er ikke bare Vebjørn Selbekk, Magazinets redaktør og det kristenkonservative høyres talsmann, som uttrykker frykt for islam. Det samme gjelder for eksempel Ole Jørgen Anfindsen, Kristine Moody, Hans Rustad og Hege Storhaug. Sistnevnte kommer med boken Men størst av alt er friheten i disse dager. Der heter det: ”Den nye innvandringen og religionspolitiske krefters stigende innflytelse kan føre til at vårt demokratis ideologiske grunnlag utvannes.”
Vi innrømmer det: Man kan av og til få følelsen av at valget står mellom opplysning og toleranse for minoriteters levevis. Polariseringens logikk er farlig tiltalende. Men å stille problemet på den måten var noe opplysningsfilosofene avviste allerede på 16- og 1700-tallet. Voltaire gjør det ettertrykkelig i Traktat om toleranse fra 1763. Selv om Voltaire ikke riktig kunne like de protestantiske hugenottenes pietisme, forsvarte han deres rett til å leve etter sin tro. Det har overføringsverdi.
Hege Storhaugs bruk av opplysningsarven mot ”den rene formørkelsen” og ”de nyttige idiotene” som aksepterer den er altså ensidig. I forhold til det som er utbredte holdninger i mange vestlige samfunn, ønsker vi heller en forskyvning av hvilke universelle verdier det er verdt å kjempe for og en utvidelse av området der mangfold er ønskelig. Vi går inn for en kosmopolitisk kulturradikalisme.
Filosofen Kwame Anthony Appiah har i boken Cosmopolitanism gitt et grunnlag for den første delen. Han tar utgangspunkt i opplysningstidens europeiske kosmopolitisme og dens interesse for fremmed litteratur hos forfattere som Goethe, Hume og Richard Burton, som også skrev dikt:

All Faith is false, all Faith is true
Truth is the shattered mirror strown
in myriad bits; while each believes
his little bit the whole to own.

Speilet er knust, og hver og en av oss får bare reflektert en liten bit av sannheten. Fra et slikt perspektiv blir kosmopolittens motstander den som insisterer på at hans lille skår viser Alt og vil tre det nedover ørene på andre – enten han er islamist eller tror blindt på Vestens overlegenhet.
Kosmopolitten vet at det er mange verdier det er verdt å leve for, og at ingen kan leve etter alle. Variasjon og pluralisme blir dermed tegn på demokrati. Ulrich Beck sier det slik i sin siste bok, Cosmopolitan Vision: “Alle er likeverdige, og alle er forskjellige.”
Men det må være grenser for den kosmopolittiske toleransen. Folkemord er uakseptabelt, men også andre menneskerettighetsbrudd vekker vår harme.

Dersom vi går til kulturradikalismen, finner vi en tradisjon som har nærmet seg spørsmålet om universalisme fra motsatt side. Den har forsvart universelle, men også opposisjonelle, verdier. Den hadde sin storhetstid i Norge midt på 1900-tallet. Da var målet å erstatte religion, tradisjon og familie med vitenskap, fornuft og rasjonalitet. Kulturradikalismen har alltid hevdet at kulturelle mønstre er politiske. Det har sjeldent vært en mer aktuell innsikt. Men tradisjonen har også noe moraliserende ved seg. Man ville endre de strukturene som undertrykker enkeltmennesket, også hos andre grupper enn den man selv primært identifiserte seg med. I dag vil en ukritisk videreføring av dette prosjektet skape økt motstand, på tross av at verdiene har mye for seg.
Både kosmopolitanismen og kulturradikalismen forholder seg til balansen mellom det partikulære og det universelle, men nærmer seg temaet fra to sider. Svaret vårt ligger i en kombinasjon: En kosmopolitikk som har et begrep om toleransens grenser, og en kulturradikalisme med større følsomhet overfor variasjon.

I dag kjemper den kulturradikale kosmopolitten mot at EU skal bli en kristen klubb, og hun kjemper for at velferdsstaten skal bli verdinøytral. I Norge betyr det blant annet at stat og kirke ettertrykkelig skilles. Pussig nok ble aldri debatten om statskirken og debatten om karikaturtegningene knyttet sammen. Argumenter om at islamismen truer det sekulære demokratiet klinger hult all den tid de samme debattantene ikke uttrykker noen sterk motstand mot statskirken.
Heller enn å frykte at den norske kulturarven utvannes, noe som møtes med problematiske tiltak som KRL-faget, bør staten etterstrebe en frigjøring av det positive potensialet i tverrkulturelle møter. I vår nye bok Kosmopolitikk viser vi hvordan dette kan nedfelles i den konkrete innvandringspolitikken.

Et av de store siviliserende fremskrittene menneskeheten har gjennomgått de siste hundreårene, består i at stadig mindre betraktes som hellig og fritas for kritisk granskning. Det er en prosess som må fortsette, men den må bli mer symmetrisk. Det er hellige kuer å slakte i Vesten også. Hvordan vi enn gjør det må vi bare sørge for at det skjer med takt. De som faktisk er medlem i samfunnet det gjelder bør gå foran.
I karikaturkontroversen ble behovet for en demokratisering av kommunikasjonsmidlene synlig. Vi kan ikke ønske oss en globalisert ytringsfrihetspraksis, der ingen tør å si noe som ikke kunne ha vært sagt hvor som helst. Det ville i realiteten være en innskrenking av ytringsfriheten. Men vi kan ønske oss en spredning av kommunikasjonsmulighetene, slik at flere får en reell anledning til å benytte seg av denne verdifulle rettigheten.

For å bryte med polariseringens destruktive dynamikk, er det nødvendig at noen tar det første skrittet. Århundrer med kolonihistorie tilsier at det er Vestens tur. En utstrakt hånd kan bidra til at progressive krefter på begge sider danner nye allianser. Å i stedet å pleie sine fiendebilder, er å gi fra seg sine beste kort. Den monomane interessen enkelte samfunnsdebattanter har for politisk islam, er et eksempel. En slik holdning er krisemaksimerende, og minner derfor mer om etterkrigstidens maoisme og antikommunisme enn om humanisme. Vårt alternativ er å bygge tverrkulturelle allianser basert på en optimistisk visjon og en syltynn universalisme.

Anmeldt: Ottar Brox: Hva skjer i Nord-Norge? & Morten Andreas Strøksnes: Hva skjer i Nord-Norge? (Ny Tid)

I samme sjark

Strøksnes utfordrer fiskerbondens forsvarer, men er også overraskende enig med ham.

[Distriktspolitikk] 40 år etter at Ottar Brox skrev Hva skjer i Nord-Norge?, en bok som i dag gjerne forbindes med romantisering av sjarken og fiskerbonden, har Morten Andreas Strøksnes gjort et nytt forsøk på å beskrive landsdelen politisk. Resultatet er en kraftig korreksjon til gamle Brox, men også en oppreisning på flere områder.
I Strøksnes’ nye bok, også den med tittelen Hva skjer i Nord-Norge?, reiser vi fra Hovden ytterst i Vesterålen til gruvebyene på Kola – med bil og essayistiske grep. Man kan trygt si at virkeligheten som beskrives er en annen etter førti år med politiske og økonomiske vinterstormer. Men de to forfatterne fremstår likevel som Nord-Norge-debattens Snipp og Snapp.
Brox og Strøx er for eksempel på linje når det gjelder forsvar for kystfisket, fordi fabrikktrålerne herper naturen, dagens kvotesystem innebærer en privatisering av havet som allmenning og fersk villfisk både smaker bedre og gir flere penger i kassa enn fryste fileter.
Strøx er også enig med Brox i at den distriktsutviklingen som så langt har rammet Nord-Norge ikke fungerer. At regionen er mer velstående i dag enn for 40 år siden er på tross av – og ikke på grunn av – politiske initiativ fra hovedstaden, skriver han. Strøx vil dessuten bevare en rest av den fiskerbondekulturen Brox feiret, «som den feite impregneringen i veden på gamle trantønner».

Naivt og ekstremt
Ifølge Strøx er Brox’ bok noe så sjeldent som en norsk sosiologisk klassiker, men den hadde noen alvorlige blindsoner, som fraværet av forholdene mellom samer og nordmenn, fraværet av den kalde krigen og mangelen på en kjønnsdimensjon.
Strøx kan heller ikke skjule at mye av den opprinnelige slagkraften i jubilantens blanding av polemikk, ideologi og akademisk form er borte. Den nye boken er altså ingen apologi for Brox’ tradisjonsbaserte selvbergingssosialisme. Busserullen og visesangen, slagord som «det skal bo folk i husan» og «Det e her æ hør tel», har noe konservativt, om ikke reaksjonært, ved seg, heter det. Ja, «deler av Brox’ budskap fremstår i dag naivt og til dels ekstremt,» skriver Strøx. Før han straks legger til at det er «en god regel å huske at dagens språk vil være like eksotisk om 40 år som deler av Brox’ 40 år gamle bok er nå».

Ingen klassiker
Klassikerbegrepet fordrer imidlertid en viss bestandighet. Og det finner vi lite av hos Brox, sammenlignet med Sverre Lysgaards Arbeiderkollektivet foreksempel. 1966-versjonen av Hva skjer i Nord-Norge? fikk likevel en virkningshistorie som er få bøker – sannsynligvis heller ikke årets Nord-Norge-bok – forunt.
2006-versjonen er god, både som en nødvendig oppdatering av «klassikeren» og i seg selv. Men den har ikke truffet en nerve i tiden, slik forløperen gjorde da den la grunnlaget for en populistisk, nostalgisk og autentisitetssøkende radikalisme som man – dessverre – fortsatt ser spor av i norsk politikk. Vi kunne trenge en bok som utfordrer denne tradisjonen. Støx’ bok er bare delvis den boken.

Falske symboler
Ifølge Strøx har språket som Nord-Norge beskrives med alltid vært kjennetegnet av ord som «utfordringer» og «muligheter», men sjelden «virkelighet». Han vender stadig tilbake til kultur- og identitetsspørsmål, til de «psykologiske atlas som strukturerer verden for oss». Her går han Brox en høy gang. Nordlandskunstneren Karl Erik Harr – i likhet med andre bærere av Det nordnorske – er for eksempel rammet av hamsunsyken: «Ønsket om å bevare nordnorsk kulturliv og identitet ved å legge den i formaldehyd.» Harrs favorittmotiv er en rorbu i solnedgang.
Ifølge Strøx finnes det en orientalismetradisjon i Nord-Norge. Nordlendingene har inderliggjort stereotypiene i et hat/kjærlighetsforhold. Bokens problematisering av denne nordnorske schizofrenien er betimelig. Et eventuelt OL i Tromsø vil for eksempel erstatte Lillehammers døler i bunad med sjarkfiskere i sydvest som deler ut tørrfisk. Et oppkonstruert bilde, selvfølgelig, som «ville bygge på falske symboler og korrumperte verdier».
Distriktspolitikken og de kulturelle forestillingene som driver den likner faktisk på utviklingspolitikken. Det påpeker både Strøx og Brox. At utenriksminister Jonas Gahr Støre nå gjerne snakker om «Nordområdene», heller enn «Nord-Norge», tyder på at noe skjer. Et sikkerhetspolitisk språk er i ferd med å erstatte det utviklingspolitiske. Dette er bare en av mange interessante observasjoner i årets Hva skjer i Nord-Norge?.

Fra meieri til EU
Mens Brox blander polemikk og akademiske vendinger, mikser Strøx episodiske scener med politiske og kulturelle refleksjoner. Det er vellykket. Den knallharde ideologien er erstattet med essayets åpenhet. Dette gjenspeiler seg også i synet på hva som skal til for å løse landsdelens problemer. Brox ønsket seg kollektivbruklingnende enheter og ville nærmest alltid kopiere de gamle melkesentralenes funksjonsmåte, til husfliden og småindustrien for eksempel. Da kan «gode og pedagogiske ’riktige’ treleker bli billigere enn plast og ’mekanisk’ skitt fra Hongkong, Japan og Vest-Tyskland,» som han skrev.
Avstanden til Strøx er størst på dette nivået. Argumentet om at EU-medlemskap kan styrke regionene på nasjonalstatens bekostning, får nok håret til å reise seg hos Nord-Norge-debattens grand old man. Kunnskapsøkonomien forutsetter byer, fortsetter Strøx. Og forfatterens hjemby Kirkenes peker seg ut. Med utgangspunkt i Barentssamarbeidet og en ny jernbanelinje til Russland, kan stedet «preges av innovasjon, sammensmeltninger, attraktive hybrider, samarbeid, kosmopolitisme, kunnskap, kunst og kultur».
Nord-Norge-debattens Snipp hadde altså et ideologisert prosjekt med kort holdbarhet. Snapp er befriende søkende i forhold, men mangler nok snute for virkningshistorien. Eventyret om Nord-Norge er imidlertid ikke ute. Det vil fortsette – med gassfeltet Snøhvit i en sentral rolle.

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

ANMELDT

Problematisk klassiker, verdig arvtaker

Ottar Brox
Hva skjer i Nord-Norge?
Pax 1966
205 sider

Morten Andreas Strøksnes
Hva skjer i Nord-Norge?
Kagge 2006
272 sider